Utvalget har lagt til grunn at det er behov for en klar definisjon
av midlene i innskuddsordningen, og skriver om dette (NOU 1999:
32, side 93):
«En klar definisjon av hvilke midler som
tilhører pensjonsordningen vil kunne forhindre en sammenblanding
av disse midlene og øvrige midler tilhørende foretaket,
medlemmene eller institusjonen, og kunne forhindre uklarhet for
bl.a. medlemmer, foretak og skatte- og tilsynsmyndigheter om midlenes
anvendelse og status.
Utvalget foreslår at
medlemmenes pensjonskapital og innskuddsfondet skal regnes til pensjonsordningens
midler, jf. utkastet § 8-1. Dersom ordningen er opprettet
i livsforsikringsselskap eller pensjonskasse skal også eventuelle
midler i kursreguleringsfond og tilleggsavsetninger regnes til pensjonsordningens midler.
Utvalget legger til grunn at premiereserve, kursreguleringsfond,
tilleggsavsetninger og premiefond for eventuelle midler tilknyttet
ytelser etter § 2-4 ikke regnes til ordningens
midler. Utvalget foreslår videre at midler som det er utstedt
pensjonskapitalbevis til, ikke skal regnes til ordningens midler.
Dette må ses i sammenheng med at det ikke er hensiktsmessig å regne
midler som medlemmene forføyer over til ordningens midler,
jf. nærmere regler om pensjonsbevis i lovutkastet kapittel
6.»
I innskuddspensjon har foretaket ingen direkte økonomisk
interesse av forvaltningen av midler under utbetaling. I disse tilfellene
bærer medlemmet selv fullt ut de økonomiske konsekvensene
av forvaltningen. Utvalget har derfor vurdert om loven bør åpne
for at medlemmet selv velger forvalter for slike midler. Utvalget
har lagt til grunn at det prinsipielt ville være å foretrekke
at det er den parten som bærer konsekvensene av investeringsvalget
som også velger forvalter, dvs. at medlemmet selv velger
institusjon. På den annen side mener utvalget at det er
grunnleggende at pensjonsordninger i arbeidsforhold er kollektive. Utvalget
antar også at et foretak som forhandler på bakgrunn
av et kollektiv vil kunne oppnå gunstigere betingelser
i forhold til institusjonene enn hva det enkelte medlem kan oppnå.
På denne bakgrunn har utvalget foreslått at også alderspensjonskapital
tilhørende kontrakter under utbetaling regnes til pensjonsordningens
midler.
Departementet deler utvalgets vurdering av at det er behov for
regler som skiller ordningens kapital fra foretakets og medlemmenes øvrige
midler. Som utvalget har påpekt, vil institusjonen ikke
ha noen direkte økonomisk interesse av midler under utbetaling,
i det avkastning på slike midler i sin helhet tilfaller
pensjonskapitalen. Utvalget peker på at kollektiv forvaltning
av midlene kan gi visse kostnadsmessige fordeler. Etter departementets
vurdering innebærer den individuelle valgfriheten med hensyn
til plassering av kapitalen i utbetalingsperioden, bl.a. knyttet
til at det skal være valgfritt om kapitalen skal være
plassert med dødelighetsarv, at dette argumentet svekkes.
Departementet ser det derfor ikke som hensiktsmessig at pensjonskapital
under utbetaling regnes til ordningens midler.
Etter departementets vurdering er det ikke behov for en egen
bestemmelse om at avkastning på ordningens midler skal
regnes til ordningens midler. Etter departementets vurdering følger
dette av lovreglene for øvrig, bl.a. ved at loven angir
at avkastning på innskuddsfond skal tilføres innskuddsfondet,
at avkastning på pensjonskapital under oppsparing skal
tilføres innskuddsfondet eller pensjonskapitalen etter
nærmere regler, og at avkastning på pensjonskapital
under utbetaling skal tilføres pensjonskapitalen. Mulighetene
for medlem og foretak til å ta kapital ut av ordningen
er videre begrenset til overføring fra innskuddsfond, utstedelse
av pensjonskapitalbevis når medlemmet slutter og uttak
ved sikring av pensjon ved pensjonsalder eller ved død.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 8-1 om midler knyttet til pensjonsordningen.
I forbindelse med forvaltningen og bruken av pensjonsordningens
midler er det overordnede hensynet at midlene skal anvendes til
de pensjonsformål som er angitt i loven og i ordningens
regelverk. For å sikre at ordningen fungerer hensiktsmessig
er det videre behov for en klar fordeling av ansvar og kompetanse mellom
medlemmer og foretak.
Om rådighet over midlene i ordningen uttaler utvalget
følgende (NOU 1999: 32 side 74):
«Formålet med ordningen skal være å sikre
medlemmene alderspensjon. Ut fra dette formålet er det nødvendig å innta
regler som begrenser og definerer foretakets og medlemmenes rådighet
over midlene i ordningen.
Utvalget finner grunn til å presisere
at pensjonsordningens midler skal disponeres i samsvar med regler
gitt i eller i medhold av loven, og at midlene ikke kan benyttes
til ytelser til arbeidstakere eller andre som ikke er medlem av
pensjonsordningen.
Utkastet til lov om foretakspensjon
inneholder en bestemmelse om at renten på lån
til foretaket eller ansatte skal settes lik vanlig rente for tilsvarende
lån, jf. forslag til lov om foretakspensjon § 8-4
annet ledd. Virkningen av å låne midlene i ordningen
tilbake til de forsikrede eller til forsikringstakeren er like uheldige i
innskudds- og ytelsesbaserte ordninger. Et medlem i en innskuddsordning
vil være direkte eksponert for følgene av eventuelle
utlån til foretak eller andre medlemmer til særskilt
lave rentevilkår eller dårlig sikkerhet.
Ved
utlån av alderspensjonskapital tilbake til foretakene,
oppstår det også en fare for at medlemmene mister
lønnsinntekt og samtidig taper deler av oppspart alderspensjonskapital
hvis foretaket går konkurs. Særlig uheldige følger
vil det kunne ha dersom pensjonsordningens fordring på foretaket
står tilbake for foretakets øvrige gjeld.
Utvalget
foreslår ikke et generelt forbud mot at foretaket låner
av ordningens midler. Utvalget foreslår imidlertid en lovbestemmelse
som innebærer at eventuelle lån fra ordningen
til foretaket skal gis en markedsmessig avkastning, og at lånevilkårene
skal gi adgang til å endre renten i tråd med utviklingen
i rentemarkedet, jf. § 8-4 annet ledd. Hensikten
med bestemmelsen er å sikre at eventuelle lån
til foretaket ytes på ordinære vilkår.
Bestemmelsen bidrar således til å understreke
at pensjonsordningens midler skal forvaltes ut fra en selvstendig
forretningsmessig vurdering, hvor hensynet til ordningens soliditet
og avkastning skal veie tyngst. Foretaket som har opprettet ordningen
skal ikke ha forretningsmessige særfordeler knyttet til
lån av ordningens midler, verken knyttet til rentebetingelser,
sikkerhet eller andre låneforhold. Utvalget finner grunn
til å bemerke at bestemmelsen ikke er til hinder for at
det ytes fastrentelån til foretaket, forutsatt at lånet
er priset etter vanlige markedsvilkår for lån
med samme sikkerhet. Utkastet er for øvrig på dette
punkt identisk med forslaget § 8-4 annet ledd
i Ot.prp. nr. 47 (1998-1999). Utvalget foreslår også samme
regel for lån fra ordning til medlem.
Utvalget
foreslår for øvrig at det tas inn en generell
bestemmelse om at midlene i innskuddsfondet skal kunne forvaltes
som egen investeringsportefølje, som foretaket i tilfelle
skal ha adgang til å endre.»
Departementet er enig med utvalget i at det er hensiktsmessig å fastsette
bestemmelser om at midlene ikke kan benyttes til ytelser til arbeidstakere
eller andre som ikke er medlem av pensjonsordningen.
Departementet har vanskelig for å se at utlån
representerer vesentlig større fare for pensjonskapitalen enn
for eksempel aksjeplasseringer. Etter departementets vurdering er
faren for at pensjonskapitalen går tapt ved utlån
begrenset dersom midlene er forvaltet av en institusjon som angitt
i loven. Utlån av ordningens pensjonskapital kan da ikke
foretas på annen måte enn gjennom den institusjon
som forvalter pensjonskapitalen, og i tråd med de bestemmelser
som er gitt om forvaltning av pensjonskapitalen i loven. Er kapitalen
underlagt alminnelig forvaltning, jf. forslaget § 3-2,
vil de regler som gjelder for institusjonen, for eksempel om største
engasjement, etter departementets vurdering være med å sikre
at kapitalen får en betryggende forvaltning, og institusjonen
vil i utgangspunktet måtte bære det tap som måtte
oppstå. Direkte eksponering av medlemmenes pensjonskapital
fordrer etter departementets vurdering at det opprettes en investeringsportefølje
etter forslaget §§ 3-3 eller 3-4. Pensjonskapitalens
verdi vil da avhenge av verdiutviklingen på den tilknyttede
portefølje av eiendeler. Dersom ordningen er basert på kollektiv
forvaltning av pensjonskapitalen, vil imidlertid medlemmet være
skjermet mot eventuelle tap gjennom regelen om at foretaket/institusjonen
plikter å dekke opp dette, inntil markedsverdien av porteføljen
er gjenopprettet. Forvaltes pensjonskapitalen med individuelt investeringsvalg,
er det ikke inntatt noen slik mekanisme, men medlemmet vil da selv øve
innflytelse på porteføljesammensetningen. I tillegg
vil det gjelde visse regler for sammensetningen av porteføljen.
Utvalget foreslår en lovbestemmelse som innebærer
at eventuelle lån fra ordningen til foretaket skal gis en
markedsmessig avkastning, og at lånevilkårene skal
gi adgang til å endre renten i tråd med utviklingen i
rentemarkedet, jf. forslaget § 8-4 annet ledd.
Etter departementets vurdering vil det være upraktikabelt å forby
utlån av ordningens midler til foretaket, slik Økokrim
foreslår. Det vises i denne sammenheng bl.a. til at en
måtte påse at eventuelle verdipapirfondsandeler
tilknyttet ordningen ikke inneholdt obligasjoner utstedt av foretaket.
Etter departementets vurdering ville et slikt krav representere
en uhensiktsmessig og fordyrende streng regulering av forholdet.
Det legges videre til grunn at kravet om at ordningens midler skal forvaltes
av en institusjon, i det vesentlige ivaretar det hensyn Økokrim
etterlyser knyttet til rutiner m.v. ved eventuelt utlån
av ordningens midler til foretak eller medlemmer.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 8-2 om rådighet over pensjonsordningens
midler, § 8-3 om forholdet til foretaket m.v.
og § 8-4 om kapitalforvaltningen.
Om flytting av pensjonsordning skriver utvalget (NOU 1999: 32
side 75):
«Det er foretaket som oppretter en pensjonsordning
gjennom avtale med en institusjon, og som dermed sikrer rett til
pensjon for medlemmer som går av med pensjon. Etter utvalgets
vurdering er det hensiktsmessig at foretaket gis rett til å bestemme
hvilken institusjon pensjonsordningens midler skal plasseres i.
For å sikre at medlemmene gis anledning til å uttale seg
hvis foretaket vurderer annen tilbyder, foreslår utvalget
at styringsgruppen gis anledning til å uttale seg før
foretaket flytter midlene, jf. lovutkastet § 8-5.
Innen
forsikring er det til dels fastsatt detaljerte regler om flytting.
I banker og verdipapirfond vil de nærmere vilkårene
for flytting måtte fastsettes i avtale med institusjonen.
For bankinnskudd vil det ofte bli gitt egne vilkår til
innskytere som velger å binde innskuddet for en lengre
periode. Spareprodukt i forsikringsselskap, såkalt
kapitaliseringsprodukt, vil videre måtte være
gitt en garantert avkastning. Flytting av midlene er derfor ikke
trivielt. Utvalget antar videre at det ikke er samme behov for å fastsette
regler om flytting i en kollektiv ordning som i en individuell ordning
som IPA. Utvalget har derfor ikke foreslått generelle regler
om rett til flytting av ordningens midler, men viser til at eventuelle
regler om flytting kan fastsettes med hjemmel i loven § 1-3,
dersom det skulle være behov for det.»
I tilknytning til spørsmålet om hvilken adgang
det bør være til å flytte ordningens
midler, reises også problemstillinger om hvilke midler
som i så fall skal overføres og hvilke prosedyrer
som skal følges.
Departementet støtter utvalgets forslag om at styringsgruppen
skal gis anledning til å uttale seg før flytting
foretas, jf. forslaget § 8-5.
Departementet kan ikke se at det bør lages egne regler
om hvilke beløp som skal overføres ved flytting av
ordningens midler som er forskjellige fra det som gjelder ved flytting
av tilsvarende kapital for øvrig. Det legges derfor til
grunn at de problemstillingene FNH reiser knyttet til hvilke beløp
som skal overføres, bør finne sin løsning
utenfor lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold og tilhørende
forskrifter til denne lov.
I utvalgets utkast til lov foreslås det at foretaket skal
ha en rett, og i tilfelle midlene er plassert i verdipapirfond eller
bank også en plikt, til overføring av midler for
medlem som går av for alderspensjon, jf. forslaget §§ 7-3
og 7-4. I tråd med dette legges det til grunn at bestemmelsen
om flytting av pensjonsordningens midler i forslaget § 8-5
får anvendelse for flytting som ikke er knyttet til konvertering
som følge av overgang til pensjonsalder, jf. lovens kapittel
7.
Departementet deler utvalgets vurdering av at regler
om flytting av ordningens midler ikke er en triviell problemstilling.
I denne sammenheng kan det vises til at institusjoner tilbyr gunstigere
vilkår dersom midlene bindes for en periode. Særlig
kan dette være tilfelle for innskudd i bank. Siden sparing
i ordningen er av langsiktig karakter kan slike vilkår
framstå som attraktive, og lovverket bør derfor
ikke være til hinder for at det inngås avtaler
av denne type. Departementet deler derfor foreløpig utvalgets
vurdering av at det ikke bør utformes særskilte
regler om flytting av ordningens midler. Dersom det viser seg at
det er behov for slike regler, for eksempel fordi en får
erfaring med at avtalefriheten ikke fungerer tilfredsstillende eller det
oppstår særskilte problemstillinger som bør
løses, vises det til at Kongen kan fastsette nærmere
regler etter forslaget § 1-3. Tilsvarende legges
til grunn også for pensjonskapital tilhørende
pensjonskapitalbevis, dvs. pensjonskapital som ikke er del av ordningens midler.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag til § 8-5 om flytting av pensjonsordningen
m.v.