6.1 Sammendrag

Departementet foreslår at folketrygdens stønader til enslige forsørgere ikke skal kunne gis når den enslige forsørgeren lever i et samboerforhold som har vart i minst 12 av de siste 18 månedene. Det blir da like vilkår for rett til ytelser som enslig forsørger både i folketrygden og i barnetrygden. Et stabilt samboerforhold får samme virkning som ekteskap med særkullsbarn i forhold til stønadsordningen for enslige forsørgere.

Det framholdes at etter gjeldende rett kan en mor eller far i dag få stønad som enslig forsørger, selv om vedkommende inngår et stabilt samboerforhold, så lenge de ikke har felles barn eller gifter seg. Ved lovendring som trådte i kraft 1. januar 1994, ble det innført en generell bestemmelse i folketrygdloven som trygderettslig likestiller visse grupper samboerpar med ektepar. Det gjelder samboerpar som tidligere har vært gift med hverandre eller har felles barn. Etter lovendring i februar 1997 skal bestemmelsene om redusert grunnpensjon (75 prosent) til gifte pensjonister også gjelde samboerpar som har levd sammen i 12 av de siste 18 månedene.

Det vises videre til at etter lovendring i desember 1993 faller retten til tilleggsytelser fra barnetrygden for den som er alene om omsorgen for barn, også bort dersom stønadsmottakeren lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har levd slik i minst 12 av de siste 18 måneder, eller lever i ekteskapslignende forhold i en felles husholdning og har felles barn. Etter dette er et samboerforhold som har vart i mer enn 12 av de siste 18 månedene, likestilt med ekteskap i forhold til barnetrygdloven og når det gjelder reduksjon av grunnpensjon i folketrygdloven, mens det etter dagens regler ikke er til hinder for at det gis stønad til en enslig forsørger.

Etter departementets oppfatning er det ikke lenger rimelig med en slik ulikhet. Etter departementets syn bør valget av samlivsform ikke påvirkes av at den ene formen gir bedre tilgang til offentlige stønadsordninger enn den andre.

Det uttales at den som har en samboer til å dele boutgifter og andre husholdsutgifter med, ikke har samme behov for stønad som en som bor alene.

På denne bakgrunn foreslår departementet at stønadsordningen for enslig mor eller far begrenses til en forelder som lever alene med barnet/barna. Departementet finner det rimelig at endringen bare skal gjelde stabile ekteskapslignende forhold slik det gjelder for bortfall av tilleggsytelser etter barnetrygdloven. Forslaget innebærer at retten til stønad etter folketrygdlovens kapittel 15 faller bort for personer med særkullsbarn som har levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene. Departementet legger til grunn at lovendringen følges opp på samme måte som tilsvarende bestemmelser i lov om barnetrygd.

Det foreslås at endringen trer i kraft 1. juli 1999 og gis virkning for alle stønadsmottakere. På grunn av nødvendige oppfølgingsrutiner er det grunn til å regne med en del merarbeid for trygdeetaten. Trygdekontorene må ved innføringen revidere og omregne minst 4 700 saker. Mindreutgiftene for folketrygden anslås til 170 mill. kroner på årsbasis.

6.2 Komiteens merknader

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, støtter departementets forslag om at stønadsordningen for enslig mor eller far begrenses til en forelder som lever alene med barnet/barna, og at stønad etter folketrygdloven kap. 15 faller bort for personer med særkullsbarn som har levd i et samboerforhold i mer enn 12 av de siste 18 månedene.

Flertallet viser til at hensikten med stønadsordningen for enslig mor eller far er å sette en enslig forelder i stand til å forsørge seg selv etter en rimelig overgangstid.

Flertallet er kjent med det regjeringsoppnevnte utvalget, «Samboerutvalget», som på bred basis skal gå igjennom lover og regelverk med sikte på å likestille gifte og samboende par. Flertallet avventer resultatet av dette arbeidet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet, vurderer det slik at den som har en samboer å dele boutgifter og andre husholdningsutgifter med, ikke har de samme behov for stønad.

Dette flertallet vil imidlertid allerede nå uttrykke at den deler departementets vurdering om at det generelt sett ikke lenger er grunnlag for å opprettholde skille mellom samboere og ektefeller i denne sammenheng.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til bestemmelser i folketrygden om at utdanningsstønad bare gis for det tidsrom den enslige mor eller far har rett til overgangsstønad, jf. folketrygdloven § 15-12.

Disse medlemmer minner om at utdanningsstøtten til enslige forsørgere er ment å være hjelp til selvhjelp ved at enslige forsørgere gjennom utdanning skal bli bedre i stand til å forsørge seg selv gjennom arbeid.

Disse medlemmer peker på at flere mottakere av denne stønaden kan miste den midt i et utdanningsforløp dersom de før endt utdanning skulle inngå i et samboerforhold. Disse medlemmer finner det urimelig at enslige forsørgere som er blitt tilstått utdanningsstøtte, på dette grunnlaget skulle miste den midt i et utdanningsforløp. Disse medlemmer vil peke på at dette vil kunne forringe lovens intensjon om selvforsørging.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I folketrygdloven gjøres følgende endring:

§ 15-12 sjette ledd skal lyde:

Uten hensyn til bestemmelsen i § 15-5 tredje ledd bokstav c, kan det fortsatt gis utdanningsstønad til et medlem som under utdanning mister retten til andre stønader etter dette kapitlet.»

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet vil påpeke at ikrafttredelse 1. juli 1999 er valgt nettopp fordi de som er under utdanning, da er ferdig med skoleåret. både av likhetshensyn og administrative hensyn synes det riktig at endringen gjøres gjeldende for alle fra samme tidspunkt.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti henviser til Sosialistisk Venstrepartis merknader i Innst. S. nr. 180 (1995-96) til St.meld. nr. 35 ( 1994-95); Velferdsmeldingen. Dette medlem går mot departementets forslag om at samboende og gifte sidestilles, slik at stønadsordningen for enslig mor eller far etter folketrygdlovens kap. 15 dermed faller bort for personer med særkullsbarn i et samboerforhold. Dette medlems begrunnelse er at det etter dette medlems syn er urimelig å forvente at en samboer (som i tillegg selv kan ha ansvar for særkullsbarn) skal overta de økonomiske forpliktelsene for den andres særkullsbarn.