Til Odelstinget.
Departementet legger i proposisjonen fram forslag om lov om Schengen
informasjonssystem (SIS) og om endringer i utlendingsloven, utleveringsloven, politiloven
og straffeloven. Lovforslagene er nødvendige som følge
av Stortingets samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtalen mellom
Norge, Island og Schengen-landene.
SIS er et databasert register til bruk i alle Schengen-land.
Innen gitte rammer og fastlagte vilkår kan medlemslandene
utveksle visse typer informasjon via registeret.
For så vidt gjelder utlendingsloven, fremmes det forslag
til endringer vedrørende inn- og utreise. Forslagene innebærer
at det innføres fast utreisekontroll, og vilkårene
for innreise endres. Det fremmes forslag til flere endringer vedrørende
visum. Det foreslås videre unntak fra retten til å få asylsøknad
realitetsbehandlet for søker som kan kreves mottatt av
land som er tilsluttet Dublinkonvensjonen. Opphold i annet Schengen-land
skal likestilles med opphold i riket for så vidt gjelder
retten til å oppholde seg i tre måneder uten oppholdstillatelse.
Ansvaret for transportører som bringer utlendinger til
riket der disse blir bortvist, foreslås utvidet. Det foreslås
også utvidet meldeplikt for skip som passerer grensen og
straffebestemmelsen i utlendingsloven utvides noe.
I utleveringsloven foreslås bl.a. at Norge kan inngå overenskomst
med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som
politiske.
I politiloven foreslår departementet at det gis en egen
hjemmel for utenlandsk politis myndighetsutøvelse
på norsk jord i de tilfelle hvor politiet krysser grensen
til Norge i medhold av Schengenkonvensjonen og bilateral avtale
mellom Norge, Finland og Sverige.
I straffeloven fremmes forslag til endring i bestemmelsene som
regulerer om strafferettslige forhold avgjort i et annet Schengen-land
også skal kunne pådømmes i Norge.
De mest omfattende administrative og økonomiske konsekvenser
av Schengen-regelverket følger av de foreslåtte
endringene i utlendingsloven og av SIS-loven. Deltakelse vil innebære
at Norge må gjennomføre yttergrensekontroll dvs.
personkontroll og oppsyn med ytre grense også på vegne
av de øvrige Schengen-land. Den norske sjøgrensen,
landgrensen til Russland, samt flyplasser med flytrafikk og havner, med
unntak for ferjetrafikk til og fra andre Schengen-land, vil utgjøre
en Schengen-yttergrense.
Den 30. juli 1997 ratifiserte Norge samarbeidsavtalen
mellom Norge, Island og Schengen-landene etter at Stortinget hadde
gitt sitt samtykke 9. juni samme år.
I Amsterdamtraktaten besluttet EU-landene blant annet å integrere
Schengensamarbeidet i EU. Regjeringen la i sin tiltredelseserklæring
til grunn at stortingsflertallet ønsket forhandlinger med
EU om institusjonelle løsninger for Norges og Islands tilknytning til
Schengensamarbeidet etter integreringen i EU. Det regelverk som
avtalen mellom EU og Norge skal gjelde for, er lagt frem for Stortinget
i St.meld. nr. 33 (1998-99).
Forslaget til hjemmelslov for SIS og forslag til endringer i
utlendingsloven, utleveringsloven og straffeloven har vært
sendt på høring til en rekke instanser.
Da Stortingets samtykke til ratifikasjon av samarbeidsavtalen
ble gitt, var det forutsatt at norsk gjennomføring av Schengen-regelverket
og de aktuelle EU-rettsakter krever enkelte endringer i utlendingsloven,
utleveringsloven og straffeloven. Det har videre vært forutsatt
i St.prp. nr. 42 (1996-97) og Innst. S. nr. 229 (1996-97) at reglene
om opprettelse og drift av den nasjonale delen av SIS i Norge gis
ved egen lov.
Under høringen har enkelte instanser gitt uttrykk for
en kritisk holdning til hele Schengensamarbeidet eller de fremmer
mer generelle betraktninger knyttet til samarbeidet. Departementet
understreker at proposisjonen her gjelder endringer som Norge er
forpliktet til å gjennomføre som følge
av Stortingets beslutning om norsk tilslutning til Schengensamarbeidet.
Nedenfor omtales de forslag fra høringsbrevet som følges
opp med lovendringsforslag i proposisjonen.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Vidar Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen
og Ane Sofie Tømmerås, fra Fremskrittspartiet,
Jan Simonsen og Jørn L. Stang, og fra Høyre, lederen
Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs,
viser til at Stortinget, gjennom behandlingen av St.prp. nr. 42 (1996-97),
jf. Innst. S. nr. 229 (1996-97) og St.pr. nr. 50 (1998-99), jf.
Innst. S. nr. 147 (1998-99) har samtykket til ratifikasjon av samarbeidsavtalen
med Schengen-landene. Det fremgikk av den nevnte behandling
at avtalen ville medføre lovendringer i utlendingsloven,
utleveringsloven og straffeloven, samt at det skulle gis en egen
lov om SIS-informasjonssystem. Flertallet finner
grunn til å peke på at det fremlagte lovforslag
er en nødvendig oppfølging av Stortingets vedtak,
og er tilfreds med at Regjeringen følger opp vedtaket slik
at avtalen kan settes ut i livet i tråd med Stortingets
forutsetninger.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti,
Finn Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, viser
til at partiet tidligere har stemt imot at Norge skal tilslutte
seg Schengen-samarbeidet. Disse medlemmer henviser
i den forbindelse til merknadene i Innst. S. nr. 147 (1998-99),
Innst. S. nr. 148 (1998-99) og Innst. S. nr. 229 (1996-97).
Disse medlemmer viser til at stortingsflertallet
har gått inn for en slik tilslutning. På bakgrunn av
Regjeringens fremlagte forslag til ratifikasjon av samarbeidsavtalen
med Schengen-landene og Stortingets behandling av Innst. S. nr.
147 (1998-99), slutter disse medlemmer seg til det
fremlagte lovforslaget.
Komiteens medlem fra Senterpartiet, Tor Nymo,
viser til tidligere behandling av Schengensamarbeidet i Innst. S.
nr. 229 (1996-97), Innst. S. nr. 147 (1998-99) og Innst. S. nr.
148 (1998-99). Dette medlem henviser til at Senterpartiet
ved tidligere behandling i Stortinget har stemt imot en norsk ratifisering
av Schengenkonvensjonen, men tar til etterretning at konvensjonen
nå er ratifisert. Dette medlem vil derfor
vurdere hvert enkelt lovforslag på bakgrunn av de forpliktelser
som påhviler Norge.
Det fremgår av gjeldende lov at utlending som akter å ta
opphold i riket eller annet nordisk land utover tre måneder
uten å ta arbeid, må ha oppholdstillatelse. Shengenkonvensjonen
artikkel 20 slår fast at utlending som oppfyller de alminnelige
innreisebetingelsene, fritt kan ferdes på Schengen-landenes
territorium i høyst tre måneder.
Departementet foreslo i høringsbrevet at § 6
annet ledd endres slik at opphold i annet land som deltar i Schengensamarbeidet
likestilles med opphold i riket. Forslaget innebærer at
mens tredjelandsborgere i dag kan oppholde seg tre måneder
samlet i de ikke-nordiske Schengen-land og deretter tre måneder
i Norden, blir oppholdstiden nå begrenset til tre måneder
totalt.
Departementet ønsker å holde muligheten åpen for
fortsatt å kunne gi opphold på norsk territorium
ut over de tre måneders opphold som gis for Schengen-territoriet
i sin helhet. Det foreslås derfor å ta inn en hjemmel
i § 6 annet ledd om at Kongen i forskrift kan gi
nærmere regler om opphold ut over tre måneder
der dette følger av internasjonal avtale.
Komiteen vil vise til Schengenkonvensjonens artikkel
20 nr. 2 som innebærer at enhver konvensjonspart står
fritt til å videreføre tidligere inngåtte
visumfrihetsavtaler.
Komiteen er tilfreds med at muligheten for fortsatt å kunne
gi opphold i Norge utover tre måneder gis ved at Kongen
gjennom forskrift kan gi regler om dette der det følger
av internasjonale avtaler.
Som en følge av Schengensamarbeidet er komiteens
flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiet, enig
med Regjeringen i at et opphold i et ikke-nordisk Schengen-land
likestilles med et opphold i Norge, slik at § 6
annet ledd endres som foreslått.
Komiteens medlem fra Senterpartiet tar
til etterretning at Schengenkonvensjonen artikkel 20 pålegger
oss å endre utlendingslovens § 6 annet ledd.
Schengenkonvensjonen del II kap. 7 inneholder regler om ansvarsforhold
ved behandling av asylsøknader. Kap. 7 er nå erstattet
av Dublinkonvensjonen. Norges tilknytning til denne konvensjonen
er et fremtidig forhandlingsspørsmål, men i avtalen
med EU forutsettes det at det skal avtales en ordning om ansvaret
for behandling av asylsøknader.
I henhold til Dublinkonvensjonen artikkel 3 nr. 2 behandles en
asylsøknad som hovedregel «af en enkelt medlemsstat
der bestemmes efter kriteriene i denne konvention». I dette
ligger at prinsippet om at bare én stat skal være
ansvarlig, skal gjelde også i tilfeller der asylsøkeren
har mottatt et endelig avslag i den ansvarlige stat.
Etter dagens bestemmelse i utlendingsloven § 17 har
flyktning som befinner seg i riket eller på norsk grense
rett til asyl i Norge. Bestemmelsen oppstiller visse unntak fra
denne retten, bl.a. i de tilfeller der søkeren har reist
til riket av eget tiltak etter å ha oppnådd beskyttelse
i et annet land eller etter å ha hatt opphold i stat eller
område hvor flyktningen ikke var forfulgt, jf. bokstav
c. En anvendelse av disse bestemmelsene innebærer at søkeren
blir tilbakeført til det aktuelle førstelandet
uten at det foretas noen realitetsprøving av asylsøknaden.
I henhold til § 17 annet ledd skal imidlertid
adgangen til å returnere asylsøkeren ikke benyttes
dersom søkeren har en tilknytning til riket som gjør
at Norge er nærmest til å gi beskyttelse.
Departementet foreslo i høringsbrevet to endringer i § 17.
For det første ble det foreslått en tilføyelse (bokstav
e) som innebærer at unntaket fra asylretten også omfatter
flyktning som kan kreves mottatt av annet land som er tilsluttet
Dublinkonvensjonen. Regelen om tilknytning til Norge i annet ledd
vil også gjelde den nye bokstav e.
Flere instanser slutter seg til forslaget. Andre er kritiske
og mener at Norge her frasier seg den retten ethvert land har til å gi
en søknad en selvstendig realitetsbehandling. Noen fremhever
som positivt at Dublinkonvensjonen bidrar til en samordning av statenes ansvar
for asylsøkere.
Departementet understreker at Dublinkonvensjonen artikkel 3 nr.
4 åpner for å gjøre unntak fra prinsippet
om at bare én stat skal være ansvarlig. Hver medlemsstat
kan behandle en asylsøknad selv om den ikke er forpliktet
til det etter konvensjonen, hvis asylsøkeren samtykker.
Et av hovedformålene bak konvensjonen er å forhindre
at en asylsøker fremsetter søknader om asyl i
flere land. Det er derfor lite ønskelig at Norge blir stående
med en nasjonal lovgivning som ikke gir hjemmel for å avskjære
tilbakeføring av søkeren til ansvarlig førsteland
i slike tilfeller. Det er på den annen side klart at den
nevnte unntaksbestemmelsen gir landene stor frihet til likevel å ta
asylsøknaden under behandling.
Dublinkonvensjonen gir utførlige kriterier når
det gjelder spørsmålet om hvilken stat som skal
være ansvarlig. Dette innebærer at problemet med
tilfeller der ingen stat påtar seg ansvaret for asylsøkeren,
minimaliseres. Det vil fortsatt være rom for variasjoner
i statenes asyl- og flyktningpolitikk.
Under høringen vises det bl.a. til forslag om en europeisk
flyktningkonvensjon. Departementet opplyser at et slikt forslag
ble fremmet av Norge under forberedelsene til Europarådets
andre toppmøte i 1997. Erfaringene fra dette arbeidet viser
imidlertid at det vil være vanskelig å få vedtatt
en regional konvensjon i Europarådet som går lenger
i å gi beskyttelse til flyktninger og asylsøkere
enn det FN-konvensjonen gjør. For tiden vurderes det som
formålstjenlig å la spørsmålet
ligge i bero, men man vil ta spørsmålet opp igjen
når situasjonen ligger til rette for det.
Komiteen er enig med Regjeringen i
at forslaget om en egen europeisk flyktningekonvensjon stilles i
bero, og at spørsmålet eventuelt reises igjen
når forholdene ligger til rette for det.
Selv om Norges tilknytning til Dublinkonvensjonen er et framtidig
forhandlingsspørsmål, så er det etter komiteens
flertall, alle unntatt medlemmet fra Senterpartiets mening,
riktig at denne konvensjonen legges til grunn når det gjelder
ansvaret for behandling av asylsøknader. Dette følger
etter flertallets syn av at vi i avtalen med EU forutsetter
en felles ordning på dette felt, og at Dublinkonvensjonen
i dag erstatter Schengenkonvensjonens regler på dette området.
Flertallet er enig i de endringsforslag som fremmes
i proposisjonen. Det foreslåtte unntaket fra asylretten,
er etter flertallets syn en nødvendig følge
av Dublinkonvensjonens regler om at bare én stat skal være
ansvarlig for å behandle asylsøknaden og de unntaksregler
som allerede ligger i den norske lovgivningen. At regelen om tilknytning
til Norge i § 17 annet ledd også skal
gjelde i forhold til den nye unntaksregelen, er etter flertallets mening
også naturlig i forhold til videreføring av gjeldende
prinsipper i dagens lovgivning.
Flertallet viser til den mulighet som ligger i Dublinkonvensjonen
for å gjøre unntak om at bare én stat
skal være ansvarlig, og komiteen vil i den
sammenheng peke på artikkel 3 nr. 4 der det heter:
«Hver medlemstat har ret til at behandle en asylansøgning,
som den får forelagt af en udlænding, selv om
behandlingen af ansøgningen ikke påhviler den
efter kriteriene i denne konvention, såfremt asylansøgeren
samtykker heri.»
Det vil etter flertallets mening med andre ord si
at de enkelte Schengenlandene gis stor frihet til likevel å ta
asylsøknaden under behandling.
Flertallet ser klart den fordelen som ligger i Dublinkonvensjonen
ved at problemet med «refugee in orbit», dvs.
tilfeller der ingen stater påtar seg ansvaret, blir sterkt
redusert.
Komiteens medlem fra Senterpartiet tar
til etterretning at Dublinkonvensjonen skal legges til grunn ved
behandling av asylsøknader og sier seg lei for den innstramming
av asylpolitikken dette kan medføre. Dette medlem har
merket seg at avtalen med EU forutsetter en samordning av asylpolitikken og
er uenig med flertallet i at unntaket i artikkel 3 nr. 4 i Dublinkonvensjonen
kan sies å gi Norge «stor frihet» til å ta
asylsøknader under behandling. Et av formålene
med Schengen er som kjent en samordning av asylpolitikken og dessuten
vil transportøransvaret gjøre det vanskelig for
mennesker på flukt å komme seg til Norge. Dette
medlem vil likevel peke på at den ovenfor nevnte
unntaksbestemmelse, i så stor grad det lar seg gjøre,
bør anvendes slik at Norge innenfor forpliktelsene av Schengenkonvensjonen
i størst mulig grad kan føre en selvstendig asylpolitikk.
I dag praktiseres det i Norge som hovedregel ikke utreisekontroll,
kun ved bestemte anledninger og som stikkprøver. Schengenkonvensjonen
artikkel 6 pålegger landene å gjennomføre
utreisekontroll på ytre Schengengrenser.
Det følger av dagens § 23 at inn-
og utreise skal skje over godkjente grenseovergangssteder, dersom ikke
annet er bestemt. Etter Schengenkonvensjonen skal imidlertid indre
grenser kunne passeres hvor som helst, uten personkontroll. Dette
bør fremgå av loven. Fra denne regelen gjøres
det imidlertid unntak når hensynet til offentlig orden
eller statens sikkerhet krever det. I så fall kan en konvensjonspart
etter samråd med de øvrige konvensjonsparter beslutte
at det for et begrenset tidsrom og tilpasset situasjonen skal foretas nasjonale
grensekontroller på de indre grenser.
Norge og EU vil, uavhengig av norsk Schengen-tilknytning, være
to separate tollområder. Det gjelder i dag restriksjoner
mht. grensepassering som følge av tollovgivningen. Det
legges til grunn at Schengen-reglene om passering av indre grenser
ikke er til hinder for at dagens ordning opprettholdes.
I § 23 første ledd ble det i høringsbrevet
foreslått en regel om at enhver som reiser fra riket, er
underlagt utreisekontroll, og skal ved utreisen melde seg for passkontrollen
eller nærmeste politimyndighet.
I § 23 annet ledd ble det foreslått
en regel om at indre Schengen-grense kan passeres hvor som helst, med
de begrensninger som følger av annen lovgivning.
I § 23 tredje ledd ble det foreslått
en forskriftshjemmel for regler om inn- og utreisekontroll og om unntak
fra bestemmelsene i første og annet ledd om passering av
indre Schengen-grense.
Enkelte politidistrikt uttaler at utreisekontroll vil medføre
mer arbeid for politiet, men dette vurderes likevel positivt. Man
ser imidlertid problemer i forhold til kontrollvirksomheten ved
at det ikke lenger vil være grensekontroll mellom Norge
og andre land i Schengen.
Flere høringsinstanser uttaler at bosatte innvandrere
på lik linje med Schengen-statsborgere må unntas
fra krav om utreisekontroll for reiser innen området, og
enkelte gir uttrykk for frykt for at den tidligere kontrollen på indre
grenser vil erstattes av økte kontroller andre steder inne
i Schengen-området. Andre uttaler bl.a. at det ville være
hensiktsmessig om det av bestemmelsen fremgår hvilke begrensninger
i adgangen til å passere indre Schengen-grense det siktes
til i § 23 annet ledd.
Departementet bemerker at prinsippet om opphør av kontroll
på indre grenser gjelder alle, både Schengen-borgere
og tredjelandsborgere. Det vises for øvrig til at prinsippet
om bortfall av kontroll på indre grenser er selve grunnideen
i Schengensamarbeidet. Departementet vil gi nærmere retningslinjer
til politiet om i hvilket omfang, og på hvilken måte,
kontroller skal finne sted.
Departementet har, delvis på bakgrunn av de innkomne
høringsuttalelsene, endret ordlyden i § 23
noe i forhold til utkastet, og det presiseres nå at tollovgivningen
gjelder ved passering av indre grense.
I og med at Schengenkonvensjonens artikkel 6 pålegger
landene å gjennomføre utreisekontroll på ytre Schengengrenser,
er komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Senterpartiet, enig i Regjeringens vurdering om at prinsippet om
fast utreisekontroll fastsettes i utlendingsloven.
Flertallet er tilfreds med Regjeringens presisering
av at bortfall av kontroll på indre Schengengrenser gjelder
alle, både Schengenborgere og tredjelandsborgere.
Flertallet vil også understreke at opphør
av kontroll på indre grenser er selve grunnideen i Schengensamarberidet,
og at grunnprinsippet er det samme som vi allerede har i den nordiske
passunionen. Flertallet finner også grunn
til å påpeke at det uten en avtale mellom Norge
og EU i forhold til Schengensamarbeidet, ville vært nødvendig
for våre naboland Sverige, Finland og Danmark å opprette
en ytre Schengengrense mot Norge.
Flertallet er enig i de foreslåtte lovendringene.
Flertallet er tilfreds med at Regjeringen, med utgangspunkt
i at EU og Norge fremdeles er to selvstendige tollområder,
i den endelige utformingen av § 23 annet ledd
fastslår at tollovgivningen gjelder ved passering av indre
grense.
Flertallet er også tilfreds med at § 23
tredje ledd gir mulighet gjennom forskriftshjemmel til å gi nærmere
regler om inn- og utreisekontroll og om unntak fra bestemmelsene
om passering av indre Schengengrense. Dette er etter flertallets mening
nødvendig å gjøre for å bringe
norsk lovverk i samsvar med konvensjonens artikkel 2 nr. 2, som
under gitte omstendigheter gjør det mulig for en konvensjonspart å foreta
nasjonale grensekontroller på indre grenser.
Komiteen vil henvise til Oslo Politidistrikts
uttalelse gjengitt i proposisjonen side 19: «Skal politiet kunne
utøve utlendingskontroll på en effektiv måte,
er det viktig at det utarbeides regler for nye kontrollrutiner som
ikke kommer i konflikt med Schengenavtalen, men likevel gir politiet
anledning til kontroll i henhold til utlendingsloven.» Det
er viktig å understreke betydningen av de prinsipielle
spørsmål som reises bl.a. i uttalelsen fra Oslo
Politikammer. Komiteen vil understreke betydningen
av en åpen og grundig debatt om disse kontrollrutinene
og vil derfor be Regjeringen legge fram en analyse og gjennomgang
av disse problemstillingene i lys av Schengen-avtalen i en dertil
egnet form for Stortinget.
Komiteens medlem fra Senterpartiet tar
til etterretning at Schengenkonvensjonen pålegger oss å innføre
utreisekontroll. På denne bakgrunn er dette medlem enig
i Regjeringens vurdering om at prinsippet om fast utreisekontroll
fastsettes i utlendingsloven. Dette medlem mener
imidlertid at opphøret av grensekontroll vil gjøre
kampen mot organisert kriminalitet og narkotikaomsetningen vanskeligere.
En utlending må ha visum for å kunne reise
inn i riket, med mindre det er gjort unntak fra visumplikten. Nærmere
regler om dette gis i utlendingsloven § 25.
Schengenkonvensjonen artikkel 10 nr. 1 slår fast at
det innføres et visum som er gyldig på territoriet
til samtlige konvensjonsparter. I noen tilfeller vil imidlertid
et visum utstedt av et Schengen-land være begrenset til
dette landets eget eller enkelte lands territorium. Schengen-regelverket
omfatter videre flere bestemmelser om lufthavntransittvisum. Pr.
30. mars 1998 var borgere av 12 tredjeland underlagt krav
om lufthavntransittvisum i samtlige Schengen-land. Innføring
av lufthavntransittvisum krever lovendring, og utenrikstjenestens
myndighet til å avgjøre visumsøknader
bør utvides til også å omfatte slike
visa.
I høringsbrevet foreslo departementet et nytt annet
ledd i § 25 som sier at visum utstedt av land
som deltar i Schengensamarbeidet er gyldig for innreise og opphold
i riket i den angitte tidsperiode, når dette fremgår
av visumet. Departementet foreslo videre et nytt tredje ledd med
hjemmel for Kongen til å gi forskrift om plikt til å ha
lufthavntransittvisum. Det ble også foreslått
en utvidelse av utenrikstjenestens fullmakt til å utstede
visum og en hjemmel om at Schengen-land kan samarbeide om visumutvidelse.
Under høringen reises bl.a. spørsmål
om når og hvordan man skal kunne reservere seg mot uønskede innreisende
når visum skal gjelde samtlige Schengen-land. Enkelte forutsetter
at alle visumsøkere sjekkes i forhold til oppføring
i SIS-systemet. Flere bemerker at reglene om lufthavntransittvisum
virker kompliserende.
Departementet bemerker at visum med gyldighet for hele Schengen-territoriet
bare kan utstedes dersom søkeren ikke er innmeldt av noe
Schengen-land i SIS med henblikk på ikke å tillate
innreise. Er søkeren innmeldt i SIS kan et Schengen-land
bare utstede visum dersom det anses nødvendig ut fra humanitære årsaker,
nasjonale hensyn eller internasjonale forpliktelser, og visumet
skal begrenses til utstederlandets territorium.
Schengenkonvensjonen artikkel 21 nr. 1 slår fast at
utlendinger som har gyldig oppholdstillatelse utstedt av ett Schengen-land,
samt gyldig reisedokument, fritt kan ferdes på de øvrige
Schengen-lands territorium i høyst tre måneder.
På bakgrunn av høringen fremmes forslag om at
retten etter artikkel 21 til innreise uten visum skal fremgå av
lovteksten.
Når det gjelder ordningen med lufthavntransittvisum,
antas ikke denne å få stor praktisk betydning.
Komiteen er enig i Regjeringens forslag
om at visum utstedt av andre Schengen-land også skal gjelde
i Norge, og reglene om at utenrikstjenestens fullmakter mht. visumutstedelse
utvides i tråd med dette. Komiteen støtter
også forslaget om et samarbeid med Schengen-landene angående
visumbehandlingen i utenrikstjenesten.
Komiteen vil påpeke den mulighet som
ligger for et enkelt Schengen-land å utstede visum til
en søker ut fra humanitære årsaker, nasjonale
hensyn eller internasjonale forpliktelser til tross for at søkeren
er innmeldt i SIS av et annet Schengen-land. At et slikt visum kun
gjelder for utstederlandets territorium, er etter komiteens mening
selvsagt.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Senterpartiet, synes det er riktig at visum med gyldighet for hele
Schengenområdet kun kan utstedes hvis søkeren
ikke er innmeldt av noe Schengenland til Schengen informasjonssystem
(SIS) med den hensikt å nekte innreise.
Komiteens medlem fra Senterpartiet tar
til etterretning at Schengenkonvensjonen pålegger oss at
det innføres et visum som er gyldig på territoriet til
samtlige konvensjonsparter. Dette medlem vil peke
på mulighetene for at opplysninger som legges inn i SIS
vil kunne øke faren for at utlendinger med god grunn for
innreise lettere vil bli bortvist.
Dette medlem sier seg også enig med Advokatforeningen
som i sin høringsuttalelse er bekymret for den begrensning
i reisefriheten som i ligger i forslaget om «lufthavntransittvisum».
Utlendingsloven § 27 åpner på visse
vilkår for å bortvise utlending ved innreise eller
innen syv dager etter innreise. Det er behov for flere endringer
i paragrafen. Bakgrunnen for dette er Schengenkonvensjonen artikkel
5, som oppstiller en rekke vilkår for at utlendinger skal
kunne reise inn og oppholde seg på Schengen-landenes territorium
i inntil tre måneder.
Mens man etter § 27 kan bortvise personer som mangler
tilstrekkelige midler, kan skade rikets sikkerhet m.v. følger
det av Schengenkonvensjonen artikkel 5 at man i utgangspunktet skal bortvise i disse tilfellene. Dette
utgangspunktet er imidlertid vesentlig modifisert ved at den enkelte
stat kan tillate innreise på sitt territorium selv om innreisevilkårene
ikke er oppfylt hvis staten mener det er nødvendig av humanitære eller
nasjonale hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser.
Innholdet i dette unntaket skiller seg etter departementets vurdering
ikke vesentlig fra det spillerommet som allerede i dag ligger i «kan»-skjønnet
etter § 27, og forslaget tar derfor utgangspunkt
i at § 27 fremdeles skal være en «kan»-bestemmelse.
Noen høringsinstanser er positive til at man beholder «kan»-regelen,
mens det også pekes på at konvensjonen innsnevrer
dette skjønnet.
Etter Schengenkonvensjonen er det et vilkår for innreise
at «vedkommende skal kunne legge frem bevis for oppholdets
formål og vilkår». Hovedinnholdet i regelen
antas dekket av § 27 bokstav c i gjeldende utlendingslov,
men departementet foreslo likevel i høringsbrevet en presisering
av bokstav c slik at det fremgår at utlending bl.a. kan
bortvises hvis vedkommende ikke kan sannsynliggjøre det
oppgitte formålet med oppholdet.
Flere høringsinstanser mener forslaget ikke er noen
realitetsendring. Sør-Varanger politidistrikt uttaler at
dette vil kunne ha stor praktisk nytte når det gjelder
for eksempel russiske turister som gir opplysninger om sitt opphold
i Norge som er særdeles usannsynlige. Advokatforeningen
er bekymret for den endring i bevisbyrdebetraktning som blir en
konsekvens av lovens § 27 bokstav c som foreslås.
Andre frykter at bestemmelsen blir så vid at den kan brukes
til å forsvare en vilkårlig behandling av asylsøkere.
Departementet bemerker at en asylsøker ikke vil kunne
bortvises etter den foreslåtte bestemmelsen uten at dette
skjer enten til et trygt første asylland, til et land som
omfattes av Dublinkonvensjonen eller etter at asylsøknaden
er avslått. Det må foretas en individuell vurdering
der det ikke er nok å konstatere at opprinnelsesland, kjønn
og alder er indikasjoner på at utlendingen kan ha til hensikt å ta
ulovlig opphold eller arbeid i Norge.
Schengenkonvensjonen stiller som innreisevilkår at utlendingen
ikke er innmeldt i SIS med henblikk på ikke å tillate
innreise. Departementet foreslo derfor en slik bestemmelse inntatt
i § 27 første ledd som ny bokstav i.
Høringsinstansene er delt i synet på forslaget.
Departementet understreker at norske myndigheter kan gi tillatelse
til innreise begrenset til norsk territorium til tross for at en
utlending er innmeldt i SIS.
Schengenkonvensjonen stiller som innreisevilkår at utlendingen
ikke må anses å kunne skade konvensjonspartenes
offentlige orden, nasjonale sikkerhet eller deres internasjonale
forbindelser. Departementet foreslo derfor i høringsbrevet
en ny bokstav j med en ordlyd i samsvar med dette.
Enkelte instanser peker på at kriteriene er vage og omfangsrike
begreper som innebærer utøvelse av skjønn.
Departementet bemerker også her at en asylsøker bare
kan bortvises til et trygt første asylland, et av landene
tilsluttet Dublinkonvensjonen eller når asylsøknaden
eventuelt er avslått.
Det følger av Schengenkonvensjonen at utlending med
oppholdstillatelse og/eller visum utstedt av et Schengen-land,
skal gis tillatelse til innreise for transitt, med mindre
vedkommende er oppført på den nasjonale listen
av meldinger i det aktuelle Schengen-land. En slik nasjonal liste
over meldinger som det refereres til i konvensjonen, har vi ikke
noe direkte motstykke til i Norge i dag. Det eksisterer imidlertid
et samarbeid mellom de nordiske land på dette området.
Utlendinger med visum utstedt av et Schengen-land for opphold
av mer enn tre måneders varighet, skal videre ha rett til å reise
gjennom andre Schengen-lands territorier til utstederlandet selv
om de ikke tilfredsstiller innreisevilkårene etter artikkel
5 nr. 1 bokstav b (gyldig visum dersom visum kreves) og c (tilstrekkelige
midler og bevis for oppholdets formål og vilkår).
Det er imidlertid et vilkår at de ikke står oppført
på transittlandets nasjonale liste av meldinger som nevnt
ovenfor.
Departementet antok i høringsbrevet at de nærmere
reglene om disse spesielle unntakene fra innreisevilkårene
bør fremgå av utlendingsforskriften, og foreslo
en ren hjemmelsbestemmelse i utlendingsloven for dette formål.
Flere høringsinstanser er positive til innholdet av bestemmelsen,
men mener unntakene bør fremgå direkte av loven.
Departementet bemerker at bestemmelsen er av begrenset praktisk
betydning.
Komiteen viser til at det i § 27c
foreslås en presisering om at en utlending kan bortvises
dersom vedkommende ikke kan sannsynliggjøre det oppgitte
formålet med oppholdet, Endringen er en oppfølging
av Schengen-konvensjonens artikkel 5 pkt. 1 bokstav c.
Komiteen vil i likhet med Sør-Varanger
politidistrikt peke på at regelen bl.a. vil kunne få praktisk betydning
når det gjelder avvisning av turister som gir svært
usannsynlige opplysninger om bakgrunnen for sitt opphold i Norge.
Komiteen konstaterer at det fastslås
at en asylsøker ikke vil kunne bortvises i henhold til § 27
bokstav c uten at dette skjer enten til et trygt første
asylland, til et land som deltar i Dublinkonvensjon-samarbeidet
eller at asylsøknaden er avslått. Komiteen synes
også at Regjeringens vektlegging av en individuell behandling
er betryggende.
Komiteen viser til at det i § 27
foreslås en ny bokstav i som følge av at Schengenkonvensjonen
stiller som vilkår for innreise at utlending ikke er innmeldt
i SIS-registeret med henblikk på ikke å tillate innreise.
Komiteen merker seg Regjeringens presisering av
norske myndigheters muligheter til likevel å gi en SIS-innmeldt
utlending tillatelse til innreise begrenset til norsk territorium.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Senterpartiet, er enig med Regjeringen i at Schengenkonvensjonens
artikkel 5 fører til at det er behov for flere endringer
i utlendingsloven § 27.
Når det gjelder bortvisning av personer på grunn av
manglende midler eller fare for å skade rikets sikkerhet,
deler flertallet Regjeringens vurdering av at Schengenkonvensjonen
fortsatt gir mulighet for å beholde § 27
som en «kan»-regel.
Flertallet er videre enig med Regjeringen i at artikkel
5"s krav om bevis for formålet for et opphold, i
hovedsak dekkes av dagens § 27 bokstav c. Flertallet synes
det er hensiktsmessig at Regjeringen gjennom presiseringen av bokstav
c, ytterligere tydeliggjør Schengenregelens hensikt.
I og med at Schengenkonvensjonen art. 5 pkt. 1 bokstav d stiller
som innreisevilkår at utlendingen ikke er innmeldt i SIS
med sikte på ikke å tillate innreise, ser flertallet nødvendigheten
av en ny regel som fastsatt i § 27 første
ledd bokstav i.
Flertallet mener at hensynet til nasjonal sikkerhet,
offentlig orden eller internasjonale forbindelser, dekkes ved at
det gis en ny bokstav j med samme innhold som konvensjonen på dette
punkt.
Når det dreier seg om unntaket for innehaver av visum
eller oppholdstillatelse utstedt av Schengen-land ved transitt og
gjennomreise, er flertallet enig i at dette best
reguleres gjennom utlendingsforskriften. I og med at Norge ligger
i ytterkant av Schengen-territoriet, har flertallet merket
seg at denne bestemmelsen er av begrenset betydning.
Komiteens medlem fra Senterpartiet tar
til etterretning at Schengenkonvensjonen artikkel 5 krever at utlendinger
skal bortvises dersom et av vilkårene i bestemmelsen ansees
oppfylt. Dette medlem vil imidlertid understreke
betydningen av artikkel 5 annet ledd som åpner for at den
enkelte stat selv kan tillate innreise på sitt territorium
selv om innreisevilkårene ikke er oppfylt hvis staten mener
det er nødvendig av humanitære eller nasjonale
hensyn eller på grunn av internasjonale forpliktelser. Dette
medlem støtter departementet i at praktiseringen
av bestemmelsen skal bli som før til tross for tilpasningen av
lovteksten til Schengenkonvensjonen.
Dette medlem har merket seg at det etter Schengenkonvensjonens
artikkel 5, punkt 1, bokstav c er et vilkår for innreise
at vedkommende skal legge fram bevis for oppholdets formål
og vilkår. Selv om denne regelen i enkelte tilfeller kan
lette arbeidet for politiet, er likevel dette medlem svært
bekymret for den endring i bevisbyrdebetraktning som blir en konsekvens
av den nye § 27 bokstav c i utlendingsloven. I
den sammenhengen vil dette medlem understreke Advokatforeningens
høringsuttalelse gjengitt i proposisjonen side 26, som
peker på at en endret ordlyd i loven vil øke faren
for at utlendinger med god grunn for innreise lettere vil bli bortvist.
Dette medlem har merket seg at Schengenkonvensjonen
artikkel 5 punkt 1, bokstav d stiller krav om at utledning ikke
må være innmeldt i SIS for å få innreisetillatelse. Dette
medlem beklager at denne bestemmelsen må gjøres
til en del av utlendingsloven som en følge av ratifikasjonen
av Schengenkonvensjonen. Dette medlem vil i denne
sammenheng gi sin tilslutning til Advokatforeningens høringsuttalelse
som mener forslaget «vil kunne virke uheldig og vilkårlig.
(…) Å tiltre slike virkemidler står langt
fra de demokratiske tradisjoner som vi i Norge liker å bekjenne
oss til». Dette medlem vil vise til historien
om Stephanie Mills som ble stoppet på Schiphol flyplass
og nektet innreise i Nederland fordi hun var innmeldt i SIS. Det
viste seg at hun var registrert av de franske myndigheter etter
at hun hadde deltatt i en demonstrasjon mot franske atombombesprengninger
ved Mururoa i 1995. Siden det bare er franske myndigheter som kan
slette slike opplysninger, vil en slik avgjørelse i praksis
utelukke fra hele Schengenområdet personer som Stephanie
Mills, aktivister for en sak som et Schengenlands myndigheter ikke ønsker
protester mot, for eksempel miljøsaker.
Dette medlem er svært bekymret over at
personer som protesterer mot sider av et Schengenlands politikk
kan bli straffet med utelukkelse fra hele Schengenområdet,
kanskje på livstid. Dette medlem viser i
denne sammenheng til Schengenkonvensjonens artikkel 5 annet ledd.
Dette medlem er kritisk til at et så vidt
begrep som hensynet til den «offentlig orden»,
jf. § 27 bokstav j, skal kunne danne grunnlag
for bortvisning. Det er etter dette medlems oppfatning
behov for en evaluering av anvendelsen av dette begrepet etter to år.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen foreta en evaluering av
anvendelsen av begrepet «offentlig orden», jf.
utlendingsloven § 27 bokstav j etter to år.»
§ 31 må endres som følge
av at oppregningen i § 27 første ledd
om bortvisning suppleres. Vedtaksmyndigheten tilligger politiet
i samtlige tilfeller der bortvisning etter § 27
første ledd er aktuelt, bortsett fra de tilfeller som faller
inn under § 27 første ledd ny bokstav
j (dvs. der utlending kan skade offentlig orden osv.). Her skal
vedtak treffes av Utlendingsdirektoratet. Dette er i samsvar med
dagens ordning.
Endringen innebærer at politiets kompetanse blir utvidet
til også å omfatte bortvisning etter den foreslåtte
bokstav i (der utlendingen er innmeldt i SIS med henblikk på å ikke
tillate innreise).
Endringen i § 31 ser komiteen som
en naturlig konsekvens av suppleringen i § 27
første ledd.
Departementet foreslår å innføre en
ny § 34 a om oversending av opplysninger
til myndighetene i de land som deltar i samarbeidet i henhold til
Schengen- og Dublinkonvensjonen. Forslaget er fremmet på bakgrunn
av at Schengen- og Dublin-regelverket omfatter enkelte bestemmelser
om utveksling av opplysninger vedrørende enkeltpersoner,
som ledd i behandling av saker om visum, asyl eller oppholdstillatelse.
Når et Schengen-land ut fra humanitære årsaker, nasjonale
hensyn eller internasjonale forpliktelser velger å utstede
nasjonalt visum til en person som ikke oppfyller de ordinære
innreisebetingelsene etter artikkel 5 nr. 1, skal de øvrige
Schengen-land underrettes. Det samme gjelder ved annullering og
inndragning av standardvisum og ved reduksjon av visumets gyldighetstid.
Schengenkonvensjonen gir også anvisning på samråd
mellom Schengen-land før visum utstedes. Videre skal en
konvensjonspart som vurderer å utstede oppholdstillatelse
eller har gitt opphold til en person som er innmeldt i SIS med henblikk
på ikke å tillate innreise, rådføre
seg med det land som har innmeldt vedkommende.
Hver konvensjonspart skal på anmodning fra andre konvensjonsparter
oversende opplysninger angående en asylsøker når
opplysningene er nødvendige for å kunne avgjøre
hvilket land som skal behandle asylsøknaden, for selve
behandlingen, eller for å kunne oppfylle andre forpliktelser
som følger av konvensjonens asylbestemmelser. Det kan dessuten
anmodes om å få meddelt de grunner asylsøkeren
har anført i søknaden, samt eventuelt begrunnelsen
for et vedtak i saken, men disse opplysningene kan bare oversendes med
asylsøkerens samtykke. Slik ny § 34 a
er foreslått utformet vil den dekke alle de ovennevnte
tilfeller.
En oversending av opplysninger slik Schengen-reglene forutsetter,
vil kunne være i strid med taushetsplikten i forvaltningsloven.
Også av den grunn bør det gis en egen lovhjemmel
for oversending av opplysninger. Det ble lagt vekt på å utforme
bestemmelsen slik at det ikke åpnes for oversending av
opplysninger i større utstrekning enn det som er nødvendig.
Utlendingsdirektoratet oppfatter forslaget til ny bestemmelse
som et unntak fra regelen om taushetsplikt, og mener dette bør
gjøres tydeligere. Direktoratet stiller også spørsmål
ved om ordlyden er dekkende nok mht. når opplysningene
kan oversendes.
Enkelte instanser peker på farene som ligger i å spre
disse opplysningene på ulike databanker. Andre mener at
det må være en forutsetning at den det gjelder
gir sitt samtykke til en overføring, og at dette bør fremgå direkte
av lovteksten. Flere er for øvrig betenkt over oversendelsesmulighetene,
særlig i forhold til rettssikkerhet og personvern for asylsøkere
og andre oppholdssøkere.
Departementet slutter seg til Utlendingsdirektoratets forslag
om en presisering i ny § 34 a første
ledd, bl.a. slik at konvensjonens definisjon av «oppholdstilatelse» benyttes
også i den norske lovteksten. Denne definisjonen er noe
videre enn det norske begrepet. Videre presiseres at bestemmelsen
hjemler unntak fra taushetspliktreglene.
Departementet viser bl.a. til at det fremgår uttrykkelig
av Schengen- og Dublinkonvensjonen at de opplysninger som oversendes
fra et land til et annet, bare skal benyttes til de formål
de er sendt for. Det er videre gitt regler om innsyn, retting, sletting,
oppbevaringstid og sikringstiltak. Reglene suppleres til dels av Europarådets
konvensjon om personvern som Schengen-landene er tilsluttet. På denne
bakgrunn er departementet av den oppfatning at hensynet til personvernet
må anses å være tilstrekkelig ivaretatt.
Forpliktelsene til å oversende opplysninger
i de tilfeller det er redegjort for ovenfor, følger av
vår tilslutning til Schengensamarbeidet og av Dublinkonvensjonen,
og komiteen ser nødvendigheten av å innføre
en ny § 34a. Komiteen mener § 34a
dekker alle de nevnte tilfellene hvor oversendelse av opplysninger
er aktuelle.
For ikke å komme i konflikt med taushetsplikten i forvaltningsloven,
er komiteen fornøyd med at det foreslås
en egen lovhjemmel for oversending av opplysninger. Komiteen er
tilfreds med at Regjeringen ikke åpner for oversendelse
av opplysninger i større grad enn det er nødvendig.
Når det gjelder forholdet til rettssikkerheten og personvernet
i hver enkelt sak, er komiteens flertall, alle unntatt
medlemmet fra Senterpartiet, av den oppfatning at disse hensyn er
godt sikret gjennom utlendingsloven og forvaltningsloven. Flertallet synes
også det er betryggende at det framgår av Schengen-
og Dublinkonvensjonen at opplysninger som sendes fra et land til
et annet, bare skal nyttes til de formål de er sendt for,
og at det er gitt regler om innsyn, sletting, retting, oppbevaringstid
og sikringstiltak.
Ved at disse reglene i tillegg er supplert av Europarådets
konvensjon om personvern, mener også flertallet at
hensynet til personvernet er godt ivaretatt.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
understreke betydningen av innsyn i de opplysningene som oversendes
iht. § 34a som en forutsetning for å kunne
korrigere eventuelle gale opplysninger. Dette medlem legger
til grunn at det er forvaltningslovens regler om innsyn som vil
regulere dette spørsmålet, jf. Smith og Eckhoff
forvaltningsrett 6. utgave side 486. I den sammenheng ønsker dette medlem å vise
til at forvaltningsorganet kan gi parten adgang også til
unntatt dokument, og at det ofte bør gjøres.
Dette medlem har registrert at det går
fram av Schengenkonvensjonen og Dublinkonvensjonen at opplysninger
som oversendes fra et land til et annet, ikke skal benyttes til
andre formål enn det er sendt for. Dette medlem er,
i likhet med Advokatforeningen, bekymret for den informasjonsutvekslingen
det legges opp til etter den nye § 34 a og for
at rettssikkerheten og personvernet i den enkelte sak ikke vil bli godt
nok ivaretatt.
Felleshåndboken inneholder bestemmelser om kontroll
av fartøyer som passerer ytre Schengen-grenser. Bestemmelsene
innebærer en plikt for skipsfører eller skipsagent
til å oversende liste over besetningsmedlemmer og om mulig
over eventuelle passasjerer til de myndigheter som har ansvaret
for innreisekontroll.
I Grenseovergangsutvalget (utvalget som har vurdert antall og
lokalisering av godkjente grenseovergangssteder i Norge etter tilslutningen
til Schengen) er det enighet om at det kan innføres meldeplikt
for fartøyer som ikke er unntatt fra meldeplikten iht.
nasjonal lovgivning, herunder for norske fartøyer.
Utvalgets innstilling følger som vedlegg til proposisjonen.
Det fremgår der at det er utvalgets oppfatning at kontrollsystemet
bør bygge på en desentralisert organisering, og
det bør ikke etableres et omfattende kontrollsystem uten
at dette er fundert i konkrete trusler. I så måte
utløser ikke Schengen-tilslutningen alene noen betydelig
omstilling, men snarere endringer i håndhevingsnivået
i forhold til dagens regler. Utvalget anser meldeplikt kombinert
med stikkprøvekontroll som mindre belastende både
for næringen og politiet enn utstrakt bruk av fysiske kontroller.
Utvalget mener at det ikke er behov for en omfattende meldeplikt
for norske fiskefartøyer. Det anbefales derfor at en i
det videre arbeid nøye vurderer hvilke fartøykategorier
som kan unntas fra meldeplikten, og om norske og Schengenregistrerte
fartøyer som hyppig anløper norsk havn uten å ha
vært innom tredjelands havn, helt eller delvis kan fritas
for meldeplikt.
Utvalget har drøftet ulike modeller for hvordan meldingsflyt
og administrative kontroller kan organiseres. Det utpeker seg her
i hovedsak tre alternativer; en sentral kontroll ved f.eks. Kriminalpolitisentralen, regionale
løsninger eller lokale løsninger på politidistriktsnivå.
Utvalget mener at vurderingene rundt disse spørsmålene
ivaretas i det arbeidet som pågår i implementeringsprosjektet.
Behovet for fysiske kontroller vil variere fra politidistrikt
til politidistrikt. Det bør være politimestrene som
i samsvar med sentrale retningslinjer gir prioriteringer for grensekontrollen
i sitt distrikt. Som hovedregel vil fartøyer som er registrert
i - eller kommer fra - tredjeland bli gjenstand for kontroll. For
norske og Schengenregistrerte fiskefartøyer legges det
opp til stikkprøvekontroll.
En legger til grunn at alle handelsfartøyer, ferger, cruiseskip
og fiskefartøyer registrert i - eller som kommer fra -
tredjeland, skal gå til godkjent grenseovergangssted.
Dette gjelder således ikke fiskefartøyer registrert
i Schengen-land inkludert Norge, og som underveis til norsk havn
ikke har anløpt tredjeland. Listen over godkjente grenseovergangssteder
er dynamisk, og norske myndigheter kan når som helst foreta endringer
i denne dersom det er behov for det. Utvalget foreslår
også at det gis en klar hjemmel for at anløp kan
skje på ikke godkjent sted dersom politiets tillatelse
er innhentet på forhånd. I rapportens vedlegg
er utvalgets forslag til grenseovergangssteder listet opp.
Schengenregelverket oppstiller krav om regulerte åpningstider
for grenseovergangsstedene. Utvalget legger til grunn at man står
relativt fritt med hensyn til å fastsette åpningstider
lokalt, og at fartøy fortsatt kan anløpe havnene
på det tidspunkt som er praktisk og hensiktsmessig for
fartøyene. Schengenregelverkets krav til oppsyn med grenseovergangsstedene
utenom åpningstidene er ikke konkretisert. Utvalget antar
at oppsynsaktiviteten må stå i et rimelig forhold
til risikoen for uhjemlet grensepassering, og at denne løses ved
at politiet avpatruljerer aktuelle anløpssteder.
Departementet foreslår at det i § 45
første ledd tas inn en ny bokstav c som gir Kongen hjemmel
til å gi forskrifter om at føreren av skip som
passerer grensen på vei til eller fra norsk havn, skal
gi politiet fortegnelse over reisende og mannskap.
Komiteen er enig i Regjeringens forslag
om at føreren av skip som passerer grensen på vei
til eller fra norsk havn skal gi politiet fortegnelse over reisende og
mannskap.
Komiteen mener for øvrig at Grenseovergangsutvalget
har foretatt et meget godt arbeid når det gjelder å forberede
den praktiske gjennomføringen av yttergrensekontrollen. Komiteen viser
til at utvalget har anbefalt at det fastsettes 81 grenseovergangssteder,
og 310 anløpssteder. Ved at dette følges opp, har
Regjeringen tatt nødvendige næringsmessige hensyn
og bidratt til at det ikke skapes unødige vansker for næringer
som skal omfattes av de nye kontrollrutinene.
Komiteen er enig i at den meldingsplikten som foreslås
er å foretrekke fremfor omfattende fysiske kontroller,
som ville være klart mer ressurskrevende og forsinkende. Komiteen vil
i likhet med utvalget understreke at det ikke bør legges
opp til omfattende kontrollsystemer uten at dette er fundert i konkrete trusler.
Utlendingsloven § 46 regulerer i dag ansvar
for utgifter i forbindelse med uttransportering av utlending som
blir bortvist.
Schengenkonvensjonen artikkel 26 pålegger konvensjonspartene å innarbeide
regler om plikt for transportør som luftveien, sjøveien
eller over land har fraktet en utlending til ytre Schengen-grense,
til å påta seg ansvaret for vedkommende dersom
vedkommende nektes innreise. Transportør defineres som
person som utfører yrkesmessig transport av personer.
Departementet foreslår at § 46 annet
ledd endres slik at ansvaret utvides fra luft- og sjøtransport
til også å gjelde for landtransportører,
men da begrenset til yrkesmessig landtransport. Departementet foreslår
videre å presisere at ansvaret for utgifter ikke gjelder ved
innreise over indre Schengen-grense.
Høringsinstansene har ulike syn på forslaget.
Oslo politidistrikt stiller spørsmål ved hvorfor
bare yrkesmessig transport skal omfattes ved landtransport. Flere
instanser uttaler seg imot transportøransvar.
Departementet bemerker at den foreslåtte lovendringen,
som innebærer at også landtransportører
vil bli omfattet av transportøransvaret, utjevner dagens
forskjell i regelverket for så vidt gjelder ansvaret for
de ulike transportører. Lovendringsforslaget innebærer for øvrig
ikke noe nytt prinsipp i utlendingsloven, men er en mindre utvidelse
av gjeldende ordning.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Senterpartiet, er enig i en utvidelse av § 46.
Foruten at en oppfyller Schengenkonvensjonens krav, mener flertallet at
det er riktig at dagens forskjell mellom de ulike transportgrupper
blir utjevnet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet henviser
til flere høringsuttalelser som alle er imot forslaget
om transportøransvar. Dette medlem har merket
seg at transportøransvaret i denne lovendringen kun utvides,
og at det ikke innføres et nytt prinsipp. Likevel vil dette
medlem peke på at innreisekontrollen på denne
måten overføres til transportørselskapene
og det fryktes uheldige konsekvenser for flyktningers mulighet for å komme
til Norge i og med at det økonomiske ansvaret kan veltes
over på transportørene.
Schengenkonvensjonen artikkel 27 punkt 1 slår fast at
konvensjonspartene forplikter seg til å innføre egnede
sanksjoner overfor enhver som i vinnings hensikt hjelper eller forsøker å hjelpe
en utlending til ulovlig innreise i eller opphold på en
konvensjonsparts territorium.
De fleste av de forhold artikkel 27 omfatter vil etter departementets
vurdering allerede i dag være straffbare etter § 47,
men artikkel 27 punkt 1 favner noe videre.
Slik loven lyder i dag vil den som hjelper en utlending til ulovlig
innreise eller opphold i riket kunne straffes for overtredelse av
utlendingsloven uavhengig av om det foreligger «vinnings
hensikt». Ulovlig innreise i et annet Schengen-land omfattes
imidlertid ikke, og det er derfor behov for lovendring. Ut fra det synspunkt
at de foreslåtte straffebestemmelsene ikke bør
favne videre enn det som kreves etter Schengenkonvensjonen, finner
departementet det hensiktsmessig å oppstille en begrensning
om vinnings hensikt. Det medfører at den som hjelper en
utlending til ulovlig opphold eller til ulovlig å reise
inn i riket, og som ikke har vinnings hensikt, ikke vil rammes av
de nye straffebudene. Imidlertid vil vedkommende, alt etter omstendighetene,
kunne straffes etter andre straffealternativer i § 47.
Det foreslås to selvstendige bestemmelser i § 47 annet
ledd som omfatter de forhold som beskrives i Schengenkonvensjonen
artikkel 27 punkt 1. Siden departementet er av den oppfatning at
de nye straffebudene bør inneholde et krav om vinnings
hensikt, mens det ikke er et vilkår at virksomheten er
organisert, har departementet sett det som naturlig at bestemmelsene får
en strafferamme på to år. § 47
tredje ledd som omhandler organisert virksomhet for å hjelpe
utlendinger ulovlig inn i landet har en strafferamme på 5 år.
Flere politidistrikter går i høringen inn for
en høyere strafferamme og noen påpeker bl.a. vanskeligheten
med å skaffe bevis for at det foreligger «vinnings hensikt».
Departementet viser bl.a. til ønsket om ikke å gå lenger
i endringsforslagene enn det som kreves i henhold til våre
forpliktelser i Schengensamarbeidet.
Komiteen viser til at de fleste forhold
som omfatter Schengenkonvensjons artikkel 27, allerede i dag er
straffbare etter § 47.
Fordi artikkel 27 pkt. 1 også omfatter ulovlig innreise
og opphold i et annet Schengen-land, ser komiteen at
det er behov for en lovendring.
Komiteen er enig i at det i denne sammenhengen
ikke er naturlig å foreslå straffebestemmelser
som går lenger enn det som kreves etter Schengenkonvensjonen. Komiteen viser
til at personer som ikke har hatt vinnings hensikt vil kunne straffes
etter andre straffealternativer i § 47.
Komiteen har merket seg høringsinstansenes syn
på strafferammen for de nye straffebestemmelsene om vinnings
hensikt. Komiteen mener det er riktig at strafferammen
for de nye straffebudene blir 3 år, og fremmer forslag
i samsvar med dette.
Utleveringsloven § 5 nr. 1 inneholder et absolutt forbud
mot utlevering for politiske lovbrudd. Det er heller ikke adgang
til å avtale at bestemte typer handlinger ikke skal kunne
anses som politiske forbrytelser. Norge (og de øvrige nordiske
landene) måtte derfor ta forbehold til den europeiske konvensjon
om bekjempelse av terrorisme på dette punkt. Under forhandlingene
om samarbeidsavtalen mellom Schengen-landene og Norge og Island,
avga Norge og Island en erklæring om at dette forbeholdet
ikke skal gjelde ved utlevering mellom stater som er tilsluttet Schengensamarbeidet.
Utleveringsloven § 5 vil etter dette måtte
endres. Sikkerhetsutvalget anbefalte for øvrig i NOU 1993:3
at Norge burde vurdere å trekke tilbake forbeholdet til
terrorismekonvensjonen og dermed endre utleveringsloven § 5.
Begrepet «politisk lovbrudd» i utleveringsloven omfatter
først og fremst slike lovbrudd som er rettet mot stat og
samfunnsordning, men i noen utstrekning også lovbrudd av
alminnelig karakter hvor det inngår et vesentlig politisk
moment. Krigsforbrytelser og alvorlige terrorhandlinger er ikke
omfattet av den beskyttelse bestemmelsen gir. Innen Norden foreligger det
en videre adgang til utlevering for politiske forbrytelser.
Departementet foreslår at utleveringsloven § 5
nr. 1 gis et nytt annet punktum om at Kongen kan inngå avtale
med fremmed stat hvor det fremgår at bestemte typer lovbrudd
ikke skal anses som politiske. EU-konvensjonen om utlevering innebærer
at også Danmark, Sverige og Finland må myke opp
sine forbud mot utlevering for politiske lovbrudd.
Departementet forutsetter at adgangen anvendes med forsiktighet.
Lovendringen vil likevel være et positivt signal i arbeidet
med å styrke samarbeidet med andre stater om bekjempelse
av internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Utleveringsloven § 9 slår fast at
utlevering ikke kan skje når adgangen til straffeforfølgning
eller fullbyrding av straffen er foreldet etter norsk lov. Det stilles
ikke krav om at det forhold utleveringsbegjæringen gjelder
ikke skal være foreldet etter den anmodende stats rett.
Ifølge Schengen-konvensjonen artikkel 62 nr. 1 er det
bare den anmodende konvensjonsparts bestemmelser om avbrytelse av
foreldelsesfristen som kommer til anvendelse. Utleveringsloven § 9
foreslås derfor endret i tråd med dette.
Når en utleveringsbegjæring er mottatt fra
utlandet, blir saken sendt til forhørsretten som prøver
om de materielle vilkår for utlevering foreligger. Forhørsrettens
kjennelse kan påkjæres. Dersom det er fastslått at
vilkårene for utlevering er til stede, sender påtalemyndigheten
saken til Justisdepartementet, som avgjør om utleveringsbegjæringen
skal etterkommes. Justisdepartementets vedtak kan påklages
til Kongen i statsråd.
I Schengen-konvensjonen artikkel 66 er det lagt opp til en forenklet
prosedyre i utleveringssaker når den som begjæres
utlevert samtykker i utleveringen. Ved utlevering innen Norden har
man i dag en forenklet utleveringsprosedyre ved samtykke.
Departementet foreslår å innta en ny bestemmelse om
forenklet prosedyre i saker der det foreligger samtykke fra den
som er begjært utlevert, jf. § 17 a.
Utlevering kan skje straks samtykke er avgitt og kompetent myndighet
har fattet vedtak om utlevering. Departementet foreslo i høringsbrevet å legge
denne avgjørelsesmyndigheten til Riksadvokaten.
Både statsadvokatene i Troms og Finnmark og Riksadvokaten
foreslår at avgjørelsesmyndigheten legges til
statsadvokaten.
Departementet bemerker at behandlingen av utleveringsbegjæringer
normalt tar flere måneder og i enkelte tilfelle opptil
ett år. En lang saksbehandlingstid er lite heldig, og departementet
foreslår i lys av høringsuttalelsene at avgjørelsesmyndigheten
legges til statsadvokatene der det er klart at begjæringen
må etterkommes. Departementet foreslår at samtykket
skal avgis i rettsmøte. Vedkommende kan også samtykke
i at han eller hun kan settes under rettsforfølgning eller straff
fullbyrdes for en annen straffbar handling som ble begått
før utleveringen.
Dersom det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes,
eller dersom det foreligger konkurrerende begjæringer,
skal saken oversendes Justisdepartementet via Riksadvokaten for
avgjørelse. Det samme gjelder dersom statsadvokaten finner
at utleveringsbegjæringen må avslås,
eller hvis vedkommende trekker samtykket tilbake eller klager på avgjørelsen.
Utleveringsloven kapittel V omhandler annen rettshjelp i straffesaker
enn utlevering, så som ransaking og beslag (§ 24)
og konfrontasjon m.m. (§ 25).
Schengen-konvensjonen fastslår at konvensjonsstatene
bare kan oppstille to vilkår når rettsanmodninger
om ransaking og beslag skal etterkommes: Forholdet må være
straffbart etter begge staters rett, og gjennomføringen
av rettsanmodningen skal være forenlig med den anmodede
stats rett.
Etter den europeiske konvensjonen om gjensidig hjelp i straffesaker
kan en stat i tillegg sette vilkår om at handlingen kan
medføre utlevering etter den anmodede stats rett. I Norge
kan en anmodning om ransaking og beslag avslås dersom dette
vilkåret ikke er oppfylt. Ved en tilslutning til Schengensamarbeidet må utleveringsloven § 24
nr. 3 endres slik at dette siste vilkåret bortfaller.
Departementet er kommet til at forslaget bør begrenses
til kun å gjelde overfor stater tilsluttet Schengensamarbeidet,
og ikke gis en generell form slik det var foreslått i høringsbrevet.
Komiteen støtter Regjeringen
i at utleveringslovens § 5 endres som foreslått,
slik at det nå kan avtales at bestemte lovbrudd ikke skal
anses som politiske. Komiteen har merket seg at Sikkerhetsutvalget allerede
i NOU 1993:3 anbefalte at Norge burde vurdere å trekke
tilbake forbeholdet relatert til slike avtaler i forhold til terrorisme-konvensjonen,
og følgelig endre § 5. Komiteen legger
vekt på at dette er et positivt signal for å styrke
samarbeidet med andre stater med det for øye å bekjempe
internasjonal kriminalitet og terrorisme.
Komiteen har ingen innvendinger til at utleveringsloven § 9
angående avbrytelse av foreldelsesfristen endres.
Komiteen støtter fullt ut den nye bestemmelsen om
forenklet utleveringsprosedyre som det legges opp til i ny § 17a,
når den som begjæres utlevert samtykker i utleveringen. Komiteen er
også enig i at avgjørelsesmyndigheten legges til
statsadvokatene når det er klart at begjæringen
må etterkommes. Komiteen synes det er fornuftig
at samtykket avgis i rettsmøte, og at det også gis
mulighet for rettsforfølging eller fullbyrdelse av straff
for annen straffbar handling begått før utleveringen.
For de angitte tilfeller der Regjeringen foreslår oversendelse
til Justisdepartementet via Riksadvokaten, har komiteen ingen
innvendinger.
Komiteen er videre enig i den foreslåtte
endring av § 24 nr. 3. Komiteen støtter
Regjeringen i at forslaget bør gjelde kun overfor stater
som er tilsluttet Schengensamarbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet merker
seg at departementet vil anvende adgangen til å inngå avtaler
med fremmed stat om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som
politiske forbrytelser med forsiktighet.
Schengen informasjonssystem er et felles edb-basert informasjonssystem
som skal sikre en rask og sikker utveksling av opplysninger mellom
Schengen-landene. Informasjonssystemet er todelt. Det består dels
av en sentral base og teknisk støttefunksjon lokalisert
i Strasbourg i Frankrike, dels av nasjonale registre som opprettes
og drives av det enkelte Schengen-land. De nasjonale delene av systemet
inneholder de samme opplysningene som den sentrale basen.
Hvert land oppretter og driver for egen regning og på eget
ansvar den nasjonale delen av Schengen informasjonssystem. Hvert
Schengen-land må opprette en nasjonal enhet som skal ha
ansvar for bruken av systemet - SIRENE kontor. All informasjon som
nasjonale myndigheter ønsker å registrere i SIS,
skal legges inn gjennom SIRENE. Opplysningene i SIS vil bli gjort tilgjengelige
for spørring fra autoriserte brukere i politiet, Utlendingsdirektoratet
(UDI) og enkelte utenriksstasjoner. Informasjonssystemet, som har
vært operativt siden mars 1995, har styrket Schengen-landenes
mulighet til å pågripe ettersøkte personer
og tilbakeføre stjålne gjenstander.
Schengen-konvensjonen gir regler for hvilke opplysninger som
kan registreres, men det er opp til nasjonale myndigheter å avgjøre
om det skal foretas registrering av opplysninger i den enkelte sak.
Opplysningene i SIS dreier seg dels om personopplysninger, dels
om opplysninger om gjenstander og kjøretøyer.
Personopplysninger kan registreres i forbindelse med:
ettersøking av personer med
henblikk på pågripelse og utlevering (art. 95)
tredjelandsborgere med henblikk på å nekte
innreisetillatelse til Schengen-området når vedkommende
kan utgjøre en fare for den offentlige orden eller sikkerhet,
for statens sikkerhet, eller tidligere er blitt bortvist, tilbakesendt
eller utvist etter overtredelse av utlendingslovgivningen (art.
96)
personer som er forsvunnet, eller som må bringes midlertidig
i forvaring av hensyn til sin egen sikkerhet eller for å forebygge
farer (art. 97)
personer som man ønsker å komme i kontakt
med i forbindelse med straffesaker (art. 98)
personer og kjøretøyer med henblikk på observasjon
(spaning) eller målrettet kontroll (art. 99)
opplysninger om gjenstander som ettersøkes for beslag,
eller som skal benyttees som bevis i en straffesak, f.eks. stjålne
våpen eller kjøretøy (art. 100).
Meldinger iht. art. 99 kan bare registreres med hjemmel i nasjonal
lovgivning når man har konkrete holdepunkter for å anta
at personen er i ferd med å begå eller planlegger å begå et
større antall og særdeles alvorlige straffbare
handlinger, eller når det etter en samlet vurdering av
en person, særlig på grunnlag av tidligere begåtte
straffbare handlinger, er grunn til å tro at han i fremtiden
vil begå straffbare handlinger av særlig alvorlig
art. Registrering av opplysninger med sikte på observasjon
eller målrettet kontroll kan dessuten foretas når
det foreligger konkrete holdepunkter for å anta at opplysningene
er nødvendige for å forebygge alvorlige trusler
mot statens indre eller ytre sikkerhet. Ved gjennomføringen
av målrettet kontroll kan det foretas undersøkelse
av personer, kjøretøyer og medbrakte gjenstander.
Hvert av samarbeidslandene kan reservere seg mot gjennomføring
av en anmodning om observasjon eller kontroll.
Så langt Schengenkonvensjonen ikke fastsetter strengere
vilkår, vil nasjonal rett i det land som foretar en innmelding
av opplysninger til SIS komme til anvendelse på meldingen.
Dette innebærer at det i utgangspunktet er norsk personvernlovgivning
som får anvendelse på opplysninger lagret i den
norske delen av SIS.
Enhver kan få tilgang til opplysninger om seg selv i
SIS iht. lovgivningen i det land der retten påberopes. Personer
skal imidlertid nektes innsyn, bl.a dersom dette kan skade gjennomføringen
av det tiltak det er anmodet om.
Enhver har krav på å få rettet uriktige
faktiske opplysninger om seg selv som er lagret i SIS, eller å få slettet
opplysninger som er beheftet med rettslige feil. Artiklene 112 og
113 inneholder nærmere regler om sletting av opplysninger.
Det fremgår bl.a. at personopplysninger innmeldt i SIS
i forbindelse med etterlysing av personer bare kan oppbevares i
det tidsrom som er nødvendig for formålet. Den
stat som har lagt opplysningene inn i registeret, plikter å vurdere
nødvendigheten av oppbevaring en viss tid etter innmeldingen,
og det gis regler om maksimal oppbevaringsperiode.
Hvert enkelt land pålegges i artikkel 114 å utpeke et
kontrollorgan for SIS. Det er også opprettet et felles,
uavhengig kontrollorgan som fører kontroll med informasjonssystemets
sentrale del i Strasbourg. Hvert land skal dessuten ha ansvaret
for enhver skade som en person påføres som følge
av bruk av det nasjonale SIS-registeret.
Personopplysninger som overføres kan bare brukes av
kompetente myndigheter i mottakerlandet, og bare til de formål
de opprinnelig var tenkt brukt.
Implementeringen av reglene om Schengen informasjonssystem i
nasjonal rett er håndtert forskjellig i de enkelte Schengen-landene.
Departementet foreslo i høringsbrevet at man lager en
SIS-lov, der man inkorporerer bestemmelsene i konvensjonens del
IV, samtidig som det gis særskilte bestemmelser om de forhold
som er overlatt til de enkelte Schengen-land å regulere,
og om den registrertes personvern og andre rettigheter.
Enkelte høringsinstanser hadde innvendinger til at man
i loven ved regulering av sentrale problemstillinger dels henviste
til Schengen-konvensjonens tekst, og dels la opp til nærmere
reguleringer i forskrifts form. Loven ble dermed fragmentarisk og
lite oversiktlig.
På bakgrunn av høringsuttalelsene har departementet
valgt å innarbeide flere av konvensjonens bestemmelser
i SIS-loven. I forhold til personregisterloven vil SIS-loven være
en særlov med bestemmelser som går foran personregisterlovens
regler, men det er lagt stor vekt på å oppnå samsvar
med reglene i personregisterloven og i forslaget til ny personopplysningslov.
I høringsbrevet foreslo departementet en bestemmelse
der man gjenga det overordnede formål i artikkel 93; å opprettholde
orden og sikkerhet, herunder statens sikkerhet. Videre ble det foreslått å gi
særskilt en definisjon av SIS-systemet.
Enkelte høringsinstanser, herunder Datatilsynet, uttalte
at formålsangivelsen var for vag.
Departementet finner grunn til å presisere at konvensjonen
opererer med formålsbestemmelser på to plan. Dels
overordnete formål, som opprettholdelse av orden og sikkerhet,
og dels en nærmere beskrivelse av vilkårene for
registrering, jf. artiklene 95–100 (se pkt. 6.2). Lovens
formålsbestemmelse foreslås nå knyttet
til konvensjonens og lovens oppregning av formål som kan
gi grunnlag for registrering, se utkastet § 1.
Departementet foreslo i høringsbrevet at det bør gis
to atskilte bestemmelser om vilkårene for registrering.
I den ene bestemmelsen skulle det gis en oppstilling over hvilke
opplysninger det er adgang til å registrere i SIS. I den
andre bestemmelsen skulle det gis en oppstilling over hvilke formål
opplysninger kan registreres for.
Høringsinstansene hadde kommentarer til ulike sider
av dette sakskomplekset. Enkelte mente bestemmelsen som listet opp
hvilke kategorier meldinger som kan registreres var for fragmentarisk.
Politiet knyttet bl.a. en del bemerkninger til departementets uttalelser
om vilkårene for registrering av meldinger om observasjon
og målrettet kontroll.
Departementet har etterkommet innvendinger fra høringsrunden
gjennom å foreslå tre bestemmelser istedenfor én,
der man gir en utførlig beskrivelse av vilkårene
og formålene som er en forutsetning for at de ulike meldinger
kan registreres. Departementet har dernest innskrenket adgangen
til å registrere utlendinger med henblikk på å nekte
innreise for å bringe SIS-lovens bestemmelser på dette
punkt i samsvar med utlendingsloven. I tillegg foreslår
departementet en særskilt bestemmelse der det uttrykkelig
slås fast at opplysningene i SIS ikke kan brukes til andre
formål enn det de er registrert for, jf. § 10
i lovforslaget. Departementet har videre valgt å lovfeste
undersøkelsesplikten i forhold til utenlandske rettsforhold
i forbindelse med en norsk anmodning om registrering i SIS i § 5 tredje
ledd i lovutkastet.
Økokrim anførte bl.a. at det ikke gjelder noe
krav om skjellig grunn til mistanke for å registrere opplysninger.
Departementet presiserer at registrering i SIS ikke uten videre
kan sammenlignes med registrering i andre politiregistre.
For Norges vedkommende vil SIRENE-funksjonen bli plassert ved
Kriminalpolitisentralen (Kripos) i Oslo, som både vil ha
system- og registeransvar. Dette slås fast i loven. Det
er etablert et nasjonalt SIS-prosjekt under ledelse av Justisdepartementet
som har ansvar for å etablere SIS i Norge. Det legges opp
til å gjennomføre deler av prosjektet i samarbeid
med de øvrige nordiske land.
Nesten alle høringsinstanser av de som har uttalt seg
om dette spørsmålet, stilte seg positive til at
den norske delen av SIS plasseres hos Kripos. Bare Den Norske Advokatforening
hadde innvendinger mot denne ordningen.
Departementet mener at Kripos i Oslo er et naturlig valg med
henblikk på plassering av den norske delen av SIS. Advokatforeningens
anbefaling om at ansvaret for SIS bør legges til et organ
som ikke selv har politioperative oppgaver, vil vanskelig la seg
gjennomføre.
All informasjon som ønskes registrert i SIS, skal legges
inn av SIRENE. Det er imidlertid ikke SIRENE som beslutter hvilke
opplysninger som skal legges inn. Hvilken myndighet som har denne
beslutningskompetanse er avhengig av hvilken type opplysning det
dreier seg om og hvem som i henhold til norsk rett har kompetanse
til å treffe beslutningene som ligger til grunn. På den
annen side vil det alltid være Kripos’ oppgave
som registeransvarlig å vurdere om vilkårene for
selve registreringen er til stede.
I proposisjonen side 64 og 65 gis det en kort oversikt over prosedyrene
ved registrering i henhold til de ulike artiklene i Schengen-konvensjonen.
Departementet finner det tilstrekkelig at det i SIS-loven slås
fast at registreringer i SIS må ha grunnlag i beslutninger
tatt av kompetent myndighet og at regler om den nærmere
saksbehandlingen nedfelles i instruks eller forskrift. Departementet
anser det som helt sentralt at opplysninger som legges inn i den
norske delen av SIS er riktige, og i samsvar med den aktuelle lovgivningen.
En grunnleggende forutsetning for å unngå feilregistreringer
er en streng kvalitetskontroll av de meldinger som legges inn.
Flere av konvensjonens artikler gir adgang til å gi supplerende
opplysninger i tilknytning til registreringen, som imidlertid ikke
skal formidles via SIS. Hvilke opplysninger det her kan dreie seg
om fremgår hovedsakelig av artikkel 95 nr. 2 a - e og artikkel
99 nr. 4 a - g. Dette vil i hovedsak være opplysninger
som fra før er registrert i politiets arbeidsregistre.
I høringsbrevet foreslo departementet en bestemmelse
i SIS-loven om at supplerende opplysninger som ikke formidles via
SIS, og som hentes fra politiregistre som ikke er forvaltningsregistre,
skal reguleres av strafferegistreringsloven.
Noen høringsinstanser, bl.a. Datatilsynet, stilte seg
kritisk til at SIS-lovens regler om innsyn, krav om retting og sletting
og krav om erstatning ikke også gjelder supplerende opplysninger
som ikke formidles via SIS.
Departementet har forståelse for at noen av høringsinstansene
reagerer på at det gjelder forskjellige regler for opplysninger
som formidles via SIS og de som formidles på annen måte.
Det finnes imidlertid vesentlige forskjeller mellom SIS og andre
systemer både med henblikk på arten av opplysninger
som kan registreres og med henblikk på vilkårene
og formålene for registrering.
Tilgang til opplysningene i SIS og rett til direkte søk
i systemet skal være forbeholdt instanser med ansvar for
grensekontroll og annen politi- og tollkontroll, samt til dels øvrige
utlendingsmyndigheter. Tilgangen til opplysninger skal være
underlagt den enkelte konvensjonsparts lovgivning.
Det ble i høringsbrevet foreslått å innskrenke
kretsen av de myndigheter som skal gis tilgang til SIS, dvs. rett
til direkte søk. Det er kun politiet som skal ha slik tilgang
når det utøver grensekontroll eller annen kontroll.
Utlendingsmyndighetene for øvrig skal bare ha tilgang til
opplysninger som er innlagt i henhold til artikkel 96 i forbindelse
med utstedelse av visum, oppholdstillatelse og for å kunne
håndheve utlendingslovgivningen. Videre ble det foreslått
at bare personer med særskilt bemyndigelse skal gis tilgang til
SIS.
Datatilsynet uttalte bl.a. at det bør fremgå uttrykkelig
av loven at Datatilsynet skal ha adgang til SIS og SIRENE-informasjon
i den utstrekning det er nødvendig for å utføre
pålagte kontrolloppgaver. Når det gjaldt forslag
om at kretsen av de myndigheter som skal gis tilgang til SIS kan
utvides ved forskrift, mente Datatilsynet at en slik utvidelse bare
bør kunne foretas ved lov. Toll- og avgiftsdirektoratet ønsket
at tollmyndighetene skal ha tilgang til SIS, mens Økokrim og
Riksadvokaten knyttet en del bemerkninger til spørsmålet
om i hvilken tjenstlig sammenheng politiet kunne søke i
SIS.
Departementet viser til at Datatilsynet ved utøvelsen
av sin kontrollfunksjon vil kunne søke direkte i SIS fra
lokalene til SIRENE. Dette foreslås presisert i § 22.
Når det gjelder tollvesenet, finner departementet ikke
grunn til å fravike det opprinnelige forslaget. I forbindelse
med utøvelsen av sin kontrollfunksjon er det naturlig at
også departementet får direkte tilgang til opplysningene
i SIS.
Riksadvokaten og Økokrim knytter en rekke merknader
til spørsmålet om hva som ligger i begrepet «annen
kontroll» eller «politikontroll». Departementet
viser til at opplysningene bare må brukes for de formål
som er fastsatt. Dette innebærer at politiet ikke kan bruke
SIS i forbindelse med dets forvaltningsmessige gjøremål.
Opplysningene vil kunne brukes i forbindelse med politiets etterforsknings-
og etterretningsvirksomhet, men SIS vil ikke være et hjelpeverktøy
i forbindelse med politiets generelle etterforsknings- eller etterretningsvirksomhet.
Bakgrunnen for dette er bl.a. den meget begrensede adgang det er
til å registrere meldinger i SIS, og formålsbegrensningen.
Det stilles dessuten strenge krav til hvilke personer som gis bemyndigelse
til å kunne søke i SIS.
Departementet er for øvrig etter en nærmere
vurdering kommet til at en eventuell utvidelse av de myndigheter
som kan gis tilgang til SIS, bør foretas ved lov og ikke
ved forskrift slik som opprinnelig foreslått.
Konvensjonens del IV inneholder ingen særskilte regler
om hvem det kan utleveres opplysninger til.
Departementet foreslo i høringsbrevet at de myndigheter
som har direkte tilgang til SIS også kan få utlevert
opplysninger fra SIS. Videre skal det kunne utleveres opplysninger
til departementet i forbindelse med behandling av klagesaker og
til Datatilsynet i forbindelse med dets kontrollfunksjon. I tillegg
ble det foreslått at også tollvesenet og Kystvakten
skal kunne få utlevert opplysninger fra SIS.
Forsvarsdepartementet er innforstått med at Nasjonal
sikkerhetsmyndighet (NSM) ikke gis direkte tilgang til SIS, men
det foreslås at NSM skal kunne få utlevert opplysninger
fra SIS. Datatilsynet anfører at kretsen av myndigheter
som kan gis opplysninger ikke bør kunne utvides ved forskrift,
men kun ved lov.
Departementet finner ikke å kunne imøtekomme Forsvarsdepartementets
forslag om å utlevere NSM opplysninger fra SIS. Opplysningene
kan ikke brukes til forvaltningsmessige formål, noe sikkerhetsklareringer
må antas å falle inn under.
Departementet har ellers endret forslaget om departementets adgang
til å få utlevert opplysninger fra SIS, slik at
begrensningen til klagesaker er fjernet. Departementet har videre
kommet til at kretsen av de myndigheter som kan få utlevert
opplysninger fra SIS bare bør kunne utvides ved lov, og
ikke ved forskrift.
Schengenkonvensjonen inneholder flere regler om sletting av registrerte
opplysninger. Disse regulerer både spørsmålet
om hvem som kan foreta sletting og innenfor hvilke frister sletting
skal finne sted.
Departementet gir en kort oversikt over de viktigste reglene
som gjelder sletting i artikkel 112 og 113, jf. proposisjonen s.
72 og 73.
Departementet finner ikke grunn til å foreslå kortere
frister enn de som er lagt til grunn i artikkel 112, dvs. iht. 3 år
eller 1 år for opplysninger som registreres i h.t. artikkel
96. Det vesentlige er at registrerte opplysninger skal slettes når
det ikke lenger er formålstjenlig å ha dem stående.
Det ble på denne bakgrunn foreslått slettingsregler
som tilsvarer innholdet i artikkel 112 og 113 i konvensjonen.
Datatilsynet mener det bør legges større vekt
på at registeransvarlig skal vurdere behovet for oppbevaring
av opplysninger fortløpende. Enkelte høringsinstanser
har påpekt at lovteksten i større grad bør
tydeliggjøre fristene for sletting av personopplysninger.
Departementet har omformulert bestemmelsen om sletting for å klargjøre
hvilke slettingsfrister som gjelder for de ulike kategoriene av
opplysninger som det er adgang til å registrere, jf. § 20
i lovforslaget. Departementet bemerker ellers at en forkortelse
av de absolutte fristene ville føre til at man i realiteten
forkorter politiets mulighet til å oppklare en sak. Det foreslås
i stedet en tilføyelse i slettingsbestemmelsen om at den
registeransvarlige plikter å etablere rutiner for å sikre
at slettingsbehovet med jevne mellomrom blir vurdert.
Konvensjonen inneholder ingen særskilt regel om taushetsplikt,
men det er underforstått at det ikke skal gis opplysninger
fra SIS-registeret til andre enn de som har tilgang til dem i henhold
til reglene i konvensjonen.
Departementet foreslo i høringsbrevet å innføre en
særskilt regel om taushetsplikt for opplysninger fra SIS,
tilsvarende strafferegistreringsloven § 8 som fastsetter
at offentlige tjenestemenn plikter å bevare taushet overfor
uvedkommende om opplysninger fra strafferegisteret og politiets øvrige
arbeidsregistre.
Oslo politidistrikt stiller spørsmålstegn ved
om det er hensiktsmessig å utforme taushetspliktsbestemmelsen
etter mønsteret fra strafferegistreringsloven.
Departementet bemerker at begrunnelsen for dette var å oppnå ensartethet.
Man ser imidlertid at bestemmelsens opprinnelig foreslåtte
ordlyd kan skape problemer i praksis og har derfor endret ordlyden
i lovforslaget. Det går nå klart frem at taushetsplikten
påhviler enhver som får adgang til opplysninger
fra SIS som ledd i sitt arbeid eller tjenesteforhold.
Etter artikkel 109 skal den enkeltes rett til innsyn i SIS reguleres
av lovgivningen i det land der retten påberopes. Hovedregelen
i Norge er i henhold til personregisterloven § 7
at alle har rett til innsyn i opplysninger om dem selv som lagres
eller bearbeides ved elektroniske hjelpemidler. De som er registrert
i politiets arbeidsregistre, har ikke krav på innsyn.
I artikkel 109 nr. 2 er det gitt anvisning på at det ikke
skal gis innsynsrett dersom dette kan skade gjennomføringen
av den oppgaven det er anmodet om i meldingen til SIS, eller dersom
vernet av andre personers rettigheter og friheter tilsier det. Videre
skal opplysninger under enhver omstendighet nektes gitt i det tidsrommet
det er anmodet om observasjon.
Løsningen på spørsmål om
hvem som skal avgjøre en innsynsbegjæring er forskjellig
i de enkelte Schengen-landene. Noen har valgt å overlate
denne oppgaven til det nasjonale kontrollorgan, andre til det organ
som er registeransvarlig for SIS.
I høringsbrevet foreslo departementet en regel som i
utgangspunktet gir rett til innsyn i de opplysningene som er registrert
i SIS, men med de unntak som fremgår av artikkel 109 nr.
2. Det ble videre foreslått at Kripos skal inneha avgjørelsesmyndighet
i innsynssaker. Det ble bl.a. lagt vekt på at en slik ordning
er i samsvar med norsk personregisterlovgivning for øvrig,
der krav om innsyn avgjøres av den registeransvarlige.
I forbindelse med innsynsrett i politiets registre reiser det
seg et særlig spørsmål med hensyn til
begrunnelsen for et eventuelt avslag. En begrunnelse kan i noen
tilfeller gi den registrerte informasjon som han ikke skal få innsyn
i, nemlig at han er i politiets søkelys. Departementet
antar at dette problem kun kan løses ved at den registeransvarlige
ikke plikter å oppgi den egentlige begrunnelse for avslaget
på innsynsbegjæringen. Beslutninger om innsynsnektelse vil
måtte utformes slik at begrunnelsen er alternativ, som
f.eks. «innsyn nektes gitt da søkeren ikke er
registrert/unntaksbestemmelsene kommer til anvendelse».
De fleste høringsinstansene hadde ingen kommentarer
til forslaget om innsynsrett. Enkelte hadde imidlertid bemerkninger
både til innholdet av innsynsretten, omfanget av unntaksbestemmelsen,
spørsmålet om hvem som skal være første
instans og forslaget om alternativ begrunnelse. Videre ble spørsmålet om
varslingsplikt tatt opp.
Departementet bemerker at det er vanskelig å fastsette
nærmere bestemte kriterier for når innsyn kan avslås,
idet det i slike tilfelle må foretas en helhetsvurdering
av det konkrete forhold.
Departementet finner ikke grunn til å endre forslaget
om at Kripos skal være første instans i innsynssaker.
I tråd med Datatilsynets forslag går imidlertid
departementet inn for at begjæringer om innsyn bør
kunne fremsettes både for Kripos og for den myndighet som
har besluttet registreringen. Datatilsynet skal uttale seg om innsynsbegjæringer
der en avgjørelse av Kripos klages videre inn til Justisdepartementet.
Utlendingsdirektoratet vil bli forelagt både innsynsbegjæringer
og andre krav som gjelder artikkel 96-saker (se pkt. 6.1).
Oslo-biskopen etterlyser i sin høringsuttalelse en regel
om varslingsplikt. I de fleste kategorier av meldinger vil det ikke
være mulig å varsle vedkommende om registreringen.
I andre tilfeller kan vedkommende informeres om innmelding i SIS
i forbindelse med meddelelsen av vedtaket som danner grunnlaget
for registreringen. Regler om dette kan fastsettes i forskrift eller
i instruks.
I høringsbrevet foreslo departementet en bestemmelse
tilsvarende artikkel 110 i Schengenkonvensjonen om at den registrerte
kan kreve å få rettet uriktige eller ufullstendige
opplysninger om seg selv eller å få slettet opplysninger
beheftet med rettslige feil. I henhold til forslaget skulle slike
begjæringer fremsettes for og avgjøres av Kripos
som registeransvarlig.
Høringsinstansene har noe ulike syn på dette
forslaget.
Departementet viser til at når begjæringer
om retting og sletting avgjøres av Kripos som registeransvarlig,
er det i tråd med hva som ellers er vanlig i personregisterlovgivningen.
Begjæringene bør likevel kunne fremsettes for
Utlendingsdirektoratet eller for andre myndigheter som har besluttet
registrering, slik det er lagt opp til for innsynsbegjæringer.
I de tilfellene der den feilaktige opplysningen er lagt inn av
en annen konvensjonspart, må den registeransvarlige
iht. artikkel 106 varsle den innmeldende konvensjonspart med anmodning
om å rette opp feilen. Dersom den innmeldende konvensjonspart
ikke etterkommer anmodningen, skal saken forelegges for det felles
kontrollorgan i Strasbourg. Departementet foreslår her
at den registrerte i slike tilfeller kan bringe saken inn for departementet
som klagesak.
I henhold til konvensjonens artikkel 116 skal hver konvensjonspart
ha ansvaret for enhver skade en person påføres
som følge av bruk av det nasjonale dataregisteret SIS eller
skaden skyldes en innmeldende konvensjonspart som har lagt inn feil
opplysninger.
Det ble i høringsbrevet foreslått et objektivt
erstatningsansvar for feilaktige registreringer i SIS, som omfatter
både økonomisk og ikke-økonomisk tap (oppreisning).
Oslo politidistrikt og Kripos er noe skeptisk til at retten til
erstatning skal være såvidt uforbeholden. Utlendingsdirektoratet
anser det mer naturlig at erstatningssaker med tilknytning til artikkel
96 behandles av Utlendingsdirektoratet og ikke av Kripos.
Departementet opprettholder forslaget om at Kripos avgjør
erstatningssaker i første instans, men man har også her
endret forslaget dithen at krav om erstatning kan fremsettes enten
for den registeransvarlige eller den myndighet som har truffet beslutning
om registrering.
Departementet mener at de beste grunner taler for at erstatningsansvaret
bør baseres på objektivt grunnlag. Dersom det
først konstateres at det faktisk foreligger en feilaktig
registrering, vil det gjerne være nærliggende
at det er begått en feil fra de registrerende myndigheters
side. I samsvar med Regjeringsadvokatens forslag er det gitt en
nærmere beskrivelse av hvilke skader av ikke-økonomisk
tap som kan kreves erstattet.
Et spørsmål som ikke ble kommentert i høringsbrevet,
er forholdet mellom erstatningsreglene i SIS-loven og straffeprosessloven.
Begge regelverkene vil kunne komme til anvendelse i de tilfellene
der noen blir utsatt for tvangsinngrep på grunn av en feilregistrering
i SIS. Vilkårene for å få tilkjent erstatning
etter straffeprosessloven er strengere. På den annen side kan
erstatningskrav etter straffeprosesslovens regler bringes inn for
forhørsretten og den siktede vil som regel ha krav på advokatbistand.
Departementet er kommet til at behandlingsreglene i straffeprosesslovens kapittel
31 kommer til anvendelse i de tilfellene der feilregistreringen
har ført til at den registrerte blir siktet i en straffesak,
samtidig som selve erstatningskravet behandles etter reglene i SIS-loven.
Departementet foreslår å lovfeste en klageadgang til
departementet over avgjørelser som Kripos fatter om innsyn,
retting/sletting og erstatning. Klagen skal forelegges
Datatilsynet for uttalelse før den avgjøres i saker
om innsyn eller retting/sletting.
Få høringsinstanser hadde kommentarer til klageordningen.
De som uttaler seg har noe ulike syn på forslaget.
Konvensjonens artikkel 114 pålegger hvert medlemsland å utpeke
et uavhengig kontrollorgan som skal føre kontroll med dataregisteret
i den nasjonale delen av SIS. Artikkel 114 nr. 2 gir anvisning på at
enhver person som er registrert skal ha rett til å anmode om
at kontrollorganet kontrollerer opplysningene om ham eller henne
i SIS, og den bruk som gjøres av opplysningene. I høringsnotatet
gikk departementet inn for å legge kontrollfunksjonen til
Datatilsynet.
Datatilsynet hadde innvendinger mot forslaget om å gjøre
kontrolladgangen betinget av at klageadgangen var uttømt,
og tok også til orde for at tilsynet bør ha kompetanse
til å gi pålegg som ledd i sin kontrollvirksomhet.
Departementet foreslår at Datatilsynet gis en generell
kontrollfunksjon i forhold til SIS. Datatilsynet bør også kunne
gi den registeransvarlige pålegg om behandling av opplysninger
og innsyn i registeret. Departementet opprettholder således
ikke forslaget i høringsbrevet om at Datatilsynets kontroll
først skulle inntre etter at klageadgangen var uttømt.
Når det spesielt gjelder innsynsreglene, foreslår
departementet visse begrensninger i Datatilsynets kompetanse, ved at
Datatilsynet ikke kan gi den registeransvarlige pålegg
om å gi innsyn dersom den registeransvarlige finner at
innsyn vil komme i strid med aktuell etterforskning, jf. § 23
i lovforslaget.
I henhold til personregisterloven kan Datatilsynets vedtak bringes
inn for Justisdepartementet. En slik ordning kan være vanskelig å forene
med kravet om uavhengig tilsyn. Departementet finner det på denne
bakgrunn nødvendig å avskjære den adgangen til å klage
over Datatilsynets avgjørelser som ellers ville følge
av personregisterloven.
Departementet foreslo i høringsbrevet en egen forskriftshjemmel
med angivelse av de forhold det kan gis forskrifter om.
Enkelte høringsinstanser uttrykte skepsis til departementets
forslag om bruk av forskriftsregulering.
Bl.a. på bakgrunn av dette har departementet omarbeidet
forskriftsbestemmelsen og begrenset adgangen til å gi forskrifter
på flere punkter. De forskriftshjemlene som nå gjenstår
relaterer seg i all hovedsak til mer detaljerte spørsmål
knyttet til saksbehandlingen og den praktiske gjennomføringen
av lovens bestemmelser som det ikke er hensiktsmessig å regulere nærmere
i loven.
Komiteen er enig i at opprettelsen
og drift av SIS blir regulert i lovs form. Komiteen støtter
den endelige utformingen av loven som gir en mer samlet og oversiktlig
lov, ved at flere av bestemmelsene i Schengenkonvensjonens del IV
inkorporeres i loven enn opprinnelig foreslått.
Komiteen har merket seg at SIS-loven vil være en
særlov som går foran personregisterlovens regler. Komiteen er
fornøyd med at det legges stor vekt på å oppnå samsvar
mellom reglene i SIS-loven og reglene i personregisterloven og forslaget
til ny personopplysningslov.
Etter komiteens mening er det også meget
viktig at man i § 10 slår fast at opplysninger
i SIS-registeret ikke kan brukes til andre formål enn det
de er registrert for.
Komiteen er enig i at SIRENE-funksjonen legges
til Kripos i Oslo og at det slås fast i lovs form. Komiteen mener
for øvrig det er fornuftig at deler av det norske SIS-prosjektet
gjennomføres i samarbeid med de andre nordiske land.
Komiteen har merket seg at all informasjon som ønskes
registrert i SIS, skal legges inn av SIRENE. Komiteen synes
det er hensiktsmessig at det i loven kun slås fast at registreringer
i SIS må gjøres på grunnlag av beslutninger
fattet av kompentent organ, og at reglene om saksbehandling og prosedyrer
kan nedfelles i instruks eller forskrift.
Et overordnet mål er etter komiteens mening
at de opplysninger som legges inn i det norske SIS er riktige og
i samsvar med norsk lovgivning. Derfor vil komiteen,
i likhet med departementet, påpeke nødvendigheten
av en streng kvalitetskontroll for å unngå feil
registreringer.
Komiteen har lagt merke til at flere av konvensjonens
artikler gir mulighet for å gi supplerende opplysninger
ved registrering i SIS, men at disse ikke skal formidles via SIS. Komiteen er
enig med Regjeringen i at supplerende opplysninger som hentes fra
politiregistre reguleres av strafferegistreringsloven.
Regjeringens opplegg for hvem som skal ha tilgang til opplysninger
fra SIS gjennom direkte søk, synes etter komiteens
mening veloverveid.
Komiteen er enig i at Datatilsynet skal kunne utføre
sin kontrollfunksjon ved å kunne søke direkte
i SIS fra SIRENEs lokaler, og at dette fastslås i § 22. Komiteen er
også enig i Regjeringens vurderinger når det gjelder
tollvesenet, og at det hjemles adgang til å utlevere opplysninger
fra SIS til tollvesenet. I den forbindelse vil komiteen peke
på det nære samarbeid tollvesenet allerede i dag
har med Kripos, slik at det er grunn til å tro at en tilstrekkelig
god informasjon vil kunne etableres mellom de to instanser når
det gjelder SIS. At Justisdepartementet ved sin kontrollfunksjon
av SIS også får direkte adgang til opplysninger
i SIS, mener komiteen er en selvfølge.
Ut fra det forhold at opplysningene bare må brukes til
de fastsatte formål, mener komiteen at Regjeringens
angivelse av hvordan politiet skal kunne bruke SIS i forbindelse
med etterforsknings- og etterretningsvirksomhet synes fornuftig. Komiteen merker
seg også at det stilles strenge krav til de personer som
gis bemyndigelse til å søke i SIS.
Komiteen deler dessuten Regjeringens endelige
syn på at en eventuell utvidelse av de myndigheter som
kan gis tilgang til SIS, må reguleres i lovs form.
Det er en selvfølge etter komiteens mening
at de myndigheter som har direkte tilgang til SIS også skal
kunne få utlevert opplysninger fra SIS. Tollvesenets og
Kystvaktens muligheter til å få utlevert opplysninger
fra SIS mener komiteen er velbegrunnet. Komiteen er
videre enig i at Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) ikke får
utlevert opplysninger fra SIS.
Komiteen er enig i at en eventuell utvidelse av organer
som skal kunne få utlevert opplysninger fra SIS bare skal
kunne gjøres ved lovendring.
Når det gjelder sletting av opplysninger i SIS, er komiteen enig
i at man legger seg på de samme frister som angitt i Schengen-konvensjonen. Komiteen vil
spesielt peke på at en nedkorting av de absolutte fristene
vil kunne føre til at politiet får kortere tid på seg
for å oppklare en sak. Det synes ut fra komiteens mening
fornuftig at man i stedet legger opp til en tilføyelse
i slettingsbestemmelsene som sier at den registreringsansvarlige
får plikt til å sørge for at slettingsbehovet
med jevne mellomrom blir vurdert.
Komiteen har merket seg at enhver som får
adgang til opplysninger fra SIS har taushetsplikt som ledd i sitt
arbeid eller tjenesteforhold.
Komiteen synes det er meget viktig at det er norske
regler som legges til grunn når det bes om innsyn i den
norske delen av SIS. Komiteen vil i den forbindelse
påpeke at personregisterlovens § 7 i
utgangspunktet gir alle rett til innsyn i opplysninger om dem selv
som lagres eller bearbeides ved elektroniske hjelpemidler. Komiteen finner
også grunn til å nevne at da SIS opprettes i offentlig
regi, vil registeret i utgangspunktet falle inn under reglene i
offentlighetsloven, men på grunn av den foreslåtte
taushetsplikt vil innholdet i SIS i henhold til offentlighetslovens § 5a være
unntatt offentlighet.
Komiteen er enig i at det legges opp til ikke å gi
innsynsrett i de tilfeller som angår artikkel 109 nr. 2,
bl.a. der det kan skade formålet med meldingen i SIS eller
der vern av andres rettigheter tilsier det.
Komiteen mener at Regjeringens valg om å legge
avgjørelsesmyndighet til Kripos i innsynssaker er riktig. Komiteen synes
også at det er en god løsning at begjæringer
om innsyn bør kunne framsettes både overfor Kripos
og den myndighet som har besluttet registreringen. At Datatilsynet
kan uttale seg der en avgjørelse klages videre til Justisdepartementet,
synes komiteen også er fornuftig. Utlendingsdirektoratets
rolle i forbindelse med artikkel 96-saker støttes også av komiteen.
Komiteen synes for øvrig det er hensiktsmessig
at varslingsplikten fastsettes i forskrift eller instruks.
Komiteen deler Regjeringens syn at begjæringer
om retting og sletting bør avgjøres av Kripos
som registreringsansvarlig i samsvar med personregisterloven. Komiteen synes
det er fornuftig, som det er lagt opp til for innsynsbegjæringer,
at UDI og andre registreringsmyndigheter også kan motta
denne type begjæringer.
Komiteen er tilfreds med de rutiner det legges opp
til der feilaktige opplysninger er lagt inn av en konvensjonspart,
jf. artikkel 110. Komiteen viser til at den registreringsansvarlige,
Justisdepartementet og det felles kontrollorgan i Strasbourg, har
viktige roller i denne sammenheng. Komiteen legger
vekt på at krav om retting, ved siden av innsynsretten,
er en av de grunnleggende rettighetene den enkelte har for å beskytte
seg mot feil som begås av den registerende myndighet.
Komiteen er enig i at Kripos avgjør erstatningssaker
i første instans, og i tråd med det foregående
viser komiteen til at krav om erstatning også kan fremmes
for andre myndigheter som har truffet beslutning om registrering.
Komiteen deler synet på at erstatningsansvaret bør
baseres på et objektivt grunnlag.
Komiteen er tilfreds med at det lovfestes en klageadgang
til Justisdepartementet over avgjørelse som fattes av Kripos
om innsyn, retting/sletting og erstatning. Komiteen mener
Datatilsynets rolle i denne forbindelse er betryggende i forhold
til personvernet og rettssikkerheten.
Komiteen er enig i at kontrollfunksjonen i forhold
til SIS legges til Datatilsynet, og at Datatilsynet gis en generell
kontrollfunksjon i denne forbindelse.
Komiteen støtter fullt ut Regjeringens
syn om at Datatilsynet ikke kan gi den registreringsansvarlige pålegg
om å gi innsyn hvis dette kommer i strid med den aktuelle
politietterforskning.
For å opprettholde kravet om et uavhengig tilsyn, er komiteen av
den mening at det er nødvendig å avskjære
den adgangen som personregisterloven vanligvis gir til å anke
Datatilsynets avgjørelse inn for Justisdepartementet.
Komiteen mener Regjeringen samlet sett har landet
ned på en fornuftig balanse når det gjelder hvilke
deler av SIS som reguleres gjennom lov og hvilke gjennom forskrifter
og instrukser.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmet fra
Senterpartiet, er av den oppfatning at Schengen informasjonssystem
(SIS) er en uhyre viktig forutsetning for å kunne utføre
en felles yttergrensekontroll og opprettholde et effektivt politisamarbeid
i Schengen-området. Flertallet registrerer
at informasjonssystemet siden det ble operativt i mars 1995, har gitt
Schengen-landene mye større muligheter til å pågripe
ettersøkte personer og tilbakeføre stjålne
gjenstander.
Flertallet er også av den oppfatning
at SIS kommer til å spille en viktig rolle i kampen mot
den internasjonale organiserte kriminaliteten.
Flertallet er tilfreds med at det ved bruken av systemet
legges stor vekt på personvernet, og flertallet er
derfor spesielt fornøyd med at Regjeringen synes å prioritere
dette høyt ved den norske tilretteleggingen for vår
tilknytning til SIS.
Flertallet har med tilfredshet registrert at personvernhensyn
er presisert særskilt i lovens formålsbestemmelse.
Ellers synes flertallet det er en god løsning
at lovens formålsbestemmelse knyttes til konvensjonens
angivelse av vilkår for registrering.
Når det gjelder for hvilke formål opplysninger kan
registreres, er flertallet enig i at det foreslås
tre bestemmelser istedenfor én.
Flertallet er fornøyd med at vilkårene
for registrering av de ulike type meldinger er godt beskrevet. Likeledes
er flertallet fornøyd med at SIS-loven og
utlendingsloven samsvarer med hverandre med hensyn til adgangen
til å registrere utlendinger for nekting av innreise.
Komiteens medlem fra Senterpartiet tar
til etterretning at Norge gjennom ratifikasjon av Schengenkonvensjonen
må tilknytte seg SIS. Schengenkonvensjonen gir regler om
hvilke opplysninger som kan registreres. Dette medlem vil
derfor understreke at det er opp til de nasjonale myndigheter å avgjøre
om det skal foretas registrering av opplysninger i den enkelte sak.
Dette medlem tar de øvrige lovendringer
som er en nødvendig følge av Schengenkonvensjonen,
til etterretning.
Dette medlem er ikke enig med flertallet i at personvernhensyn
er godt nok ivaretatt. Tvert imot er det grunn til bekymring for
at personvern- og rettssikkerhetshensyn ikke er godt nok ivaretatt
i Schengensystemet.
Straffeloven har ikke noe generelt forbud mot at det innledes
straffeforfølgning i Norge for forhold som allerede er
strafferettslig avgjort i et annet land. Utenlandske avgjørelser
i straffesaker har m.a.o. som hovedregel ikke negativ rettskraft
i Norge. Straffeloven § 12 a har imidlertid
en bestemmelse om negativ rettskraft i saker hvor straffedommen
er avsagt i nærmere bestemte land. I proposisjonen drøftes
det om de gjeldende reglene oppfyller Schengenkonvensjonens krav.
Departementet konkluderte i høringsbrevet med å foreslå at
straffeloven § 12 a bør endres
ved at det tas inn en henvisning til Schengensamarbeidet, på lignende
måte som til de øvrige konvensjonene som omfattes
av bestemmelsen, bl.a. gjennom henvisning til lov om overføring
av domfelte.
Departementet foreslo videre at Norge erklærer at man
ikke er bundet av artikkel 54, som er hovedregelen om negativ rettskraft
i Schengenkonvensjonen, i de tilfellene som artikkel 55 nr. 1 a-c åpner
for, dvs. bl.a. handlinger begått i Norge eller handlinger
som krenker nasjonal sikkerhet eller like vesentlige interesser.
Advokatforeningen gir uttrykk for at en endring gjør bestemmelsen
uoversiktlig, og at formuleringen «nasjonal sikkerhet eller
andre like vesentlige interesser» er så skjønnsmessig
at den ikke bør tas direkte inn i den norske lovteksten.
Troms og Finnmark statsadvokatembeter mener unntaket fra hovedregelen
om negativ rettskraft bør omfatte handlinger som Norge ønsker å bekjempe
bl.a. gjennom straffeforfølgning, men som enkelte andre
land ikke prioriterer.
Departementet opprettholder forslaget om at første ledd
i § 12 a får en henvisning til Schengensamarbeidet.
Departementet antar for øvrig at de unntakene som er nevnt
i artikkel 55 nr. 1, til en viss grad går lenger enn dagens
regler i straffeloven § 12 a. Det gjelder enkelte
handlinger som er en krenkelse av Norges sikkerhet eller andre like
vesentlige interesser og handlingen er begått i utlandet
av andre enn norske offentlige tjenestemenn. Departementet ser ingen
grunn til at Norge ikke skal benytte seg av muligheten til å begrense
forbudet mot straffeforfølging mot slike forbrytelser.
Når det gjelder hvilke former for lovovertredelse som
for Norges del skal være omfattet av unntakene i artikkel
55 nr. 1, foreslår departementet at straffeloven kapittel
8 og 9 om henholdsvis forbrytelser mot statens selvstendighet og
sikkerhet og forbrytelser mot Norges statsforfatning og statsoverhode,
samt lov om forsvarshemmeligheter tas med i denne sammenheng. Det
samme gjelder straffeloven kapittel 14 om allmennfarlige forbrytelser.
Komiteen er enig i den foreslåtte
endring i straffelovens § 12 a for å gi
regler som hovedregel vil hindre straffeforfølging i Norge
av straffesaker som er avgjort i et annet Schengen-land, slik Schengenkonvensjonen
krever.
Komiteen ser i likhet med Regjeringen ingen grunn
til ikke å benytte seg av muligheten til å begrense
forbudet mot straffeforfølging av slike forbrytelser som
nevnt i artikkel 55 nr. 1. Komiteen er således enig
i at straffelovens kap. 8 og 9 om henholdsvis forbrytelser mot statens
selvstendighet og sikkerhet og forbrytelser mot Norges statsforvaltning
og statsoverhode, samt om forsvarshemmeligheter tas med i unntaksregelen. Komiteen har
den samme oppfatning når det gjelder kap. 14 om allmennfarlige
forbrytelser.
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan polititjenestemenn
fra andre Schengen-land på visse, nærmere angitte
vilkår fortsette observasjon og forfølgelse av
en person som holdes under oppsikt og som er mistenkt for en straffbar
handling som kan føre til utlevering inn på norsk
territorium. Det er en forutsetning at det på forhånd
er fremmet en anmodning om bistand til rette myndighet i dette landet.
I særlige hastetilfeller kan polititjenestemannen fortsette
observasjonen inne på det andre Schengen-landets territorium
uten forhåndstillatelse. Vilkårene for dette er
at politiet i et Schengen-land har tatt opp forfølgelsen
av en person som er oppdaget på fersk gjerning i å begå eller
medvirke til en straffbar handling som nevnt i nr. 4 i artikkelen,
jf. art. 40. Ut fra Norges geografiske beliggenhet vil det i praksis
bare være svensk og finsk politi som vil kunne nyttiggjøre
seg forfølgelsesretten.
Landene skal ved undertegningen av konvensjonen avgi en erklæring
hvor de fastsetter nærmere vilkår for hvordan
andre Schengen-land, som de grenser mot, kan utøve sin
rett til å fortsette en forfølgelse. Fra norsk
side er det avgitt erklæring der det ikke legges tidsmessige
eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten.
Det forfølgende politi har adgang til å pågripe
de forfulgte dersom presserende hensyn gjør det nødvendig.
Forfølgelsen kan skje for alle overtredelser som kan medføre
utlevering.
Utgangspunktet i gjeldende norsk rett er at det eksklusivt tilligger
norsk politi, eventuelt andre norske myndigheter å utøve
myndighet i forhold til norske eller fremmede statsborgere på norsk
territorium. I dag praktiseres i begrenset grad observasjon og forfølgelse
på ferske spor over landegrensene mellom Norge, Sverige
og Finland.
I St.prp. nr. 42 (1996-97) s. 31 ble det lagt til grunn at svenske
og finske polititjenestemenns adgang til å pågripe
en person som forfølges, kunne forankres i den adgang enhver
har til å pågripe en mistenkt på fersk
gjerning og ferske spor i henhold til straffeprosessloven § 176.
Senere har bl.a. referansegruppen av jurister som bisto Regjeringen
under forhandlingene med EU om Schengensamarbeidet, pekt på at
norske myndigheter bør sørge for en ny og klar lovhjemmel
bl.a. av hensyn til legalitetsprinsippet. Justisdepartementet er
enig i dette.
Departementet foreslo i høringsbrevet en ny § 20 a
i politiloven om at utenlandsk polititjenestemann kan fortsette
observasjon og forfølgelse av, og om nødvendig
anholde, en person som mistenkes for en straffbar handling som ellers
kan begrunne utlevering inne på norsk territorium. Dette
gjelder inntil norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen
eller forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt
det følger av overenskomst med fremmed stat.
Selv om det er Schengenkonvensjonen som er den direkte foranledning
til lovforslaget, antok man at det var mest hensiktsmessig å gi
en generell hjemmel.
Med unntak av Nei til EU og KROM er samtlige høringsinstanser
positive til forslaget om at observasjons- og forfølgelsesadgangen
lovfestes. Flere av høringsinstansene har i sine uttalelser
fremholdt nødvendigheten av at det fastsettes mer detaljerte
retningslinjer for den praktiske gjennomføringen av observasjon og
forfølgelse.
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 og 41 kan utenlandsk polititjenestemann
bære tjenestevåpen, men bruk er forbudt unntatt
i nødverge. Noen instanser etterlyser nærmere
presiseringer/føringer på dette punktet,
også når det gjelder anholdelsesadgangen.
Departementet er kommet til at den nye lovhjemmelen bør
knyttes direkte til Schengensamarbeidet. Departementet har for øvrig
etter høringen tilføyd et nytt annet ledd som
regulerer de utenlandske polititjenestemennenes strafferettslige
vern og strafferettslige ansvar under tjenesteutøvelse
i Norge, jf. § 20 a.
Utenlandske polititjenestemenn vil ikke kunne utøve
politimyndighet på linje med norske polititjenestemenn.
Deres myndighetsutøvelse er saklig begrenset til at de
kan fortsette allerede pågående observasjon og
forfølgelse av en person mistenkt for en lovovertredelse
som kan medføre utlevering, og til i nøvendig
grad å foreta en pågripelse. Norsk politi må, på selvstendig
grunnlag, vurdere hvorvidt vilkårene for pågripelse
foreligger etter norske rettsregler. Under observasjon eller forfølgelse
av mistenkt person på norsk territorium vil den utenlandske
polititjenestemannen være bundet av norsk lovgivning samt
av Schengenkonvensjonen. Det vil bli fastsatt nærmere retningslinjer
for den praktiske gjennomføringen av slike politioperasjoner
ved gjensidige avtaler.
Etter Schengenkonvensjonen artikkel 40 kan utenlandske polititjenestemenn
under utøvelse av observasjon bære tjenestevåpen
med mindre den anmodende part uttrykkelig har motsatt seg dette.
Under forfølgelse kan utenlandske polititjenestemenn alltid medbringe
tjenestevåpen. Adgangen til å medbringe tjenestevåpen
innebærer ingen adgang til bruk av tjenestevåpene
unntatt i nødvergesituasjoner. Adgangen til våpenbruk
er således klart begrenset i forhold til det som i dag
gjelder for norsk politi.
Med utgangspunkt i artikkel 40 og 41 i Schengenkonvensjonen
mener komiteen at det er riktig å lage en
ny og klar lovhjemmel i forhold til utenlandske polititjenestemenns
virke på norsk jord, ikke minst av hensyn til legalitetsprinsippet.
Komiteen er enig i at den nye lovhjemmelen knyttes
direkte til Schengensamarbeidet. Komiteen er fornøyd
med at det slås fast at tillatelsen for utenlandske polititjenestemenns
observasjon, forfølgelse og anholdelse av en person, kun
gjelder til norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for operasjonen, eller
krevd den stanset. Komiteen mener også det er
viktig at det i loven presiseres at tillatelsen gjelder bare så langt
den følger internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet.
Komiteen er også enig i at det tilføyes
et nytt annet ledd i § 20 a som fastslår
at utenlandske tjenestemenn som utfører tjenestehandlinger
i tråd med gitt tillatelse, er å anse som offentlige
tjenestemenn i forhold til straffelovens bestemmelser.
Komiteen påpeker at de utenlandske polititjenestemenn
ikke skal kunne utøve politimyndighet på like
vilkår som norske polititjenestemenn. For komiteen er
det viktig at deres myndighetsutøvelse er begrenset til å fortsette
pågående observasjon og forfølging av
den aktuelle person, og norsk politi må selv vurdere om
vilkårene for pågripelse er i overensstemmelse
med norsk lov.
Komiteen viser i den forbindelse til at Regjeringen
i utgangspunktet la opp til at de utenlandske polititjenestemennenes
adgang til å pågripe personer kunne hjemles i
den adgang enhver har til å gripe en mistenkt på fersk
gjerning i henhold til straffeprosessloven § 176.
Når det gis en egen bestemmelse om dette, er det først
og fremst fordi man ønsker en tydeligere hjemmel for disse
tilfellene, ikke fordi man har ønsket å gi videre
fullmakter til de utenlandske polititjenestemennene.
Komiteen legger stor vekt på at utenlandske tjenestemenns
utførelse av tjeneste på norsk territorium er
bundet både av norsk lovgivning og Schengenkonvensjonen,
og at de må rette seg etter de pålegg som gis
av den aktuelle norske myndighet.
Komiteen viser til at i praksis vil det være
tjenestemenn fra Sverige og Finland som vil nyttiggjøre seg
forfølgelsesretten.
Komiteen har merket seg at utenlandske polititjenestemenns
tillatelse til å bære tjenestevåpen under oppdrag
i Norge ikke innebærer bruk av tjenestevåpen hvis
det ikke foreligger nødsituasjoner.
Komiteens medlem fra Senterpartiet har
merket seg at Schengenkonvensjonen artikkel 40 nr. 3 bokstav d åpner
for at polititjenestemenn kan bære våpen under
observasjon, men at den enkelte nasjonalstat kan reservere seg mot
dette. Spørsmålet om bevæpning av polititjenestemenn
er et prinsipielt viktig spørsmål. Det er derfor
ikke ønskelig at praktiske problemer for polititjenestemenn
i Schengenland skal føre til at Norge fraviker dette prinsippet. Dette medlem mener
derfor at det fra norsk hold bør tas forbehold på dette
punkt. Dette medlem tar til etterretning at det er
flertall for denne bestemmelsen, men vil understreke betydningen
av at det foretas en vurdering av denne lovendringen når
den har fungert noen tid.
Dette medlem er av den oppfatning at det ikke
burde vært avgitt en erklæring om at det fra norsk side
ikke vil legges tidsmessige eller geografiske begrensninger på forfølgelsesretten,
eller på det forfølgende politis adgang til å pågripe
den forfulgte og at forfølgelsen kan skje for alle overtredelser
som kan medføre utlevering. I den forbindelse vil dette medlem vise
til Nei til EUs uttalelse side 92 i proposisjonen der det pekes
på at
«det er vektige grunner mot å gi utenlandsk
politi større mulighet til å operere på norsk
jord. Et kjennetegn ved en suveren stat er at den har kontroll med egne
grenser og eget territorium. Schengenavtalen vil fjerne retten til å utføre
alminnelig personkontroll ved grensene, og svekke norsk suverenitet.»
Dette medlem fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at Norge
reserverer seg mot at utenlandsk politi kan være bevæpnet
under observasjon i Norge, jf. artikkel 40 nr. 3 bokstav d i Schengenkonvensjonen.»
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en evaluering av lovendringen om å tillate at utenlandsk
politi skal kunne være bevæpnet under forfølgelse
og observasjon i Norge.»
I proposisjonen gis så langt mulig en oversikt over de økonomiske
og administrative konsekvenser av norsk tilslutning til Schengensamarbeidet.
I siste del av kapittelet er det foretatt en foreløpig
beregning av kostnadene i forbindelse med Schengen-implementeringen
fordelt på budsjettårene 1999-2003, se tabellene
nedenfor. Det er i denne beregningen forutsatt oppstart i oktober
2000. Det vil for øvrig kunne realiseres et innsparingspotensiale
i størrelsesorden opp mot kr 1 000 000
som følge av bortfall av grensekontroll på indre
grenser.
Departementet tar flere forbehold i forhold til de økonomiske
og administrative konsekvensene som presenteres. Arbeidet i Schengen
implementeringsprosjektet er ikke avsluttet. Det har ikke vært
mulig så langt å utrede og kostnadsfeste alle
utgifter i detalj. I flere sammenhenger er kostnadene avhengig av
beslutninger som ikke er tatt.
Investeringer og økte driftskostnader knyttet til politiets
kontroll første driftsår og etterfølgende år:
:
| Første driftsår | Andre driftsår |
| Investering | Drift | Investering | Drift |
Lufthavner ..... | 11 800 | 33 000 | | 29 000 |
Sjøhavner | 27 700 | 20 400 | 3 800 | 20 500 |
Grense Russland | 7 300 | 3 800 | | 3 900 |
SIS | 51 800 | 15 000 | 30 400 | 19 200 |
Schengen prosj. | | 5 000 | | 5 000 |
Overordnet ledelse
| 2 000 | 2 000 | | |
Fellesskapskostnader | 3 000 | 3 000 | | |
Reisekostnader | | 3 500 | | 3 500 |
Informasjon | | | 5 000 | |
Overgangskostnader | | | 5 000 | |
Investering | 103 600 | | 44 200 | |
Drift | | 80 700 | | 86 100 |
Totalt Justisdepartementet | | 184 300 | | 130 300 |
Tall i 1 000 kroner
Investeringer og økte driftskostnader knyttet til departementer
utenfor justissektoren første driftsår og etterfølgende år:
| Første driftsår | Andre driftsår |
| Investering | Drift | Investering | Drift |
DU | 14 500 | 33 200 | | 33 200 |
FD | 67 200 | 28 000 | 3 900 | 28 900 |
SF | 27 300 | 5 000 | | 5 000 |
KRD | 1 400 | 8 000 | | 8 000 |
Totalt Justisdepartementet | 110 400 | 74 200 | 3 900 | 75 100 |
Tall i 1 000 kroner
Komiteen forutsetter at Justisdepartementet ved
fremleggelsen av statsbudsjettet for år 2000, vil komme
med sikrere prognoser for de økonomiske og administrative
konsekvenser i forbindelse med Norges tilknytning til Schengensamarbeidet.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil
peke på at oversikten over de økonomiske konsekvensene
dessverre ikke forelå da Stortinget behandlet norsk ratifisering
av Schengenkonvensjonen.
Dette medlem tar de økonomiske og administrative
konsekvenser til etterretning.
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen foreta en evaluering av anvendelsen av begrepet «offentlig orden», jf. utlendingsloven § 27 bokstav j etter to år.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen ta initiativ til at Norge reserverer seg mot at utenlandsk politi kan være bevæpnet under observasjon i Norge, jf. artikkel 40 nr. 3 bokstav d i Schengenkonvensjonen.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget med en evaluering av lovendringen om å tillate at utenlandsk politi skal kunne være bevæpnet under forfølgelse og observasjon i Norge.
Komiteen viser til proposisjonen og
rår Odelstinget til å gjøre følgende
vedtak til lover:
A.
Vedtak til lov
om Schengen informasjonssystem (SIS).
§ 1 Formål og definisjon
Formålet med denne loven er å regulere
behandlingen i Norge av opplysninger innenfor Schengen informasjonssystem
(SIS), herunder å ivareta hensynet til personvern.
SIS er et informasjonssystem knyttet til Schengensamarbeidet.
Systemet består av en nasjonal del for hver stat og en
felles støttefunksjon for de statene som deltar i Schengensamarbeidet.
Informasjonssystemet gir mulighet for registrering av personopplysninger
og opplysninger om gjenstander innenfor de formål som følger
av denne loven §§ 7 til 9. De offentlige myndighetene
som er angitt i §§ 12 og 13, har adgang til registrerte
opplysninger for å ivareta disse formålene.
§ 2 Ansvar for registeret. SIRENE
Kriminalpolitisentralen (SIRENE) skal føre et
register som er den norske delen av SIS. Registeret skal være
tilsluttet den sentrale enheten av SIS. Kriminalpolitisentralen
er registeransvarlig for opplysninger om personer og gjenstander
i registeret, og skal bl.a. sørge for at opplysninger som
legges inn av norske myndigheter i SIS, er korrekte, oppdaterte
og registrert på lovlig måte.
§ 3 Informasjonssikkerhet
Den registeransvarlige og databehandleren skal gjennom
planlagte og systematiske tiltak sørge for tilfredsstillende
informasjonssikkerhet med hensyn til konfidensialitet, integritet
og tilgjengelighet ved behandling av personopplysninger i SIS.
For å oppnå tilfredsstillende informasjonssikkerhet
skal informasjonssystemet og sikkerhetstiltakene dokumenteres. Dokumentasjon
skal være tilgjengelig for medarbeiderne hos den registeransvarlige
og databehandleren. Dokumentasjonen skal også være
tilgjengelig for Datatilsynet. De ansatte i Datatilsynet eller andre
som utfører tjeneste for tilsynsmyndigheten, skal hindre
at uvedkommende får tilgang til opplysninger om sikkerhetstiltakene.
Dersom den registeransvarlige gir andre tilgang til personopplysninger,
som f.eks. en databehandler eller andre som utfører oppdrag
i tilknytning til informasjonssystemet, skal den registeransvarlige
påse at disse oppfyller kravene i første og annet
ledd.
§ 4 Internkontroll
Den registeransvarlige skal etablere og holde vedlike planlagte
og systematiske tiltak som er nødvendige for å oppfylle
kravene i eller i medhold av denne loven.
Den registeransvarlige skal dokumentere tiltakene. Dokumentasjonen
skal også gjøres tilgjengelig for medarbeiderne
hos den registeransvarlige og dennes databehandler.
§ 5 Generelle vilkår for registrering
Det kan bare registreres opplysninger som nevnt i § 6
når det er nødvendig for å oppnå et
av formålene som nevnt i §§ 7 til 9 og
den konkrete sakens betydning tilsier at opplysningene bør
registreres.
Registreringen av opplysningene må være
besluttet av kompetent myndighet før meldingen kontrolleres
og legges inn av den registeransvarlige.
Ved registrering av melding med anmodning om pågripelse,
jf. § 7 nr. 1, skal det kontrolleres om den nasjonale lovgivningen
hos de konvensjonspartene som anmodningen rettes til, gir hjemmel
for pågripelse.
§ 6 Opplysninger som kan registreres
Om personer kan det bare registreres
a) etternavn og fornavn, med henvisning til eventuelt
særskilt registrert aliasnavn
b) særlige fysiske kjennetegn av objektiv og uforanderlig
art
c) første bokstav i andre fornavn
d) fødselsdato og fødested
e) kjønn
f) statsborgerskap
g) angivelse av om vedkommende er bevæpnet
h) angivelse av om vedkommende anses som voldelig
i) begrunnelse for meldingen
j) hvilke tiltak som skal iverksettes.
Det kan også registreres opplysninger om følgende
gjenstander:
a) stjålne eller på annen måte
forsvunne motorkjøretøyer med et sylindervolum
på over 50 ccm
b) stjålne eller på annen måte
forsvunne tilhengere og campingvogner med en egenvekt på over
750 kg
c) stjålne eller på annen måte
forsvunne skytevåpen
d) stjålne eller på annen måte
forsvunne blankodokumenter
e) stjålne eller på annen måte
forsvunne legitimasjonsdokumenter (pass, identitetskort, førerkort)
f) pengesedler (med registrerte nummer).
§ 7 Vilkår for å registrere
opplysninger om personer
Det er adgang til å registrere
1. opplysninger om personer som ettersøkes
med henblikk på pågripelse og utlevering
2. opplysninger om personer som ikke skal gis tillatelse
til innreise fordi
a) det i forbindelse med utvisning
etter utlendingsloven § 29 første ledd bokstav
a er truffet vedtak om innreiseforbud, og vedtaket fortsatt er gjeldende, eller
b) det i forbindelse med utvisning etter utlendingsloven § 29
første ledd bokstav b, c eller d er truffet vedtak om innreiseforbud
som fortsatt er gjeldende, og som bygger på at vedkommendes
opphold i Norge kan utgjøre en fare for den offentlige
orden eller sikkerhet eller statens sikkerhet.
3. opplysninger om personer som er savnet eller som av hensyn
til sin egen sikkerhet eller for å forebygge farer må bringes
midlertidig i forvaring
4. opplysninger om vitner, personer som er innstevnet for
en domstol for egne handlinger i en straffesak eller om personer
som vil få forkynt straffedom, eller innkalles til soning
av frihetsstraff, for å få kjennskap til oppholdssted
eller bopel.
§ 8 Vilkår for å registrere
opplysninger om personer og kjøretøyer med henblikk
på observasjon eller målrettet kontroll
Det er adgang til å registrere opplysninger om
personer eller kjøretøyer med henblikk på observasjon eller
målrettet kontroll
1. for å bekjempe straffbare handlinger
og forebygge trusler mot den offentlige sikkerhet
a) når det foreligger
konkrete holdepunkter for å anta at vedkommende person
planlegger å begå eller begår et større
antall og særdeles alvorlige straffbare handlinger, eller
b) når det ut fra en samlet vurdering av vedkommende
person, særlig på grunnlag av tidligere begåtte straffbare
handlinger, må antas at vedkommende også i fremtiden
vil begå særdeles alvorlige straffbare handlinger.
2. når det foreligger konkrete holdepunkter for å anta
at opplysninger om tilholdssted, reiserute, bestemmelsessted, passasjerer,
medbrakte gjenstander eller omstendigheter knyttet til gjenfinning
av personen eller kjøretøyet er nødvendig
for å forebygge en alvorlig trussel fra vedkommende persons
side eller andre alvorlige trusler mot statens indre eller ytre
sikkerhet.
§ 9 Vilkår for å registrere
opplysninger om gjenstander
Det er adgang til å registrere opplysninger om gjenstander
som ettersøkes for beslag eller som bevis i en straffesak.
§ 10 Begrenset adgang til å benytte
opplysningene for andre formål
Opplysningene som er registrert i SIS, kan ikke benyttes
til andre formål enn det som er fastsatt for den enkelte
registrering i henhold til §§ 7 til 9.
Uten hinder av første ledd kan man benytte opplysninger
til et annet formål som nevnt i §§ 7
til 9 når det er nødvendig for å forebygge
a) en overhengende fare for den offentlige orden
og sikkerhet,
b) en alvorlig trussel mot rikets sikkerhet, eller
c) en alvorlig straffbar handling,
og det er innhentet tillatelse fra den staten som har lagt
inn opplysningene.
§ 11 Overføring av opplysninger
som ikke formidles via SIS
Overføring av supplerende opplysninger som ikke formidles
via SIS og som hentes fra andre politiregistre, reguleres av strafferegistreringsloven
og personregisterloven.
§ 12 Tilgang til SIS/bemyndigelse
Følgende myndigheter har tilgang (rett til direkte søk)
til SIS:
a) politimyndighet når den utøver
grensekontroll og annen kontroll
b) utlendingsmyndighet med ansvar for behandling av visumsøknader,
behandling av tillatelser til opphold, og ellers ved håndheving
av utlendingsloven med hensyn til de opplysninger som er lagt inn
i medhold av § 7 nr. 2 for å gjennomføre
bestemmelsene om personbevegelse i konvensjonen om gjennomføring
av Schengenavtalen.
Tilgang til registeret skal kun gis til personer som har
fått særskilt bemyndigelse. Brukerne kan bare søke
etter de opplysninger som er nødvendige for å ivareta
deres oppgaver.
§ 13 Utlevering av opplysninger fra SIS
Opplysninger om personer og gjenstander kan etter begjæring
utleveres fra registeret til:
a) politi- og tollmyndighet samt Kystvakten når
den utøver grensekontroll
b) politi- og tollmyndighet når den foretar annen kontroll
enn grensekontroll, samt Kystvakten når den utøver
oppgaver som ellers er tillagt politi- og tollmyndighet
c) utlendingsmyndighet i saker som nevnt i § 12
første ledd bokstav b
d) departementet i forbindelse med utøvelse av
overordnet myndighet.
Det kan bare utleveres opplysninger som er nødvendig
for å ivareta mottakerens oppgaver.
§ 14 Taushetsplikt
Enhver som under utøvelse av tjeneste eller arbeid får
adgang eller kjennskap til opplysninger fra SIS, plikter å hindre
at uvedkommende får kjennskap til disse.
Forvaltningsloven §§ 13 - 13 d gjelder
ikke.
§ 15 Innsyn
Den registrerte har rett til å få opplyst
hvilke opplysninger om seg selv som er registrert i SIS.
Den registrerte kan ikke få innsyn i opplysninger dersom
det kan skade gjennomføringen av det tiltaket det er anmodet
om, eller dersom vernet av andre personer tilsier det. Innsyn skal
alltid nektes i det tidsrommet det er anmodet om observasjon.
Begjæring om innsyn fremsettes for den registeransvarlige
eller den myndighet som har besluttet registrering, men avgjøres
av den registeransvarlige. Dersom meldingen det begjæres
innsyn i, er lagt inn av en annen konvensjonspart, plikter den registeransvarlige å gi
denne konvensjonsparten anledning til å uttale seg før
innsyn gis.
§ 16 Retting og sletting av uriktige opplysninger
Den registrerte kan kreve rettet uriktige eller ufullstendige
opplysninger om seg selv eller få slettet opplysninger
beheftet med rettslige feil. Det samme gjelder opplysninger det
ikke er adgang til å registrere.
Dersom det er registrert opplysninger som er uriktige,
ufullstendige eller som det ikke er adgang til å registrere,
skal den registeransvarlige på begjæring av den
registrerte eller av eget tiltak sørge for at opplysningene
rettes, suppleres eller slettes.
Den registeransvarlige skal så vidt mulig sørge
for at feilen ikke får betydning for den registrerte, f.eks. ved å varsle
mottakere av utleverte opplysninger.
Dersom registrerte opplysninger som nevnt i annet ledd
er lagt inn av en annen konvensjonspart, skal den registeransvarlige
uten opphold underrette denne konvensjonsparten med anmodning om å rette,
supplere eller slette opplysningene. Dersom anmodningen ikke blir
etterkommet, kan den registrerte bringe saken inn for departementet
som klagesak.
Begjæring om retting eller sletting fremsettes
for den registeransvarlige eller den myndighet som har besluttet
registrering, men avgjøres av den registeransvarlige.
§ 17 Krav til behandling av begjæringer
om innsyn, retting eller sletting
Begjæringer om innsyn eller om retting og sletting
skal besvares skriftlig uten ugrunnet opphold og senest innen 30
dager fra den dagen henvendelsen kom inn.
Dersom særlige forhold gjør det umulig å svare
på henvendelsen innen 30 dager, kan gjennomføringen utsettes
inntil det er mulig å gi svar. Det skal i så fall gis
et foreløpig svar med angivelse av sannsynlig tidspunkt
for når svar kan gis.
Den registrerte kan pålegges å legge
frem en skriftlig og undertegnet begjæring.
§ 18 Erstatning
En person har krav på erstatning for skade som
er påført som følge av at opplysninger
er registrert eller brukt i strid med reglene for behandling av
opplysninger i SIS. Dette gjelder uten hensyn til om det er utvist skyld
av den registeransvarlige eller dennes databehandler eller av noen
annen som har truffet beslutning eller lagt inn melding om registrering.
Erstatningen skal svare til det økonomiske tap som
den registrerte er påført ved den ulovlige registreringen
eller bruken av opplysningene. Erstatningen kan også omfatte
erstatning for krenkelse eller annen skade av ikke-økonomisk
art (oppreisning) i den utstrekning dette finnes rimelig.
Krav om erstatning fremsettes for den registeransvarlige
eller den myndighet som har besluttet registrering, men behandles
av den registeransvarlige. Krav om erstatning må fremsettes
senest ett år etter at den skadelidte er blitt kjent med
registreringen. Når krav fremsettes etter at en person
har vært siktet i en straffesak, gjelder likevel behandlingsreglene
i straffeprosessloven kapittel 31. Straffeprosessloven § 444, § 445
og § 446 gjelder ikke for krav om erstatning etter bestemmelsen
her.
§ 19 Klageadgang
Den registrerte kan påklage avgjørelse
om innsyn, retting eller sletting og erstatning til departementet.
Ved klagebehandling i saker som gjelder innsyn, retting
eller sletting, skal departementet forelegge saken for Datatilsynet
til uttalelse før klagesaken avgjøres.
Forvaltningsloven kapittel VI gjelder tilsvarende så langt
det passer.
§ 20 Sletting
Opplysninger om personer eller gjenstander som er lagt
inn av den registeransvarlige, skal ikke oppbevares lenger enn det
som er nødvendig for formålet med registreringen.
Opplysninger som er registrert i medhold av § 7, skal
den registeransvarlige senest tre år etter registreringen
ta stilling til om det er nødvendig å oppbevare.
Opplysninger som er registrert i medhold av § 8, skal
den registeransvarlige senest ett år etter registreringen
ta stilling til om det er nødvendig å oppbevare.
Hvis oppbevaringen forlenges, gjelder tilsvarende frister
som nevnt i annet og tredje ledd for den forlengede registreringen.
Opplysninger om legitimasjonsdokumenter og pengesedler
som er registrert i medhold av § 9, skal ikke oppbevares
lenger enn fem år.
Opplysninger om motorkjøretøyer, tilhengere
og campingvogner som er registrert i medhold av § 9, skal
ikke oppbevares lenger enn tre år.
Andre opplysninger enn de som er omhandlet i annet, tredje,
femte og sjette ledd kan ikke oppbevares lenger enn ti år.
Den registeransvarlige skal etablere rutiner for å sikre
at behovet for å slette opplysninger blir jevnlig vurdert.
§ 21 Datatilsynets oppgaver
Datatilsynet skal kontrollere at loven og forskrifter gitt
i medhold av loven blir fulgt, og at feil eller mangler blir rettet.
Datatilsynet kan etter begjæring fra den registrerte kontrollere
om opplysningene om vedkommende i SIS er riktige, og om opplysningene
er registrert og brukt i samsvar med denne loven. Dersom opplysningene
er lagt inn i systemet av en annen konvensjonspart, skal kontrollen
foretas i samråd med denne konvensjonspartens kontrollorgan.
§ 22 Datatilsynets tilgang til opplysninger
Datatilsynet kan kreve de opplysningene som trengs for å gjennomføre
sine oppgaver.
Datatilsynet kan som ledd i sin kontroll med at lovens
regler etterleves kreve adgang til de steder der personopplysningene
behandles og der det finnes hjelpemidler for behandlingen. Tilsynet
kan gjennomføre de prøver eller kontroller som
det mener er nødvendige og kreve bistand fra personalet
på stedet i den grad dette må til for å få utført
prøvene eller kontrollene.
Rett til å kreve opplysninger eller tilgang til
lokaler og hjelpemidler i henhold til første og annet ledd
er ikke begrenset av bestemmelser om taushetsplikt.
§ 23 Pålegg om endring eller opphør
av ulovlige behandlinger
Datatilsynet kan gi den registeransvarlige pålegg om
at behandling av opplysninger i strid med denne loven skal opphøre
eller stille vilkår som må oppfylles for at behandlingen
skal være i samsvar med loven. Datatilsynet kan likevel
ikke gi innsyn i opplysninger som er registrert etter § 7
nr. 1 eller § 8 når den registeransvarlige avslår å gi
innsyn under henvisning til § 15 annet ledd.
Datatilsynets vedtak etter første ledd kan ikke
påklages.
§ 24 Særregler om meldinger lagt
inn av en annen konvensjonspart
Dersom Datatilsynets pålegg eller vedtak truffet av
departementet gjelder en melding som er lagt inn av en annen konvensjonspart,
skal den registeransvarlige oversende avgjørelsen til denne
konvensjonsparten med anmodning om fullbyrdelse.
Den registeransvarlige skal fullbyrde endelige avgjørelser
truffet av andre konvensjonsparters myndigheter som gjelder meldinger
lagt inn av norske myndigheter.
§ 25 Forskrifter
Kongen kan gi forskrifter om:
a) beslutningskompetanse og saksbehandlingsregler,
jf. § 5
b) bemyndigelse av personell som skal ha tilgang til registeret,
jf. § 12
c) saksbehandlingsregler, jf. §§ 14 -
20 og 24
d) informasjonssikkerheten, herunder bl.a. om organisatoriske
og tekniske sikkerhetstiltak, jf. § 3
e) gjennomføring av internkontroll, jf. § 4.
§ 26 Geografisk virkeområde
Denne loven gjelder ikke for Svalbard.
§ 27 Ikrafttredelse
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
B.
Vedtak til lov
om endringer i utlendingsloven og i enkelte andre lover som
følge av Schengensamarbeidet.
I.
I lov 24. juni 1988 nr. 64 om utlendingers adgang til
riket og deres opphold her (utlendingsloven) gjøres følgende
endringer:
§ 6 annet ledd annet og tredje punktum
skal lyde:
Opphold i annet land som deltar i Schengensamarbeidet likestilles
med opphold i riket. Kongen kan ved forskrift gi regler
om opphold ut over tre måneder der dette følger
av internasjonal avtale og nærmere regler om
beregning av oppholdstid.
§ 17 første ledd ny bokstav e skal
lyde:
e) kan kreves mottatt av et annet land
som deltar i samarbeidet i henhold til Dublinkonvensjonen 15. juni
1990,
Nåværende bokstav e blir bokstav f.
§ 17 annet ledd skal lyde:
Adgangen til å returnere flyktning til annen stat
i medhold av første ledd bokstav c, d og e skal
ikke benyttes dersom flyktningen har en tilknytning til riket som
gjør at Norge er nærmest til å gi flyktningen
beskyttelse.
§ 23 skal lyde:
§ 23 Grensepassering og grensekontroll
Enhver som kommer til riket, skal straks melde seg for
passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. Enhver
som reiser fra riket, er underlagt utreisekontroll og skal ved utreisen
melde seg for passkontrollen eller nærmeste politimyndighet. Unntak
gjelder ved passering av indre Schengen-grense,
og ellers når departementet bestemmer.
Inn- og utreise skal skje over godkjente grenseovergangssteder
dersom ikke annet er bestemt. Departementet avgjør hvor
det skal være godkjente grenseovergangssteder. Uten
hinder av denne lov kan indre Schengen-grense passeres hvor som
helst. Tollovgivningen gjelder ved passering av indre grense.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler om inn-
og utreisekontroll og om unntak fra bestemmelsene i første
og annet ledd om passering av indre Schengen-grense. Kongen
kan ved forskrift også gi politiet myndighet til å foreta
innkreving av pass og andre reisedokumenter fra utlending før
innreisen til riket samt pålegge fører av skip
eller luftfartøy å kontrollere at reisende har
gyldig reisedokument.
§ 25 skal lyde:
§ 25 Visum
Utlending må ha visum for å kunne reise
inn i riket med mindre Kongen ved forskrift har gjort unntak fra
visumkravet. Utlending som har oppholdstillatelse utstedt
av et land som deltar i Schengensamarbeidet, er unntatt fra visumplikt.
Med oppholdstillatelse menes her tillatelse av en hvilken som helst
art som gir rett til opphold på utstederlandets territorium.
Utlending som har midlertidig oppholdstillatelse utstedt av et land
som deltar i Schengensamarbeidet med sikte på behandling
av en søknad om asyl eller opphold, må for å være
unntatt fra visumplikten i tillegg ha reisedokument utstedt av det
land som har utstedt oppholdstillatelsen.
Visum utstedt av land som deltar i Schengensamarbeidet
er gyldig for innreise og opphold i riket i den angitte tidsperiode,
når dette fremgår av visumet.
Kongen kan ved forskrift gi regler om plikt til å ha lufthavntransittvisum.
Visum gis ved påtegning i pass eller annet legitimasjonspapir
eller ved særskilt dokument, etter nærmere regler
fastsatt av Kongen, som også gir regler om fremgangsmåten
ved søknad.
Visum for besøk gis for en innreise og for opphold av
bestemt varighet inntil tre måneder. Ved særlig
behov kan slikt besøksvisum gis med gyldighet for flere innreiser.
Kongen kan gi nærmere regler om behandlingen av søknader
om besøksvisum.
Søknad om visum avgjøres av Utlendingsdirektoratet.
Myndighet til å avgjøre søknad om besøksvisum og lufthavntransittvisum kan
også legges til utenrikstjenesten. Kongen kan
gi nærmere regler ved forskrift.
§ 27 første ledd bokstav c skal
lyde:
c) som mangler slik tillatelse som er nødvendig
etter kapittel 2 eller ikke kan sannsynliggjøre
det oppgitte formålet med oppholdet,
§ 27 første ledd bokstav i og j
skal lyde:
i) som er innmeldt i Schengen informasjonssystem (SIS)
med henblikk på ikke å tillate innreise,
j) når det er nødvendig av hensyn
til Norges eller annet Schengen-lands nasjonale sikkerhet, offentlige
orden eller internasjonale forbindelser.
§ 27 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan ved forskrift gi regler om unntak fra bestemmelsene
i første ledd for innehaver av visum eller oppholdstillatelse
utstedt av land som deltar i Schengensamarbeidet. Med oppholdstillatelse
menes her tillatelse som nevnt i § 34a første
ledd.
§ 31 første ledd første
punktum skal lyde:
Vedtak om bortvisning etter § 27 første
ledd bokstav a til i treffes av politimesteren
eller den politimesteren bemyndiger.
Ny § 34a skal lyde:
§ 34a Oversending av opplysninger
I den utstrekning Norge er forpliktet til det
som deltaker i Schengensamarbeidet og samarbeidet i henhold til
Dublinkonvensjonen 15. juni 1990, kan utlendingsmyndighetene uten
hinder av taushetsplikt oversende opplysninger om enkeltpersoner
til myndighetene i land som deltar i slikt samarbeid, som ledd i
eller til bruk ved behandling av sak om visum, asyl eller oppholdstillatelse.
Med oppholdstillatelse menes i denne paragrafen tillatelse av en
hvilken som helst art som er utstedt av et land som deltar i Schengensamarbeidet
og som gir rett til opphold på dets territorium. Midlertidig
tillatelse til opphold med sikte på behandling av en søknad
om asyl eller oppholdstillatelse omfattes likevel ikke.
Kongen kan ved forskrift gi nærmere regler
om hvilke forhold det kan opplyses om og vilkår som må være
oppfylt før oversending kan finne sted.
§ 45 første ledd bokstav b og c
skal lyde:
b) at føreren av luftfartøy som
kommer fra eller går til utlandet, skal gi politiet fortegnelse
over reisende og mannskap,
c) at føreren av skip som passerer grensen
på vei til eller fra norsk havn, skal gi politiet fortegnelse over
reisende og mannskap,
Nåværende bokstav c til g blir bokstav
d til h.
§ 46 tredje ledd skal lyde:
Når utlending som er kommet med skip eller luftfartøy, eller
som er brakt til riket av transportør som utfører
yrkesmessig landtransport av personer, blir bortvist etter §§ 27,
28 eller 57, plikter transportmiddelets eier
eller leier, og på dennes vegne dets fører eller
agent i riket, enten å ta utlendingen om bord igjen, på annen
måte bringe utlendingen ut av riket, eller å dekke
utgifter som måtte bli påført det offentlige
ved at utlendingen føres ut. På samme måte
foreligger plikt til å ta om bord og dekke utgifter til
eskorte av utlendingen ut av riket når politiet finner
dette nødvendig.
§ 46 nytt sjette ledd skal lyde:
Ansvaret etter tredje og femte ledd gjelder ikke ved
innreise over indre Schengen-grense.
§ 47 nytt tredje ledd skal lyde:
Med bøter eller med fengsel inntil tre år
straffes den som
a) i vinnings hensikt hjelper
utlending til ulovlig opphold i riket eller i annet land som deltar
i Schengensamarbeidet; eller
b)i vinnings hensikt hjelper
utlending til ulovlig å reise inn i riket eller i annet
land som deltar i Schengensamarbeidet.
Nåværende tredje til sjette ledd blr
nye fjerde til syvende ledd.
II.
I Almindelig borgerlig Straffelov 22. mai 1902 nr.
10 gjøres følgende endringer:
Innledningen i § 12a første
ledd skal lyde:
Når det overfor en person er avsagt endelig dom som
går inn under
1.lov 20. juli 1991
nr. 67 om overføring av domfelte
2.lov 25. mars 1977 nr. 22
om overføring av straffeforfølging fra eller til
annet europeisk land eller
3.internasjonal avtale innenfor
Schengensamarbeidet
kan ikke straffesak reises eller straffedom avsies her
i riket for samme straffbare forhold, såframt
Innledningen i § 12a andre ledd skal lyde:
Med mindre strafforfølgningen i domslandet skjedde
etter begjæring av norske myndigheter, gjelder første
ledd ikke for saker som nevnt i første ledd nr. 1 og 2
§ 12a nytt tredje ledd skal lyde:
Med mindre strafforfølgningen i domslandet skjedde
etter begjæring av norske myndigheter, gjelder første
ledd ikke for saker som nevnt i første ledd nr. 3, når
a)den handlingen
som lå til grunn for den utenlandske dommen, helt eller
delvis ble begått i Norge. Ble handlingen bare delvis begått
i Norge, gjelder unntaket likevel ikke dersom handlingen delvis
ble begått på territoriet til konvensjonsparten
der dommen ble avsagt;
b)den handlingen som lå til
grunn for den utenlandske dommen, er straffbar i Norge etter kapittel
8, 9 eller 14 i denne loven eller etter lov 18. august 1914 nr.
3 om forsvarshemmeligheter; eller
c)den handlingen som lå til
grunn for den utenlandske dommen, ble begått av en norsk
tjenestemann, og var et brudd på vedkommendes tjenesteplikter.
III.
I lov 13. juni 1975 nr. 39 om utlevering av lovbrytere
m.v. gjøres følgende endringer:
§ 5 nr. 1 nytt andre punktum skal
lyde:
Kongen kan inngå overenskomst med fremmed stat
om at bestemte typer lovbrudd ikke skal anses som politiske.
§ 9 nytt andre punktum skal lyde:
Med hensyn til avbrytelse av foreldelsesfristen
er det den anmodende stats bestemmelser som kommer til anvendelse
dersom utleveringsbegjæringen er fremmet av en stat som
deltar i Schengensamarbeidet.
Ny § 17a skal lyde:
1.Hvis den som begjæres
utlevert av en stat som deltar i Schengensamarbeidet har samtykket
i utlevering og samtykket ikke senere er kalt tilbake, kan utleveringsbegjæringen
behandles og avgjøres av den stedlige statsadvokat. Utlevering
skal skje hvis vilkårene i loven er oppfylt og det ikke
foreligger forhold som tilsier at begjæringen bør
avslås. Finner statsadvokaten at begjæringen må avslås,
eller det er tvil om utleveringsbegjæringen skal etterkommes,
eller det foreligger konkurrerende begjæringer om utlevering,
skal saken sendes via Riksadvokaten til departementet for avgjørelse.
2.Hvis den som har avgitt samtykke
som nevnt i nr. 1, har erklært at den anmodende stat kan
sette i verk straffeforfølgning eller fullbyrde straff
for en annen straffbar handling enn den utleveringsbegjæringen
gjelder, kan en slik erklæring bare kalles tilbake hvis
samtykke som nevnt i nr. 1 kalles tilbake.
3.Samtykke som nevnt i nr.
1 og erklæring som nevnt i nr. 2 skal avgis skriftlig i
rettsmøte. Det skal i rettsmøtet orienteres om
virkningen av samtykket. Dersom samtykket kalles tilbake, skal saken
oversendes forhørsretten for behandling etter de ordinære
regler om behandling av utleveringssaker i dette kapittel.
§ 24 nr. 3 skal lyde:
3. Begjæringen kan ikke etterkommes dersom
den handling forfølgningen gjelder, eller en tilsvarende
handling, ikke er straffbar etter norsk lov, eller dersom den etter
bestemmelsene i §§ 4-6 ikke kan begrunne utlevering. Første
punktum, andre alternativ gjelder ikke for stater tilsluttet Schengensamarbeidet. Ved
begjæring fra Danmark, Finland, Island eller Sverige gjelder
første punktum første alternativ bare når
den handlingen forfølgningen gjelder, er et politisk lovbrudd.
IV.
I lov 4. august 1995 nr. 53 om politiet (politiloven)
gjøres følgende endring:
Ny § 20a skal lyde
§ 20a Utenlandsk polititjenestemann
Utenlandsk polititjenestemann kan på norsk
territorium fortsette observasjon og forfølgelse av og
om nødvendig anholde en person som mistenkes for en straffbar
handling som ellers kan begrunne utlevering. Dette gjelder inntil
norsk politimyndighet har overtatt ansvaret for observasjonen eller
forfølgelsen eller krevd denne stanset, og bare så langt
det følger internasjonal avtale innenfor Schengensamarbeidet.
Under utøvelse av tjenestehandlinger
som nevnt i første ledd, er utenlandsk polititjenestemann å anse som
offentlig tjenestemann i forhold til straffelovens bestemmelser.
V.
Loven trer i kraft fra den tid Kongen bestemmer.
Oslo, i justiskomiteen, den 3. juni 1999.
Kristin Krohn Devold,leder. |
Jan Petter Rasmussen,ordfører. |
Jan Simonsen,sekretær. |