I proposisjonen fremmes forslag om en ny lov om personnavn som
skal avløse den gamle navneloven fra 1964. Lovforslaget
vil gi større frihet i valget av navn.
Hovedtrekk i dagens system med frie, beskyttede og nye etternavn
beholdes, men grensen for beskyttede etternavn foreslås
senket fra 500 til 200 bærere. Lovforslaget innebærer
også en vesentlig oppmykning av hvilken tilknytning til
navnet som kreves.
Forslaget gir videre adgang til å danne doble etternavn
som skal forbindes med bindestrek. Bakover i slekten foreslås
det bl.a. at man fritt skal kunne hente etternavn som tippoldeforeldrene
har hatt. Det er en vesentlig liberalisering.
Av hensyn til enkelte utenlandske navneskikker foreslås
det bl.a. at det åpnes for at etternavn tas som fornavn
og motsatt når det gjelder navn som har tradisjon i en
kultur som ikke skiller mellom fornavn og etternavn.
Samboere som har bodd sammen i to år eller har felles
barn, vil få tilsvarende adgang til å ta hverandres navn
som ektefeller, på vilkår av at samboeren samtykker.
Som en vesentlig liberalisering foreslås det at adgangen
til å ta forskjellige mellomnavn skal være lik adgangen
til å ta forskjellige etternavn.
I dag kan navnemyndighetene nekte folk å velge navn
som kan bli til ulempe for dem. I lovforslaget foreslås
at dette vilkåret skjerpes ved å kreve at navnet skal
kunne bli til «vesentlig» ulempe eller at det
foreligger andre sterke grunner som tilsier at navnet ikke godtas.
Det foreslås videre en regel om navnestabilitet ved
at man som hovedregel ikke skal kunne endre fornavn og etternavn
mer enn én gang hvert tiende år.
Meldinger om navn skal etter forslaget som hovedregel inngis
til fylkesmannen, og Justisdepartementet er klageinstans. I dag
er oppgavene fordelt mellom folkeregistrene, fylkesmennene og Justisdepartementet
på en noe uhensiktsmessig måte.