Regjeringen foreslår å utvide anvendelsesområdet
for bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking. Anvendelsesområdet
er nærmere redegjort for nedenfor i dette kapittelet.
Komiteen viser til at Regjeringen foreslår å utvide
anvendelsesområdet for bestemmelsene om tiltak mot hvitvasking.
En rekke nye grupper skal inkluderes blant de rapporteringspliktige. Komiteen understreker
at effekten av en slik utvidelse må måles opp
mot mulige svekkelser av personvernet. Komiteen viser
til at det er foreslått en rekke avgrensninger og unntak
for enkelte av de rapporteringspliktige, og at dette vil begrense
hvilke typer transaksjoner som kan oppfattes som mistenkelige og
hvilke typer opplysninger som kan brukes som grunnlag for å rapportere
til ØKOKRIM. Komiteen viser videre til at
de fleste berørte høringsinstanser har stilt seg
positive til at anvendelsesområdet utvides til å omfatte deres
område. Komiteen påpeker at flere
av de gruppene som nå vil bli underlagt undersøkelses-
og rapporteringsplikt, representerer bransjer som kan være
kanaler for hvitvasking. Om lovverket kun skal gjelde for finansinstitusjoner,
vil det finnes en rekke mulige kanaler for hvitvasking som ikke
omfattes av loven, og dermed vil det også foreligge et
bredt spekter av muligheter for å hvitvaske verdier uten å gå veien
om institusjoner som har slike lovfestede plikter. Komiteen mener
derfor hensynet til et effektivt lovverk tilsier at anvendelsesområdet
utvides, og støtter Regjeringens forslag.
Komiteen viser til at flere av de nye rapporteringspliktige
representerer bransjer som normalt er organisert i mindre foretak,
med få ansatte. Dette kan gi mistenkte større
muligheter for å identifisere hvem som står bak
en hvitvaskingsmelding. Komiteen viser til at det
i en rapport om EUs arbeid med tiltak mot hvitvasking, framgår
at EU-kommisjonen arbeider med et framtidig tredje hvitvaskingsdirektiv
som skal inneholde tiltak for å motvirke trusler mot ansatte
hos rapporteringspliktige. Komiteen understreker
viktigheten av at også Norge prioriterer dette høyt.
Komiteen viser til at det må antas at
utvidelsen av anvendelsesområdet vil føre til
en økning i antallet hvitvaskingsmeldinger som sendes til ØKOKRIM. Det
er svært viktig at slike meldinger blir fulgt opp.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet vil
derfor understreke viktigheten av at ØKOKRIM får
tilgang til tilstrekkelige ressurser til å håndtere
en økning i antallet mottatte hvitvaskingsmeldinger.
Regjeringen slutter seg for det første til arbeidsgruppens
forslag om å videreføre regelverkets anvendelse
for de institusjoner som i dag er omfattet etter finansvl. § 2-17,
jf. finansvl. § 2-1. Regjeringen slutter seg også til
forslaget om å utvide virkeområdet til å omfatte
e-pengeforetak, jf. arbeidsgruppens omtale av dette.
Norske Pensjonskassers Forening (NPF) anfører at pensjonskasser
ikke bør omfattes av loven, og viser i den anledning til
at pensjonskasser vanskelig kan benyttes til hvitvaskingsformål.
Regjeringen er for så vidt enig i at pensjonskasser trolig
er mindre utsatt for hvitvaskingsforsøk enn alminnelige
finansinstitusjoner, men etter Regjeringens syn foreligger imidlertid
en reell fare for at også pensjonskasser kan benyttes til
hvitvasking av utbytte. Det vises eksempelvis til at en rekke pensjonskasser
låner ut penger, herunder til boligformål. For
tidlig tilbakebetaling av slike lån vil etter omstendighetene
kunne innebære hvitvasking av utbytte. Det vil også være
uheldig å rangere ulike institusjoner etter hvor aktuelle
en måtte mene de er mht. hvitvasking. Grensetrekkingen
må her være prinsipiell. Regjeringen slutter seg
derfor til arbeidsgruppens forslag om at pensjonskasser bør omfattes
av loven, jf. lovforslaget § 4 første
ledd nr. 8.
Når det gjelder regelverkets anvendelse for vekslingskontorer,
slutter Regjeringen seg til arbeidsgruppens og Kredittilsynets vurdering
av at det ikke anses nødvendig å angi disse særskilt,
da slik virksomhet er forbudt å drive i Norge for andre
enn Norges Bank og valutabanker. Det vises for øvrig til
forslag om endringer i sentralbankloven mv. som ble sendt på høring
18. januar 2003, hvor det bl.a. foreslås å tillate
at andre finansinstitusjoner enn banker tillates å drive
ervervsmessig valutavekslingsvirksomhet. Det foreslås således
ikke å åpne for frittstående vekslingskontorer.
Siden finansinstitusjoner uansett omfattes av virkeområdet,
synes det derfor ikke nødvendig å nevne vekslingskontorer
som egen gruppe rapporteringspliktige. Forslaget vil følges opp
i en egen proposisjon om endringer i sentralbankloven mv. våren
2003.
Det vises til lovforslaget § 4 første
ledd nr. 1 til 8 og nr. 11.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Regjeringen slutter seg i hovedsak til arbeidsgruppens forslag
hva gjelder revisorer og regnskapsførere. Regjeringen synes
det er hensiktsmessig å knytte avgrensingen av hvilke revisorer
og regnskapsførere som er omfattet, til personer og foretak som
har godkjenning etter hhv. revisorloven og regnskapsførerlovene,
jf. lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1 og nr. 2.
Arbeidsgruppen foreslår å erstatte gjeldende
opplysningsrett for revisor med en opplysningsplikt i hvitvaskingsloven.
Regjeringen vil imidlertid peke på at opplysningsretten
i revisorloven § 6-1 fjerde ledd har et videre
omfang enn den foreslåtte opplysningsplikten, siden opplysningsplikten
bare er knyttet til mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering i
tråd med det generelle lovkravet. Arbeidsgruppen synes
ikke å ha vurdert dette. Etter Regjeringens syn bør
imidlertid revisor fortsatt ha adgang til å melde fra ved
mistanke om straffbare handlinger, uavhengig av om det foreligger
rapporteringsplikt etter hvitvaskingsregelverket. Revisor bør
for eksempel fortsatt ha adgang til å melde fra om straffbare
brudd på aksjelovgivningen, uavhengig av om det gjelder
en transaksjon med tilknytning til utbytte fra en straffbar handling.
Regjeringen vil derfor ikke foreslå endringer i revisorloven § 6-1
fjerde ledd.
Regjeringen mener det ikke er hensiktsmessig å lovfeste
at den nye loven skal gjelde for "skatterådgivere". I mange
andre land er denne tittelen knyttet til bestemte yrkesgrupper e.l.
Skatterådgivere er imidlertid ingen entydig definert yrkesgruppe
etter norsk rett, selv om tittelen blir brukt i ulike sammenhenger. Skatterådgivere
vil imidlertid etter omstendighetene omfattes av forslaget § 4
andre ledd nr. 7.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr.
1 og nr. 2.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag og vurdering.
Regjeringen foreslår at loven skal gjelde for forsikringsmeglere,
prosjektmeglere og valutameglere i utøvelsen av deres yrker.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 4 til
6.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arbeidsgruppen foreslår at anvendelsesområdet knyttes
til eiendomsmeglerbevilling, (jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1)
og advokatbevilling. Kredittilsynet kan bl.a. gi eiendomsmeglerbevilling
til person med eiendomsmeglerbrev, ansvarlige selskap og aksjeselskap.
I tillegg kan i det enkelte tilfelle bank og boligbyggelag gis bevilling.
Boligbyggelag kan uten bevilling medvirke til omsetning av andeler
i tilknyttede borettslag der boligbyggelaget er forretningsfører,
jf. eiendomsmeglerloven § 2-1 tredje ledd. Boligbyggelag
må imidlertid følge enkelte bestemmelser i eiendomsmeglingsloven.
Omsetning av fast eiendom er internasjonalt erfart å være
utsatt for misbruk til hvitvaskingsformål. Det er derfor
viktig å bringe meglere aktivt inn i kampen mot økonomisk
kriminalitet. Etter direktivets ordlyd skal "eiendomsmeglere" omfattes.
Etter Regjeringens syn åpner ikke direktivet for å differensiere
plikter etter direktivet mellom små og store eiendomsmeglerforetak
mv.
Regjeringen deler ikke NBBLs vurdering av at boligbyggelags virksomhet
ikke vil være aktuell for hvitvasking på bakgrunn
av boligbyggelags regler for slike kjøp, herunder bl.a.
til krav om styregodkjennelse av kjøper. Boligbyggelag
kan drive begrenset eiendomsmegling uten bevilling, jf. eiendomsmeglingsloven § 2-1
tredje ledd. Boligbyggelag vil utøve tjenester som etter
Regjeringens syn må karakteriseres som eiendomsmegling
i direktivets forstand, herunder omsetning av andeler i tilknyttede boligbyggelag.
Regjeringen foreslår etter dette at den nye loven skal
gjelde for eiendomsmeglere og boligbyggelag når det drives
eiendomsmegling.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr.
3.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og forslag.
Internasjonale erfaringer viser at advokattjenester misbrukes
til hvitvaskingsformål. Det er derfor viktig at advokater
bringes aktivt inn i kampen mot slik kriminalitet. Etter endringsdirektivet
skal advokater omfattes av regler om tiltak mot hvitvasking.
Når det gjelder angivelsen av den aktuelle personkretsen,
foreslår arbeidsgruppen at "advokater og andre som ervervsmessig
yter selvstendig juridisk bistand" skal omfattes av regelverket
(gjelder alle tre alternativer). Angivelsen av personkretsen bygger
på definisjonen av rettshjelpvirksomhet i domstolloven § 218
første ledd, dog slik at forslaget kun omfatter de som
yter "selvstendig" juridisk bistand. Denne kvalifiseringen tar sikte
på å klargjøre at husadvokater mv. ikke
omfattes av forslaget. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens
forslag på dette punktet. I enkelte tilfeller vil personer
og foretak som yter rettshjelpvirksomhet etter omstendighetene også kunne omfattes
av andre alternativer i forslagets § 4. Dette kan
for eksempel gjelde revisorer. Regjeringen kan imidlertid ikke se
at dette tilsier særskilte rettstekniske løsninger
ved angivelsen av regelverkets virkeområde. Ved vurderingen
av om de særskilte unntakene fra rapporteringsplikten får
anvendelse, vil det imidlertid ha betydning om vedkommende omfattes
av regelverket som følge av rettshjelpalternativet eller
andre alternativer. For øvrig finner ikke Regjeringen det
naturlig å avgrense virkeområdet til virksomhet som
er underlagt tilsyn av Tilsynsrådet for advokatvirksomhet.
Direktivet åpner for å avgrense advokaters
plikter til nærmere angitte situasjoner, jf. artikkel 2
a nr. 5. Arbeidsgruppen har utformet tre alternative lovforslag
på dette punktet. I alternativ 1, som er det minst vidtrekkende
alternativet, avgrenses virkeområdet til å gjelde
advokatens bistand i tilknytning til enkelte angitte finansielle
transaksjoner og transaksjoner som gjelder fast eiendom. I alternativ
2 avgrenses virkeområdet til å gjelde bistand
i tilknytning til finansielle transaksjoner generelt sett, samt
transaksjoner som gjelder fast eiendom. Alternativ 3 omfatter all
juridisk bistand, og vil innebære den videste rekkevidden
av virkeområdet for advokater.
Det er flere hensyn som må avveies i vurderingen av
eventuelle unntak for advokaters rapporteringsplikt, herunder personvernhensyn,
rettssikkerhetshensyn, og hensynet til det særlige tillitsforhold
mellom advokater og deres klienter.
Høringsinstansene er delt i synet på hvilket
alternativ som er å foretrekke. Advokatforeningen og Norges
Kommunerevisorforbund går inn for det alternativet som
i størst grad begrenser rekkevidden. Kredittilsynet, NARF,
Skattedirektoratet og ØKOKRIM går inn for alternativet
som vil innebære den videste rekkevidden av rapporteringsplikten.
Justisdepartementet har foreslått en kombinasjon av alternativ
1 og 2.
Innledningsvis vil Regjeringen bemerke at angivelsen av hvitvaskingsregelverkets
saklige virkeområde må holdes atskilt fra spørsmålet
om hvilke rapporteringsplikter som skal pålegges de ulike
grupper rapporteringspliktige. Det sentrale spørsmålet
i denne sammenheng er om advokater bare skal omfattes av regelverket
i enkelte situasjoner. I de situasjonene advokatene vil være
underlagt hvitvaskingsregelverket, foreslår arbeidsgruppen
vesentlige unntak fra advokaters rapporteringsplikt.
I utgangspunktet kan det synes hensiktsmessig å regulere
advokaters særlige forhold gjennom unntak fra rapporteringsplikten,
jf. bl.a. Kredittilsynets og ØKOKRIMs høringsuttalelse
om dette. Med en vid angivelse av virkeområdet vil en bl.a.
unngå vanskelige avgrensningsspørsmål
i forhold til når advokater vil omfattes av regelverket.
På den annen side reiser også en slik løsning
vanskelige spørsmål. Dersom advokater mottar opplysninger
i tilknytning til for eksempel en straffesak eller en barnefordelingssak,
vil vedkommende etter en slik løsning i utgangspunktet omfattes
av regelverket. Opplysninger som advokater mottar i slike tilfeller,
vil imidlertid kunne være unntatt fra rapporteringsplikten.
Omfanget av unntaket er imidlertid begrenset, noe som kan reise
særskilte spørsmål. Et problem er at
advokaten vil ha rapporteringsplikt om opplysninger som mottas i
andre situasjoner enn i tilknytning til en rettssak eller ved fastleggelse
av klientens rettsstilling. Opplysninger mottatt i tilknytning til
avgivelse av for eksempel strategiske råd mv. i tilknytning
til en barnefordelingssak, vil i så fall omfattes av rapporteringsplikten,
for eksempel dersom advokaten i tilknytning til slik bistand blir
klar over at klienten foretar transaksjoner med utbytte fra straffbart
trygdemisbruk. Et annet problem med et vidt anvendelsesområde
vil være at advokaten også vil ha plikt til å kjenne
klientens identitet. Dette kan etter omstendighetene reise særskilte
problemer, bl.a. i forhold til enkelte straffesaker og asylsaker.
Unntak fra rapporteringsplikten vil ikke avhjelpe slike problemer,
og det vil i så fall måtte gjøres unntak
i forskrift.
Etter en helhetsvurdering har Regjeringen kommet til at det ikke
nå bør innføres et generelt anvendelsesområde
i forhold til advokater. Det vises i den anledning til at behovet
for hvitvaskingsregler åpenbart vil være mest
til stede i tilknytning til finansielle transaksjoner mv., og at
slike transaksjoner uansett vil omfattes av regelverket. Videre
vil regelverkets anvendelse i forhold til advokater reise en rekke
nye spørsmål som vil måtte finne sin
løsning i praksis, og dette tilsier at en går
noe skrittvis frem fra lovgivers side. Etter Regjeringens syn bør
imidlertid regelverksendringer på dette området
vurderes løpende i lys av de erfaringer man høster.
Slike regelverksendringer bør imidlertid skje i lovs form,
og ikke ved forskriftsendringer.
Det neste spørsmål blir således hvordan
en i loven bør avgrense virkeområdet for advokater.
Etter Regjeringens vurdering er det naturlig å ta utgangspunkt
i arbeidsgruppens annet alternativ. Det første alternativ
knytter virkeområdet til enkelte positivt angitte situasjoner,
og dette åpner etter Regjeringens syn for omgåelsesmuligheter
og vanskelige tolkningsspørsmål.
I likhet med arbeidsgruppen legger Regjeringen til grunn at samtlige
"finansielle transaksjoner" bør omfattes, uavhengig av
om de utføres i tilknytning til en "virksomhet" eller ikke.
Begrepet "finansielle transaksjoner" kan reise tolkningstvil. Etter
Regjeringens syn bør begrepet tolkes vidt. Arbeidsgruppens alternativ
1 (som er basert på minimumsreglene i direktivet) angir
i så måte en rekke eksempler på finansielle
transaksjoner som vil omfattes av begrepet, men disse transaksjonene
vil etter Regjeringens forslag ikke være uttømmende.
For øvrig vil begrepet ved behov kunne presiseres nærmere
i rundskriv eller i forskrift. I tillegg bør alle transaksjoner
knyttet til fast eiendom omfattes av virkeområdet, og transaksjoner
knyttet til slike løsøregjenstander som er nevnt i
lovforslagets § 4 andre ledd nr. 8 (gjenstander
som koster mer enn 40 000 kroner). Jf. lovforslaget § 4 andre
ledd nr. 7.
Regjeringen slutter seg til Konkursrådets uttalelse
om at rapporteringsplikten bør omfatte advokater i egenskap
av bostyrere. Etter Regjeringens vurdering bør slike bostyrere
bare omfattes av enkelte av bestemmelsene i den nye loven. Flere
av lovens bestemmelser er knyttet til etablering av kundeforhold (for
eksempel gjelder dette plikt til å foreta identitetskontroll
og registrere opplysninger), og vil således ikke være
aktuelle for bostyrere. Etter en konkret vurdering foreslår
Regjeringen at lovforslaget §§ 7, 8,
11, 16 og 17 gjøres gjeldende for advokater i egenskap
av bostyrere, jf. lovforslaget § 4 fjerde ledd.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr.
7 og fjerde ledd.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Arbeiderpartiet, ser at en viktig problemstilling i forslaget
om utvidet rapporteringsplikt synes å være den
saklige avgrensningen for når advokater og andre som ervervsmessig
eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, plikter å rapportere
til ØKOKRIM. Mye av det personene listet opp i § 4
utfører i sine yrker, vil også mange advokater
ha som en del av sitt virke. Det er derfor naturlig at den delen
av advokatvirksomheten som gjelder finansielle transaksjoner, eiendomstransaksjoner
og transaksjoner av løsøre over en viss verdi,
også faller inn under lovens anvendelsesområde. Flertallet er
av den oppfatning at en særordning for advokater der disse
har mindre omfattende rapporteringsplikt enn de øvrige
i lovforslaget § 4, ville være uheldig
i seg selv. Samtidig går ikke forslaget så langt
at klientenes normale og nødvendige tillit til advokaten
skulle bli svekket. Flertallet ser positivt på at
Advokatforeningen langt på vei følger forslaget,
selv om foreningens primærforslag i sin høringsuttalelse ønsket
en noe mer begrenset rapporteringsplikt enn det fremlagte forslaget.
Flertallet slutter seg til forslaget om rapporteringsplikten
for advokater slik den framkommer i lovforslaget § 4.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
peke på at advokater er utsatt for å bli misbrukt
til å hvitvaske utbytte fra straffbare handlinger. Disse
medlemmer ønsker derfor en lovformulering som gir
advokater størst mulig frihet til å rapportere
om mistenkelige transaksjoner uten å risikere straffeansvar. Disse
medlemmer vil videre peke på at arbeidet mot hvitvasking
av utbytte kan komme til å utvikle seg raskt, og at det
derfor kan være hensiktsmessig med en generell lovparagraf,
og at mer detaljerte avgrensninger reguleres i forskrift. Disse
medlemmer fremmer derfor følgende forslag:
"I lov om tiltak mot hvitvasking av utbytte fra straffbare
handlinger mv. (hvitvaskingsloven) skal
§ 4 annet ledd nr. 7 lyde:
Advokater og andre som ervervsmessig eller stadig yter
selvstendig juridisk bistand
§ 4 nytt fjerde ledd skal lyde:
Kongen kan i forskrift fastsette unntak fra rapporteringsplikten
for juridiske og fysiske personer som omfattes av annet ledd nr.
7."
Endringsdirektivet krever at forhandlere av verdifulle gjenstander
mv. skal omfattes av hvitvaskingsregelverket dersom det betales
kontant for et beløp på 15 000 euro eller
mer. Gjennomføringen i norsk rett reiser spørsmål
i flere retninger.
Et første spørsmål gjelder hvilke
transaksjonsformer som skal omfattes. Arbeidsgruppen anfører
at regelverket også bør omfatte situasjoner hvor
det gis selgerkreditt, selv om det i slike tilfeller ikke "betales kontant"
for gjenstanden. Regjeringen slutter seg til dette, og viser til
at det ellers ville være enkelt å omgå regelverket.
Det foreslås derfor i samsvar med arbeidsgruppens forslag
at regelverket skal omfatte "transaksjoner som gjelder" et nærmere
angitt beløp. I tillegg til selgerkreditt, omfatter transaksjonsbegrepet
også betaling med elektroniske penger. Når det gjelder
den nærmere forståelse av "elektroniske penger",
vises til lov 13. desember 2002 nr. 74 om e-pengeforetak.
Flere høringsinstanser har reist spørsmål
ved arbeidsgruppens forslag om å avgrense plikten mot betaling
foretatt med betalings- eller kredittkort. I Banklovkommisjonens
utredning NOU 1994: 19 legger kommisjonen til grunn at betalingskort
omfatter elektronisk eller manuelt benyttet uttaks-, debet- og kredittkort
for uttak eller overføring av penger. Begrepet omfatter
ikke elektroniske penger.
Muligheten til å spore opp informasjon om en transaksjon
vil vanligvis være større ved transaksjoner foretatt
med betalingskort enn ved kontant betaling. Informasjonstilgangen
vil imidlertid bero på bl.a. hvem som er utsteder av betalingskortet
og hvilken type betalingskort som benyttes. Avgrensningen mot betalinger
med betalingskort vil kunne medføre at enkelte mistenkelige
transaksjoner ikke blir undersøkt og rapportert. På den
annen side vil hvitvaskingsrisikoen trolig være mindre
ved betaling med betalingskort knyttet til direkte trekk på bankkonto
i Norge. Regjeringen foreslår etter en helhetsvurdering
en hjemmel til i forskrift å fastsette at loven skal gjelde
ved betaling med betalingskort.
Et annet spørsmål er hvilken beløpsgrense
som skal gjelde. Arbeidsgruppen foreslo at transaksjoner på mer
enn 100 000 kroner skulle omfattes. Arbeidsgruppen begrunner
ikke forslaget nærmere, men det fremgår at en
kun tar sikte på å gjennomføre direktivets
minimumsregler. Etter Regjeringens vurdering er dette beløpet
for høyt, særlig med tanke på at forslaget
kun gjelder kontanttransaksjoner. Hvitvaskingsfaren er særlig
stor ved slike kontanttransaksjoner. Beløpsgrensen bør
derfor etter Regjeringens vurdering settes vesentlig lavere enn
100 000 kroner. Etter en helhetsvurdering vil Regjeringen
foreslå at grensen settes til 40 000 kroner. Det
kan etter Regjeringens vurdering ikke anses som en uforholdmessig byrde
at forhandlere som mottar mer enn 40 000 kroner i kontanter
pålegges visse plikter i forhold til hvitvaskingsregelverket,
særlig sett i lys av den hvitvaskingsfare slike transaksjoner
vil kunne innebære. Heller ikke personvernhensyn mv. bør
tilsi en vesentlig høyere grense, siden en ofte vil kunne
velge å foreta betaling gjennom det alminnelige banksystemet
(og dermed unngå de særskilte reglene for forhandlere
mv.).
Betaling av gjenstander ved transaksjoner på 40 000
kroner eller mer vil etter Regjeringens vurdering ikke innebære
at det etableres et "kundeforhold" mellom forhandler og kjøper.
Regjeringen har vurdert om tiltakene bør omfatte selgere
av tjenester mv. (for eksempel håndverkertjenester). Regjeringen
foreslår imidlertid ikke i denne omgangen en slik utvidelse
av anvendelsesområdet. Det vises til at endringsdirektivet
ikke krever dette. Videre vises det til at Bokføringsutvalget
i NOU 2002: 20 Ny bokføringslov kapittel 9.12 har vurdert tiltak
mot hvitvasking av penger i tilknytning til bokføring og
dokumentasjon av transaksjoner og oppbevaring mv. Bokføringsutvalget
uttaler bl.a.:
"Etter utvalgets oppfatning er det nærliggende å se
nærmere på regelverket for dokumentasjon av kontanttransaksjoner
generelt, og det vises til uttalelser i FATFs konsultasjonsdokument
om ønskeligheten av å erstatte kontanttransaksjoner
med sporbare alternativer. Intensjonen bak hvitvaskingsregelverket er
at det skal være vanskeligere for de kriminelle å anvende
utbyttet av de kriminelle handlingene, eller omgjøre utbyttet
til verdier som ikke så lett kan føres tilbake
til lovbruddet, herunder investere utbyttet fra straffbare handlinger
i fast eiendom, biler, båter, verdipapirer, forretningsvirksomhet
osv. Hensikten med hvitvaskingsreglene kan oppnås bl.a.
ved å sette grenseverdier for muligheten til å opptre
anonymt i slike transaksjoner. Dette vil i praksis kunne oppnås ved å sette
regler for dokumentasjon av kontanttransaksjoner."
Bokføringsutvalget foreslår på denne
bakgrunn at det i ny bokføringsforskrift fastsettes at
selger plikter å angi kjøpers navn og adresse
i salgsdokumentasjonen der betaling skjer med kontanter for et beløp på 100 000
norske kroner eller mer inklusive merverdiavgift, eller et tilsvarende
beløp i annen valuta. Forslaget vil også omfatte
tjenester mv. Salgsdokumentasjon er etter utvalgets forslag oppbevaringspliktig
regnskapsmateriale. Reglene vil således bidra til å gjøre
større kontanttransaksjoner sporbare, ved at kjøpers
navn og adresse vil foreligge hos selgeren.
Regjeringen foreslår som nevnt ovenfor ikke at tjenester
mv. skal omfattes i denne omgangen. Regjeringen vil imidlertid følge
utviklingen på dette området, og eventuelt foreslå endringer
i hvitvaskingsregelverket dersom erfaringer viser at det er nødvendig for
en effektiv forebygging og bekjempelse av hvitvasking av utbytte.
Regjeringen slutter seg ikke til NARFs uttalelse om at anvendelsesområdet
bør avgrenses til forhandlere av enkelte typer verdifulle
gjenstander. Hvitvaskingsrisikoen vil foreligge ved alle transaksjoner som
involverer denne type kontanttransaksjoner, uavhengig av hvilke
gjenstander det dreier seg om. For øvrig vil neppe en positiv
angivelse av enkelte forhandlere være i samsvar med direktivet.
Det vises også til at en tilsvarende løsning er
valgt i dansk rett, jf. LKB nr. 734 av 30. august 2002 § 1
stk. 2 nr. 5.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 8.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Arbeidsgruppen har foreslått at Regjeringen i forskrift
kan fastsette lovens anvendelse for spillvirksomhet, herunder kasinoer,
jf. lovforslaget § 4 femte ledd. Arbeidsgruppen
har som begrunnelse for sitt forslag bl.a. vist til revisjonen av
FATF-anbefalingene og eksempler i rettspraksis på at slik
virksomhet benyttes til hvitvasking.
Regjeringen viser til at kasinoer er forbudt i Norge. Spørsmålet
er derfor slik Regjeringen ser det, om loven bør gjelde
for spillvirksomhet generelt sett.
Regjeringen er kjent med at FATF i sitt seneste forslag til reviderte
anbefalinger ikke vil anbefale at spillvirksomhet skal omfattes
av regler om tiltak mot hvitvasking og terrorfinansiering. Dette
er heller ikke en eksplisitt forpliktelse etter direktivet. Etter
Regjeringens syn foreligger det imidlertid en særlig risiko for
at spillvirksomhet utnyttes i forbindelse med hvitvasking av utbytte
fra straffbare handlinger. Det vises bl.a. til arbeidsgruppens henvisninger
til rettspraksis og ØKOKRIMs høringsuttalelse.
Regjeringen har merket seg at Norsk Tipping og Norsk Rikstoto m.fl.,
som anses for å være de største aktørene
i dette markedet, stiller seg positive til arbeidsgruppens forslag.
Det synes ut ifra høringsinstansenes uttalelser som
om det er ulike typer tiltak som vil kunne bidra til å redusere
hvitvaskingsrisikoen, bl.a. å påby registrering
av alle spillere. Hvitvaskingsreglenes anvendelse for spillvirksomhet
vil kunne reise enkelte særlige spørsmål.
Det antas at det vil bli behov for nærmere regler om lovens
anvendelse for spillvirksomhet. Slike regler vil forutsette et nærmere samarbeid
mellom flere berørte virksomheter. Det foreslås
derfor at Kongen i forskrift kan fastsette regler om lovens anvendelse
for spillvirksomhet. Ved fastsettelse av slik eventuell forskrift
vil også personvernhensyn stå sentralt. Dette
innebærer også at EØS-forpliktelsene
mht. kasinoer vil kunne gjennomføres, dersom det åpnes
for kasinoer i Norge.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg Regjeringens forslag.
Komiteen viser til omtalen av behovet for tiltak
mot hvitvasking i forbindelse med spillvirksomhet. Spillvirksomhet
ligger godt til rette for hvitvasking av kriminelle penger, direkte
gjennom spill eller ved oppkjøp av vinnerkuponger. Dette
er et område som i dag i utstrakt grad blir benyttet til
hvitvaskingsformål. Komiteen støtter
derfor at det gis hjemmel til forskrift som kan gi loven anvendelse
for spillvirksomhet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kystpartiet forutsetter at
en slik forskriftshjemmel benyttes.
Disse medlemmer viser til at Lotteritilsynet mener
det mest effektive tiltaket mot hvitvasking i pengespillmarkedet
er å påby registreringsplikt for spillerne. Slik
vil kuponger og kvitteringer være registrert på en
bestemt spiller og ikke lenger kunne omsettes og brukes til hvitvasking. Økokrim
påpeker at man i dag kan vinne forholdsvis store gevinster uten å bli
registrert, og Økokrim har også erfaring for at
vinnerkuponger omsettes og benyttes til å dokumentere tilsynelatende
lovlige inntekter. På denne bakgrunn går disse
medlemmer inn for at deltakelse i pengespill skal foregå registrert,
og fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen på egnet måte fremme
forslag om registreringsplikt ved pengespill."
Arbeidsgruppen foreslår at hvitvaskingsreglene skal
gjelde for personer og foretak som tilbyr tilsvarende tjenester
som nevnt i lovforslaget § 4 andre ledd nr. 1
til 8.
Ingen høringsinstanser har spesielle merknader til forslaget.
Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens forslag. En slik
bestemmelse vil fange opp personer mv. som ikke er omfattet av de
alminnelige konsesjonsreglene, men som likevel driver med virksomhet
som etter sin art bør omfattes av regelverket.
Det vises til lovforslaget § 4 andre ledd nr. 9.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Med inkassovirksomhet forstås ervervsmessig eller stadig
inndriving av forfalte pengekrav på vegne av tredjemenn,
jf. inkassoloven § 2. I tillegg omfattes oppkjøp
av forfalte pengekrav og egen inndriving av disse.
Det er ingen internasjonale forpliktelser som krever at inkassoforetak
skal omfattes av hvitvaskingsreglene. Det må imidlertid
vurderes konkret om inkassovirksomhet særlig kan tenkes å bli
brukt i tilknytning til hvitvasking. Det vises til hvitvaskingsdirektivet
artikkel 12. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til
belastningen pliktene påfører virksomheten og
personvernet for den enkelte. Regjeringen er i utgangspunktet enig
med Kredittilsynet i at inkassoforetak kan være praktisk
egnet til hvitvaskingsformål og at inkassoforetak vil kunne
bidra til å forebygge og avdekke hvitvasking. Det vises
i den anledning til Ot.prp. nr. 22 (1995-1996) punkt 3.1 hvor Regjeringen
foreslo at inkassatorer skulle omfattes av virkeområdet.
Forslaget ble imidlertid ikke vedtatt av Stortinget, jf. Innst.
O. nr. 50 (1995-1996) punkt 1.1 og 2.1.2.
Etter Regjeringens syn bør imidlertid konsekvensene
av forslaget og den nærmere utforming av pliktene utredes
noe nærmere. Regjeringen foreslår derfor en forskriftshjemmel
til å underlegge inkassoforetak hvitvaskingsloven.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og har sluttet seg til lovforslaget § 4 femte
ledd ovenfor i punkt 3.7.2.
Regjeringen viser til at det ikke er en forpliktelse etter direktivet å inkludere
verdipapirregistre i hvitvaskingsregelverket. Det vises imidlertid
til hvitvaskingsdirektivet artikkel 12, der det fremgår
at medlemsstatene skal påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende
for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som
særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking
av penger. Det må foretas en konkret vurdering av denne
risikoen. I vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen
pliktene påfører virksomheten og personvernet
for den enkelte.
Når det gjelder hvitvaskingsreglenes anvendelse for
verdipapirregistre, uttalte Regjeringen i Ot.prp. nr. 39 (2001-2002)
om lov om registrering av finansielle instrumenter (verdipapirregisterloven)
(s. 96) følgende:
"Flertallet i utvalget legger til grunn av departementet
skal vurdere hvorvidt hvitvaskingsbestemmelsene i finansvl. § 2-17
skal gjøres gjeldende overfor verdipapirregistre. Etter
gjeldende regler er ikke VPS underlagt reglene om tiltak mot hvitvasking
av penger. Bakgrunnen for dette er at all kontakt mellom den enkelte
investor og VPS skjer gjennom en kontofører. Dersom et
verdipapirregister eventuelt skulle ha direkte kontakt med investorer
er det departementets foreløpige vurdering at hvitvaskingsreglene
bør gjelde."
Finanskomiteen sluttet seg til Regjeringens vurdering, jf. Innst.
O. nr. 47 (2001-2002) punkt 9.4.1.
Etter den opphevede verdipapirsentralloven § 3-1
var alle foretak som kunne opptre som kontoførere, omfattet
av hvitvaskingsreglene (dette gjaldt bl.a. banker, Norges Bank,
enkelte verdipapirforetak og kredittforetak, forvaltningsselskap
for verdipapirfond). Verdipapirregisterloven trådte i kraft
1. januar 2003. Etter verdipapirregisterloven § 6-5
fastsetter verdipapirregisteret selv regler om bl.a. bruk av eksterne
kontoførere. I tillegg kan registeret selv være kontofører.
Slike regler skal godkjennes av Kredittilsynet, jf. verdipapirregisterloven § 1-2.
Kredittilsynet har ved brev 18. desember 2002 godkjent utfyllende
regler for Verdipapirsentralen ASA, jf. verdipapirregisterloven § 1-2.
Godkjennelsen ble gitt med bl.a. følgende vilkår:
"Før VPS selv og foretak som ikke er omfattet
av hvitvaskingsforskriften eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands
rett kan være kontofører i VPS, skal VPS fremlegge
for godkjenning regler for legitimasjonskontroll mv etter hvitvaskingsforskriften
som skal gjelde for VPS selv som kontofører og eventuelle
andre kontoførere som ikke er underlagt hvitvaskingsforskriften
eller tilsvarende regler etter sitt hjemlands rett."
VPS har i sin høringsuttalelse bedt om at problemstillingen
utredes nærmere før hvitvaskingsreglene
gjøres gjeldende for verdipapirregistre. Regjeringen er
i utgangspunktet enig i at lovens anvendelse for verdipapirregistre
reiser enkelte særlige spørsmål. Regjeringen
viser imidlertid til at kontoførere i den nye Verdipapirsentralen
ASA allerede er underlagt hvitvaskingsreglene gjennom Kredittilsynets nevnte
vilkår. Av hensyn til rettsenhet og forutberegnelighet
for eventuelle andre søkere om å etablere verdipapirregistre,
mener Regjeringen at hvitvaskingsreglenes anvendelse for verdipapirregistre
bør lovfestes.
Det vises til lovforslaget § 4 første
ledd nr. 10.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Børser og autoriserte markedsplasser er ikke underlagt
hvitvaskingsreglene etter gjeldende rett.
Regjeringen er ikke kjent med at internasjonale forpliktelser
eller erfaringer anbefaler at regulerte markeder skal underlegges
hvitvaskingsreglene. Etter hvitvaskingsdirektivet artikkel 12 skal
imidlertid medlemsstatene påse at hvitvaskingsreglene gjøres gjeldende
for andre virksomheter dersom disse utøver virksomhet som
særlig kan tenkes å bli brukt til hvitvasking
av penger. Det må foretas en konkret risikovurdering. I
vurderingen må det bl.a. tas hensyn til belastningen pliktene
påfører virksomheten og personvernet for den enkelte.
Kredittilsynet har bl.a. pekt på at andre enn verdipapirforetak
kan være medlem av norsk børs, herunder enkeltpersoner
og foretak og personer hjemmehørende i andre land og i
land utenfor EØS-området. Det er videre ikke et
krav at pengeoppgjøret skal skje gjennom en norsk bank.
Etter Regjeringens syn vil dette kunne innebære at handel
på børser kan brukes som ledd i å skjule
opprinnelsen til utbytte.
Etter Regjeringens vurdering bør imidlertid konsekvensene
av forslaget og utformingen av pliktene utredes noe nærmere,
jf. bl.a. tilknytning til endringer i investeringstjenestedirektivet
(ISD-direktivet). Regjeringen foreslår derfor en forskriftshjemmel
til å underlegge regulerte markeder hvitvaskingsloven.
Det vises til lovforslaget § 4 femte ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering og har sluttet seg til lovforslaget § 4
femte ledd ovenfor i punkt 3.7.2.
Arbeidsgruppen foreslår i sitt lovutkast § 1
første ledd og andre ledd at loven skal gjelde for nærmere angitte
"fysiske og juridiske personer, deres ansatte og enhver som utfører
funksjoner på deres vegne". I tillegg til dette, tilføyes
i forslagets andre ledd "i utøvelsen av deres
virke".
Arbeidsgruppen uttaler følgende om regelverkets anvendelse
for ansatte i forbindelse med revisorer og regnskapsførere:
"Det er ikke bare ansatte med utdannelse som revisorer
eller regnskapsførere som omfattes, men alle ansatte i
en virksomhet som nevnt i lovforslaget § 1 andre
ledd nr. 1, som har en funksjon som medfører at de innehar
opplysninger som kan gi mistanke om hvitvasking og terrorfinansiering."
Regjeringen legger til grunn at hensikten med tilføyelsen
"i utøvelsen av deres virke" i arbeidsgruppens lovutkast § 1
andre ledd, er å avgrense rekkevidden av reglene for "fysiske
personer" til å gjelde under utøvelsen av deres
profesjoner. En tilsvarende avgrensing er ikke relevant for juridiske
personer. Regjeringen viser for øvrig til at dette er i
samsvar med direktivets ordlyd. Regjeringen slutter seg til arbeidsgruppens
forslag på dette punktet.
Etter gjeldende rett er legitimasjonsplikten, undersøkelsesplikten
og plikt til å oversende ytterligere opplysninger til ØKOKRIM
gjort tilsvarende gjeldende for "tjenestemenn", jf. finansvl. § 2-17.
Regjeringen mener at det er hensiktsmessig å videreføre gjeldende
avgrensninger mht. til hvilke plikter som skal gjelde direkte for
ansatte etter den nye loven. Det vises bl.a. til at flere av pliktene
etter loven retter seg direkte mot foretaket eller virksomheten
som sådan, for eksempel etablering av kontrollrutiner.
Dette er også i tråd med direktivet. Regjeringen
slutter seg således ikke til NARFs uttalelse om at rapporteringsplikten
bør begrenses til oppdragsansvarlig.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
vurdering.
Regjeringen foreslår at loven også skal gjelde
for foretak og personer som utfører tjenester på vegne
av rapporteringspliktige. Ansvaret for den som utfører tjenester
på vegne av en advokat eller en annen som er nevnt i lovforslaget § 4
andre ledd nr. 7 er begrenset på samme måte som
for vedkommende selv. Medhjelperen vil dermed bare omfattes av loven
dersom han bistår en advokat eller en annen som ervervsmessig
eller stadig yter selvstendig juridisk bistand, og bare når
det gjelder den type transaksjoner som samme bestemmelse andre ledd
nr. 6 nevner. Tilsvarende gjelder for medhjelpere til andre grupper som
bare omfattes av loven på nærmere vilkår.
Det vises til lovforslaget § 4 tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.