Inndragning innebærer en permanent berøvelse av
eiendom - enten et pengebeløp eller en gjenstand. Inndragning
er ikke definert som straff, men er en strafferettslig reaksjon.
Inndragning knytter seg ofte til utbyttet av en straffbar handling.
Men inndragning kan også skje av ting som 1) er blitt til
ved, 2) har vært gjenstand for, eller 3) har vært
brukt eller bestemt til å brukes ved en straffbar handling.
Også ting som det er fare for vil bli brukt til en straffbar
handling og trykt skrift kan inndras. Etter gjeldende rett er det
adgang til å kombinere inndragning med straff og andre
strafferettslige reaksjoner.
Departementet har kommet til at det kan være grunn til
uttrykkelig å regulere adgangen til å kombinere
inndragning med andre reaksjoner. I kapitlene om straffer er det
gitt bestemmelser om adgangen til å kombinere den aktuelle
straffarten med andre straffer, og pedagogiske hensyn taler for
at dette spørsmålet også bør
reguleres uttrykkelig i kapitlet om inndragning.
Komiteen er enig i at det eksplisitt
bør fremgå av straffeloven at det er adgang til å kombinere
inndragning med andre reaksjoner.
Med utbytte menes enhver fordel som er oppnådd ved den
straffbare handlingen, også besparelser. Utbytte skal inndras.
Rent unntaksvis kan ansvaret reduseres eller falle bort dersom inndragning
ville vært klart urimelig. Inndragning etter § 34
forutsetter at påtalemyndigheten kan konkretisere hvilken
straffbar handling utbyttet stammer fra. Inndragning kan foretas
selv om gjerningspersonen ikke har utvist skyld eller var utilregnelig.
Derimot må de objektive vilkårene for straff være
oppfylt. Også formuesgoder som trer i stedet for utbytte,
avkastning og andre fordeler av utbytte regnes som utbytte. Bruttoinndragning
skal være den klare hovedregelen.
Etter straffeloven § 34 første ledd
kan det foretas gjenstandsinndragning, det vil si at det konkrete
utbyttet eller gjenstander som trer i stedet for utbytte, inndras.
Alternativt kan det inndras et beløp som svarer til verdien
av formuesgodet, såkalt verdiinndragning.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i hovedreglene om inndragning av utbytte. Straffelovkommisjonen
går inn for at det alltid bør gjøres
fradrag for erstatning som den siktede har betalt til den fornærmede
og for ilignet skatt og avgift, men foreslår ingen uttrykkelig
regel om dette. Tilsvarende foreslår kommisjonen en generell
regel om avkorting i utbyttet når det etter domstidspunktet
er betalt erstatning til den skadelidte, skatt eller avgifter.
Departementet er enig med Straffelovkommisjonen i at det er lite
behov for å endre reglene om inndragning av utbytte. Departementet
fastholder at bruttoinndragning skal være hovedregelen.
Har lovbryteren betalt erstatning til skadelidte, er departementet
enig med Straffelovkommisjonen i at det er rimelig at dette trekkes
fra inndragningsbeløpet dersom utbyttet som inndras, svarer
til tapet som den skadelidte har fått erstatning for. Gjelder
erstatningen et annet tap, bør den derimot ikke berettige
til reduksjon.
Spørsmålet om ilignet skatt og avgift skal
trekkes fra inndragningsbeløpet, er etter departementets
syn et konkret utslag av et mer generelt spørsmål,
nemlig om inndragningsbeløpet skal reduseres dersom lovbryteren
gjør opp for en forpliktelse som han har unndratt seg på straffbart
vis. Reduksjon av inndragningsbeløpet for erstatning eller
oppfyllelse av forpliktelsen har etter departementets syn mest for
seg når erstatning eller oppfyllelse er skjedd før
inndragning blir besluttet. Skjer det etter at inndragning er besluttet,
har det ikke like gode grunner for seg.
Departementet foreslår i stedet en generell regel om
at retten kan fastsette at inndragningsbeløpet skal reduseres
med et beløp som tilsvarer erstatning betalt til den skadelidte
for tap som svarer til utbyttet og for oppfyllelse av den forpliktelse
som lovbryteren har unndratt seg. For tilleggsskatt har det ikke
vært gjort reduksjon i inndragningsbeløpet. Departementet
mener dette fortsatt bør være regelen i den grad
inndragning og tilleggsskatt kan kombineres uten hinder av forbudet
mot dobbeltstrafforfølgning.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
til omformulering av § 34 tredje ledd. Som følge
av endringen vil påtalemyndigheten få samme kompetanse
som retten til å beslutte heftelse når den utferdiger
forelegg på inndragning.
Utvidet inndragning er regulert i straffeloven § 34a.
I motsetning til ordningen ved vanlig inndragning kan lovbryterens
formue inndras uavhengig av om den kan knyttes til bestemte straffbare
handlinger eller ikke. Det er et vilkår for utvidet inndragning
at lovbryteren finnes skyldig i en straffbar handling. Videre må ytterligere
to vilkår være oppfylt: Den straffbare handlingen
må være av en slik art at den kan gi betydelig
utbytte, og det må dreie seg om lovbrudd av en viss alvorlighet.
Adgangen til utvidet inndragning er fakultativ. Bestemmelsen tar
først og fremst sikte på personer med en kriminell
livsstil.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
de gjeldende reglene om utvidet inndragning, og departementet slutter
seg til Straffelovkommisjonens vurdering. Etter departementets mening
bekrefter Phillips-saken standpunktet om at utvidet inndragning ikke
krenker uskyldspresumsjonen.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til departementets omtale av inndragning
av utbytte, og har ikke ytterligere merknader.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
enig i prinsippet om at ingen skal tjene på en kriminell
handling. Som hovedregel skal vinningen, dvs. det man har tilegnet
seg på urettmessig måte, inndras, samt eventuell
fortjeneste av investering av utbytte fra kriminalitet. Disse medlemmer er
meget skeptiske til omvendt bevisbyrde slik at man skal måtte
bevise at de pengene man har, ikke stammer fra en straffbar handling.
Likevel er det i mange tilfeller slik at å snu bevisbyrden reelt
sett og i praksis er den eneste muligheten å få saken
belyst på. Ofte er det slik at den som har foretatt transaksjoner
og lignende, er den som er nærmest til å sitte
på bevis for hva slags handling som er gjort. Dette er
en parallell i forhold til det man har gjort i forhold til manglende
journalføring på sykehus; det dømmes
i sykehusets disfavør dersom journalføringen er
så mangelfull at man ikke kan ta stilling til om man har
fulgt regler eller ikke. Klarer man overhodet ikke å dokumentere
eller redegjøre for hvor pengene kommer fra, er det kanskje
også grunn til tro at de stammer fra en kriminell handling.
Man må huske at dette er en reaksjon etter at man har blitt
dømt for en straffbar handling som inndragningen knytter
seg til.
Ting som er frembrakt ved eller som har vært gjenstand
for en straffbar handling, kan inndras. Dernest kan ting som har
vært brukt eller er bestemt til å brukes ved en
straffbar handling, inndras. Inndragning kan foretas selv om gjerningspersonen
ikke har utvist skyld. I tillegg kan inndragning foretas overfor en
utilregnelig lovbryter. Inndragning etter § 35
er fakultativ, og kan foretas såfremt det finnes påkrevd av
hensyn til formålet med det aktuelle straffebudet.
Straffelovkommisjonen foreslår langt på vei å videreføre
bestemmelsene i gjeldende rett. I samsvar med ØKOKRIMs
høringsuttalelse foreslår Straffelovkommisjonen
at definisjonen av ting også skal omfatte elektronisk lagret
informasjon.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Straffelovkommisjonen foreslår at det skal fastsettes
uttrykkelig i bestemmelsen at elektronisk lagret informasjon skal regnes
som "ting". Departementet er enig med kommisjonen i at det trolig
er adgang til slik inndragning i dag, men at det likevel er grunn
til å avklare spørsmålet ved uttrykkelig å nevne
elektronisk lagret informasjon i lovteksten.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om å lovfeste hvilke momenter som skal vektlegges ved vurderingen
av om inndragning skal foretas. Departementet foreslår å innføre
et generelt krav til forholdsmessighet. Et krav om en konkret forholdsmessighetsvurdering
vil gi bedre rom for at de momentene som er sentrale ved de ulike
inndragningshjemlene vektlegges.
Departementet foreslår å sløyfe regelen
i gjeldende § 35 fjerde ledd om at retten kan
treffe bestemmelser om tiltak for å forebygge at en ting
blir brukt ved nye lovovertredelser. Begrunnelsen er at bestemmelsen
er svært lite brukt.
Komiteen viser til departementets omtale
av inndragning av produktet av, gjenstanden for og redskapet til
en straffbar handling, og har ikke ytterligere merknader.
Straffeloven § 37b regulerer adgangen til forebyggende
inndragning. En ting kan inndras når det på grunn
av dens art og forholdene for øvrig er fare for at den
vil bli brukt til en straffbar handling.
Straffelovkommisjonen går inn for å videreføre adgangen
til forebyggende inndragning. Vilkåret for forebyggende
inndragning foreslås imidlertid endret til "nærliggende
fare". Etter gjeldende rett er vilkåret "fare".
Kommisjonen foreslår også å åpne
for forebyggende inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser
dersom det er grunn til å anta at det er fare for slik
bruk. Kommisjonens forslag åpner for forebyggende inndragning
også når det gjelder rettigheter og fordringer
samt elektronisk lagret informasjon.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig i at det bør kreves "nærliggende
fare" i stedet for "fare", som er lovens ordlyd etter gjeldende
rett.
Etter departementets syn bør en av hensyn til ytringsfriheten
begrense adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere.
På denne bakgrunnen foreslår departementet å begrense
adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere til
tilfeller der det er fare for uopprettelig skade.
Straffelovkommisjonen foreslår en ny regel om forebyggende
inndragning av ting som er egnet til bruk ved legemskrenkelser (gatestridsvåpen).
Departementet er enig med kommisjonen i at inndragningshjemmelen
vil ha en tilleggsverdi sammenholdt med knivforbudet i straffeloven § 352a
og våpenloven § 33.
Departementet går inn for å beholde bestemmelsen
om tiltak som kan tjene som alternativ til inndragning. Når
gjenstanden ennå ikke er brukt ved en straffbar handling,
er inndragning ikke en reaksjon, men et rent preventivt middel.
Kan den samme forebyggingen oppnås på annen måte,
bør det derfor være mulig å benytte slike
tiltak.
Komiteen er enig med departementet
i at ordningen med forebyggende inndragning i hovedsak bør
videreføres i ny straffelov i tråd med gjeldende rett.
Etter komiteens mening er det positivt at departementet
foreslår en ny regel om forebyggende inndragning av ting
som er egnet til bruk ved legemskrenkelser (gatestridsvåpen).
En slik regel vil utgjøre et supplerende virkemiddel for å forebygge
voldskriminalitet.
Komiteen er enig i at det er et behov for å begrense
adgangen til forebyggende inndragning av informasjonsbærere
til tilfeller der det er fare for uopprettelig skade.
Komiteen viser til at det i enkelte tilfeller
kan være uforholdsmessig å inndra en gjenstand
etter straffelovens regler om inndragning. I en slik situasjon vil
det imidlertid kunne være behov for å inndra gjenstanden
midlertidig. I forhold til ulovlig bruk av bil, kan man tenke seg
en ordning hvor bilen for en periode blir gjort ubrukbar. Komiteen er
kjent med at feilparkerte biler i enkelte land gjøres ubrukbare
ved såkalt "clamps". Tilsvarende metode kan tenkes brukt
i Norge som en form for midlertidig inndragning. En slik ordning
med midlertidig inndragning vil påføre det offentlige
begrensede merutgifter da gjenstanden kan forbli i eierens besittelse,
og oppbevares for dennes regning og risiko. Komiteen ber
departementet vurdere å innføre en slik ordning
i Norge, og melde tilbake til Stortinget i forbindelse med forslag
til ny spesiell del i straffeloven. Komiteen ber
også departementet vurdere å innføre
en bestemmelse tilsvarende veitrafikkloven § 36 i fritids-
og småbåtloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
man bør utvise en viss skepsis i forhold til preventiv
inndragning. Disse medlemmer mener slike tiltak likevel
bør kunne brukes mot gjengangerkriminelle som for eksempel
konsekvent bruker sin bil til å begå forbrytelser.
Det bør da være mulig å inndra bilen,
låse den for bruk, eller tvangsselge den og frata eier
retten til å ha kjøretøy.
Paragraf 38 regulerer inndragning av trykt skrift. Bare trykt
skrift av forbrytersk innhold kan inndras. Skrift som utgjør
en forseelse, kan dermed ikke inndras. Inndragning kan besluttes
selv om ingen straffes for skriftet. Det innebærer at det
kan gripes inn før forbrytelsen er begått og at
lovbryteren ikke må ha vært tilregnelig eller
ha utvist skyld.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen egen inndragningshjemmel
for trykt skrift, men foreslår enkelte særregler.
I stedet for "trykt skrift" bruker kommisjonen begrepet "informasjonsbærer".
Den mener at gjeldende avgrensning til "trykt skrift" ikke er hensiktsmessig.
Andre hjelpemidler for lagring av informasjon bør likestilles
med trykt skrift.
Departementet kan ikke se at vesentlige hensyn taler imot å anvende
de alminnelige inndragningshjemlene også ved inndragning
av trykt skrift og andre informasjonsbærere. Av hensyn
til ytringsfriheten foreslår departementet en snevrere
adgang til forebyggende inndragning av informasjonsbærere enn
det ville være etter kommisjonens forslag.
Etter at den straffbare handlingen er foretatt, bør hovedregelen
om inndragning av ting også gjelde for informasjonsbærere.
Departementet foreslår ingen unntak her. Departementet
er enig med kommisjonen i at det ikke er behov for en egen inndragningshjemmel
for informasjonsbærere.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.6, og har ingen ytterligere merknader.
Paragraf 36 regulerer hvem inndragning kan skje overfor. Etter
første ledd kan kravet rettes mot den skyldige. Videre
kan kravet rettes mot den han har handlet på vegne av.
Etter annet ledd kan inndragning dessuten foretas hos en eier som
har eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved
en straffbar handling.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å samle i én paragraf bestemmelsene om hvem
inndragning kan skje overfor. Videre slutter departementet seg til
kommisjonens vurdering av at det ikke er behov for et uttrykkelig
forbud mot dobbeltinndragning. Ordlyden i § 71
tredje ledd annet punktum er utformet med sikte på at slik
inndragning skal være utelukket.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.7, og har ingen ytterligere merknader.
Forholdet til erververe av utbytte eller ting er regulert i straffeloven § 37a.
Hovedregelen er fastsatt i første ledd: Inndragning kan
skje hos mottakeren dersom overdragelsen er skjedd som gave eller
dersom mottakeren forsto eller burde ha forstått sammenhengen
mellom den straffbare handlingen og det han har fått overdratt.
Straffelovkommisjonen foreslår ingen realitetsendringer
i reglene om inndragning overfor erververe.
Etter § 37a kan overførte formuesgoder
inndras hos lovbryterens nærmeste selv om de ikke er ervervet
ved handlinger som lovbryteren blir straffedømt for, hvis
påtalemyndigheten sannsynliggjør at de er ervervet
ved straffbar handling som lovbryteren har begått. Her
kan det reises spørsmål om utvidet inndragning
av utbytte fra andre handlinger - som tiltalte er frifunnet for
eller som er holdt utenfor tiltalen - vil innebære en skyldkonstatering
som er i strid med uskyldspresumpsjonen etter EMK artikkel 6 nr.
2. Spørsmålet kan ikke anses avklart gjennom EMDs praksis.
Departementet anser det forsvarlig i lys av EMK å videreføre
bestemmelsen i gjeldende § 37a i tråd
med Straffelovkommisjonens syn.
Adgangen til utvidet inndragning hos lovbryterens
nærmeste er etter komiteens mening et potensielt
viktig virkemiddel i kampen mot narkotikakriminalitet og annen organisert
kriminalitet. Med dette som bakgrunn støtter komiteen departementets
forslag til inndragning av utbytte eller ting som har sin opprinnelse
i en straffbar handling, hos mottakere/erververe.
Etter straffeloven § 37 faller rettigheter
som er rettsgyldig sikret i en ting, bare bort dersom det bestemmes
i dommen eller rettighetshaveren vedtar det ved forelegg. Bortfall
kan bestemmes hvis rettighetshaveren selv er skyldig i den straffbare
handlingen eller hvis den skyldige handlet på vegne av
rettighetshaveren. Det samme gjelder hvis rettighetshaveren da rettigheten
ble stiftet, forsto eller burde ha forstått at tingen skulle
brukes ved en straffbar handling eller at den kunne inndras.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
bestemmelsene i § 37 første og annet
ledd. Tredje ledd om salgspant foreslår den derimot å sløyfe.
Departementet slutter seg i det vesentlige til Straffelovkommisjonens
forslag. Departementet er enig med kommisjonen i at bestemmelsen
i § 37 tredje ledd er overflødig sammenholdt
med pantelovens regler om salgspant.
Etter ordlyden i gjeldende § 37 kan en rettighet besluttes
bortfalt dersom rettighetshaveren da rettigheten ble stiftet, forsto
eller burde ha forstått at tingen skulle brukes ved en
straffbar handling. Straffelovkommentaren I antar at rettighetshaverens
kunnskaper ved rettsvernsakten - og ikke da rettigheten ble stiftet
- antagelig er avgjørende. Departementet er enig i at rettighetshaverens
kunnskaper ved rettsvernsakten bør være avgjørende,
og foreslår derfor at det avgjørende skal være
rettighetshaverens kunnskaper på tidspunktet for rettsvernsakten.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.9, og har ingen ytterligere merknader.
Den som inndragning foretas overfor, må som hovedregel
gjøres til part i saken. Unntaksvis kan det foretas inndragning
uten at eieren gjøres til part i saken. Adgangen er i gjeldende
straffelov regulert i § 37c. Beslaglagte ting
kan inndras i sak mot lovbryteren eller mot den som hadde besittelsen
av tingen ved beslagleggelsen dersom eieren ikke er kjent eller ikke
har kjent oppholdssted i riket. Videre kan verdien av tingen som
er beslaglagt og verdien av ting som mot sikkerhetsstillelse er
fritatt for beslag, inndras. Etter annet ledd kan inndragning uten
at noen er gjort til saksøkt, besluttes i de samme tilfellene
dersom verken lovbryteren eller besitteren er kjent.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
om å videreføre gjeldende rett, og foreslår
dessuten å lovfeste hovedregelen om at krav om inndragning
av gjenstander og rettigheter mv. som tilhører andre enn
lovbryteren, må reises mot eieren eller rettighetshaveren.
Videre foreslår departementet i tråd med kommisjonens
forslag at påtalemyndigheten gis kompetanse til å beslutte
inndragning når verken eier, lovbryter eller besitter er
kjent.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.10, og har ingen ytterligere merknader.
Som hovedregel skjer inndragning til fordel for statskassen,
jf. § 37d. I annet ledd er det gjort unntak for
dekning av den fornærmedes erstatningskrav. Også i
andre tilfeller kan det som inndras, anvendes til erstatning for
skade voldt ved lovbruddet hvis særlige grunner gjør
det rimelig. Tredje ledd gir regler om reduksjon av inndragning
på grunn av senere betaling av erstatning, skatt eller
avgift. Når utbytte er inndratt etter § 34
og erstatning betalt til den fornærmede, kan den domfelte
kreve at inndragningsbeløpet settes ned tilsvarende.
Straffelovkommisjonen foreslår å videreføre
hovedregelen om at inndragning tilfaller staten, men foreslår
enkelte endringer i reglene som gjør unntak fra hovedregelen.
Kommisjonen går inn for å oppheve skillet mellom
krav fra den fornærmede når utbytte inndras og
krav fra andre skadelidte ved alle former for inndragning. I stedet
foreslår den en generell regel om at det inndratte kan
anvendes til dekning av erstatningskrav fra den skadelidte. I motsetning
til etter gjeldende rett stilles det ikke krav om "særlige grunner"
i forslaget.
Videre foreslår kommisjonen at den skadelidte ikke lenger
skal måtte kreve at inndratte ting eller verdier skal brukes
til å dekke vedkommendes erstatningskrav. Domstolen skal
av eget tiltak kunne bestemme dette. Kommisjonen går inn
for å videreføre bestemmelsen om at dekning av
erstatningskrav kan bestemmes i dom eller kjennelse. Det skyldes
at kommisjonen mener at påtalemyndigheten ikke bør kunne
treffe en slik beslutning. Endelig foreslår kommisjonen å gjøre
tredje ledd om nedsettelse av inndragningsbeløpet når
lovbryteren har betalt erstatning til den skadelidte, til en pliktregel.
Departementet slutter seg til hovedtrekkene i Straffelovkommisjonens
forslag. Det er ikke grunn til å skille mellom erstatning
til den fornærmede og til andre skadelidte. Det bør
heller ikke kreves "særlige grunner" for at erstatningskrav
skal kunne dekkes av det inndratte.
Departementet følger ikke opp Straffelovkommisjonens
forslag til en egen regel om nedsetting av inndragningsbeløpet
der den ansvarlige senere har betalt erstatning til skadelidte.
Dette vil være dekket av den mer generelle regelen som
departementet foreslår i § 67 tredje
ledd.
I tillegg til Straffelovkommisjonens forslag foreslår
departementet en ny bestemmelse som åpner for at inndratte
midler etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles
med andre stater. I FN-konvensjonen 31. oktober 2003 om
korrupsjon er det bestemmelser om tilbakeføring av midler
som stammer fra bestemte straffbare handlinger. I henhold til artikkel 57
er statene forpliktet til å tilbakeføre inndratte
midler som stammer fra korrupsjon. Når en fremmed stat er
skadelidt, er det fellesskapsinteressene i dette landet som er rammet.
Da er det vanskelig å se berettigelsen av at utbyttet inndras
til fordel for den norske statskassen. Adgangen til å benytte
inndratte midler til å dekke den skadelidtes erstatningskrav
er etter gjeldende rett fakultativ. Slik bør det etter
departementets syn også være når en fremmed
stat er skadelidt. Hvis det også finnes andre skadelidte,
bør utbyttet deles forholdsmessig med utgangspunkt i hvor store
tap de ulike partene har lidt, med mindre Norge er forpliktet til å tilbakeføre
utbyttet til én part.
Et tilknyttet spørsmål er deling av inndratte
midler, såkalt "asset sharing". Deling av utbytte vil være rimelig
i mange tilfeller. Dessuten tilsier hensynet til internasjonalt
samarbeid om etterforskning av straffesaker at inndratte midler
deles med den eller de statene som har bidratt til etterforskningen
av den kriminelle aktiviteten som er grunnlaget for inndragningen.
På denne bakgrunnen går departementet inn for at
det tas inn en bestemmelse om deling av inndratte midler.
For komiteen er det et mål å styrke
stillingen til ofre for kriminelle handlinger. Det er derfor positivt
at departementet foreslår å likestille erstatning
til fornærmede og andre skadelidte i bestemmelsen om hvem
inndragning kan skje til fordel for. Videre er det viktig at kravet
om "særlige grunner" for at erstatningskrav skal kunne
dekkes av det inndratte, nå fjernes.
Komiteen støtter også forslaget
om en ny bestemmelse som åpner for at inndratte midler
etter en skjønnsmessig vurdering skal kunne deles med andre stater.
En slik bestemmelse er rimelig sett i forhold til at når
en fremmed stat er skadelidt, så er det fellesskapsinteressene
i dette landet som er rammet. Bestemmelsen vil dessuten kunne ha
betydning for at norske myndigheter skal kunne få bistand
fra andre lands myndigheter for å oppklare kriminalsaker.
Påtalemyndigheten har i dag ikke kompetanse til å beslutte
inndragning, men inndragning kan vedtas i forelegg.
I utkastet foreslår kommisjonen å gi påtalemyndigheten
adgang til å beslutte inndragning av gjenstander som er
egnet til bruk ved legemsovertredelser. Dernest foreslår
kommisjonen å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte
inndragning av ting dersom verken eieren, lovbryteren eller besitteren
er kjent. Endelig foreslår kommisjonen å endre
legemiddelloven slik at beslaglagte stoffer som er oppført på narkotikalisten,
kan besluttes inndratt av påtalemyndigheten.
Departementet støtter Straffelovkommisjonens forslag
om å gi påtalemyndigheten adgang til å beslutte
inndragning av beslaglagte gjenstander som er egnet til bruk ved
legemsovertredelser. Effektivitetshensyn tilsier at påtalemyndigheten
bør gis adgang til å inndra denne typen våpen.
Rettssikkerhetshensyn ivaretas ved et forslag om at påtalemyndigheten
som hovedregel skal gi skriftlig underretning til eieren eller besitteren
om at inndragning er besluttet, og at inndragningsspørsmålet
kan kreves forelagt for retten.
Departementet mener at det er forsvarlig å legge kompetansen
til påtalemyndigheten. Når påtalemyndigheten
utferdiger forelegg, begjærer saken pådømt ved
tilståelsesdom eller reiser tiltale med påstand
om straff, tilsier derimot ikke effektivitetshensyn at kravet om
inndragning holdes utenfor. Da skal derfor inndragningskravet tas
med i saken.
I motsetning til Straffelovkommisjonen foreslår departementet
at eieren eller besitteren som hovedregel skal underrettes om påtalemyndighetens
avgjørelse, og ikke bare når gjenstanden har en
særlig verdi. Departementet foreslår en regel
med motsatt utgangspunkt, nemlig at underretning bare bør
kunne unnlates dersom tingen er av ubetydelig verdi.
Departementet foreslår at påtalemyndigheten
i tillegg til gatestridsvåpen skal kunne inndra våpenetterlikninger.
Departementet slutter seg til Straffelovkommisjonens forslag
til en ny bestemmelse som vil gi påtalemyndigheten adgang
til å beslutte inndragning av beslaglagte ting når
verken eieren, lovbryteren eller besitteren er kjent. Hensynet til
eiere som får kjennskap til at inndragning er besluttet,
er ivaretatt ved forslaget om at vedkommende kan kreve saken forelagt
for retten. Departementet foreslår dessuten at også besittere
skal kunne kreve spørsmålet forelagt for retten.
Departementet er også enig i Straffelovkommisjonens
forslag til endring i legemiddelloven. Forslaget ivaretar rettssikkerhetshensyn
ved å gi eieren eller besitteren adgang til å kreve
saken forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget
ble foretatt.
I motsetning til narkotika kan brennevin ha en legal verdi. Lovlig
tilvirket brennevin skal ikke nødvendigvis inndras. På den
annen side har departementet forståelse for at lagring
av store spritbeslag i påvente av en rettskraftig dom kan
være problematisk. Det er å foretrekke at den
destruksjonen av smuglersprit som foregår i dag,
lovfestes. Departementet foreslår derfor at påtalemyndigheten
gis adgang til å beslutte inndragning også av
lovlig tilvirket sprit. Påtalemyndigheten må i
så fall finne det bevist at brennevinet har vært
gjenstand for en straffbar handling. Departementet foreslår
at eieren eller besitteren av brennevinet skal kunne kreve saken
forelagt for retten innen 1 måned etter at beslaget ble
foretatt.
Komiteen mener det er hensiktsmessig å gi påtalemyndigheten
adgang til å beslutte inndragning av beslaglagte gjenstander
som er egnet til bruk ved legemsovertredelser. Politiet får
med dette hjemmel til å inndra gatestridsvåpen
både i forebyggende øyemed og når våpenet
har vært brukt eller bestemt brukt ved en straffbar handling.
Det er etter komiteens mening også riktig å gi
politiet fullmakt til å kunne inndra våpenetterlikninger.
Dette fordi slike våpen er egnet til å skremme.
I dag destrueres normalt beslaglagt narkotika uten at det reises
inndragningssak. Komiteen viser til at dette er en
hensiktsmessig løsning, som per i dag ikke er formelt sett
riktig. Komiteen er enig med departementet i at denne
praksis bør få hjemmel i lov. Tilsvarende gjelder
for den destruksjon av smuglersprit som det per i dag
er praksis for.
Komiteen viser for øvrig til proposisjonens pkt.
26.12, og har ikke ytterligere merknader.
Etter gjeldende rett har ikke en straffedom negativ rettskraftsvirkning
i forhold til inndragningskravet. Følgelig utelukker ikke
straffedom i saken at det senere reises sak om inndragning. Straffedommen har
heller ikke positiv rettskraftsvirkning i en senere inndragningssak.
Avgjørelsen i straffesaken er dermed ikke bindende i en
senere sak om inndragning.
Det er et spørsmål om en senere inndragningssak vil
krenke forbudet mot dobbeltforfølgning i EMK protokoll
7 artikkel 4 nr. 1. For å bestemme om artikkelen kommer
til anvendelse i forbindelse med en senere inndragningssak, må man
først vurdere om inndragning er "straff" i EMKs forstand.
Etter Welch-avgjørelsen er det sannsynlig at den norske
formen for utvidet inndragning vil bli ansett som straff. Når det
gjelder de andre formene for inndragning, kan derimot resultatet
lett bli et annet.
Dersom etterfølgende inndragning skulle bli ansett som
straff i en konkret sak, er det spørsmål om inndragningssaken
rammes av forbudet mot dobbeltforfølgning. Straffeprosessloven § 51 åpner
for at det kan fremmes en egen sak om inndragning etter at straffesaken
er avgjort hvis inndragningskravet ikke ble behandlet under straffesaken.
Straffedommen har ikke positiv rettskraftsvirkning i inndragningssaken, slik
at avgjørelsen i straffesaken ikke uten videre blir lagt
til grunn i inndragningssaken.
Sett på bakgrunn av EMDs praksis og Høyesteretts
tolking av forbudet mot dobbeltforfølgning, finner departementet
nå at de beste grunner taler for å innføre
en regel om at en tidligere straffedom har positiv rettskraftsvirkning
i en senere inndragningssak.
Straffeprosessloven § 51 åpner også for
at det kan reises en ytterligere sak om inndragning selv om et inndragningskrav
ble pådømt i straffedommen. Vilkåret
er at det pådømte inndragningskravet var begrenset
til gjenstander som kan føres direkte tilbake til den straffbare
handlingen. Departementet antar at forholdet til forbudet mot dobbeltforfølgning
ikke kommer i et vesentlig annet lys selv om et inndragningskrav
allerede ble avgjort i straffesaken og foreslår at rettskraftsregelen
skal gjelde også i slike tilfeller.
Komiteen viser til proposisjonens pkt.
26.13, og har ingen ytterligere merknader.