Egne bestemmelser om terrorisme?

Begrepet terrorisme er ikke brukt i norsk straffelovgivning, og vi har heller ingen straffebestemmelser som spesielt gjelder terrorisme.

Sikkerhetsutvalget mener at det ikke bør innføres straffebestemmelser som direkte knytter straffbarheten til begrepet terrorisme, og at dagens vide strafferammer gir domstolene gode nok muligheter til å ta hensyn til de aktuelle forholdene ved straffutmålingen.

De høringsinstanser som uttaler seg om dette, er enig med Sikkerhetsutvalget. Også departementet er enig med Sikkerhetsutvalget i at det i denne omgangen ikke bør innføres særbestemmelser om terrorisme. Spørsmålet om å innføre slike bestemmelser bør vurderes i en bredere sammenheng.

Straffelovens stedlige virkeområde

Straffeloven § 12 regulerer i hvilken utstrekning en handling som er begått i utlandet, kan straffeforfølges i Norge. Er handlingen begått av en utlending, kan den straffeforfølges i Norge hvis den omfattes av oppregningen i første ledd nr. 4 bokstav a. Paragraf 104 a om deltagelse i en organisasjon som har til formål ulovlig å forstyrre samfunnsordenen eller som har militær karakter, er ikke nevnt i denne opplistingen.

Sikkerhetsutvalget foreslår at § 104 a tas inn i oppregningen. Dermed vil overtredelse av bestemmelsen kunne straffes i Norge selv om handlingen er begått av en utlending i utlandet og handlingen ikke er straffbar i det landet den er begått. ØKOKRIM og Overvåkingssentralen støtter forslaget. Den norske Dommerforening mener at utvidelsen bare bør gjelde hvis handlingen er rettet mot den norske stat eller norsk statsmyndighet.

Departementet støtter Sikkerhetsutvalgets forslag.

Straffeloven § 90

Straffeloven § 90 rammer den som åpenbarer opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet «ligeoverfor anden Stat». Formuleringen «ligeoverfor anden Stat» gjør at straffebudet ikke rammer overlevering av slike opplysninger til andre, for eksempel terroristgrupper og -organisasjoner.

Sikkerhetsutvalget foreslår at begrensningen «ligeoverfor anden Stat» tas ut i § 90.

Flere høringsinstanser støtter forslaget. Overvåkingssentralen mener at tilsvarende vilkår også bør vurderes tatt ut i forhold til ulovlig etterretningsvirksomhet jf. § 91 a. Forsvarets Overkommando går imot endringen.

Det avgjørende for straffbarheten bør etter departementets mening være om det er skadelig for rikets sikkerhet å røpe opplysningen; ikke hvorvidt opplysningen bør holdes hemmelig av hensyn til en fremmed stat eller av hensyn til andre. Departementet støtter etter dette Sikkerhetsutvalgets forslag. Forslaget fra POT om en endring av straffeloven § 91 a bør eventuelt vurderes av Straffelovkommisjonen.

Forberedelseshandlinger

Hovedregelen i norsk rett er at forberedelse til straffbare handlinger ikke er straffbare. Straffbarheten inntrer først når det foreligger forsøk. Det finnes imidlertid en del enkeltbestemmelser som rammer forberedelser til straffbare handlinger.

Sikkerhetsutvalget har vurdert om det bør innføres en generell bestemmelse som forbyr forberedelser til terrorhandlinger. Utvalget foreslår ingen slik bestemmelse. Derimot peker utvalget på at det synes lite naturlig at det er straffbart å inngå avtale om å begå ran (§ 269 nr. 1), men ikke en del andre minst like alvorlige handlinger, som tvang, frihetsberøvelse, grov legemsbeskadigelse, drap og grovt skadeverk. Utvalget foreslår at § 159, som gjelder avtaler inngått med sikte på å begå allmennfarlige forbrytelser, utvides til også å gjelde avtale om handlinger som nevnt. Strafferammen i § 159 er fengsel inntil 10 år. Utvalget foreslår en lavere strafferamme - på 3 år - for den som inngår avtale om å begå tvang, frihetsberøvelse, ran og grovt skadeverk.

Straffeloven § 161 setter straff for den som anskaffer sprengstoff i den hensikt å begå en forbrytelse. Utvalget foreslår at dette straffebudet utvides til også å omfatte anskaffelse av skytevåpen.

Flere instanser støtter forslaget til endringer i § 159. Det er ulike syn på strafferammegrensene og hvilke handlinger som bør omfattes i § 159 og § 161. Metodeutvalget støtter Sikkerhetsutvalgets forslag, men antyder at man bør gå enda lenger.

Departementet viser til at spørsmålet om straff for forberedelseshandlinger vil bli grundig vurdert i forbindelse med arbeidet med ny straffelov. Departementet er ellers enig i at det i større grad enn i dag bør være straffbart å inngå avtale om å begå grov legemsbeskadigelse, drap og alvorlig frihetsberøvelse. Derimot er departementet uenig i at det bør foreslås tilsvarende endringer for tvang, mindre alvorlig frihetsberøvelse og grovt skadeverk, men § 151b om sabotasje mot energiforsyning m.v. bør omfattes.

Våpenloven ble endret i 1998, og strafferammen ble da kraftig skjerpet. Etter departementets syn er det ikke lenger behov for å utvide § 161, slik Sikkerhetsutvalget har foreslått.

Medlemskap i organisasjoner

Straffeloven § 104 a setter straff for den som danner eller deltar i privat organisasjon av militær karakter eller som støtter en slik organisasjon. Den rammer også den som danner, deltar i eller støtter forening eller sammenslutning som har til formål ved sabotasje, maktanvendelse eller andre ulovlige midler å forstyrre samfunnsordenen eller å oppnå innflytelse i offentlige anliggender.

Sikkerhetsutvalget har vurdert om § 104 a bør utvides til å hjemle forbud mot organisasjoner med bestemte holdninger, for eksempel nynazistiske grupper, men foreslår ikke en slik endring. Etter utvalgets syn er det prinsipielt betenkelig å forby deltagelse i en organisasjon på grunn av meninger.

Ingen av høringsinstansene har vært uenige med utvalget på dette punktet.

Departementet er enig i Sikkerhetsutvalgets vurdering.

Fremleggelsen av Lund-kommisjonens rapport (Dokument nr. 15 (1995-1996)) avdekket en juridisk uenighet om forståelsen av § 104 a annet ledd. Spørsmålet har særlig vært om organisasjonens formål i seg selv er avgjørende for straffbarheten eller om det må kreves at organisasjonen ved ulovlige midler har tatt skritt for å realisere formålet. Lund-kommisjonen mener at formålet i seg selv ikke er avgjørende. Kontroll- og konstitusjonskomiteen legger i Innst. S. nr. 240 (1996-1997) til grunn den samme forståelsen av § 104 a som Lund-kommisjonen.

Etter at Lund-kommisjonen avga sin rapport har tolkningen av § 104 a vært vurdert av Høyesteretts kjæremålsutvalg, se Rt 1997 s. 894. Avgjørelsen bekrefter den tolkningen Lund-kommisjonen og kontroll- og konstitusjonskomiteen har lagt til grunn. Departementet foreslår at § 104 a endres slik at denne lovforståelsen kommer uttrykkelig frem av ordlyden. Endringen er bare ment som en presisering, ikke som en endring i forhold til gjeldende rett.

Komiteens merknader

Komiteen viser til at departementet og Sikkerhetsutvalget i denne omgang ikke anbefaler særbestemmelser om terrorisme, men holder åpnet for å vurdere dette i en bredere sammenheng.

Komiteen er enig i at deltagelse i en organisasjon som har til formål ulovlig å forstyrre samfunnsordenen eller som har militær karakter, kan straffes i Norge selv om handlingen er begått av en utlending i utlandet og ikke er straffbar i det landet den er begått. Komiteen støtter at dette tas inn i lovteksten.

Komiteen er enig i at straffeloven endres slik at den rammer den som åpenbarer opplysninger som bør holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet, enten dette skjer overfor en annen stat eller overfor andre som terroristgrupper og organisasjoner. Komiteen deler departementets oppfatning av at det avgjørende for straffbarheten er om det er skadelig for rikets sikkerhet å røpe opplysningen, ikke hvem man røper det til.

Komiteen er enig med Metodeutvalget og departementet i at det i større grad enn i dag bør være straffbart å inngå avtale om å begå straffbare handlinger. Komiteen støtter at både grov legemsbeskadigelse, drap, alvorlig frihetsberøvelse, samt sabotasje mot energiforsyning m.v. bør omfattes av loven. Komiteen viser for øvrig til at den nye våpenloven skjerpet strafferammene for ulovlig omgang med våpen, og at straff for å anskaffe skytevåpen for å begå ulovlig handling er inndekket der.

Komiteen understreker at forbud mot deltagelse i en organisasjon må skje på bakgrunn av organisasjonens handlinger, ikke dens meninger. Dette er i tråd med Lund-kommisjonens innstilling om at en organisasjons formål i seg selv ikke utløser straffbarhet, men at det må kreves at organisasjonen har tatt skritt ved ulovlige midler for å realisere formålet. Komiteen viser til at Høyesteretts kjæremålsutvalgs kjennelse om at ikke enhver programerklæring eller angivelse av formål kan føre til at deltagelse m.v. i en organisasjon rammes av bestemmelsen. Således rammer bestemmelsen ikke organisasjoner der selve angivelsen av formålet har som eneste hensikt å vekke oppmerksomhet eller vekke mulige medlemmers interesse, eller organisasjoner som åpenbart ikke er i stand til å gjennomføre de ulovligheter som er angitt som formål. På denne bakgrunn støtter komiteen presiseringen av loven i tråd med dette.