Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Anne Marit Bjørnflaten, Thomas Breen, Ingrid Heggø og Hilde Magnusson Lydvo, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild Ellingsen, Solveig Horne og Thore A. Nistad, fra Høyre, Elisabeth Aspaker og André Oktay Dahl, og fra Sosialistisk Venstreparti, Akhtar Chaudhry, er fornøyd med det lovforslaget som er framlagt vedrørende frarådingsplikt.
Komiteen støtter at det
nå blir innført en lovbestemmelse om frarådingsplikt i kredittkjøpsloven, på
lik linje med bestemmelsen i finansavtaleloven. Komiteen vil
påpeke at innføring av denne lovbestemmelsen kan bidra til at forbrukere
avstår fra å oppta kreditt som de kan få vansker med å betale tilbake. Komiteen mener at det er viktig å iverksette tiltak
som hindrer flere gjeldsofre.
Komiteen støtter også at plikten
skal gjelde kreditt som ytes til forbrukere og at næringsdrivende faller
utenfor.
Komiteen er enig med departementet
i at frarådingsplikten bør gjelde ved inngåelse av alle typer kredittavtaler
som faller inn under loven, da dette vil være oversiktelig og helhetlig.
Utgangspunktet for innføring av en frarådingsplikt i kredittkjøpsloven
er å beskytte forbrukeren, samtidig som det også vil kunne ha en
gunstig effekt for kredittytere, idet de vil lide mindre tap på
sine utlån.
Komiteen er enig i at frarådingsplikten
også bør gjelde for leie av løsøre der leietaker ikke skal bli eier
eller ha rett til å bli eier, ut ifra begrunnelsen om at det ikke
her er grunn til å yte forbrukeren mindre beskyttelse. Komiteen er også enig i at det ikke bør
skilles mellom kreditt som gis ved personlig kontakt eller ved fjernsalg.
Komiteen har merket seg
at det er et særtrekk ved kreditt som reguleres av kredittkjøpsloven,
at det i noen tilfeller gjør seg gjeldende et trepartsforhold bestående
av forbruker, selger og kredittyter. Skal frarådingsplikten gjelde
kredittyteren, selgeren eller begge?
Komiteen viser til at departementet
mener det er hensiktsmessig å skille mellom to situasjoner i tilfeller
der selgeren ikke også er kredittyter:
1. Der selgeren ikke har noen befatning
med inngåelsen av kredittavtalen, men på et seinere tidspunkt selger
en gjenstand til kjøperen, som betaler i henhold til den allerede
inngåtte kredittavtalen (typisk en kredittkortavtale).
2. Den andre situasjonen er der selgeren er involvert i
prosessen rundt selve kredittopptaket, for eksempel der det er selgeren
som mottar kredittsøknaden.
Komiteen har merket seg at Banklovkommisjonen
foreslår at selgeren skal ha en frarådingsplikt også der han eller
hun mottar betaling på bakgrunn av en allerede inngått avtale. Komiteen har merket seg at Banklovkommisjonens
begrunnelse for dette er at selgeren i enkelte tilfeller vil være
like nært involvert som kredittyteren til å oppdage situasjoner som
har oppstått hos kjøper etter avtaleinngåelse, og som er forhold
som tilsier at forbrukeren bør unngå ytterligere kreditt til tross
for at det ligger innenfor rammene av den allerede inngåtte avtalen. Komiteen støtter departementet i ikke
å gå inn for en regel om dette, og viser til at høringssvarene som
er innkommet peker på at forslaget er uklart og at det vil være
vanskelig å praktisere.
Med utgangspunkt i at frarådingsplikten i finansavtaleloven
fungerer bra, har komiteen ikke motforestillinger
mot å innføre liknende bestemmelse i kredittkjøpsloven. Komiteen støtter derfor departementet
i at plikten i kredittkjøpsloven bør utformes på tilsvarende måte
som i finansavtaleloven.
Når det gjelder tidspunktet for frarådingsplikten, er komiteen enig i at denne bør gjelde fram
til det tidspunkt salgstingen er overgitt til forbrukeren. Dette
innebærer at forhold som inntrer etter at kredittavtalen er inngått,
men før salgstingen er overgitt til forbrukeren, kan gi grunnlag
for en frarådingsplikt.
Komiteen er enig med Banklovkommisjonen
i at frarådingsplikten ikke er en gyldighetsregel, men en lempingsregel.
Departementet oppfatter dette slik at det er mer hensiktsmessig
at bestemmelsen gir en skjønnsmessig lempingsadgang, enn at avtalen
automatisk skal bortfalle i sin helhet. Det vises til Banklovkommisjonens
gjennomgåelse av praksis knyttet til finansavtaleloven, og at brudd
på frarådingsplikten her synes å fungere tilfredsstillende. Derfor
bør brudd i kredittkjøpsloven vurderes på samme måte.
Komiteen har merket seg at lempingen
vil kunne skje på ulike måter, som for eksempel at restfordring
reduseres, renten reduseres eller bortfaller, nedbetalingstiden
forlenges eller ved en kombinasjon av flere elementer.
Komiteen har merket seg
at kostnadene ved en frarådingsplikt etter gjeldende rett til sammenlikning utgjør
ca. 4,4 mill kroner. Komiteen er enig
i at dette må anses som et beskjedent beløp, som uansett må veies
mot den samfunnsmessige nytten av lovforslaget.