Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen
og Leif Lund, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen
og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle
og Ruth Stenersen, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna
Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk
Venstreparti, Helge Bjørnsen, viser til at det
i denne stortingsperioden er blitt lagt fram fire stortingsmeldinger
vedrørende prioriterte boligpolitiske områder:
St.meld. nr. 49 (1997-1998) Om boligetablering
for unge og vanskeligstilte, omhandler tiltak som skal legge forholdene
bedre til rette for ungdom og andre utsatte grupper som skal etablere
seg på boligmarkedet. I Innst. S. nr. 100 (1998-1999) presiseres
det at det er behov for å forsterke kommunenes arbeid med boligspørsmål
overfor vanskeligstilte.
I St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, blir
det også understreket at det er viktig med boligpolitiske
tiltak.
I stortingsmeldingen om Husbankens virksomhet
i 1996-1997, St.meld. nr. 14 (1998-1999), fastslås det
at Husbanken må kunne tilby finansiering også ved nybygging
i storbyene og pressområdene. St.meld. nr. 28 (1997-1998)
Oppfølging av HABITAT II - Om miljøhensyn i bolig-
og byggesektoren, inneholder også en helhetlig vurdering
av bolig- og bygningspolitikken i lys av målene om en bærekraftig
samfunnsutvikling.
Komiteen viser til at boligpolitikken
har vært sentral i komiteens arbeid, og at mange av synspunktene som
er fremmet i Dokument nr. 8:68 (1999-2000) har vært drøftet,
men at det også er nye elementer som bør diskuteres.
Blant annet har komiteen i likhet med forslagsstillerne
påpekt at boligsituasjonen i Oslo og andre store byer er
bekymringsfull, særlig for unge og vanskeligstilte.
Komiteen viser til vedtaket i
forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 49 (1997-1998) om å nedsette
et boligutvalg. Komiteen vil i likhet med forslagsstillerne
understreke at dette utvalgets arbeid blir viktig. Komiteen uttalte
i forbindelse med forslaget om Boligutvalget, at de boligpolitiske
tiltakene som var nødvendige, ikke måtte stilles
i bero selv om det ble nedsatt et utvalg.
Komiteen viser til at det i forslaget
til statsbudsjett for 2001 er lagt inn økte ressurser til
Husbanken, både som boligtilskudd, økning i antall
etableringslån og kjøpslån.
Komiteen viser også til
de ulike boligtiltakene som kommunal- og regionalminister Sylvia
Brustad har lagt fram i løpet av sommeren. Komiteen vil særlig
vise til at de fem største byene er invitert til å delta
i et fireårig utviklingsarbeid som skal sikre at de bostedsløse
får et helhetlig hjelpetilbud, der boligpolitiske virkemidler
knyttes sammen med aktuelle helse- og sosialtjenester.
Komiteens medlemmer fra Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 35
(2000-2001) der disse medlemmer støttet
forslaget om en tilleggsbevilgning på 55 mill. kroner på budsjettet
for år 2000 for å skaffe boliger til bostedsløse.
Komiteen viser videre
til at komiteen har til behandling Dokument nr. 8:23 (2000-2001)
fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Sverre J. Hoddevik og
Erna Solberg om å omgjøre Husbanken til en bank for
førstegangsetablerere.
Når det gjelder Husbankens organisering
og øvrige tiltak fra Regjeringens side, viser komiteen til
brev av 9. oktober 2000 fra kommunal- og regionalministeren, som
er tatt inn som vedlegg til innstillingen.
Med hensyn til de konkrete forslagene som er
fremmet i dokumentet, mener komiteen at Boligutvalget må legge
fram sine forslag i 2001 før det kan bli aktuelt å legge
en nasjonal strategi for bygging av billige boliger i løpet
av en ti-årsperiode. Og også Husbankens rolle
vil bli vurdert i forbindelse med Boligutvalgets arbeid. Komiteen viser
til at det innen Husbankens avdelingskontor for Østlandet
er opprettet en egen seksjon som har til oppgave å forestå et
nært samarbeid med kommunene og utbyggerne i denne regionen.
I tillegg tas det sikte på å oppnevne et eget
avdelingsstyre for Husbankens virksomhet på Østlandet.
Komiteen vil på denne
bakgrunn foreslå at Dokument nr. 8:68 (1999-2000) vedlegges
protokollen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet
og Sosialistisk Venstreparti, mener ut fra dette at det
er lite hensiktsmessig å opprette en separat avdeling av
Husbanken bare for Oslo.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet mener situasjonen i Oslo likevel er så boligpolitisk
spesiell at Husbankens organisering bør gis en selvstendig
vurdering. Disse medlemmer forutsetter derfor at
dette spørsmålet tas opp særskilt i tilknytning
til arbeidet i Boligutvalget og i innstillingen derfra.
Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil
påpeke at det er et enormt behov for bygging av flere billige
utleieboliger og at det også er behov for få i
gang bygging av nøkterne, rimelige eieboliger. Mangelen
på slike boliger er av de største og mest alvorlig
velferdsproblemene i Norge. Dette medlem vil vise
til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Dokument nr. 8:74 (1998-1999),
til egne forslag i Budsjettinnstilling S. I (1999–2000)
om bygging av 3 000 utleieboliger til halv pris hvert år
i 5 år og Innst. S. nr. 100 (1998-1999) om boliger for
unge og vanskeligstilte. Det vises også til Dokument nr.
8:68 (1999-2000) om en tilleggsbevilgning på budsjett for
2000 for å skaffe boliger til bostedsløse. Stadig
flere unge og folk med vanlige inntekter tvinges inn i en situasjon der
de verken har råd til å leie eller eie, eller
tvinges til å stifte gjeld langt utover det forsvarlige
for å skaffe seg bolig. Dette gjør at myndighetene
må gripe inn med aktive virkemidler som kan bedre situasjonen raskt,
og hindre at stadig flere kommer i gjeldskrise eller blir uten bolig.
Dette medlem mener at hovedproblemet
i det norske boligmarkedet er den store mangelen på sosiale utleieboliger.
Alle naboland det er naturlig å sammenligne seg med har
flere ganger så mange slike boliger som Norge. Bare 4 pst.
av norske boliger er sosiale utleieboliger; dvs. at de er subsidiert
og tildelt etter behov. I våre naboland er leiemarkedet
mye større. EU landene har i gjennomsnitt 18 pst. slike
boliger (Kilde:Paul Balchin. ”Housing Policy i Europe 1996”). Sverige
har ca. 22 pst. slike boliger, Danmark 18 pst. og Finland 14 pst.
I tillegg er vi dårligst på studentboliger. Dekningen
er bare ca. 14 pst. på landsbasis. Dette øker
prispresset og det blir ekstra stort der boligmarkedet ellers er
presset av økt tilflytting. Andre nordiske land har alle
en langt sterkere satsing på boligpolitikk enn Norge, og
bruker til dels flere ganger så mye på både
på tilskudd og bostøtte.
En undersøkelse gjort av Norsk Byggforskningsinstitutt
viser at behovet for boliger til unge og vanskeligstilte er på ca.
30-50 000 i de nærmeste åra. Regjeringen sier
i et brev til Kommunalkomiteen 12. februar 1999 at det er behov
for 2 000-5 000 boliger pr. år de neste 5 åra,
og peker på at behovet antakelig vil øke. Da må noe
gjøres raskt. Staten har de siste år redusert
sine boligpolitiske virkemidler kraftig. Den sosiale boligpolitikken
er nesten borte og det har ført til at det er stor mangel
på rimelige og nøkterne boliger. Statens engasjement
gjennom Husbanken er redusert fra 5,3 mrd. kroner i 1993 til 1,9
mrd. kroner i 1999. Støtten er redusert med nesten 70 pst.
fra 1994. Fjerning av rentesubsidier har ikke blitt veid opp av økning
i bostøtte eller økning av tilskuddene til utleieboliger.
Verken tilskudd eller låneramme har gjort det mulig å sørge
for at det finnes nok boliger til folk med dårlig råd.
Dette medlem er enig med forslagsstiller
i at det er viktig å få i gang samarbeid mellom
utbyggere og myndigheter for å kunne tilby nøkterne
og rimelige boliger også uten subsidiering, og at dette
ville bidra positivt i boligmarkedet. Imidlertid vil det ikke løse problemet
for de vanskeligstilte og de med små inntekter. Markedet
vil aldri skaffe boliger til folk med dårlig råd.
Myndigheten har forsømt seg i mange år og må nå ta
et ansvar for å rette dette opp.
All erfaring fra andre land viser at det er
de billige utleieboligene, som løser de meste av slike
boligbehov, og at det er denne store ubalansen i det norske boligmarkedet
på dette området som rammer unge og vanskeligstilte
tyngst.
Dette medlem vil påpeke
at det er knapt med tomteareal mange steder der boligbehovene er
størst. Det blir derfor viktig at reguleringsmyndigheten
sørger for at ledig areal benyttes til nøkterne
og billige boliger framfor prosjekter som er myntet på de
som vil klatre i bolighierarkiet og bruke boligen som en finansiell plassering
av penger. Bygging av flere slike prosjekter driver prisene opp,
legger beslag på nødvendig areal, og bidrar ikke
til å løse boligbehovet til de som nå har problemer
med å komme seg inn på boligmarkedet, eller står
i fare for å miste boligen sin fordi det blir for dyrt.
Det blir derfor viktig at statlige og kommunale
myndigheter setter fokus på å få løst
disse oppgavene. Det krever en bevisst areal- og reguleringspolitikk,
praktisk samarbeid med utbyggere og politisk prioritering av de investeringene
som må til. Statens oppgave er først og fremst å gi
kommunene optimale rammer og de rette betingelser for å løse
oppgaven.
Dette medlem er enig med forslagsstiller
i at det kan være behov for å lovhjemle adgang
til å ta i bruk leiligheter som har stått tomme
over en viss tid.
Dette medlem vil vise til forslag
fra Sosialistisk Venstreparti om at minst 10 pst. av boligmassen
må være billige utleieboliger og det må bygges
minst 3 000 flere slike boliger i året fram til 2010. Dette
vil kreve en økning i boligtilskuddene på ca.
1 mrd. pr. år de nærmeste åra og vil
være en viktig investering i den delen av boligmassen som
Norge mangler.
Dette medlem vil komme tilbake
til forslag om dette i budsjett for 2001.