Revisorloven § 5 gir regler om hvem som ikke kan
velges som revisor. Den som er innehaver av eller deltaker i bedrifter
som revideres kan ikke velges som revisor. Etter forskrift om revisjon
og revisor § 2-1 har eierandel eller aksjeinnehav
ikke betydning for habiliteten dersom andelen eller innehavet er «uvesentlig».
Den som har mottatt lån fra eller gitt lån til bedriften
som revideres, kan ikke velges som revisor. Likt med lån
regnes sikkerhetsstillelse.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for gjeldene
rett og for EØS-rett, lovutvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader når det gjelder krav til revisjonens uavhengighet
(habilitet).
Departementet slutter seg til utvalgets forslag både
til en generell bestemmelse om krav til uavhengighet og en bestemmelse
om konkrete forhold som alltid skal anses til hinder for at revisor
påtar seg revisjonsoppdrag. Departementet anser det avgjørende
for at revisor skal kunne fylle sin rolle, at det ikke på noen måte
kan stilles spørsmål ved revisors uavhengighet
i forhold til den vedkommende utfører revisjon for. Det er
etter departementets syn viktig å fastsette regler som
både ivaretar revisors faktiske uavhengighet og som sikrer
at revisor fremstår utad som uavhengig (disse to former
for uavhengighetsbetraktninger er beskrevet av utvalget som «independence
in fact» og «independence in appearance»).
Utvalget har foreslått krav til uavhengighet/habilitet
for valgt eller ansvarlig revisor. Departementet er enig i at uavhengighetskrav
i første rekke er påkrevet i forbindelse med lovpliktig
revisjon. Ettersom departementet har valgt en noe annen begrepsbruk
enn utvalget, foreslås det at uavhengighetskravene knyttes til
den som reviderer årsregnskap for revisjonspliktig. Det
vises imidlertid til pkt. 7.2, der det foreslås særskilte
regler om uavhengighet også der revisor utfører tjenester
for ikke-revisjonspliktige eller utfører andre tjenester
enn årsregnskapsrevisjon for den revisjonspliktige.
Departementet foreslår i samsvar med utvalgets forslag
at dersom en revisor eller dennes nærstående har
en slik tilknytning til den revisjonspliktige eller dennes ansatte
eller tillitsvalgte at dette kan svekke revisors uavhengighet eller
objektivitet, kan han eller hun ikke revidere den revisjonspliktiges årsregnskap. Det
samme gjelder dersom det foreligger andre særlige forhold
som er egnet til å svekke tilliten til revisor, jf. lovforslaget § 4-1
første ledd. Departementet er enig med utvalget i at definisjonen
av hvem som er å anse som revisors «nærstående» bør
baseres på tilsvarende regler i aksjeloven og allmennaksjeloven.
Det vises i denne sammenheng til begge lovers § 1-5.
I sitt forslag til definisjon har utvalget imidlertid ikke tatt med
mindreårige barn av ektefelle eller samboer og som revisor
bor sammen med, jf. aksjeloven og allmennaksjeloven § 1-5
annet ledd nr. 2. Departementet ser det som naturlig at også disse
omfattes av begrepet «nærstående» i
revisorloven, på lik linje med revisors egne mindreårige
barn. Med denne presisering slutter departementet seg til utvalgets
vurdering av hvilken krets av nærstående som bør
omfattes av de ulike alternativene i uavhengighets-bestemmelsene
i revisorloven. Departementet foreslår etter dette, jf.
lovforslaget § 4-1 fjerde ledd at som revisors
nærstående skal regnes:
1. ektefelle og en person som vedkommende
bor sammen med i ekteskapslignende forhold,
2. mindreårige barn til vedkommende selv, samt mindreårige
barn til person som nevnt i nr. 1 og som vedkommende bor sammen
med,
3. slektninger i rett oppstigende eller nedstigende linje
og søsken,
4. slektninger i rett oppstigende eller nedstigende linje
og søsken til en person som nevnt under nr. 1, og
5. ektefelle til, og en person som bor sammen i ekteskapslignende
forhold med, noen som er nevnt under nr. 3.
Som ektefelle og personer som bor sammen i ekteskapslignende
forhold regnes i forhold til definisjonen også registrert
partner etter partnerskapsloven og homofilt samboerskap.
Departementet foreslår på bakgrunn av utvalgets vurderinger
og forslag at det i samsvar med gjeldende rett fastsettes at nærmere
angitte konkrete forhold alltid vil være til hinder for
at revisor utfører lovpliktig revisjon, jf. lovforslaget § 4-1
annet og tredje ledd.
Det foreslås i bestemmelsens annet ledd nr. 1 at revisor
ikke kan revidere årsregnskap for revisjonspliktig dersom
vedkommende er ansatt hos den revisjonspliktige eller for øvrig
står i et samarbeids-, underordnings- eller avhengighetsforhold
til denne eller noen som omfattes av bestemmelsens øvrige
habilitetsregler. Bestemmelsen er i hovedsak i samsvar med gjeldende
rett.
Departementet foreslår videre i annet ledd nr. 2 at årsregnskap
for revisjonspliktig ikke kan revideres av den som har eierandel
i, er innehaver av eller deltaker i det revisjonspliktige foretaket.
Også denne bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett.
Utvalget har foreslått et unntak for indirekte eie gjennom
verdipapirfond. Departementet viser til at revisors eierandeler i
slike tilfeller vil være i det aktuelle fond, og ikke i foretaket.
Det anses derfor unødvendig å ta inn et unntak
som foreslått av utvalget.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at enhver
eierandel skal medføre inhabilitet. Dette er en innstramming
i forhold til gjeldende regler, hvor det er gjort unntak for såkalte
uvesentlige eierandeler. Departementet slutter seg også til
utvalgets forslag om at heller ikke revisors ektefelle/samboer
eller mindreårige barn kan ha eierandel, uansett størrelse,
jf. lovforslaget § 4-1 tredje ledd. Dette innebærer
en innskjerping i forhold til gjeldende rett. I tillegg foreslår departementet
at også ektefelles/samboers mindreårige
barn som vedkommende bor sammen med skal omfattes av denne bestemmelsen.
Departementet mener at også mindre eierandeler som innehas
av nærstående som nevnt, vil kunne være
egnet til å påvirke uavhengigheten. Departementet
slutter seg imidlertid til utvalgets forslag om at øvrige
nærståendes eierandeler bare bør få virkning
for revisors habilitet dersom eierandelen(e) er vesentlig(e). Dette
er samme formulering som er brukt i gjeldende § 5
første ledd nr. 6. Departementet finner det ikke hensiktsmessig å fastsette
noen fast grense, f.eks. i form av et prosenttall, for når
en eierandel skal anses vesentlig. Om en eierandel kan anses å være
vesentlig, må bero på en konkret vurdering hvor
bl.a. eiersammensetningen i foretaket og eierandelens betydning
for den nærståendes personlige økonomi,
vil ha betydning. Nærstående som vil omfattes
av bestemmelsen om vesentlige eierandeler er slektninger i rett
oppstigende eller nedstigende linje (med unntak for mindreårige
barn som nevnt ovenfor) og søsken, tilsvarende slektninger
av ektefelle/samboer, samt disse slektningenes ektefelle/samboer.
Utvalget foreslår at fordringshaver eller skyldner til
den revisjonspliktige ikke kan velges til revisor. Utvalget mener
at ordinære forretningsmessige forhold likevel ikke skal
være til hinder for å kunne velges som revisor.
Departementet foreslår en videreføring av gjeldende
inhabilitetsbestemmelse for den som har fordring eller gjeld hos
den revisjonspliktige, men mener at også fordringer eller
gjeld på ordinære forretningsmessige vilkår
kan være egnet til å påvirke revisors
uavhengighet. Departementet finner et unntak for slike fordringer
eller gjeldsforhold ikke tilstrekkelig begrunnet. Departementet
er oppmerksom på at ikke ethvert forretningsmessig gjelds-
eller fordringsforhold i utgangspunktet vil ha betydning for revisors uavhengighet.
Departementet finner det imidlertid vanskelig å trekke
en grense for hvilke forhold som bør anses egnet til å påvirke
revisors uavhengighet. På denne bakgrunn går departementet
inn for å videreføre gjeldende rett på dette
punktet. Det vises til at vanlig kjøp av bedriftens produkter
faller utenfor den foreslåtte bestemmelse, jf. Ot.prp.
nr. 35 (1988-89) s. 7. Departementet foreslår å videreføre
gjeldende unntak for revisors honorar for de to siste regnskapsår. Det
vises til lovforslaget § 4-1 annet ledd nr. 3.
Likt med revisor etter bestemmelsen foreslås regnet ektefelle,
samboer og mindreårige barn, jf. lovforslaget § 4-1
tredje ledd. I likhet med det som er sagt ovenfor om nærståendes
eierandeler i det revisjonspliktige foretaket, mener departementet
at de øvrige nærståendes forhold til
den revisjonspliktige og den følge dette bør få for
revisors uavhengighet, vil avhenge av mellomværendets størrelse.
Departementet foreslår derfor at slike nærståendes
fordring eller gjeld bare skal få innvirkning på revisors
habilitet dersom fordringen eller gjelden er vesentlig. Reglene
om nærståendes innvirkning på revisors
habilitet vil etter dette være den samme både
i forhold til eierforhold og fordrings- og gjeldsforhold. Dette
innebærer strengere uavhengighetskrav enn det som følger
av gjeldende rett. Etter gjeldende rett innvirker nærståendes
fordringer eller gjeld ikke på revisors habilitet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den som
er medlem eller varamedlem av den revisjonspliktiges styrende eller
kontrollerende organer ikke kan revidere årsregnskapet
for den revisjonspliktige, jf. lovforslaget § 4-1
annet ledd nr. 4. Departementet foreslår at begrepet «kontrollerende
organer» presiseres til «kontrollkomitè».
Videre foreslår departementet at det presiseres at daglig
leder hos den revisjonspliktige heller ikke kan være revisor
for foretaket. Daglig leder vil for øvrig normalt omfattes
av lovforslaget § 4-1 annet ledd nr. 1 om ansatte
m.v. Forslaget er i samsvar med gjeldende rett når det
gjelder styrende organer og daglig leder. Forbudet mot å være
medlem av kontrollkomitèen er nytt. Like med revisor regnes
de samme nærstående som i forhold til bestemmelsene
om eierforhold, fordringshavere og skyldnere. Dette innebærer
en viss utvidelse i forhold til gjeldende rett. Det foreslås
ikke noe skille mellom revisors «nærmeste» nærstående
og vedkommendes øvrige nærstående i tilknytning
til denne bestemmelsen.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den som
har ansvaret for eller deltar i utførelsen av den revisjonspliktiges
regnskapsføring eller utarbeidelsen av årsberetning
eller gir konkrete anbefalinger om vurdering av poster i årsregnskapet
eller i oppgaver til offentlige myndigheter ikke kan revidere årsregnskapet
for den revisjonspliktige, jf. lovforslaget § 4-1
annet ledd nr. 5. Like med revisor regnes den samme krets av nærstående
som i forhold til bestemmelsen om medlemsskap i styrende organer
m.v., jf. lovforslaget § 4-1 tredje ledd. Departementet
finner det klart at revisor ikke bør kunne delta i føringen
av det regnskapet vedkommende senere skal vurdere riktigheten av.
NSRF har gitt uttrykk for at utvalgets forslag er for omfattende
på dette punktet. Etter foreningens syn bør det
bare regnes som inhabilitetsgrunn dersom revisor har «vesentlig
innflytelse» på innholdet i regnskapet eller årsberetningen.
Departementet kan vanskelig slutte seg til NSRFs syn på dette
punktet. Som påpekt av Kredittilsynet er det tvert i mot spørsmål
om ikke avgrensningen til «regnskapsføring» vil
være for snever. Departementet er enig med Kredittilsynet
i at også utarbeidelse av noter og bistand med regnskapsavslutning
ut over rent teknisk avslutning bør være til hinder
for at revisor kan revidere årsregnskap for revisjonspliktig.
Det vises for øvrig til omtalen under pkt. 7.2.5.2.
Departementet foreslår, i likhet med utvalget, at det
når særlige grunner tilsier det, kan gjøres
unntak fra de nevnte regler om konkrete forhold som medfører
revisors inhabilitet, jf. lovforslaget § 4-8.
Kompetansen til å treffe slikt vedtak foreslås
tillagt Kredittilsynet.
Komiteen er enig i at det må stilles
strenge krav til revisors uavhengighet og objektivitet. For at revisor
skal kunne fylle sin rolle, er det avgjørende at det ikke
kan stilles spørsmål ved uavhengigheten vis à vis
den revisjonspliktige. Komiteen merker seg at forslaget
på flere punkter skjerper kravene både i forhold
til gjeldende rett og i forhold til revisorlovutvalgets forslag. Komiteen vil
i denne sammenheng påpeke at det her nødvendigvis
må foretas en avveining mellom hvilke krav som må og
bør stilles på den ene side, og hvilke regler
som medfører praktiserbarhet og mulighet for etterlevelse
på den annen. Det er ikke gitt hvor denne grensen går,
og komiteen merker seg at nettopp reglenes praktiserbarhet
har vært et hovedpoeng blant de organisasjoner som har
til høring i komiteen.
Komiteen forutsetter at Kredittilsynet, som i konkrete
saker foreslås gitt kompetanse til å dispensere
fra reglene, er særlig oppmerksomme i tilfeller hvor reglene
gir utilsiktede og åpenbart urimelige utslag. Komiteen anser
det naturlig at reglene evalueres etter en tids virke, og at Regjeringen
eventuelt kommer tilbake til Stortinget med saken i egnet form.
Komiteen slutter seg til Regjeringens forslag.
Departementet er enig med utvalget i at det som i dag bør
gjelde regler som sikrer revisors uavhengighet også der
andre i revisjonsselskapet står i nærmere angitte
tilknytningsforhold til den revisjonspliktige.
Utvalget har foreslått å knytte en slik bestemmelse
til «medeiers» forhold til den revisjonspliktige, samt
til medlemmer eller varamedlemmer til foretakets styrende organer.
Departementet legger til grunn at det også er behov for
regler som sikrer at revisor ikke reviderer årsregnskap
for revisjonspliktig i tilfeller der andre revisorer eller ledende
ansatte i revisjonsselskapet står i et tilknytningsforhold
til den revisjonspliktige.
Departementet foreslår i lovforslaget § 4-2
første ledd at ingen kan være ansvarlig revisor
når andre revisorer eller ledende ansatte i revisjonsselskapet
eller medlemmer eller varamedlemmer i revisjonsselskapets styrende
organer har et forhold til den revisjonspliktige som nevnt i lovforslaget § 4-1
første eller annet ledd, dvs. de samme forhold som gjør
at revisor ikke kan revidere årsregnskap for den revisjonspliktige.
Dette innebærer en utvidelse i forhold til utvalgets forslag
ved at forhold også hos andre revisorer og ledende ansatte
i revisjonsselskapet vil ha betydning for revisors uavhengighet.
Dessuten innebærer departementets forslag også en
viss utvidelse i forhold til utvalgets forslag ved at departementet
har latt alle forhold som har betydning for revisors egen habilitet
få anvendelse. Dette betyr bl.a. at enhver eierandel i
den revisjonspliktige som innehas av en person som omfattes av lovforslaget § 4-2
første ledd, vil være til hinder for at revisorer
i revisjonsselskapet kan revidere årsregnskapet for den
aktuelle revisjonspliktige. Utvalget forslag omfatter bare vesentlige
eierandeler i den revisjonspliktige. Utvalgets forslag omfatter
heller ikke samarbeids-, underordnings- eller avhengighetsforhold
i den revisjonspliktige utover ansettelsesforhold.
Departementet er enig med utvalget i at tilsvarende krav til
uavhengighet også bør fastsettes der eiere eller
deltakere i revisjonsselskapet har et forhold som nevnt til den
revisjonspliktige. I enkelte tilfeller vil antallet aksjeeiere eller
deltakere kunne være betydelig samtidig som hvert enkelt
aksjeinnehav eller hver enkelt andel er ubetydelig. Departementet
er av den oppfatning at ikke ethvert eier- eller deltakerforhold
i revisjonsselskapet nødvendigvis kan antas å ha
innvirkning på den ansvarlige revisors uavhengighet. Det foreslås
derfor i lovforslaget § 4-2 annet ledd at aksjeeieres
eller deltakeres forhold til den revisjonspliktige ikke skal være
til hinder for at ansvarlig revisor påtar seg årsregnskapsrevisjon
med mindre aksjeeieren eller deltakeren innehar mer enn 10 pst.
av aksje- eller innskuddskapitalen og stemmene i revisjonsselskapet. Departementet
er enig med utvalget i at aksjeeieres eller deltakeres eierandel
i det revisjonspliktige foretak kun bør få betydning
for ansvarlig revisors habilitet der denne eierandelen er vesentlig.
På samme måte foreslår departementet
at aksjeeiers eller deltakers fordring eller gjeld (mellomværende)
i den revisjonspliktige ikke får betydning for ansvarlig
revisors habilitet med mindre mellomværendet er vesentlig,
jf. lovforslaget § 4-2 annet ledd siste punktum.
Departementet ser ikke grunn til å behandle eierandeler
og mellomværender ulikt i denne sammenheng.
Departementet er enig med utvalget i at det bør videreføres
regler om inhabilitet hos ansvarlig revisor som følge av
nærstående av andre i revisjonsselskapet sitt
forhold til den revisjonspliktige. Etter dagens regler er revisor
inhabil dersom nærstående av annen deltager i
revisjonsselskapet har vesentlig eierandel i revisjonsklienten eller
er medlem av bedriftens styre, er daglig leder eller har ansvaret
for eller deltar i bedriftens bokføring, formuesforvaltnings
m.v. eller er varamann for noen som har slikt verv eller stilling.
Utvalget foreslår en utvidelse av de tilknytningsforhold hos
slike nærstående som skal få virkning
for ansvarlig revisors habilitet. Departementet er enig i dette
og foreslår i lovforslaget § 4-2 tredje
ledd at ingen kan være ansvarlig revisor når nærstående
av andre revisorer, ledende ansatte eller medlemmer eller varamedlemmer
i revisjonsselskapets styrende organer, samt av aksjeeiere eller
deltakere som nevnt i § 4-2 annet ledd, har et
forhold til den revisjonspliktige som etter reglene i § 4-1
annet ledd ville gjort revisor selv inhabil. Dette gjelder med unntak
av slike nærståendes ansettelsesforhold m.v. som
nevnt i lovforslaget § 4-1 annet ledd nr. 1. Departementet
viser til at de ansattelsesforhold som må antas i størst
grad å ha betydning for revisors uavhengighet er dekket
gjennom andre bestemmelser, jf. lovforslaget § 4-1
annet ledd nr. 4 som omfatter daglig leder og nr. 5 som omfatter
ansatte innenfor regnskapsføring m.v. Departementets forslag
innebærer for øvrig en viss utvidelse i forhold
til utvalgets forslag, bl.a. ved at det omfatter også fordring-
og gjeldsforhold hos nærstående som nevnt. Departementet
er enig med utvalget i at slike nærståendes eierandel
i det revisjonspliktige foretak ikke skal få betydning
for revisors habilitet med mindre eierandelen er vesentlig, i tråd
med det som gjelder for revisors egne nærstående.
Departementet foreslår at det samme skal gjelde for fordring-
eller gjeldsforhold (mellomværende).
Etter gjeldende rett omfattes samme krets av nærstående
til andre deltagere i revisjonsselskapet som revisors egne nærstående.
Utvalget har foreslått en viss innsnevring når
det gjelder hvilke nærstående som skal kunne påvirke
ansvarlig revisors habilitet. Det er vist til at utviklingen i revisjonsbransjen
har gått i retning av stadig flere sammenslutninger og
landsdekkende revisjonsselskaper, og at det samtidig er blitt tilnærmet
umulig å holde oversikt over habilitet hos medeieres slektninger.
Utvalget viser også til at denne gruppen nærstående
vanligvis står så fjernt fra ansvarlig revisor
at det ikke er naturlig å trekke alle inn i en uavhengighetsvurdering.
Departementet er langt på vei enig i utvalgets vurdering
på dette punktet. Selv om departementet vanskelig kan slutte
seg til at habilitetsspørsmål bør tillegges
mindre betydning ut fra en utvikling mot større enheter
innen revisjonsbransjen, antas det å være behov
for en avgrensning av hvilken krets av nærstående
til andre i revisjonsselskapet som bør kunne innvirke på ansvarlig
revisors habilitet. Det vises i denne sammenheng også til
at forslaget til § 4-2 tredje ledd omfatter nærstående
av flere innenfor revisjonsselskapet enn etter dagens regler, samt
at de foreslåtte reglene vil omfatte flere typer tilknytningsforhold
til den revisjonspliktige hos de nærstående. Departementet
foreslår på denne bakgrunn at § 4-2 tredje
ledd skal omfatte ektefelle/samboer, vedkommendes mindreårige
barn, eller mindreårige barn av ektefelle/samboer
og som vedkommende bor sammen med samt slektninger i rett oppstigende
eller nedstigende linje og søsken til andre revisorer m.v.
I forhold til utvalgets forslag innebærer dette en utvidelse
ved at søsken til andre i revisjonsselskapet er omfattet.
Når det gjelder revisorer som inngår i andre
former for samarbeid enn gjennom godkjent revisjonsselskap, vises
det til bestemmelsen i lovforslaget § 4-7.
I likhet med utvalget, ser departementet behov for regler om
habilitet også for revisjonsselskaper. Slike regler fremgår
i dag av revisorforskriften, og tilsvarer reglene som gjelder for
revisorer. Dersom selskapet er inhabilt, vil dette medføre
inhabilitet også for revisorer som utfører revisjon
på vegne av selskapet.
Utvalget har lagt til grunn at selskapet eller dets deltakende
revisorer ikke kan være valgt revisor dersom selskapet
eller dets morselskap er i en eier- eller garanti/-låneposisjon
til revisjonsklienten som ville gjort en fysisk person inhabil.
Når det gjelder øvrige forhold som gjør
en fysisk person inhabil, mener utvalget at det for revisjonsselskap
vil være vanskeligere å konkretisere disse. Etter
utvalgets syn bør disse reglene derfor bare «gjelde
så langt de passer og ut fra den aktuelle situasjon».
Departementet ser at enkelte av de bestemmelsene som gjelder for
revisorer i praksis ikke vil være aktuelle for revisjonsselskap,
eksempelvis vil et revisjonsselskap ikke kunne være medlem eller
varamedlem i en revisjonspliktiges styrende organer eller kontrollkomite
eller være ansatt i det revisjonspliktige foretak. Departementet
antar for øvrig at de øvrige bestemmelsene etter
omstendighetene kan komme til anvendelse også overfor revisjonsselskap. På denne
bakgrunn mener departementet at det ikke bør gjelde andre
regler for selskapet enn de som gjelder for revisorer, jf. lovforslaget § 4-2
fjerde ledd.
Departementet slutter seg til at et revisjonsselskap heller ikke
skal kunne revidere årsregnskap for revisjonspliktig dersom
revisjonsselskapets morselskap står i et forhold til den
revisjonspliktige som ovenfor nevnt. Det vises til lovforslaget § 4-2
fjerde ledd. Bestemmelsen er ny. Departementet legger til grunn
at inhabilitet hos morselskapet naturlig må gjøre
datterselskapet inhabilt. Bestemmelsen vil dessuten forhindre at
kravene til uavhengighet omgås som følge av «selskapskonstruksjoner».
Departementet viser for øvrig til at det kan tenkes andre
tilknytningsformer mellom selskaper enn mor/datterselskapforhold,
hvor det ene selskapets inhabilitet bør medføre
inhabilitet også hos det andre selskapet. Det vises til
at utviklingen går i retning av stadig flere sammenslutninger
og større enheter innenfor bransjen. For å ta
høyde for fremtidige utviklingstrekk, foreslås
det at departementet i forskrift skal kunne fastsette at bestemmelsen skal
gjelde tilsvarende også for andre selskaper i konsern enn
mor/datterselskapsforhold. Det vises i denne sammenheng
til bestemmelsen i § 4-7 om samarbeidende revisorer
som ivaretar flere av de samme hensyn.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at Kredittilsynet
når særlige grunner tilsier det skal kunne gjøre
unntak fra kravene til uavhengighet for revisor og revisjonsselskapet,
jf. § 4-8. Det vil ikke kunne gjøres
unntak fra det generelle kravet i lovforslaget § 4-1
første ledd.
Komiteen slutter seg til forslaget
i proposisjonen.
Komiteen merker seg at Regjeringen i § 4-2 første
ledd foreslår at ingen kan være ansvarlig revisor når
andre revisorer eller ledende ansatte i revisjonsselskapet eller
medlemmer eller varamedlemmer i revisjonsselskapets styrende organer
har et forhold til den revisjonspliktige som nevnt i lovforslaget § 4-1
første eller annet ledd. Komiteen antar
at definisjonen av andre revisorer i denne sammenheng mest hensiktsmessig
bør være andre oppdragsansvarlige revisorer. Andre
revisorer/revisjonsmedarbeidere bør kunne dekkes
av § 4-3 i den grad de nyttes på det
angjeldende oppdrag. Begrepet ledende ansatte bør videre
konkretiseres til partnere og medeiere som synes mer dekkende i
forhold til målsetningen.
Med disse bemerkninger slutter komiteen seg til
Regjeringens forslag.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det bare
skal kunne benyttes revisjonsmedarbeidere som oppfyller habilitetskravene
for revisor jf. lovforslaget § 4-3. Dette er i
tråd med gjeldende rett. Dersom en revisjonsmedarbeider
ikke oppfyller habilitetskravene vil dette etter forslaget få virkning
for adgangen til å nytte vedkommende medarbeider på det konkrete
oppdrag. Det vil imidlertid ikke ha betydning for revisor eller
revisjonsselskapets adgang til å påta seg revisjonsoppdrag,
med mindre forholdet rammes av en av de øvrige bestemmelsene
i lovforslagets kapittel 4 som kan medføre inhabilitet
hos revisor. Dette kan f.eks. være tilfelle dersom revisjonsmedarbeideren
også må betraktes som en ledende ansatt eller
er medlem eller varamedlem i revisjonsselskapets styrende organer,
jf. lovforslaget § 4-2 første ledd.
Det foreslås at Kredittilsynet skal kunne gjøre unntak
fra bestemmelsen om revisjonsmedarbeidernes uavhengighet når
særlige grunner tilsier det, jf. lovforslaget § 4-8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Etter aksjeloven § 10-2 annet ledd kan det
i forskrift eller enkeltvedtak bestemmes at kommune- og fylkesrevisjonen
kan velges som revisor i selskap hvor en eller flere kommuner har
mer enn 50 pst. av stemmene. Finansdepartementet har i brev 25. april 1991
gitt en generell dispensasjon til at fylkes- og kommunerevisjonen
kan velges til revisor i slike selskaper. En bestemmelse tilsvarende
aksjeloven § 10-2 annet ledd er videreført
for aksjeselskaper i ny aksjelov § 7-2 tredje
ledd.
Som nevnt i pkt. 4.1 legger departementet til grunn at det ikke
bør videreføres et unntak fra kravet til registrert
eller statsautorisert revisor for kommunalt- eller fylkeseide aksjeselskap.
Spørsmålet om en registrert eller statsautorisert
revisor i kommune- eller fylkesrevisjonen kan revidere årsregnskap
for slike selskaper, vil dermed avhenge av i hvilken grad de foreslåtte
krav til uavhengighet vil anses oppfylt. Det vises til redegjørelse
for gjeldende rett, utvalgets forslag og høringsinstansenes
merknader når det gjelder kommune- og fylkesrevisjon under
pkt. 4.1.
Etter departementets syn er kravene til uavhengighet avgjørende
for at revisor skal kunne fylle sin rolle som objektiv kontrollør
av årsregnskapet. Departementet mener dette ikke stiller
seg annerledes for revisorer ansatt i kommunerevisjonen enn for
andre revisorer. Det presiseres for ordens skyld at revisjon av annen
kommunal eller fylkeskommunal virksomhet som ikke er underlagt regnskapsplikt,
ikke vil omfattes av revisorloven, jf. lovforslaget § 2-1.
Når det gjelder de foreslåtte krav til uavhengighet,
antar departementet at det i første rekke er forbudet mot å revidere årsregnskap
for revisjonspliktig der revisor har eierandel i det revisjonspliktige
foretaket, eller der revisor står i et underordnings- eller
avhengighetsforhold til den som har slik eierandel, som kan være
til hinder for at «kommune- eller fylkesrevisjonen» reviderer
selskap som eies av kommuner eller fylker. Vurderingen av om uavhengighetskravene
vil være til hinder for slik revisjon vil imidlertid avhenge
av hvordan kommunene og fylkene organiserer sine revisortjenester.
Departementet viser til at aksjelovens begrep «kommune-
eller fylkesrevisjonen» ikke synes å være entydig.
Som omtalt av utvalgets mindretall i særmerknad nr. 17
og i høringsuttalelsen til Norges Kommunerevisorforbund,
er det enkelte kommuner som har egen revisjon. Dette gjelder også langt
de fleste fylkeskommuner (18 i følge det som er opplyst).
Det store flertallet av kommuner revideres etter det som er opplyst
av distriktsrevisjoner som ledes av et interkommunalt styre. I brev
av 24. februar 1998 fra KS til Norges Kommunerevisorforbund
uttaler KS bl.a.:
«Distriktsrevisjonene i Norge er enten organisert som
interkommunale samarbeid i følge kommuneloven § 27
eller opprettet i følge kommuneloven § 60 nr.
4. En alternativ organisasjonsform for distriktsrevisjoner er ansvarlige
selskap (ANS) etter selskapsloven. KS bekjent er det imidlertid
ingen distriktsrevisjoner som er organisert eller selskapsloven
i dag.»
Etter kommuneloven § 27 kan to eller flere
kommuner, to eller flere fylkeskommuner, eller en eller flere kommuner
og en eller flere fylkeskommuner, opprette et eget styre til løsning
av felles oppgaver. Etter kommuneloven § 60 nr.
4 kan revisjonsdistrikt for flere kommuner eller fylkeskommuner
opprettes ved avtale mellom de aktuelle kommuner og fylkeskommuner
eller ved vedtak av departementet. Det skal velges et eget styre
for revisjonsdistriktet med medlemmer fra alle deltakende kommuner
og fylkeskommuner.
I forhold til distriktsrevisjoner opprettet i medhold av kommuneloven §§ 27
eller 60 nr. 4, vil vurderingen av revisors adgang til å revidere årsregnskap
for aksjeselskaper hvor de deltagende kommuner/fylkeskommuner
har eierandel, avhenge av en konkret vurdering av om revisor kan
anses å stå i et underordnings- eller avhengighetsforhold
til kommunen/fylkeskommunen som har eierandel i det aktuelle foretak,
jf. § 4-1 annet ledd nr. 1, jf. nr. 2. Etter departementets
mening vil dette avhenge av i hvilken grad distriktsrevisjonen må identifiseres
med kommunene/fylkeskommunene som deltar i ordningen. I
en slik vurdering vil flere forhold kunne spille inn.
I Ot.prp. nr. 53 (1997-98) om lov om interkommunale selskaper
og lov om endringer i kommuneloven m.m. heter det bl.a. (s. 29):
«Loven regulerer ikke uttrykkelig spørsmålet
om det interkommunale styret er et eget rettssubjekt eller ikke.
Dette må avgjøres helt konkret for den enkelte virksomhet.
Momenter i vurderingen vil, foruten virksomhetens formuesmasse,
være den grad av selvstendighet styret har i forhold til
deltakerne. I den vurderingen vil det være av sentral betydning
om styret er tildelt budsjettmyndighet, myndighet til å ta
opp lån, til å fatte vedtak i personalsaker, og
eventuelt til å binde virksomheten utad uten å måtte
innhente samtykke fra deltakerne.»
I en kjennelse av Borgarting lagmannsrett 27. januar
1997 fant lagmannsretten at et revisjonsdistrikt bestående
av fem kommuner organisert i henhold til kommuneloven § 60
nr. 4 var et eget rettssubjekt. Lagmannsretten la ved avgjørelsen
bl.a. vekt på at revisjonen ikke var underlagt noen direkte
instruksjonsmyndighet fra de deltakende kommuner, og at det var styret
i distriktsrevisjonen som vedtok årsbudsjetter, uten at
de berørte kommunen kunne intervenere. I Høyesteretts
dom av 27. april 1997 var et hovedspørsmål
om omplasseringsplikten etter arbeidsmiljøloven kunne gjøres
gjeldende overfor de seks kommunene som deltok i et interkommunalt
samarbeid om et pedagogisk-psykologisk distriktssenter. Høyesterett
uttalte bl.a.:
«Etter kommuneloven av 25. september
1992 § 27 nr. 1 kan kommuner og fylkeskommuner
opprette et interkommunalt styre til løsning av felles
oppgaver.
(...)
Kommunelovgivningen
regulerer ikke spørsmålet om når det
interkommunale styret leder et eget rettssubjekt. At et slikt samarbeid
kan være et eget rettssubjekt er imidlertid på det
rene, jf. bl.a. forutsetningsvis selskapsloven av 21 juni
1985 nr. 83 § 1-1 (5). Det er lagt til grunn at
det må avgjøres helt konkret for den enkelte virksomhet
om det interkommunale styret er et eget rettssubjekt, jf. NOU 1995:17 side
71. Det fremheves her at momenter i denne vurderingen foruten virksomhetens
formuesmasse vil være den grad av selvstendighet styret
har i forhold til deltakerkommunene.»
Høyesterett kom til at senteret måtte anses
som et eget rettssubjekt og la vekt på flere forhold. Det
ble vist til at senteret opptrådte utad under eget navn,
inngikk kontrakter (bl.a. leiekontrakter), tilsatte de ansatte og
daglig leder uten å innhente samtykke, disponerte egne
midler, var underkastet regnskaps- og revisjonsplikt og hadde selvstendig
budsjettkompetanse. Videre ble det vist til at samtlige samarbeidskommuner
hadde en plass i senterets styre, som traff vedtak ved alminnelig
flertall. I følge samarbeidsavtalen gjaldt flertallet av
kommunenes beslutning i saker som angikk senteret, i tilfeller der
det ikke var gjort samsvarende vedtak i alle kommunestyrene. Høyesterett
pekte også på at saken gjaldt et samarbeid mellom forholdsvis
mange kommuner. En virksomhet som bygger på en samarbeidsavtale
mellom en rekke kommuner ville oftere bli å anse som et
eget rettssubjekt enn et samarbeid mellom to eller tre kommuner.
Etter departementets syn vil det ikke være avgjørende
for spørsmålet om distriktsrevisjonen må identifiseres
med kommunen eller fylkeskommunen i relasjon til uavhengighetsbestemmelsene
i revisorloven, om distriktsrevisjonen i det enkelte tilfelle kan
anses som et eget rettssubjekt. Det kan tenkes at også en
distriktsrevisjon som er å anse som eget rettssubjekt,
kan stå i et slikt forhold en kommune eller fylkeskommune
med eierandeler i det revisjonspliktige foretak at det må foretas
en identifikasjon. Samtidig kan det tenkes at distriktsrevisjoner
som ikke er å anse som selvstendig rettssubjekt, likevel
er organisert slik at det ikke er naturlig med en identifikasjon
med kommunen. Departementet antar imidlertid at mange av de forhold
som er vektlagt i de to ovenfor nevnte dommer i tilknytning til
drøftelsen omkring eget rettssubjekt vil ha betydning for
om en distriktsrevisjon skal identifiseres med kommunen. Avgjørelsen
vil måtte bero på en konkret vurdering.
Departementet vil peke på at selv om distriktsrevisjonen
ikke blir å identifisere med kommunen i relasjon til lovforslaget § 4-1
første ledd nr. 1 og 2, kan andre uavhengighetsbestemmelser
være til hinder for at den enkelte revisor foretar årsregnskaprevisjon
i et kommunalt selskap.
Dersom distriktsrevisjonen er organisert som et ansvarlig selskap
som er godkjent som revisjonsselskap, vil § 4-2
komme til anvendelse. Også bestemmelsen i § 4-7
om samarbeidende revisorer vil etter omstendighetene kunne komme
til anvendelse.
I Ot.prp. nr. 53 (1997-98) foreslås det en ny lov om
interkommunale selskaper. På s. 11 heter det:
«Den nye loven om interkommunale selskaper er derfor
foreslått gjort til den obligatoriske form for samarbeid
i form av ansvarlig selskap. Kommuneloven § 27
blir stående, men vil kun gjelde for samarbeidstiltak som
ikke er egne rettssubjekter. Adgangen til å etablere interkommunale
selskaper etter selskapsloven av 1985 oppheves.»
Departementet legger til grunn at det også ved en eventuell
organisering av «distriktsrevisjon» som et interkommunalt
selskap i tråd med forslaget til ny lov om interkommunale
selskaper, vil måtte foretas en konkret vurdering av i
hvilken grad identifikasjon med de deltakende kommuner/fylkeskommuner
skal skje. Det antas at innholdet av selskapsavtalen, jf. forslag
til lov om interkommunale selskaper § 4, vil være vesentlig
i denne sammenheng. Departementet vil heller ikke utelukke at revisorer
ansatt i en distriktsrevisjon organisert etter gjeldende regler
vil kunne være tilstrekkelig uavhengige, selv om distriktsrevisjonen
i så fall ikke vil være eget rettssubjekt, jf.
det som er sagt ovenfor.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, slutter seg til
Regjeringens forslag.
Flertallet viser for øvrig til merknader
under avsnitt 3.1.1.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti viser til merknader under avsnitt
3.1.1.
Det følger av den generelle uavhengighetsbestemmelsen
i revisorloven § 5 annet ledd at ingen kan være revisor
dersom det foreligger «særlige grunner» som er
egnet til å svekke tilliten til uavhengigheten som revisor.
I § 5 tredje ledd er det fastsatt at når
revisor utfører rådgivningstjenester overfor sin
revisorklient, skal vedkommende ikke engasjere seg slik at dette kan
påvirke eller reise tvil om revisors uavhengighet. Bestemmelsen
er ikke til hinder for at revisor kan foreta teknisk utarbeiding
av årsoppgjør, gi råd om de alminnelige
kravene til innholdet i et årsoppgjør eller om
innholdet i regnskapslovgivningens vurderingsregler. Tilsvarende
bestemmelse er tatt inn i aksjeloven § 10-4 tredje
ledd. I den nye aksjeloven og allmennaksjeloven § 7-5
tredje ledd er denne bestemmelsen videreført.
Åttende selskapsdirektiv inneholder kun generelle bestemmelser
som uavhengighet og objektivitet, jf. omtale i pkt. 7.1.2.
Det er i proposisjonen videre redegjort for lovutvalgets forslag
og for næringsinstansenes merknader når det gjelder
revisors deltagelse i denne virksomhet, rådgiving og andre
tjenester.
Etter departementets oppfatning er spørsmålet
om revisors adgang til å delta i annen virksomhet og revisors
adgang til å utføre rådgivning og andre
tjenester to problemstillinger som reiser mange av de samme spørsmål.
Departementet er enig i utvalgets forslag om begrensninger i revisors
adgang til å delta i annen virksomhet og har vurdert hvorvidt
det er behov for å stramme ytterligere inn på revisors
adgang til å utføre andre tjenester enn revisjonsvirksomhet.
Departementet viser innledningsvis til at det i Danmark er lagt
strenge restriksjoner på revisors adgang til å delta
i annen virksomhet. Det er fastsatt i den danske lov om statsautoriserte
revisorer og tilsvarende lov om registrerte revisorer at revisors
virksomhet omfatter revisjon av regnskaper m.v. samt rådgivning
og assistanse i forbindelse med dette og innenfor tilgrensende områder.
Revisor kan ikke inneha en stats- eller kommunal tjenestemannsstilling
eller ha annen fast lønnet stilling i offentlig virksomhet,
med unntak av undervisnings- eller vitenskapelige stillinger. Revisor
kan heller ikke drive annen ervervsvirksomhet eller inneha nærmere
angitte posisjoner eller stillinger i slik virksomhet. Revisor kan
ikke ha eierandel i annen virksomhet som medfører at vedkommende
derved får innflytelse på eller «en mere
betydelig økonomisk interesse» i virksomheten.
Ervervs- og Selskabsstyrelsen kan gjøre unntak «hvis
det skønnes» at den aktuelle virksomhet eller
stilling er uten innflytelse på revisors uavhengighet.
Verken utvalget eller noen av høringsuttalelsene har
tatt til orde for å innføre et forbud i Norge
mot at revisor kan drive annen virksomhet enn revisjon av årsregnskap.
Det er heller ikke fastsatt virksomhetsbegrensninger i EØS-direktivene.
Kredittilsynet uttaler dessuten at man i Norge inntil videre bør
avvente resultatet av det arbeidet som pågår innen
EU når det gjelder å sette grenser for hvilke
typer virksomhet som ikke skal anses forenlig med revisjonsvirksomhet.
Departementet slutter seg til utvalgets og høringsinstansenes
vurdering av at det ikke bør fastsettes noe generelt forbud
mot at revisor driver annen virksomhet enn revisjon av årsregnskap.
Det vises i denne sammenheng til at det i den svenske revisorloven
fra 1995 (som nærmere beskrevet i Regjeringens proposisjon
1994/95:152 flg.) er forutsatt at revisor eller revisjonsselskap
ikke kan utøve annen virksomhet enn revisjonsvirksomhet
dersom utøvelsen av denne virksomheten kan virke inn på tilliten
til revisors upartiskhet og selvstendighet. Før lovendringen
gjaldt et forbud mot at godkjent revisor kunne drive eller delta
i ledelsen av annen næringsvirksomhet. Det kunne gjøres
unntak fra dette forbudet når det forelå «särskilda skäl».
Dette virksomhetsforbudet gjaldt imidlertid ikke revisjonsselskaper.
For godkjente revisjonsselskaper var regelen at det ikke kunne drive
annen virksomhet enn yrkesmessig revisjon og «därmed
sammenhängande verksamhet».
Som bakgrunn for lovendringen i 1995 bemerker den svenske regjeringen
at et uttrykkelig forbud kombinert med en dispensasjonsadgang ikke
speiler et moderne syn på hvilke regler som bør
gjelde. Utgangspunktet for de nye reglene har således vært
i stedet å lage en lovregel som på best mulig
måte uttrykker hensikten med regelen.
Utvalget har foreslått en generell bestemmelse om at
revisor eller revisjonsselskap ikke må delta i eller ha
funksjoner i annen næringsvirksomhet når dette kan
føre til at vedkommendes personlige interesser kommer i
konflikt med interessene til revisors oppdragsgivere eller på annen
måte påvirker tilliten til revisor. Utvalget har
også foreslått en bestemmelse om at revisor ved
deltakelse i annen virksomhet ikke må opptre på en
måte som er uforenlig med de lover og yrkesmessige plikter
vedkommende er underlagt som revisor eller som kan svekke den tillit
som er nødvendig for yrkesutøvelsen.
Departementet antar at det særlig vil være
i f.eks. konkurrerende næringsvirksomhet at revisors egne
interesser står i fare for å komme i konflikt
med oppdragsgivers interesser. Departementet mener imidlertid at
det ikke kan utelukkes at også deltakelse eller funksjoner
i annen virksomhet kan sette revisor i en slik situasjon. Departementet
finner det ikke hensiktsmessig å skille mellom næringsvirksomhet
og annen virksomhet, og foreslår på denne bakgrunn
at det utformes en generell regel for deltakelse i annen virksomhet,
jf. lovforslaget § 4-4. Det foreslås
at revisor eller revisjonsselskap ikke kan delta i eller ha funksjoner
i annen virksomhet når dette kan føre til at vedkommendes
personlige interesser kommer i konflikt med interessene til revisors
oppdragsgivere eller på annen måte er egnet til å svekke
tilliten til revisor.
Departementet viser til at det følger av loven for øvrig,
herunder sanksjonsbestemmelsene, at revisor ikke kan opptre på en
måte som er uforenlig med de lover og yrkesmessige plikter
vedkommende er underlagt som revisor. Det anses ikke nødvendig å fastsette
dette i loven.
Etter departementets oppfatning bør den generelle bestemmelsen
om deltakelse i annen virksomhet omfatte enhver godkjent revisor
og revisjonsselskap, uavhengig av om oppdraget er knyttet til foretak
der revisor utfører lovbestemt årsregnskapsrevisjon
eller foretak revisor tilbyr andre tjenester til, herunder rådgivningstjenester.
Det foreslås derfor at bestemmelsen knyttes opp mot revisorens
eller revisjonsselskapets oppdragsgiver.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet er oppmerksom på at det er en lang tradisjon
for at revisorer yter rådgivningstjenester her i landet.
Dette gjelder først og fremst rådgivning som naturlig
hører med som en del av den lovbestemte finansielle revisjon.
Det bør etter departementets oppfatning fremdeles være
tillatt å yte denne formen for rådgivning. Revisor
kan være en viktig støttespiller, spesielt for
små- og mellomstore bedrifter, som ofte kjenner foretaket
godt og derfor kan være den nærmeste til å gi
gode råd. En positiv side ved dette må antas å være
at rådgivning kan bidra til at revisjonsklienten i neste
omgang legger frem et mer korrekt regnskap. På den annen
side vil revisor i mindre bedrifter ofte kunne få tildelt
rollen som bedriftens «altmuligmann» når
det gjelder regnskaps- og skattemessige problemstillinger, herunder
spørsmål knyttet til f.eks. konkrete transaksjoner
der denne type problemstillinger kan ha betydning for bedriftens
valg. Departementet ser betenkeligheter ved dette.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering av at det vanskelig
kan trekkes en absolutt og eksakt grense i loven når det
gjelder hvilke rådgivningstjenester revisor bør
kunne yte i tillegg til revisjon av årsregnskapet. Departementet
slutter seg til utvalgets vurdering av at det bør videreføres
en generell bestemmelse om at revisor som reviderer årsregnskap for
revisjonspliktig ikke kan utføre rådgivnings-
eller andre tjenester for den revisjonspliktige, dersom dette er
egnet til å påvirke eller reise tvil om revisors
uavhengighet og objektivitet, jf. lovforslaget § 4-5
første ledd. Bestemmelsen er i all hovedsak i samsvar med gjeldende
rett.
Departementet slutter seg videre til utvalgets forslag om at
revisors rådgivning eller andre tjenester ikke kan erstatte
eller være en del av revisjonspliktiges egne ledelses-
og kontrollfunksjoner. Departementet foreslår at bestemmelsen
formuleres som et forbud mot at revisor yter tjenester som hører
inn under den revisjonspliktiges egne ledelses- og kontrolloppgaver,
jf. lovforslaget § 4-5 annet ledd.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at revisor
ikke kan opptre som fullmektig for den revisjonspliktige. Det foreslås
et unntak ved bistand i skattesaker i henhold til domstolloven § 218.
Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett. Advokatforeningen
har for øvrig gitt uttrykk for at kompetansen etter domstolloven
bør begrenses til bistand med utferdigelsen av selvangivelser
og næringsoppgaver. På bakgrunn av utvalgets forslag
og de øvrige høringsuttalelsene har departementet
ikke funnet det hensiktsmessig å drøfte en prinsipiell
endring av domstollovens bestemmelse i denne forbindelse. Det vises
for øvrig til utvalgets vurdering som gjengitt i pkt. 7.2.3.2.
i proposisjonen.
I tråd med utvalgets forslag har departementet foreslått
at ingen kan revidere årsregnskap for revisjonspliktig
dersom vedkommende har ansvaret for eller deltar i utførelsen
av den revisjonspliktiges regnskapsføring eller utarbeidelse
av årsberetning m.v. jf. lovforslaget § 4-1
annet ledd nr. 5. Utvalget gir uttrykk for at bestemmelsen ikke
skal være til hinder for at revisor foretar «teknisk
utarbeiding av regnskap eller veileder om innholdet i lovgivningens
vurderingsregler». Utvalget gir uttrykk for at de er oppmerksomme
på at det er vanskelige grensedragninger her.
Departementet er enig med utvalget i at revisor, som etter gjeldende
rett, fortsatt bør ha adgang til å yte teknisk
bistand til revisjonsklienten i forbindelse med regnskapsutarbeidelsen
uten at dette anses for å være en tjeneste som
gjør vedkommende inhabil. Departementet mener det er unødvendig å presisere
dette i lovforslaget. Etter departementets oppfatning vil det følge
av den generelle bestemmelsen om revisors uavhengighet i forbindelse
med rådgivning og andre tjenester at revisor bl.a. kan
yte teknisk bistand så lenge denne ikke er av en slik karakter
at den «er egnet til å påvirke eller
reise tvil om revisors uavhengighet og objektivitet». Departementet
understreker imidlertid at det er grunn til å vise stor
grad av forsiktighet med hensyn til slik bistand. Etter departementets
syn bør det legges til grunn at det skal lite til før
bistanden overstiger grensen for hva som kan anses som akseptabel
rådgivning.
I revisjonsselskap vil begrensningene i revisors adgang til å yte
rådgivningstjenester også gjelde for revisor som
ikke er ansvarlig revisor, jf. lovforslaget § 4-5
fjerde ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Utvalget har foreslått at reglene i kapittelet om revisors
uavhengighet og objektivitet, herunder adgangen til å yte
rådgivningstjenester, skal gjelde for samarbeidende revisorer,
som presenterer seg utad i fellesskap som om de var ett selskap.
Presentasjon utad kan skje f.eks. gjennom felles annonsering, brevark eller
kontorfellesskap. Departementet slutter seg til utvalgets vurdering
og foreslår en bestemmelse i tråd med dette i
lovforslaget § 4-7 første ledd. Bestemmelsen
er ny. Departementet mener som utvalget at det slike tilfeller som
regel vil være et så nært forhold mellom
samarbeidspartene at både hensynet til den faktiske uavhengighet,
og hensynet til omverdenens tillit til at revisor er tilstrekkelig
uavhengig, taler for en slik løsning.
Utvalget har videre foreslått at kravene til uavhengighet
også skal gjelde når revisor eller revisjonsselskap
har eierandeler i et rettssubjekt som utfører rådgivnings-
eller andre tjenester og begge utfører tjenester for samme
foretak. Utvalget begrunner sitt forslag med at revisor ikke skal
kunne komme utenom kravene til uavhengighet og reglene om rådgivning
ved å organisere rådgivningsdelen i et eget rettssubjekt.
Departementet slutter seg til utvalgets vurdering. Bestemmelsene
om uavhengighet i lovforslagets kap. 4, herunder bestemmelsene om
adgangen til å yte rådgivningstjenester, foreslås
dermed også å gjelde for foretak som utfører
rådgivnings- eller andre tjenester dersom revisor eller
revisjonsselskap har eierandel i foretaket, jf. lovforslaget § 4-7
annet ledd. Revisor eller revisjonsselskap som har eierandel i konsulentfirmaer
vil identifiseres med dette firmaet i forhold til de foreslåtte
regler. Revisor vil dermed ikke kunne revidere årsregnskap
for den revisjonspliktige dersom konsulentfirmaet utfører
tjenester for den revisjonspliktige som, hvis revisor selv hadde
utført tjenestene, ville være egnet til å påvirke
eller reise tvil om vedkommendes uavhengighet og objektivitet. Utvalget har
foreslått at bestemmelsen skal gjelde «når
begge utfører tjenester for samme foretak». Departementet har
valgt en annen formulering for å klargjøre at
regelen kan medføre at de to selskapene faktisk ikke kan utføre
tjenester for samme foretak. Også de spesifikke uavhengighetsreglene
i lovforslaget § 4-1 vil komme til anvendelse.
Departementet viser i denne sammenheng til at bestemmelsen retter
seg mot revisor eller revisjonsselskapers adgang til å revidere årsregnskap for
den revisjonspliktige. Dersom en revisor i selskapet står
i et forhold som nevnt i lovforslaget § 4-1 til et
foretak som utelukker vedkommende fra å revidere årsregnskapet,
vil ikke dette utelukke at personer i konsulentfirmaet utfører
rådgivning for foretaket.
Departementet har vurdert om det er et behov for å innføre
begrensninger på revisor eller revisjonsselskaps adgang
til å ha eierandeler i konsulentselskaper, eller i slike
selskapers adgang til å ha eierandeler i revisjonsselskaper.
Departementet viser i denne sammenheng til forslaget om at godkjente
revisorer må inneha mer enn halvparten av aksje- eller
innskuddskapitalen og stemmene i et revisjonsselskap for at dette
skal kunne godkjennes etter revisorloven. Det vises til nærmere
omtale i pkt. 6.12. Andre yrkesgrupper som f.eks. advokatfirmaer
eller konsulentfirmaer kan således ikke utgjøre
majoriteten i et godkjent revisjonsselskap. Når det gjelder
advokatfirmaer, vises det til at domstolloven § 231
har tilsvarende begrensninger. Bestemmelsen i domstolloven er strengere idet
disse begrensningene omfatter alle eierandeler i selskapet og ikke
halvparten, slik det er foreslått for revisjonsselskaper.
Departementet har på denne bakgrunn ikke funnet grunn til å fastsette
begrensninger på eierskap som nevnt. Det antas at den foreslåtte identifikasjonsbestemmelse
i tilstrekkelig grad vil ivareta hensynet til revisors uavhengighet.
Utvalget har foreslått at dersom revisor har samarbeidsavtaler
med selvstendige rettssubjekter som utfører rådgivning
eller andre tjenester, må revisor påse at samarbeidet
ikke medfører at det kan reises tvil om revisors uavhengighet.
Departementet viser til den utvikling som har skjedd de senere år
i de store internasjonale revisjonsselskaper der det drives både
tradisjonell revisjonsvirksomhet og ytes såkalte konsulenttjenester.
Etter det departementet har forstått er konsulentvirksomheten
gjerne organisert i egne juridiske enheter, som er knyttet sammen
med revisjonsselskap, f.eks. gjennom samarbeidsavtaler. Det kan etter
departementets oppfatning stilles spørsmål ved hvorvidt
revisors uavhengighet er ivaretatt på tilstrekkelig måte
i de tilfeller andre selskaper som er knyttet sammen med revisjonsselskapet
gjennom en samarbeidsavtale, yter konsulenttjenester til det revisjonspliktige
foretak. Dette er en diskusjon som også pågår internasjonalt,
herunder innen EU, men som foreløpig ikke har gitt seg
resultat i form av løsninger eller konkrete pålegg/direktiver.
Departementet vil peke på at revisors rolle som den som
skal sørge for en uavhengig bekreftelse av foretakets årsregnskap
er en annen enn f.eks. advokatens rolle som rådgiver i
juridiske spørsmål. Advokaten er forpliktet til å ivareta
klientens/oppdragsgiverens interesser og har ikke den samme
rollen som en revisor når det gjelder objektivitet og uavhengighet.
Departementet har vurdert hvorvidt det bør legges begrensninger
på revisors adgang til å inngå samarbeidsavtaler
med rådgivnings- eller konsulentselskaper. Utvalget har
i slike tilfelle kun foreslått en «aktsomhetsplikt»,
dvs. at revisor skal påse at samarbeid ikke medfører
at det kan reises tvil om revisors uavhengighet. Utvalget viser
i denne sammenheng til at det i mange tilfelle kan være «ressurssparende
og kompetanseutviklende med et teknisk/praktisk samarbeid».
Etter utvalgets syn bør «slike fornuftige samarbeidsrelasjoner» ikke «hindres
av lovgivningen». Departementet slutter seg etter en helhetsvurdering
til utvalgets forslag. Det foreslås en bestemmelse om at årsregnskap
for en revisjonspliktig ikke kan revideres av den som har samarbeidsavtale
med noen som utfører rådgivnings- eller andre
tjenester, dersom dette er egnet til å påvirke
eller reiser tvil om revisors uavhengighet og objektivitet, jf.
lovforslaget § 4-7 tredje ledd. Bestemmelsen vil
gjelde både revisorer og revisjonsselskap og samarbeid
både med enkeltpersoner og selskaper. Departementet legger
til grunn at visse former for samarbeidsavtaler bør kunne
gi grunnlag for en identifikasjon mellom foretakene på lik
linje med det som gjelder ved eierandel i rådgivningsforetak
m.v. Det foreslås at nærmere regler om slik identifikasjon
kan fastsettes i forskrift.
Departementet vil for øvrig bemerke at dersom revisor
har økonomiske interesser i en virksomhet som er konkurrent
til eller som samarbeider med revisjonspliktig som vedkommende reviderer årsregnskapet for,
vil dette vanligvis måtte betraktes som inhabilitetsgrunn
allerede i medhold av gjeldende revisorlov § 5
annet ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Utvalget foreslår en begrensning i hvor stor andel honoraret
fra en klient kan utgjøre av revisors totale honorarer,
jf. NOU 1997:9 s. 129.
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for lovutvalgets
forslag og for høringsinstansenes merknader når
det gjelder særskilte regler om omfanget av et klientforhold.
Utvalget foreslår at valgt revisor skal påse
at honoraret fra en klient, en gruppe samarbeidende klienter eller
fra en og samme kilde når kilden har avgjørende
innflytelse på valget av revisor, ikke utgjør
en så stor del av revisors totale honorar at det kan påvirke uavhengigheten
Det er i proposisjonen redegjort nærmere for lovutvalgets
forslag og for høringsinstansenes merknader når
det gjelder særskilte regler om omfanget av et klientforhold.
Departementet er enig med utvalget i at dersom honoraret fra
en klient, en gruppe samarbeidende klienter eller samme kilde utgjør
en vesentlig del av revisors samlede honorarer, kan dette svekke
revisors uavhengighet. Departementet viser til at det allerede vil
følge av de foreslåtte generelle kravene til uavhengighet
at revisor ikke kan påta seg oppdrag fra en klient dersom
honorarets størrelse eller andre forhold er egnet til å påvirke
uavhengigheten. Departementet slutter seg imidlertid til utvalgets
forslag om at det bør tas inn en presisering av revisors
aktsomhetsplikt i forhold til samlet honorar fra samme klient mv,
jf. lovforslaget § 4-6. Det vises til at ingen
av høringsinstansene har gått imot utvalgets forslag.
Departementet går ikke inn for å fastsette en
prosentsats slik som utvalgets mindretall foreslår. Det
vises bl.a. til høringsuttalelsene fra Kredittilsynet og
NHO på dette punkt.
Det vises for øvrig til at det etter forslag til ny regnskapslov § 7-31
skal opplyses i noter til årsregnskapet om godtgjørelse
til revisjon.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Utvalget foreslår en bestemmelse om at ansvarlig revisor
og revisjonsselskapet, når dette velges, skal forsikre
seg om at reglene i lovens kapittel om uavhengighet og objektivitet
følges.
Utvalget foreslår at den som etter reglene om uavhengighet
og objektivitet ikke kan velges som revisor i morselskapet, heller
ikke kan velges som revisor i et datterselskap.
Departementet ser ikke behov for en egen bestemmelse om plikt
til å forsikre seg om at reglene i kapitlet om uavhengighet
og objektivitet følges. Departementet mener at en slik
plikt må anses å følge av de konkrete
bestemmelsene om uavhengighet og objektivitet.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at den som
etter kravene til uavhengighet ikke kan revidere årsregnskap
avlagt av morselskapet, heller ikke kan revidere årsregnskap
avlagt av datterselskap, jf. lovforslaget § 4-1
femte ledd. Bestemmelsen er i samsvar med gjeldende rett.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.