Justisdepartementet gjer i proposisjonen framlegg om endringar
i inkassolova. Framlegget går ut på at inkassolova § 5 om vilkår
for inkassoløyve blir endra for søkjarar frå EØS-området med kvalifikasjonsbevis
frå ein annan EØS-stat. Forslaget omfattar berre løyve til å drive
inn pengekrav for andre, såkalla framandinkasso. Eit vilkår for
slikt inkassoløyve er at søkjaren må ha minst tre års praktisk erfaring
med inndriving av pengekrav i løpet av dei siste ti åra. Forslaget
går ut på at det blir gjort unntak frå dette kravet for søkjarar
som nemnt. Føresetnaden for at praksiskravet ikkje skal gjelde,
er at søkjaren kan dokumentere inkassokvalifikasjonar frå ein annan EØS-stat.
Framlegget inneber i tillegg at det blir gitt ein forskriftsheimel
til å fastsetje at unntak som nemnt gjeld tilsvarande for borgarar
frå statar utanfor EØS og for søkjarar som har kvalifikasjonsbevis
frå land utanfor EØS. Bakgrunnen for forslaget er omsynet til EØS-retten.
Framlegget går vidare ut på at det i inkassolova § 4 om vilkår
for å drive inkassoverksemd blir gitt ein heimel for å gi forskrifter
om mellombels utøving av inkassoverksemd i Noreg. Bakgrunnen for
forslaget er også her omsynet til EØS-retten.
Bakgrunnen for lovframlegga og høyringa er omtala i kapittel
2 i proposisjonen.
Vilkåra for å få inkassoløyve følgjer av inkassolova § 5. Føresegna
skil mellom løyve til framandinkasso og løyve til oppkjøpsinkasso.
Eit av vilkåra for å få løyve til framandinkasso, er at den som
faktisk leiar inkassoverksemda godtgjer å ha minst tre års praktisk
erfaring med inndriving av pengekrav i løpet av dei siste ti åra.
Bakgrunnen for praksiskravet er eit ønske om å sikre at den som
skal stå for den faktiske leiinga av inkassoverksemda, har eit minimum
av faglege kvalifikasjonar. Kravet om tre års praktisk erfaring
med inndriving av pengekrav gjeld utan omsyn til om søkjaren har
inkassokvalifikasjonar frå andre EØS-statar. Kravet gjeld ikkje
for løyve til stadig og ervervsmessig å drive oppkjøp og inndriving av
forfalne pengekrav for eiga rekning (oppkjøpsinkasso).
Departementet la i høyringsnotatet til grunn at Noreg har plikt
til å godkjenne inkassokvalifikasjonar frå andre EØS-statar i samsvar
med rådsdirektiv 92/51/EØF. Departementet ga i høyringsnotatet uttrykk
for at Noreg må godkjenne inkassokvalifikasjonar frå andre EØS-statar
også etter det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet.
Departementet la etter dette fram eit forslag til nytt tredje
og fjerde punktum i inkassolova § 5 andre ledd. Forslaget gjekk
ut på at det for løyve til framandinkasso blir gjort unntak frå
kravet om at den faktiske leiaren må ha minst tre års praktisk erfaring med
inndriving av pengekrav i løpet av dei siste ti åra. Unntaksregelen
skulle etter forslaget berre gjelde for utanlandske søkjarar frå
EØS. Føresetnaden for at praksiskravet ikkje skulle gjelde, var
at søkjaren dokumenterer yrkeskvalifikasjonar frå ein annan EØS-stat
som nemnt i direktivet.
Justisdepartementet foreslår å følgje opp forslaget i høyringsbrevet
om å endre inkassolova § 5, og med det gjere unntak frå kravet om
tre års praktisk erfaring med inndriving av pengekrav.
Det følgjer av direktivet at det rettar seg mot statsborgarar
i medlemsstatane. Ettersom direktivet er innlemma i EØS-avtalen,
inneber dette at direktivet gjeld for statsborgarar i alle EØS-statane.
Utgangspunktet er såleis at direktivet ikkje gjeld for statsborgarar
frå land utanfor EØS. I EU gjeld direktivet likevel for statsborgarar
frå tredjeland i den mon dei fyller vilkåra om statsborgarar frå
tredjeland sin status som fastbuande utlending eller europaparlaments-
og rådsdirektiv om retten for unionsborgarar og deira familiemedlemmar
til å ferdast og opphalde seg fritt på området til medlemsstatane.
Departementet gjer på bakgrunn av dette framlegg om at § 5 andre
ledd får eit nytt femte punktum som gir heimel for at Kongen i forskrift
kan fastsetje unntak frå kravet om tre års praktisk erfaring med inndriving
av pengekrav skal gjelde tilsvarande for borgarar frå statar utanfor
EØS og for søkjarar som har kvalifikasjonsbevis frå land utanfor
EØS. Bakgrunnen er omsynet til EØS-retten.
For at inkassoverksemd skal kunne drivast i Noreg, er det krav
om at foretaket er registrert i Foretaksregisteret, og at foretaket
har inkasso-løyve. Verksemd som går ut på å drive inn forfalne pengekrav
for andre (framandinkasso), kan likevel også drivast i medhald av
norsk advokatløyve. Verksemd som går ut på oppkjøp og eiga inndriving
av forfalne pengekrav (oppkjøpsinkasso), kan også drivast av institusjonar
som har rett til å drive finansieringsverksemd etter finansieringsvirksomhetsloven.
Inkassolova skil ikkje mellom permanent og mellombels utøving
av verksemda på same måte som direktiv 2005/36/EF gjer. Dersom ein
aktør frå ein annan EØS-stat driv med ervervsmessig inndriving av
forfalne pengekrav for andre, gjeld vilkåra i inkassolova for å
drive inkassoverksemd sjølv om aktøren berre ønskjer å tilby sine
tenester mellombels i Noreg. Dette inneber m.a. at foretaket må
vere registrert i Foretaksregisteret og ha norsk inkassoløyve.
Det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet (2005/36/EF) har, i tillegg
til reglane om etableringsfridom, særlege reglar om mellombels tilbod
eller utøving av teneste i ein annan EØS-stat. I høyringsnotatet
vurderte departementet forholdet mellom dei norske reglane og EU-direktivet.
Departementet la til grunn at Noreg etter direktivet er forplikta
til å opne for mellombels utøving av inkassoverksemd. Departementet foreslo
at dei nye reglane om vilkår for å drive inkassoverksemd som følgje
av reglane om mellombels utøving av teneste i det nye yrkeskvalifikasjonsdirektivet,
blir tatt inn i ei forskrift.
Justisdepartementet foreslår i tråd med forslaget i høyringsnotatet
å endre inkassolova § 4 ved å føye til ei tilvising til femte ledd
i første ledd og eit nytt femte ledd med heimel til å gi forskrift
om mellombels utøving av inkassoverksemd. Departementet foreslår
å ikkje avgrense forskriftsheimelen til å gjelde mellombels inkassoverksemd
av personar frå eller med statsborgarskap i EØS-statar. Ein foreslår
formuleringa "personer som er lovlig etablert i en EØS-stat med
sikte på å drive slik inkassovirksomhet der". Denne formuleringa
er tilpassa vurderingsemnet i direktivet og skulle vere tilstrekkeleg
vidtrekkande.
Departementet gjer etter dette framlegg om endring i § 4 første
ledd og tilføying av eit nytt femte ledd som gir heimel for at det
i forskrift kan fastsetjast reglar for mellombels utøving av framandinkassoverksemd
av personar som er rettsleg etablert i ein EØS-stat med sikte på
å drive inkassoverksemd der.
Departementet kan ikkje sjå at forslaget om å endre inkassolova
§§ 4 og 5 vil få nemnande økonomiske eller administrative konsekvensar
for det offentlege. Forslaget inneber at det blir lettare for inkassoforetak
frå andre EØS-statar å få norsk inkassoløyve. Dette kan ha ein gunstig
konkurransemessig effekt. Justisdepartementet ser det likevel ikkje
som sannsynleg at mange utanlandske inkassoforetak vil starte å
tilby sine tenester i Noreg som følgje av lovendringa. Departementet
viser i denne samanhengen til at utanlandske inkassoforetak allereie
etter gjeldande reglar kan tilby sine tenester i Noreg, og til at
lovendringa her berre gjeld yrkeskvalifikasjonsvilkåra for å få
inkassoløyve i Noreg. Det er derfor ikkje grunn til å tru at lovforslaget
vil føre til nemnande meirarbeid for Kredittilsynet, som er tilsynsorgan
på området.