Lund-kommisjonen ble oppnevnt 1. februar 1994 og fikk
i oppgave å vurdere om de hemmelige tjenestene hadde drevet
ulovlig overvåking av norske borgere. Betydelige deler
av de rettslige rammebetingelser som har vært gjeldende
for overvåkingstjenesten i etterkrigstiden har måttet
tåle sterk kritikk fra Lund-kommisjonen.
I en særskilt redegjørelse til Stortinget 16. desember
1996 tok statsministeren til orde for at det burde foretas en ny
samlet gjennomgang av blant annet overvåkingstjenestens
organisering og rettslige rammebetingelser. Dette ledet frem til
oppnevning av Danielsenutvalget som fremla sin utredning 27. mars 1998
som NOU 1998:4.
Justiskomiteen uttalte i Innst. O. nr. 11 (1994-1995) at komiteen
var av den oppfatning at en regulering av overvåkingstjenestens
virksomhet bør innarbeides i politiloven, og at det bør
utarbeides en egen lovgivning for etterretningstjenestens og sikkerhetstjenestens
virksomheter. Lovregulering av de to sistnevnte tjenester er allerede
gjennomført.
Lovforslaget er en naturlig oppfølging av Lund-kommisjonens
rapport, og bygger i hovedsak på Danielsenutvalgets vurderinger
og anbefalinger.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Vidar
Bjørnstad, Astrid Marie Nistad, Jan Petter Rasmussen og Ane
Sofie Tømmerås, fra Kristelig Folkeparti, Finn
Kristian Marthinsen og Åse Wisløff Nilssen, fra
Høyre, lederen Kristin Krohn Devold og Bjørn Hernæs, fra
Fremskrittspartiet, Jan Simonsen, fra Senterpartiet, Tor Nymo, og
representanten Jørn L. Stang, konstaterer at lovforslaget
er en naturlig oppfølging av Lund-kommisjonens rapport,
og at det i hovedsak bygger på Danielsenutvalgets vurderinger
og anbefalinger. Komiteen har merket seg at både
utvalget og departementet legger til grunn at det fortsatt er behov
for en overvåkingstjeneste i Norge, at tjenesten skal organiseres
som et særorgan innenfor politiet, at det «to-sporede
ansvarssystem» videreføres, og at overvåkingstjenesten
fortsatt skal ha etterforsknings- og påtalekompetanse. Komiteen er
enig i disse konklusjonene.
Komiteen vil spesielt påpeke viktigheten
av at både riksadvokaten og Justisdepartementet har et overordnet
ansvar for overvåkingstjenestens arbeid på klart
definerte områder. Det er naturlig at Justisdepartementet
har et styringsansvar for vesentlige deler av overvåkingstjenestens
arbeid, spesielt for den forebyggende virksomheten. Samtidig er
det helt avgjørende i et demokrati at en politisk uavhengig
påtalemyndighet styrer overvåkingstjenestens etterforskning,
slik at etterforskningen av straffesaker ikke påvirkes
av partipolitiske hensyn.