Finansdepartementet mener det synes fornuftig å avvikle
garantiordningen for kredittforsikring på bakgrunn av at
kollektivet i dag ikke er tilstrekkelig stort til å forsvare
garantiordningen. Dette taler for å oppheve forskrift 8. september
1989 nr. 928 om kredittforsikringsselskapenes garantiordning.
Departementet mener videre at det synes fornuftig å videreføre
hjemmelen til å gi forskrift om garantiordning for kredittforsikringsselskaper
og livsforsikringsselskaper, samt å utvide
denne hjemmelen til også å gjelde pensjonskasser.
Ettersom pensjonskasser i likhet med livsforsikringsselskaper opererer innenfor
kollektiv livsforsikring, er det etter departementets vurdering
naturlig å ha en tilsvarende hjemmel for pensjonskasser
som man har for livsforsikringsselskaper. Hjemmelen er
tatt inn i lovforslaget § 2A-8. I det følgende
omtales kun garantiordningen for skadeforsikringsselskaper.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Enkelte høringsinstanser nevner at ordningen som følge
av store størrelsesforskjeller mellom selskapene i mindre
grad vil kunne gi beskyttelse for kunder av de største
selskapene enn for kunder av mindre selskaper. Finansdepartementet
legger til grunn at en avventer en nærmere avklaring på den prosessen
som nå foregår i EU før en går
videre med større og mer endelige lovendringer knyttet
til garantiordningen for skadeforsikringsselskaper. Finansdepartementet
tilrår imidlertid nå noen mindre endringer i loven
for å muliggjøre en reduksjon i dekningsområdet,
samt en begrensning av virkemidlene garantiordningen for skadeforsikringsselskaper
kan benytte seg av. Dette synes hensiktsmessig for å fjerne enhver
tvil om adgangen til å pålegge EØS-filialer medlemskap
i ordningen, se nærmere omtale under punkt 4.4.5 i proposisjonen.
Spørsmålet om garantiordningens dekningsområde
må sees i sammenheng med ordningens formål, som
særlig vil være å ivareta hensynet til
forbrukere og små bedrifter mv. når et forsikringsselskaps
soliditet er truet. De nærmere avgrensningskriteriene må derfor
i en viss grad bygge på en skjønnsmessig avveining
av de ulike hensyn. Ut ifra de hensyn garantiordningen for skadeforsikringsselskaper
er tenkt å ivareta, er det etter Finansdepartementets vurdering forsvarlig å redusere
ordningens omfang i forhold til dagens nivå. I tillegg
til en avgrensning av garantiordningens dekningsområde,
vil bestemmelser om medlemskap i garantiordningen også innebære
en avgrensning av ordningen.
Departementet omtaler i punkt 4.4, 4.5 og 4.6 i proposisjonen,
jf. punkt 4.3.1, 4.4.1 og 4.5.1 nedenfor, ulike former for avgrensning
av garantiordningen for skadeforsikringsselskaper i forhold til
gjeldende lov og forskriftsbestemmelser. Omfanget av ordningen foreslås
redusert ved å fjerne adgangen til å yte soliditetsstøtte
og til å yte støtte til overføring av forsikringsportefølje.
Videre foreslås enkelte unntak fra medlemskap i ordningen,
samt enkelte kutt i ordningens dekningsområde. Medlemskap
og dekningsområde foreslås nærmere regulert
i forskrift, og det foreslås derfor å ta inn hjemler
i loven slik at departementet kan fastsette slik forskrift.
Komiteen viser til sine merknader nedenfor under
punkt 4.3.2, 4.4.2 og 4.5.2.
Det kan innledningsvis presiseres at utenlandske forsikringsselskap
med hovedsete utenfor EØS-området må ha
etablert filial i Norge og ha konsesjon fra norske myndigheter for å drive
virksomhet her i landet. Disse er dermed etter departementets syn
underlagt plikten til å være medlem av garantiordningen, jf.
forsikringsvirksomhetsloven § 9-1 første
ledd. Verken Banklovkommisjonen eller Kredittilsynet har foreslått
endringer på dette punkt. Departementet foreslår
på denne bakgrunn ingen endringer i disse filialenes medlemsplikt,
jf. lovforslaget § 2A-3.
Kredittilsynet gir i sitt høringsnotat uttrykk for at utenlandske
forsikringsselskap med hovedsete i EØS-området
som driver grensekryssende virksomhet inn i Norge (uten filial)
ikke bør være medlem av garantiordningen. Departementet
slutter seg til Kredittilsynets syn på dette punkt.
Drøftelsen i det følgende er knyttet til hvorvidt
filialer av utenlandske forsikringsselskap med hovedsete i EØS-området
kan pålegges medlemskap i garantiordningen.
Kredittilsynet mener at alle utenlandske filialer er medlemmer
av garantiordningen i henhold til dagens rettslige situasjon. Forsikringsbransjen
har, som det fremgår av høringsuttalelsene, enkelte
innvendinger mot dette synet.
Når det gjelder høringsinstansenes innvendinger mot
at det er adgang til å pålegge filialer plikt
til medlemskap, basert på at en slik plikt er i strid med
tredje skadeforsikringsdirektiv, viser departementet til Kredittilsynets
vurdering i brev 22. oktober 2004. Finansdepartementet
er enig med Kredittilsynet i at man vil kunne pålegge medlemskap
for EØS-filialer i en garantiordning med avgrensninger
som omtalt i høringsnotatet fra 1999 og i brev av 22. oktober
2004 fra Kredittilsynet. Etter departementets syn, er det først
og fremst adgangen garantiordningen har til å yte institusjonsstøtte
som kan reise spørsmål i forhold til pålegg
om medlemskap for filialer av selskaper med hovedsete i EØS-området.
Etter lovforslaget i denne proposisjonen fjernes garantiordningens
adgang til å yte slik støtte ved at det foreslås
fastsatt at ordningen utelukkende skal kunne bidra til å sikre
utbetaling av krav som følger av avtale om direkte skadeforsikring
til sikrede og skadet tredjemann, jf. omtalen under punkt 4.5 i
proposisjonen og lovforslaget § 2A-1 første
ledd samt punkt 4.4.1 nedenfor. Avgrensning av dekningsområdet
vil bidra ytterligere til å sikre at ordningen tilfredsstiller
EØS-rettens krav til allmenne hensyn.
Finansdepartementet foreslår videre å ta inn
en hjemmel i banksikringsloven § 2A-3 tredje ledd
slik at departementet i forskrift kan fastsette nærmere
regler om medlemskap i ordningen. Av hensyn til klarhet og forutberegnelighet,
mener departementet at krav til EØS-filialers medlemskap
bør presiseres i lovteksten, jf. lovforslaget § 2A-3
andre ledd. De nærmere reglene for filialers medlemskap
fastsettes i medhold av filialforskriften § 12.
Som påpekt av Norges Forsikringsforbund og Den norske
Bankforening (nå FNH) i høringsrunden, bør
det fastsettes bestemmelser som åpner for å gjøre unntak
for medlemskap i ordningen for EØS-selskaper som er medlem
av en garantiordning i hjemlandet. Departementet mener at slike
bestemmelser bør plasseres sammen med de øvrige
reglene som gjelder for filialer. Slike bestemmelser bør
derfor fastsettes i medhold av filialforskriften § 12.
Unntak bør gis under forutsetning av at garantiordningen
i hjemlandet dekker kontrakter som faller inn under den norske ordningen
i tilnærmet samme utstrekning som den norske ordningen
gjør, og at dette er dokumentert, samt at medlemskapet
ikke endres eller opphører.
Når det gjelder unntak fra medlemskap, er Finansdepartementet
videre enig med Kredittilsynet i at (1) captives som driver direkte
skadeforsikring bare skal være omfattet av garantiordningen
i den grad tredjepersoner er sikret som følge av bestemmelser
om tvungen ansvarsforsikring, (2) gjeldende bestemmelse om at gjensidige
selskaper ikke skal være medlem hvis selskapet i henhold
til sine vedtekter har rett til, og dessuten har, og viderefører
en praksis med årlig etteravregning overfor forsikringstakerne
og (3) selskaper som ikke tegner risiko som er dekket av garantiordningen
unntas fra medlemskap. Finansdepartementet foreslår at
også disse unntakene reguleres i forskrift, jf. lovforslaget § 2A-3 tredje
ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Muligheten til å yte støtte til et soliditetstruet
selskap kan, som Kredittilsynet og flere høringsinstanser
påpeker, reise spørsmål i forhold til
retten til å kreve medlemskap for filialer av EØS-selskaper.
For å unngå tvil på dette punkt, foreslår
departementet å fjerne støtte til soliditetstruet
selskap som virkemiddel for garantiordningen. Slik departementet
ser det, kan det dessuten ved støtte til soliditetstruet
selskap vanskelig sikres at støtten kun kommer de sikrede under
ordningen til gode.
Et viktig prinsipp er etter departementets vurdering at støtte
fra garantiordningen verken direkte eller indirekte bør
komme selskapets eiere eller innehavere av den øvrige ansvarlige
kapital til gode. Departementet er også på dette
grunnlag skeptisk til å videreføre den utstrakte
frihet som garantiordningens styre gis i bruken av ordningens midler.
Mens direkte dekning av et forsikringskrav er et treffsikkert
virkemiddel, kan for eksempel støtte til overføring
av forsikringsportefølje til annet selskap få utilsiktede
virkninger. Ved slik overføringsstøtte vil det
dessuten være vanskelig å skille mellom krav som
er sikret fullt ut og krav som er avgrenset gjennom garantiordningen.
Videre er det viktig at den antatte økonomiske belastning
for garantiordningen ikke under noen omstendighet skal kunne overstige
de utbetalinger som ville påløpt ved offentlig
administrasjon. Selv om støtte til overføring
av portefølje i noen tilfeller kan være rimeligere
enn direkte dekning av forsikringskrav, vurderer departementet problemene
knyttet til å fastslå hva som vil være
rimeligste løsning på tidspunktet for overføring,
og problemer knyttet til mulig subsidiering av mottakende selskap
som så store at departementet også foreslår å utelukke
støtte til overføring av portefølje som
virkemiddel.
Finansdepartementet foreslår dermed at ordningen kun
skal ha som formål å dekke direkte forsikringskrav
til sikrede og skadet tredjemann, jf. lovutkastet 2A-1 første
ledd.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Gjeldende rett overlater til styret å avgjøre
hvordan midlene skal benyttes innenfor formålet om å forhindre
eller redusere tap for de sikrede etter forsikringskontraktene.
Finansdepartementet mener at garantiordningen bør sikre
oppgjør av forsikringskrav etter kriterier som er avklart
på forhånd. Ut over dette bør de forsikrede
som omfattes av ordningen ha like muligheter og rettigheter til å få dekket
sine krav.
Departementet vil foreslå avgrensning av dekningsomfanget
til garantiordningen i forskrift (i tillegg til den avgrensning
som følger av fjerning av adgangen til soliditetsstøtte
og støtte til overføring av portefølje).
Fastsettelse av slik forskrift er nødvendig for å gjennomføre
en reduksjon i dekningsomfanget til ordningen. Det vises til lovforslaget § 2A-1
tredje ledd, der departementet gis hjemmel til å fastsette forskrift
med nærmere regler om ordningens dekningsomfang.
Noen av de avgrensninger departementet vil fastsette i forskriften,
omtales nærmere nedenfor. Utkast til forskrift vil ta utgangspunktet
i, og vil i det vesentlige være basert på Kredittilsynets
høringsnotat fra 1999, og vil bli sendt på høring
på vanlig måte. Det vises til Kredittilsynets
forslag til avgrensninger av dekningsområdet, som er gjengitt
i proposisjonen punkt 4.6.2. Departementet vil vurdere de konkrete forslagene
til avgrensninger nærmere i lys av høringsuttalelser.
Finansdepartementet mener det er ønskelig å avgrense
garantiordningen slik at denne i hovedsak dekker grupper av forsikringstakere
som ikke kan forventes å skille mellom selskaper med ulik
soliditet. Etter departementets vurdering synes det hensiktsmessig
i hovedsak å følge Kredittilsynets forslag i høringsnotat
av 22. april 1999 for å unnta såkalte "profesjonelle
investorer" fra dekning i ordningen.
Når det gjelder lovfestede garantiordninger, kan etter
departementets vurdering de samme forhold som ligger til grunn for
lovfesting tale for at sikrede etter slike forsikringer gis en ekstra
trygghet for oppgjør fra garantiordningen. Vi antar at
dette hensynet er ekstra sterkt for forsikringer hvor rettighetshaver etter
forsikringen ikke selv har valgt forsikringsselskap. Finansdepartementet
foreslår derfor at lovfestede ansvarsforsikringer kan gis
full dekning i garantiordningen, og at krav mot forsikringsselskap
i henhold til avtale om tvungen ansvarsforsikring skal være
omfattet av garantiordningens dekningsområde.
For andre typer dekningsberettigede forsikringer enn de lovfestede
ansvarsforsikringer, er også forbrukerhensyn tillagt stor
vekt, jf. forsikring knyttet til bolig. For øvrig, og særlig
for større forsikringer, er det viktig å unnta
eller avgrense dekningen for å øke forsikringstakerens
egen aktsomhet ved valg av forsikringsselskap. For slike forsikringer
som dekkes, bør den garanterte dekningen etter departementets vurdering
begrenses til en viss andel av forsikringskravet, for eksempel 90
pst., som foreslått i Kredittilsynets høringsnotat
fra 1999. Som følge av de betydelige konsekvenser det kan
få å ikke få full dekning ved tap av
egen bolig, legger departementet likevel til grunn at forsikringer
av egen bolig bør dekkes fult ut av garantiordningen.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.
Finansdepartementet mener det bør legges opp til samsvar
mellom bidragsplikt og dekning. Dette er viktig for at ordningen
ikke skal føre til konkurranseskjevheter. Dersom en type
forsikring tegnet i norske selskap medfører bidragsplikt,
men ikke dekning for den forsikrede, vil norske selskaper få en
konkurranseulempe i dette markedssegmentet. En konkurranseulempe
for bidragspliktige forsikringer vil også oppstå dersom
gruppen av forsikringer som utløser bidragsplikt, er snevrere
enn gruppen av dekningsberettigede forsikringer.
Departementet foreslår derfor å endre bestemmelsene
om medlemmenes ansvar overfor garantiordningen, slik at det presiseres
at innkalling av kapital knyttes til direkte premieinntekt i Norge
knyttet til forsikringer som dekkes av ordningen, jf. lovforslaget § 2A-4
første ledd, første punktum. Departementet foreslår
at nærmere bestemmelser om hvilke premieinntekter som skal
inngå i beregningsgrunnlaget fastsettes av Kredittilsynet
i forskrift, jf. lovforslaget § 2A-4 første
ledd, annet punktum.
Komiteen slutter seg til Regjeringens
forslag.