En stiftelse kjennetegnes ved at en formuesverdi ved en rettslig
disposisjon selvstendig blir stilt til rådighet for et
bestemt formål. Ved opprettelsen av stiftelsen oppgir oppretteren
eiendomsretten til formuesverdien, som overtas av stiftelsen. Stiftelser
er i likhet med blant annet selskaper og foreninger egne juridiske
personer.
Stiftelser er selveiende institusjoner. Det vil si at de ikke
har eiere. Dette skiller stiftelser fra selskaper. Også foreninger
er selveiende, men foreninger har medlemmer. Stiftelser forvaltes
av egne organer, som verken har grunnlag i eierposisjoner eller
medlemskap, men som selvstendig er satt til å forvalte
stiftelsen i samsvar med dens formål.
Stiftelser har et vidt spekter av formål. Tradisjonelt
har stiftelser gjerne vært opprettet for å fremme ideelle
formål. Den har i noen grad også vært
tatt i bruk i offentlig sektor med sikte på virksomhet
som ønskes skilt ut fra den ordinære offentlige
forvaltning. Sammenlignet med selskaper - særlig aksjeselskaper
- kan stiftelsesformen være en egnet organisasjonsform hvis
oppretteren ønsker at en bestemt virksomhet skal kunne
gå for seg upåvirket av endringer i eierforhold.
Pr. 1. januar 2000 var det registrert 8 881
stiftelser i Enhetsregisteret.
Før vedtakelsen av nåværende stiftelseslov
(lov 23. mai 1980 nr. 11 om stiftelser m.m.) hadde man
ingen alminnelig lov om stiftelser i norsk rett. Loven er langt
på vei en kodifikasjon av tidligere rett. Stiftelsesloven
trådte i kraft 1. januar 1982.
Stiftelseslovutvalget ble oppnevnt ved kgl. res. 28. juni
1996, og fikk i oppdrag å foreta en revisjon av lov 23. mai
1980 nr. 11 om stiftelser m.m. Utvalget avga sin utredning 16. mars
1998.
Justisdepartementet har sendt NOU 1998:7 Om stiftelser på høring.
Som en sammenfatning kan man si at høringsinstansene i
stor grad er positive til utredningen. Noen gir likevel uttrykk
for at utvalget har lagt for stor vekt på kontrollhensyn
og kreditorvern, og at det ikke er lagt tilstrekkelig vekt på rammevilkårene
for små stiftelser med ideelle formål.
Stiftelseslovutvalget viser til at siden loven ble vedtatt i
1980 har det skjedd en betydelig utvikling innenfor det livsområdet
den regulerer. Et annet forhold er at det gjennom tilsynspraksis
og på annen måte er kommet for dagen tilfeller
hvor stiftelsesformen brukes på en måte som er
uforenlig med stiftelsenes status som selvstendige og selveiende
rettssubjekter.
Utviklingen i retning av et mangfold av stiftelsesformer og stiftelsenes
høyst forskjellige formål og organisasjon, har
ført til at tilsynsmyndighetene stadig møter nye
utfordringer. Det er også enkelte punkter hvor stiftelseslovens
regler ikke er hensiktsmessige. Dette er de viktigste grunnene til
at det nå er behov for å vurdere nærmere
om stiftelsesloven bør endres.
Departementet slutter seg til disse synspunktene. Departementet
ser et klart behov for å vurdere nåværende
lovs regler på bakgrunn av bruken av stiftelsesformen på nye
områder. Misbruk av stiftelsesformen blant annet for å omgå annen
lovgivning, og behovet for å styrke prinsippet om stiftelsers
selvstendighet i forhold til oppretteren er forhold som kan tilsi
en strengere regulering i den nye stiftelsesloven enn etter nåværende
lov. Departementet ser også behov for forenklinger av regelverket
og en vurdering av reglene på bakgrunn av nye lover som
har kommet til etter vedtakelsen av stiftelsesloven.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra
Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og
representanten Jørn L. Stang, har merket seg at stiftelser
kjennetegnes ved at en formuesverdi ved en rettslig disposisjon
blir stilt til rådighet for et bestemt formål.
Disposisjonen innebærer altså en gave. Stiftelser
kan ha en rekke ulike formål. Komiteen vil
i denne sammenheng særlig knytte noen merknader til stiftelser
med et ideelt eller allmennyttig formål.
Komiteen har merket seg at proposisjonen ikke inneholder
noen vurdering av hvilken funksjon stiftelser har i Norge. Det er
heller ingen vurdering av hvilken rolle norske stiftelser kan eller
bør ha i fremtiden. Proposisjonen mangler også en
nærmere vurdering av hvilken funksjon stiftelser har i
andre vestlige land. Komiteen mener at innretningen
på bl.a. stiftelseslovgivningen og annet lovverk som berører
stiftelser spesielt, burde vurderes i lys av erfaringer fra andre
land for å utforme den politikk som på den beste måte
fremmer stiftelsenes positive bidrag til samfunnet.
Komiteen har gjennom høringer fått
innspill om at allmennyttige stiftelser over hele den vestlige verden
har spilt en rolle i utviklingen av det sivile samfunn, og har på en
smidig måte utfylt offentlig sektor. Stiftelser har bidratt
til, eller i noen tilfeller båret hovedtyngden av, bidrag
til grunnforskning, kultur samt humanitære og sosiale tiltak.
Allmennyttige stiftelser har vært instrumentet for private
personer eller virksomheter som har ønsket å gi
en varig gave for å tilgodese ett eller flere samfunnsnyttige
og verdige formål.
Komiteen, har merket seg at man i Norge ikke har
eksempler på større stiftelser som man kjenner
fra våre naboland, eksempelvis Carlsberg-fondene og A. P.
Møller-fondene i Danmark og Nobelstiftelsen, Riksbankens
Jubileumsfond og Wallenberg-fondene i Sverige. Komiteen er
kjent med den betydning Carlsberg-fondene har hatt for dansk grunnforskning, og
har merket seg at A. P. Møller-fondene nylig avga et milliardbeløp
til bygging av ny opera i København. Fra USA kjennes store
og samfunnsnyttige stiftelser som eksemplvis Rockefeller, Ford,
Packard, Kellogg og en rekke andre. Komiteen mener
at et større innslag av stiftelser i det norske samfunn
vil kunne bidra til å dekke viktige behov innenfor grunnforskning
og andre kulturelle, sosiale og allmennyttige formål.
Komiteen viser til at man også i Norge
har en rekke større og mindre stiftelser som på en
positiv og effektiv måte bidrar til et bredt spekter av
allmennyttige formål. Komiteen er gjennom
høringer gjort oppmerksom på at den norske tradisjonen
avviker fra mønsteret i andre vestlige land. Norge har
fått en utvikling med langt sterkere vekt på offentlige,
særlig statlige bidrag. I denne forbindelse har norsk næringsliv
som helhet ikke utviklet samme sterke bånd til kulturelle
og sosiale formål som det man kjenner fra mange andre vestlige
land. Komiteen mener at det i en situasjon hvor det
skjer betydelig formuesoppbygging på private hender er
særlig viktig gjennom ulike tiltak å stimulere
til at private i større grad enn tidligere finner det ønskelig å opprette
allmennyttige stiftelser som tilgodeser samfunnsnyttige formål.
Dersom en slik politikk lykkes vil betydelige økonomiske tilleggsbidrag
kunne ledes til ulike allmennyttige formål. Komiteen mener
en slik utvikling vil være positiv.
Det er komiteens vurdering at stiftelser allerede
i dag har en positiv rolle i Norges frivillige organisasjons- og
foreningsliv. Mye av dette frivillige og samfunnsnyttige arbeidet
er fullstendig avhengig av giverglede og personlig innsats. Komiteen er
gjort kjent med at man i utlandet også har stiftelser med
et lokalt utgangspunkt. Slike stiftelser særpreges ved
at de fremmer frivillig innsats og dugnadsånd på det
lokale og regionale plan. Komiteen mener det er ønskelig å stimulere
til en slik utvikling også i Norge.
Komiteen mener på denne bakgrunn at lovgivningen,
herunder ikke bare stiftelseslovgivningen, men også skattelovgivningen
og andre aktuelle lover, bør stimulere til opprettelse
av flere allmennyttige stiftelser i Norge i fremtiden. Det er i
denne sammenheng viktig at det ikke gjøres unødig
komplisert å opprette eller å drive en stiftelse.
Det er også viktig at stiftelsene ikke påføres
kostnader som reduserer deres evne til å oppfylle sitt
formål. Komiteen mener en slik politikk
vil være et nødvendig og viktig bidrag bl.a. til
det som ofte omtales som «den tredje sektor».