2.1 Generelt

Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe øye, frå Framstegspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, frå Kristeleg Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar østberg, frå Høgre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, frå Senterpartiet, Inga Kvalbukt, og frå Sosialistisk Venstreparti, Karin Andersen, viser til at lovforslaget er ei oppfølging av vedtak i Stortinget den 29. februar 1996 der Stortinget ba Regjeringa om legge fram ei stortingsmelding om ein livslang læringsreform.

Komiteen viser vidare til at lovforslaget byggjer på ei utgreiing frå Utdanningspermisjonsutvalget, jf. NOU 1998:20.

Komiteen viser til at Buerutvalet i si innstilling NOU 1997:25 Ny kompetanse, gjer framlegg om lovfesta rett til utdanningspermisjon for å sikre lik handsaming av alle arbeidstakarar og arbeidsgjevarar.

Komiteen har merka seg at nesten alle høyringsinstansane ser behovet for ein lovfesta rett til utdanningspermisjon for arbeidstakarar.

Komiteen konstaterer at departementet følgjer opp dette gjennom å fremje Ot.prp. nr. 68 (1998-1999), der det vert gjort framlegg om å gje alle arbeidstakarar ein individuell lovfesta rett til permisjon for å ta vidare utdanning. Komiteen er samd i dette.

Komiteen føreset at Regjeringa også følgjer opp med lovproposisjonar med framlegg om tilsvarande rettar til dei arbeidstakarane som ikkje kjem inn under virkeområdet til arbeidsmiljølova.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til Innst. S. nr. 78 (1998-1999) hvor Høyres medlemmer uttaler:

«Disse medlemmer er enig i at den viktigste begrunnelsen for å satse på en omfattende etter- og videreutdannelsesreform for voksne er stadig økende kompetansekrav både i næringsliv og i offentlig sektor. Det er derfor viktig at den praktiske utformingen av utdannelsesreformen tar sitt utgangspunkt i behovet for øket kompetanse på den enkelte arbeidsplass og hos den enkelte arbeidstager, og ikke et ønske om en generell permisjons- og velferdsreform.»

Disse medlemmer mener det er en svakhet med den fremlagte proposisjonen at forslagene fremmes uten at de finansielle sidene ved en etter- og videreutdanningsreform er klarlagt. Disse medlemmer vil understreke at det statlige økonomiske ansvar først og fremst skal være knyttet til det ansvar som man har som arbeidsgiver. Utover dette skal staten bidra med en lånekassefinansiering og statlige utdanningsinstitusjoner med utdanningstilbud. For disse medlemmer er det en vesentlig forutsetning at den øvrige finansieringsdelen skjer gjennom avtaler mellom arbeidsgiver og arbeidstakere og at den finansie­res av disse.

Disse medlemmer vil videre understreke at det er viktig at en reform som skal øke norsk økonomis vekstevne og robusthet ikke undergraver denne ved at fundamentet for fornyelse i næringslivet, de små- og mellomstore bedriftene, pålegges utgifter eller rettighetskrav som kan skape driftsproblemer. Disse medlemmer mener dette hensynet må ivaretas og at for enkelte små bedrifter vil være slik at alle ansatte kan ha nøkkelfunksjoner som gjør at retten til permisjon bortfaller. Disse medlemmer vil videre understreke at utdanningspermisjon kun kan kreves for permisjon som gir dokumentert kompetanse og støtter mindretallsforslaget fra Thorkildsensutvalget.

Disse medlemmer støtter forslaget om å lovfeste rett til utdanningspermisjon, men vil understreke at dette er basert på en utdanningspermisjonrettighet som er begrenset med hensyn til formål og avgrenset i forhold til hensynet til små- og mellomstore bedrifter. Videre vil disse medlemmer igjen understreke at denne lovfestingen ikke må medføre forventninger om at det offentlige skal bære belastningen med etter- og videreutdanningstiltak som arbeidslivets parter fremforhandler.

2.2 Vilkår for rett til utdanningspermisjon

Komiteen viser til at vilkår for rett til utdanningspermisjon er at arbeidstakarane har vore i arbeidslivet i minst tre år og er tilsett hjå den arbeidsgjevaren dei søkjer permisjon frå dei siste to åra.

Komiteen konstaterer vidare at det kan krevjast permisjon for inntil tre år, og arbeidsgjevar skal varslast av arbeidstakar skriftleg. Permisjon kan ikkje krevjast dersom dette er til hinder for ei forsvarleg drift og planlegging av verksemda - arbeidsgjevar skal innan visse tidsfristar gje arbeidstakar skriftleg melding om dette.

Komiteen vil peike på at rettar til å krevje permisjon i dag for kompetanseutvikling berre er nedfelt i avtalar mellom partane i arbeidslivet. Dette gjeld berre for enkelte arbeidstakarar og verksemder.

Komiteen er samd i at retten til utdanningspermisjon må gjelde for alle arbeidstakarar.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, er enig med departementet i at når det gjelder lærlinger vil det være mest rimelig om den tid lærlingen faktisk har arbeidet på lik linje med andre arbeidstakere, skal telle med i opptjeningstiden.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre vil understreke at læretid er en del av et utdanningsløp og ikke skal regnes med i opptjeningstiden for permisjon.

Komiteen viser til at det vert gjort framlegg om å ta inn ein heimel for at departementet kan gjere unntak for visse verksemder ved ei forskrift.

Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen frå Sosialistisk Venstreparti, er samd i at det i forskrifts form vert gjeve høve til heilt eller delvis å frita verksemder.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker at det er en forutsetning at denne forskriftshjemmelen kun skal benyttes i helt spesielle tilfeller.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener det i forskriftene må legges til grunn en forståelse av at hvis permisjon skaper driftsproblemer for virksomheten så kan permisjon nektes. Departementets forslag om at nøkkelpersonell kan unntas baserer seg på en slik forståelse. Disse medlemmer vil understreke at i mindre bedrifter kan det oppstå situasjoner hvor alle ansatte må ansees for å være nøkkelpersoner. Et stramt arbeidsmarked kan gjøre det umulig å skaffe kompetente vikarer. I slike tilfeller må hensynet til bedriften og arbeidsplassene telle mer enn den enkeltes rett til etterutdanning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber Regjeringen sikre at forskriftene tar hensyn til at alle ansatte i små bedrifter kan ha nøkkelstillinger, hvor langvarig permisjon kan skape store driftsproblemer.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil hevde at det ikke vil være hensiktsmessig eller i tråd med reformens intensjon at forskriftene skal kunne frita enkelte bedrifter fra plikten til å gi utdanningspermisjon etter denne loven. Dette medlem vil vise til at forslaget til § 33 D nr. 2 sier at utdanningspermisjon ikke kan kreves når det vil være til hinder for arbeidsgivers forsvarlige planlegging av drift og personaldisponeringer. Denne begrensingen anses å være tilstrekkelig og fanger opp nødvendige forbehold for bedriftene. Permisjonsreg­lene skal sikre likebehandling av alle arbeidstakere og gi arbeidsgiverne et felles grunnlag å behandle alle arbeidstakere på. Dette medlem vil derfor fremme følgende forslag:

Ǥ 33 D nr. 9 skal lyde:

Kongen kan gi nærmere regler for utfylling og gjennomføring av bestemmelsene i denne paragraf.»

Komiteen mener i likhet med departementet at en arbeidstaker må ha mulighet til å ta flere utdanningspermisjoner i løpet av sitt yrkesaktive liv. Komiteen er videre enig med departementet i at hovedregelen bør være at arbeidstakere ikke skal ha rett til ny utdanningspermisjon før det har gått minst ett år siden den foregående permisjonen tok til og det har gått dobbelt så lang tid som den foregående permisjonen varte.

Komiteen mener imidlertid at utdanningspermisjon for kurs av kortere varighet må unntas fra hovedregelen og foreslår følgende tillegg til arbeidsmiljøloven § 33 D nr. 3:

«§ 33 D nr. 3 andre punktum skal lyde:

For arbeidstakere som har hatt utdanningspermisjon for kurs under én måneds varighet gjelder ikke kravet om ett års opphold før neste utdanningspermisjon.»

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil understreke at intensjonene med loven er å lovfeste en individuell rett til utdanningspermisjon for alle arbeidstakere. Flertallet er derfor enig med departementet i at retten til utdanningspermisjon skal gjelde for arbeidstakerne uavhengig av om de er fast eller midlertidig tilsatte, og om de har full stilling eller er deltidstilsatt.

Flertallet mener det er et mål at flest mulig har fast tilsetting, men siden midlertidig ansatte utgjør en ikke ubetydelig del av arbeidsstyrken, er det viktig at også disse inkluderes i retten til utdanningspermisjon, dersom det skal være en målsetting å sikre alle arbeidstakere rett til permisjon.

Flertallet vil påpeke at kravet om to års forutgående tjeneste hos den det søkes permisjon fra ivaretar behovet for stabilitet i arbeidsforholdet.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil også påpeke faren for uønskede vridninger over mot midlertidig ansettelser dersom dette ikke omfattes av permisjonsretten. Dette flertallet har videre merket seg at det nylig er inngått en avtale om midlertidig ansettelsesforhold i EU. Avtalen skal bedre vilkårene for denne gruppen ved at det innføres et prinsipp om ikke-diskriminering i forhold til fast ansatte. Dette flertallet legger vekt på at denne avtalen vil kunne bli en del av EØS-avtalen.

Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet og Høgre er ikkje samd med departementet i at retten til utdanningspermisjon skal gjelde dei som er mellombels tilsette.

Desse medlemene er av den meining at ein slik lovfesta rett er ei så stor reform at den først må prøvast ut for dei fast tilsette, før ein utvidar dette.

Desse medlemene vil òg peike på at arbeidstakarar som har arbeidd to år hjå ein arbeidsgjevar i svært mange høve har rett på fast tilsetjing.

2.3 Permisjonen sitt formål og lengde

Komiteen er samd i at permisjonen skal nyttast til etter- og vidareutdanning og at den skal vere innan organiserte rammer.

Komiteen er samd med departementet i at permisjon kan vare inntil tre år, men likevel ikkje lenger enn utdanninga varer.

Komiteen er vidare samd i at dei som ønskjer å fullføre grunnskule og/eller vidaregåande opplæring skal kome inn under denne lovfesta retten.

Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet, Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, meiner utdanning utover dette må vere yrkesrelatert og omfatte alle typar av arbeidsmarknadsrelevant etter- og vidareutdanning.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre støtter Thorkildsensutvalgets forslag om at permisjon kun skal gis til utdanning som gir dokumentert kompetanse. Disse medlemmer vil understreke at et av de sentrale spørsmål i Buer-utvalget var at det bør etableres sy­stemer for å dokumentere realkompetanse. Fremfor å svekke kravet til dokumentert kompetanse som permisjonsgrunnlaget, bør derfor heller arbeidet med å etablere dokumentasjon prioriteres av partene i arbeidslivet.

Disse medlemmer mener det bør være et større samsvar mellom lengden på ansettelsen og etterutdanningspermisjonens lengde og støtter forslaget fra mindretallet i Thorkildsensutvalget. Dette innebærer at man må ha vært ansatt i virksomheten i 5 år for å kunne ta ut fulle 3 års permisjon. Etter 2 år kan man max ta ut 1 års etterutdanning.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 33 D nr. 1 skal lyde:

Fast ansatt arbeidstaker som har vært i arbeidslivet i 3 år har rett til permisjon for å delta i organiserte utdanningstilbud som gir dokumentert kompetanse etter følgende regler: Fast ansatt arbeidstaker som har vært ansatt i minst 2 år har rett til heltids- eller deltidspermisjon i inntil 1 år. Etter 5 års ansettelse har arbeidstaker rett til inntil 3 års heltids- eller deltidspermisjon. Utdanning ut over grunnskole eller videregående opplæringsnivå må være yrkesrelatert for å gi rett til permisjon. Yrkesrelatert utdanning omfatter alle typer arbeidsmarkedsrelevant etter- og videreutdanning.»

Komiteen vil vise til Innst. S. nr. 78 (1998-1999) der en samlet kirke-, utdannings- og forsk­ningskomité sier i de innledende merknader:

«Komiteen støtter Regjeringen i at reformen må ha en dimensjon utover det å sikre næringslivets behov for kompetent arbeidskraft. Vel så viktig er å realisere det potensialet som ligger i det enkelte mennesket. Følelsen av mestring og muligheten til utvikling og utfoldelse er viktig for menneskets trivsel. I denne sammenheng er det viktig å legge til grunn et utvidet kompetansebegrep der den enkeltes interesser og evner lar seg realisere gjennom reformen.»

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil hevde at begrepet yrkesrelevans derfor er for snevert for å kunne dekke det komiteen har lagt til grunn for reformen og begrepet vil også kunne bidra til å gi arbeidsgiver større rom for å avslå søknader. Dette medlem vil derfor foreslå at «arbeidslivsrelatert» blir brukt som begrep. Det dekker intensjonene i reformen og gir arbeidstakere mulighet til å delta i organiserte utdanningstilbud som arbeidslivet generelt har behov for.

Dette medlem fremmer følgende forslag:

«§ 33 D nr. 4 tredje punktum skal lyde:

Dersom det gjelder utdanning ut over grunnskole eller videregående opplæring, må arbeidslivsrelevans begrunnes.»

2.4 Rett til delvis permisjon

Komiteen er usamd med departementet i spørsmålet om at retten også skal gje høve til å ta ut delvis permisjon, og dermed gje høve til å kombinere arbeid og utdanning.

Komiteen vil understreke at det er kombinasjon mellom arbeid og utdanning som vil vere alternativet for folk flest grunna økonomi og familieliv.

Komiteen vil hevde at ei av hovudutfordringane som er lagt til grunn i den nye kompetansereforma er at utdanningstilboda i større grad skal rette seg mot å gje høve til å kombinere arbeid og utdanning. Mange vaksne menneske vil i framtida ønske å ta utdanning ved sida av å arbeide, lov om retten til utdanningspermisjon må ikkje legge hinder i vegen for ein slik mogleg veg å gå.

Komiteen meiner derfor at det er like stor trong for ein lovfesta rett til delvis permisjon som til heil permisjon. Dette vil også vere i tråd med arbeidsmarknaden og verksemdene sine behov. Utviklinga av kompetansesamfunnet vil vere best tent med at dei vaksne sin etter- og vidareutdanning kan kombinerast med arbeid.

Komiteen vil òg peike på at for ei rekkje yrkesgrupper er etter- og vidareutdanning og spesialisering basert på kombinasjonen av arbeid og deltidsstudier, der deltidsstudier anten skjer regelmessig gjennom eit eller fleire semester eller ved hyppige og kortare kurs/utdanningstilbod.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, vil derfor foreslå følgjande:

«§ 33 D nr. 1 første punktum skal lyde:

Arbeidstaker som har vært i arbeidslivet i minst tre år og som har vært tilsatt hos arbeidsgiveren de siste to år, har rett til heltids- eller deltidspermisjon i inntil tre år for å delta i organiserte utdanningstilbud.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til forslag under punkt 2.3 hvor adgangen til deltidspermisjon er ivaretatt. Disse medlemmer vil subsidiært støtte flertallets forslag.

Komiteen trur at arbeidsgjevarane vil sjå kva verdi det har å ha ein arbeidsstokk med høg kompetanse og god utdanning slik at både deltidspermisjonar og heiltidspermisjonar vert nytta til beste både for arbeidstakarane, arbeidsgjevarane og verksemdene.

Komiteen vil peike på at for dei fleste yrkesgrupper med grunnutdanning frå universitet, vitskapeleg høgskule og/eller høgskuler, er trongen for yrkesretta kurs av vidareutdannande karakter nokså snarleg etter grunnutdanning og starten i arbeidslivet. For ein del av desse gruppene er det dessutan aktuelt å starte på ein formalisert spesialisering gjennom ein kombinasjon av rettleiing i arbeid og mange kurs av kortare lengd. Ein må òg rekne med relativt mange skifte av tenestestad for å få teljande teneste for spesialiseringa.

Komiteen vil legge til at innføringa av ein lovfesta permisjonsrett, basert på krav om at arbeidstakaren skal ha vore i arbeidslivet i minst tre år og tilsett hjå arbeidsgjevaren dei to siste åra, ikkje må legge hinder i vegen for å halde oppe og vidareutvikle det mønster for etter- og vidareutdanning som vert praktisert for ymse yrkesgrupper.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at OECD har advart Norge mot å gjennomføre nye kostbare reformer som reduserer tilbudet av arbeidskraft. På denne bakgrunn mener disse medlemmer at problemene i norsk økonomi tilsier det må legges vekt på tilbud som gjør det mulig for den enkelte å kombinere opplæring og arbeid.

Disse medlemmer mener det er en svakhet ved den fremlagte lovproposisjon ikke å spesifisere rett til deltidspermisjon da dette for mange både ansatte og bedrifter vil være den mest aktuelle formen for etterutdanning.

2.5 Tidspunkt for uttak av utdanningspermisjon

Komiteen er samd i forslaget for det som gjeld tidspunkt for uttak av utdanningspermisjon.

2.6 Tvistemål

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har ingen merknader når det gjelder tvistemålsløsninger slik det går fram av lovforslaget.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener spørsmålet om utdanningspermisjon ikke skiller seg vesentlig fra andre forhold mellom arbeidsgiver og arbeidstaker der det kan oppstå konflikt. Disse medlemmer mener tvister i første omgang må kunne løses lokalt bl.a. gjennom dialog mellom arbeidsgiver og tillitsmannsapparatet på arbeidsplassen. Siden Regjeringens forslag innebærer at kompliserte saker vil gå til domstolen, mener disse medlemmer at det ikke er nødvendig å etablere en særnemnd før det viser seg at det blir et reelt behov. Disse medlemmer vil derfor gå imot at det etableres en særnemnd til å behandle tvistesaker.

Disse medlemmer vil stemme imot forslag til § 33 D nr. 6, 7 og 8.

Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn følgende forslag:

«§ 33 D nr. 9 blir nr. 6.»

2.7 Framgangsmåte ved søknad om utdanningspermisjon

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, har ingen merknader.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener lovteksten ikke skal formuleres som et varsel om permisjon, men som en søknad om permisjon. Dette er etter disse medlemmers mening mer i tråd med det faktiske innholdet i lovteksten, og avspeiler at utdanningspermisjoner både er i arbeidsgiver og arbeidstakers interesse.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«§ 33 D nr. 4 første og andre punktum skal lyde:

Arbeidstaker som vil nytte sin rett til utdanningspermisjon, må sende arbeidsgiver skriftlig søknad om dette. Søknad til arbeidsgiver skal inneholde opplysninger om utdanningens faglige innhold, varighet og eventuelle opptak ved utdanningsinstitusjon.»

2.8 Arbeidstakarane sitt stillingsvern

Komiteen har ingen merknader.