Det fremgår av loven at både første
gangs tillatelse (§ 7) og fornyet tillatelse (§ 11)
i alminnelighet skal gis for ett år. Tillatelsene kan gis
for kortere eller lengre tid dersom formålet med arbeidet
eller oppholdet eller andre grunner tilsier det.
Departementet foreslår at hovedregelen skal være at
tillatelser gis for hele antall år, men at varigheten av første
gangs tillatelser kan være enten ett, to eller tre år,
og av fornyet tillatelse ett eller to år.
Flere høringsinstanser slutter seg til forslaget, mens
noen påpeker reduserte kontrollmuligheter.
Departementet bemerker at de foreslåtte forskriftshjemlene
i begge paragrafene vil bli brukt til å gi bestemmelser
om i hvilke tilfeller en tillatelse kan gis for henholdsvis ett,
to eller tre år.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at tillatelsen
skal gis for hele antall år, og at førstegangstillatelse
skal gis for ett, to eller tre år og fornyet tillatelse
for ett eller to år av gangen.
Flertallet vektlegger at en slik ordning vil medføre
mindre byråkrati og raskere saksbehandling. Flertallet understreker
imidlertid at i den type saker hvor erfaring tilsier at det er nødvendig
med kontroll av at vilkårene for oppholdstillatelsen er
til stede, bør varigheten av tillatelsen gis for et år
av gangen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går mot forslaget fra departementet. Disse
medlemmer viser til at det allerede etter dagens bestemmelser
er muligheter til å utvide tidsrammen ved behov. Disse
medlemmer har også merket seg at flere høringsinstanser frykter
at en endret regel kan føre til reduserte kontrollmuligheter.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot endringene
i § 7 første ledd og § 11
annet ledd.
(1) I dag er retten til familiegjenforening knyttet til utlending
som «har eller får lovlig opphold i riket i medhold
av §§ 8 eller 12». Bestemmelsene gir
dermed ikke rett til familiegjenforening med en person som har opphold
i medhold av § 9. Den er likevel ikke blitt praktisert
slik. På denne bakgrunn ble det i høringsbrevet
foreslått at bestemmelsen skrives om slik at det blir klart
at også utlending som selv har en tillatelse som familiemedlem,
kan anses som «hovedperson» i forhold til sine
egne familiemedlemmer.
(2) Videre er det i dag ifølge loven et vilkår
for å ha rett til tillatelse at underholdet er sikret.
Ved forskrift er det imidlertid gjort flere unntak fra underholdskravet.
Det blir foreslått at loven gir uttrykk for at underholdet
som hovedregel må være sikret.
Høringsinstansene uttaler at forslaget under (1) begrenser
retten til familiegjenforening. Dette har ikke vært meningen,
og ordlyden i § 9 er derfor noe endret i forhold til forslaget
i høringsbrevet. En høringsinstans har innvendinger
mot å endre kravet om sikret underhold til å gjelde «som
hovedregel». Forslaget opprettholdes. Departementet bemerker
at forslaget til ny ordlyd i § 9 ikke innebærer
noen endringer i nåværende rettstilstand.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til at også opphold
etter § 9 gir grunnlag for familiegjenforening. Flertallet ser
det som naturlig, og viser til at det er i tråd med langvarig
og entydig praksis.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre går imot endringene av § 9. Disse
medlemmer mener det ikke er grunnlag for en slik oppmykning
av kriteriene for familiegjenforening. Disse medlemmer har
ellers merket seg at departementet opplyser at reglene ikke har
vært praktisert etter ordlyden. Disse medlemmer kan
ikke se at det har vært grunnlag for å fravike reglene
og forutsetter at departementet sørger for at de gjeldende
regler blir fulgt.
Disse medlemmer går også mot
forslaget om å myke opp kravet til underhold. Tvert imot
bør kravet til underhold være absolutt ved gjennomføring
av familiegjenforening.
(1) Det fremgår av fjerde ledd at en bosettingstillatelse
faller bort når innehaveren har hatt bopel utenfor riket
sammenhengende i mer enn to år, med mindre utlendingen
etter søknad har fått adgang til å være borte
fra riket lenger. Av forskriftens § 49 fremgår
at et tilsvarende faktisk opphold har samme virkning. I høringsbrevet
ble det foreslått at dette nå skal fremgå av
loven.
(2) Loven har lagt opp til automatisk bortfall av bosettingstillatelsen
når vilkårene er oppfylt. Dette har budt på problemer
i praksis. Mens en konstatering av at tillatelsen er bortfalt ikke
kan påklages, kan et vedtak om dette påklages
etter de vanlige reglene. På denne bakgrunn ble det i høringsbrevet
foreslått at loven endres til at det må treffes
vedtak om bortfall.
(3) I høringsbrevet foreslo departementet også at bestemmelsen
om bortfall etter to år utenfor riket ikke skulle gjelde
når utlendinger med bosettingstillatelse vender tilbake
til sitt hjemland med individuell kontantstøtte under et
tilbakevendingsprogram. Utgangspunktet er at slike personer vender
tilbake for godt, og departementet mente at hovedregelen her burde
være bortfall etter ett år.
Ingen har hatt innvendinger mot forslaget under (1), og de alle
fleste høringsinstansene er enige i forslaget under (2).
Departementet fremmer derimot ikke forslaget under (3). En har lagt
avgjørende vekt på uttalelsen fra Kommunal- og
regionaldepartementet der det fremgår at forslaget vil
kunne føre til at færre ønsker å vende
tilbake til hjemlandet ved å benytte tilbakevendingsstøtte.
Flere høringsinstanser tar opp spørsmål
knyttet til bestemmelser som ikke er foreslått endret,
men departementet anser det ikke aktuelt å vurdere disse
spørsmålene nærmere i denne omgang.
Komiteen slutter seg til de foreslåtte
endringene, og ser på det som en lovfesting av dagens rettstilstand. Komiteen ser
det er behov for en klargjøring av hva som vektlegges ved
den skjønnsmessige avveiningen i saker der bortfall vurderes.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra
Fremskrittspartiet, er for øvrig fornøyd med at Regjeringen
ikke fremmet forslaget om at bare et års opphold utenfor
riket skulle medføre bortfall av tillatelsen for de som
deltok i tilbakevendingsprogram. Flertallet frykter
det kunne medført at færre tok sjansen på å prøve å etablere
seg på nytt i hjemlandet, noe som derved vil svekke målet
om at flest mulig kan returnere til sine hjemland når forholdene
tillater det.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at det bør være et absolutt krav at flyktninger
som kommer fra land der konfliktene de flyktet fra er bilagt, og
som ikke lenger kan anses å være i fare i sine
hjemland, må reise tilbake for å bidra til å bygge
opp sine fedreland etter konflikten, og kan ikke akseptere at hjemreisen
skal være frivillig og med angrefrist.
Gjeldende annet ledd bestemmer at utlending som har arbeidstillatelse
eller oppholdstillatelse skal gi melding til politiet ved skifte
av bopel. Det samme gjelder utlending som skifter bopel mens behandling av
sak etter loven pågår.
En undersøkelse har vist at utlendinger sjelden overholder
denne plikten. Også etter folkeregisterloven er det meldeplikt
ved flytting, og departementet foreslo at melding til folkeregisteret
skulle være tilstrekkelig når utlendinger med
arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse skifter bopel.
De høringsinstanser som har uttalt seg om forslaget,
er enige i det.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til den foreslåtte
endringen. Det virker som en praktisk bedre ordning, og flertallet ser
det også som positivt at utlendinger med arbeids- eller
bosettingstillatelse forholder seg til folkeregisteret istedenfor
politiet, på lik linje med nordmenn. Flertallet vil
understreke at det faktum at utlendinger sjelden har overholdt meldeplikten
til politiet ved skifte av bopel, ikke er noe argument for å endre
ordningen. Flertallet understreker videre at den
ordningen som til enhver tid gjelder må etterleves. Imidlertid
kan det være praktisk å avlaste politiet for noen
oppgaver som Folkeregisteret likevel utfører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet kan
ikke akseptere at det faktum at utlendinger sjelden overholder meldeplikten
til politiet ved skifte av bopel skal medføre at denne
plikten opphører. Disse medlemmer mener
i stedet at myndighetene bør påse at regelverket
overholdes og sørge for at det får konsekvenser
dersom det ikke skjer. Disse medlemmer støtter
ikke de foreslåtte endringene som vil vanskeliggjøre
kontrollen med utlendingene, og vil stemme imot endringen i § 14
annet ledd.
Av gjeldende tredje ledd fremgår at når en
utlending får asyl, har også vedkommendes «ektefelle
og umyndige barn» som hovedregel rett til asyl. Det foreslås
at også flyktningens samboer skal omfattes av bestemmelsen.
For å fylle kravene til samboer må begge parter
være over 18 år, ugifte og ha bodd sammen i et fast
og etablert samboerforhold i minst to år. Både
heterofile og homofile samboere omfattes.
Uttrykket «umyndige barn» endres til «barn
under 18 år». Det bør dessuten være
et vilkår at barnet ikke selv har stiftet familie.
Flere instanser slutter seg til forslaget, mens enkelte er kritiske
til deler av forslaget.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, er svært tilfreds med
at Regjeringen på dette området likestiller ekteskap
og et fast samboerforhold, også uansett seksuell legning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet går
imot at barn under 18 år som har inngått ekteskap
eller samboerforhold skal være avskåret fra å få vurdert
familiegjenforening med foreldrene som har fått innvilget
asyl i Norge. Ved vurderingen av om familiegjenforening skal innvilges,
må det tas hensyn til i hvilken familienhet barnet mest
naturlig hører hjemme.
Disse medlemmer fremmer etter dette følgende
forslag til endring i utlendingsloven:
Ǥ 17 tredje ledd skal lyde:
Også flyktningens ektefelle eller samboer og barn under
18 år har rett til asyl dersom ikke særlige grunner
taler mot det.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at samboerskap vil være
svært vanskelig å dokumentere i forhold til mange
land, og vil derfor gå mot forslaget til endring i § 17,
tredje ledd.
Utlending som har fått asyl eller er kommet som overføringsflyktning,
får uten videre oppholdstillatelse, men må etter
gjeldende regler søke spesielt om arbeidstillatelse. Dette
er ikke i overensstemmelse med praksis som for asylsøkere
er at de får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
i forbindelse med innvilgelse av asyl, og som for overføringsflyktninger
er at de får arbeidstillatelse eller oppholdstillatelse
samtidig med at de gis innreisetillatelse. Loven ble derfor foreslått endret
i overensstemmelse med dette.
Alle som har uttalt seg om forslaget, er enige i det.
Komiteen slutter seg til forslagene,
og ser det som en lovfesting av dagens praksis.
Utlendingsloven inneholder regler om reisebevis for flyktning,
men ikke om utlendingspass. Slike regler er gitt i forskriften.
Det er ønskelig at § 19 utvides til også å omfatte
utlendingspass, og gjeldende regler i forskriftene foreslås
tatt inn som nytt annet ledd.
Svært få instanser har uttalt seg til dette
punktet.
Komiteen slutter seg til endringen.
Gjeldende § 27 første ledd bokstav
e første alternativ gir hjemmel til å bortvise
utlending som er tidligere straffet for et forhold som kan medføre
fengselsstraff i 3 måneder eller mer. Det ble i høringsbrevet foreslått
at «tidligere» tas ut. Det blir da hjemmel til å bortvise
utlending for handling begått etter innreise.
I dag er en henvist til eventuelt å utvise slik utlending. Det
synes ønskelig å kunne reagere bare med bortvisning
dersom den ilagte straffen er bagatellmessig.
Flere høringsinstanser støtter forslaget, mens
andre er kritiske.
Departementet bemerker at forslaget dreier seg om personer som
er her som turister, på besøk og lignende. Det
er mer belastende for en utlending å bli utvist enn bortvist,
og etter forslaget vil altså utlendinger som blir ilagt
lav straff for mindre alvorlige forhold, og som i dag blir utvist,
i stedet kunne bortvises.
I fremmedloven av 1956 var det en bestemmelse som ga skjønnsmessig
hjemmel til å bortvise utlending «også ellers»,
dvs. også i andre enn de oppregnede tilfellene. I utlendingsloven
ville en ikke ha en slik vidtfavnende skjønnsmessig bestemmelse.
I stedet er det i § 27 første ledd gitt
en uttømmende oppregning av i hvilke tilfeller en utlending
skal kunne bortvises. Her er personer som lider av psykiske forstyrrelser ikke
nevnt. Derimot gir lovens § 57 som hjemler bortvisning
av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, adgang til å bortvise
personer som lider av alvorlige psykiske forstyrrelser.
I tiden som er gått siden utlendingsloven trådte
i kraft, har det vist seg å være behov for hjemmel
til bortvisning av slike personer også etter det alminnelige
regelverket, og departementet foreslo i høringsbrevet en
slik hjemmel.
De fleste som har uttalt seg til dette forslaget, stiller seg
kritiske til det.
Departementet opprettholder forslaget, og går ikke inn
for å tilføye «og er til fare eller stor
ulempe for andre» slik UDI foreslår. Det vil etter
departementets oppfatning være minst like stor grunn til å bortvise
en utlending som ikke vil kunne ta vare på seg selv. Det
fremgår av bestemmelsen at kompetent helsepersonell skal
trekkes inn i slike saker. Departementet presiserer videre at forslaget
ikke omfatter personer som søker asyl.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til at det skal være anledning
til å kunne bortvise utlending for kriminell handling begått
etter innreise. Flertallet mener det må være
riktig å kunne ha muligheten til å bortvise istedenfor å utvise
turister og lignende ved mindre lovbrudd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
det er viktig å kunne utvise turister og andre utlendinger
også ved lovbrudd som i Norge blir betegnet som mindre
alvorlige. En adgang til bortvisning vil i praksis medføre
en risiko for at mildere reaksjonsformer blir brukt. Disse
medlemmer vil derfor stemme imot den foreslåtte
lovendringen i § 27 første ledd bokstav
e.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg derimot ikke til Regjeringens forslag om å bortvise
utlendinger som åpenbart lider av alvorlige psykiske forstyrrelser,
jf. § 27 første ledd bokstav g. Disse
medlemmer mener at dette ofte vil dreie seg om svært
svakt stilte mennesker, hvor en bortvisning kan være en
ekstra stor belastning for vedkommende. Selv om dette ikke skal
gjelde mennesker som søker asyl, kan nettopp tilstanden
til vedkommende være et hinder for at vedkommende får
fram at det nettopp er et legitimt beskyttelsesbehov vedkommende
har.
Disse medlemmer ser prinsipielle, betenkelige
sider ved forslaget, som at det i enkelte tilfeller kan stride mot
Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen. Disse medlemmer kan
ikke se at retten til advokat og en lovfesting av at helsepersonell skal
trekkes inn i saken, oppveier betenkelighetene. Disse medlemmer kan
heller ikke se at Regjeringen har dokumentert eller argumentert
for at det er behov for en slik bortvisningsregel. Disse
medlemmer vil etter dette stemme imot forslaget til ny bokstav
g i § 27 første ledd.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Regjeringens forslag
om å gi hjemmel til bortvisning av utlendinger som lider
av psykiske forstyrrelser.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet støtter Regjeringens forslag,
men vil presisere at det kan være situasjoner der det vil
være best at vedkommende blir tatt hånd om i det
land han/hun kommer fra. Språk, kultur, familieforhold
og gode nettverk er blant de positive argumenter. Å stille
riktig diagnose etter en kort vurdering er vanskelig i et så komplisert
område som psykiatri. Derfor må det opprettes
rutiner som ivaretar menneskeverd og respekt samt behov for behandling og
omsorg, og at det blir knyttet kontakt med helsepersonell i hjemlandet
før bortvisningen trer i kraft.
(1) Utlending kan utvises etter gjeldende § 29
første ledd bokstav b på grunnlag av sikring ilagt
i Norge, men ikke i utlandet. Det ble foreslått en tilføyelse
om at når det i utlandet er ilagt en særreaksjon
tilsvarende sikring, er dette utvisningsgrunn på samme
måte som når sikring er ilagt i Norge. Samme tilføyelse
foreslås i § 58 (EØS-borgere).
Utlending kan utvises etter § 30 annet ledd
på grunnlag av straff ilagt både i utlandet og
Norge, men ingen av alternativene i dag omfatter sikring. I høringsbrevet
ble det foreslått en tilføyelse om at ilagt sikring
eller annen særreaksjon som følge av straffbare
forhold som nevnt i bestemmelsen, også er utvisningsgrunn.
(2) I § 29 annet ledd er det bestemt at utvisning
etter første ledd bokstav b ikke skal besluttes dersom dette
vil være et uforholdsmessig tiltak. Departementet foreslo
at også bokstav a (overtredelse av utlendingsloven) tas
med, idet den samme vurderingen i praksis foretas også i
disse tilfellene.
(3) Av § 29 tredje ledd annet punktum fremgår
at et innreiseforbud kan gjøres varig eller tidsbegrenset, med
en absolutt nedre grense for varigheten på to år. Det
ble i høringsbrevet foreslått å endre
bestemmelsen til at korteste varighet «som hovedregel» er
to år, slik at også kortere innreiseforbud kan
fastsettes. Samme endring gjøres i § 58.
For øvrig foreslås enkelte endringer av mer
teknisk art for å klargjøre § 29.
Få høringsinstanser har uttalt seg til disse
forslagene, og forslagene under (2) og (3) støttes av de
som uttaler seg. Flere høringsinstanser støtter
forslagene under (1), men noen er uenige. Det er etter departementets
oppfating ikke fremkommet argumenter som tilsier at forslaget trekkes.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre er ikke enig i at et innreiseforbud skal
kunne gjelde for en kortere periode enn 2 år. Disse
medlemmer vil derfor ikke støtte forslaget om lovendringene
i § 29 tredje ledd annet punktum og fremmer dessuten
følgende forslag til endring i utlendingsloven:
Ǥ 58 femte ledd annet punktum skal
lyde:
Innreiseforbudet kan gjøres varig eller tidsavgrenset,
men ikke for kortere tidsrom enn to år.»
(1) § 37 inneholder bestemmelser med sikte
på å avklare en utlendings identitet. Det ble
foreslått at den fikk et nytt første ledd der
det fastslås at en utlending har plikt til å medvirke
til å avklare sin identitet.
Forslaget innebærer at en utlending som ved ankomst
til riket er i besittelse av reisedokument eller andre dokumenter
som viser hvem vedkommende er, har plikt til å legge frem
dokumentene. Dersom utlendingen ikke er i besittelse av slike dokumenter
ved ankomst, innebærer forslaget at vedkommende må innhente
dokumenter dersom det er mulig.
Enkelte høringsinstanser hevder at forslaget er i strid
med FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) art.
14 nr. 3 (g), Den europeiske menneskerettighetskonvensjon (EMK)
art. 6 og/eller et eventuelt prinsipp om at en ikke skal
pålegges å fremlegge bevis mot seg selv (selvinkrimineringsforbud)
i norsk rett for øvrig.
Departementet mener at en plikt til å bistå til å avklare
sin identitet ikke i seg selv er i strid med menneskerettskonvensjoner
Norge er bundet av, selv om denne plikten kan innebære
at en avslører tidligere straffbare handlinger.
Høringsforslaget - i en litt omskrevet form - foreslås
som første punktum. En bestemmelse om at utlending igjen
får plikt til å medvirke til å avklare
sin identitet dersom det senere skulle oppstå grunn til å anta
at den registrerte identiteten ikke er riktig, foreslås
som annet punktum.
Flere høringsinstanser uttaler at det er uklart hvor langt
medvirkningsplikten strekker seg. Departementet understreker at
det selvsagt ikke vil være aktuelt å pålegge
noen å medvirke på en slik måte at det
vil kunne oppstå konflikt med behovet for beskyttelse.
I første ledd tredje punktum er det tatt inn en hjemmel til å gi
nærmere regler om hva medvirkningsplikten består
i ved forskrift.
(2) Nåværende første ledd, som blir
annet ledd, gjelder beslag og ble i høringsbrevet foreslått
endret noe. Bl.a. ble adgangen til beslag av «reisedokument, billetter
og andre dokumenter som kan bidra til å klarlegge identiteten»,
foreslått endret til beslag av «reisedokument,
billetter og annet som kan bidra til å avklare identiteten».
En høringsinstans mener at å innføre
uttrykket «og annet» innebærer at det
ikke lenger vil være skranker for beslag etter utlendingsloven.
Departementet er ikke enig i dette, og forslaget opprettholdes.
(3) Nåværende annet ledd, som blir tredje ledd, gjelder
undersøkelse av utlendings eiendeler. Uttrykket «foreligger
grunn til å anta» ble foreslått endret
til «er skjellig grunn til mistanke om» først
og fremst på grunn av forslaget om at det bl.a. skal være
adgang til undersøkelse av utlendingens bolig. Departementet mener
at slik undersøkelse kan foretas selv om formålet
med den ikke er etterforskning i straffesak uten å komme
i strid med Grunnloven § 102.
Flere av høringsinstansene hevder at adgangen til husundersøkelse
kan komme i konflikt med Grunnlovens § 102. Enkelte
etterlyser også en vurdering av forholdet til EMK art.
8 på bakgrunn av at «retten til privatliv gir
også vern mot husundersøkelser». Etter departementets
mening vil flere av de hensynene som er regnet opp i art. 8 nr.
2 gi hjemmel for eventuelle inngrep i privatlivet til personer med
uriktig identitet, og forslaget opprettholdes.
(4) Nåværende femte ledd, som blir sjette ledd,
gir regler for det tilfellet at utlending antas å oppgi
falsk identitet. Det ble i høringsbrevet bl.a. foreslått
at bestemmelsene her også gjelder utlending som nekter å oppgi
sin identitet.
Komiteen ser at det kan være behov for å fastslå at
en utlending har plikt til å bidra til at riktig identitet
blir avklart. Komiteen er oppmerksom på innvendingene
om at dette kan medføre at man pålegger en plikt
til selvinkriminering - en straffesanksjonert plikt til å avsløre
at man tidligere kan ha oppgitt gal identitet. Komiteen forutsetter
allikevel at dette ikke er i strid med internasjonale regler og
konvensjoner.
Komiteen presiserer at medvirkningsplikten selvfølgelig
ikke må komme i konflikt med behovet for beskyttelse.
Komiteen støtter sondringen mellom før
og etter at identitet er fastslått og registrert av norske
myndigheter. Det er rimelig at ytterligere medvirkningsplikt etter
at identitet er fastslått, bare inntrer dersom myndighetene
har grunn til å tro at den registrerte identiteten ikke
er den riktige.
Komiteen understreker også at forskrifter
som uttømmende presiserer hva som ligger i medvirkningsplikten
må på plass snarest mulig. Når det dreier seg
om en straffesanksjonert plikt, er det viktig at det tydelig og
mest mulig konkret går fram hva den innebærer.
Når det gjelder husundersøkelser for å avdekke
en utlendings identitet, påpeker komiteen at
husundersøkelse er et alvorlig inngrep i privatlivets fred.
I motsetning til Regjeringen, mener komiteen derfor at
kravet til at mistanke om at feil identitet er oppgitt må være
en konkret, kvalifisert mistanke like sterk som det som kreves etter
straffeprosessloven for andre typer husundersøkelser. Komiteen kan
ikke se at det skal være noen grunn til å kreve
en mindre grad av mistanke ved ransakelse med hjemmel i utlendingsloven
enn med hjemmel i straffeprosessloven.
Komiteen er oppmerksom på innvendingene mot
at husundersøkelse kan foretas uten at formålet med
den er etterforskning i straffesak. Imidlertid ser komiteen at
det kan være gode grunner til å få en utlendings
identitet klarlagt selv om det av foreldelses- eller andre grunner
ikke er aktuelt å reise en straffesak dersom gal identitet
blir avdekket.
Det ble i høringsbrevet foreslått tre nye paragrafer, §§ 37
a, b og c, der det gis regler om hvem som har kompetanse etter § 37
og fremgangsmåten som skal følges i de ulike tilfellene.
Ny § 37 a gjelder kompetanse og fremgangsmåte ved
beslag i identifiseringshensikt. Det er her sett hen til bestemmelsene
i kap. 16 i straffeprosessloven.
I ny § 37 b, kompetanse og fremgangsmåte
ved undersøkelser i identifiseringshensikt, ble det foreslått en
hovedregel om at med mindre utlendingen gir sitt skriftlige samtykke,
kan undersøkelser av utlendings eiendeler/bolig
bare foretas etter beslutning av retten.
I ny § 37 c, ble det foreslått at beslutning
om at det kan tas fotografi eller fingeravtrykk som nevnt i § 37 fjerde
ledd, treffes av polititjenestemann. I annet ledd ble det foreslått
at pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted besluttes
av påtalemyndigheten, som senest tre dager etter beslutningen
må bringe saken inn for forhørsretten.
Departementet foreslo at pågripelse som nevnt i § 37
sjette ledd skal besluttes av påtalemyndigheten. Påtalemyndigheten
må snarest mulig, og så vidt mulig dagen etter
pågripelsen, fremstille den pågrepne for forhørsretten
med begjæring om fengsling.
Asker og Bærum politidistrikt foreslo at det ikke bør
være nødvendig å få rettens
kjennelse for undersøkelse av asylsøkers bopel
på mottak når utlendingen ennå ikke har
fått avgjort sin asylsøknad. Departementet mener
at det ikke bør gis en særregel for asylsøkere.
Dersom det er fare ved opphold, har påtalemyndigheten kompetanse
til å beslutte at undersøkelsen skal foretas.
Departementet foreslår videre at også UDI -
i tillegg til politiet - skal ha kompetanse til å beslutte
at det skal tas fotografi eller fingeravtrykk.
På bakgrunn av høringen er den foreslåtte
bestemmelsen i § 37 c annet ledd annet punktum
tatt ut. Det er tilstrekkelig at utlendingen selv straks eller senere kan
bringe et pålegg om meldeplikt eller bestemt oppholdssted
inn for retten.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Utlendinger som fengsles i medhold av § 37,
innsettes i dag i vanlige fengsler. Denne praksisen har vært
kritisert. Det arbeides nå med å opprette et eget sted
for anbringelse av utlendinger som fengsles på grunn av
mistanke om falsk identitet. Dette skal bli en institusjon utenfor
fengselsvesenets anstalter, bemannet av personale med bl.a. kunnskaper
i språk og om andre kulturer.
Det er meningen at polititet skal stå for driften av institusjonen.
Det tas sikte på en todelt institusjon under samme administrasjon,
der den ene delen vil huse dem som anbringes i medhold av § 37
(ukjent identitet), den andre dem som anbringes i medhold av § 41 (iverksettelse
av vedtak).
I høringsbrevet ble det foreslått at eksistensen
av institusjonen skal fremgå både av utlendingsloven
og fengselsloven, og at de nevnte utlendingene som hovedregel skal
anbringes i den nye institusjonen.
Det er ulike syn blant høringsinstansene på om
det bør være tillagt politiet å bestyre
institusjonen.
Etter departementets oppfatning er det så vesentlige
forskjeller mellom fengsling i forbindelse med kriminalsaker og
utlendingssaker at det tilsier at fengselsmyndighetene ikke i utgangspunktet
bør være ansvarlig for drift av institusjoner
for fengslig forvaring i medhold av utlendingsloven. Det er polititet
som skal stå for driften av institusjonen, men det innebærer ikke
at bare polititjenestemenn må benyttes til vakthold m.v.
Komiteen er fornøyd med at
det opprettes en institusjon for forvaring av utlendinger med ukjent identitet
og anbringelse av utlendinger som skal sendes ut av landet. Komiteen ser
flere uheldige sider med dagens ordning med at disse forvares i
vanlige fengsler. Det er grunnleggende forskjeller på å være fengslet
etter dom for kriminalsaker, og forvaring etter utlendingslovens §§ 37
og 41.
Komiteen ser det som praktisk at politiet står for
driften av institusjonen, men vil understreke at bemanningen må favne
langt bredere og flere yrkesgrupper. Det må søkes
i størst mulig grad å ha folk med relevant kunnskap
om språk, kjennskap til andre kulturer og helsefaglig bakgrunn.
Komiteen understreker at opprettelsen av et slikt
internat ikke skal medføre noen lemping i vurderingen av
om en utlending skal tas i forvaring. Frihetsberøvelsen
må anses som like belastende selv om den foregår
i et internat og ikke et ordinært fengsel.
Bortvisning etter innreise av utlending som ikke har nødvendig
tillatelse til å oppholde seg i landet, kan ikke iverksettes
før utlendingen har fått mulighet til å fremsette
klage, og «tidligst 48 timer etter at meldingen om vedtaket
er kommet frem til utlendingen». Det ble foreslått
at bestemmelsen tas ut av paragrafen, med den følge at
det ikke vil gjelde noen minstefrist på 48 timer i disse
tilfellene. I stedet vil fristreglene i forvaltningsloven § 42
gjelde, noe som innebærer at fristen for iverksetting vurderes
konkret i den enkelte sak.
Flere instanser gir forslaget sin tilslutning, mens andre er
kritiske.
Departementet bemerker at gjeldende 48-timersfrist omfatter bl.a.
personer som fortsetter å være i landet ulovlig
etter at visumet eller den lovlige oppholdstiden er utløpt.
Etter departementets oppfatning bør ikke slike utlendinger
ha en ubetinget rett til å oppholde seg i landet i ytterligere
to døgn etter at det er truffet vedtak om bortvisning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet slutter
seg ikke til Regjeringens forslag om å fjerne minstefristen
på 48 timer fra vedtak forkynnes til det iverksettes. Selv
om dette gjelder utledninger som har opphold i landet etter § 40,
og således ikke gjelder flyktninger, ser disse medlemmer ingen grunn
til å fjerne en slik minstefrist. Etter forslaget kan det
etter en konkret vurdering gis en slik og lengre frist, men disse
medlemmer ser likevel ingen grunn til å fjerne
48-timers minstefristen. Det kan oppstå tilfeller hvor
dette kan få store konsekvenser for enkeltmennesker, og disse
medlemmer kan ikke se at det er noen samfunnsmessig belastning å ha en
slik minstefrist. Disse medlemmer forutsetter selvfølgelig
at dersom utlendingen selv ønsker å forlate landet,
kan han gjøre det umiddelbart. Disse medlemmer understreker
også at 48-timers regelen er en minstefrist slik at det
etter en konkret vurdering også i dag kan settes en lengre
frist.
Disse medlemmer vil etter dette stemme imot å oppheve § 39
annet ledd annet punktum.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter endringen, da det ikke
synes å være noen gode grunner å opprettholde
en ekstra frist på 48 timer for personer som er i landet
ulovlig.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at opphevelse av 48-timers regelen
ikke vil gjelde flyktninger. Disse medlemmer er tilfreds
med at fristen for iverksetting av bortvisning skal vurderes konkret
i den enkelte sak, noe som vil kunne innebære at fristen for
iverksetting av vedtak kan settes til 48 timer, eventuelt en kortere
eller lengre frist, avhengig av forholdene i saken. Disse
medlemmer viser til at en opphevelse av 48-timersfristen
kun vil ha betydning for de som fortsetter å være
i landet ulovlig etter at deres visum eller lovlige oppholdstid
er utløpt, og er enige med departementet i at utlendinger
ikke bør ha en ubetinget rett til å oppholde seg
i landet i ytterligere to døgn etter at det er truffet
vedtak om bortvisning.
(1) Noen av dem som får endelig avslag på opphold
her, gjør ikke det som er nødvendig for å skaffe seg
nytt reisedokument til bruk ved hjemreisen. På denne bakgrunn
ble det i høringsbrevet for det første foreslått
en regel om at utlending som må forlate landet og ikke
har gyldig reisedokument, har plikt til å skaffe seg dette.
Videre ble det foreslått at det gis hjemmel til å fengsle
utlending som ikke selv vil skaffe seg reisedokument. Formålet
med fengslingen skulle være å fremstille utlendingen
for hjemlandets eller annet lands representasjon for å få utstedt
reisedokument.
(2) Etter dagens regler kan tvangsmidler tas i bruk «når
det er særlig grunn til å frykte at utlendingen
vil unndra seg iverksetting» av et vedtak som innebærer at
utlendingen må forlate Norge. Det foreslås presisert at
også generelle erfaringer i forbindelse med utsendelser
skal kunne tillegges vekt ved vurderingen av unndragelsesfaren.
(3) I høringsbrevet ble det for øvrig foreslått
at reglene i § 37 c annet og tredje ledd om kompetanse og
om pågripelse/fengsling skal gjelde tilsvarende her,
jf. § 41.
Utlendingsdirektoratet og de politidistriktene som har uttalt
seg til forslag (1) er enige i det. Flere andre instanser mener
det kan være fare for at asylsøkere som har fått
avslag, kan få problemer med hjemlandets myndigheter dersom
de blir fremstilt på ambassaden før de skal dra
hjem.
På bakgrunn av den kontakten det også i dag
er mellom utlendingsmyndighetene og myndighetene i hjemlandet når
en utlending ikke vil returnere frivillig, kan departementet vanskelig
se at utlendingen vil være mer eksponert om det tas kontakt
med hjemlandets myndigheter før utreisen enn ved ankomst
til landet. Forslaget opprettholdes, med en litt endret ordlyd.
Forslaget om at det skal kunne legges vekt på generelle
erfaringer ved vurderingen av unndragelsesfaren i det konkrete tilfellet,
har tilslutning fra Utlendingsdirektoratet og politidistriktene.
Flere høringsinstanser er imidlertid kritiske til at generelle
erfaringer skal kunne tillegges vekt.
Departementet viser til at det kun er tale om kortvarig fengsling,
og fengsling skal ikke besluttes dersom det på grunn av
sakens art og omstendighetene for øvrig ville være
et uforholdsmessig inngrep eller det foreligger grunnlag for å pålegge
meldeplikt, passbeslag eller bestemt oppholdssted. Etter departementets
mening gir allerede gjeldende ordlyd i § 41 adgang
til å legge vekt på generelle erfaringer ved vurderingen
av unndragelsesfaren. Forslaget vil gjøre dette klart,
og det opprettholdes.
I høringsbrevet ble det ellers foreslått at
påtalemyndigheten måtte bringe beslutning om pålegg
om meldeplikt, innlevering av reisedokument eller bestemt oppholdssted
etter § 41 tredje ledd inn for forhørsretten.
Dette forslaget er på bakgrunn av høringen ikke
opprettholdt.
Komiteen slutter seg til forslaget
om det gis hjemmel til å fengsle utlending som har fått
endelig avslag på søknad om opphold, og som ikke
vil skaffe seg nødvendige reisedokumenter for hjemreisen. Komiteen understreker
at formålet med forvaringen er å framstille vedkommende
for hjemlandets representasjon for å få reisedokumenter,
og at forvaringen dermed må være så kortvarig
som mulig. Komiteen legger til grunn av når
søknad om opphold er avslått, vil det heller ikke
foreligge noen fare for utlendingen å bli fremstilt for
slik representasjon, men understreker at dersom det er mistanke
om at det foreligger fare, må slik fremstilling ikke skje.
Komiteen ser at det i enkelte situasjoner kan være
behov for å vektlegge også generelle erfaringer
i vurderingen av om det er nødvendig med forvaring i tilfeller
der det er grunn til å tro at en utlending vil motsette
seg å forlate landet etter endelig vedtak. Komiteen vil
imidlertid understreke at det her er spesiell grunn til å være
aktsom i vurderingen av om forvaring vil være et uforholdsmessig
inngrep, og om andre, mindre inngripende tiltak vil være
tilstrekkelig.
Utlendingsdirektoratet foreslo i sin høringsuttalelse
at foklaringsplikten i § 44 annet ledd som utlending
har til politiet i forbindelse med forberedelse av sak etter loven
bør utvides til også å gjelde overfor
Utlendingsdirektoratet. Departementet følger opp forslaget
i § 44.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Av § 46 første ledd fremgår
bl.a. at utlending som i medhold av loven føres ut av riket,
plikter å betale utgiftene ved sin egen utreise. I en del
tilfeller stiller personer bosatt i Norge garanti for de utgifter
staten kan bli påført ved utreise. Til tross for
disse reglene må staten i mange tilfeller dekke utgiftene
til hjemreise. Det er ønskelig med mer effektive virkemidler både
overfor utlendingene selv og garantistene for å få inndrevet
utgiftene.
På denne bakgrunn ble det foreslått i høringsbrevet
at et uoppgjort krav mot utlendingen kan gjøres gjeldende
ved senere innreise, og at det gis hjemmel i § 27
til å bortvise dem som ønsker ny innreise uten å ha
dekket utgifter de tidligere har påført det offentlige i
forbindelse med utreise. Videre foreslo departementet et nytt annet
ledd om at også kravet mot garantisten skal være
direkte tvangsgrunnlag for utlegg.
Høringsinstansene er delt i synet på disse
forslagene.
Departementet bemerker at det ikke er urimelig at de som blir
sendt ut av landet på det offentliges bekostning, kan nektes
ny innreise dersom de ikke har gjort opp for seg. Det bemerkes også at
bortvisningsreglene er «kan-regler». Videre uttaler
departementet at det i praksis har vært så vanskelig å få personer
som har stilt garanti til å gjøre opp for seg,
at valget synes å stå mellom helt å slutte å godta
garantistillelse som alternativ, eller å bedre mulighetene
for inndrivelse. På denne bakgrunn opprettholdes forslaget.
Komiteen mener det i de fleste tilfeller
er rimelig at det er utlendingen selv som bekoster egen hjemreise,
og at staten får hjemmel til å bortvise de som
på nytt kommer til Norge uten å ville dekke utgifter
de tidligere har påført staten. Det er imidlertid
viktig å understreke at dette ikke er en absolutt regel.
Det kan tenkes humanitære grunner til at vedkommende ikke bør
bortvises, og komiteen mener det må foretas
en konkret vurdering i det enkelte tilfellet.
Komiteen slutter seg også til at en garantistillelse
er grunnlag for tvangsinndrivelse av utgifter til hjemreise, men
peker på at dette bør komme fram i papirene en
garantist fyller ut, slik at en er sikret at en garantist er klar
over hvor langt ansvaret rekker.
Det må antas å være i strid med EØS-avtalen å stille
krav om sikret underhold for dem som skal drive ervervsvirksomhet
eller være yter eller mottaker av tjenester i Norge. På denne
bakgrunn ble det i høringsbrevet foreslått at
kravet til sikring av underhold strykes i § 51.
I bokstav c ble det foreslått tilføyd som et
alternativt vilkår for oppholdstillatelse at søkeren
har egne midler av tilstrekkelig omfang, idet gjeldende ordlyd er
for snever.
Flere høringsinstanser uttaler at det ikke burde være
forskjell på reglene for EØS-borgere og andre utlendinger.
Departementet bemerker at EØS-bestemmelsene er en oppfølging
av Norges forpliktelser etter EØS-avtalen.
Komiteen slutter seg til forslaget.
Mens § 58 i dag har en struktur etter mønster
av de alminnelig utvisningsbestemmelsene (§§ 29
og 30), foreslo departementet at det i stedet tas utgangspunkt i
det som er utvisningsgrunnlaget i henhold til EØS-avtalen,
dvs. hensynet til offentlig orden, sikkerhet og helse. All den stund
EØS-avtalen ikke forplikter oss til å ha en hjemmel
til å utvise av helsehensyn, foreslo imidlertid departementet
at dette ikke lenger skal være et grunnlag for utvisning.
Ellers foreslås enkelte endringer av teknisk karakter.
På bakgrunn av høringen bemerker departementet at
uttrykket «sikkerhet» i § 58
første ledd samsvarer med «rikets sikkerhet» andre
steder i loven, noe som er et fast og etablert uttrykk i EU-retten.
Komiteens flertall� alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, slutter seg til forslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at EØS-avtalen gir anledning til å utvise
andre lands borgere av helsehensyn, og er ikke enig i at slike hensyn
ikke lenger skal være et grunnlag for utvisning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 58 første ledd skal lyde:
Utlendinger som omfattes av EØS-avtalen, kan utvises
når hensynet til offentlig orden, sikkerhet eller folkehelsen
tilsier det.»
De fleste av de foreslåtte endringene medfører
ingen administrative og/eller økonomiske konsekvenser.
Forslagene til endring av §§ 7 og
11 gir adgang til å gi både første gangs
tillatelser og fornyede tillatelser lengre varighet enn i dag. Dette
er en realitetsendring som vil innebære redusert ressursbruk,
men reduksjonen vil ikke være nevneverdig.
Av ny § 37 d fremgår det at det skal
opprettes en ny institusjon under politiets administrasjon for anbringelse
av utlendinger som fengsles etter utlendingsloven. Det skal etableres
en ny felles mottaksenhet for asylsøkere i hensiktsmessig
avstand fra den nye hovedflyplassen på Gardermoen, jf.
St.prp. nr. 1 (1996-97). Den nevnte institusjonen vil være
en del av denne mottaksenheten.