Komiteen, medlemene frå Arbeidarpartiet, leiaren
Sylvia Brustad, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Leif Lund og Signe øye,
frå Framstegspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, frå Kristeleg
Folkeparti, Olaf Gjedrem og Ivar østberg, frå Høgre, Sverre J. Hoddevik
og Erna Solberg, frå Senterpartiet, Inga Kvalbukt, og frå Sosialistisk Venstreparti,
Karin Andersen, viser til at lovforslaget er ei oppfølging
av vedtak i Stortinget den 29. februar 1996 der Stortinget ba Regjeringa
om legge fram ei stortingsmelding om ein livslang læringsreform.
Komiteen viser vidare til at lovforslaget byggjer
på ei utgreiing frå Utdanningspermisjonsutvalget, jf.
NOU 1998:20.
Komiteen viser til at Buerutvalet i si innstilling NOU
1997:25 Ny kompetanse, gjer framlegg om lovfesta rett til utdanningspermisjon
for å sikre lik handsaming av alle arbeidstakarar og arbeidsgjevarar.
Komiteen har merka seg at nesten alle høyringsinstansane
ser behovet for ein lovfesta rett til utdanningspermisjon for arbeidstakarar.
Komiteen konstaterer at departementet følgjer opp
dette gjennom å fremje Ot.prp. nr. 68 (1998-1999), der
det vert gjort framlegg om å gje alle arbeidstakarar ein
individuell lovfesta rett til permisjon for å ta vidare
utdanning. Komiteen er samd i dette.
Komiteen føreset at Regjeringa også følgjer opp
med lovproposisjonar med framlegg om tilsvarande rettar til dei
arbeidstakarane som ikkje kjem inn under virkeområdet til
arbeidsmiljølova.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til Innst. S. nr. 78 (1998-1999) hvor Høyres
medlemmer uttaler:
«Disse medlemmer er enig i at den viktigste begrunnelsen
for å satse på en omfattende etter- og videreutdannelsesreform
for voksne er stadig økende kompetansekrav både
i næringsliv og i offentlig sektor. Det er derfor viktig
at den praktiske utformingen av utdannelsesreformen tar sitt utgangspunkt
i behovet for øket kompetanse på den enkelte arbeidsplass og
hos den enkelte arbeidstager, og ikke et ønske om en generell
permisjons- og velferdsreform.»
Disse medlemmer mener det er en svakhet med den
fremlagte proposisjonen at forslagene fremmes uten at de finansielle
sidene ved en etter- og videreutdanningsreform er klarlagt. Disse medlemmer vil
understreke at det statlige økonomiske ansvar først
og fremst skal være knyttet til det ansvar som man har
som arbeidsgiver. Utover dette skal staten bidra med en lånekassefinansiering
og statlige utdanningsinstitusjoner med utdanningstilbud. For disse
medlemmer er det en vesentlig forutsetning at den øvrige
finansieringsdelen skjer gjennom avtaler mellom arbeidsgiver og
arbeidstakere og at den finansieres av disse.
Disse medlemmer vil videre understreke at det
er viktig at en reform som skal øke norsk økonomis
vekstevne og robusthet ikke undergraver denne ved at fundamentet
for fornyelse i næringslivet, de små- og mellomstore
bedriftene, pålegges utgifter eller rettighetskrav som
kan skape driftsproblemer. Disse medlemmer mener
dette hensynet må ivaretas og at for enkelte små bedrifter
vil være slik at alle ansatte kan ha nøkkelfunksjoner
som gjør at retten til permisjon bortfaller. Disse
medlemmer vil videre understreke at utdanningspermisjon
kun kan kreves for permisjon som gir dokumentert kompetanse og støtter
mindretallsforslaget fra Thorkildsensutvalget.
Disse medlemmer støtter forslaget om å lovfeste
rett til utdanningspermisjon, men vil understreke at dette er basert
på en utdanningspermisjonrettighet som er begrenset med
hensyn til formål og avgrenset i forhold til hensynet til
små- og mellomstore bedrifter. Videre vil disse
medlemmer igjen understreke at denne lovfestingen ikke må medføre
forventninger om at det offentlige skal bære belastningen med
etter- og videreutdanningstiltak som arbeidslivets parter fremforhandler.
Komiteen viser til at vilkår
for rett til utdanningspermisjon er at arbeidstakarane har vore
i arbeidslivet i minst tre år og er tilsett hjå den
arbeidsgjevaren dei søkjer permisjon frå dei siste
to åra.
Komiteen konstaterer vidare at det kan krevjast permisjon
for inntil tre år, og arbeidsgjevar skal varslast av arbeidstakar
skriftleg. Permisjon kan ikkje krevjast dersom dette er til hinder
for ei forsvarleg drift og planlegging av verksemda - arbeidsgjevar
skal innan visse tidsfristar gje arbeidstakar skriftleg melding
om dette.
Komiteen vil peike på at rettar til å krevje
permisjon i dag for kompetanseutvikling berre er nedfelt i avtalar
mellom partane i arbeidslivet. Dette gjeld berre for enkelte arbeidstakarar
og verksemder.
Komiteen er samd i at retten til utdanningspermisjon
må gjelde for alle arbeidstakarar.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
er enig med departementet i at når det gjelder lærlinger
vil det være mest rimelig om den tid lærlingen
faktisk har arbeidet på lik linje med andre arbeidstakere,
skal telle med i opptjeningstiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre vil understreke at læretid er en del av
et utdanningsløp og ikke skal regnes med i opptjeningstiden
for permisjon.
Komiteen viser til at det vert gjort
framlegg om å ta inn ein heimel for at departementet kan
gjere unntak for visse verksemder ved ei forskrift.
Komiteen sitt fleirtal, alle unnateke medlemen
frå Sosialistisk Venstreparti, er samd i at det i forskrifts
form vert gjeve høve til heilt eller delvis å frita
verksemder.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, understreker at det
er en forutsetning at denne forskriftshjemmelen kun skal benyttes
i helt spesielle tilfeller.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener det i forskriftene må legges til
grunn en forståelse av at hvis permisjon skaper driftsproblemer
for virksomheten så kan permisjon nektes. Departementets
forslag om at nøkkelpersonell kan unntas baserer seg på en
slik forståelse. Disse medlemmer vil understreke
at i mindre bedrifter kan det oppstå situasjoner hvor alle ansatte
må ansees for å være nøkkelpersoner.
Et stramt arbeidsmarked kan gjøre det umulig å skaffe kompetente
vikarer. I slike tilfeller må hensynet til bedriften og
arbeidsplassene telle mer enn den enkeltes rett til etterutdanning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen sikre at forskriftene tar
hensyn til at alle ansatte i små bedrifter kan ha nøkkelstillinger,
hvor langvarig permisjon kan skape store driftsproblemer.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at det ikke vil være hensiktsmessig eller i tråd
med reformens intensjon at forskriftene skal kunne frita enkelte
bedrifter fra plikten til å gi utdanningspermisjon etter
denne loven. Dette medlem vil vise til at forslaget
til § 33 D nr. 2 sier at utdanningspermisjon ikke
kan kreves når det vil være til hinder for arbeidsgivers
forsvarlige planlegging av drift og personaldisponeringer. Denne
begrensingen anses å være tilstrekkelig og fanger
opp nødvendige forbehold for bedriftene. Permisjonsreglene
skal sikre likebehandling av alle arbeidstakere og gi arbeidsgiverne
et felles grunnlag å behandle alle arbeidstakere på. Dette
medlem vil derfor fremme følgende forslag:
Ǥ 33 D nr. 9 skal lyde:
Kongen kan gi nærmere regler for utfylling og gjennomføring
av bestemmelsene i denne paragraf.»
Komiteen mener i likhet med departementet
at en arbeidstaker må ha mulighet til å ta flere
utdanningspermisjoner i løpet av sitt yrkesaktive liv. Komiteen er
videre enig med departementet i at hovedregelen bør være
at arbeidstakere ikke skal ha rett til ny utdanningspermisjon før
det har gått minst ett år siden den foregående
permisjonen tok til og det har gått dobbelt så lang
tid som den foregående permisjonen varte.
Komiteen mener imidlertid at utdanningspermisjon
for kurs av kortere varighet må unntas fra hovedregelen
og foreslår følgende tillegg til arbeidsmiljøloven § 33
D nr. 3:
Ǥ 33 D nr.
3 andre punktum skal lyde:
For arbeidstakere som har hatt utdanningspermisjon for
kurs under én måneds varighet gjelder ikke kravet
om ett års opphold før neste utdanningspermisjon.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil understreke at intensjonene med loven er å lovfeste
en individuell rett til utdanningspermisjon for alle arbeidstakere. Flertallet er
derfor enig med departementet i at retten til utdanningspermisjon
skal gjelde for arbeidstakerne uavhengig av om de er fast eller
midlertidig tilsatte, og om de har full stilling eller er deltidstilsatt.
Flertallet mener det er et mål at flest
mulig har fast tilsetting, men siden midlertidig ansatte utgjør
en ikke ubetydelig del av arbeidsstyrken, er det viktig at også disse
inkluderes i retten til utdanningspermisjon, dersom det skal være
en målsetting å sikre alle arbeidstakere rett
til permisjon.
Flertallet vil påpeke at kravet om to års
forutgående tjeneste hos den det søkes permisjon
fra ivaretar behovet for stabilitet i arbeidsforholdet.
Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, vil også påpeke
faren for uønskede vridninger over mot midlertidig ansettelser
dersom dette ikke omfattes av permisjonsretten. Dette flertallet har
videre merket seg at det nylig er inngått en avtale om
midlertidig ansettelsesforhold i EU. Avtalen skal bedre vilkårene
for denne gruppen ved at det innføres et prinsipp om ikke-diskriminering i
forhold til fast ansatte. Dette flertallet legger vekt
på at denne avtalen vil kunne bli en del av EØS-avtalen.
Komiteen sine medlemer frå Framstegspartiet
og Høgre er ikkje samd med departementet i at retten til
utdanningspermisjon skal gjelde dei som er mellombels tilsette.
Desse medlemene er av den meining at ein slik
lovfesta rett er ei så stor reform at den først
må prøvast ut for dei fast tilsette, før
ein utvidar dette.
Desse medlemene vil òg peike på at
arbeidstakarar som har arbeidd to år hjå ein arbeidsgjevar
i svært mange høve har rett på fast tilsetjing.
Komiteen er samd i at permisjonen skal
nyttast til etter- og vidareutdanning og at den skal vere innan organiserte
rammer.
Komiteen er samd med departementet i at permisjon
kan vare inntil tre år, men likevel ikkje lenger enn utdanninga
varer.
Komiteen er vidare samd i at dei som ønskjer å fullføre
grunnskule og/eller vidaregåande opplæring skal
kome inn under denne lovfesta retten.
Komiteen sitt fleirtal, medlemene frå Arbeidarpartiet,
Framstegspartiet, Kristeleg Folkeparti og Senterpartiet, meiner
utdanning utover dette må vere yrkesrelatert og omfatte
alle typar av arbeidsmarknadsrelevant etter- og vidareutdanning.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre støtter Thorkildsensutvalgets forslag
om at permisjon kun skal gis til utdanning som gir dokumentert kompetanse. Disse medlemmer vil
understreke at et av de sentrale spørsmål i Buer-utvalget
var at det bør etableres systemer for å dokumentere
realkompetanse. Fremfor å svekke kravet til dokumentert
kompetanse som permisjonsgrunnlaget, bør derfor heller
arbeidet med å etablere dokumentasjon prioriteres av partene
i arbeidslivet.
Disse medlemmer mener det bør være
et større samsvar mellom lengden på ansettelsen
og etterutdanningspermisjonens lengde og støtter forslaget fra
mindretallet i Thorkildsensutvalget. Dette innebærer at
man må ha vært ansatt i virksomheten i 5 år
for å kunne ta ut fulle 3 års permisjon. Etter
2 år kan man max ta ut 1 års etterutdanning.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
Ǥ 33 D nr. 1 skal lyde:
Fast ansatt arbeidstaker som har vært i arbeidslivet
i 3 år har rett til permisjon for å delta i organiserte utdanningstilbud
som gir dokumentert kompetanse etter følgende regler: Fast
ansatt arbeidstaker som har vært ansatt i minst 2 år
har rett til heltids- eller deltidspermisjon i inntil 1 år.
Etter 5 års ansettelse har arbeidstaker rett til inntil
3 års heltids- eller deltidspermisjon. Utdanning ut over
grunnskole eller videregående opplæringsnivå må være
yrkesrelatert for å gi rett til permisjon. Yrkesrelatert
utdanning omfatter alle typer arbeidsmarkedsrelevant etter- og videreutdanning.»
Komiteen vil vise til Innst. S. nr.
78 (1998-1999) der en samlet kirke-, utdannings- og forskningskomité sier
i de innledende merknader:
«Komiteen støtter Regjeringen i at reformen
må ha en dimensjon utover det å sikre næringslivets
behov for kompetent arbeidskraft. Vel så viktig er å realisere
det potensialet som ligger i det enkelte mennesket. Følelsen
av mestring og muligheten til utvikling og utfoldelse er viktig
for menneskets trivsel. I denne sammenheng er det viktig å legge
til grunn et utvidet kompetansebegrep der den enkeltes interesser
og evner lar seg realisere gjennom reformen.»
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
hevde at begrepet yrkesrelevans derfor er for snevert for å kunne
dekke det komiteen har lagt til grunn for reformen og begrepet vil
også kunne bidra til å gi arbeidsgiver større
rom for å avslå søknader. Dette
medlem vil derfor foreslå at «arbeidslivsrelatert» blir
brukt som begrep. Det dekker intensjonene i reformen og gir arbeidstakere
mulighet til å delta i organiserte utdanningstilbud som
arbeidslivet generelt har behov for.
Dette medlem fremmer følgende forslag:
Ǥ 33 D nr.
4 tredje punktum skal lyde:
Dersom det gjelder utdanning ut over grunnskole eller videregående
opplæring, må arbeidslivsrelevans begrunnes.»
Komiteen er usamd med departementet
i spørsmålet om at retten også skal gje
høve til å ta ut delvis permisjon, og dermed gje
høve til å kombinere arbeid og utdanning.
Komiteen vil understreke at det er kombinasjon
mellom arbeid og utdanning som vil vere alternativet for folk flest
grunna økonomi og familieliv.
Komiteen vil hevde at ei av hovudutfordringane
som er lagt til grunn i den nye kompetansereforma er at utdanningstilboda
i større grad skal rette seg mot å gje høve
til å kombinere arbeid og utdanning. Mange vaksne menneske
vil i framtida ønske å ta utdanning ved sida av å arbeide,
lov om retten til utdanningspermisjon må ikkje legge hinder
i vegen for ein slik mogleg veg å gå.
Komiteen meiner derfor at det er like stor trong for
ein lovfesta rett til delvis permisjon som til heil permisjon. Dette
vil også vere i tråd med arbeidsmarknaden og verksemdene
sine behov. Utviklinga av kompetansesamfunnet vil vere best tent
med at dei vaksne sin etter- og vidareutdanning kan kombinerast med
arbeid.
Komiteen vil òg peike på at
for ei rekkje yrkesgrupper er etter- og vidareutdanning og spesialisering basert
på kombinasjonen av arbeid og deltidsstudier, der deltidsstudier
anten skjer regelmessig gjennom eit eller fleire semester eller
ved hyppige og kortare kurs/utdanningstilbod.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
vil derfor foreslå følgjande:
«§ 33 D nr. 1 første
punktum skal lyde:
Arbeidstaker som har vært i arbeidslivet i minst tre år
og som har vært tilsatt hos arbeidsgiveren de siste to år,
har rett til heltids- eller deltidspermisjon i inntil tre år
for å delta i organiserte utdanningstilbud.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til forslag under punkt 2.3 hvor adgangen
til deltidspermisjon er ivaretatt. Disse medlemmer vil
subsidiært støtte flertallets forslag.
Komiteen trur at arbeidsgjevarane vil sjå kva verdi
det har å ha ein arbeidsstokk med høg kompetanse
og god utdanning slik at både deltidspermisjonar og heiltidspermisjonar
vert nytta til beste både for arbeidstakarane, arbeidsgjevarane
og verksemdene.
Komiteen vil peike på at for dei fleste
yrkesgrupper med grunnutdanning frå universitet, vitskapeleg
høgskule og/eller høgskuler, er trongen
for yrkesretta kurs av vidareutdannande karakter nokså snarleg etter
grunnutdanning og starten i arbeidslivet. For ein del av desse gruppene
er det dessutan aktuelt å starte på ein formalisert
spesialisering gjennom ein kombinasjon av rettleiing i arbeid og
mange kurs av kortare lengd. Ein må òg rekne med
relativt mange skifte av tenestestad for å få teljande
teneste for spesialiseringa.
Komiteen vil legge til at innføringa
av ein lovfesta permisjonsrett, basert på krav om at arbeidstakaren
skal ha vore i arbeidslivet i minst tre år og tilsett hjå arbeidsgjevaren
dei to siste åra, ikkje må legge hinder i vegen
for å halde oppe og vidareutvikle det mønster
for etter- og vidareutdanning som vert praktisert for ymse yrkesgrupper.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at OECD har advart Norge mot å gjennomføre
nye kostbare reformer som reduserer tilbudet av arbeidskraft. På denne bakgrunn
mener disse medlemmer at problemene i norsk økonomi
tilsier det må legges vekt på tilbud som gjør
det mulig for den enkelte å kombinere opplæring
og arbeid.
Disse medlemmer mener det er en svakhet ved den
fremlagte lovproposisjon ikke å spesifisere rett til deltidspermisjon
da dette for mange både ansatte og bedrifter vil være
den mest aktuelle formen for etterutdanning.
Komiteen er samd i forslaget for det
som gjeld tidspunkt for uttak av utdanningspermisjon.
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har ingen merknader når det gjelder tvistemålsløsninger
slik det går fram av lovforslaget.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener spørsmålet om utdanningspermisjon
ikke skiller seg vesentlig fra andre forhold mellom arbeidsgiver
og arbeidstaker der det kan oppstå konflikt. Disse
medlemmer mener tvister i første omgang må kunne
løses lokalt bl.a. gjennom dialog mellom arbeidsgiver og
tillitsmannsapparatet på arbeidsplassen. Siden Regjeringens
forslag innebærer at kompliserte saker vil gå til domstolen,
mener disse medlemmer at det ikke er nødvendig å etablere
en særnemnd før det viser seg at det blir et reelt
behov. Disse medlemmer vil derfor gå imot
at det etableres en særnemnd til å behandle tvistesaker.
Disse medlemmer vil stemme imot forslag til § 33
D nr. 6, 7 og 8.
Disse medlemmer fremmer på denne bakgrunn
følgende forslag:
«§ 33 D nr. 9 blir nr. 6.»
Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Kristelig Folkeparti, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti,
har ingen merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre mener lovteksten ikke skal formuleres som et varsel
om permisjon, men som en søknad om permisjon. Dette er
etter disse medlemmers mening mer i tråd
med det faktiske innholdet i lovteksten, og avspeiler at utdanningspermisjoner
både er i arbeidsgiver og arbeidstakers interesse.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«§ 33 D nr. 4 første
og andre punktum skal lyde:
Arbeidstaker som vil nytte sin rett til utdanningspermisjon,
må sende arbeidsgiver skriftlig søknad om dette.
Søknad til arbeidsgiver skal inneholde opplysninger om
utdanningens faglige innhold, varighet og eventuelle opptak ved
utdanningsinstitusjon.»
Komiteen har ingen merknader.