Kontroll med den utøvende makt er en av Stortingets viktigste oppgaver, av sentral konstitusjonell og politisk betydning. Stortingets kontroll med regjering og forvaltning er en demokratisk garanti, som skal sikre folkevalgt innflytelse, avdekke og forhindre maktmisbruk og mangler, og garantere ansvarlighet i det politiske system. Slik kontroll er ofte betegnet som Stortingets "tredje" hovedfunksjon, ved siden av å vedta lover og budsjetter.

Kontrollfunksjonen ble nedfelt i Grunnloven i 1814, og har siden vært utøvet kontinuerlig, frem til i dag. På 1990-tallet fant det sted en rekke enkeltreformer, som samlet sett bidro til å oppgradere og intensivere Stortingets kontrollvirksomhet. Dette er en utvikling som utvalget vurderer som grunnleggende positiv, men som har reist en rekke spørsmål, av både rettslig og politisk karakter. Den rapport utvalget har fremlagt, er så vel en evaluering som et forslag til videreføring av disse reformene.

I tråd med det mandat utvalget ble gitt, har det foretatt en generell utredning av hele Stortingets kontrollfunksjon, med vekt på å avklare kontrollens formål, funksjon, rekkevidde og betydning. Prinsipielle hovedspørsmål er drøftet, og søkt avklart. Videre har utvalget utredet en rekke enkeltspørsmål, herunder om Stortingets rettslige og faktiske muligheter til å granske forhold i regjering og forvaltning, hvilke prosedyrer som gjelder for slik gransking, hvordan de parlamentariske kontrollorganene er organisert og fungerer, og endelig hvilke muligheter Stortinget har til å reagere på de feil og mangler kontrollen avdekker, gjennom ansvarliggjøring eller nye tiltak.

Utvalget har gitt en kort oversikt over hovedtrekkene ved Stortingets kontrollvirksomhet, og hvordan den konstitusjonelt er regulert. Herunder defineres begrepet "kontroll" som etterfølgende gransking, vurdering og reaksjon - til forskjell fra den styring Stortinget driver i forkant, gjennom lover, budsjettvedtak og instrukser. Videre er det gitt en oversikt over hvordan kontrollfunksjonen har utviklet seg i nyere tid, og hvilke spørsmål og utfordringer dette reiser.

Stortinget fører selv kontroll gjennom plenum, avdeling og komité. Men i tillegg har Stortinget etablert eksterne parlamentariske hjelpeorganer - Riksrevisjonen, Sivilombudsmannen, Ombudsmannen for Forsvaret og de sivile tjenestepliktige, EOS-utvalget for kontroll av de hemmelige tjenestene, samt granskingskom-misjoner i enkeltsaker.

Formålet med utvalgets arbeid er todelt. For det første har det vært å utrede og avklare sider ved kontrollfunksjonen som i dag fremstår som uklare eller omstridte. I den grad utvalgets vurderinger legges til grunn, vil dette kunne bidra til en konstitusjonell avklaring, som kan sikre fastere rammer, bedre effektivitet, og større forutberegnelighet i kontrollarbeidet. For det andre har formålet vært å evaluere eksisterende regler og prosedyrer for kontroll, med sikte på å foreslå nødvendige endringer.

Utvalgets grunnsyn har vært at det i hovedtrekk ser positivt på den oppgraderingen av kontrollfunksjonen som Stortinget har gjennomført på 1990-tallet, men på enkelte punkter har utvalget sett det nødvendig å foreta justeringer eller korreksjoner.

Utvalget har fremsatt forslag til endringer i Grunnloven, enkelte lover og Stortingets forretningsorden.