Jeg viser til brev fra komiteen av 19. mars 1999.
På uformell forespørsel til Sverige, Finland
og Danmark, har departementet fått bekreftet at de endringer
som er blitt gjennomført, og som har gitt nordiske statsborgere
stemmerett ved lokalvalg umiddelbart etter å ha flyttet
til landet, har skjedd med bakgrunn i et EU-direktiv.
At Norge og Island ble inkludert samtidig, skjedde på bakgrunn
av at man ikke ønsket å stille nordiske land som
ikke er medlem av EU, i noen dårligere stilling.
Sverige, Finland og Danmark har på denne måten vist
Island og Norge, som har valgt å stå utenfor EU, en
gest. Bakgrunnen er åpenbart å opprettholde og styrke
gjensidigheten mellom de nordiske landene.
Det er derfor etter mitt syn rimelig at Norge besvarer denne
gesten ved å gjøre tilsvarende unntak for nordiske
borgere i vår egen valglovgivning.
Når det gjelder valglovgivningen i forhold til andre
innvandrere i Norge, er dette etter mitt syn et annet spørsmål.
Om det bør lempes på kravene til botid også for
denne gruppen, må vurderes på et annet grunnlag. Denne
vurderingen har departementet ikke tatt i denne omgang. Det er etter
mitt syn naturlig at valglovutvalget, som skal avgi sin utredning
innen utgangen av år 2000, ser nærmere på dette
spørsmålet.
Jeg bemerker for øvrig at det ikke har vært
mulig gå mer i dybden og innhente ytterligere informasjon om
bakgrunnen for de endringer som er gjort i de øvrige nordiske
land, innen den korte fristen komiteen har gitt. Ønsker
komiteen ytterligere utredning om dette spørsmålet,
ber jeg om nærmere tilbakemelding.
Som det fremgår i Ot prp nr 37 ga valgloven tidligere
valgstyrene adgang til å frita kandidater fra å stå på listeforslag,
på nærmere angitte grunnlag. Da denne adgangen
for første gang i 1995 ikke var til stede, førte
dette til en rekke vanskelige situasjoner.
Som det anføres å s. 16 i proposisjonen, ligger
det ikke i forslaget noen utvidelse av retten til å få fritak. Det
er utelukkende spørsmål om å fremskynde
tidspunktet for når dette kan skje.
Kommunestyret eller fylkestinget kan altså i dag, med
grunnlag i kommuneloven, frita den representant som er valgt, men
som ikke uten uforholdsmessig vanskelighet eller belastning kan
skjøtte sine plikter i vervet.
Det er opp til kommunestyrets eller fylkestingets frie skjønn å konkludere
på bakgrunn av den vurderingen de foretar. I Ot prp nr
42 (1991-92) om kommuneloven skriver departementet at «det
som det her siktes til er i første rekke sykdom og andre
velferdsgrunner. Det skal imidlertid mye til før fritak
gis, jf. uttrykket «uforholdsmessig».»
Departementet har ikke gjort undersøkelser om hvordan
denne lovbestemmelsen praktiseres. Når departementet har
fått forespørsler om hvordan bestemmelsen er å forstå,
har det imidlertid lagt seg på en streng fortolkning, slik
lovens forarbeider legger opp til.
Det var ved vedtakelsen av den nye kommuneloven i 1992 at fritaksgrunnlaget
ble utvidet fra å gjelde «uforholdsmessig vanskelighet» til
også å gjelde «eller belastning».
Jeg er ikke kjent med at dette har ført til noen utvidelse
av antall fritak på en måte som har medført
problemer.
Når det nå foreslås å føre
valgstyrets fritakshjemmel inn igjen, bør det skje ved
en tilsvarende formulering som i kommuneloven, et begrep som nå er
godt innarbeidet.
Når det gjelder tidspunktet for lovendringene, antar
jeg at det ikke er noe i veien for endringene får virkning
allerede fra høstens valg.
At fristen for å levere listeforslag går ut
allerede 31. mars betyr imidlertid at det bare er de forslagsstillerne
som har tatt sjansen på sette nordiske statsborgere som
omfattes av endringene, opp på sine listeforslag, som får
full uttelling. Disse vil kunne få godkjent slike kandidater
på sine listeforslag.
Når det gjelder stemmerett har departementet vært i
kontakt med Sentralkontoret for folkeregistrering. De opplyser at
det vil være mulig å ta ut særskilte
lister over de nordiske borgere det gjelder, slik at valgstyrene
i kommunene kan føre disse inn i manntallene i sine respektive
kommuner.