Etter gjeldende rett er långivere underlagt en frarådingsplikt
dersom lånet faller inn under finansavtalelovens virkeområde. Dersom
långiveren før det inngås en låneavtale med en forbruker eller lånet
utbetales til denne må anta at økonomisk evne eller andre forhold
på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å avstå
fra å ta opp lånet, skal långiveren skriftlig underrette låntakeren
om dette. Gjør långiveren ikke det, kan låntakerens forpliktelser lempes
for så vidt dette finnes rimelig. I proposisjonen foreslår departementet
at det etter mønster av finansavtaleloven gis en regel om frarådingsplikt
i kredittkjøpsloven. Etter departementets syn tilsier sammenhengen
i regelverket at de samme regler bør gjelde for kreditt som reguleres
av kredittkjøpsloven, som for lån som reguleres av finansavtaleloven,
i den grad ikke særtrekk ved de ulike kredittsituasjonene tilsier
forskjellige regler.
I kapittel 2 i proposisjonen redegjøres det for bakgrunnen for
lovforslaget. I kapittel 3 gis det en oversikt over kredittkjøpslovens
og finansavtalens någjeldende regler.
Det gjelder i dag ingen lovfestet frarådingsplikt ved ytelse
av kreditt som reguleres av kredittkjøpsloven. Banklovkommisjonen
går enstemmig inn for at det etter mønster av finansavtaleloven
gis en bestemmelse om frarådingsplikt også i kredittkjøpsloven. Etter
Banklovkommisjonens syn taler blant annet hensynet til sammenhengen
i regelverket for at det gis en slik regel. Etter kommisjonens syn
vil en frarådingsplikt også kunne bidra til at forbrukere ikke tar
opp kreditt som de kan få vansker med å betale tilbake.
Departementet foreslår at det gis en regel om frarådingsplikt
for kreditt som reguleres av kredittkjøpsloven. Departementet viser
til at Banklovkommisjonen enstemmig har gått inn for dette, og at
forslaget har fått bred støtte i høringen. Departementet er kommet
til at det er hensiktsmessig at frarådingsplikten kommer til uttrykk
i en egen bestemmelse i loven. Dette er også systemet i finansavtaleloven. Departementet
er enig med Banklovkommisjonen i at det er naturlig og hensiktsmessig
at frarådingsplikten bare skal gjelde der det er tale om kreditt
som ytes til forbrukere, det vil si at kreditt som ytes til næringsdrivende,
faller utenfor.
I proposisjonen er det vist til Banklovkommisjonens gjennomgåelse
av de ulike kredittformene som reguleres av kredittkjøpsloven. Et
særtrekk ved enkelte av kredittformene er at man står overfor et
trepartsforhold, det vil si at forbrukerens kjøp av en vare eller
tjeneste hos en selger eller tjenestetilbyder finansieres av en
tredjeperson (en kredittyter). Ved slike kredittformer oppstår det
enkelte særlige spørsmål om hvem frarådingsplikten skal påhvile
- kredittyter, selger eller begge.
Justisdepartementet ba i høringsbrevet særlig om høringsinstansenes
syn på om frarådingsplikten bør begrenses til enkelte kredittyper
eller kredittavtaler, eller om man på andre måter bør begrense virkeområdet
for en eventuell bestemmelse om frarådingsplikt. Etter departementets
syn gjør forbrukerens behov for beskyttelse ved inngåelse av en
kredittavtale seg - iallfall som et utgangspunkt - gjeldende for
alle kredittypene. Dette taler for at frarådingsplikten bør gjelde
ved inngåelse av alle typer kredittavtaler som reguleres av loven.
Departementet antar at det vil kunne være en viss konkurranse mellom
tilbydere av ulike former for kreditt. Også hensynet til like konkurransebetingelser
tilbyderne imellom tilsier derfor at frarådingsplikten bør gjelde
generelt.
I likhet med Banklovkommisjonen går departementet derfor inn
for at det bør gjelde en frarådingsplikt ved inngåelse av alle typer
kredittavtaler etter kredittkjøpsloven. Etter departementets syn
er det grunn til å peke på at frarådingsplikten i første rekke er
gitt for å verne forbrukeren - selv om den indirekte også kan innebære
at kredittytere lider mindre tap på sine utlån. Når det gjelder
leietilfellene i kredittkjøpsloven, kan departementet ikke se at
det er grunn til å gi forbrukeren mindre beskyttelse dersom det også
i slike tilfeller kan være aktuelt med en frarådingsplikt. Departementet
går på denne bakgrunn inn for at det bør gjelde en frarådingsplikt
også for leie av løsøre der leietakeren ikke skal bli eier eller
ha rett til å bli eier.
Et særtrekk ved kreditt som reguleres av kredittkjøpsloven, er
som sagt at man i en del tilfeller står overfor det man kan kalle
et trepartsforhold. Det vil si at man på den ene siden har en forbruker
og på den andre siden har en selger og en kredittyter. Ved slike kredittformer
oppstår det enkelte særlige spørsmål om hvem frarådingsplikten skal
påhvile - kredittyteren, selgeren eller begge.
I høringsbrevet ba Justisdepartementet særlig om høringsinstansenes
syn på spørsmålet om selgeren bør være underlagt en frarådingsplikt
også i tilfeller der selgeren ikke medvirker ved inngåelse av en
kredittavtale, men kun mottar betaling på grunnlag av en kredittavtale
forbrukeren tidligere har inngått med en kredittyter (typisk en
avtale om kredittkort).
Som det fremgår av det som er sagt foran, går departementet inn
for at det bør gjelde en frarådingsplikt for alle kredittformer
som reguleres av kredittkjøpsloven. Spørsmålet er da om selgeren,
der denne ikke også er kredittyter, bør ha en frarådingsplikt. Etter
departementets syn kan det her være hensiktsmessig å skille mellom
to situasjoner.
Den første situasjonen er der selgeren ikke har noen befatning
med inngåelsen av kredittavtalen, men på et senere tidspunkt selger
en gjenstand til kjøperen, som betaler i henhold til den allerede
inngåtte kredittavtalen (typisk en kredittkortavtale). Den andre
situasjonen er der selgeren er involvert i prosessen rundt selve
kredittopptaket, for eksempel der det er selgeren som mottar kredittsøknaden.
Banklovkommisjonen foreslår at selgeren skal ha en frarådingsplikt
også der han eller hun mottar betaling på bakgrunn av en allerede
inngått kredittavtale. Departementet går ikke inn for en regel om
dette. Departementet viser til at det har kommet betydelige innvendinger
mot forslaget i høringen. Flere høringsinstanser har pekt på at
forslaget er uklart og vil være vanskelig å praktisere.
Når det gjelder spørsmålet om selgeren bør ha en frarådingsplikt
i situasjoner der selgeren medvirker ved inngåelsen av kredittavtalen,
er det noe delte oppfatninger blant høringsinstansene. Departementet følger
likevel opp forslaget i høringsbrevet på dette punkt.
Banklovkommisjonen viser til at frarådingsplikten etter finansavtaleloven
inntrer dersom långiveren "må anta" at økonomisk evne eller andre
forhold på låntakerens side tilsier at denne alvorlig bør overveie å
avstå fra å ta opp lånet. Banklovkommisjonen foreslår samme aktsomhetskrav
for en frarådingsplikt i kredittkjøpsloven.
Etter departementets syn viser Banklovkommisjonens gjennomgåelse
av praksis knyttet til finansavtaleloven at bestemmelsen for frarådingsplikt
fungerer tilfredsstillende. Praksis fra Banklagenemnda synes å ha
utviklet visse nærmere retningslinjer for hva som skal til for at
frarådingsplikten inntrer. Etter departementets syn er det derfor
et naturlig utgangspunkt at man - når man skal gi en bestemmelse
om frarådingsplikt i kredittkjøpsloven - utformer bestemmelsen på
tilsvarende måte. Dette kan også være hensiktsmessig av hensyn til
den videre rettsutviklingen. Departementet foreslår derfor at bestemmelsen utformes
etter mønster av finansavtaleloven.
Når det gjelder tidspunktet for frarådingsplikten, er departementet
enig med Banklovkommisjonen i at plikten bør gjelde frem til det
tidspunkt salgstingen er overgitt til forbrukeren. Det vil si at
forhold som inntrer etter at kredittavtalen er inngått, men før
salgstingen er overgitt til forbrukeren, kan gi grunnlag for en frarådingsplikt.
Departementet antar imidlertid at dette bare unntaksvis vil være
tilfellet. Dersom kreditten ytes av andre enn selgeren, og forbrukeren
har inngått en bindende avtale med selgeren, kan det muligens bli
spørsmål om frarådingen får noen betydning for kjøpsavtalen. Etter
departementets syn er det mye som taler for at forbrukeren etter
omstendighetene da vil kunne påberope seg at frarådingen er en bristende
forutsetning for kjøpsavtalen.
Når det gjelder kunnskap om forbrukerens økonomiske evne, viser
departementet til det Banklovkommisjonen uttaler om at vurderingsstandarden
må kunne tilpasses de ulike kredittsituasjonene, og at den nærmere
vurderingen vil måtte bero på den tiden som er tilgjengelig samt
størrelsen på den kreditten det er aktuelt å innvilge. Departementet
slutter seg til synspunktet. Det nærmere innholdet i dette må uansett
skje gjennom utvikling av praksis.
I høringsbrevet ga departementet uttrykk for at det - når man
skal vurdere virkninger ved brudd på frarådingsplikten - kan være
hensiktsmessig å skille mellom inngåelse av en kredittavtale og
en eventuell avtale om kjøp av en vare eller tjeneste på bakgrunn av
en allerede inngått kredittavtale. Det ble i den forbindelse pekt
på at det var vanskelig å se grunnlaget for å la avtalen mellom
forbrukeren og selgeren eller tjenestetilbyderen bortfalle eller
lempes som følge av manglende fraråding ved inngåelse av kredittavtalen.
Banklovkommisjonen mener at det er naturlig og hensiktsmessig
at frarådingsplikten ikke er en gyldighetsregel, men en lempingsregel.
Departementet antar at kommisjonen med dette mener at det er mer hensiktsmessig
at bestemmelsen gir en skjønnsmessig lempingsadgang, enn at avtalen
automatisk skal bortfalle i sin helhet.
Etter departementets syn viser Banklovkommisjonens gjennomgåelse
av praksis knyttet til finansavtaleloven at vurderinger ved brudd
på frarådingsplikten synes å fungere tilfredsstillende. Etter departementets
syn er det derfor et naturlig utgangspunkt at sanksjonen ved brudd
på en bestemmelse om frarådingsplikt i kredittkjøpsloven, er den
samme.
Sanksjonen etter finansavtaleloven ved brudd på frarådingsplikten,
er at låntakerens forpliktelser kan lempes for så vidt dette finnes
rimelig. Bestemmelsen gir anvisning på en konkret og skjønnsmessig lempingsvurdering.
Lempingen vil kunne skje på ulike måter, for eksempel ved at restfordringen
reduseres, renten reduseres eller bortfaller, nedbetalingstiden
forlenges eller ved en kombinasjon av flere elementer. I likhet
med Banklovkommisjonen går departementet inn for at sanksjonen ved
brudd på frarådingsplikten etter kredittkjøpsloven bør være lemping.
Lemping vil gjøre det mulig å komme frem til en løsning som er rimelig
i det konkrete tilfellet. Regelen vil dermed være mer fleksibel
enn en regel om at avtalen automatisk faller bort i sin helhet.
Lemping vil også være til fordel for forbrukeren som i mange tilfeller
vil kunne se seg tjent med at avtalen består, men med andre vilkår.
Departementet er enig med Banklovkommisjonen i at forslaget neppe
vil ha særlige økonomiske eller administrative konsekvenser for
det offentlige.
Departementet er også enig med Banklovkommisjonen i at det ventelig
vil være tale om mindre kostnader for kredittytere og selgere. Departementet
viser i den forbindelse til at det nylig har vært foretatt en kartlegging
av økonomiske kostnader som følge av informasjonskrav i regelverk
under Justisdepartementet. Kostnadene forbundet med frarådingsplikten beløper
seg til om lag 4,4 millioner kroner. Det er med andre ord tale om
et nokså beskjedent beløp, som uansett må veies mot den samfunnsmessige
nytten av lovforslaget. Departementet peker på at frarådingsplikten
kan lede til en noe mer restriktiv utlånspraksis, slik at kredittytere
lider mindre tap. Videre kan det pekes på at det vil være samfunnsøkonomisk gunstig
at forbrukere som ikke vil kunne betjene en kreditt, ikke tar opp
denne. Dersom forbrukeren som følge av kredittopptaket får betalingsproblemer,
kan det påføre samfunnet kostnader knyttet til økonomisk rådgiving,
gjeldsordninger og økonomiske støttetiltak.