3.1 Innledning

I dette kapitlet beskrives de sikkerhetspolitiske rammevilkår og internasjonale utviklingstrekk som antas å ha størst betydning for Norges sikkerhets- og forsvarspolitiske situasjon og for planleggingen og utviklingen av Norges forsvar.

Norges strategiske posisjon er i første rekke bestemt av vår stilling innenfor en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Forholdet mellom tyngdepunktene i dette systemet har forandret seg de siste årene. Russlands posisjon er blitt svekket, mens USA og EU har fått økt makt og betydning relativt sett. Samtidig har NATOs rolle og oppgaver endret seg.

Betydningen for Norge av forholdet mellom tyngdepunktene i den maktpolitiske struktur forsterkes ytterligere ved at EU er i ferd med å utvikle en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk. Samtidig er NATO fortsatt inne i en dyptgripende endringsprosess. Alliansen er utvidet og dens strategiske konsept er tilpasset et bredere spekter av oppgaver enn tidligere. Nye utvidelser står for døren. Det har funnet sted en drastisk nedbygging av Russlands militære kapasitet. Dermed er også alliansen blitt mindre opptatt av nordområdene.

Norsk område forblir av stor strategisk betydning i transatlantisk sammenheng. Vår strategiske posisjon forsterkes av de naturressursene vi forvalter. Oljen og gassen på norsk sokkel er av stor strategisk betydning for andre stater.

3.2 Et nytt risikobilde og Forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel

Et bredere og mer sammensatt risikobilde vil prege våre sikkerhetspolitiske omgivelser i framtiden. Utfordringene og de potensielle trusler er mer diffuse enn før og kjennetegnes av glidende overganger mellom det nasjonale og det internasjonale og mellom fred, krise og krig. Økende gjensidig avhengighet preger forholdet mellom land så vel som verdensdeler. Dette bidrar til å viske ut skillene mellom nasjonal og internasjonal sikkerhet. Trusler kan oppstå og utvikle seg meget raskt og uten særlig forvarsel, blant annet fordi også ikke-statlige aktører kan true sikkerheten. Flere og ulike konflikter kan oppstå samtidig. Dette stiller Norge overfor nye utfordringer og har konsekvenser for det norske forsvaret som sikkerhetspolitisk virkemiddel.

Dagens Russland utgjør ingen militær trussel mot Norge. Forholdet mellom Russland og Norge vil i overskuelig framtid være preget av et asymmetrisk naboforhold mellom en småstat og en stormakt. Håndteringen av dette forholdet innebærer en utfordring for norsk sikkerhetspolitikk.

Nye sikkerhetspolitiske utfordringer er oppstått, og noen av dem kan utvikle seg til potensielle trusler. Spredningen av masseødeleggelsesvåpen og deres leveringsmidler vil trolig utgjøre en økende risiko som kan svekke internasjonal stabilitet i årene som kommer. Forandringer i mønsteret av internasjonal terrorisme og organisert kriminalitet kan også true sikkerheten.

Et nytt risikobilde preger Europa. Det siste tiåret har vist hvordan motsetninger langs etniske skillelinjer på nytt har gitt seg voldelige uttrykk. Slike etniske konflikter vil ventelig utgjøre en alvorlig sikkerhetspolitisk utfordring for Europa i mange år. I tillegg vil sikkerhetsutfordringene i Midt-Østen fortsatt kunne ha betydelige implikasjoner for vestlig sikkerhet.

Det er nødvendig med en bred tilnærming for å kunne møte de nye sikkerhetsutfordringene. Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk redskap er i denne sammenheng fortsatt av direkte betydning. Likevel er militærmakt kun ett av flere virkemidler for å nå overordnete sikkerhetspolitiske mål. Dette krever en bred tilnærming til sikkerhet og at eventuell bruk av militærmakt samordnes med politiske, diplomatiske og økonomiske virkemidler.

Muligheten for at Norge blir trukket inn i konflikter i den lavere delen av krisespekteret kan være i ferd med å øke. Det er også økende sannsynlighet for at flere mindre konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom stater eller ulike grupper kan spre seg i nye og uventede retninger og forårsake nye konflikter. Norge kan bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. De potensielle truslene vi står overfor som del av en mer globalisert verden er altså ikke borte, de er flere og mer uoversiktlige.

Et nasjonalt militært forsvar er fortsatt av vital betydning. Norge trenger et godt og troverdig forsvar - et forsvar tilpasset en ny tid og med de nødvendige egenskaper til å kunne håndtere morgendagens sikkerhetspolitiske utfordringer. Forsvaret må være i stand til å bidra aktivt til å ivareta de overordnete mål for norsk sikkerhetspolitikk slik de er nedfelt i St.meld. nr. 22 (1998-1999):

• – å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling,

• – å ivareta norske rettigheter og interesser, og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press,

• – å ivareta norsk suverenitet.

Disse målene ligger fast. Virkemidlene og forholdet mellom dem må imidlertid tilpasses. For Norge er det særlig viktig å videreutvikle en bred sikkerhets- og forsvarspolitisk forankring i flere retninger for å sikre at våre interesser og behov blir tilstrekkelig ivaretatt.

3.3 En sammenfatning av særlig viktige utviklingstrekk

Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende samarbeid i NATO. Regjeringen ønsker at Norge skal bidra til å bevare og styrke NATO politisk og militært og på den måten også trygge det transatlantiske samarbeidet. Videre ønsker Regjeringen å medvirke i utviklingen av mer effektive krisehåndteringsmekanismer i regi av EU. Regjeringen legger stor vekt på at Russland trekkes med i det europeiske og bredere internasjonale forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeidet.

Europa er i sterk endring. I løpet av 1990-tallet har nye utenriks- og sikkerhetspolitiske samarbeidsmønstre vokst fram, ikke minst i regi av NATO og EU. I årene som kommer vil viktige spørsmål som berører hele Europa langt på vei bli avklart. Dette gjelder ikke minst NATOs og EUs utvidelser østover. NATO vil videreføre sin "åpen dør"-politikk i forhold til søkerlandene. Regjeringen støtter denne prosessen. Samtidig tar EU sikte på omfattende utvidelser med søkerlandene fra Sentral- og Øst-Europa og andre søkerland, og forhandler i dag med 12 land om medlemskap. De europeiske land veves stadig nærmere sammen gjennom et dynamisk samarbeid på tvers av tidligere skillelinjer. NATOs forsvarspolitiske og militære samarbeid med partnerland gjennom Partnerskap for fred (PfP) er en viktig del av dette. Dagens dynamiske endringsprosess i Europa vil trolig fortsette i mange år.

NATOs bruk av militær makt vil i de nærmeste år etter alt å dømme primært være knyttet til krisehåndtering og konfliktforebygging, med fokus på sikkerhetspolitiske utfordringer som ikke direkte truer allierte lands suverenitet eller territorielle integritet. Alliansens styrkeplanlegging tar utgangspunkt i at NATO er og ventelig vil forbli engasjert i regionale militære operasjoner av lengre varighet slik man i dag er det på Balkan. Det legges stor vekt på at det enkelte medlemsland må ha evne til å operere effektivt sammen med sine allierte og med andre samarbeidsland. Dette gjenspeiles i nye krav til trening, utrustning, materiell, organisasjon og personellets kvalifikasjoner.

EU har ambisjoner om å kunne påta seg humanitære operasjoner og redningsaksjoner, så vel som fredsbevaring og fredsoppretting. Utfordringen blir å skape en forbedret evne til å ta ansvar for europeisk sikkerhet gjennom EU uten at dette skaper motsetninger som kan svekke NATO og det transatlantiske samarbeidet. Dette krever et tett samarbeid mellom EU og NATO.

Også Norge ønsker og har forpliktet seg til å delta i et bredt internasjonalt samarbeid for å opprettholde stabilitet og en fredelig utvikling i og rundt Europa, inkludert rustningskontroll, for å løse konflikter og hindre at nye oppstår. Forsvaret er det mest håndfaste sikkerhetspolitiske virkemiddel Regjeringen har til rådighet for å nå dette målet.

3.4 Teknologi og masseødeleggelsesvåpen

Informasjonsrevolusjonen er i ferd med å forandre rammebetingelsene for krig og konflikt. Angrep på sivile og militære informasjonssystemer må antas å ville utgjøre et sentralt element i framtidens konflikter. Den teknologiske utviklingen har gjort avansert teknologi mer tilgjengelig for politisk ustabile stater, eller andre nasjonale og internasjonale grupperinger som kan ønske å anvende vold for å oppnå sine hensikter. Kostnadene ved å anvende moderne teknologi i offensivt øyemed er ofte relativt sett billigere i forhold til hva det koster å forsvare seg effektivt mot eller avskrekke slik bruk.

Et moderne samfunn er sårbart for trusler og angrep. Utstrakt bruk av informasjonsteknologi har ført til økt sårbarhet, og det finnes knapt noen samfunnssektor som ikke er kritisk avhengig av at IT-systemer fungerer. Elektronisk terrorisme skaper nye utfordringer knyttet til etterretning og beskyttelse. Disse utfordringene må vies større oppmerksomhet både av Forsvaret og det sivile samfunn og vil også kreve et tettere sivil-militært samarbeid.

Faren for utvikling og spredning av kjernefysiske, biologiske og kjemiske våpen (masseødeleggelsesvåpen) og deres leveringsmidler utgjør en potensielt svært alvorlig sikkerhetsutfordring. Den nødvendige kunnskap for å framstille biologiske og kjemiske våpen er forholdsvis lett tilgjengelig og flere land har som mål å anskaffe slike våpen med tilhørende leveringsmidler. Det er etablert en rekke multilaterale rustningskontrollregimer for å hindre bruk, spredning og produksjon av masseødeleggelsesvåpen, men det har vist seg vanskelig å få etablert effektive kontroll- og overvåkningsordninger som kan bidra til å sikre at avtalene etterleves. Flere land har heller ikke sluttet seg til eksisterende avtaleverk.

3.5 Interne, etniske og andre lokale og regionale konflikter som internasjonalt sikkerhetsproblem

Flertallet av konfliktene som har utspilt seg på 1990-tallet har vært interne konflikter. Denne type konflikter har vist seg å bli et økende internasjonalt sikkerhetsproblem, både fordi de ofte får regionale konsekvenser og fordi de utfordrer etablerte internasjonale normer og rettsregler. Mennesket og menneskelig lidelse er i større grad enn tidligere blitt en del av sikkerhetspolitikken. Økt fokus på menneskerettigheter har skapt en ny debatt knyttet til spørsmålet om humanitær intervensjon. Ikke-intervensjonsprinsippet har i løpet av det siste tiåret ved flere anledninger måttet vike for krav om ivaretakelse av grunnleggende menneskerettigheter.

FNs Sikkerhetsråd har vedtatt resolusjoner hvor indre anliggender er blitt sett som trusler mot internasjonal fred og stabilitet. FNs rolle i forhold til internasjonal krisehåndtering er dermed endret. Samtidig har også forventningene til FN økt. FN kan ikke alene makte å løse verdenssamfunnets utfordringer når det gjelder fred, sikkerhet og ivaretakelse av menneskerettigheter. Tvert imot har man erfart FNs begrensninger. En arbeidsdeling er dermed oppstått mellom FN og andre organisasjoner.

De vanskeligste operasjonene setter så store krav til at styrkene kan operere sammen, og til kommando- og kontrollapparatet, at bare NATO har de nødvendige ressurser. NATO er fra et militært synspunkt den klart mest effektive organisasjon for flernasjonale, internasjonale operasjoner. FN er likevel fortsatt den viktigste aktøren når det gjelder håndtering av internasjonale kriser og konflikter. Det betyr at medlemslandene må være villig til å stille med tellende militære bidrag til fredsoperasjoner som gjennomføres av FN eller med mandat fra FN.

Også skarpere økonomiske og sosiale skillelinjer innenfor og mellom land, grenseoverskridende kriminalitet, miljøproblemer og kamp om begrensede ressurser, blant annet vann, kan skape grobunn for nye konflikter. Betydelige folkeforflytninger kan oppstå som følge av krig og konflikt, fattigdom eller miljøforandringer. Disse utfordringene vil berøre europeisk sikkerhet på ulike måter. Også Norge vil bli berørt - indirekte eller eventuelt også direkte. Regjeringen vil derfor legge stor vekt på å bidra til å forebygge slike konflikter, først og fremst gjennom bruk av sivile virkemidler for å støtte opp om økonomisk og sosial utvikling, demokratisering og respekt for grunnleggende menneskerettigheter.

3.6 Utviklingen av det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i NATO

NATOs hovedoppgave vil fortsatt være å ivareta det kollektive forsvar av medlemslandene, inkludert å avskrekke en eventuell motpart fra å iverksette et militært angrep på NATO eller ett eller flere av alliansens medlemsland (artikkel 5-operasjoner). Fokus for det kollektive forsvaret har likevel endret seg fra forsvar mot et storstilt angrep mot alliansens territorium til felles evne til å håndtere regionale konflikter. Det er i den sammenheng avgjørende å ha evne til å forebygge, begrense og løse en konflikt i NATOs nærområder som kan utvikle seg til å true sikkerheten til ett eller flere av medlemslandene. Evnen til å gjennomføre internasjonale fredsoperasjoner (ikke-artikkel 5-operasjoner, det vil si utenfor NATOs geografiske ansvarsområde) og partnersamarbeid er i dag fundamentale oppgaver for NATO og bidrar til å trygge sikkerhet og stabilitet i det euro-atlantiske området og dermed de alliertes egen sikkerhet.

Det strategiske konsept understreker at alliansens væpnede styrker må omstilles for å kunne møte et bredt spekter av oppgaver og utfordringer. Evne til å ivareta alliansens oppgaver krever grunnleggende operative militære kapasiteter. Det er særlig viktig at europeiske og amerikanske enheter kan operere sammen. Dette innebærer at viktige teknologiske ulikheter må utjevnes. Det har oppstått et økende teknologisk gap mellom de amerikanske og de fleste europeiske militære enheter.

Den videre utvikling av NATO-samarbeidet er avhengig av de alliertes evne og vilje til å følge opp det strategiske konsept og DCI. Manglende samsvar mellom landenes nasjonale forsvarsplanlegging og styrkeplaner på den ene siden og omforente allierte styrkemål på den andre har over en årrekke ført til overvekt av noen våpensystemer og en kritisk mangel på andre i forhold til alliansens behov. De store utgifter knyttet til utvikling, anskaffelse og vedlikehold av mange nye militære systemer gjør at få allierte vil kunne framskaffe visse nøkkelkapasiteter på egenhånd.

Etter Regjeringens oppfatning er økt satsing på flernasjonalt samarbeid både politisk ønskelig og militært og økonomisk sett nødvendig for å utvikle og anskaffe nødvendige kapasiteter. For Norge vil flernasjonale løsninger være særlig viktig.

NATOs oppmerksomhet er etter slutten av den kalde krigen gradvis dreiet sørover - mot urolige områder først og fremst på Balkan, men også mer generelt mot den politisk ustabile sonen fra Nord-Afrika og Midtøsten til Kaukasus. Norge må engasjere seg i de sikkerhetspolitiske problemstillinger og eventuelle kriser som våre allierte er opptatt av, og som kan berøre alliansens sikkerhet. Tellende bidrag til alliansens politiske og militære handlekraft vil her være av stor betydning.

Spørsmålet om byrdefordeling har lenge gjort seg gjeldende i forholdet mellom USA og Europa. Rettferdig byrdefordeling er nå i økende grad også blitt et politisk tema i Europa. Fra amerikansk side har man lagt vekt på at Europa skal påta seg et større ansvar for europeisk sikkerhet både politisk, økonomisk og militært. Det er kommet advarsler fra amerikansk side om at manglende europeisk evne til å ta ansvar kan få konsekvenser for USAs engasjement i Europa og for NATOs framtid. I mange sammenhenger forventer USA at de europeiske allierte skal bidra til å sikre felles interesser også utenfor NATOs kjerneområde. NATOs strategiske konsept opererer her med begrepet "det euro-atlantiske området". Sikkerheten til statene i dette området henger nært sammen.

Den videre utvidelse av NATO retter betydelig oppmerksomhet mot Sentral- og Øst-Europa. Når NATO utvides vil et økt antall medlemmer representere en utfordring for alliansens evne til å oppnå konsensus gjennom politiske konsultasjoner og til militært samvirke. For å bevare et effektivt og troverdig militært samarbeid stilles det klare krav til eventuelle nye medlemmer. Dette er viktig for at NATO skal kunne opprettholde sin grunnleggende oppgave som garantist for kollektivt forsvar og det enkelte medlemslands sikkerhet. Regjeringen støtter NATOs "åpen dør"-politikk.

NATO samarbeider med Russland innenfor rammen av Det permanente fellesråd (PJC) og gjennom Det euro-atlantiske partnerskapsråd (EAPC) og PFP i den grad Russland ønsker å delta i disse fora. Samarbeidet med Russland er vesentlig for å etablere en stabil europeisk sikkerhetspolitisk orden. Regjeringen anser det som svært viktig at samarbeidet mellom NATO og Russland utvikles videre.

Regjeringen vil arbeide for å videreutvikle et sterkt NATO, både politisk og militært, med kapasitet til å utføre hele spekteret av alliansens oppgaver. Dette stiller nye krav også til Forsvaret.

3.7 Utviklingen i EU

EU har ambisjoner om å framstå som en utenriks- og sikkerhetspolitisk enhet med egen evne til sivil og militær krisehåndtering. Prosessen har stor tyngde. EU har imidlertid ikke til hensikt å bli en tradisjonell militær allianse med ansvar for kollektivt forsvar. Det er også gjort klart at EU-ledet militær krisehåndtering bare er aktuelt i de tilfeller der NATO som sådan ikke er engasjert. Det er grunn til å understreke at det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet i EU (European Security and Defence Policy - ESDP) er mellomstatlig og at det ikke er tale om å opprette en "Europahær". EUs militære oppgaver er begrenset til krisehåndtering i tråd med de såkalte Petersberg-oppgavene. Disse inkluderer humanitære operasjoner, søk- og redningsoperasjoner, fredsbevaring, fredsopprettelse og annen militær krisehåndtering.

EU har som mål innen 2003 å utvikle en flernasjonal styrke for fredsoperasjoner på opp til 60 000 soldater, støttet av sjø- og luftstridskrefter, som kan opprettholde sitt engasjement i inntil ett år. Disse styrkene vil i overveiende grad også være meldt inn i andre styrkeregistre og til NATO. EU er videre i ferd med å etablere egne styrkeregistre for sivile bidrag, blant annet politi. Etablering av nødvendige støttefunksjoner og kapasiteter til EUs nye flernasjonale styrke vil bli langt mer krevende enn opprettelsen av selve styrken. Det dreier seg om en rekke nye og kostbare kapasiteter som bedre etterretning, kommando og kontroll, kommunikasjon, samt strategisk transportkapasitet.

Per i dag er EUs evne til krisehåndtering lav. Dette står i skarp kontrast til NATOs evne til krisehåndtering. Det er oppnådd prinsipiell enighet om at EU skal kunne benytte NATO-ressurser i eventuelle europeisk ledede operasjoner. EU skal også kunne trekke på NATO-ressurser i form av militær planleggingskapasitet. Hvordan EUs og NATOs militære planlegging vil bli harmonisert og hvilken adgang EU skal ha til NATOs kapasiteter rent konkret vil bli nærmere avklart i tiden framover. Etter Regjeringens syn er en forutsetning for ESDPs effektivitet og troverdighet at vedtakene fra EUs toppmøte i Nice om samarbeid og konsultasjoner med tredjeland, herunder også de seks europeiske NATO-land som ikke er medlemmer av EU, settes ut i livet. Disse landene må få et tettest mulig samarbeid med EU innenfor rammene av ESDP, både når det gjelder videreutvikling av Europas militære kapasiteter og planlegging og gjennomføring av eventuelle krisehåndteringsoperasjoner.

Etter Regjeringens syn er utviklingen av en egen europeisk militær evne i Norges interesse, forutsatt at det øker den samlede evne til konfliktforebygging, krisehåndtering og kriseløsning og imøtekommer USAs krav om en ny byrdefordeling innenfor det transatlantiske fellesskap. Gjennom ESDP kan Europa bidra til å bevare forbindelsene over Atlanterhavet, styrke USAs motivasjon til å forbli aktivt engasjert i europeiske sikkerhetsspørsmål og avlaste NATO. Utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitikk har stor betydning for NATO og er i økende grad en viktig del av alliansens fortsatte omstilling.

3.8 Det transatlantiske samarbeidet

Samarbeidet mellom USA og Europa har vært en bærebjelke i NATO-samarbeidet og i europeisk sikkerhet siden Den annen verdenskrig. USAs sikkerhetsgaranti og militære tilstedeværelse har vært et konkret uttrykk for transatlantisk solidaritet og interessefellesskap. I takt med endrede sikkerhetspolitiske rammebetingelser har imidlertid innholdet i det transatlantiske forholdet endret karakter. Antall amerikanske styrker i Europa er redusert fra 320 000 i 1989 til om lag 100 000 ved utgangen av 2000. Men fortsatt er Europa militært avhengig av USA, og Europa har begrenset evne til å operere uavhengig av USA dersom større militære operasjoner skulle være påkrevet. På samme tid trenger USA også Europa som et viktig ankerfeste for å fremme stabilitet og demokrati i det euro-asiatiske området.

I dag er den sikkerhetspolitiske rollefordeling mellom EU og NATO, og med det også mellom EU og USA, i støpeskjeen. EUs rolle i europeisk politikk vil trolig endres som følge av en videre utvikling av en mer helhetlig utenriks- og sikkerhetspolitikk og en videre utvidelse som vil omfatte svært mange europeiske land. Dermed vil EU kunne spille en langt viktigere rolle for europeisk sikkerhet og stabilitet. Dette vil også kunne virke inn på det transatlantiske samarbeidet som i større grad vil kunne skje i form av en tettere dialog direkte mellom EU og USA. En slik utvikling vil også få betydning for NATO.

Skulle EUs sikkerhetspolitiske linje på lengre sikt gå på tvers av amerikanske målsettinger, for eksempel ved at den franske linje om økt europeisk selvstendighet i forhold til USA og NATO setter et for stort preg på EU-samarbeidet, vil forholdet mellom USA og EU kunne bli mer anstrengt. Skulle det komme til en eventuell redusert vektlegging av NATO og en drastisk revurdering med hensyn til fordelingen av oppgaver og ansvar mellom EU og NATO, ville dette i verste fall kunne undergrave NATOs integrerte militære struktur. I så fall ville man risikere å få en mer fragmentert europeisk sikkerhetsorden med redusert sikkerhet og stabilitet for Europa. For Norge ville en slik situasjon være svært alvorlig, gitt avhengigheten av NATO, herunder amerikanske forsterkninger. Med Norge utenfor EU, medlemskap i et NATO med svekket troverdighet og et Europa uten et sterkt amerikansk engasjement ville vårt lands sikkerhetspolitiske stilling bli vesentlig forringet.

Sannsynligheten for den type negativ utvikling som her er skissert er i dag lav. Gitt Norges avhengighet av den transatlantiske dimensjon er det av stor betydning å sikre at vi fortløpende deltar i den transatlantiske dialogen. En viktig utfordring blir å bidra til å hindre at det oppstår alvorlig friksjon over Atlanterhavet i forbindelse med den videre utvikling av samarbeidet mellom EU og NATO og sikre at dette samarbeidet får et mest mulig substansielt innhold. Videre legger Regjeringen stor vekt på å videreutvikle det sikkerhets- og forsvarspolitiske samarbeidet med USA. Det er vesentlig å arbeide for å opprettholde interessen for nordområdene både hos USA og andre allierte, blant annet gjennom alliert trening og øvelser i Norge.

3.9 Utviklingen i Norges nærområder

Under den kalde krigen spilte Norge en strategisk meget viktig rolle for NATO og fikk dermed stor oppmerksomhet fra alliansen. Nå har NATOs og de alliertes oppmerksomhet dreid sørover og østover. Norsk territorium og tilstøtende områder er likevel fortsatt av stor strategisk, politisk og økonomisk betydning. Dette innebærer en rekke kontroll- og oppsynsoppgaver for Forsvaret. Hovedutfordringen knytter seg til sikring av ressursene og tilhørende infrastruktur og til mulige konflikter om utnyttelse og forvaltning av disse ressursene.

Det kan ikke utelukkes at det vil kunne oppstå uoverensstemmelser med andre land i forbindelse med norsk myndighetsutøvelse på Svalbard og norsk jurisdiksjonsutøvelse i vernesonen rundt Svalbard. Effektiv nasjonal ressurs- og miljøkontroll samt et forbedret internasjonalt og bilateralt avtaleverk, særlig vedrørende ressurs- og miljøspørsmål, kan redusere faren for konflikt, men vil ikke forhindre at Norges rolle kan bli utfordret. Forsvaret må derfor ha effektive og troverdige kapasiteter for tilstedeværelse, suverenitetshevdelse, overvåking og krisehåndtering for å bidra til å forhindre og om nødvendig mestre slike situasjoner.

Olje- og gassleveranser fra norsk sokkel har strategisk betydning for andre stater. Norge dekket i 1999 omkring en fjerdedel av Vest-Europas gassbehov. I eventuelle konflikter hvor tilgang til olje og gass settes i fokus vil også Norge kunne bli trukket inn. Olje- og gassinstallasjonene er sårbare for eventuelle angrep. Beskyttelses- og sikringstiltak av viktige anlegg og infrastruktur i fred, krise og krig utgjør derfor en stor sikkerhets- og forsvarspolitisk utfordring for Norge. I situasjoner der norske forsvarsressurser ikke strekker til vil NATO kunne spille en viktig rolle i sikring og beskyttelse av petroleumsinfrastrukturen offshore.

Forholdene i Norges nærområder legger føringer på norsk forsvars- og sikkerhetspolitikk. Av særlig betydning er utviklingen i Russland, de baltiske stater og Østersjøregionen, samt utviklingen av det nordiske samarbeidet.

I proposisjonens pkt. 3.9.1 og 3.9.2 utredes disse forholdene nærmere.

3.10 Internasjonale rammevilkår og omleggingen av Forsvaret

De overordnete sikkerhetspolitiske rammer som avtegner seg preges av et mer diffust og sammensatt risikobilde. Det er nødvendig med en bred tilnærming for å kunne møte de sikkerhetsutfordringer og potensielle trusler som Norge kan risikere å måtte håndtere. Militærmaktens rolle som sikkerhetspolitisk redskap er i denne sammenheng fortsatt av direkte relevans. Forsvaret må imidlertid være tilpasset den virkeligheten som de militære styrker skal forholde seg til og de oppgaver som følger.

For å ivareta norsk sikkerhet må Forsvaret være i stand til å møte utfordringer som kan oppstå på kort og mellomlang sikt. Tidshorisonten kan her settes til ti år. Videre må Forsvaret kunne tilpasses en eventuell vesensforskjellig situasjon i perioden etter 2010. Begrensede ressurser krever imidlertid klare valg. Det er ikke realistisk å skulle gardere seg mot enhver tenkelig potensiell trussel. Norges framtidige forsvar må innrette sine ressurser mot å håndtere de sikkerhetspolitiske situasjoner som anses som mest sannsynlige og alvorlige. I tillegg må Forsvaret i økende grad være forberedt på å kunne håndtere flere kriser samtidig.

3.11 Komiteens merknader

Komiteen vil understreke at Norges strategiske situasjon i grove trekk er den samme som ved behandlingen av forrige langtidsmelding, ref. Innst. S. nr. 245 (1997-1998), jf. St.meld. nr. 22 (1997-1998), og at denne i stor grad er bestemt av vår stilling innenfor en maktpolitisk struktur der NATO, USA, EU og Russland utgjør de viktigste tyngdepunktene. Av betydning for Norge er den utvikling som har funnet sted i forholdet mellom disse tyngdepunktene. USA og EU har relativt sett fått økt makt og betydning samtidig med at NATO’s rolle og oppgaver har endret seg.

Komiteen viser til at forholdet mellom Norge og Russland på overordnet nivå er tilfredsstillende. Komiteen har imidlertid merket seg at selv om Russlands militære og politiske posisjon er svekket, så forsøker landets nye ledelse å samle Russland i et sterkere sentralisert styringsmønster. Samtidig søkes svekkelsen av Russlands militære makt snudd gjennom en kombinasjon av økte økonomiske rammer til, reduksjoner i omfanget av, samt modernisering av landets forsvar. Blant annet prioriteres nå innsatsstyrker med høy kvalitet, høy beredskap og høy mobilitet.

Komiteen viser til utviklingstrekk i Russlands utenriks- og forsvarspolitikk med hensyn til uttalte intensjoner og interesser som klart angår norske in­teresseområder i nord, og viser spesielt til Den Norske Atlanterhavskomites publikasjon Det sikkerhetspolitiske bibliotek nr. 9-2001 (Andrej Fjodorov et. al) som dokumentasjon.

Komiteen mener at for Norge er det av betydning at EU utvikler en egen sikkerhets- og forsvarspolitikk samtidig med at NATO fortsatt er inne i en dyptgripende endringsprosess. Dette skjer samtidig med at alliansen står foran nye utvidelser. Med NATOs fokusering på Balkan og sydflanken, er alliansen over tid blitt mindre opptatt av nordområdene. Samtidig vil komiteen understreke at norsk område forblir av stor strategisk betydning så vel i transatlantisk sammenheng som gjennom det forhold at Kola-halvøya er blitt viktigere fordi den sjøbaserte strategiske kjernefysiske kapasitet har fått større relativ betydning.

Vår strategiske posisjon forsterkes av de naturressurser vi forvalter samt det forhold at olje og gass på norsk sokkel er av strategiske betydning for andre stater.

Komiteen vil videre understreke at det fortsatt er uløste problemer knyttet til uenigheten om delelinjen mellom Norge og Russland, gråsonen, og at dette berører vårt forhold til nabostater. Forhold knyttet til ressursforvaltning generelt og i tilknytning til Svalbard spesielt forsterker dette ytterligere.

Muligheten for at Norge kan trekkes inn i konflikter i den lavere del av krisespekteret kan være i ferd med å bli større, samtidig som det er økende sannsynlighet for at flere mindre konflikter kan opptre samtidig. Motsetninger mellom stater eller konflikter innen stater kan spre seg i nye og uventede retninger og således forårsake nye konflikter. Norge kan på en slik bakgrunn bli trukket inn i konflikter på en indirekte måte. Komiteen vil peke på at de trusler og utfordringer vi kan stå overfor er flere og mer uoversiktlige enn tidligere selv om vår sikkerhetspolitiske situasjon generelt sett er mer positiv i dag enn under den kalde krigen.

Komiteen vil understreke at vi vil måtte være forberedt på å møte sikkerhetspolitiske utfordringer som kan oppstå både innenfor og i randsonen av NATO-alliansens interesseområde eller helt andre steder, ved at disse eskalerer og får et øst/vest-perspektiv. Dette vil kunne skje meget raskt og vil umiddelbart medføre økt spenning og sensitivitet i nord. Derfor må vi gjennom nasjonale prioriteringer bidra til et nasjonalt militært forsvar som sikrer fred og stabilitet i nordområdene.

Komiteen mener at et troverdig nasjonalt militært Forsvar fortsatt er av vital betydning.

Komiteen understreker at Forsvaret må være i stand til å bidra aktivt til å ivareta følgende overordnede mål for norsk sikkerhetspolitikk:

• – å forebygge krig og bidra til stabilitet og fredelig utvikling

• – å ivareta norske rettigheter og interesser og beskytte norsk handlefrihet overfor politisk og militært press

• – å ivareta norsk suverenitet

• – å forsvare norsk land, sjø og luftterritorier mot krenkelser og angrep.

Komiteen legger vekt på at det føres en aktiv og balansert sikkerhets- og forsvarspolitikk i samarbeide med allierte og naboland.

Komiteen slår fast at Norge ikke er medlem i den europeiske unionen i en tid der EU utvikler en felles sikkerhets- og forsvarspolitikk. Uavhengig av spørsmålet om norsk medlemskap, er imidlertid utviklingen av EUs forsvars- og sikkerhetspolitiske samarbeid - forutsatt at det bidrar til å styrke den europeiske pilaren i NATO - et positivt bidrag til utviklingen av den euro-atlantiske sikkerhetspolitiske arkitektur.

Komiteen vil understreke at det også i dagens situasjon er av grunnleggende betydning at NATO kan gi et aktivt bidrag til vårt forsvar i en eventuell artikkel 5-situasjon. Komiteen vil i den sammenheng understreke betydningen av de transatlantiske forbindelsene gjennom NATO, spesielt med hensyn til å binde amerikanske styrker til forsvaret av Norge og å forberede et slikt samarbeid i fredstid, blant annet gjennom fortsatt forhåndslagring av materiell på norsk territorium.

Komiteen finner på denne bakgrunn det nødvendig å understreke at også fremtidens forsvarsstruktur må dimensjoneres for å bidra til et troverdig nasjonalt forsvar som er i stand til å ivareta nasjonale målsettinger, med en robust evne til vertslandsstøtte for allierte bidrag i Norge. Samtidig må vi ha tilstrekkelig kapasitet til å bidra med norske styrker i internasjonale oppdrag på en slik måte at det reflekterer nasjonens størrelse og bæreevne.

Komiteen henviser til at en samlet komite i Budsjett-innst. S. nr. 7 (2000-2001) uttalte:

"Komiteen har merket seg at det er Regjeringens syn at forsvars- og sikkerhetspolitikken må gjenspeile de rammebetingelser som gjelder for landet og dets nærområder. Videre at vi innen NATO- alliansen har et selvstendig ansvar for dette. Komiteen understreker at norsk territorium og tilstøtende sjøområder fremdeles er strategisk, politisk og økonomisk viktig. Dette innebærer at landet må ha en tilstrekkelig evne og kompetanse til å ivareta viktige interesser, oppgaver, rettigheter og forpliktelser."

Videre heter det:

"Komiteen vil som Forsvarsdepartementet understreke at den militære kjernefysiske og konvensjonelle kapasitet i våre nærområder fortsatt må utgjøre et sentralt premiss for norsk forsvarsplanlegging."

Komiteen vil understreke at disse merknader fortsatt har gyldighet og dette vil bla. måtte legges til grunn for vurderingene av hvilke oppgaver Forsvaret i fremtiden skal ha og følgelig hvilken forsvarsstruktur som må til for å ivareta disse målsettinger.

Komiteen vil, i likhet med Regjeringen, understreke at Norges sikkerhet er avhengig av et forpliktende samarbeid i NATO. Det vil derfor være nødvendig at Norge bidrar til å bevare og styrke NATO politisk og militært for på den måten å trygge det transatlantiske samarbeidet. Komiteen har i denne sammenheng merket seg at føringene i NATOs strategiske konsept og arbeidet med å styrke medlemslandenes militære kapasiteter (Defence Capabilities Initiative) går i retning av en prioritering av kvalitet, reaksjonstid og mobilitet hos de militære styrker.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil vise til at dette blir først og fremst viktig for deltakelse i internasjonale operasjoner, men også som et mål for alle norske styrker gitt tilstrekkelige økonomiske rammer.

Komiteen vil også peke på at Norge bør medvirke til en mer effektiv krisehåndtering i regi av EU, men vil samtidig peke på at Norge i denne sammenheng må legge til grunn at en slik utvikling ikke må gå på bekostning av samarbeidet i NATO og at det ikke må føre til duplikasjon av NATOs eksisterende verktøy for krisehåndtering. Komiteen understreker at det vil være viktig å trekke Russland med i både det europeiske og et bredere internasjonalt forsvars- og sikkerhetspolitisk samarbeide.

For Norge vil det også være viktig å tilpasse seg de mål for forsvarsutvikling som kommer til uttrykk gjennom nye krav til militære styrker innen alliansen slik at disse i størst mulig grad skal kunne operere effektivt sammen. Dette gjenspeiles i nye krav til mobilitet, trening, utrustning, materiell og personellets kvalifikasjoner. En utvikling av det norske forsvaret i tråd med disse retningslinjene vil være viktig både for å kunne stille tellende bidrag i internasjonale operasjoner og for å styrke vår evne til nasjonalt forsvar. Det nye risikobildet tilsier at deler av våre styrker må ha høy grad av tilgjengelighet gjennom lav reaksjonstid og høy mobilitet, for å kunne håndtere mindre utfordringer på egen hånd eller tidlig i en større konflikt. Samtidig er det nødvendig å holde et høyt teknologisk og treningsmessig nivå for å kunne operere sammen med våre allierte.

For Norge vil deltagelse i internasjonale operasjoner måtte veies mot og sammen med de nasjonale behov for å ivareta et tilstrekkelig antall "in-place" styrker (styrker gruppert for nasjonale forsvarsoppgaver).

Komiteen vil understreke at det vil være svært vanskelig å skaffe styrker til internasjonale operasjoner i tilstrekkelig antall og med god kvalitet dersom det ikke samtidig styrkeproduseres til og vedlikeholdes et vernepliktsforsvar som har en dybde og bredde i kompetanse og struktur som kan understøtte norsk deltagelse i internasjonale operasjoner over lengre tid.

Komiteen deler Regjeringens bekymring for utviklingstrekk knyttet til samfunnets generelle sårbarhet, og viser til at angrep på sivile og militære informasjonssystemer er en sentral del av trusselbildet for vårt samfunn. Komiteen viser til høringsuttalelse fra landets fylkesmenn basert på brev av 4. september 2000 fra Forsvarsdepartementet. Det fremgår at fylkesmannskollegiet understreker nødvendigheten av å se innstillingen fra Forsvarspolitisk utvalg (FPU) (NOU 2000:2), Sårbarhetsutvalgets innstilling (NOU 2000:24) og Forsvarssjefens studie 2000 (FS 2000) i sammenheng.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Arbeiderpartiet, slår i denne sammenheng fast at langtidsplanene for Det Sivile Beredskap ikke er fremlagt parallelt til St.prp. nr. 45 (2000-2001), noe som er i strid med Stortingets forutsetning om slik parallell behandling.

Flertallet finner at konsekvensene av Sårbarhetsutvalgets arbeid i liten grad reflekteres i proposisjonen, og finner det kritikkverdig at Justisdepartementet ikke har fulgt opp Stortingets forutsetning.

Flertallet viser for øvrig til høring med justisministeren 9. april 2001 der hun bebudet en langtidsmelding høsten 2001.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser til at Justis- og politidepartementet i St.prp. nr. 1 (2000 - 2001) varslet følgende:

"Departementet vil starte arbeidet med en ny stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap. Stortinget har forutsatt at meldingen behandles parallelt med behandlingen av Forsvarsdepartementets langtidsproposisjon. Forsvarsdepartementets proposisjon vil avklare hvordan det fremtidige forsvaret skal se ut. Stortingsmeldingen om det sivile beredskap må blant annet behandle konsekvensene av disse endringene. Det er derfor naturlig at Justisdepartementets melding fremmes etter Forsvarsdepartementets proposisjon. Meldingen vil si noe om innretningen av sikkerhets- og beredskapsarbeidet i samfunnet i årene framover, hvilken dimensjon arbeidet bør ha, hvor ansvaret bør plasseres og hva som skal være de styrende premissene for samfunnets sikkerhets- og beredskapsarbeide."

Disse medlemmer viser til Budsjett-innst. S. nr. 7 (2000-2001) hvor ingen av komiteens medlemmer hadde noen merknader til dette. Tvert imot ble det fra en enstemmig komite uttalt følgende:

"Komiteen har med tilfredshet merket seg at det vil bli framlagt en stortingsmelding om samfunnssikkerhet og beredskap."

Disse medlemmer kan derfor ikke slutte seg til kritikken overfor Justisdepartementet.

Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet, Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet mener det er viktig å ha en helhetlig strategi i arbeidet for internasjonal fred og forsoning og utnytte både de diplomatiske, økonomiske og militære virkemidler. Det helhetlige freds- og forsoningsarbeidet kan bidra til å redusere behovet for militært engasjement i konfliktområder.

Komiteen har merket seg at mulig bruk av kjernevåpen har fått en mer fremtredende plass i Russlands nye militære doktrine. Som småstatsnabo til en kjernefysisk stormakt må slike forhold vektlegges i utformingen av vår nasjonale forsvarspolitikk, selv om slike forhold primært er en del av de bilaterale prosesser mellom USA og Russland. Komiteen merker seg imidlertid i denne sammenheng også at NATOs evne til kjernefysisk avskrekking er intakt.

Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti, Høyre og Senterpartiet understreker nødvendigheten av at Norge fortsatt må arbeide intensivt for å styrke rustnings- og nedrustningsregimer, særlig knyttet til masseødeleggelsesvåpen. Det må legges særlig vekt på sikkerhetsproblemene knyttet til nukleært avfall i nordområdene.

Disse medlemmer vil peke på viktigheten av at Forsvaret fortsatt legger vekt på forholdsregler knyttet til masseødeleggelsesvåpen, og undervisningen og treningen knyttet til vern mot nukleære, biologiske og kjemiske våpen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at Forsvaret allerede på en god måte ivaretar ABC-tjenesten. Disse medlemmer viser videre til at Russland fortsatt ikke har oppfylt sine forpliktelser etter bl.a. CFE-avtalen.