Når det gjelder håndtering av fratrådte
arbeidstakeres rettigheter, har utvalget tatt utgangspunkt i de prinsipper
som er lagt til grunn i lov om foretakspensjon. Lovutvalget foreslår
at arbeidstaker meldes ut av innskuddspensjonsordningen dersom arbeidsforholdet
opphører før pensjonsalder. Ved fratreden skal den
opptjente pensjonskapitalen overføres til egen alderspensjonskonto
i institusjonen. Alderspensjonskontoen og pensjonskapitalbeviset
utgjør egne rettsforhold mellom den fratrådte
arbeidstakeren og institusjonen. Lovutvalget foreslår at
begrepet «pensjonskapitalbevis» benyttes som betegnelse
på fratrådtes rettigheter i forbindelse med innskuddspensjonsordninger.
Utvalget skriver videre:
«Som kontohaver kan arbeidstakeren avtale med institusjonen
hvordan kontoen skal forvaltes, innenfor de rammer som settes for
egen pensjonskonto i utkastet § 33. Det skal være
fastsatt i regelverket for ordningen hvordan slik pensjonskonto
skal forvaltes for de tilfeller kontohaveren ikke foretar slikt
valg.»
Utvalget mener at det også for innskuddspensjon bør
være regler som begrenser omfanget av kontrakter for svært
lave pensjonsrettigheter. Det vises til at begrensning i forhold
til tjenestetid kan betraktes som en kompensasjon for arbeidsgivers
utgifter som følge av at arbeidsforholdet ble kortvarig.
Tilsvarende regelen i lov om foretakspensjon foreslås det
at medlemmer med kortere tjenestetid enn 12 måneder ikke
beholder rett til opptjent pensjonskapital. Oppsamlet pensjonskapital
vil etter utvalgets forslag i dette tilfellet tilfalle arbeidsgiver
for pensjonsformål, og overføres til innskuddsfondet.
Utvalget peker på at arbeidstakere med lav lønn
og deltidsstilling ikke rammes særskilt idet begrensningen
kun knyttes opp mot tjenestetid og ikke mot kapitalens størrelse.
Departementet slutter seg til utvalgets vurderinger knyttet til
fratrådte arbeidstakeres rettigheter. Departementet deler
videre utvalgets syn om at det bør være regler
som begrenser omfanget av kontrakter for svært lave pensjonsrettigheter,
jf. forslaget § 6-1 annet ledd. Departementet
finner det videre naturlig at grensen settes til 12 måneders
tjenestetid, tilsvarende regelverket i lov om foretakspensjon. Det
vises for øvrig til omtale i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)
side 89 og 90. Her heter det bl.a.:
«Utvalget foreslår å redusere
minstekravet til medlemstid for rett til å beholde pensjon
og tilhørende premiereserve ved fratreden til 12 måneder,
jf utkastet § 46 annet ledd. Utvalget viser i
denne forbindelse til Velferdsmeldingen og Stortingets behandling
av denne (NOU 1998: 1 s 95):
«I Velferdsmeldingen
ble det lagt vekt på at det relativt strenge kravet til
arbeidsperiodens varighet kan svekke mobiliteten i arbeidsmarkedet.
Det ble pekt på at opptjente pensjonsrettigheter utgjør
en del av lønns- og ansettelsesvilkårene, selv
om pensjoner bare i begrenset grad inngår i tariff- og
arbeidsavtaler. Det ble vurdert som et tungtveiende argument for
at en arbeidstaker bør ha rett til de opptjente rettighetene uavhengig
av arbeidsperiodens varighet.
I Velferdsmeldingen
ble det foreslått å redusere kravet til minste
arbeidsperiode for rett til fripolise til maksimum seks måneder
(under den forutsetning at medlemskap først ble oppnådd
etter seks måneders ansettelse), men det ble også understreket
at administrative hensyn må tillegges vekt ved korte ansettelsesforhold.»
Ved
Stortingets behandling ga sosialkomiteen sin tilslutning til forslaget
i Velferdsmeldingen.
Sett i sammenheng med forslaget
om medlemskap fra første arbeidsdag, mens det i dag kan
være en viss karenstid for medlemskap, mener utvalget at
forslaget om 12 måneder er i tråd med Velferdsmeldingens
intensjoner på dette punktet.»
Departementet vil gjøre oppmerksom på at det
i § 9-1 foreslås at foretaket skal ha
innskuddsfond, også i de tilfeller pensjonsordningen har
egen alderspensjonskonto for hver arbeidstaker. Departementet vil også gjøre
oppmerksom på at det er avtalefrihet når det gjelder
hyppigheten av innskuddsbetaling, for eksempel månedlig,
kvartalsvis eller årlig. Departementet ser det i utgangspunktet
derfor ikke som hensiktsmessig at loven skal ha bestemmelser om
tilbakeføring av innskudd. Hvis erfaring skulle vise at
det er behov for slik regulering, mener departementet at dette kan
gjøres i forskrift.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-1 om rett til opptjent pensjon
ved opphør av medlemskap.
I lov om foretakspensjon § 4-9 annet ledd heter det
at fortsettelsesforsikring som nevnt i forsikringsavtaleloven § 19-7
skal tegnes på samme vilkår som fripolise, men
at det kan avtales at forsikringen utvides til også å omfatte
uførepensjon og pensjoner til etterlatte.
Utvalget viser til ovennevnte adgang til fortsatt premiebetaling
(fortsettelsesforsikring) i lov om foretakspensjon, og foreslår
at det også i lov om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse
som gir fratrådte arbeidstakere rett til å fortsette
oppsparingen av alderspensjonskapital.
Departementet slutter seg til utvalgets forslag om at det i lov
om innskuddspensjon tas inn en bestemmelse som sikrer fratrådte
arbeidstakere rett til å fortsette oppsparingen av alderspensjonskapital,
jf. foreslått § 6-5 første ledd.
Videre er departementet enig i utvalgets vurdering om at det er
behov for å begrense de innskudd som arbeidstakeren kan
betale inn. Det synes rimelig at innskudd ikke kan utgjøre
et høyere beløp enn det som arbeidsgiver betalte
inn til alderspensjonskapitalkontoen siste år arbeidstaker
var medlem i ordningen, justert for utviklingen i folketrygdens
grunnbeløp, jf. forslaget § 6-5 tredje
ledd. Utvalget har lagt til grunn at det skal være en viss
stabilitet i innskuddenes størrelse over tid. På denne
bakgrunn ser ikke departementet behov for å ta inn et kompliserende
element i beregningen i form av gjennomsnittsberegninger.
Kredittilsynet argumenterer i sin uttalelse for at innbetalinger
ved fortsatt pensjonssparing må skje til separat alderspensjonskonto.
Departementet vil vise til at foreslått § 6-2
annet ledd krever at institusjonen ved opphør av medlemskap
skal overføre opptjent pensjonskapital til egen alderspensjonskonto
og utstede pensjonskapitalbevis for denne. Det er dermed ikke behov
for en ytterligere separat alderspensjonskonto. På denne
bakgrunn ser heller ikke departementet at en alderspensjonskonto
vil kunne inneholde midler som er underlagt ulike beskatningsregler.
Departementet viser for øvrig til at problemstillingen
knyttet til flytting av midler til ny pensjonsordning er en annen
enn i foretakspensjon, der man i tillegg til størrelsen
av premiereserven må ta hensyn til både lønnsforhold
og tjenestetid. De to sistnevnte forhold har ikke betydning ved
flytting av midler til en innskuddspensjonsordning.
Etter departementets vurdering er det tvilsomt om forsikringsavtaleloven
kapittel 19 kommer til anvendelse for innskuddspensjonsordninger
opprettet i bank eller forvaltningsselskap for verdipapirfond, jf. omtale
under avsnitt 4.3.4. På denne bakgrunn foreslår
departementet at institusjonen skal gi generell informasjon om muligheten
til å fortsette innskuddsbetalingen, og en seks måneders
frist for å meddele om en slik adgang benyttes, jf. forslaget § 6-5
annet ledd. Tilsvarende frist er gjort gjeldende for fortsettelsesforsikring,
jf. forsikringsavtaleloven § 19-7.
Aktuarforeningen bemerker at det kan oppstå seleksjonsproblemer
dersom fratrådte arbeidstakere kan velge å fortsette
innbetaling til alderspensjon, uten å videreføre
tilknyttet forsikring, eksempelvis ektefellepensjon. Departementet
antar at det er mest hensiktsmessig at denne type problemstilling
reguleres ved kontrakt. I Ot.prp. nr. 47 (1998-1999) side 91 omtales
mulige seleksjonsproblemer i tilknytning til lov om foretakspensjon § 49
annet ledd som åpner for at fortsettelsesforsikringer kan
tilknyttes uføre- og etterlatteytelser, selv om den opprinnelige
ordningen ikke inneholdt dette. Det legges i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999)
til grunn at livsforsikringsselskapene må ta stilling til
eventuelle tiltak for å unngå seleksjon.
Et medlem som går over til et annet foretak som har
tjenestepensjonsordning, vil etter utvalgets forslag ikke lenger
ha mulighet til betale inn til sin «fripolise».
Enkelte høringsinstanser mener at dette strider mot forsikringsavtaleloven § 19-7.
Etter departementets vurdering søker utvalgets forslag å hindre
dobbel utnytting av skattefordel. Departementet ser bl.a. på denne
bakgrunn ikke at det foreslåtte regelverket strider mot
forsikringsavtaleloven § 19-7, og slutter seg derfor
til utvalgets forslag.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-5 om fortsatt pensjonssparing
ved opphør av medlemskap.
I foretakspensjonsordninger kan en fripolises midler overføres
til en ny pensjonsordning som arbeidstaker blir medlem av. Videre
kan arbeidstakeren bestemme at fripolisen skal flyttes til et annet
livsforsikringsselskap i tråd med flytteforskriften.
Er opptjent premiereserve knyttet til alderspensjon mindre enn
50 pst. av folketrygdens grunnbeløp, har medlemmet likevel
bare rett til at premiereserven blir overført til annen
foretakspensjonsordning, fortsettelsesforsikring eller til individuell
pensjonsforsikringsavtale etter skatteloven (IPA), jf.
lov om foretakspensjon § 4-7 første ledd
annet punktum.
Utvalget har tatt utgangspunkt i ovennevnte bestemmelser ved
vurderingen av flytteadgangen for fratrådte arbeidstakeres
rettigheter. Når arbeidstaker fratrer en innskuddspensjonsordning,
skal det etableres et eget kontraktsforhold mellom arbeidstakeren
og institusjonen på linje med fripoliser innen ytelsesbaserte
ordninger etter lov om foretakspensjon, jf. utkastet § 6-2
første ledd. Samme rett til flytting av midler som er gjort
gjeldende i lov om foretakspensjon, bør etter utvalgets
mening videreføres i lov om innskuddspensjon.
Utvalget foreslår at midler til opptjente pensjonsrettigheter
etter den enkeltes valg kan flyttes til alderspensjonskonto i en
annen institusjon, jf. utkastet § 6-3 første
ledd. Dersom kapitalen er meget lav, vil kostnadene ved kontohold
lett bli store i forhold til årlig avkastning. På dette
grunnlag foreslås det at pensjonskapitalen kan overføres
til en Individuell pensjonsavtale etter skatteloven (IPA) dersom
kapitalen er lavere enn 50 pst. av folketrygdens grunnbeløp.
Dersom pensjonsordningene som arbeidstakeren har opptjent pensjonskapitalen
i, ikke hadde investeringsvalg, anser utvalget at dette likevel
ikke bør være til hinder for at arbeidstakeren
etter fratreden kan velge å ha individuelt investeringsvalg
på forvaltningen av pensjonskapitalen.
Utvalget mener videre at det alternativt må være adgang
til at fratrådte arbeidstakeres pensjonskapital kan flyttes
til annen innskuddspensjonsordning som arbeidstaker blir medlem
av. I praksis vil flytting skje ved at pensjonskapitalen overføres
til arbeidstakerens alderspensjonskonto i den nye pensjonsordningen.
Utvalget har vurdert om flytting til annen pensjonsordning skal
begrenses til annen innskuddspensjonsordning eller også kunne
gjøres til foretakspensjonsordning. Det vises til at adgang
til å overføre pensjonskapital til en ytelsesbasert
ordning vil berøre prinsipielle spørsmål
om flytting av midler fra en form for pensjonsordning til en annen.
Blant annet vil seleksjonsproblemer kunne gjøre seg gjeldende
i det man ved slik flytting endrer ren pensjonskapital til premiereserve
med dødelighetsarv. Således kan det oppstå situasjoner
der sivilstatus eller helsesituasjon er avgjørende for
om flytting foretas eller ikke. Et flertall av utvalgets medlemmer
foreslår i utkastet § 6-3 at flytting
til ny foretakspensjonsordning som arbeidstakeren blir medlem av,
kan tillates ved at alderspensjonskapitalen konverteres til premiereserve
for alderspensjon i foretakspensjonsordningen. Den nye foretakspensjonsordningen
må ha regler om medregning av tidligere opptjente rettigheter,
og det legges til grunn at pensjonskapitalen skal anses som premiereserve
etter disse reglene. Flertallet vektlegger at seleksjonsproblemene
reduseres siden flyttingen er knyttet til jobbskifte, og pensjonskapitalen
uansett skal konverteres til alderspensjon ved pensjonsalder. Flertallet presiserer
imidlertid at det er opp til det enkelte forsikringsselskap om medregning
av alderspensjonskapitalbevis skal aksepteres.
Et mindretall av utvalgets medlemmer mener at adgang til flytting
fra en innskuddspensjonsordning til en foretakspensjonsordning ved
skifte av stilling vil medføre så vidt mange problemer
at en slik løsning ikke bør tillates. Mindretallet
mener seleksjonsproblemene vil være betydelige fordi det
forutsettes at den enkelte arbeidstaker selv bestemmer om midler
skal overføres til ny pensjonsordning. Videre mener mindretallet
at opptjeningsprofilen i de to formene for pensjonsordning er så vidt
ulik, slik at bruk av medregning i en del tilfeller vil kunne gi
svært urimelige resultater. Et annet mindretall viser også til
at Stortinget la til grunn at det ikke skulle være adgang
til flytting mellom spareprodukter og forsikringsprodukter da regelverket
for IPA ble behandlet.
Departementet legger vekt på at opptjent alderspensjonskapital
skal kunne forvaltes slik at den gir medlemmet en rimelig avkastning
også etter at medlemmet har sluttet i foretaket. Når
medlemmet slutter, opprettes det et eget rettsforhold mellom medlem
og institusjon. Departementet deler utvalgets syn om at midler til
opptjente pensjonsrettigheter kan flyttes til alderspensjonskonto
i en annen institusjon, jf. forslaget § 6-3. Videre
slutter departementet seg til at arbeidstaker etter fratreden kan
velge å ha individuelt investeringsvalg på forvaltning
av pensjonskapitalen, selv om pensjonsordningen der pensjonskapitalen
er opptjent ikke hadde investeringsvalg.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om å tillate
flytting av midler til ny foretakspensjonsordning som arbeidstaker
blir medlem av, ville bidra til enkelhet, fleksibilitet og bedre
oversikt for arbeidstaker. Samtidig er departementet oppmerksom
på seleksjonsproblematikken. Flertallet i utvalget la til
grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse
ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok
imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende
ytelser i slike ordninger. Departementet legger derfor opp til en tilsvarende
adgang til tiårig utbetalingsperiode i denne loven, jf.
omtale i avsnitt 9.1.4. Det foreslås dessuten
valgfrihet innenfor lovens rammer med hensyn til utbetalingstid
og valg av spare- eller forsikringsordning i utbetalingsperioden.
Når disse momenter tas i betraktning, vil det sentrale
argumentet om at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres
til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket.
På denne bakgrunn vil departementet støtte forslaget
fra utvalgets mindretall om at midler fra en innskuddspensjonsordning,
som er uten dødelighetsarv, kun kan flyttes til annen innskuddspensjonsordning,
og ikke til en foretakspensjonsordning. § 6-3
foreslås justert i tråd med dette.
Skattedirektoratet viser i sin høringsuttalelse til enkelte
kontrollproblemer. Finansdepartementet anser disse problemer løst
ved bestemmelser tatt inn i denne lov i foreslått § 2-8.
Det vises til spesialmerknader til denne bestemmelse.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-3 om flytting av pensjonskapital.
Tilsvarende bestemmelsene i lov om foretakspensjon, har utvalget
foreslått at det skal være adgang til å slå sammen
pensjonskapital som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike
konti i samme institusjon, jf. utkastet § 6-4
første ledd.
Dersom arbeidstaker har konti i flere institusjoner, legger utvalget
opp til at kapitalen kan flyttes slik at samtlige konti tilknyttes
samme institusjon, og at midlene deretter kan slås sammen.
Det skal utstedes et nytt pensjonskapitalbevis for de sammenslåtte
midler.
Utvalget har drøftet om midler knyttet til fripolise fra
en foretakspensjonsordning skal kunne flyttes til en innskuddspensjonsordning
og anses som pensjonskapital. Adgang til å overføre
midler fra en fripolise til en innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren
blir medlem av, vil i likhet med overføring av pensjonskapital
til en ytelsesbasert pensjonsordning, som omtalt i avsnitt 8.3,
berøre prinsipielle spørsmål om flytting av
midler fra en form for pensjonsordning til en annen.
Lovutvalgets flertall vil åpne for at premiereserve fra
tidligere medlemskap i foretakspensjonsordning ved skifte av stilling
kan flyttes til innskuddspensjonsordning som arbeidstakeren blir
medlem av, jf. utkastet § 6-4 annet ledd. Midler
tilknyttet en fripolises alderspensjon skal således kunne
konverteres til alderspensjonskapital og slås sammen med alderspensjonskapital
oppspart i en innskuddspensjonsordning. Hensynet til fleksibilitet
har her vært avgjørende. For å redusere
eventuelle seleksjonsproblemer foreslås det at slik overføring
skal skje innen tre måneder etter skifte av stilling. Det
foreslås videre i NOU 1999: 32 avsnitt 4.6.5 at uføre-
og etterlatteytelser skal håndteres for seg.
Et mindretall i utvalget viser til spørsmålet
om flytting av midler fra innskuddspensjonsordninger og peker på at
tilsvarende problemstillinger må tillegges mer vekt enn
hensynet til fleksibilitet. Mindretallet foreslår at det
ikke åpnes for sammenslåing av midler fra innskuddsbaserte
og ytelsesbaserte pensjonsordninger verken ved skifte av stilling
eller for å slå sammen rettigheter knyttet til
tidligere arbeidsforhold.
Utvalget mener at bestemmelser om pensjonsalder bør
baseres på tilsvarende regelverk i lov om foretakspensjon,
jf. utkastet § 6-4 tredje ledd, og uttaler videre:
«Dette innebærer at når alderspensjonskapital
fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen
for de sammenslåtte rettighetene settes til 67 år. Lovutkastet åpner
for særaldersgrenser lavere enn 67 år. Det er
bare i det tilfelle at samtlige av de rettighetene som slås
sammen har lavere pensjonsalder enn 67 år, at det kan benyttes
en pensjonsalder lavere enn 67 år for de sammenslåtte
rettighetene. Dersom rettighetene er basert på ulike pensjonsaldre,
skal den høyeste pensjonsalder benyttes for de sammenslåtte
rettighetene.»
Enkelte av høringsinstansene viser til IPA-regelverkets
forbud mot å konvertere en forsikringsavtale til en spareavtale,
og vice versa, og de argumenterer for at tilsvarende regler bør
innarbeides i lov om innskuddspensjon. Departementet vil poengtere
at en overføring av midler fra, eller til, en innskuddspensjonsordning
initieres av et jobbskifte, mens flytting av midler knyttet til
IPA vil være motivert av helt andre forhold. Departementet
mener følgelig at det er ulike typer seleksjonsproblemer
som kan gjøre seg gjeldende i de to ordningene. På denne
bakgrunn mener departementet at det neppe er grunn til å trekke
generelle slutninger om seleksjonsforhold i innskuddspensjonsordninger
ut fra det som gjelder i IPA.
Departementet mener at forslaget fra utvalgets flertall om at
det skal være adgang til å slå sammen pensjonskapital
som den enkelte arbeidstaker måtte ha på ulike
konti i samme institusjon, ville bidra til fleksible og enkle ordninger.
Ved vurdering av mulige seleksjonsproblemer la utvalgets flertall
til grunn at pensjonskapitalen skulle konverteres til en livsvarig pensjonsytelse
ved pensjonsalder. I behandlingen av lov om foretakspensjon vedtok
imidlertid Stortinget adgang til ti års opphørende
ytelser i slike ordninger. Departementet foreslår derfor
tilsvarende adgang til tiårig pensjonsutbetaling i denne
lov. Det foreslås dessuten valgfrihet innenfor lovens rammer
med hensyn til utbetalingstid, og valg av spare- eller forsikringsordninger
i utbetalingsperioden. Som omtalt i avsnitt 8.3.4 i proposisjonen
vil disse momenter medføre at det sentrale argumentet om
at seleksjonsproblemene reduseres fordi pensjonskapitalen konverteres
til livsvarig alderspensjon ved pensjonsalder, bli sterkt svekket.
På denne bakgrunn finner departementet at mindretallets
forslag om at det ikke åpnes for sammenslåing
av midler fra innskuddsbaserte og ytelsesbaserte pensjonsordninger,
må tas til følge. § 6-4 justeres
i tråd med dette.
I tråd med utvalgets vurdering mener departementet at
bestemmelser om pensjonsalder bør baseres på tilsvarende
regelverk i lov om foretakspensjon. Når alderspensjonskapital
fra ulike arbeidsforhold slås sammen, skal pensjonsalderen
for de sammenslåtte rettighetene, etter lovforslaget § 6-4
annet ledd, ikke settes lavere enn 67 år, med mindre pensjonsalderen
i samtlige ordninger er lavere enn 67 år. Dersom pensjonsordningene
i sistnevnte tilfelle har ulik pensjonsalder, skal høyeste
pensjonsalder benyttes. Departementet legger til grunn at arbeidstaker
selv må kunne dokumentere at alderspensjonskapital eventuelt
er knyttet til særaldersgrenser lavere enn 67 år.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 6-4 om sammenslåing av
pensjonskapitalbevis.