Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Berit Brørby, Odd Eriksen, Aud Gaundal, Einar Johansen og Leif Lund, fra Fremskrittspartiet, Torbjørn Andersen og Lodve Solholm, fra Kristelig Folkeparti, Anita Apelthun Sæle og Ruth Stenersen, fra Høyre, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg, fra Senterpartiet, Magnhild Meltveit Kleppa, og fra Sosialistisk Venstreparti, Helge Bjørnsen, viser til at det i denne stortingsperioden er blitt lagt fram fire stortingsmeldinger vedrørende prioriterte boligpolitiske områder:

St.meld. nr. 49 (1997-1998) Om boligetablering for unge og vanskeligstilte, omhandler tiltak som skal legge forholdene bedre til rette for ungdom og andre utsatte grupper som skal etablere seg på boligmarkedet. I Innst. S. nr. 100 (1998-1999) presiseres det at det er behov for å forsterke kommunenes arbeid med boligspørsmål overfor vanskeligstilte.

I St.meld. nr. 50 (1998-1999) Utjamningsmeldinga, blir det også understreket at det er viktig med boligpolitiske tiltak.

I stortingsmeldingen om Husbankens virksomhet i 1996-1997, St.meld. nr. 14 (1998-1999), fastslås det at Husbanken må kunne tilby finansiering også ved nybygging i storbyene og pressområdene. St.meld. nr. 28 (1997-1998) Oppfølging av HABITAT II - Om miljøhensyn i bolig- og byggesektoren, inneholder også en helhetlig vurdering av bolig- og bygningspolitikken i lys av målene om en bærekraftig samfunnsutvikling.

Komiteen viser til at boligpolitikken har vært sentral i komiteens arbeid, og at mange av synspunktene som er fremmet i Dokument nr. 8:68 (1999-2000) har vært drøftet, men at det også er nye elementer som bør diskuteres. Blant annet har komiteen i likhet med forslagsstillerne påpekt at boligsituasjonen i Oslo og andre store byer er bekymringsfull, særlig for unge og vanskeligstilte.

Komiteen viser til vedtaket i forbindelse med behandlingen av St.meld. nr. 49 (1997-1998) om å nedsette et boligutvalg. Komiteen vil i likhet med forslagsstillerne understreke at dette utvalgets arbeid blir viktig. Komiteen uttalte i forbindelse med forslaget om Boligutvalget, at de boligpolitiske tiltakene som var nødvendige, ikke måtte stilles i bero selv om det ble nedsatt et utvalg.

Komiteen viser til at det i forslaget til statsbudsjett for 2001 er lagt inn økte ressurser til Husbanken, både som boligtilskudd, økning i antall etableringslån og kjøpslån.

Komiteen viser også til de ulike boligtiltakene som kommunal- og regionalminister Sylvia Brustad har lagt fram i løpet av sommeren. Komiteen vil særlig vise til at de fem største byene er invitert til å delta i et fireårig utviklingsarbeid som skal sikre at de bostedsløse får et helhetlig hjelpetilbud, der boligpolitiske virkemidler knyttes sammen med aktuelle helse- og sosialtjenester.

Komiteens medlemmer fra Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti viser til Innst. S. nr. 35 (2000-2001) der disse medlemmer støttet forslaget om en tilleggsbevilgning på 55 mill. kroner på budsjettet for år 2000 for å skaffe boliger til bostedsløse.

Komiteen viser videre til at komiteen har til behandling Dokument nr. 8:23 (2000-2001) fra stortingsrepresentantene Jan Petersen, Sverre J. Hoddevik og Erna Solberg om å omgjøre Husbanken til en bank for førstegangsetablerere.

Når det gjelder Husbankens organisering og øvrige tiltak fra Regjeringens side, viser komiteen til brev av 9. oktober 2000 fra kommunal- og regionalministeren, som er tatt inn som vedlegg til innstillingen.

Med hensyn til de konkrete forslagene som er fremmet i dokumentet, mener komiteen at Boligutvalget må legge fram sine forslag i 2001 før det kan bli aktuelt å legge en nasjonal strategi for bygging av billige boliger i løpet av en ti-årsperiode. Og også Husbankens rolle vil bli vurdert i forbindelse med Boligutvalgets arbeid. Komiteen viser til at det innen Husbankens avdelingskontor for Østlandet er opprettet en egen seksjon som har til oppgave å forestå et nært samarbeid med kommunene og utbyggerne i denne regionen. I tillegg tas det sikte på å oppnevne et eget avdelingsstyre for Husbankens virksomhet på Østlandet.

Komiteen vil på denne bakgrunn foreslå at Dokument nr. 8:68 (1999-2000) vedlegges protokollen.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Høyre, Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti, mener ut fra dette at det er lite hensiktsmessig å opprette en separat avdeling av Husbanken bare for Oslo.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti og Senterpartiet mener situasjonen i Oslo likevel er så boligpolitisk spesiell at Husbankens organisering bør gis en selvstendig vurdering. Disse medlemmer forutsetter derfor at dette spørsmålet tas opp særskilt i tilknytning til arbeidet i Boligutvalget og i innstillingen derfra.

Komiteens medlem fra Sosialistisk Venstreparti vil påpeke at det er et enormt behov for bygging av flere billige utleieboliger og at det også er behov for få i gang bygging av nøkterne, rimelige eieboliger. Mangelen på slike boliger er av de største og mest alvorlig velferdsproblemene i Norge. Dette medlem vil vise til Sosialistisk Venstrepartis forslag i Dokument nr. 8:74 (1998-1999), til egne forslag i Budsjettinnstilling S. I (1999–2000) om bygging av 3 000 utleieboliger til halv pris hvert år i 5 år og Innst. S. nr. 100 (1998-1999) om boliger for unge og vanskeligstilte. Det vises også til Dokument nr. 8:68 (1999-2000) om en tilleggsbevilgning på budsjett for 2000 for å skaffe boliger til bostedsløse. Stadig flere unge og folk med vanlige inntekter tvinges inn i en situasjon der de verken har råd til å leie eller eie, eller tvinges til å stifte gjeld langt utover det forsvarlige for å skaffe seg bolig. Dette gjør at myndighetene må gripe inn med aktive virkemidler som kan bedre situasjonen raskt, og hindre at stadig flere kommer i gjeldskrise eller blir uten bolig.

Dette medlem mener at hovedproblemet i det norske boligmarkedet er den store mangelen på sosiale utleieboliger. Alle naboland det er naturlig å sammenligne seg med har flere ganger så mange slike boliger som Norge. Bare 4 pst. av norske boliger er sosiale utleieboliger; dvs. at de er subsidiert og tildelt etter behov. I våre naboland er leiemarkedet mye større. EU landene har i gjennomsnitt 18 pst. slike boliger (Kilde:Paul Balchin. ”Housing Policy i Europe 1996”). Sverige har ca. 22 pst. slike boliger, Danmark 18 pst. og Finland 14 pst. I tillegg er vi dårligst på studentboliger. Dekningen er bare ca. 14 pst. på landsbasis. Dette øker prispresset og det blir ekstra stort der boligmarkedet ellers er presset av økt tilflytting. Andre nordiske land har alle en langt sterkere satsing på boligpolitikk enn Norge, og bruker til dels flere ganger så mye på både på tilskudd og bostøtte.

En undersøkelse gjort av Norsk Byggforskningsinstitutt viser at behovet for boliger til unge og vanskeligstilte er på ca. 30-50 000 i de nærmeste åra. Regjeringen sier i et brev til Kommunalkomiteen 12. februar 1999 at det er behov for 2 000-5 000 boliger pr. år de neste 5 åra, og peker på at behovet antakelig vil øke. Da må noe gjøres raskt. Staten har de siste år redusert sine boligpolitiske virkemidler kraftig. Den sosiale boligpolitikken er nesten borte og det har ført til at det er stor mangel på rimelige og nøkterne boliger. Statens engasjement gjennom Husbanken er redusert fra 5,3 mrd. kroner i 1993 til 1,9 mrd. kroner i 1999. Støtten er redusert med nesten 70 pst. fra 1994. Fjerning av rentesubsidier har ikke blitt veid opp av økning i bostøtte eller økning av tilskuddene til utleieboliger. Verken tilskudd eller låneramme har gjort det mulig å sørge for at det finnes nok boliger til folk med dårlig råd.

Dette medlem er enig med forslagsstiller i at det er viktig å få i gang samarbeid mellom utbyggere og myndigheter for å kunne tilby nøkterne og rimelige boliger også uten subsidiering, og at dette ville bidra positivt i boligmarkedet. Imidlertid vil det ikke løse problemet for de vanskeligstilte og de med små inntekter. Markedet vil aldri skaffe boliger til folk med dårlig råd. Myndigheten har forsømt seg i mange år og må nå ta et ansvar for å rette dette opp.

All erfaring fra andre land viser at det er de billige utleieboligene, som løser de meste av slike boligbehov, og at det er denne store ubalansen i det norske boligmarkedet på dette området som rammer unge og vanskeligstilte tyngst.

Dette medlem vil påpeke at det er knapt med tomteareal mange steder der boligbehovene er størst. Det blir derfor viktig at reguleringsmyndigheten sørger for at ledig areal benyttes til nøkterne og billige boliger framfor prosjekter som er myntet på de som vil klatre i bolighierarkiet og bruke boligen som en finansiell plassering av penger. Bygging av flere slike prosjekter driver prisene opp, legger beslag på nødvendig areal, og bidrar ikke til å løse boligbehovet til de som nå har problemer med å komme seg inn på boligmarkedet, eller står i fare for å miste boligen sin fordi det blir for dyrt.

Det blir derfor viktig at statlige og kommunale myndigheter setter fokus på å få løst disse oppgavene. Det krever en bevisst areal- og reguleringspolitikk, praktisk samarbeid med utbyggere og politisk prioritering av de investeringene som må til. Statens oppgave er først og fremst å gi kommunene optimale rammer og de rette betingelser for å løse oppgaven.

Dette medlem er enig med forslagsstiller i at det kan være behov for å lovhjemle adgang til å ta i bruk leiligheter som har stått tomme over en viss tid.

Dette medlem vil vise til forslag fra Sosialistisk Venstreparti om at minst 10 pst. av boligmassen må være billige utleieboliger og det må bygges minst 3 000 flere slike boliger i året fram til 2010. Dette vil kreve en økning i boligtilskuddene på ca. 1 mrd. pr. år de nærmeste åra og vil være en viktig investering i den delen av boligmassen som Norge mangler.

Dette medlem vil komme tilbake til forslag om dette i budsjett for 2001.