Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan polititjenestemenn
fra andre Schengen-land på visse, nærmere angitte
vilkår fortsette observasjon og forfølgelse av
en person som holdes under oppsikt og som er mistenkt for en straffbar
handling som kan føre til utlevering inn på norsk
territorium. Det er en forutsetning at det på forhånd
er fremmet en anmodning om bistand til rette myndighet i dette landet.
I særlige hastetilfeller kan polititjenestemannen fortsette
observasjonen inne på det andre Schengen-landets territorium
uten forhåndstillatelse. Vilkårene for dette er
at politiet i et Schengen-land har tatt opp forfølgelsen
av en person som er oppdaget på fersk gjerning i å begå eller
medvirke til en straffbar handling som nevnt i nr. 4 i artikkelen,
jf. art. 40. Ut fra Norges geografiske beliggenhet vil det i praksis
bare være svensk og finsk politi som vil kunne nyttiggjøre
seg forfølgelsesretten.
Landene skal ved undertegningen av konvensjonen avgi en erklæring
hvor de fastsetter nærmere vilkår for hvordan
andre Schengen-land, som de grenser mot, kan utøve sin
rett til å fortsette en forfølgelse. Fra norsk
side er det avgitt erklæring der det ikke legges tidsmessige
eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten.
Det forfølgende politi har adgang til å pågripe
de forfulgte dersom presserende hensyn gjør det nødvendig.
Forfølgelsen kan skje for alle overtredelser som kan medføre
utlevering.
Utgangspunktet i gjeldende norsk rett er at det eksklusivt tilligger
norsk politi, eventuelt andre norske myndigheter å utøve
myndighet i forhold til norske eller fremmede statsborgere på norsk
territorium. I dag praktiseres i begrenset grad observasjon og forfølgelse
på ferske spor over landegrensene mellom Norge, Sverige
og Finland.
I St.prp. nr. 42 (1996-97) s. 31 ble det lagt til grunn at svenske
og finske polititjenestemenns adgang til å pågripe
en person som forfølges, kunne forankres i den adgang enhver
har til å pågripe en mistenkt på fersk
gjerning og ferske spor i henhold til straffeprosessloven § 176.
Senere har bl.a. referansegruppen av jurister som bisto Regjeringen
under forhandlingene med EU om Schengensamarbeidet, pekt på at
norske myndigheter bør sørge for en ny og klar lovhjemmel
bl.a. av hensyn til legalitetsprinsippet. Justisdepartementet er
enig i dette.
Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 20 a
i politiloven om at utenlandsk polititjenestemann kan fortsette
observasjon og forfølgelse av, og om nødvendig
anholde, en person som mistenkes for en straffbar handling som ellers
kan begrunne utlevering inne på norsk territorium. Dette
gjelder inntil norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen
eller forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt
det følger av overenskomst med fremmed stat.
Selv om det er Schengenkonvensjonen som er den direkte foranledning
til lovforslaget, antok man at det var mest hensiktsmessig å gi
en generell hjemmel.
Med unntak av Nei til EU og KROM er samtlige høringsinstanser
positive til forslaget om at observasjons- og forfølgelsesadgangen
lovfestes. Flere av høringsinstansene har i sine uttalelser
fremholdt nødvendigheten av at det fastsettes mer detaljerte
retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av observasjon og
forfølgelse.
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan utenlandsk polititjenestemann
bære tjenestevåpen, men bruk er forbudt unntatt
i nødverge. Noen instanser etterlyser nærmere
presiseringer/føringer på dette punktet,
også når det gjelder anholdelsesadgangen.
Departementet er kommet til at den nye lovhjemmelen bør
knyttes direkte til Schengensamarbeidet. Departementet har for øvrig
etter høringen tilføyd et nytt annet ledd som
regulerer de utenlandske polititjenestemennenes strafferettslige
vern og strafferettslige ansvar under tjenesteutøvelse
i Norge, jf. § 20 a.
Utenlandske polititjenestemenn vil ikke kunne utøve
politimyndighet på linje med norske polititjenestemenn.
Deres myndighetsutøvelse er saklig begrenset til at de
kan fortsette allerede pågående observasjon og
forfølgelse av en person mistenkt for en lovovertredelse
som kan medføre utlevering, og til i nøvendig
grad å foreta en pågripelse. Norsk politi må, på selvstendig
grunnlag, vurdere hvorvidt vilkårene for pågripelse
foreligger etter norske rettsregler. Under observasjon eller forfølgelse
av mistenkt person på norsk territorium vil den utenlandske
polititjenestemannen være bundet av norsk lovgivning samt
av Schengenkonvensjonen. Det vil bli fastsatt nærmere retningslinjer
for den praktiske gjennomføringen av slike politioperasjoner
ved gjensidige avtaler.
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 kan utenlandske polititjenestemenn
under utøvelse av observasjon bære tjenestevåpen
med mindre den anmodende part uttrykkelig har motsatt seg dette.
Under forfølgelse kan utenlandske polititjenestemenn alltid medbringe
tjenestevåpen. Adgangen til å medbringe tjenestevåpen
innebærer ingen adgang til bruk av tjenestevåpene
unntatt i nødvergesituasjoner. Adgangen til våpenbruk
er således klart begrenset i forhold til det som i dag
gjelder for norsk politi.
Med utgangspunkt i artikkel 40 og 41 i Schengenkonvensjonen
mener komiteen at det er riktig å lage en
ny og klar lovhjemmel i forhold til utenlandske polititjenestemenns
virke på norsk jord, ikke minst av hensyn til legalitetsprinsippet.
Komiteen er enig i at den nye lovhjemmelen knyttes
direkte til Schengensamarbeidet. Komiteen er fornøyd
med at det slås fast at tillatelsen for utenlandske polititjenestemenns
observasjon, forfølgelse og anholdelse av en person, kun
gjelder til norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for operasjonen, eller
krevd den stanset. Komiteen mener også det er
viktig at det i loven presiseres at tillatelsen gjelder bare så langt
den følger internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet.
Komiteen er også enig i at det tilføyes
et nytt annet ledd i § 20 a som fastslår
at utenlandske tjenestemenn som utfører tjenestehandlinger
i tråd med gitt tillatelse, er å anse som offentlige
tjenestemenn i forhold til straffelovens bestemmelser.
Komiteen påpeker at de utenlandske polititjenestemenn
ikke skal kunne utøve politimyndighet på like
vilkår som norske polititjenestemenn. For komiteen er
det viktig at deres myndighetsutøvelse er begrenset til å fortsette
pågående observasjon og forfølging av
den aktuelle person, og norsk politi må selv vurdere om
vilkårene for pågripelse er i overensstemmelse
med norsk lov.
Komiteen viser i den forbindelse til at Regjeringen
i utgangspunktet la opp til at de utenlandske polititjenestemennenes
adgang til å pågripe personer kunne hjemles i
den adgang enhver har til å gripe en mistenkt på fersk
gjerning i henhold til straffeprosessloven § 176.
Når det gis en egen bestemmelse om dette, er det først
og fremst fordi man ønsker en tydeligere hjemmel for disse
tilfellene, ikke fordi man har ønsket å gi videre
fullmakter til de utenlandske polititjenestemennene.
Komiteen legger stor vekt på at utenlandske tjenestemenns
utførelse av tjeneste på norsk territorium er
bundet både av norsk lovgivning og Schengenkonvensjonen,
og at de må rette seg etter de pålegg som gis
av den aktuelle norske myndighet.
Komiteen viser til at i praksis vil det være
tjenestemenn fra Sverige og Finland som vil nyttiggjøre seg
forfølgelsesretten.
Komiteen har merket seg at utenlandske polititjenestemenns
tillatelse til å bære tjenestevåpen under oppdrag
i Norge ikke innebærer bruk av tjenestevåpen hvis
det ikke foreligger nødsituasjoner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har
merket seg at Schengenkonvensjonen artikkel 40 nr. 3 bokstav d åpner
for at polititjenestemenn kan bære våpen under
observasjon, men at den enkelte nasjonalstat kan reservere seg mot
dette. Spørsmålet om bevæpning av polititjenestemenn
er et prinsipielt viktig spørsmål. Det er derfor
ikke ønskelig at praktiske problemer for polititjenestemenn
i Schengenland skal føre til at Norge fraviker dette prinsippet. Dette medlem mener
derfor at det fra norsk hold bør tas forbehold på dette
punkt. Dette medlem tar til etterretning at det er
flertall for denne bestemmelsen, men vil understreke betydningen
av at det foretas en vurdering av denne lovendringen når
den har fungert noen tid.
Dette medlem er av den oppfatning at det ikke
burde vært avgitt en erklæring om at det fra norsk side
ikke vil legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten,
eller på det forfølgende politis adgang til å pågripe
den forfulgte og at forfølgelsen kan skje for alle overtredelser
som kan medføre utlevering. I den forbindelse vil dette medlem vise
til Nei til EUs uttalelse side 92 i proposisjonen der det pekes
på at
«det er vektige grunner mot å gi utenlandsk
politi større mulighet til å operere på norsk
jord. Et kjennetegn ved en suveren stat er at den har kontroll med egne
grenser og eget territorium. Schengenavtalen vil fjerne retten til å utføre
alminnelig personkontroll ved grensene, og svekke norsk suverenitet.»
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at Norge
reserverer seg mot at utenlandsk politi kan være bevæpnet
under observasjon i Norge, jf. artikkel 40 nr. 3 bokstav d i Schengenkonvensjonen.»
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av lovendringen om å tillate at utenlandsk
politi skal kunne være bevæpnet under forfølgelse
og observasjon i Norge.»