Regelen i skatteloven §§ 2-1 syvende
ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum ble tatt inn i
skatteloven allerede i 1911, og har hatt til formål å forhindre
at skattyters formue i fast eiendom og anlegg med tilbehør
i et annet land kom til beskatning både i Norge og i vedkommende
utland. På den tid regelen ble til var fritaksregler i
intern lovgivning virkemiddelet for å forhindre dobbeltbeskatning
mellom Norge og utlandet.
I dag benyttes skatteavtaler for å ivareta dette formålet.
Når skatteavtalen bygger på fordelingsmetoden vil
avtalen lede til samme resultat som de særskilte fritaksregler
i skatteloven §§ 2-1 syvende ledd annet punktum
og 2-2 sjette ledd annet punktum. Etter hvert som Norge i årene
frem til 1992 inngikk skatteavtale basert på en fordelingsmetode
med stadig flere land, ble dermed den selvstendige betydning av
de ovenfor nevnte fritaksregler gradvis mindre.
Omlegging til en kredittmetode i intern rett og skatteavtaler
fra 1992 var begrunnet i de nøytralitetshensyn som lå til
grunn for skattereformen. Det er i strid med disse prinsippene at
formue i utlandet skal undergis en lempeligere beskatning enn om
formuen hadde vært lokalisert i Norge. Etter departementets vurdering
er det ikke forenlig med en generell omlegging til kredittmetoden
i intern rett og skatteavtaler å opprettholde et fortsatt
fritak i intern rett for formuesskatt for fast eiendom eller anlegg
med tilbehør som ligger i utlandet.
I kapittel 1 ovenfor foreslår departementet en endring
i skatteloven § 4-31 første ledd som
innebærer at skattyter skal gis fullt fradrag for sin gjeld
ved formuesligningen når han har fast eiendom eller anlegg
i land Norge enten ikke har skatteavtale med, eller har en kredittbasert
skatteavtale med. En slik utvidelse av fradragsretten for gjeld
i forhold til gjeldende regler forutsetter at det samtidig innføres
intern skatteplikt på formue i fast eiendom og anlegg med
tilbehør i utlandet. Om dette ikke gjøres vil
det oppstå en uakseptabel asymmetri i regelverket.
Skattedirektoratet og Skattebetalerforeningen har gått
mot forslaget om å oppheve formuesfritaket for fast eiendom
og anlegg i utlandet. Skattedirektoratet begrunner sitt syn i de
praktiske vanskeligheter som er forbundet med å verdsette
formuen i utlandet. Departementet er klar over at dette kan reise
visse problemer, men finner ikke å kunne tillegge dette
avgjørende vekt. Departementet vil påpeke at eiendom
og anlegg i utlandet også etter gjeldende regler må verdsettes
av hensyn til reglene i skatteloven §§ 4-31 første
ledd og 6-91 første punktum om fordeling av gjeld og gjeldsrenter
mellom Norge og utlandet. De andre høringsinstansene har
ikke hatt innvendinger til forslaget.
På denne bakgrunn foreslår departementet at
skatteloven §§ 2-1 syvende ledd annet
punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum oppheves. Det foreslås
at endringene trer i kraft med virkning fra og med inntektsåret
2001.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag om opphevelse av skatteloven §§ 2-1
syvende ledd annet punktum og 2-2 sjette ledd annet punktum.