5.1 Sammendrag

Departementet legger fram forslag om endringer i folketrygdlovens kapittel 10 om ytelser under medisinsk rehabilitering. Av § 10-7 følger hvilke former for stønad man kan få under medisinsk rehabilitering. Departementet foreslår at denne bestemmelsen utvides for å motivere personer under rehabilitering til å forsøke seg i arbeid.

Det redegjøres for gjeldende rett, og det framholdes bl.a. at mens det til personer som gjennomgår yrkesrettet attføring, for eksempel arbeidstrening, ytes stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med attføringstiltaket, så finnes det ikke noen tilsvarende bestemmelse i forbindelse med tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren. Det vises videre til at det kan ytes reisetilskott i stedet for sykepenger dersom en person midlertidig ikke kan reise på sin vanlige måte til og fra arbeidsstedet på grunn av sykdom eller skade i støtte- og bevegelsesorganene, mens det ikke finnes noen tilsvarende ordning som alternativ til rehabiliterings­penger.

Etter departementets syn bør ikke medlemmer som gjennomgår arbeidstrening i henhold til § 10-8, stilles i en dårligere økonomisk situasjon enn medlemmer som gjennomgår yrkesrettet attføring etter § 11-8. Departementet foreslår derfor at det skal kunne ytes reisetilskott til mottaker av rehabiliteringspenger under aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiver. Departementet foreslår samtidig at det gis forskrift om stønad til dekning av nødvendige utgifter til daglige reiser i forbindelse med aktivisering og arbeidstrening.

For å likestille medlemmer med rett til rehabiliteringspenger med medlemmer med sykepengerettigheter foreslår departementet at det skal kunne ytes tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger. På samme måte som i sykepengeordningen skal ordningen bare gjelde ekstra transportutgifter p.g.a. bevegelseshemning. Reisetilskott foreslås begrenset til det beløp medlemmet ville ha fått utbetalt i rehabiliteringspenger for samme tidsrom.

Endringene foreslås å tre i kraft 1. januar 1999 og gi virkning også for løpende tilfeller. Utgiftene ved dekning av reiseutgiftene for mottaker av rehabiliteringspenger under tidsbegrenset aktivisering og arbeidstrening hos arbeidsgiveren anslås isolert sett til ca kr 3 mill. kroner per år. Departementet forutsetter at økt bruk av arbeidstrening vil føre til at rehabiliteringspengeperioden kortes ned. Dermed antas endringen ikke å gi merutgifter, men kan derimot føre til en viss innsparing. Det uttales at endringen med tilskott til dekning av arbeidsreiser som alternativ til rehabiliteringspenger ikke har økonomiske eller administrative konsekvenser av betydning.

5.2 Komiteens merknader

Komiteen har merket seg at stønadsordningen for reiseutgifter er forskjellig for henholdsvis yrkesrettet attføring og arbeidstrening/aktivisering under rehabilitering. Komiteen deler departementets syn på at dette synes uheldig.

Komiteen deler departementets oppfatning at en stønadsordning for reiseutgifter i forbindelse med rehabiliteringsopplegg vil være et positivt tiltak for å fremme tilbakevending til arbeidslivet.

Komiteen slutter seg til forslaget fra departementet om at det skal kunne ytes reisetilskott til mottaker av rehabiliteringspenger under aktivisering av arbeidstrening hos arbeidsgiver.