5.1 Offentlig godkjenningsordning for revisorer

5.1.1 Bakgrunn for forslagene og departementets vurdering

Sammendrag

Regler om offentlig godkjenning av revisorer er gitt i revisorloven § 11. Godkjenning som registrert revisor gis i form av opptak i revisorregisteret, jf. § 11 første ledd. Godkjenning som statsautorisert revisor gis i form av bevilling som statsautorisert revisor, jf. § 11 tredje ledd. Nærmere regler om føring av revisorregisteret er gitt i forskrift 10. desember 1991 nr. 1013 om register over revisorer og revisjonsselskaper.

Kompetansen til å føre register over revisorer og revisjonsselskaper og å gi bevilling som statsautorisert revisor er tillagt Finansdepartementet. Kompetansen er delegert til Kredittilsynet.

Betegnelsene «registrert revisor» og «statsautorisert revisor» er i henhold til revisorloven § 12 forbeholdt personer som er registrert eller har fått bevilling i henhold til lovens § 11. Godkjennelse som registrert eller statsautorisert revisor gir adgang til å utføre lovbestemt eller finansiell revisjon for revisjonspliktig, jf. revisorloven § 3, jf. nærmere omtale i kap. 4.

Etter åttende selskapsdirektiv art. 2, jf. art. 1 kan lovfestet revisjon av selskapers årsregnskap eller foretakgruppers konsernregnskap, samt kontroll av at årsberetningen er i samsvar med årsregnskapet eller konsernregnskapet, bare foretas av personer som er autoriserte i henhold til åttende rådsdirektiv.

Det er i proposisjonen videre redegjort for lovutvalgets forslag og for høringsinstansenes merknader når det gjelder offentlig godkjenning for revisorer.

Departementet legger til grunn at det skal videreføres en ordning med offentlig godkjenning av revisorer. I tillegg til at gjeldende godkjenningskrav sikrer at revisor tilfredsstiller nødvendige kvalifikasjonskrav, er det nødvendig etter EØS-forpliktelsene å ha en godkjenningsordning.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at kompetansen til å godkjenne revisor legges til Kreditttilsynet, i tråd med dagens ordning, jf. lovforslaget § 3-1 første ledd.

Departementet foreslår i tråd med gjeldende revisorlov § 12 at titlene registrert revisor og statsautorisert revisor bare skal kunne benyttes av revisor som er godkjent, jf. lovforslaget § 3-1 tredje ledd. Departementet finner ikke grunn til å foreslå endringer av de innarbeidede betegnelser registrert og statsautorisert revisor.

Når det gjelder forslag om videreføring av plikten til å la årsregnskap revidere av godkjent revisor eller revisjonsselskap, vises det til omtale i kap. 4.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.2 Krav til utdanning

5.2.1 Gjeldende rett og departementets vurdering

Sammendrag

Etter revisorloven § 11 første ledd nr. 5 må en søker ha bestått revisoreksamen for å kunne godkjennes som registrert revisor. Den alminnelige utdanningen til revisor foregår i dag ved høyskoler med revisjonsutdanning. Studiet er tre-årig.

Bevilling som statsautorisert revisor kan gis søkere som har bestått høyere revisoreksamen, jf. revisorloven § 11 tredje ledd. Det stilles også her krav om at eksamen må være bestått med et visst karakternivå. Høyere revisorstudium (HRS) tilbys i dag kun ved Norges Handelshøyskole (NHH) og går over tre semestre.

Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende rett og for EØS-rett, lovutvalgets forslag og for høringsinstansenes merknader når det gjelder krav til utdanning.

Utvalget foreslår å lovfeste et krav om åtte semesters normert utdanning for registrert revisor. Departementet viser til at det i dag ikke er noe lovfestet krav til revisorutdanningens varighet, men at utdanningen i henhold til gjeldende rammeplan fastsatt av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet er treårig.

Departementet legger som Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet til grunn at åttende selskapsdirektiv ikke stiller krav om at revisorstudiet må ha lenger varighet enn i dag som grunnlag for offentlig godkjenning. Det vises i denne forbindelse også til at svenske myndigheter har funnet at en normert studietid på tre år på heltid ligger innenfor åttende selskapsdirektivs krav, jf. Regjeringens proposisjon 1994/95:152 s. 39 og 1994/95 NU:23 s. 4 flg. Det avgjørende i forhold til direktivet synes å være om listen over fag som kandidatene skal eksamineres i, kan dekkes innenfor en studieperiode på tre år. Departementet legger til grunn, bl.a. på bakgrunn av Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelser, at de aktuelle fagene vil kunne dekkes innen gjeldende rammeplan for treårig revisorutdanning.

Når det gjelder spørsmålet om studietidens lengde likevel bør utvides, viser departementet til at utvalget og Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet synes å være enige om at utdanningsnivået for registrerte revisorer allerede i dag generelt kan karakteriseres som høyt. Departementet viser også til at NHH og BI mener at dagens utdannelse er tilstrekkelig. Departementet antar at en økning av studietidens lengde vil kunne medføre økte kostnader for utdanningsinstitusjonene, revisorene og i siste omgang revisorkundene. Departementet viser også til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse om at en omlegging må vurderes i forhold til behovet for kandidater og vil kreve en større gjennomgang av struktur, ressursbruk og dimensjonering av revisorutdanningen. Dette er problemstillinger som utvalget ikke i særlig grad har gått inn på i sin utredning.

Departementet foreslår at dagens ordning med to utdannings- og godkjenningsnivåer opprettholdes, i tråd med utvalgets forslag. Dette taler etter departementets mening for at behovet for å øke lengden på den alminnelige revisorutdanningen er mindre. Departementet vil også peke på at det foreslås å øke praksiskravet fra to til tre år for å tilfredsstille kravene i det åttende selskapsdirektiv, jf. omtale i pkt. 6.3. Etter departementets syn vil dette føre til at revisor får et økt erfaringsgrunnlag, noe som må antas å bidra til å minske behovet for samtidig å utvide den teoretiske utdanningen.

Når det gjelder utvalgets synspunkt om at det er behov for større bredde i utdanningen og at utviklingen av ferdigheter bør vektlegges sterkere, vises det til Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementets uttalelse om at det finnes muligheter for ulike halvårlige og ettårige påbyggingsstudier innenfor høgskolesektoren, samt at det kan tilbys kortere spesialiserte kurs for revisorer.

Departementet finner etter en helhetsvurdering ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om å innføre et krav om studietid av åtte semesters normert varighet som grunnlag for godkjenning som registrert revisor.

Departementet foreslår å lovfeste et krav om bestått treårig revisorutdanning etter fastsatt rammeplan, som grunnlag for offentlig godkjenning som registrert revisor, jf. lovforslaget § 3-2 første ledd. Dette innebærer en videreføring av dagens ordning. Utdanningen må i tillegg til grunnleggende opplæring innen revisjon, også omfatte generell regnskapslære og grunnleggende opplæring i regnskapsføring, samt opplæring innen selskapsrett og beslektede rettsområder. Det vises i denne forbindelse til åttende selskapsdirektiv art. 6 som angir hvilke fagområder eksamen skal omfatte. Det foreslås at nærmere krav til innholdet i utdannelsen fastsettes i forskrift, jf. lovforslaget § 3-2 fjerde ledd. Departementet antar at de konkrete krav vil kunne variere over tid, og anser det derfor ikke hensiktsmessig å ta inn en detaljert regulering i loven slik som foreslått av utvalget.

For å få godkjenning som statsautorisert revisor foreslår departementet at det stilles krav om at søker har bestått treårig revisorutdanning, juridisk profesjonsutdanning eller sosialøkonomisk profesjonsutdanning eller annen utdanning som er godkjent av Kredittilsynet. Søker skal i tillegg ha bestått høyere revisorutdanning med normert varighet på minst ett og et halvt år. Det vises til lovforslaget § 3-2 annet ledd. Dette innebærer en videreføring av dagens utdanningsopplegg for statsautoriserte revisorer.

Departementet er enig med utvalget i at revisoreksamen og høyere revisoreksamen vil tilfredsstille kravene åttende selskapsdirektiv art. 4, jf. art. 5 stiller til prøving av de teoretiske kunnskaper. Når det gjelder utvalgets bemerkning om behovet for å vurdere en begrensning av antall læresteder, viser departementet til at dette ikke har resultert i noe konkret lovforslag. Utvalgets synspunkter på dette synes videre å være betinget av at det alminnelige revisorstudiet utvides til fire år. Dette støttes ikke av departementet. På denne bakgrunn ser departementet det ikke nødvendig å gå nærmere inn på utvalgets forslag om en begrensning av antall læresteder.

Det foreslås at departementet i forskrift kan fastsette nærmere regler om utdanning, herunder krav til eksamen og karakternivå, jf. lovforslaget § 3-2 fjerde ledd.

Det foreslås å åpne for at utdanning fra utlandet kan godkjennes på linje med norsk utdanning. Det vises til omtale under pkt. 6.11 i proposisjonen.

Komiteens merknader

Komiteen viser til brev fra finansministeren 19. august 1998 pkt. 1:

«Vedrørende Ot.prp. nr. 75 Om lov om revisjon og revisorer (revisorloven)

1.

Det vises til ovenfor nevnte odelstingsproposisjon som ble fremmet for Stortinget 5. juni 1998. I lovforslaget § 3-2 annet ledd er det fastsatt utdanningskrav til statsautoriserte revisorer. Etter forslaget må statsautorisert revisor ha bestått treårig revisorutdanning, juridisk eller sosialøkonomis profesjonsutdanning eller annen utdanning som er godkjent av Kreditttilsynet, og i tillegg høyere revisorutdanning.

Etter gjeldende revisorlov § 11 tredje ledd kan bevilling som statsautorisert revisor gis søkere som har bestått høyere revisoreksamen. Høyere revisorstudium tilbys i dag kun ved Norges Handelshøyskole. For å bli tatt opp til høyere revisorstudium kreves siviløkonomeksamen, juridisk eller sosialøkonomisk embetseksamen eller avlagt revisoreksamen. Det vises til omtalen av dagens ordning i proposisjonen i pkt. 6.2.1.

I forhold til dagens ordning vil lovforslaget § 3-2 annet ledd medføre en innsnevring av hvilke utdanninger som, sammen med høyere revisorutdanning, kan gi rett til godkjenning som statsautorisert revisor. Innsnevringen følger av at utdanning som siviløkonom etter lovforslaget ikke er blant de utdanninger som etter § 3-2 annet ledd kan danne grunnlag for en godkjennelse som statsautorisert revisor. En slik innsnevring har ikke vært tilsiktet fra departementets side og skyldes en inkurie. Det vises i denne sammenheng til proposisjonens pkt. 6.2 hvor det på s. 54 heter:

«For å få godkjenning som statsautorisert revisor foreslår departementet at det stilles krav om at søker har bestått treårig revisorutdanning, juridisk profesjonsutdanning, eller sosialøkonomisk profesjonsutdanning eller annen utdanning som er godkjent av Kredittilsynet. Søker skal i tillegg ha bestått høyere revisorutdanning med normert varighet på minst ett og et halvt år. Det vises til lovforslaget § 3-2 annet ledd. Dette innebærer en videreføring av dagens utdanningsopplegg for statsautoriserte revisorer. (Departementets understrekning).»

Departementet gjør oppmerksom på at lovforslaget § 3-2 annet ledd første punktum på denne bakgrunn bør lyde:

«Statsautorisert revisor skal ha bestått treårig revisorutdanning, siviløkonomutdanning, juridisk eller sosialøkonomisk profesjonsutdanning eller annen utdanning som er godkjent av Kredittilsynet.»»

Komiteen tar opp forslag om å formulere § 3-2 annet ledd første punktum slik det er gjort i finansministerens brev, jf. merknad under § 3-2 i kap. 12 i denne innstilling. Komiteen viser også til merknad under kap. 12 i denne innstilling om tilsvarende endring i § 3-3 annet ledd.

Komiteen merker seg at Regjeringen går imot revisorlovutvalgets forslag om å lovfeste et krav om åtte semesters normert utdanning for registrert revisor, og at det bl.a. legges til grunn at det åttende selskapsdirektiv ikke stiller krav om at revisorstudiet skal ha lenger varighet enn i dag som grunnlag for offentlig godkjenning. Komiteen viser ellers til at både NHH og BI i sine høringssvar til revisorlovutvalgets utredning uttaler at dagens utdannelse er tilstrekkelig. Komiteen tar dette til etterretning og slutter seg til Regjeringens forslag om å videreføre studiet innen gjeldende rammeplan for treårig revisorutdanning.

Komiteen har for øvrig ingen bemerkninger.

5.3 Krav til praksis

5.3.1 Bakgrunn for forslagene og departementets vurdering

Etter revisorloven § 11 første ledd nr. 6 skal registrert revisor ha minst to års forskjelligartet praksis fra revisjonsarbeid i Norge. Statsautorisert revisor skal i utgangspunktet ha minst fem års ulikeartet praksis i revisjonsarbeid, hvorav tre års praksis i Norge, jf. § 11 tredje ledd nr. 3. For søkere som har gjennomgått høyere revisorstudium ved NHH er kravet til praksis to år, hvorav minst ett år her i landet. Da høyere revisoreksamen i dag kun tilbys ved NHH, er det det sistnevnte praksiskrav som kommer til anvendelse for alle som søker bevilling som statsautorisert revisor. Departementet, delegert til Kredittilsynet, kan etter søknad godta annen praksis.

Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende rett og for EØS-rett, lovutvalgets forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder krav til utdanning for revisorer.

Departementet går, i likhet med utvalget, inn for at praksiskravet settes til tre år for begge revisorkategorier, jf. lovforslaget § 3-3 første ledd. For registrerte revisorer vil dette innebære en utvidelse på ett år. I forhold til revisorlovens utgangspunkt i § 11 tredje ledd nr. 3 om krav til fem års praksis for statsautorisert revisor, vil forslaget innebære en reduksjon på to år. Som redegjort for i pkt. 6.3.1 er det imidlertid kravet om to års praksis som kommer til anvendelse for de som i dag søker bevilling som statsautorisert revisor, ettersom revisorlovens § 11 fjerde ledd fastsetter reduserte krav for søkere som har gjennomgått høyere revisorstudium ved NHH. På denne bakgrunn vil krav om tre års praksis også innebære ett års utvidelse i forhold til i dag for statsautoriserte revisorer. Kravet til praksis vil være det samme for registrert og statsautorisert revisor.

Det foreslås å åpne for at den praktiske opplæringen kan finne sted i annet EØS-land. Det vises til nærmere omtale av dette under punkt 6.11.

Departementet foreslår i likhet med utvalget at revisor skal ha minst tre års variert praksis i revisjon av regnskap eller tilsvarende økonomiske oppgjør. Departementet foreslår imidlertid at det i samsvar med begrepsbruken i forslaget til ny regnskapslov, benyttes uttrykket årsregnskap. Konsernregnskap vil inngå som del av årsregnskapet. Departementet har vært i tvil om hva som menes med begrepet «tilsvarende økonomiske oppgjør» som foreslått av utvalget, og som nevnt i åttende selskapsdirektiv art. 8. Departementet kan ikke se at dette begrepet er nærmere omtalt av utvalget. Det antas imidlertid at det kan forekomme økonomiske oppgjør i utlandet som betegnes som annet enn årsregnskap, men som har tilsvarende karakteristika. Departementet antar at begrepet «tilsvarende økonomisk oppgjør» kan ivareta behovet for å kunne få slik praksis lagt til grunn for godkjenningen.

Departementet slutter seg til utvalgets synspunkt om at gjeldende norske krav om at praksisen skal være variert med hensyn til bransjer, foretaksstørrelser og organisering etter selskapslovgivningen bør videreføres. Det foreslås at departementet i forskrift kan gi nærmere regler om hva som skal regnes som variert praksis, jf. lovforslaget § 3-3 syvende ledd.

Etter åttende selskapsdirektiv art. 8 skal revisor ha gjennomgått praktisk opplæring i «blant annet revisjon av årsregnskap, konsernregnskap eller tilsvarende økonomisk oppgjør». Departementet legger til grunn at direktivets praksiskrav i utgangspunktet gjelder ekstern, finansiell revisjon. Ettersom formuleringen «blant annet» er brukt, antar departementet imidlertid at det er en viss adgang til å godkjenne også andre former for praksis, men at slik praksis ikke kan utgjøre en vesentlig del av praksistiden. Dette støttes også av direktivets formål.

Departementet slutter seg etter dette til utvalgets forslag om å åpne for at inntil ett års praksis fra internrevisjon, offentlig revisjon og ettersynsvirksomhet eller annen relevant praksis, kan godkjennes. Departementet kan for øvrig ikke se at tre års praksis fra bokettersynsvirksomhet fullt ut vil være egnet til å erstatte praksis fra alminnelig finansiell revisjon utøvet av revisor i private revisjonsforetak, slik et mindretall på tre medlemmer i utvalget foreslår. Departementet kan ikke se at alle deler av den finansielle revisjon vil være dekket gjennom slik praksis. Det vises til de vurderinger som er gitt av utvalgets flertall og som flere høringsinstanser har sluttet seg til.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at to tredeler av den praktiske opplæringen skal finne sted under en person som selv har offentlig godkjenning, og viser til at dette er nødvendig for å oppfylle kravet i åttende selskapsdirektiv art. 8. Departementet vil bemerke at også eventuell godkjent praksis fra internrevisjon, offentlig revisjon og ettersynsvirksomhet eller annen relevant virksomhet, jf. lovforslaget § 3-3 fjerde ledd vil kunne fylle dette kravet, dersom praksisen finner sted under ledelse av en person som er offentlig godkjent.

Utvalget har foreslått at minst to år av praksistiden skal gjennomføres etter avlagt teoretisk eksamen. Departementet viser til at direktivet ikke fastsetter noe uttrykkelig krav til når praksisen må være gjennomført. I art. 4 stilles det imidlertid krav om at revisor skal ha bestått en fageksamen. Da denne fageksamen etter direktivets art. 5 skal måle om vedkommende kan gjøre bruk av sin praktiske opplæring, kan dette tilsi at opplæringen i alle fall bør være fullført før denne prøven. Etter art. 8 skal den praktiske opplæring sikre evnen til å gjøre praktisk bruk av de teoretiske kunnskaper. Dette taler for at den praktiske opplæring, i hvertfall for det vesentligste, bør finne sted etter den teoretiske utdanning er fullført.

I brev av 22. april 1998 til departementet uttaler Kredittilsynet bl.a.:

«Det opplyses fra kommisjonen at artikkel 8 ikke inneholder bindinger for medlemslandene vedrørende når den praktiske opplæring, sett i sammenheng med krav til teoretisk utdannelse skal finne sted. Implementeringen av direktivbestemmelsen varierte fra land til land.»

Departementet slutter seg etter en helhetsvurdering til utvalgets forslag om at minst to år av praksisen må finne sted etter gjennomført teoretisk utdanning. Det antas at dette er best i samsvar med direktivets bestemmelser. Etter departementets syn bør denne praksisen imidlertid kunne finne sted før vedkommende eventuelt gjennomgår høyere revisorutdanning. Departementet foreslår en presisering av dette i lovforslaget § 3-3. Det antas at adgangen til å opparbeide praksis før høyere revisorutdanning i liten grad vil være praktisk for søkere til det høyere revisorstudium med juridisk bakgrunn, jf. kravene til praksis i lovforslaget § 3-3 femte ledd.

Departementet er for øvrig enig med utvalget i at revisor må kunne dokumentere sin praksistid. Det anses imidlertid ikke nødvendig å innta dette som et krav i loven.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å innføre en praksisprøve etter avsluttet teoretisk og praktisk opplæring som dokumenterer at vedkommende er egnet til å påta seg revisjonsoppdrag. Innføring av en slik prøve er nødvendig for å tilfredsstille kravene i åttende selskapsdirektiv art. 5, jf. art. 8.

Revisor skal gjennom praksisprøven dokumentere sine evner til å anvende sine teoretiske kunnskaper i praksis. Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at de nærmere krav til praktiske prøver skal fastsettes av departementet i forskrift. Det bør i denne sammenheng vurderes om det skal etableres en egen praksisprøve for statsautorisert revisor, eller om den samme praksisprøve skal legges til grunn for begge revisorkategorier.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at praksiskravet settes til 3 år for registrerte og statsautoriserte revisorer. Komiteen merker seg at forslaget medfører en faktisk utvidelse av praksistiden med ett år for begge revisorkategorier.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte er videre enig i at praksis fra kommunal/fylkeskommunal revisjon som utgangspunkt godkjennes med ett av de nødvendige tre år, slik det er foreslått av departementet. Men disse medlemmer vil imidlertid påpeke at dersom praksis i kommunal/fylkeskommunal revisjon er utført i en revisjonsenhet som ledes av statsautorisert revisor eller registrert revisor, og som attesterer vedkommendes praksis, må Kredittilsynet kunne godkjenne at inntil to av de nødvendige tre års praksis kan være fra kommunal/fylkeskommunal revisjon.

Disse medlemmer viser til at departementet ikke uten videre kan se at tre års praksis fra bokettersynsvirksomhet fullt ut vil være egnet til å erstatte praksis fra alminnelig finansiell revisjon. Disse medlemmer vil imidlertid påpeke at dersom praksis fra skatterevisjon er utført i en revisjonsenhet som ledes av statsautorisert revisor eller registrert revisor, og som er rettet mot det private næringslivet, må Kredittilsynet kunne godkjenne inntil to av de nødvendige tre års praksis.

Disse medlemmer slutter seg videre til at det innføres en praksisprøve etter avsluttet teoretisk og praktisk opplæring som dokumenterer at revisor er egnet til å påta seg oppdrag. Disse medlemmer er enig i at nærmere krav til praktiske prøver fastsettes av departementet i forskrift, men anser det for uhensiktsmessig at det etableres egen praksisprøve for statsautorisert revisor, jf. komiteens merknader under pkt. 3.2.1 og 5.9.1.

Disse medlemmer vil på denne bakgrunn fremme følgende forslag:

«Lov om revisjon og revisorer

§ 3-3 fjerde ledd skal lyde:

Kredittilsynet kan godkjenne inntil ett års praksis fra internrevisjon, offentlig revisjon, ettersynsvirksomhet eller annen relevant virksomhet som praksis etter første ledd. Departementet kan gi nærmere regler om at inntil to års praksis fra kommunal- og fylkeskommunal revisjon og skatterevisjon kan godkjennes som praksis etter første ledd.»

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti registrerer at en utvidelse av praksiskravet til tre år ikke følges opp med en tilsvarende utvidelse av hvor mye praksis fra internrevisjon, offentlig revisjon og ettersynsvirksomhet eller annen relevant praksis, som kan godkjennes. Disse medlemmer deler ikke dette syn, og mener at denne godkjenningen må utvides. Disse medlemmer mener at minst to år må kunne godkjennes. Slik praksis må kunne godkjennes med tre år dersom innholdet i praksisen har tilstrekkelig bredde, bl.a. relatert til privat næringsliv.

Disse medlemmer registrerer også at praksis fra bokettersynsvirksomhet ikke lenger skal være likestilt med praksis fra alminnelig finansiell revisjon utøvet av revisor i private revisjonsforetak. En slik endring vil kunne ramme rekrutteringen til skatteetaten. Vi finner ikke forslaget godt begrunnet. Denne praksisen er svært lik den praksis som oppnås i privat revisjon og retter seg mot det private næringsliv. Den bør derfor etter disse medlemmers syn godkjennes fullt ut.

Disse medlemmer foreslår:

Ǥ 3-3 fjerde ledd skal lyde:

Kredittilsynet kan godkjenne inntil to års praksis fra internrevisjon, offentlig revisjon, ettersynsvirksomhet eller annen relevant virksomhet som praksis etter første ledd. De kan gi nærmere regler om at inntil tre års praksis fra kommunal- og fylkeskommunal revisjon og skatterevisjon kan godkjennes som praksis etter første ledd.»

Komtieens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre støtter Regjeringens forslag til praksiskrav på 3 år. Det er viktig i utformingen av praksisordning at det legges godt til rette for praksisoppbygging også i offentlig revisjonsvirksomhet. I prinsippet burde ikke utvidelsen fra to til tre år endre kravet til fordeling av praksis mellom offentlig og privat sektor. Revisorloven omfatter revisjonspliktige etter regnskapsloven § 1-2, og i prinsippet bør praksis i hovedsak knyttes mot denne virksomhet. Likevel vil slike krav skape effekter på rekrutteringen til offentlig og privat revisjon, og i en politisk vurdering må en sørge for å hindre at det offentlige gies ekstra beskrankninger med hensyn til rekruttering og kompetanseutvikling.

Disse medlemmer slutter seg til Regjeringens forslag til § 3-3 fjerde ledd og fremmer i samsvar med dette følgende forslag:

«Lov om revisjon og revisorer

§ 3-3 fjerde ledd skal lyde:

Kredittilsynet kan godkjenne inntil ett års praksis fra internrevisjon, offentlig revisjon, ettersynsvirksomhet eller annen relevant virksomhet som praksis etter første ledd.»

Disse medlemmer vil subsidiært slutte seg til forslaget fra Fremskrittspartiet, Høyre og Tverrpolitisk Folkevalgte foran.

5.4 Krav til hederlig vandel

5.4.1 Bakgrunn for forslagene og departementets vurdering

Sammendrag

Etter revisorloven § 11 første ledd er det et vilkår for godkjenning som registrert eller statsautorisert revisor at vedkommende har ført en hederlig og rettskaffen vandel. Kravet er en videreføring fra revisorloven av 1929.

Etter åttende selskapsdirektiv art. 3 krav skal revisor ha «god vandel» og ikke drive virksomhet som, «i henhold til medlemsstatens nasjonale lovgivning, er uforenlig med lovfestet revisjon».

Lovutvalget foreslår å videreføre et vandelskrav som grunnlag for godkjenning, jf. NOU 1997:9 s. 147.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag.

Departementet støtter utvalgets forslag om å videreføre et vandelskrav. Det vises til lovforslaget § 3-4 nr. 1. Departementet foreslår at kravet uttrykkes som et krav til «hederlig vandel». Dette er samme begrepsbruk som i domstolloven § 218 b om bevilling til å drive advokatvirksomhet. Det vil bero på en skjønnsmessig vurdering fra Kredittilsynets side om kravet anses oppfylt. Departementet antar i likhet med utvalget at det i første rekke vil være relevant å legge vekt på straffbare forhold som er egnet til å svekke tilliten til revisors utførelse av revisjonsoppdraget.

Det er ikke mulig å gi noen uttømmende oversikt over hvilke straffbare forhold som vil kunne innebære brudd på vandelskravet. Aktuelle lovbrudd vil typisk være vinningsforbrytelser, brudd på regnskapsloven, skatte- og avgiftslovgivningen eller selskapslovgivningen. En rekke former for økonomisk kriminalitet, herunder forbrytelser i gjeldsforhold, er lovbrudd som det i utganspunktet også bør være relevant å legge vekt på i vandelsvurderingen. Ved vurderingen bør det ses hen til hvor alvorlig det aktuelle forhold er. Det bør også ses hen til hvor lang tid som er gått siden det aktuelle forhold fant sted.

I utgangspunktet bør det foreligge dom på et straffbart forhold, men dette bør ikke være noe ufravikelig krav. Etter departementets syn bør det imidlertid generelt utvises forsiktighet med å legge til grunn at en revisor ikke oppfyller kravet til hederlig vandel, dersom det ikke foreligger dom på straffbart forhold. Det vises til at det kan være tale om en vurdering av straffbare forhold som faller utenfor Kredittilsynets forvaltningsområde. Departementet antar imidlertid at kravet til hederlig vandel ikke kan anses oppfylt dersom revisor har erkjent forholdet, eller annen offentlig myndighet har vurdert saken og lagt til grunn at straffebud er overtrådt, selv om straffesak ikke er reist. Eksempelvis bør skattemyndighetenes avgjørelse i sak om tilleggsskatt kunne legges til grunn for Kredittilsynets vurdering av om vilkåret er oppfylt. Det vises for øvrig til omtale under pkt. 11.1 om bortfall og tilbakekalling av godkjenning m.v. Dersom det på søknadstidspunktet er tatt ut siktelse eller reist tiltale mot søkeren for forhold Kredittilsynet anser som egnet til å svekke tilliten til vedkommendes utførelse av revisjonsoppdrag ved domfellelse, bør Kredittilsynet kunne avvente utfallet av straffesaken før søknaden ferdigbehandles.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.5. Krav til økonomisk vederheftighet

5.5.1 Bakgrunn for forslagene og departementets vurdering

Sammendrag

Revisorloven § 11 første ledd nr. 3 setter som krav for godkjenning som registrert eller statsautorisert revisor at vedkommende må være økonomisk vederheftig. I likhet med vandelskravet, er dette kravet en videreføring fra revisorloven av 1929.

Dersom revisor er konkurs eller under offentlig gjeldsforhandling bortfaller de rettigheter som er knyttet til registrering eller bevilling som revisor, jf. revisorloven § 14 annet ledd.

Det er ingen EU-direktiver som stiller krav til økonomisk vederheftighet.

Lovutvalget foreslår å beholde kravet om økonomisk vederheftighet, jf. NOU 1997:9 s. 147.

Kredittilsynet uttaler følgende:

«Etter lovforslaget § 3-2(1) bokstav d skal en revisor som godkjennes være «økonomisk vederheftig». Forslaget viser til offentlig gjeldsforhandling og konkurs. Det bør antagelig, dersom det er en forutsetning, også komme til uttrykk at gjeldsordningsloven, i prinsippet inngår i gjeldsforhandlingsbegrepet. En revisor som har en meget anstrengende økonomi kan være en revisjonsmessig risikofaktor. Det kunne derfor vært ønskelig å knyttet begrepet til mindre alvorlige forhold enn offentlig gjeldsforhandling og konkurs. Det vil imidlertid være vanskelig å etablere en tilfredsstillende kontroll av den enkelte revisor ved en romsligere definisjon.»

Ingen av de øvrige høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag når det gjelder krav til økonomisk vederheftighet.

Departementet er enig med utvalget i at det bør videreføres et krav til økonomisk vederheftighet. Departementet legger til grunn at et krav til økonomisk vederheftighet normalt vil innebære at revisor ikke må ha begjært eller fått åpnet gjeldsforhandling etter konkursloven eller åpnet konkurs eller ha søkt eller fått innvilget gjeldsforhandling. Det samme gjelder dersom revisor har søkt eller er under gjeldsforhandling eller gjeldsordning etter lov om frivillig og tvungen gjeldsordning for privatpersoner (gjeldsordningsloven) eller er insolvent.

Departementet anser det også betenkelig dersom revisor ikke er i stand til løpende å kunne dekke sine forpliktelser. Som påpekt av Kredittilsynet kan en revisor som har en meget anstrengt økonomi, være en revisjonsmessig risikofaktor. På den andre siden ser departementet at det vil kunne være vanskelig å etablere en tilfredsstillende kontroll med de enkelte revisorers økonomiske stilling til enhver tid.

Departementet mener imidlertid at kravet bør skjerpes i forhold til gjeldende rett og utvalgets forslag, ved at det stilles krav om at revisor må være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, dvs. at revisor må være likvid etter mønster av konkursloven § 61 første setning. Det vises til lovforslaget § 3-4 nr. 2. Departementet finner ikke å kunne slutte seg til utvalgets forslag om at det skal være adgang til å utvise skjønn ved anvendelsen av dette vilkåret avhengig av om de økonomiske problemene kan tilskrives søkeren. En slik regel ville etter departementets syn være uklar og vanskelig å praktisere.

Departementet ser for øvrig ikke behov for en forskriftshjemmel som foreslått av utvalget, ettersom kravet til økonomisk vederheftighet er søkt konkretisert i lovteksten.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.6 Krav om at revisor må være myndig

5.6.1 Bakgrunn for forslagene og departementets vurdering

Etter revisorloven § 11 første ledd nr. 4 er det et vilkår for å bli godkjent som registrert eller statsautorisert revisor at vedkommende ikke er umyndiggjort.

EØS-retten inneholder ingen eksplisitte krav til at revisor ikke må være umyndiggjort.

Utvalget foreslår at det stilles krav om at vedkommende for å bli godkjent som registrert eller statsautorisert revisor ikke «må være satt under vergemål».

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til forslaget.

Det bør være et minstekrav for godkjenning som registrert eller statsautorisert revisor at vedkommende ikke er umyndiggjort. Departementet foreslår derfor å videreføre kravet om at revisor ikke må være umyndiggjort. Bestemmelsen foreslås utformet som et krav om at revisor må være myndig. Bestemmelsen vil dermed medføre at revisor må være over 18 år og ikke umyndiggjort.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.7 Bopelskrav og krav til fast kontorsted i Norge

5.7.1 Bakgrunn for forslagene og departementets vurdering

Sammendrag

Revisorloven § 11 stiller som krav for godkjenning at vedkommende har «fast bopel i riket». Lovens § 11 femte ledd åpner for en adgang til å gi tidsbegrenset dispensasjon for norske revisorer som flytter utenfor EØS-området.

Departementet antar at et fortsatt krav om bopel i Norge vil være i strid med Norges forpliktelser etter EØS-avtalen og forbudet mot faktisk og rettslig diskriminering på grunnlag av nasjonalitet. Ingen av de direktiver som retter seg mot revisjonssektoren inneholder bestemmelser om bopel.

Ingen av høringsinstansene har hatt merknader til utvalgets forslag når det gjelder bopelskrav og krav til fast kontorsted i Norge. Det er i proposisjonen videre redegjort for lovutvalgets forslag når det gjelder dette.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at revisor som skal ha rett til å utføre lovbestemt revisjon skal ha fast kontorsted her i landet, jf. lovforslaget § 3-8 første ledd nr. 1. Departementet anser dette nødvendig av hensyn til utføring av tilsyn, tilgang for offentlige myndigheter til dokumentasjon m.v. Departementet antar at det ikke er behov for noen hjemmel til å gi forskrift om kontorets betjening som foreslått av utvalget.

Departementet støtter utvalgets syn på at det er viktig å sikre at revisor er kjent med vesentlige utviklingstrekk og endringer innen norsk lovgivning, samt at det både for den revisjonspliktige og av kontrollhensyn er viktig å sikre revisors tilgjengelighet.

Departementet legger til grunn at disse hensynene vil være best sikret dersom revisor har bopel i en EØS-stat, og viser til at det innenfor EØS i stor grad gjelder harmonisert lovgivning på områder hvor det er særlig viktig at revisor er oppdatert. Departementet viser også til Konvensjon om domsmyndighet og fullbyrding av dommer i sivile og kommersielle saker vedtatt i Lugano 16. september 1988 (Luganokonvensjonen) som regulerer jurisdiksjon, anerkjennelse og fullbyrding av dommer i sivile saker. EØS-landene og Sveits er parter i konvensjonen. Dersom revisor er bosatt i en konvensjonsstat, vil konvensjonen regulere hvilket land som har jurisdiksjon til å behandle et søksmål, og sikre at en dom avsagt av kompetent domstol blir anerkjent og kan fullbyrdes i de øvrige konvensjonsstatene. For revisorer antas det at dette vil kunne få særlig betydning ved forfølgelse av erstatningskrav. Departementet har etter en helhetsvurdering av de ovenfor nevnte omstendigheter kommet til at det bør settes krav om bopel innenfor EØS-området, jf. lovforslaget § 3-8 første ledd nr. 2. Det foreslås at Kredittilsynet skal kunne gjøre unntak fra dette kravet.

Etter gjeldende regler er kravet til bopel i Norge et vilkår for å kunne godkjennes som registrert eller statsautorisert revisor. Et krav om kontorsted i Norge og bopel i EØS-stat bør etter departementets syn knyttes til revisors rett til å revidere årsregnskap for revisjonspliktig. Dersom godkjent revisor ikke arbeider innen lovpliktig revisjon, kan det vanskelig sies å være grunnlag for noe krav til kontorsted i Norge eller bopelskrav. Det vises til at revisorregisteret vil inneholde opplysninger bl.a. om revisors adresse, jf. lovforslaget § 10-1.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.8 Krav til sikkerhetsstillelse

5.8.1 Bakgrunnen for forslagene og departementets vurdering

Sammendrag

Etter revisorloven § 17a plikter revisor å erstatte skade som vedkommende under utførelsen av sitt oppdrag forsettlig eller uaktsomt volder oppdragsgiveren eller andre. Det er ikke stilt krav om noen form for sikkerhetsstillelse for eventuelt erstatningsansvar. Revisorforeningene har imidlertid pålagt sine medlemmer en obligatorisk forsikringsordning.

EU-direktivene inneholder ingen regler verken om revisors erstatningsansvar eller sikkerhetsstillelse i den forbindelse.

Lovutvalget foreslår innført krav om obligatorisk sikkerhetsstillelse for alle revisorer som påtar seg egne revisjonsoppdrag eller som blir utpekt som ansvarlig revisor i et revisjonsselskap.

Etter Konkurransetilsynets oppfatning vil et krav om sikkerhetsstillelse gjøre det lettere å erstatte skade forårsaket av revisor under utførelse av sitt oppdrag.

Ingen av de øvrige høringsinstansene har merknader til utvalgets forslag.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om å lovfeste et krav til sikkerhetsstillelse som vilkår for at revisor skal kunne utføre lovbestemt revisjon, jf. lovforslaget § 3-8 første ledd nr. 3. Det vises til omtale av revisors erstatningsansvar i kapittel 11 om sanksjoner, straff og erstatningsansvar. Departementet vil i denne sammenheng peke på at det også for andre yrkesgrupper er fastsatt krav om sikkerhetsstillelse. Dette gjelder bl.a. for advokater, jf. domstolloven § 219 og advokatforskriften 20. desember 1996 nr. 1161 §§ 2-1 flg., eiendomsmeglere, jf. forskrift 20. mars 1997 nr. 177 kap. 2 og for forsikringsmeglere, jf. forskrift 24. november 1995 nr. 923 om forsikringsmegling kap. IV. Departementet mener at det er tilstrekkelig å kreve at de enkelte revisorer stiller sikkerhet, og ikke revisjonsselskapet. Det vises til at dette er ordningen for advokatfirmaer.

Etter departementets syn bør en sikkerhetsstillelsesordning i første rekke sikre skadelidte dekning for sine rettmessige krav på en rask og effektiv måte, uavhengig av om manglende dekning fra revisor skyldes manglende evne eller vilje. Departementet antar at en ansvarsforsikring vil representere en velegnet sikkerhet for skadelidte. Departementet mener imidlertid at sikkerheten bør kunne stilles både som ansvarsforsikring og garantierklæring. Det vises i denne forbindelse bl.a. til reglene som gjelder for verdipapirforetak. Det vesentlige må være at den sikkerhet som stilles gir sikrede et ubetinget krav på utbetaling dersom ansvar er konstatert. Departementet foreslår at revisor skal ha stilt nødvendig sikkerhet for mulig ansvar etter lovforslagets kapittel 8 i samsvar med regler fastsatt av departementet. Etter reglene i kapittel 8 plikter revisor å erstatte skade som vedkommende forsettlig eller uaktsomt har voldt under utførelsen av sin oppgave.

Departementet legger til grunn at skadelidte bør kunne kreve dekning direkte fra sikkerhetsstilleren uten først å ha rettet krav mot foretaket. Sikkerhetsstilleren bør kunne gjøre gjeldende de samme innsigelser mot kravet, som revisor selv har. Ordningen bør legges opp tilsvarende det som gjelder ved advokatansvarsforsikringer og for verdipapirforetak.

Departementet foreslår ingen lovbestemmelse om hvilke institusjoner som kan stille sikkerhet for revisors ansvar. Det legges til grunn at det mest praktiske er norske finansinstitusjoner eller utenlandske finansinstitusjoner som er gitt tillatelse til å drive virksomhet i Norge. Etter departementets syn følger det imidlertid av EØS-avtalens ikke-diskrimineringsbestemmelser at sikkerhetsstillelse fra tilsvarende institusjoner med hovedsete i andre EØS-stater, også må aksepteres.

Det foreslås at departementet skal gi regler om sikkerhetsstillelse. I tillegg til de forhold som er nevnt over, antar departementet at det bør fastsettes regler om sikkerhetens størrelse og dekningsfelt, hvem som skal anses som skadelidt og hvordan revisor og sikkerhetsstiller skal behandle krav som kreves dekket av sikkerheten.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.9 Etterutdanningskrav

5.9.1 Bakgrunnen for forslagene og departementets vurdering

Gjeldende lovgivning inneholder ikke krav om obligatorisk etterutdanning. Ved lovendring av 16. juni 1989 nr. 55 ble det tilføyet et nytt tredje ledd i revisorloven § 12 vedrørende tidsbegrensning av godkjenning til 5 år, jf. Ot.prp. nr. 35 (1988-89) Om lov om endringer i revisorloven og i visse andre lover og Innst. O. nr. 95 (1988-89). Bestemmelsen er ikke satt i kraft, i påvente av forskrifter med nærmere bestemmelser om vilkårene for fornying, herunder etterutdanning. Revisorforeningene stiller krav om etterutdanning for sine egne medlemmer.

Det åttende selskapsdirektiv inneholder ingen krav til tidsbegrenset godkjenning eller etterutdanning.

Departementet legger til grunn at utvalgets lovforslag innebærer et krav til etterutdanning i løpet av en fem års periode for å kunne være valgt eller ansvarlig revisor.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om obligatorisk etterutdanning. Det er etter departementets oppfatning viktig at revisor er løpende oppdatert på utviklingen innen regnskaps- og revisjonsområdet. Ingen av høringsinstansene har gått imot forslaget. Departementet mener samtidig at etterutdanningskravene ikke bør være for omfattende. Ettersom de registrerte og statsautoriserte revisorer som er medlemmer av revisorforeningene allerede er forpliktet til å ta en viss etterutdanning, antar departementet at innføringen av et etterutdanningskrav i praksis ikke vil innebære en særlig økt byrde for disse. Departementet foreslår at krav til etterutdanning fastsettes som et vilkår for opprettholdelse av godkjenning og ikke som et tilleggskrav til valgt eller ansvarlig revisor slik utvalget har foreslått.

Departementet har vurdert hvorvidt det som vilkår for opprettholdelse av godkjenning også bør stilles krav til en viss praksis. Med revisorloven § 12 tredje ledd, som ikke er satt i kraft, ble det fastsatt en fornyelsesordning der det ble stilt krav både til etterutdanning og praksis. Den fremste begrunnelsen for ordningen var at en ikke kunne se behovet for å opprettholde tillatelser der revisor ikke drev virksomhet eller hadde drevet slik virksomhet de siste årene. Departementet viser til at forslaget om krav om obligatorisk etterutdanning, allerede innebærer en innstramming i forhold til gjeldende rett. Det vises også til utvalgets begrunnelse for ikke å foreslå krav til praksis som vilkår for fortsatt godkjenning, som departementet i hovedsak kan slutte seg til. Det er videre grunn til å anta at en stor andel av de revisorene som ikke har praktisert i løpet av de siste årene, heller ikke vil oppfylle det foreslåtte etterutdanningskravet slik at disse på sikt dermed ikke vil få opprettholdt sin godkjenning. På denne bakgrunn finner departementet etter en helhetsvurdering ikke å foreslå et krav til praksis som vilkår for fornyet godkjenning.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at de nærmere krav til etterutdanningens omfang og innhold fastsettes i forskrift. Kompetansen til å gi forskrift foreslås tillagt departementet. I likhet med Oslo Børs antar departementet at det kan være nødvendig eller hensiktsmessig å stille ulike krav til etterutdanning for henholdsvis registrert og statsautorisert revisor.

Departementet går ikke inn for at godkjenning skal gis for en tidsbegrenset periode. Etter departementets syn vil en slik løsning være unødig arbeidskrevende for Kredittilsynet. Dersom Kredittilsynet i forbindelse med sitt tilsyn ser at godkjent revisor ikke har gjennomført nødvendig etterutdanning, vil Kre-dittilsynet kunne tilbakekalle godkjenningen etter lovforslagets § 9-1.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag om at det skal stilles krav til etterutdanning og at dennes omfang og innhold fastsettes av departementet i forskrift. Komiteen viser for øvrig til sine merknader under pkt. 10.1.2.1.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, deler imidlertid ikke Regjeringens antagelse om at det vil være nødvendig og hensiktsmessig å stille ulike krav til etterutdanning for henholdsvis registrert og statsautorisert revisor.

Flertallet viser til at dannelsen av Den norske Revisorforening (DnR), som er en sammenslutning av NRRF og NSRF, innebærer at de høyeste krav til kvalitetskontroll og etterutdanning blir lagt til grunn for begge revisorkategorier. Foreningene, som allerede i dag stiller identiske krav til obligatorisk etterutdanning for medlemmene, har hver for seg praktisert et slikt opplegg i 2 år. Flertallet har merket seg at det for DnR er uaktuelt å differensiere etterutdanningskravene til de to revisorkategorier.

Flertallet viser til sine merknader under pkt. 5.3.1 foran, og går inn for at etterutdanningskravet fastsettes likt for begge revisorkategorier.

Flertallet har for øvrig ingen bemerkninger.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag om ulike etterutdanningskrav til registrerte og statsautoriserte revisorer.

5.10 Godkjenning av revisjonsselskaper

5.10.1 Bakgrunnen for forslagene og departementets vurdering

Sammendrag

Revisorlovens § 4 og aksjeloven § 10-2 åpner for at revisjonsselskap kan velges som revisor. Gjeldende rett etablerer ingen godkjenningsordning i egentlig forstand, men i forskrift 19. september 1990 nr. 766 om revisjon og revisorer (revisorforskriften) §§ 2-2 til 2-5 er det gitt nærmere regler om revisjonsselskap og hvilke av disse som kan benytte betegnelsene registrert eller statsautorisert revisor.

Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldende rett og for EØS-rett, lovutvalgets forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder godkjenning av revisjonsselskaper.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det skal etableres en godkjenningsordning for revisjonsselskaper. Departementet foreslår at godkjenning som revisjonsselskap bare skal kunne gis ansvarlige selskaper, aksjeselskaper og allmennaksjeselskaper, jf. lovforslaget § 3-5 første ledd. Det vises til at selskapslovgivningen sikrer klare organisasjons- og ansvarsforhold i slike selskaper. Enkeltmannsforetak registreres, etter det Kredittilsynet har opplyst, heller ikke idag i revisorregisteret. I slike tilfeller er det den enkelte revisor som er registrert.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at også andre enn revisorer kan inneha eierandeler eller være deltagere i revisjonsselskaper så langt dette er forenlig med kravene i åttende selskapsdirektiv, jf. lovforslaget § 3-5 første ledd nr. 2. Departementet er enig i at revisorer bør sikres styringsmulighet i selskapet. Departementet foreslår derfor, som utvalget og i tråd med de krav som stilles i åttende selskapsdirektiv, at det stilles krav om at mer enn halvparten av aksje- eller innskuddskapitalen og stemmene i selskapet skal innehas av revisorer eller revisjonsselskap som er godkjent etter revisorloven eller som er godkjent i annet EØS-land. Departementet viser til at det pågår arbeid i andre internasjonale fora, bl.a. under WTO som kan ha betydning for utenlandske revisorers adgang til å tilby tjenester i Norge. Departementet foreslår derfor at det åpnes for at også revisorer som er godkjent i et land der Norge har en gjensidig godkjenningsavtale om revisorer kan oppfylle de nevnte kravene.

Departementet mener som utvalget at kravet om at revisjonsselskap må ha eget styre bør videreføres. Det vises til lovforslaget § 3-5 første ledd nr. 1.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at styret må ha et flertall av revisorer. Dette innebærer en videreføring av gjeldende regler for revisjonsselskap som er aksjeselskap. For revisjonsselskap som er ansvarlig selskap har det hittil ikke vært krav til revisorer i styret. Departementet foreslår å presisere at også revisorer som skal inngå i foretakets styre, må være godkjent etter revisorloven, eller i et annet EØS-land eller et land der Norge har en gjensidig godkjennelsesavtale om revisorer, for å oppfylle kravene etter denne bestemmelsen.

For å sikre at godkjente revisorer har stemmeflertall i revisjonsselskap, foreslår departementet at det tas inn en bestemmelse i § 3-5 første ledd nr. 3 om at det skal fremgå av selskapets selskapsavtale eller vedtekter at gyldig vedtak i selskapets generalforsamling eller selskapsmøte ikke skal kunne treffes med mindre minst halvparten av både de stemmeberettigede og den samlede selskapskapital har stemt for. Bestemmelsen er i samsvar med utvalgets forslag.

De foreslåtte regler tilfredsstiller etter departementets syn kravene i åttende selskapsdirektiv.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det ikke bør skilles mellom statsautoriserte og registrerte revisjonsselskaper. Departementet er enig med utvalget i at det avgjørende skal være at selskapet utpeker en revisor til å forestå revisjonen som oppfyller kravene lovgivningen stiller til revisors kompetanse. Det vises i denne sammenheng til forslaget om at «store foretak» etter regnskapsloven skal revideres av statsautorisert revisor. Tilsvarende krav finnes også i særlovgivning bl.a. for forsikringsselskap og forretningsbanker. En bestemmelse om at revisjonsselskapet plikter å utpeke en ansvarlig revisor som oppfyller kompetansekravene foreslås inntatt i lovens § 2-2 annet ledd.

Når det gjelder kravet om at selskapet skal være økonomisk vederheftig, foreslår departementet en skjerping i forhold til utvalgets forslag, i tråd med det som er foreslått ved godkjenning av fysiske personer som revisor. Departementet foreslår at det stilles krav om at revisjonsselskapet må være i stand til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller, jf. lovforslaget § 3-5 første ledd nr. 4. En nærmere redegjørelse for dette kravet er inntatt under pkt. 5.5.

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at revisjonsselskaper skal ha fast kontorsted i Norge. Departementet peker på at til forskjell fra det som er foreslått for personer, vil kravet til fast kontorsted i Norge være vilkår for godkjenning som revisjonsselskap, og ikke bare vilkår for å kunne påta seg revisjon av årsregnskap for revisjonspliktig. Som nevnt under pkt. 6.7.5 kan det vanskelig sies å være grunnlag for noe krav om fast kontorsted i Norge for en godkjent revisor som ikke arbeider innen lovpliktig revisjon. For revisjonsselskap må en gå ut i fra at en viktig del av virksomheten til enhver tid vil være oppdrag innenfor lovpliktig revisjon. Hensynet til tilgjengelighet og kontroll med selskapet tilsier derfor etter departementets mening at det stilles krav om fast kontorsted som vilkår for godkjenning av revisjonsselskap. Det vises til lovforslaget § 3-5 første ledd nr. 5.

Revisjonsselskap med hovedsete i utlandet vil måtte etablere datterselskap i Norge for å kunne oppfylle kravene til selskapsform som stilles innledningsvis i lovforslaget § 3-5. Dersom enkeltpersoner med tilknytning til utenlandsk revisjonsselskap ønsker å revidere årsregnskap for revisjonspliktig i Norge, vil vedkommende kunne gjøre dette dersom han eller hun er godkjent etter norske regler. I så fall er det personen og ikke det utenlandske selskapet som er revisjonsklientenes revisor. Imidlertid vil vedkommende som regel måtte anses å stå i et tilknytnings- eller samarbeidsforhold til det utenlandske revisjonsselskap, slik at uavhengighetsreglene i f.eks. lovforslaget § 4-1 og 4-7 tredje ledd vil komme til anvendelse.

Departementet foreslår i tråd med utvalgets forslag at Kredittilsynet skal kunne dispensere fra kravene om at flertall i styret skal utgjøres av revisorer og at revisorer eller revisjonsselskap skal inneha mer enn halvparten av aksje- eller innskuddskapitalen og stemmene i selskapet. Dispensasjon skal bare kunne gis for en tidsbegrenset periode, jf. lovforslaget § 3-5 annet ledd.

Det foreslås i samme bestemmelse at departementet i forskrift skal kunne gi nærmere regler om vilkårene for godkjenning av revisjonsselskap. Når det gjelder utvalgets forslag om solidaransvar mellom den ansvarlige revisor og revisjonsselskapet, vises det til pkt. 11.3.

Komiteens merknader

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre, viser til at det i tråd med merknader under pkt. 3.2.1 foran ikke lenger skal stilles krav om statsautorisert revisor i visse selskaper. Revisjonsselskapene står etter dette fritt til å utpeke godkjent revisor, det være seg registrert eller statsautorisert revisor, som ansvarlig for ethvert oppdrag.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Venstre slutter seg til Regjeringens forslag om godkjenning av revisjonsselskaper.

Komiteen har for øvrig ingen merknader.

5.11 Godkjenning av revisorer med godkjennelse fra annet EØS-land og godkjenning av utenlandsk utdanning og praksis

5.11.1 Bakgrunn for forslagene

Sammendrag

Etter revisorloven § 11 syvende ledd anses kravet til utdanning i revisorloven for å være oppfylt når vedkommende har tilsvarende utdannelse som etter overenskomst med fremmed stat er likestilt med utdannelse som bestemt i revisorloven. Ved søknad om godkjennelse av slik tilsvarende utdannelse skal søkeren godtgjøre tilfredsstillende språkkunnskaper, yrkespraksis og kunnskap til bestemmelser i norsk rett av særlig betydning for yrkesutøvelsen.

Kredittilsynet har i forskrift 15. mars 1994 gitt regler om revisorer som har godkjenning fra annen stat innen EØS-området. Slike revisorer vil få søknaden behandlet i henhold til rådsdirektiv 89/48/EØF. Det er krav om bestått egnethetsprøve i Norge før godkjenning gis.

Det er i proposisjonen videre redegjort for EØS-rett, lovutvalgets forslag og høringsinstansenes merknader når det gjelder godkjenning av revisorer med godkjennelse fra annet EØS-land og godkjenning av utenlandsk utdanning og praksis.

5.11.2 Departementets vurdering

5.11.2.1 Godkjenning av revisorer som er godkjent i annet land

Sammendrag

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at revisorer som er godkjent i et annet EØS-land skal kunne gis godkjenning i Norge som registrert eller statsautorisert revisor, jf. lovforslaget § 3-6 første ledd. Dette anses i samsvar med rådsdirektiv 89/48/EØF om en generell ordning for godkjenning av diplomer for høyere yrkeskompetansegivende utdanning av minst tre års varighet, og er en videreføring av dagens ordning. Rådsdirektiv 89/48/EØF art. 4 b) gir medlemsstatene adgang til å kreve en egnethetsprøve for adgang til yrker som krever nøyaktig kjennskap til nasjonal lovgivning og der rådgivning/bistand med hensyn til nasjonal lovgivning utgjør et vesentlig og vedvarende element i utøvelsen av yrket. Departementet mener at dette er tilfellet for utøvelse av revisoryrket, og foreslår derfor i tråd med utvalgets forslag at det stilles krav om en slik egnethetsprøve som vilkår for godkjenning av EØS-revisor i Norge. Det følger av direktivet at når et annet EØS-land har to godkjenningsnivåer, skal godkjenningen skje på tilsvarende nivå som vedkommende hadde i landet der godkjenningen er gitt. Hvis vedkommende land bare har ett nivå og revisorer på dette nivået kan revidere alle foretakstyper, må vedkommende godkjennes som statsautorisert revisor her i landet. Det samme gjelder dersom vedkommende land har to godkjenningsnivåer, men hvor begge er godkjent for å revidere alle foretakstyper.

Revisorer med godkjenning fra annet EØS-land vil på bakgrunn av direktivets regler være fritatt fra å gjennomføre praksis eller avlegge praksisprøve på nytt etter norske regler.

Departementet viser til at det pågår arbeid i andre internasjonale fora, bl.a. under WTO, som kan ha betydning for utenlandske revisorers adgang til å tilby revisjonstjenester i Norge. Departementet foreslår på denne bakgrunn at det åpnes for at også revisorer med godkjenning fra land som Norge har gjensidig godkjennelsesavtale med, kan godkjennes i Norge. Departementet foreslår at det kan fastsettes nærmere vilkår for godkjenning av utenlandske revisorer i forskrift, jf. lovforslaget § 3-6 annet ledd.

Departementet er enig med utvalget i at det skal stilles de samme generelle krav til vandel og evnen til å oppfylle sine forpliktelser etter hvert som de forfaller for EØS-revisorer som for andre som søker godkjennelse i Norge. Rådsdirektiv 89/48/EØF vil etter departementets syn ikke være til hinder for dette. Det foreslås at nærmere regler om egnethetsprøve fastsettes av departementet.

Utvalget foreslår at et vilkår for godkjenning av revisor fra annet EØS-land skal være at «revisor aksepterer rett for norske tilsynsmyndigheter til innsyn i den informasjon om vedkommende som domisillandets tilsynsmyndigheter gir anledning til». Departementet viser til at alle godkjente revisorer vil være underlagt tilsyn, og at det er krav om fast kontorsted i Norge som vilkår for rett til å revidere årsregnskap for revisjonspliktig. Når det gjelder informasjon om revisor som andre lands tilsynsmyndigheter måtte ha, antar departementet at norske tilsynsmyndigheter, for de landene det i denne sammenheng vil være snakk om, har mulighet til å få opplysninger som nevnt uten revisors samtykke. Med den foreslåtte begrensningen til informasjon som vedkommende lands tilsynsmyndigheter «gir anledning til», antar departementet for øvrig at en slik bestemmelse vil ha liten praktisk betydning ved siden av de tilsynsavtaler Kredittilsynet inngår med utenlandske tilsynsmyndigheter. Departementet anser på denne bakgrunn at den foreslåtte bestemmelse er overflødig.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.

5.11.2.2 Utenlandsk utdanning m.v. som grunnlag for godkjenning

Sammendrag

Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at utdanning ved utenlandske universiteter og høyskoler skal kunne godkjennes på linje med norsk utdanning, jf. lovforslaget § 3-2 tredje ledd. Dette vil innebære en utvidelse i forhold til dagens ordning hvor kun norsk utdannelse kan godkjennes, med unntak av de tilfeller som er omtalt ovenfor hvor vedkommende har godkjennelse som revisor i en annen EØS-stat. Departementet ser ikke utvidelsen til utenlandsk utdanning som betenkelig ettersom slik utdanning bare vil kunne godkjennes dersom den tilsvarer den norske utdanningen. Utvalget har lagt til grunn at det må kreves av kandidater med utdanning fra utlandet at de avlegger eksamen i fag knyttet til norsk lovgivning, f.eks. skatte- og avgiftslovgivningen. Departementet er enig i at det vil kunne være behov for en viss tilleggsutdanning for kandidater med utdanning fra utlandet. Det vises bl.a. til åttende selskapsdirektiv art. 11 nr. 1 bokstav b) som fastsetter at søkere med utdannelse fra annen medlemsstat må dokumentere at de har den juridiske kunnskap som kreves i den enkelte medlemsstat for å kunne foreta lovfestet revisjon. Departementet har foreslått at departementet skal kunne gi nærmere forskrift om bl.a. utdanning og eksamen, jf. pkt. 6.2.5 i proposisjonen. Departementet foreslår at departementet også skal kunne gi nærmere regler om utenlandsk utdanning, herunder eventuelle krav om tilleggsutdanning i Norge, jf. lovforslaget § 3-2 fjerde ledd.

Departementet er også enig med utvalget i at praksis fra annet EØS-land skal kunne godkjennes. Dette innebærer en utvidelse i forhold til dagens regler hvor det for registrerte revisorer kreves at all praksis er fra Norge og for statsautoriserte revisorer at minst ett år er fra Norge. Departementet finner det hensiktsmessig at adgangen til å få godkjent utenlandsk praksis begrenses til praksis fra EØS-land. Det vises til at det gjelder harmoniserte regnskapsregler innenfor EØS, noe som tilsier at praksis fra medlemsland blir mer relevant for norske forhold, enn praksis fra andre land. Departementet har i lovforslaget § 3-3 syvende ledd foreslått at de nærmere krav til hva som skal regnes som variert praksis fastsettes i forskrift, jf. omtale i pkt. 6.3.5. Departementet legger til grunn at det i medhold av denne bestemmelse også vil kunne gis nærmere regler om utenlandsk praksis.

Departementet mener som utvalget at det må stilles krav om at søkere med praksis fra annet EØS-land må gjennomføre den praktiske prøven som skal tas etter avsluttet teoretisk og praktisk utdanning i Norge, dersom de skal kunne godkjennes etter norske regler, jf. lovforslaget § 3-3 sjette ledd. Departementet legger til grunn at det kan gis nærmere regler om dette i medhold av forskriftshjemmelen i § 3-3 syvende ledd.

Det vises til omtale av utdannings- og praksiskrav for øvrig under pkt. 6.2 og 6.3 i proposisjonen.

Departementet understreker at de regler som foreslås om godkjenning av utenlandsk utdanning og praksis får samme anvendelse for norske og utenlandske søkere.

Komiteens merknader

Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.