Begrepet terrorisme er ikke brukt i norsk straffelovgivning,
og vi har heller ingen straffebestemmelser som spesielt gjelder
terrorisme.
Sikkerhetsutvalget mener at det ikke bør innføres straffebestemmelser
som direkte knytter straffbarheten til begrepet terrorisme, og at
dagens vide strafferammer gir domstolene gode nok muligheter til å ta hensyn
til de aktuelle forholdene ved straffutmålingen.
De høringsinstanser som uttaler seg om dette, er enig
med Sikkerhetsutvalget. Også departementet er enig med
Sikkerhetsutvalget i at det i denne omgangen ikke bør innføres
særbestemmelser om terrorisme. Spørsmålet
om å innføre slike bestemmelser bør vurderes
i en bredere sammenheng.
Straffeloven § 12 regulerer i hvilken utstrekning en
handling som er begått i utlandet, kan straffeforfølges
i Norge. Er handlingen begått av en utlending, kan den
straffeforfølges i Norge hvis den omfattes av oppregningen
i første ledd nr. 4 bokstav a. Paragraf 104 a om deltagelse
i en organisasjon som har til formål ulovlig å forstyrre
samfunnsordenen eller som har militær karakter, er ikke
nevnt i denne opplistingen.
Sikkerhetsutvalget foreslår at § 104
a tas inn i oppregningen. Dermed vil overtredelse av bestemmelsen
kunne straffes i Norge selv om handlingen er begått av
en utlending i utlandet og handlingen ikke er straffbar i det landet
den er begått. ØKOKRIM og Overvåkingssentralen
støtter forslaget. Den norske Dommerforening mener at utvidelsen
bare bør gjelde hvis handlingen er rettet mot den norske
stat eller norsk statsmyndighet.
Departementet støtter Sikkerhetsutvalgets forslag.
Straffeloven § 90 rammer den som åpenbarer
opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets
sikkerhet «ligeoverfor anden Stat». Formuleringen «ligeoverfor
anden Stat» gjør at straffebudet ikke rammer overlevering
av slike opplysninger til andre, for eksempel terroristgrupper og
-organisasjoner.
Sikkerhetsutvalget foreslår at begrensningen «ligeoverfor
anden Stat» tas ut i § 90.
Flere høringsinstanser støtter forslaget. Overvåkingssentralen
mener at tilsvarende vilkår også bør
vurderes tatt ut i forhold til ulovlig etterretningsvirksomhet jf. § 91
a. Forsvarets Overkommando går imot endringen.
Det avgjørende for straffbarheten bør etter
departementets mening være om det er skadelig for rikets sikkerhet å røpe
opplysningen; ikke hvorvidt opplysningen bør holdes hemmelig
av hensyn til en fremmed stat eller av hensyn til andre. Departementet
støtter etter dette Sikkerhetsutvalgets forslag. Forslaget
fra POT om en endring av straffeloven § 91 a bør
eventuelt vurderes av Straffelovkommisjonen.
Hovedregelen i norsk rett er at forberedelse til straffbare handlinger
ikke er straffbare. Straffbarheten inntrer først når
det foreligger forsøk. Det finnes imidlertid en del enkeltbestemmelser
som rammer forberedelser til straffbare handlinger.
Sikkerhetsutvalget har vurdert om det bør innføres
en generell bestemmelse som forbyr forberedelser til terrorhandlinger.
Utvalget foreslår ingen slik bestemmelse. Derimot peker
utvalget på at det synes lite naturlig at det er straffbart å inngå avtale
om å begå ran (§ 269 nr. 1),
men ikke en del andre minst like alvorlige handlinger, som tvang,
frihetsberøvelse, grov legemsbeskadigelse, drap og grovt
skadeverk. Utvalget foreslår at § 159,
som gjelder avtaler inngått med sikte på å begå allmennfarlige
forbrytelser, utvides til også å gjelde avtale
om handlinger som nevnt. Strafferammen i § 159
er fengsel inntil 10 år. Utvalget foreslår en
lavere strafferamme - på 3 år - for den som inngår
avtale om å begå tvang, frihetsberøvelse,
ran og grovt skadeverk.
Straffeloven § 161 setter straff for den som
anskaffer sprengstoff i den hensikt å begå en
forbrytelse. Utvalget foreslår at dette straffebudet utvides
til også å omfatte anskaffelse av skytevåpen.
Flere instanser støtter forslaget til endringer i § 159.
Det er ulike syn på strafferammegrensene og hvilke handlinger
som bør omfattes i § 159 og § 161. Metodeutvalget
støtter Sikkerhetsutvalgets forslag, men antyder at man
bør gå enda lenger.
Departementet viser til at spørsmålet om straff
for forberedelseshandlinger vil bli grundig vurdert i forbindelse
med arbeidet med ny straffelov. Departementet er ellers enig i at
det i større grad enn i dag bør være straffbart å inngå avtale
om å begå grov legemsbeskadigelse, drap og alvorlig
frihetsberøvelse. Derimot er departementet uenig i at det
bør foreslås tilsvarende endringer for tvang,
mindre alvorlig frihetsberøvelse og grovt skadeverk, men § 151b
om sabotasje mot energiforsyning m.v. bør omfattes.
Våpenloven ble endret i 1998, og strafferammen ble da
kraftig skjerpet. Etter departementets syn er det ikke lenger behov
for å utvide § 161, slik Sikkerhetsutvalget
har foreslått.
Straffeloven § 104 a setter straff for den
som danner eller deltar i privat organisasjon av militær
karakter eller som støtter en slik organisasjon. Den rammer også den
som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning
som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller
andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse
i offentlige anliggender.
Sikkerhetsutvalget har vurdert om § 104 a bør
utvides til å hjemle forbud mot organisasjoner med bestemte
holdninger, for eksempel nynazistiske grupper, men foreslår
ikke en slik endring. Etter utvalgets syn er det prinsipielt betenkelig å forby
deltagelse i en organisasjon på grunn av meninger.
Ingen av høringsinstansene har vært uenige
med utvalget på dette punktet.
Departementet er enig i Sikkerhetsutvalgets vurdering.
Fremleggelsen av Lund-kommisjonens rapport (Dokument nr. 15 (1995-1996))
avdekket en juridisk uenighet om forståelsen av § 104
a annet ledd. Spørsmålet har særlig vært
om organisasjonens formål i seg selv er avgjørende
for straffbarheten eller om det må kreves at organisasjonen
ved ulovlige midler har tatt skritt for å realisere formålet.
Lund-kommisjonen mener at formålet i seg selv ikke er avgjørende.
Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. S. nr. 240 (1996-1997)
til grunn den samme forståelsen av § 104
a som Lund-kommisjonen.
Etter at Lund-kommisjonen avga sin rapport har tolkningen av § 104
a vært vurdert av Høyesteretts kjæremålsutvalg,
se Rt 1997 s. 894. Avgjørelsen bekrefter den tolkningen
Lund-kommisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt
til grunn. Departementet foreslår at § 104
a endres slik at denne lovforståelsen kommer uttrykkelig
frem av ordlyden. Endringen er bare ment som en presisering, ikke
som en endring i forhold til gjeldende rett.
Komiteen viser til at departementet
og Sikkerhetsutvalget i denne omgang ikke anbefaler særbestemmelser
om terrorisme, men holder åpnet for å vurdere
dette i en bredere sammenheng.
Komiteen er enig i at deltagelse i en organisasjon
som har til formål ulovlig å forstyrre samfunnsordenen
eller som har militær karakter, kan straffes i Norge selv
om handlingen er begått av en utlending i utlandet og ikke
er straffbar i det landet den er begått. Komiteen støtter
at dette tas inn i lovteksten.
Komiteen er enig i at straffeloven endres slik
at den rammer den som åpenbarer opplysninger som bør holdes
hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, enten dette skjer overfor
en annen stat eller overfor andre som terroristgrupper og organisasjoner. Komiteen deler
departementets oppfatning av at det avgjørende for straffbarheten
er om det er skadelig for rikets sikkerhet å røpe
opplysningen, ikke hvem man røper det til.
Komiteen er enig med Metodeutvalget og departementet
i at det i større grad enn i dag bør være straffbart å inngå avtale
om å begå straffbare handlinger. Komiteen støtter
at både grov legemsbeskadigelse, drap, alvorlig frihetsberøvelse,
samt sabotasje mot energiforsyning m.v. bør omfattes av
loven. Komiteen viser for øvrig til at den
nye våpenloven skjerpet strafferammene for ulovlig omgang
med våpen, og at straff for å anskaffe skytevåpen
for å begå ulovlig handling er inndekket der.
Komiteen understreker at forbud mot deltagelse
i en organisasjon må skje på bakgrunn av organisasjonens
handlinger, ikke dens meninger. Dette er i tråd med Lund-kommisjonens
innstilling om at en organisasjons formål i seg selv ikke
utløser straffbarhet, men at det må kreves at
organisasjonen har tatt skritt ved ulovlige midler for å realisere
formålet. Komiteen viser til at Høyesteretts
kjæremålsutvalgs kjennelse om at ikke enhver programerklæring
eller angivelse av formål kan føre til at deltagelse
m.v. i en organisasjon rammes av bestemmelsen. Således
rammer bestemmelsen ikke organisasjoner der selve angivelsen av
formålet har som eneste hensikt å vekke oppmerksomhet
eller vekke mulige medlemmers interesse, eller organisasjoner som åpenbart
ikke er i stand til å gjennomføre de ulovligheter
som er angitt som formål. På denne bakgrunn støtter komiteen presiseringen
av loven i tråd med dette.