Forsvarspolitikken er basert på tre
hovedelementer: mål, konsept og oppgaver. De forsvarspolitiske
målene viser hvordan forsvarspolitikken kan bidra til å oppfylle
de overordnede sikkerhetspolitiske mål. Forsvarskonseptet
beskriver den grunnleggende ide‚ om utformingen av forsvarspolitikken
og danner rammen for Forsvarets utvikling og virksomhet. Forsvarets oppgaver
angir konkret hva Forsvaret må være i stand til å gjøre
for å oppfylle målene for norsk sikkerhets- og
forsvarspolitikk.
De forsvarspolitiske mål utgjør
bindeleddet mellom forsvarspolitikken og sikkerhetspolitikken. Målene angir
først og fremst hvordan Forsvaret kan anvendes som et sikkerhetspolitisk
virkemiddel. Her må det imidlertid understrekes at selv
om Forsvaret er det mest sentrale virkemiddel norske myndigheter
har til rådighet i sikkerhetspolitikken, er det bare ett
av mange virkemidler i arbeidet med å oppnå de
overordnede sikkerhetspolitiske mål. Med utgangspunkt i
de sikkerhetspolitiske utfordringer som vil kunne kreve bruk av
Forsvarets ressurser, må forsvarspolitikken også gjenspeile
andre forventninger som stilles til Forsvaret av omgivelsene.
Regjeringen mener at Forsvaret skal bidra til:
– å forebygge
og møte utfordringer mot norsk sikkerhet
– å ivareta norske rettigheter,
interesser og forpliktelser
– å løse andre
samfunnsviktige oppgaver på utvalgte områder.
Komiteen viser til
at forsvarspolitikken er basert på de tre hovedelementene
mål, konsept og oppgaver. Komiteen viser
videre til at forsvarspolitiske mål angir hvordan Forsvaret
kan anvendes som et sikkerhetspolitisk virkemiddel. Forsvaret er
det mest sentrale virkemiddel norske myndigheter har til rådighet
for å oppnå de overordnede sikkerhetspolitiske
mål, og må dimensjoneres deretter.
Komiteen viser til at eksisterende
mål for norsk forsvarspolitikk iht. St.meld. nr. 22 (1997-1998)
er:
– militær
tilstedeværelse og synlighet
– evne til å fremskaffe
og utveksle risikovurderinger og tidlige varsler
– evne til å håndtere
episoder og kriser
– evne til å forsvare
norsk land-, sjø- og luftterritorium mot militære
angrep
– evne til militært samvirke
med allierte og deltakelse i internasjonale styrkestrukturer og
operasjoner
– forsvarsrelatert samarbeide
med andre land og innenfor internasjonale organisasjoner.
Komiteen viser til de foreslåtte
mål i proposisjonen:
– å forebygge
og møte utfordringer mot norsk sikkerhet
– å ivareta norske rettigheter,
interesser og forpliktelser
– å løse andre
samfunnsviktige oppgaver på utvalgte områder.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, viser til at de foreslåtte
mål synes å innebære et lavere ambisjonsnivå i
forhold til gjeldende forsvarspolitiske mål, selv om disse
i noen grad reflekteres i Forsvarets fremtidige oppgaver.
Flertallet mener derfor at de
eksisterende mål slik de fremgår av strekpunktene
må videreføres, noe som ikke ekskluderer de mer
vage målformuleringene som er foreslått i proposisjonen.
En oppgivelse av det klare mål å ha evne til å forsvare
norsk land-, sjø-, og luftterritorium mot militære
angrep eller lavere deler av et slikt spekter - understøttet
av allierte styrker, basert på artikkel 5 i NATO-traktaten,
kan flertallet ikke akseptere.
Flertallet vil understreke at
ivaretakelsen av vår evne til å avskrekke en part
fra politisk og diplomatisk press mot norske interesser eller avskrekke
noen fra aktiv militær innsats mot oss i noen form er nødvendig for å oppfylle
overordnede sikkerhetspolitiske mål.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet er
enig med departementet i at det i dagens raskt omskiftelige sikkerhetspolitiske
klima, er viktig at de forsvarspolitiske mål er av overordnet
natur for å kunne bli relevante ved endringer av rammebetingelsene. Disse
medlemmer konstaterer også at departementets målformuleringer
er i tråd med anbefalingene fra Forsvarspolitisk utvalg,
jf. NOU 2000:20 "Et nytt forsvar".
Disse medlemmer slutter seg derfor
til de anbefalte endringer av de forsvarspolitiske mål. Disse medlemmer understreker
imidlertid at endringene i målformuleringene ikke er ment å indikere
et redusert ambisjonsnivå i forhold til de gjeldende forsvarspolitiske
mål.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, peker på at
dagens forsvar tidligere ble definert som et minimumsforsvar. Flertallet viser
til gjeldende forsvarskonsept som er basert på fire prinsipper:
Flertallet viser til at departementet
foreslår en tilpasning av forsvarskonseptet til endrede
rammebetingelser, utfordringer og behov. Flertallet legger
sine sikkerhetspolitiske og forsvarspolitiske mål til grunn og
vil peke på at disse mål må vektlegges,
og ikke utelukkende mål bygget på økonomiske
endrede rammebetingelser.
Flertallet legger til grunn at
med de betydelige økningene i driftskostnader og ikke minst
teknologiske fordyrelser når det gjelder anskaffelser av
militært materiell vil det over tid være vanskelig
for Norge å opprettholde målet om et nasjonalt
balansert forsvar om ikke omfattende omstrukturering gjennomføres
og økonomiske rammer økes noe.
Flertallet vil understreke at
med Norges geopolitiske situasjon må det være
en hovedoppgave å videreføre et nasjonalt balansert
forsvar samtidig som det arbeides for å dekke inn svekkede
forsvarskomponenter gjennom "pooling" og annet alliert forpliktende
forsvarssamarbeid. Totalforsvarskonseptet legges fortsatt til grunn.
På denne bakgrunn mener flertallet at forsvarskonseptet
bør baseres på følgende pillarer:
– et nasjonalt,
balansert og fleksibelt forsvar
– alliert militært samvirke
og internasjonalt forsvarssamarbeid
– totalforsvaret og annet sivilt/militært
samarbeid
– verneplikt.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at departementet foreslår en tilpasning av forsvarskonseptet
til endrede rammebetingelser.
Disse medlemmer viser til merknader
til departementets sikkerhetspolitiske avveininger, samt til merknader
knyttet til de forsvarspolitiske mål, og sier seg på det
grunnlag enig i at forsvarskonseptet bør bestå av
følgende hovedpillarer:
– et moderne
og fleksibelt forsvar
– alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid
– verneplikt
– sivil-militært samarbeid.
Disse medlemmer understreker
at endringen fra "et nasjonalt balansert forsvar" til "et moderne
og fleksibelt forsvar", ikke innebærer en reduksjon av
ambisjonsnivået for våre militære styrker,
men en tilpasning av disse til endrede rammebetingelser. Av spesiell betydning
i denne sammenheng er det økende behov for fleksible og
mobile enheter med kort reaksjonstid.
Disse medlemmer understreker
at Norge med den nye strukturen vil råde over militære
kapasiteter som gir evne og signaliserer vilje til å håndtere
utfordringer mot egen og felles sikkerhet i samarbeid med andre.
Forsvarskonseptet angir de overordnede veivalg
i forsvarspolitikken. I forrige langtidsmelding, St.meld. nr. 22
(1997-1998), var forsvarskonseptet basert på: (i) et nasjonalt
balansert forsvar, (ii) alliert militært samvirke og internasjonalt
samarbeid, (iii) totalforsvar og (iv) verneplikt.
Regjeringen ser det som naturlig å tilpasse
forsvarskonseptet til endrede rammebetingelser, utfordringer og
behov. Det nye forsvarskonseptet bør hvile på følgende
pilarer:
– et moderne
og fleksibelt forsvar
– alliert og internasjonalt forsvarssamarbeid
– verneplikt
– sivil-militært samarbeid.
Det nye konseptet innebærer vesentlige
endringer i Forsvarets oppgaver med økt vektlegging av
fleksibilitet og reaksjonsevne, internasjonalt forsvarssamarbeid og
medvirkning i allierte operasjoner, og en helt nødvendig
tilpasning av verneplikten og samarbeidet mellom sivil og militær
side til nye behov og rammebetingelser. Regjeringens anbefalinger
er i samsvar med innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg, jf.
NOU 2000:20.
For å kunne møte et bredere
og mer sammensatt risikobilde må Norge ha et moderne og
fleksibelt forsvar både i forhold til oppgaver og kompetanse.
Forsvaret må ivareta nasjonale sikkerhetsbehov
samtidig som det må yte betydelige bidrag i internasjonal sammenheng.
De militære utfordringene er ikke som tidligere bare knyttet
til én bestemt aktør eller én bestemt
type konflikt.
Regjeringen mener at det er behov for en vesentlig endret
utforming av Forsvarets oppgaver. Fram til i dag har forsvaret av
norsk territorium mot et omfattende militært angrep vært
dominerende i norsk sikkerhets- og forsvarspolitisk planlegging.
Tidsavgrenset nasjonal evne til å kunne møte et
omfattende militært angrep mot Norge bør i lys
av den endrede sikkerhetspolitiske situasjonen ikke lenger være
den dimensjonerende oppgaven for Forsvaret. Regjeringen anbefaler
derfor å erstatte et ensidig fokus på invasjonsforsvar
med et bredere perspektiv på utformingen av Forsvaret.
Forsvaret må ha evne til å løse
et bredt spekter av nasjonale og internasjonale oppgaver både
i fredstid og i kriser. Flere av oppgavene må ses innenfor
en bredere nasjonal og internasjonal ramme, da Forsvarets evne til å løse
disse på en fullgod måte vil være avhengig
av samarbeid med andre. Videre må Forsvaret ha styrker for
anvendelse langs hele konfliktskalaen, og viktige enheter må ha
rask reaksjonsevne. Forsvaret må i større grad
enn tidligere være forberedt på å håndtere flere
oppgaver samtidig. Evnen til å løse flere oppgaver
over lengre tid vil imidlertid være begrenset. Om nødvendig
må Forsvaret også kunne håndtere mindre kriser
i det norske området uten allierte styrker (forsterkninger),
og mer alvorlige kriser i en innledende fase.
Samarbeid med allierte for å kunne
møte større utfordringer mot norsk sikkerhet vil
bli ivaretatt av norske innsatsstyrker i samarbeid med NATO-styrker.
Forsvaret må derfor bedre sin evne til å operere
sammen med allierte, både i utlandet og i Norge.
Dagens norske forsvarsstruktur som består
av relativt store, statiske styrker med lang reaksjonstid, vil i liten
grad være egnet til å møte framtidens
utfordringer. Det nye Forsvaret må ha bedre reaksjonsevne, deployeringsevne,
operativ anvendelighet og evne til understøtte og skifte
ut enheter som deltar i langvarige operasjoner. Gitt den relativt
begrensede størrelsen på forsvarsstrukturen vil
imidlertid utholdenheten være begrenset, spesielt ved høyintensitetsoperasjoner.
Forsvaret bør etter Regjeringens syn
ha følgende oppgaver:
– militær
tilstedeværelse i prioriterte områder
– etterretning og overvåkning
av norske interesseområder
– suverenitetshevdelse og myndighetsutøvelse
– krisehåndtering i norske
områder
– forsvar av norske områder
og tilrettelegging for å møte utfordringer mot
norsk sikkerhet sammen med allierte
– sikring av vitale samfunnsfunksjoner
– internasjonalt engasjement
– annen samfunnsnyttig bruk av
Forsvaret.
Ved omleggingen av Forsvaret må vi
se våre sikkerhetsutfordringer i et bredere internasjonalt,
atlantisk og europeisk perspektiv. Norge må opprettholde
og utvikle militære kapasiteter som gir evne og signaliserer vilje
til å håndtere utfordringer mot egen og felles
sikkerhet i samarbeid med andre. Gjennom deltakelse i internasjonale
operasjoner kan norske styrker bidra til å redusere eller
fjerne konflikter med potensial for spredning og destabilisering
som også kan påvirke norsk sikkerhet samtidig.
Våre alliertes motivasjon for å bidra til at norsk
sikkerhet styrkes. Ved å bidra ute bedres dessuten Forsvarets
evne til å operere effektivt sammen med allierte og andre
land, noe som vil være kritisk nødvendig for forsvaret
av Norge. Også på andre måter bidrar
internasjonalt militært engasjement til en gjennomgående
kompetanseheving og kvalitetssikring av styrkene hjemme.
Norge vil fortsatt være kritisk avhengig
av tidlig alliert støtte og forsterkninger for å kunne
møte større utfordringer mot egen sikkerhet. Avhengigheten
av alliansen i alvorlige krisesituasjoner og krig gjør
at vår evne til nasjonal krisehåndtering og våre
bidrag til internasjonal krisehåndtering må ses
i sammenheng. Norske innsatsstyrker som kan brukes i internasjonale operasjoner
er også meget anvendelige for operasjoner i Norge.
I videreutviklingen av det allierte forsvarssamarbeidet
må imidlertid koblingene mellom Norge og våre allierte
tilpasses en ny virkelighet. Troverdigheten i planverket må opprettholdes
i forhold til allierte forsterkninger til Norge i en krise- eller
krigssituasjon. Dette krever at Norge framstår som en troverdig
partner med hensyn til nasjonale prioriteringer og kapasiteter.
I lys av den sikkerhetspolitiske utvikling og utviklingen i NATO
mener Regjeringen at man fra norsk side må foreta løpende
vurderinger av Norges interesser knyttet til utformingen av alliert
forsterkningsplanlegging.
Norge har sluttet seg til NATOs reviderte strategisk konsept
som følgelig også gjelder utformingen av det norske
forsvaret. Det strategiske konsept understreker at alliansens styrker
må omstilles for å kunne løse et bredt
spekter av oppgaver, inkludert kollektivt forsvar. Dette har direkte
konsekvenser for de allierte landenes styrkestrukturer og styrkenivåer.
I arbeidet med å modernisere og tilpasse alliansens styrkestruktur
siktes det mot en optimal balanse mellom styrker på ulike beredskapsnivå samtidig
som man beholder evnen til mer langsiktig gjenoppbygging dersom
det skulle bli påkrevet.
Evne til effektivt engasjement, deployering
og mobilitet, overlevelse for styrker og infrastruktur, samt utholdenhet
som omfatter så vel logistikk som utskifting av styrker,
blir i alliansen framhevet som avgjørende. Videre vil tilstrekkelig
kapasitet innenfor områder som kommando og kontroll, kommunikasjon, etterretning
og overvåkning forsterke styrkenes anvendelighet. Disse
kravene har konsekvenser for styrkenes utrustning, beredskap, tilgjengelighet,
utholdenhet, øvelser og trening, utplassering og evne til
oppbygging og mobilisering.
Det må i økende grad tilrettelegges
for alliert øving og trening i Norge. Stramme øvelsesbudsjetter
i NATO har ført til at det i tiden som kommer vil gå relativt
lang tid mellom hver gang Norge er vertskap for større NATO-øvelser.
Dermed blir betydningen av alliert trening i Norge desto viktigere.
Det er etter Regjeringens syn viktig å sikre at potensialet
for alliert trening utnyttes best mulig både når
det gjelder deltakere og innhold. De kostnads- og kvalitetsmessige
rammene for alliert trening i Norge må være fullt
på høyde med forholdene i andre land.
Bilaterale forsterkningsavtaler vil også i
framtiden utgjøre en viktig sikkerhets- og forsvarspolitisk
forbindelse som må videreføres og videreutvikles.
Som en del av det allierte forsvarssamarbeid, er en videreføring
av det strategiske partnerskapet med USA særlig viktig.
Dette forutsetter blant annet at norske styrker har tilstrekkelig
evne til å operere sammen med amerikanske og allierte styrker
både hjemme og ute. Forhåndslagring av amerikansk
militært utstyr og bilaterale forsterkningsavtaler vil
også i framtiden utgjøre en viktig sikkerhets-
og forsvarspolitisk kobling mellom USA og Norge, og må derfor
videreføres og videreutvikles. Det vil også være
viktig å videreføre amerikansk trenings- og øvingsaktivitet
i Norge og et effektivt etterretningssamarbeid.
Norge har betydelig interesse av å utvikle
et forsvarspolitisk samarbeid med EU. Det konkrete innholdet i et
slikt samarbeid vil avhenge av hvilken medvirkning Norge får
innenfor det samarbeid som nå etableres i EU og mellom
NATO og EU. Deltakelse i EUs militære ledelses-, planleggings-
og styrkestrukturer, herunder deltakelse i europeiske flernasjonale styrker,
er sentrale momenter. Også på trenings- og øvingssiden
og på forsvarsmateriellområdet (forskning og utvikling,
anskaffelser, drift og vedlikehold) vil et utvidet samarbeid være
aktuelt.
Følgende retningslinjer legges til
grunn for videreutvikling av det allierte og internasjonale forsvarssamarbeidet:
– Samarbeidet
bør særlig rettes mot de mest krevende aktiviteter
knyttet til forsvar av eget territorium og internasjonale operasjoner,
uten at dette utelukker samarbeid på andre områder.
– Samarbeidet bør knyttes
opp mot andre lands kapasiteter som kan være aktuelle som
forsterkningsstyrker til Norge i en krise eller krigssituasjon.
Det må fra norsk side legges betydelig vekt på tilrettelegging
for alliert øving og trening, kapasiteter for mottak av
allierte styrker og øvrig vertslandsstøtte.
– Samarbeidet bør rettes
mot aktiviteter hvor potensialet for synergieffekter inn i det norske
Forsvaret er størst, blant annet med hensyn til utvikling
av kompetanse og evne til militært samvirke.
– Flernasjonale løsninger
må i økende grad søkes etablert i forbindelse
med forskning og utvikling, anskaffelser, drift og vedlikehold,
strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer
og operative enheter fra alle forsvarsgrener. Dette taler for norsk
deltakelse i de samarbeidsfora som er i ferd med å etableres
i Europa på disse felt. I forbindelse med eventuelt samarbeid
på logistikksiden bør den norske deltakelsen reflektere
ansvarsfordelingen mellom sivil og militær side nasjonalt.
– Utvikling av flernasjonale militære
løsninger bør skje i tråd med DCI.
Verneplikten sikrer stabil tilgang og hensiktsmessig fordeling
av personell til vårt nasjonale forsvar og et bredt rekrutteringsgrunnlag
for internasjonale operasjoner. Ordningen er viktig som sosial og
kulturell smeltedigel og ved at Forsvaret får en bred forankring i
folket. Verneplikten vil være et viktig fundament for en
eventuell oppbygging av et større forsvar dersom det skulle
vise seg nødvendig på lengre sikt. Et yrkesbasert
forsvar ville måtte være vesentlig mindre enn det
som Regjeringen har anbefalt i denne proposisjonen, jf. kap. 5.6.
I overskuelig framtid vil et slikt forsvar ikke kunne ivareta norsk
sikkerhet. Regjeringen ser det derfor som uaktuelt å gå bort
fra prinsippet om verneplikt.
Dagens praktisering av verneplikten er imidlertid ikke
tilpasset framtidens forsvar. Forsvaret vil bli betydelig redusert
i omfang. Dagens og framtidens stridsmiljø og deltakelse
i internasjonale operasjoner stiller andre og til dels høyere
krav til personellet. Dette gjelder både evnen til å tilegne
seg faglige kunnskaper og god fysisk og psykisk helse. De nye kravene
tilsier en strengere utvelgelse som også vil bidra til
at en større del av den innkalte styrken gjennomfører
førstegangs- og repetisjonstjenesten. Man kan dermed basere
seg på en lavere innkallingsstyrke.
Forsvarets behov og ressurstilgang skal være
styrende for fordeling av de vernepliktige og dimensjonerende for
innkallingsstyrken. Innenfor disse rammebetingelsene er det et mål å utdanne
flest mulig vernepliktige. Dette vil gi Forsvaret handlefrihet og ikke
minst vil det frigi midler til en mer meningsfylt tjeneste for de
som gjennomfører verneplikten. Regjeringen legger vekt
på at verneplikten skal bygge på prinsippet om
bred forankring i befolkningen og bred fordeling av byrdene.
Mulige konsekvenser for sivil verneplikt av
omleggingen av vernepliktsordningen kan ikke utelukkes. Regjeringen
vil vurdere hvorvidt praktiseringen av sivil verneplikt bør
justeres, både i tilknytning til arbeidet med oppfølgingen
av denne proposisjonen og i behandlingen av Regjeringens kommende
melding om samfunnssikkerhet og beredskap.
I framtiden vil det fortsatt være behov
for helhetlig utnyttelse av sivile og militære ressurser
for å ivareta norsk sikkerhet og norske interesser. Forsvaret
vil trenge sivil støtte både ved sikkerhetspolitiske
kriser i våre nærområder, til mottak
av allierte avdelinger og i forbindelse med deltakelse i internasjonale
operasjoner. Totalforsvarets prinsipper ligger derfor fast.
Forsvarets behov for sivil støtte vil
bli betydelig endret samtidig som forutsetningene for å yte
slik støtte også forandres. Regjeringen ser det
som viktig å stimulere til endring og nytenkning på dette
feltet. Totalforsvarsideen bør derfor videreføres
i et bredere perspektiv under betegnelsen sivil-militært
samarbeid. Man bør søke å dra nytte av
erfaringer, kompetanse og nettverk som er opparbeidet i totalforsvaret,
også i situasjoner der beredskapslovgivningen ikke er iverksatt.
Kapasiteter og systemer på sivil og
militær side må gjøre det mulig på kort
tid å etablere en fleksibel sivil støtte. Forsvaret
har igangsatt et arbeid for å beskrive hvilke behov Forsvarets
avdelinger har for sivil støtte for å kunne løse
sine oppgaver i en krise eller krig. Dette arbeidet må følges
opp i nært samarbeid mellom Forsvarsdepartementet og andre
berørte departementer.
Sivil støtte til mottak av allierte
forsterkninger vil fortsatt være meget viktig. Med et norsk
forsvar som er redusert i omfang, og med betydelige allierte styrker som
kan bli satt inn på norsk territorium i tilfelle en alvorlig
krise eller krig, vil vertslandsstøtte i større grad
være dimensjonerende for hele den sivil-militære planleggingen.
Man må regne med at de allierte forsterkningsplanene i
framtiden vil inneholde større fleksibilitet og færre
detaljer enn i dag. På samme måte må det
være en hensiktsmessig detaljeringsgrad i våre nasjonale
planer. I tillegg vil allierte forsterkningsstyrker ha bedre reaksjonsevne,
mobilitet og evne til operativ logistikk. Dette vil også kunne
påvirke den sivil-militære planleggingen. Det
er derfor viktig at berørte departementer trekkes inn i
prosessen når man fra militær side gjør
avtaler med andre land som kan innebære behov for vertslandstøtte.
I tillegg til å støtte Forsvaret
ved krise og krig, må den sivile støtte i større
grad rettes inn mot understøttelse av Forsvaret i internasjonale
operasjoner. For å sette inn styrkebidrag i de fleste internasjonale
operasjoner er tilgang til strategisk sjøtransport viktig.
Forsvarsdepartementet vil derfor, i samarbeid med berørte departementer,
arbeide for å etablere et samarbeid med rederinæringen
om frakt av materiell. Videre ønsker Norge, som en del
av DCI-prosessen, å bidra aktivt til å styrke
alliansens evne til strategisk sjøtransport. Dette omtales
nærmere i kap. 5.3.4.
Når NATOs og/eller Norges
sikkerhet ikke er truet direkte, må sivil støtte
kunne frambringes uten at beredskapslovgivningen benyttes. I den
lavere del av krisespekteret, og særlig hvis krisen er
av tydelig ikke-artikkel 5-karakter og befinner seg langt fra Norge,
vil det neppe være aktuelt å sette vanlige markedsmekanismer
ut av funksjon. Sivil støtte til Forsvaret må i slike
situasjoner baseres på frivillige, men forpliktende avtaler
med næringslivet, frivillige organisasjoner og eventuelle
andre aktører.
Kriser på lavt intensitetsnivå eller
av begrenset omfang vil kunne oppstå med betydelig kortere
varslings- og forberedelsestid enn tidligere. Det samme vil gjelde
et begrenset angrep på norsk eller alliert territorium
eller kritisk infrastruktur. Dette stiller økte krav til fleksibilitet
og reaksjonsevne hos det sivile støtteapparat.
For å oppnå ønsket
grad av fleksibilitet vil det være hensiktsmessig å utarbeide
et nytt konsept for sivil støtte i situasjoner der beredskapslovgivningen
ikke kan anvendes. Et slikt konsept må utvikles i nært
samarbeid med departementer som har fagansvar for levering av ressurser
til Forsvaret. Konseptet bør ta utgangspunkt i totalforsvarets
helhetstenkning hvor sivile og militære ressurser ses i
sammenheng. Dette innebærer, på kommersielle vilkår,
bruk av ekspertise, kompetanse, nettverk og organer som er bygget
opp for å kunne håndtere en artikkel 5-situasjon.
Hensikten er å legge grunnlaget for en fleksibel, sivil
støtte med kort reaksjonstid. På sikt kan det
vise seg at et slikt konsept, eller deler av det, også vil
være hensiktsmessig til bruk i artikkel 5-situasjoner både
i og ikke minst utenfor Norge.
I forbindelse med internasjonale fredsoperasjoner
i land hvor hele statsapparatet mer eller mindre er gått
i oppløsning eller har blitt ødelagt, vil behovet
for sivil bistand ved gjenoppbygging av sivile samfunnsinstitusjoner
og infrastruktur være meget stort.
Komiteen er enig i
at Norge må opprettholde og utvikle militære kapasiteter
som gir evne og signaliserer vilje til å håndtere
utfordringer mot egen og felles sikkerhet i samarbeide med andre.
Komiteen vil peke på at
ved norske styrkers deltakelse i internasjonale operasjoner, bedres
også Forsvarets evne til å operere effektivt sammen
med allierte, noe som vil være nødvendig for forsvaret
av Norge. Komiteen vil videre peke på at
dette virker kompletterende koblet mot allierte øvelser
på norsk jord, noe som fortsatt vil være svært
viktig for å oppnå effektiv alliert støtte
i en kritisk situasjon.
Komiteen vil understreke at Norge
fortsatt vil være kritisk avhengig av tidlig alliert støtte
og forsterkninger for å møte større utfordringer
mot egen sikkerhet. Avhengigheten av alliansen i alvorlige krisesituasjoner
og krig gjør at vår evne til nasjonal krise-håndtering
og våre bidrag til internasjonal krisehåndtering
må sees i sammenheng. Norske innsatsstyrker som kan brukes
i internasjonale operasjoner er også anvendelige for operasjoner
i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil understreke at
størrelsen på styrker som kan utdannes og deployeres
i slike sammenhenger vil være svært begrenset,
og derfor må ses som et viktig supplement til og som et
produkt av nasjonale "in place"-styrker.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet vil
i denne sammenheng understreke betydningen av at reaksjonsstyrkene
produseres som en del av den helhetlige styrkestrukturen, og at
de skal kunne operere som en integrert del av den nasjonale styrkestrukturen
dersom det skulle bli nødvendig. Størrelsen på de styrkene
som til enhver tid er reaksjonsstyrker, vil være begrenset
i forhold til størrelse på strukturen som helhet.
Komiteen har merket
seg at Norge har sluttet seg til NATOs reviderte strategiske konsept
og de krav som stilles til militære kapasiteter gjennom
Defence Capabilities Initiative (DCI). Komiteen er
enig i at norske enheter så langt det er mulig, må fylle
allierte krav og standarder, og har merket seg at Regjeringen understreker
at dagens norske forsvar på mange og viktige områder
ikke møter kravene i DCI. Komiteen vil på en
slik bakgrunn peke på at en måloppnåelse
på dette området vil være avgjørende
avhengig av at de økonomiske rammebetingelser blir forutsigbare.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Fremskrittspartiet viser til den misnøye med Norges
forsvarsanstrengelser som kom til uttrykk bl.a. under komiteens
nylige besøk i NATO, og at dette både går
på ressurstilgangen og på at den foreslåtte
strukturen blir for liten i forhold til Norges behov og NATOs forventninger.
Disse medlemmer viser videre
til svarbrev av 11. mai 2001 hvor det fremgår at forsvarsbudsjettets andel
av BNP er en viktig målestokk på forsvarsinnsatsen
i de enkelte medlemsland i alliansen, at den for Norges del lå på ca.
3 pst. i 1990 mens den i fjor kom ned på 1,9 pst. og at
den etter prognosene vil bli liggende der i kommende år
dersom Regjeringens opplegg følges. Gjennomsnittet for
NATOs medlemsland oppgis til 2,2 pst. Disse medlemmer vil
minne om at minimumskravet til NATOs søkerland er at de
må komme opp på 2 pst., og at de nå gjør
store anstrengelser for å tilfredsstille dette kravet.
Det burde etter disse medlemmers mening være
en selvfølge at Norge ikke ligger under denne grensen.
Det norske forsvarsbudsjettet må derfor snarest heves til
minimum 2 pst. av BNP, dvs. 29,5 mrd. kroner. Disse medlemmer vil
peke på at spesielle forhold i norsk økonomi relatert
til olje- og gassaktiviteten bidrar til et relativt høyt
BNP slik at en vekting mot BNP-mål ikke vil få samme
virkning som andre land vi sammenlikner oss med. Disse medlemmer mener
at vi allikevel, som nasjon, vil bli vektet av andre land på dette
sammenlikningsgrunnlag
Disse medlemmer peker på Norges
utsatte geopolitiske og strategiske posisjon. Når vi gjennom NATO
forventer at våre allierte skal anvende betydelige ressurser
for å ha kapasitet til å kunne hjelpe oss i en
gitt situasjon, bl.a. gjennom forhåndslagring, øvinger
av personell m.m., vil vi lett kunne møtes med at vi selv
yter mindre enn gjennomsnittet i alliansen når målestokken
er BNP. Dette mener disse medlemmer kan virke uheldig
og mener derfor at Norge snarest bør ha som mål å nå opp
i 2,2 pst. av BNP som et mål for forsvarsinnsatsen.
Komiteen vil understreke
betydningen av at vårt engasjement for tilrettelegging
av alliert øving og trening i Norge forsterkes og viser
til at dette gjentatte ganger har vært påpekt
av komiteen.
Komiteen er enig med Regjeringen
i at bilaterale forsterkningsavtaler også i fremtiden vil
utgjøre en viktig sikkerhets- og forsvarspolitisk hjørnesten.
I denne sammenhengen er det spesielt viktig å videreføre
og utvikle det strategiske partnerskap med USA. Dette forutsetter
at de generelle bilaterale relasjonene til USA må håndteres
slik at båndene styrkes. Et av de viktigste elementene
i et slikt partnerskap er forhåndslagring av amerikansk
militært utstyr og tilhørende avtaler. Dette,
sammen med bilaterale forsterkningsavtaler, må derfor videreføres
og videreutvikles. Like viktig er det etter komiteens mening å videreføre amerikansk
trenings- og øvingsvirksomhet i Norge, samt effektivt etterretningssamarbeid.
En videreføring og utvikling av andre bilaterale avtaler
anser komiteen for fortsatt å være
viktig.
Komiteen ser NATO som hjørnestenen
i vår sikkerhets- og forsvarspolitiske forankring. Komiteen vil
allikevel peke på betydningen av at Norge finner et troverdig
feste i det forsvarspolitiske samarbeidet som utvikles i EU. Norge
bør med det for øyet blant annet aktivt stimulere
til utvikling av samtrening og øving for styrker fra europeiske
land. Komiteen forutsetter at dette ikke er i strid
med Grunnlovens intensjoner.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet viser til at eventuell norsk deltakelse
i EU-operasjoner betyr at det stilles norske styrker til disposisjon
for en organisasjon som Norge ikke er medlem av. Dermed kan det
stilles spørsmål om hvorvidt dette kan være
i strid med Grunnlovens § 25. Disse medlemmer forutsetter
at Regjeringen tar initiativ til at dette spørsmålet
avklares snarest mulig.
Komiteen har merket
seg at det er et økt behov for internasjonalt forsvarsrelatert
samarbeid, ikke minst for små land, som en følge
av større krav til utvikling og anskaffelse av militært
utstyr. Komiteen er enig i at det må videreutvikles
samarbeidsformer for å forsøke å rasjonalisere
anskaffelse av forsvarsmateriell for å møte økte
kostnader, ikke minst mot tilpasning til DCI-krav.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
vil arbeide for økt norsk deltakelse i flernasjonale strukturer. Komiteen vil
i en slik sammenheng peke på NATO som den viktigste av
slike strukturer, og understreke at for et lite land vil det være
nødvendig strengt å prioritere slikt samarbeid
og å finne en balanse for deltakelse i relasjon til landets
størrelse og bæreevne som forstås og
kan aksepteres av våre allierte. På denne bakgrunn
slutter komiteen seg til følgende strekpunkter
på side 30 i proposisjonen:
– Samarbeidet
bør særlig rettes mot de mest krevende aktiviteter
knyttet til forsvar av eget territorium og internasjonale operasjoner,
uten at dette utelukker samarbeid på andre områder.
– Samarbeidet bør knyttes
opp mot andre lands kapasiteter som kan være aktuelle som
forsterkningsstyrker til Norge i en krise eller krigssituasjon.
Det må fra norsk side legges betydelig vekt på tilrettelegging
for alliert øving og trening, kapasiteter for mottak av
allierte styrker og øvrig vertslandsstøtte.
– Samarbeidet bør rettes
mot aktiviteter hvor potensialet for synergieffekter inn i det norske
Forsvaret er størst, blant annet med hensyn til utvikling
av kompetanse og evne til militært samvirke.
– Flernasjonale løsninger
må i økende grad søkes etablert i forbindelse
med forskning og utvikling, anskaffelser, drift og vedlikehold,
strategisk transport, logistikkstøtte, kommando- og kontrollsystemer
og operative enheter fra alle forsvarsgrener. Dette taler for norsk
deltakelse i de samarbeidsfora som er i ferd med å etableres
i Europa på disse felt. I forbindelse med eventuelt samarbeid
på logistikksiden bør den norske deltakelsen reflektere
ansvarsfordelingen mellom sivil og militær side nasjonalt.
– Utvikling av flernasjonale militære
løsninger bør skje i tråd med DCI.
Komiteen forutsetter at totalforsvarets
prinsipper fortsatt ligger fast - og at beredskapslovgivningen derfor
også fortsatt må reflektere dette. Komiteen er ikke
uenig i at beredskapslovgivningen bør kunne suppleres med
andre virkemidler der dette anses hensiktsmessig, men at dette må være
supplerende og ikke bidra til å svekke adgangen til å skaffe
til veie ressurser gjennom rekvisisjon.
Komiteen vil fremheve viktigheten
av at totalforsvarskonseptet moderniseres, slik at samfunnets evne til å møte
det nye trusselbildet styrkes.
Komiteen konstaterer at rammebetingelsene
for interreaksjonen mellom Forsvaret og samfunnet har endret seg
i betydelig grad, og at det derfor er nødvendig å supplere
de virkemidler som hittil har vært brukt for å håndtere
disse forhold. Komiteen vil imidlertid understreke
at dette ikke på noen måte må føre
til en svekkelse av de mekanismer som med hjemmel i beredskapslovgivningen
er etablert for totalforsvarsformål. På samme
måte som forsvaret av norsk territorium og suverenitet
forblir Forsvarets mest fundamentale oppgave, utgjør totalforsvarets
mekanismer for sivil støtte til det militære forsvar
i slike situasjoner, den i en gitt situasjon mest grunnleggende
form for sivil-militært samarbeid. Komiteen understreker imidlertid
at denne erkjennelsen ikke på noen måte bør være
til hinder for at det sivil-militære samarbeide utvides
og moderniseres for å tilpasses endrede rammebetingelser.
Komiteen har merket seg at Regjeringen
har vurdert fritaksordningen i forbindelse med mobilisering ut fra
hensynet til økt sivilt ansvar og redusert behov for personell
i Forsvarets oppsetninger. Komiteen vil understreke
betydningen av at Forsvarets behov ikke svekkes gjennom utvidelse
av fritaksordningen, særlig i relasjon til vernepliktig
befal og spesialister.
Komiteen vil i den sammenheng
vise til at økningen i fritakskvotene for polititet har
ført til betydelige problemer for oppsetningen bl.a. i
Heimevernet og viser til henvendelser fra NROF og Heimevernskolen Dombås. Komiteen ber
derfor om at kvoten på 150 tjenestemenn fra politiet som
avgis til Forsvaret ved mobilisering økes inntil totalt
250.
Komiteen har merket seg at enkelte
utviklingstrekk i næringslivet vanskeliggjør militære
rekvisisjoner. Komiteen vil understreke betydningen
av at endringer i samfunnsstrukturer som påvirker understøttelse
av Forsvaret, bl.a. gjennom den militære rekvisisjonsordning,
må føre til tilpasninger som sikrer støtten
til Forsvaret på en hensiktsmessig måte.
Komiteen vil understreke betydningen
av at sivil-militært samarbeid utvikles for bedre å understøtte vertslandsforpliktelser
i relasjon til allierte forsterkningsavtaler. Komiteen er
derfor enig i at andre berørte departementer trekkes inn
i prosessen når det fra militær side gjøres
slike avtaler. Slik medvirkning må koordineres gjennom
Forsvarsdepartementet. Forutsetningen må være
at andre berørte departementers rolle må være å støtte
opp om gjennomførbarheten av militære avtaler.
Komiteen viser til gjeldende
ordning med skipsfartsberedskap, som fortsatt anses som svært
viktig i nasjonal sammenheng, og er enig i at Norge som et bidrag
til DCI-prosessen aktivt arbeider for å etablere et samarbeid
med rederinæringen for å styrke alliansens evne
til strategisk sjøtransport. Komiteen vil understreke
at slike avtaler må skje på vanlige forpliktende
kommersielle vilkår med unntak for artikkel 5-situasjoner.
På en slik bakgrunn vil komiteen støtte tiltak
for å utarbeide forslag til nye konsepter for sivil støtte
der beredskapslovgivningen ikke kan anvendes.
Komiteen har merket seg at hensikten
er å legge grunnlag for en fleksibel, sivil støtte
med kort reaksjonstid.
Komiteen har merket seg at kriser
på lavt intensitetsnivå eller av begrenset omfang
vil kunne oppstå med betydelig kortere varslings- og forberedelsestid enn
tidligere, og at det samme vil gjelde et begrenset angrep på norsk
eller alliert territorium eller kritisk infrastruktur. Dette stiller økte
krav til fleksibilitet og reaksjonsevne hos det sivile støtteapparat. Komiteen finner
at disse forutsetninger også må reflekteres i
den militære struktur.
I proposisjonens pkt. 4.4.1 - 4.4.8 på sidene
32-36 beskrives Forsvarets oppgaver fra pkt. 4.3 nærmere.
Komiteen viser til
innledende og overordnede merknader under kap. 4.3.
Komiteen vil understreke at militær
tilstedeværelse legger grunnlag for effektiv myndighetsutøvelse og
suverenitetshevdelse i fredstid og samtidig sikrer nasjonal handlefrihet
og evne til krisehåndtering. Militær tilstedeværelse
bidrar også til å forebygge ustabilitet og konflikter.
Tilstedeværelse i nordområdene vil derfor fortsatt
stå sentralt. Forsvarsstrukturen må tilpasses
disse utfordringene, og det må gis klare prioriteringer
for områder som særlig krever militær
tilstedeværelse.
Komiteen vil understreke at en
effektiv etterretning og overvåking av norske interesseområder
i nordområdene fortsatt må ha høyeste
prioritet, slik at sentrale nasjonale interesser ivaretas og at
Forsvaret skal få det nødvendige grunnlag for å utføre øvrige
oppgaver effektivt.
Komiteen erkjenner at nye utfordringer
mot norsk sikkerhet kan oppstå raskt, noe som innebærer
at evne til risikovurderinger og tidlig varsling samt varsler av strategisk
karakter derfor fortsatt vil ha stor betydning. Komiteen vil
også peke på at endring av risikobildet vil måtte
kreve forsterket innsats overfor sabotasje mot vitale samfunnsfunksjoner
og mot gass- og petroleumsvirksomheten. Feltetterretningstjeneste
i forbindelse med deltakelse i internasjonale operasjoner vil utgjøre
en ny utfordring.
Komiteen vil understreke at overvåking
av de store norske interesseområdene er en krevende oppgave.
Dette må fortsatt ha første prioritet og underbygge
spesialkompetanse knyttet til nordområdene.
Komiteen er enig i at nye teknologiske
midler må tas i bruk for å supplere tradisjonelle
enheter. Komiteen ber Regjeringen løpende
vurdere om ressurser avsatt til etterretning og overvåking
er tilpasset oppgavene og omtale eventuelle behov på en
hensiktsmessig måte.
Komiteen er enig i at suverenitetshevdelse
er en oppgave for Forsvaret som forutsetter evne til å håndtere
større og mindre episoder på land, i territorialfarvannet
og i norske luftrom. Komiteen mener at i kriser og
krig innebærer håndhevelse av norsk suverenitet evne
til å hindre en motstander i å få adgang
til norsk territorium. Komiteen understreker at effektiv
og troverdig suverenitetshevdelse forutsetter at Forsvaret har tilstrekkelige
ressurser til å overvåke aktiviteten i våre
områder og være til stede på kort varsel
med egnet materiell og personell.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, vil hevde at den foreslåtte
militære struktur og innretningen av denne ikke tilfredsstiller kravene
til evne til suverenitetshevdelse slik proposisjonen beskriver dette. Flertallet vil
i denne sammenheng peke på at balansen mellom kvalitet
og kvantitet i Forsvaret er vanskelig, men viktig. I et forsvar
er også kvantiteten en viktig del av kvaliteten, ikke minst i
et langstrakt land som Norge som også har ansvar for store
havområder. I enkelte situasjoner kan flere folkevogner
være bedre enn én Cadillac.
Flertallet peker videre på at
all erfaring viser at dramatiske omveltninger i verdenssamfunnet
oftest kommer brått og uventet, og at vi derfor til enhver
tid må ha et forsvar som tar høyde for dette. Å bygge
opp igjen et sterkt redusert forsvar tar meget lang tid (10-15 år). Å basere
seg på "en forutseende utenrikspolitikk" og gjenoppbygging
er derfor etter flertallets mening risikabelt. Flertalletvil i annen sammenheng komme tilbake
til dette.
Komiteen er enig med
Regjeringen i at Forsvaret i de senere år har fått
flere og mer krevende oppdrag knyttet til suverenitetshevdelse,
bl.a. på vegne av andre departementer. Derfor må slike
oppgaver vurderes opp mot Forsvarets primære oppgaver og
tilgjengelige ressurser i forbindelse med oppdrag som tilføres
av andre uten at midler samtidig tilføres.
Komiteen er enig i at når
det gjelder selvstendig evne til krisehåndtering i norske
områder, må den være dimensjonert slik
at det ikke reises tvil om vår troverdighet så vel
i NATO-sammenheng som i forhold til potensielle motparter. Komiteen anser
dette som en nødvendig forutsetning for å kunne
påregne og motta hjelp utenfra om en krise skulle utvikle
seg i en mer alvorlig retning.
Komiteen understreker at Norge
er og fortsatt vil være kritisk avhengig av alliert støtte
for å møte større militære utfordringer
mot eget område. Forsvaret må derfor være
dimensjonert slik at det kan ytes rask og tilstrekkelig motstand
slik at det tydeliggjøres at Norge og NATO står
overfor en artikkel 5-situasjon. Forsvaret må også kunne
sikre innsettingsområdene for allierte styrker og ha evne
til å operere sammen med disse. Et troverdig nasjonalt
forsvar, opprettholdelse av alliert planverk og troverdige og forutsigbare øvelser
er derfor fortsatt viktig.
Komiteen peker på betydningen
av at Norge sikres innflytelse i utarbeidelse av slike planverk,
for å tilføre NATO kunnskap om norske forhold
og demonstrere vilje til samhold i alliansen. Opprettholdelse av et
alliert hovedkvarter og annen NATO-infrastruktur i Norge og stasjonering
av norsk militært personell i allierte hovedkvarter i utlandet
er derfor fortsatt av stor betydning.
Komiteen har merket seg at det
i løpet av 10-20 år må forventes at europeisk
og norsk territorium er innenfor rekkevidde av missilsystemene fra
regioner som i dag har liten betydning for vår sikkerhet.
Også deltakelse i internasjonale operasjoner samt Norges rolle
som stor leverandør av olje og gass kan føre til trussel
om bruk av masseødeleggelsesvåpen mot norske områder. Å etablere
et aktivt og effektivt forsvar mot slike våpen er så krevende
at dette bare kan utvikles i samarbeid med andre land. Norge bør
derfor aktivt følge opp initiativ innenfor NATO-alliansen
på dette området.
Siden bruk av militærmakt alene sjelden
vil være tilstrekkelig, er koordinert bruk av sivile og
militære virkemidler helt nødvendig. Behovet for
nasjonal samordning har blitt større i forhold til alle
Forsvarets oppgaver.
Den nasjonale håndtering av blant annet
Kosovo-krisen understreker behovet for et forbedret nasjonalt system
for krisehåndtering. Det vil være mest hensiktsmessig å videreutvikle
et system basert på det formelle linjeansvaret, men som
samtidig bedrer koordineringen mellom departementene i tidskritiske
situasjoner.
I forhold til vårt internasjonale engasjement
er det behov for en mer helhetlig bruk av virkemidler. Bedre samordning
gjør det mulig å oppnå best mulige resultater
med de ressurser som settes inn. Det er nødvendig at slike
forberedelser finner sted før det blir aktuelt å benytte
virkemidlene. Dette tilsier god koordinering mellom de berørte
departementer og frivillige organisasjoner. I den kommende langtidsperioden
vil det være helt nødvendig å forbedre
denne koordineringen ytterligere, samt foreta nødvendige
avklaringer av ansvar.
Forsvaret må i større grad
enn tidligere være forberedt på å håndtere
flere oppgaver samtidig. Forsvarets begrensede størrelse
fordrer at styrkene har den nødvendige fleksibilitet. Dette
vil legge føringer på strukturens reaksjonsevne,
deployeringsevne og operative anvendelighet. Samtidig vil strukturens
begrensede størrelse føre til at man nasjonalt
må prioritere meget hardt for å sikre at Forsvaret
til enhver tid er i besittelse av en viss styrkereserve.
Komiteen har ingen
merknader.