Departementet har merket seg at de høringsinstansene
som har uttrykt ønske om å åpne for kombinasjoner
av pensjonsordninger ikke har noen entydig oppfatning av hva som
skal forstås med kombinerte ordninger. En form for kombinasjon
kan innebære å ha ulike ordninger for deler av
arbeidsstokken, basert på at enten arbeidsgiver eller arbeidstaker
foretar valget av hvilken pensjonsordning den enkelte skal tilhøre. En
annen kombinasjonsform er å ha begge ordninger for alle
medlemmer av arbeidsstokken. Ulike kombinasjonsformer kan reise
noe ulike problemstillinger.
Departementet vil peke på at ulike ordninger for ulike
deler av arbeidsstokken vil innebære brudd på forholdsmessighetsprinsippet
og føre til større ulikheter mellom medlemmene.
Det vil også bryte med likebehandlingsprinsippet hvis arbeidsgiver
direkte eller indirekte kan kanalisere ulike grupper av arbeidstakere
inn i ulike ordninger. Det vises til at ulike gruppers forutsetning
for å foreta rasjonelle valg mellom pensjonsordninger kan
være svært forskjellige. Departementet mener at
hovedregelen bør være at alle arbeidstakere knyttet
til et foretaks skattefavoriserte pensjonsordning skal behandles
likt, og være undergitt samme regelverk.
Departementet viser til at kombinasjoner av innskudds- og ytelsesordninger
vil kunne virke forskjellig på ulike lønnsnivåer,
og at det i praksis trolig ikke er mulig å sikre at prinsippene
om forholdsmessighet og likebehandling oppfylles. Departementet
vil for eksempel peke på at en kombinert ordning med en «moderat» ytelsesbasert
ordning og en innskuddsbasert pensjon på toppen, vil kunne
føre til at bare de med relativt høy lønn
får vesentlig utbetaling fra ytelsesordningen, mens de
med lavere lønn pga. høy kompensasjon fra folketrygden,
ikke får vesentlige ytelser fra denne, men i praksis henvises
til innskuddsordningen. Departementet vil i denne sammenheng påpeke at
innskuddsordninger normalt vil eksponere arbeidstakerne sterkere
mot finansiell risiko enn det som er tilfellet i ytelsesordninger.
En bør unngå å åpne opp for
ordninger som forskjellsbehandler grupper av ansatte i samme foretak
med hensyn til hvilken risiko de eksponeres for. Spesielt må det
anses som uheldig hvis de lavlønte utsettes for større
finansiell risiko enn de øvrige.
Når det gjelder spørsmål om anledning
til å videreføre gjeldende ordning for de som
allerede er medlemmer, og opprette en billigere innskuddspensjonsordning
for nyansatte, vil departementet gå i mot at arbeidstakere
forskjellsbehandles etter ansettelsestidspunkt. Dette vil klart
stride mot likebehandling i pensjonssammenheng.
Både lukkeadgang og adgang til ulike former for parallelle
ordninger vil være meget vanskelig å innarbeide
i det foreslåtte lovverket. Det vil bl.a. være
nødvendig å gi slipp på sentrale prinsipper
om forholdsmessighet og likebehandling, noe som vil kreve betydelig
omarbeiding av både lov om foretakspensjon og forslaget
til lov om innskuddspensjon i arbeidsforhold. Departementet kan
som nevnt ovenfor vanskelig se hvordan en eventuelt skulle regulere
de to lovene for å sikre likebehandling i kombinasjonsordninger. Det
ville i så fall kreve en detaljregulering som må være
klart uønsket ut fra formålet med ordningene om å åpne
mulighet for enklere ordninger, særlig rettet mot foretak
som ikke ser seg i stand til å opprette ytelsesbasert foretakspensjon.
Departementet vil for øvrig bemerke at åpning
for innskuddspensjon i seg selv er en stor reform, og som bringer
inn mange nye usikkerhetsfaktorer. Departementet vil derfor advare
mot å trekke inn ytterligere kompliserende elementer før
en får erfaring med hvordan slike ordninger vil fungere.
Praktiske ulemper og kostnader ved å skulle praktisere
og administrere to parallelle regelsett på samme område
som følge av at to ulike ordninger lever side om side,
vil være betydelige både for foretak og arbeidstakere.
Dette gjelder ikke bare for bedriftene, men også for forsikringsselskapene
og pensjonskassene og i tilknytning til myndighetenes kontroll-
og tilsynsoppgaver. Slik adgang vil også virke i motsatt
retning av det felles ønske om forenkling som myndigheter,
arbeidstakere og arbeidsgivere har. For foretakene vil lukking og
kombinerte ordninger dessuten føre til meget vanskelige
og kostnadskrevende avklaringer, for eksempel ved framtidige fusjoner
eller fisjoner.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet og Sosialistisk Venstreparti, viser til at lovforslaget § 2-1
om innskuddspensjon i arbeidsforhold ikke gir åpning for
parallelle eller kombinerte ordninger, til tross for at en rekke høringsinstanser
har gått inn for dette. Flertallet vil peke
på at det vil kunne være svært aktuelt
for det enkelte foretak og dets ansatte med en kombinasjon av ytelsesbaserte
og innskuddsbaserte ordninger.
Flertallet registrerer at arbeidsgiver- og arbeidstakerorganisasjoner,
samt finansnæringen ikke har gitt uttrykk for tilsvarende
bekymring som departementet når det gjelder administrative
kostnader knyttet til å praktisere to parallelle regelsett
på samme område som følge av at to ulike
ordninger lever side om side. Tvert imot er flere høringsinstanser
positive til parallelle og kombinerte ordninger. Flertallet mener
at rent praktiske tilsynshensyn ikke kan tillegges avgjørende
vekt i denne saken.
Flertallet går inn for at det åpnes
for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme
bedrift. Flertallet fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen fremme lovforslag som åpner
for adgang til parallelle innskudds- og ytelsesordninger i samme
bedrift.»
Flertallet ber Regjeringen vurdere å utarbeide retningslinjer
som muliggjør sammenligning av pensjon fra innskuddsordninger
med pensjon fra ytelsesbaserte ordninger i den hensikt at forholdsmessighet og
krav til likebehandling av ansatte i hovedsak blir oppfylt.
Flertallet viser videre til merknader i avsnitt 20.3
om omdanning fra foretakspensjonsordninger.
Flertallet fremmer derfor følgende forslag:
«Forslag til Lov om underskuddspensjon § 2-1 første
ledd siste setning utgår.»
Dette medfører endring i Regjeringens forslag § 4-2
(1)
Flertallet mener videre det er ønskelig å åpne for
en vurdering av om innskuddspensjon kan legges på toppen
av en ytelsesbasert pensjon. Dette bør gjøres
slik at samtlige ansatte som er omfattet av en ytelsesdel også er
omfattet av en innskuddsdel. Innskuddet på toppen kan i
så fall gi muligheter for årlige forhandlinger
om variable innskudd, mens ytelsen i bunn vil kunne utgjøre
en slags «grunnsikkerhet» for medlemmene knyttet
til et bestemt ytelsesnivå. Flertallet fremmer
følgende forslag:
«Stortinget ber Regjeringen komme tilbake til Stortinget
med en vurdering av å legge innskuddspensjon på toppen
av en ytelsesbasert pensjon.»
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet og
Sosialistisk Venstreparti slutter seg til Regjeringens vurderinger
når det gjelder kombinerte pensjonsordninger.
Disse medlemmer vil peke på at det er
et sentralt punkt i lovforslaget at alle ansatte, med noen få unntak,
skal være medlemmer av samme pensjonsordning. Det er derfor
ikke åpnet adgang til å ha parallelle og/eller
kombinerte pensjonsordninger. Hensikten er å sikre at de
ansatte blir behandlet likt.
Disse medlemmer vil vise til at forholdsmessighetsprinsippet,
som sikrer likebehandling i hver av ordningene, ikke nødvendigvis
gjør det når ordningene kombineres. Dette gjelder
selv om prinsippet anvendes for hver av de to ordningene som kombineres.
Årsaken til dette er at for å gi alle medlemmene
i en pensjonsordning samme pensjon i forhold til tidligere lønn,
må folketrygdens utjamningsprofil motvirkes. Da må det
innbetales relativt mer for medlemmer med høy inntekt enn
for medlemmer med middels og lav inntekt. Det gjelder både
for ytelsesbaserte og innskuddsbaserte ordninger. Når det
betales relativt mer for de høytlønte i hver av
ordningene i en kombinert ordning, motvirkes fordelingsprofilen
i folketrygden flere ganger. Det fører til at medlemmer
med høy lønn får en forholdsvis høyere
pensjon enn de andre medlemmene. Dette vil først og fremst
ramme medlemmer med lavere og middels høye inntekter.
Disse medlemmer vil illustreres dette med et eksempel.
En bedrift oppretter en kombinert pensjonsordning. I bunnen er det
en ytelsesbasert ordning, som gir alle de ansatte 55 pst. av inntekten
i pensjon. I denne bedriften arbeider Anne som tjener 245 450
kroner i året, og Kjell Ivar som tjener 589 080 kroner.
Begge er født i 1975. Når Anne går av
med pensjon får hun 132 543 kroner i året
fra folketrygden, altså 54 pst. av lønna. I tillegg
får hun 2 454 kroner fra den ytelsesbaserte ordningen.
Kjell Ivar får 194 396 kroner fra folketrygden,
altså 33 pst. I tillegg får han 129 598
kroner fra den ytelsesbaserte ordningen. De får begge 55
pst. av inntekten i pensjon, og forskjellen i utbetaling fra folketrygden
er utjamnet.
De fleste på bedriften synes 55 pst. er en lav kompensasjonsgrad,
så i tillegg til denne ordningen har bedriften en innskuddsbasert
ordning, også denne for alle ansatte. Det betales inn mellom
2 og 4 pst. av de ansattes lønninger til den innskuddsbaserte
ordningen. Etter forholdsmessighetsprinsippet kan den prosentvise
innbetalingen for inntekter mellom 6G og 12G være dobbelt
så høy som for inntekter under 6G. Det fører
til at for Anne, som har en inntekt under 6G, blir det innbetalt
et innskudd på 2 pst. av inntekten, 4 909 kroner.
For Kjell Ivar blir det innbetalt 2 pst. av lønna opp til
6G og 4 pst. av resten. Til sammen blir dette 17 672 kroner,
som er 3 pst. av lønna til Kjell Ivar. Forholdsmessighetsprinsippet
er utformet slik at det skal være mulig å utjevne
fordelingsvirkningen i folketrygden, men i dette tilfelle er det
allerede gjort, og resultatet er at Kjell Ivar totalt sett kommer
langt bedre ut enn Anne. De to blir ikke behandlet likt, selv om
forholdsmessighetsprinsippet er anvendt for begge ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at forskjellsbehandlingen
ikke blir mindre alvorlig hvis innskuddene i den innskuddsbaserte
ordningen er usikre og varierer fra år til år.
For arbeidstakere med lavere og middels inntekter betyr det at den
eneste tjenestepensjonsordningen som vil gi dem en ytelse av betydning er
usikker, og at de derfor ikke vet på forhånd hvilken pensjon
de vil få i tillegg til folketrygden.
Disse medlemmer vil peke på at det er
vanskelig å utforme regler som sikrer at alle ansatte blir behandlet
likt når ulike pensjonsordninger kombineres. Det vil kreve
et detaljert regelverk for alle mulige kombinasjoner av ordninger.
En slik detalj-regulering mener disse medlemmer er
uønsket, blant annet fordi det vil være vanskelig
for arbeidstakerene å få oversikt over konsekvensene
av å velge ulike kombinasjoner av ordninger.
Disse medlemmer vil peke på at det også vil være
vanskelig å sikre likebehandling hvis de ansatte ikke er
medlemmer i samme ordning, men i parallelle ordninger som er bygd
på ulike prinsipper. Disse medlemmer mener
blant annet at det er ikke ønskelig å åpne
for at de som har arbeidet i bedriften en stund og nyansatte tilbys
forskjellige pensjonsordninger.