Kredittforetaket finansierer utlånsvirksomheten ved å utstede
obligasjoner og å tilby obligasjonseierne pant i utlånsporteføljen.
Pant i en portefølje med fordringer registreres ikke i
et realregister. Unntaket i panteloven § 6-4 for
realregistrerte panteobjekt slik det ble vedtatt av Stortinget våren
2004 kommer derfor ikke til anvendelse. Konkursboet får
dermed lovbestemt pant for fem prosent av verdien av utlånsporteføljen
som sikkerhet for omkostninger ved bobehandlingen. I lovens forarbeider
(Innst. O. nr. 59 (2003-2004)) er konsekvensene av dette bl.a. beskrevet
slik:
"Legalpantregelen må forventes å medføre
at næringsdrivende som vil pantsette sine formuesgoder, normalt
bare vil få dem belånt med inntil 95 % av verdien,
forutsatt at det ikke gjelder et særlig kostbart pantobjekt.
Det resterende finansieringsbehovet må de næringsdrivende
dekke ved egne midler eller ved usikret kreditt til høyere
kredittpris."
Ut fra dette kan det virke som en tilsvarende legalpantregel
ikke er egnet for kredittforetak hvis vedtektsfestede formål
må være å i hovedsak å finansiere sin
virksomhet gjennom utstedelse av obligasjoner. Et sentralt poeng
er at slike kredittforetak i hovedsak ikke bør ha andre
kreditorer enn obligasjonseierne, i tillegg til eventuelle vare-
og tjenesteleverandører og eventuelt morselskapet.
Det synes på det rene at en legalpantordning på 5 pst.,
uten tak som for realregistrerbare panteobjekt, ved konkurs i kredittforetaket
vil kunne redusere attraktiviteten til obligasjonslån med
pantesikkerhet som investeringsalternativ. Unntaket for realregistrebart
pant var ikke en del av Regjeringens forslag om innføring
av en legalpantordning for å sikre boet midler (Ot.prp.
nr. 23 (2003-2004)), men kom inn i forbindelse med stortingsbehandlingen
med den begrunnelse at en legalpantordning i realregistrerte panteobjekter
ville legge beslag på uforholdsmessig store verdier (Innst.
O. nr. 59 (2003-2004) og Besl. O. nr. 64 (2003-2004)).
Justiskomiteen har begrunnet innføringen av et tak på 700
ganger rettsgebyret slik (Innst. O. nr. 64 (2003-2004)):
"Dette flertallet mener imidlertid at det er hensiktsmessig å foreslå en
begrensningsregel for særskilt verdifulle panteobjekter.
Dette flertallet foreslår derfor at legalpantet i realregistrerte
panteobjekter begrenses oppad til 700 ganger rettsgebyret."
Det vil etter departementets vurdering være naturlig
om det for kredittforetak som utsteder obligasjonslån med
pantesikkerhet settes et tilsvarende tak som for realregistrerbare
pantobjekt. Etter departementets vurdering gjør de samme
hensyn seg gjeldende for porteføljepant selv om porteføljepantet ikke
kan registreres i et realregister. Porteføljepant som nevnt
i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 IV er en type panteobjekt
som typisk vil omfatte store verdier. Stortingets begrunnelse for å sette
et tak når skip og andre realregistrerbare panteobjekter
er pantsatt var de store verdiene som lå i denne type bo.
Porteføljer med fordringer, og særlig de med pant
i fast eiendom, kan inneholde like store verdier. Et generelt legalpant
på 5 pst. vil på samme måte som for skip mv.
kunne resultere i at uforholdsmessig store beløp reserveres
for en mulig bobehandling i forhold til påregnelige kostnader
ved slik bobehandling, og dermed skape en uønsket usikkerhet
for panthaverne.
Til dette kommer at det etter departementets vurdering gjør
seg spesielle hensyn gjeldende for denne type kredittforetak. Det
vises bl.a. til at lovgiver har anerkjent behovet for et slikt fundinginstrument
som er underlagt særskilte regler. Eksempelvis følger
det av finansieringsvirksomhetsloven § 2-28 at
obligasjonslånet skal ha porteføljepant med første
prioritet og av § 2-32 at foretaket heller ikke
kan stifte pant med etterfølgende prioritet. Det vises
for øvrig til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd annet punktum, der det fremgår at
porteføljepantet til enhver tid minst skal tilsvare restverdien
av obligasjonslånet. Legalpant på 5 pst. vil kunne
innebære at det må finne sted en vesentlig større
overpantsettelse enn det som ellers hadde vært nødvendig
for å sikre at porteføljepantet til enhver tid
minst skal tilsvare restverdien av obligasjonslånet. Utlån
som benyttes til overpantsettelse må finansieres på annen
måte enn gjennom obligasjonsinnlån.
Etter departementets vurdering vil det for denne typen kredittforetak
være forsvarlig å sette et tak på 700
ganger rettsgebyret, som pr. i dag svarer til ca. 600 000
kroner, ettersom verdiene i det alt vesentlige vil bestå av
likeartede fordringer som egner seg til å overdras under
ett. Omkostningene ved bobehandling i kredittforetak med konsesjon
til å utstede særskilt sikrede obligasjoner, som
det her er snakk om, vil nødvendigvis være preget
av at panteobjektet består av ensartede lån knyttet
sammen i en portefølje, samt at det alt vesentlige av kreditorinteressene
normalt vil kanaliseres gjennom panthavernes tillitsmann. På samme
måte vil det alt vesentlige av verdiene i boet være
spesielt godt egnet til å drives videre. Dette tilsier
at boet normalt vil være relativt mer oversiktlig og enklere å behandle
enn andre bo med tilsvarende verdier bundet opp i pantsatte formuesgoder.
Det vises videre til at obligasjonseierne vil påta seg
omkostningene ved å administrere en insolvenssituasjon
så lenge porteføljen gir inntekter. Det er først
på det tidspunktet det ikke lenger genereres tilstrekkelig
med inntekter til at obligasjonseierne har utsikter til rettidig
oppgjør, at bostyrer eventuelt overtar. Det vil bli fastsatt
detaljerte regler om dette i forskrift i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
tredje ledd.
Departementet er etter dette kommet til at gjeldende unntak for
realregistrerbare panteobjekt bør utvides til utlånsporteføljer
som nevnt i finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 del IV. Et
slikt begrenset unntak sikrer at legalpantordningen ikke blir undergravet.
Det foreslås etter dette endringer i panteloven § 6-4
første ledd tredje punktum for å likestille obligasjonslån
med pantesikkerhet i utlånsportefølje med andre
utlån med pantesikkerhet i realregistrerbare panteobjekter
når det gjelder det øvre taket på størrelsen
av legalpantet.
Det vises til lovforslaget del II (panteloven) endret § 6-4.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd
bokstav c er begrenset til lån til kommune, samt lån
garantert av staten. Det utkastet til forskrift som har vært
på høring innebærer en utvidelse i to
retninger. For det første at det i forskriftsutkastet åpnes
for lån til staten og ikke bare til kommuner, og for det
andre at det åpnes for lån til utenlandske stater
og lokale myndigheter.
Utlån til stater og offentlig sektor er ofte forbundet
med god sikkerhet. Dette gjelder også utlån til den
norske stat og til en rekke andre stater, samt utenlandsk offentlig
sektor. Departementet ser derfor ikke avgjørende betenkeligheter,
heller ikke i forhold til øvrige kreditorer, mot å lempe
på gjeldende begrensning om at offentlige utlån
bare kan bestå av utlån til norske kommune og
utlån garantert av norske kommuner og den norske stat.
Forslaget innebærer at spekteret av hvilke offentlige utlån
som kan inngå i utlånsporteføljen, øker.
Dette vil legge til rette for at kredittforetaket står
friere til å sette sammen utlånsporteføljen
av offentlige lån, og om ønskelig kan kredittforetaket
diversifisere utlånsporteføljen i større
grad enn etter gjeldende regler. Dette vil kunne øke attraktiviteten
til obligasjonene både for tilbyder og etterspørrer.
Sikkerheten ivaretas gjennom nærmere krav til lånemottaker
i forskrifts form. Departementet går etter dette inn for
en forskriftshjemmel som åpner for lån til stater
og andre deler av offentlig sektor innen EØS- og OECD-området,
som departementet anser som en hensiktsmessig avgrensning, og at
det i forskrift kan fastsettes nærmere bestemmelser som begrenser
de land det kan lånes ut til av hensynet til muligheten
for å oppnå en god kredittrating av de særskilt
sikrede obligasjonene. Hensynet til våre EØS-forpliktelser
kan også tilsi at en åpner for lån til andre
enn norske kommuner og lån garantert av norske kommuner/den
norske stat.
Det foreslås en formulering som svarer til kapitaldekningsforskriften § 5
første ledd bokstav a tredje strekpunkt og bokstav c sjette
strekpunkt. Det gjøres for ordens skyld oppmerksom på at
enkelte av de statene som ble medlem av EU 1. mai 2004,
ikke er medlem av OECD. Det legges til grunn at Kongen i forskrift
kan stille nærmere krav til de statene det kan lånes
ut til eller aksepteres garantier fra. Eksempelvis kan det stilles
krav om at de ikke skal ha reforhandlet sin utenlandske statsgjeld
i løpet av de siste fem år, eller at de skal ha
en kredittrating som tilfredsstiller Norges Banks krav til den kredittrating
utenlandske utstedere av verdipapirer må ha for å godkjennes
som sikkerhet for ordinære lån i Norges Bank.
Departementet går etter dette inn for en lovendring
i finansieringsvirksomhetsloven § 2-25 tredje ledd
bokstav c for å gi Kredittilsynets utkast til forskriftsbestemmelse
som omtalt ovenfor et klart lovgrunnlag. Departementet foreslår
at porteføljepant i offentlige lån presiseres
og utvides til å omfatte lån til eller garantert
av stat, kommune eller tilsvarende offentlig sektor i andre stater
etter regler fastsatt i forskrift gitt av Kongen.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven)
endret § 2-25 tredje ledd bokstav d.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Departementet viser til at kredittforetak med tillatelse til å utstede
obligasjoner med pant i utlånsportefølje i henhold
til finansieringsvirksomhetsloven kapittel 2 underkapittel IV har
det til felles at lån som inngår i utlånsporteføljen
må være sikret med pant registrert i grunnboken,
eller være såkalte offentlige lån. Det
er her et spørsmål om kredittforetak med slik tillatelse
også bør kunne yte lån med sikkerhet
i andre realregistrerbare formuesgoder enn fast eiendom. Av høringsinstansene
har ProCorp på vegne av fire energiselskaper bedt om at
departementet bidrar til å sikre at produksjonsanlegg og
overføringsanlegg for elektrisk kraft kan inngå i
porteføljen i den grad det kan reises tvil om deler av
slikt anlegg er å anse som fast eiendom i lovens forstand.
Det synes på det rene at deler av slike kraftanlegg kan
pantsettes som fast eiendom og at deler av slike anlegg kan pantsettes
i henhold til lov om registrering av elektriske kraftledninger.
En utvidelse som åpner for at Kongen kan gi nærmere
bestemmelser om at porteføljepantet også kan inneholde
utlån med pant i andre realregistrerbare formuesgoder enn
fast eiendom, vil kunne fjerne eventuell tvil om alle deler av et
slikt kraftanlegg kan inngå i porteføljepantet.
Et realregister er definert i panteloven § 1-1
fjerde ledd som grunnbok, skipsregister (herunder Norsk Internasjonalt
Skipsregister), luftfartøyregister og lignende rettighetsregister
ordnet etter de formuesgoder som rettigheten gjelder. Med lignende
rettighetsregister menes i tillegg til kraftledningsregisteret også petroleumsregisteret.
I tillegg vil også eventuelle nyopprettede realregistre omfattes.
Det presiseres at det i tilfelle vil bli opp til Kongen å bestemme
om det skal åpnes for at utlån med sikkerhet i
pant som kan registreres i noen av disse registrene kan inngå i
porteføljepantet. Pant som kan registreres i et realregister
kjennetegnes som særlig verdifulle og varige. Begrepet
realregister representerer en vel innarbeidet terminologi som i
tillegg til legaldefinisjonene i panteloven § 1-1
og tvangsfullbyrdelsesloven § 1-8 bl.a. utløser
visse rettsvirkninger. Det er eksempelvis gitt egne bestemmelser
om tvangsdekning i realregistrerte formuesgoder i tvangsfullbyrdelsesloven
kapittel 11. Departementet legger til grunn at det bare blir aktuelt å fastsette
forskrift som åpner for porteføljepant med lån sikret
med realregistrert pant i den grad panteobjektene anses å gi
en sikkerhet som ikke på noen måte er egnet til å svekke
det generelle omdømmet til obligasjoner med pantesikkerhet
i en utlånsportefølje.
Departementet viser til ProCorps vurdering av at obligasjoner
med pant i utlånsportefølje kan være
et attraktivt finansieringsalternativ for energibransjen. Departementet
viser videre til Norsk Tillitsmanns vurdering av at hensynet til
energibransjens fundingbehov og det norske obligasjonsmarkedet kan
tilsi at det legges til rette for at energibransjen kan ta i bruk dette
finansieringsinstrumentet, samt at Kredittilsynet ikke ser sterke
motforestillinger mot å legge til rette for dette. Departementet
vil videre peke på at Banklovkommisjonen på generelt
grunnlag har tatt flere initiativ for å legge til rette
for finansiering av utlånsvirksomhet gjennom obligasjonsmarkedet. Banklovkommisjonen
la særlig vekt på hensynet til konkurransesituasjonen
til norske finansforetak, som bl.a. møter konkurranse fra
utenlandske kredittinstitusjoner som opererer i det norske markedet
gjennom filialetablering eller grenseoverskridende virksomhet og
som finansierer utlånsvirksomheten gjennom bl.a. utstedelse
av obligasjoner med pant i utlånsporteføljen.
Departementet viser til at pant i energianlegg som kan registreres
i kraftledningsregisteret har enkelte fellestrekk med boliger ved
at dette er faste, varige installasjoner. Imidlertid er det også noen
forskjeller, herunder at det kan være vanskeligere å fastsette
markedsverdien på et energianlegg siden de omsettes sjeldnere
og siden det er færre sammenlignbare objekter enn for boliger.
Etter departementets syn vil en utvidelse av loven i form av en
egen kategori for realregistrerte formuesgoder neppe svekke ratingen av
de øvrige kategoriene. Det understrekes at Kongen i medhold
av § 2-25 femte ledd allerede har kompetanse til
i forskrift å utelukke at en eller flere av de lånetyper
som etter loven kan inngå i et porteføljepant,
inngår i en og samme utlånsportefølje
som andre typer lån nevnt i loven. Kongen er etter gjeldende rett
gitt kompetanse til å fastsette nærmere regler
om dette.
Departementet foreslår etter dette en egen bestemmelse
om at porteføljepant kan opprettes med lån sikret
ved pant i et annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom
når dette er fastsatt i forskrift gitt av Kongen. Kongen
skal etter forslaget kunne fastsette nærmere regler i forskrift.
Det vises til at de hensyn som taler for å åpne
for dette for energisektoren, også kan tale for at det åpnes
for dette for andre bransjer som kan tilby tilsvarende sikkerhet
i realregistrebare formuesgoder. Det understrekes videre at det
forutsettes at Kongen gir regler om dette tilpasset de enkelte typer
realregistrerbare formuesgoder. Det vises til forslaget til § 2-25
tredje ledd bokstav c og tilsvarende justeringer i §§ 2-25
fjerde ledd, 2-26 første ledd bokstav a og 2-28 annet ledd
bokstav c. Også for utlån sikret med pant i et
annet realregistrert formuesgode enn fast eiendom, gjelder tilsvarende
krav til sikkerhet. Lånet kan ikke overstige 60 prosent
av pantets verdi. Ettersom noen realregistrerbare panteobjekter
kan svinge mer i verdi enn andre, foreslås det at Kongen
i forskrift kan stille strengere krav til sikkerheten. Endelig foreslås
det at det må fremgå av vedtektene at kredittforetaket
skal kunne drive slik utlånsvirksomhet og at Kongen kan
utelukke at en slik lånetype inngår i en portefølje
med andre lånetyper.
Når det gjelder andre tilpasninger i regelverket for
energibransjen, ber ProCorp i sin høringsuttalelse om at
det legges særskilt til rette for kredittforetak som kun
utsteder obligasjoner med pant i en portefølje bestående
av utlån til foretak som formidler elektrisk kraft. ProCorp
påpeker at gjeldende regelverk er til hinder for dette
ettersom det ikke finnes et tilstrekkelig antall energiverk med
stort nok lånebehov og tilstrekkelig antall panteobjekter
til å oppfylle spredningskravet i § 2-28
første ledd fjerde punktum. Utlån til samme låntaker
og utlån som har sikkerhet i samme panteobjekt kan ikke
medregnes i verdien av porteføljepantet med mer enn 5 prosent
av samlet pantesikkerhet. ProCorp foreslår at femprosentgrensen
for panteobjekter heves til 20 pst. og at kravet om at ingen lån
(låntaker) kan medregnes for mer enn 5 pst. oppheves.
Når det gjelder ProCorps ønske om tilpasninger
i spredningsbestemmelsene, viser departementet til at formålet
med § 2-28 første ledd fjerde punktum
er å redusere eksponeringen mot enkeltlåntakere
og enkelte panteobjekter. Departementet påpeker at å lempe
på dette spredningskravet isolert sett kan øke
risikoen knyttet til utlånsporteføljen som panteobjekt,
og således medføre at obligasjonene ikke blir
like sikre. Det vises også til Kredittilsynets merknad
om at sårbarheten til porteføljepantet øker
når antallet debitorer reduseres. Etter departementets
syn bør derfor eventuelle unntak fra denne bestemmelsen
være godt begrunnet. Denne hovedregelen bør ligge
fast, selv om den ikke i alle tilfeller vil utgjøre en
effektiv grense, jf. Kredittilsynets og FNHs merknad om reglene for
store engasjementer punkt 3.4.3 i proposisjonen. ProCorp anfører
at det vil være utenkelig å gjøre tilpasninger
i spredningsbestemmelsene for obligasjoner utstedt med pant i energianlegg
fordi hver låntaker har en fast inntektsstrøm
fra tusenvis av kunder slik at lovens intensjoner om underliggende
spredning må anses oppfylt. Etter departementets vurdering
kan ikke ProCorps argument tillegges avgjørende vekt. Et
stort antall kunder (hos samme låntaker) fører
ikke nødvendigvis til at sannsynligheten for mislighold
av lånet reduseres på en måte som legitimerer
et unntak fra spredningskravet. Det er også en rekke andre
faktorer, herunder kundenes økonomiske stilling og kostnadsforhold,
som påvirker sannsynligheten for mislighold. For øvrig
er heller ikke et betydelig antall kunder hos samme låntaker
unikt for kraftbransjen. Departementet har på denne bakgrunn kommet
til at man ikke vil foreslå særregler for den nye
foreslåtte kategorien energianleggsutlån hva gjelder
bestemmelsene om krav til antall låntakere og porteføljepant.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven)
endret § 2-25 tredje ledd bokstav c og § 2-28
annet ledd ny bokstav c.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Komiteen har merket seg at departementet gjennom
sine forslag knyttet til obligasjoner med pant i utlånsporteføljer ønsker å legge
forholdene til rette for at kredittforetak også kan utstede
obligasjoner med pant i realregistrerbare formuesgoder som produksjons-
og overføringsanlegg for elektrisk kraft. Komiteen støtter
departementets vurderinger og mener at en slik utvidelse vil være
forsvarlig og ønskelig.
Kredittforetakets utlånsportefølje tjener som
fordringspant for panthaverne. Porteføljepantet kan omfatte
kredittforetakets rettigheter som følger av inngåtte
rente- og valutakontrakter. Dette er en type kontrakter som kredittforetaket
inngår for å oppfylle lovens krav om at det ikke
skal oppstå avvik mellom fremtidige inn- og utbetalinger
og innfrielsesvilkårene for obligasjonsinnlånet
og utlånene (balanseprinsippet). Slike kontrakter sikrer
mot rente- og valutasvingninger og bidrar til
at porteføljepantet til enhver tid minst tilsvarer verdien
av obligasjonslånet. Motparten i slike kontrakter omtales
gjerne som derivatmotparter.
Det er etter departementets vurdering behov for styrking av hjemmelsgrunnlaget
for å legge til rette for at derivatmotpartene skal ha
lik panterett i utlånsporteføljen og for øvrig
samme rettigheter som obligasjonseierne i en eventuell konkurssituasjon.
Departementet viser til at det er nødvendig for kredittforetaket å inngå derivatkontrakter
for å sikre seg mot rente- og valutarisiko. For å sikre
oppgjøret fra slike kontrakter stilles det strenge krav
til hvem som kan være motparter i slike derivatkontrakter.
Av hensyn til obligasjonseiernes behov for rettidig betaling må derivatmotpartenes
adgang til oppsigelse, heving og motregning avskjæres.
Dette gjør det mindre attraktivt å inngå slike
derivatkontrakter med kredittforetaket. Derivatmotpartene har et
tilsvarende behov for sikkerhet for oppgjør. Dette behovet
imøtekommes ved å sikre kravene gjennom pant i
utlånsporteføljen på lik linje med obligasjonseierne. Dette
synes nødvendig for at det skal være mulig for kredittforetaket å inngå slike
kontrakter på kommersielle vilkår. Det foreslås
etter dette en endring i finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd slik at det klart fremgår at Kongen
ved forskrift kan fastsette nærmere bestemmelser om at
motparter i rente- og valutakontrakter skal ha lik rett til pant
i utlånsporteføljen som obligasjonseierne, og
om likestilling av panthaverne.
Dette innebærer at ikke bare eierne av obligasjonslånene,
men også derivatmotpartene skal ha fortrinnsrett til de
midler som er pantsatt til sikkerhet for obligasjonslånet.
Dette innebærer videre at bestemmelsene om rettidig betaling
skal gjelde for begge typer panthavere, både obligasjonseierne
og derivatmotpartene. I forlengelsen av dette er det behov for å justere
finansieringsvirksomhetsloven § 2-33 der det kun
er obligasjonseierne som gis rettigheter, ettersom obligasjonseierne
og derivatmotpartenes rettigheter foreslås sidestilt.
Obligasjonseierne og derivatmotpartene får med dette
en likestilt særstilling som gir dem prioriterte rettigheter
både i kraft av panthaverposisjonen og som følge
av spesialbestemmelser i tilfelle av en konkurs eller en konkurslignende
situasjon. Hovedformålet er å sikre retten til
rettidig betaling i henhold til låneavtalen. Motstykket
til disse rettighetene er at så vel obligasjonseierne som
derivatmotpartene må finne seg i å avstå fra
individuelle disposisjoner som kan bidra til å svekke utsiktene
til rettidig betaling for fellesskapet. For å sikre rettidig
betaling kan Kongen i forskrift fastsette nærmere regler
i medhold av gjeldende § 2-33 tredje ledd første
punktum. Det bør i en slik forskrift fastsettes at obligasjonseiernes
og derivatmotpartenes adgang til motregning av tilgodehavende og
heving av kontrakt avskjæres i en konkurs eller i en konkurslignende
situasjon så lenge det fremdeles er utsikter til at panthaverne
kan fortsette å få oppgjør som avtalt.
Justisdepartementet har stilt spørsmål ved om
det er tilstrekkelig hjemmel til å fastsette slike bestemmelser.
For å unngå enhver tvil om dette foreslår
Finansdepartementet en presisering i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
tredje ledd første punktum, der det uttrykkelig fremgår
at Kongen ved forskrift, av hensyn til panthavernes interesse i
rettidig betaling, kan gi regler som begrenser panthavernes adgang
til heving og motregning.
Justisdepartementet peker også på mulige problemer
med det innbyrdes forholdet mellom panthaverne, hvem som skal kunne
kreve realisasjon og om anvendelse av spesialitetsprinsippet i panteloven.
Etter departementets vurdering er det behove for en nærmere
klargjøring av disse spørsmål. Finansdepartementet
legger til grunn at noe kan løses ved avtale, men at dette
neppe vil være en fullt ut tilfredsstillende løsning.
Blant annet kan dette medføre en del usikkerhet mellom
panthaverne og derivatmotpartene som etter omstendighetene vil kunne
svekke forutsigbarheten og derigjennom redusere obligasjonenes attraktive
posisjon. Etter Finansdepartementets vurdering bør disse
spørsmål kunne finne sin løsning i forskrift
gitt i medhold av forslaget til finansieringsvirksomhetsloven § 2-28
første ledd annet punktum.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven)
endret § 2-28 første ledd og endret § 2-33
første og tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansdepartementet konstaterer at det har oppstått
tvil om Kongen i medhold av finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
har tilstrekkelig hjemmel til å fastsette bestemmelser
som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven. Slik
usikkerhet anses uansett skadelig for dette instrumentet som er avhengig
av tillit blant investorene for å oppnå god rating
og kommersielle betingelser. Departementet er på denne
bakgrunn kommet til at det bør fremgå klart av
loven at panthavernes rettigheter i en eventuell gjeldsforhandlingssituasjon
bør likestilles med konkurssituasjonen. Det anses etter
dette nødvendig å etablere et mer uttrykkelig
hjemmelsgrunnlag i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33.
Det foreslås etter dette at overskriften i finansieringsvirksomhetsloven § 2-33
suppleres med gjeldsforhandling i tillegg til konkurs og offentlig
administrasjon for å fjerne enhver tvil om at det i forskrift
kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet
i konkursloven. Formålet er å presisere at unntakene
fra gjeldsforhandlingsbestemmelsene og unntakene fra konkursbestemmelsene
likestilles.
Det foreslås at første ledd første
punktum suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven i tillegg
til konkurs og offentlig administrasjon for å fjerne enhver
tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet
i konkursloven.
Det foreslås at tredje ledd første punktum
suppleres med gjeldsforhandling etter konkursloven er åpnet
i foretakets bo, i tillegg til konkurs og offentlig administrasjon
for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser
som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.
Det foreslås at tredje ledd annet punktum suppleres
med gjeldsnemnda i tillegg til konkursboet og administrasjonsstyret
for å fjerne enhver tvil om det i forskrift kan gis bestemmelser
som avviker fra gjeldsforhandlingskapittelet i konkursloven.
Det vises til lovforslaget del V (finansieringsvirksomhetsloven) § 2-33
endret paragrafoverskrift, endret første ledd og endret
tredje ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.