I EOS-utvalgets årsmelding for 2000
er saken omtalt under Forsvarets sikkerhetstjeneste, som en av to
saker vedrørende tilbakekallelse av sikkerhetsklarering
med den følge at vedkommende ikke lenger kunne stå i
sin stilling. Utvalget ble oppmerksom på saken gjennom den
rutinemessige gjennomgangen av negative klageavgjørelser
som foretas ved utvalgets inspeksjoner i Forsvarets overkommando/Sikkerhetstjenesten
(FO/S).
Det fremgår blant annet:
"Saksforholdet var spesielt på flere måter.
Klareringsmyndigheten hadde trukket inn registrerte brudd som lå 10 år
tilbake i tid. Samtlige tilfeller gjaldt påståtte
brudd på regler og rutiner for nedlåsing av dokumenter
gradert Begrenset og Konfidensielt på eget kontor ved fravær
fra kontoret. Kontoret lå i en bevoktet bygning hvor bare
klarert personell hadde adgang, og det var erkjent at kompromitteringsfaren
var liten."
Det fremgår videre at to av partens
tidligere overordnede under utvalgets behandling ga skriftlige uttalelser
som var kritiske til Forsvarsdepartementets saksfremstilling.
EOS-utvalget avsluttet sin behandling av sak
1 med et brev til Forsvarsdepartementet der det blant annet ble
påtalt at parten ikke var gitt innsyn i grunnlagsdokumentasjonen
for avgjørelsen, noe som medførte at han i realiteten
hadde begrensede muligheter til å ivareta sine interesser
under saksbehandlingen. Innsynsnektelsen omfattet blant annet dokumentasjonen for
de enkelte brudd (vaktrapporter mv.) og referatet av partens egne
uttalelser avholdt i sikkerhetssamtale med FO/S. Departementets
begrunnelse for å nekte innsyn var at han ikke hadde rett
til innsyn og at praksis med hensyn til å gi innsyn generelt
er meget restriktiv i klareringssaker. Utvalget viste til at departementet hadde
adgang til å gi innsyn ettersom de aktuelle opplysningene
ikke kunne sees å berøre rikets sikkerhet og at
innsyn burde ha vært gitt sett på bakgrunn av sakens
betydning for parten. Utvalget fant videre at Forsvarsdepartementet
burde ha foretatt en bredere saksutredning, og at det kunne stilles
spørsmålstegn ved det grunnlaget departementet
hadde bygget sin avgjørelse på. Det ble blant
annet vist til at parten gjennom mange år hadde hatt aksept
fra sine overordnede for sin arbeidsmåte. Videre ble det
påpekt at departementet som klageinstans burde ha gjennomført
en egen samtale med parten. Det måtte etter utvalgets syn stilles
strenge krav til saksbehandlingen ettersom parten etter alt å dømme
ville miste sin stilling gjennom mange år dersom han ble
fratatt sikkerhetsklareringen.
Utvalgets uttalelse medførte ingen
endring i departementets standpunkt, og parten ble sagt opp fra
sin stilling. I forbindelse med behandlingen av oppsigelsessaken
ga departementet innsyn i deler av grunnlagsdokumentasjonen. Etter å ha
gjennomgått dokumentasjonen, rettet parten en ny henvendelse
til EOS-utvalget der vedkommende ba om at det ble foretatt ytterligere
undersøkelser.
I Innst. S. nr. 235 (2000-2001) fra kontroll-
og konstitusjonskomiteen om EOS-utvalgets årsmelding for 2000
- Dokument nr. 16 (2000-2001) - fremgår det at komiteen
har merket seg at EOS-utvalget i 2 konkrete saker har behandlet
sikkerhetsklarering av ansatte. Komiteen påpekte at tjenestene
ikke kan bruke det generelle behovet for hemmeligholdelse som begrunnelse
for å nekte parten innsyn i personellsaker. Komiteen var
ikke enig i departementets begrunnelse for å nekte innsyn
at praksis med hensyn til å gi innsyn generelt er meget
restriktiv i klareringssaker. Komiteen påpekte at dersom
parten nektes innsyn må dette klart begrunnes i hensynet
til rikets sikkerhet, og at parten uansett må gis reell
anledning til å gjøre sitt syn kjent før
vedtak treffes. Komiteen uttalte avslutningsvis at det forutsettes
at EOS-utvalget følger opp tjenestens praktisering av innsynsretten
i klareringssaker for å sikre de ansattes rettigheter.
Innst. S. nr. 235 (2000-2001) ble avgitt 15. mai 2001.
Forsvarsminister Bjørn Tore Godal uttalte
i Stortingsdebatten 5. juni 2001 at han tok EOS-utvalgets kritikk
av saksbehandlingen av to sikkerhetsklareringssaker til etterretning
og at han i den forbindelse hadde merket seg kontroll- og konstitusjonskomiteens merknader
om at man burde se nærmere på regelverket og rutinene
omkring innsyn i slike saker. Han uttalte videre:
"... Jeg er enig i at det er på tide å ta
opp regler og rutiner til ny vurdering for å åpne
for økt innsyn i den grad sikkerhetsmessige hensyn tillater
det. Dette vil bli fulgt opp fra departementets side. Det er selvsagt
mitt ansvar. Når det gjelder den konkrete sikkerhetsklareringssaken,
ser jeg at spørsmålet om innsyn kunne ha vært
håndtert raskere, slik at innsyn kunne ha blitt gitt på et
tidligere stadium av saksbehandlingen. Jeg tar selvsagt ansvar for
Forsvarets håndtering av de sakene, også i forhold
til hva som har skjedd under andre statsråder. Men det
har selvsagt noe begrenset politisk verdi å gi innrømmelser
på vegne av statsråder utgått fra andre
partier enn regjeringspartiet."
Owe Ellingsen tok ut stevning mot staten i august 2000.
Dette skjedde før de to stevningene staten senere mottok
om oppsigelse 14. mai 2001 og for bortfall av sikkerhetsklarering
27. august 2001. I den første stevningen fra august 2000,
la Ellingsen ned påstand om at det han oppfattet som en
de facto oppsigelse, måtte kjennes ugyldig. Oslo byrett
avsa kjennelse i denne saken 14. desember 2000, og byretten ga staten medhold.
Det fremgår av kjennelsen:
"Partene er enige om at det i foreliggende sak ikke
er fattet et formelt oppsigelsesvedtak etter den fremgangsmåte
som er foreskrevet i tjenestemannsloven.
Saksøker
hevder det allikevel er adgang til å anlegge søksmål.
Dette begrunnes med at det foreligger en de facto oppsigelse ved
at Ellingsen har blitt utestengt fra arbeidsplassen og midlertidig
fikk stanset lønnen i en periode, før den ble
satt i gang igjen. Senere har han angivelig blitt tildelt et utilfredsstillende
kontorlokale uten meningsfulle arbeidsoppgaver.
Etter
byrettens oppfatning er det ikke grunnlag for saksøkers
anførsler om at det foreligger en de facto oppsigelse."
Det
fremgår videre:
... I tilfeller hvor personer
som til daglig arbeider med gradert materiale mister sin sikkerhetsklarering,
må arbeidsgiver i kraft av sin styringsrett ha betydelige muligheter
for å omplassere arbeidstaker til andre arbeidsoppgaver,
og andre lokaliteter uten at dette av den grunn må bedømmes
som en endringsoppsigelse. På den måte vil denne
saken skille seg fra mange andre ansettelsesforhold. Ut fra det
saksøker har anført kan ikke retten se at det
er grunnlag for å karakterisere endringen i arbeidsoppgaver
og arbeidsplass som en endringsoppsigelse ...
...
Etter det som er opplyst er oppsigelsessaken som er varslet foreløpig
ikke behandlet verken i Tilsettingsrådet eller klageorganet.
Retten har etter dette kommet til at den del av søksmålet
som gjelder krav om at oppsigelsen skal kjennes ugyldig må avvises,
jf. tjenestemannsloven § 19 nr. 2 ..."
Kjennelsen ble ikke påkjært.
Ved Tingrettens dom i oppsigelsessaken, som
ble avsagt 25. april 2002, ble oppsigelsen kjent ugyldig.
Av premissene fremgår det blant annet:
"Oppsigelsesvernet for offentlige tjenestemenn har tradisjonelt
vært sterkt. …
… Gyldigheten
av vedtaket om å frata Ellingsen sikkerhetsklarering vil
bli prøvet i den saken han har reist for Oslo tingrett
om dette, men da vedtaket om å si ham opp utelukkende bygger
på at han ble fratatt sikkerhetsklarering, er retten nødt
til å ta prejudisielt standpunkt til klareringsspørsmålet …
… Det
er på det rene at ingen av bruddene har ført til kompromittering
av graderte opplysninger. Det er opplyst at 10-15 personer hadde
like mange sikkerhetsbrudd som Ellingsen. Når Ellingsen
i motsetning til de øvrige mistet sin sikkerhetsklarering,
skyldtes det angivelig ikke at bruddene i seg selv var så alvorlige,
men hans holdning til sikkerhet."
Det fremgår av dommen at Ellingsen
i 1988 fikk den høyeste NATO-klareringen COSMIC TOP SECRET. Til
tross for tidligere registrerte brudd ble han vurdert sikkerhetsmessig
skikket til stillingen som avdelingsdirektør i 1996. Det
fremgår videre at ingen av hans tidligere overordnede oppfattet
Ellingsen som noen sikkerhetsmessig risiko.
Retten uttaler videre:
"... På bakgrunn av ovenstående
kan det etter rettens oppfatning reises tvil om det var tilstrekkelig
grunn til å frata ham sikkerhetsklarering og om den påfølgende oppsigelse
var saklig.
I denne forbindelse vil retten knytte
noen merknader til hans manglende innsyn i klareringssakens dokumenter
før han ble sagt opp. Tilsettingsrådet hadde heller
ikke innsyn i disse dokumenter da det ikke lå til Tilsettingsrådet å overprøve
vedtaket om tap av klarering, til tross for at det var den eneste
grunnen til at Ellingsen mistet sin stilling. Det var åpenbart
av vital interesse for Ellingsen å få se dokumentene
i klareringssaken. Forvaltningslovens regler om partsinnsyn gjelder
riktig nok ikke i slike saker. At Ellingsen ikke fikk innsyn i klareringssakens
dokumenter representerer derfor ikke noe brudd på saksbehandlingsreglene etter
forvaltningsloven § 18, men det virker uheldig og urimelig
at han ble nektet innsyn da han ba om det. Det var ikke dokumenter
som var underlagt lovbestemt taushetsplikt og Forsvarsdepartementet
hadde adgang til å praktisere mer offentlighet. Det var
viktig for Ellingsen å få belyst sin sak best
mulig og det kunne skape mistillit til avgjørelsen at de
ble holdt tilbake.
Om det hadde ført til
noe annet resultat for Ellingsen om han hadde fått se dokumentene
før oppsigelsen var endelig avgjort, er tvilsomt, men kan
kanskje ikke utelukkes.
Ellingsen er en uvanlig godt
kvalifisert arbeidstaker. Han har brukt det aller meste av sitt
yrkesaktive liv i Forsvaret. Hans arbeidsinnsats har vært
langt utover det normale. Han nærmer seg nå pensjonsalder.
Selv om han har etterspurte kvalifikasjoner, antas at han i kraft
av alder likevel vil ha begrensete muligheter på arbeidsmarkedet.
Konsekvensene for Ellingsen ved en oppsigelse er meget alvorlige.
Forsvaret
er en stor virksomhet med mange oppgaver. Med de kvalifikasjonene
han besitter, er det etter det opplyste mulig å gi ham
arbeidsoppgaver som reelt sett ikke krever sikkerhetsklarering.
Etter rettens syn kunne arbeidsgiver lagt til rette for at han kunne
få slikt arbeid, slik man forsøkte før
han ble sykmeldt.
Etter en samlet vurdering hvor bla
arbeidsgivers behov for å si opp Ellingsen veies opp mot
de alvorlige konsekvensene det har for ham, og tatt i betraktning
at det anses tvilsomt om det var riktig å frata ham sikkerhetsklarering
fullstendig, er retten kommet til at det var usaklig å si
ham opp og at oppsigelsen skal kjennes ugyldig ..."
Også i EOS-utvalgets årsmelding
for 2001- Dokument nr. 16 (2001-2002), omtales saken. Etter at partens
advokat fremla ytterligere materiale som berørte grunnlaget
for Forsvarsdepartementets tilbakekallelsesvedtak, anmodet utvalget
departementet om å undergi saken en ny uhildet behandling.
Departementet etterkom anmodningen og ga i brev til
utvalget en relativt omfattende redegjørelse for sin saksbehandling
og vurdering, men fastholdt den tidligere avgjørelsen av
realiteten. Senere har partens advokat kommet tilbake og gjort gjeldende
overfor utvalget at departementets brev på flere punkter
inneholder uriktige opplysninger. Anklagene ble særlig rettet
mot departementets fremstilling av samtaler med partens tidligere
overordnede, som disse har reagert på.
Det fremgår at både klareringsavgjørelsen
og det etterfølgende oppsigelsesvedtaket er brakt inn for
domstolene, og vil bli prøvet der. Utvalget anså det
likevel nødvendig å avklare de anklagene som var
reist og ba i brev til departementet om dets kommentarer.
Det følger av Innst. S. nr. 273 (2001-2002)
fra kontroll- og konstitusjonskomiteen om årsmelding for 2001
fra EOS-utvalget - Dokument nr. 16 (2001-2002) at komiteens flertall,
medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti,
ville avvente domstolsbehandlingen før de gikk nærmere
inn i saken. Innstillingen ble avgitt 17. juni 2002.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Sosialistisk
Venstreparti viste til at en enstemmig komité i brev av
11. juni 2002 anmodet om å få oversendt Regjeringsadvokatens
anbefaling av at staten skulle anke saken som ble vunnet av den
tidligere avdelingsdirektøren. De uttalte blant annet:
"... Disse medlemmer konstaterer at Forsvarsministeren
i brev av 13. juni 2002 nektet en enstemmig kontroll- og konstitusjonskomité tilgang
til dette brevet, et brev som er helt sentralt i komiteens oppfølging
av EOS-utvalgets kritikk og beskrivelser av departementets arbeid
med saken. Særlig alvorlig blir saken når statsråden
og departementets pressetalsmann til avisene fastholder at retten
må avgjøre om de 31 påståtte
sikkerhetsbrudd er tilstrekkelig grunnlag for å gå til
oppsigelse av en person som har arbeidet nesten hele sitt liv Forsvaret
og Forsvarsdepartementet, når dette ikke er tatt med i
statens anke i selve rettssaken. Dette kan bety at statsråden
skyver regjeringsadvokaten foran seg i den offentlige debatt. Ved å nekte
komiteen innsyn i det brevet statsråden hevder er hennes grunnlag,
sørger statsråden for at komiteens kontrollarbeid
med statsrådens styring av departementet blir umuliggjort.
Dette kan ikke disse medlemmer akseptere da det vil kunne utlegges
til at regjeringen selv kan hindre kontroll- og konstitusjonskomiteen
det innsyn komiteen selv mener er nødvendig ..."
Komiteens mindretall fremmet på denne
bakgrunn følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen oversende Stortinget
det av kontroll- og konstitusjonskomiteen etterspurte brev fra Regjeringsadvokaten
til Forsvarsdepartementet."
I brev av 11. juni 2002 fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
til forsvarsminister Kristin Krohn Devold (vedlegg 4), viste komiteen
til behandlingen av Dokument nr. 16 - Årsmelding for 2001
fra EOS-utvalget. Komiteen viste videre til statsrådens
uttalelser i Dagsavisen samme dag, der det blant annet fremgikk
at departementet hadde anket "personalsaken" etter anbefaling fra
regjeringsadvokaten. Komiteen ba i brevet om å få oversendt
Regjeringsadvokatens brev til Forsvarsdepartementet.
I svarbrev til komiteen av 13. juni 2002, (vedlegg
5) uttalte statsråden blant annet:
"Det er fast og langvarig praksis for at slik korrespondanse
ikke gis ut. Dette er begrunnet i tungtveiende reelle hensyn, herunder
behovet for å bevare fortrolig kommunikasjon mellom regjeringen og
den fast interne advokat."
Det ble videre vist til at det er av avgjørende
betydning at advokaten i tilknytning til verserende rettssaker, kan
gi sin vurdering av alle sider av en sak i full fortrolighet.
Forsvarsdepartementet fant på denne
bakgrunn ikke å kunne gi kontroll- og konstitusjonskomiteen
innsyn i det etterspurte dokumentet fra Regjeringsadvokaten.
Under stortingsdebatten 19. juni 2002 uttalte
forsvarsminister Kristin Krohn Devold blant annet følgende:
"… Dernest vil jeg si at denne saken, som
omtales som "Sak 1", nå har versert under tre statsråder.
Det EOS-utvalget har kritisert, har i første rekke vært
saksbehandlingen i departementet i denne perioden. Grunnen til at
det er så viktig å lytte til kritikken fra EOS-utvalget,
er at uavhengig av hva som er rett og galt i denne saken, om det
var grunnlag eller ikke grunnlag for bortfall av sikkerhetsklareringen
- det skal avgjøres i domstolen - så er det viktig
at det ikke kan reises spørsmål ved integriteten
til departement, FO/S og Forsvarets overkommando når
en behandlet enkeltindividet, slik situasjonen er her."
Forsvarsministeren uttalte videre:
"... Så igjen til selve saken som står
for domstolen, og som jeg selvfølgelig ikke kan gå inn
i realitetene på. Det å erkjenne at departementet
har hatt en saksbehandling som kunne vært bedre i hele
den perioden saken har ligget der, fra 1999 til i dag, og komme
med forslag til forbedringer, det kan jeg gjøre, men derfra å trekke den
konklusjon at de prinsipielle spørsmål som selve sikkerhetsklareringsbortfallet
stiller, ikke skal få sin avklaring i domstolene, det er
en annen sak. Derfor har jeg anket saken, og den beslutningen er
min. …"
Forsvarsministeren uttalte også:
"Jeg vil nøye meg med kort å bemerke
at jeg er kjent med at Forsvaret har tilbudt vedkommende en stilling, der
formuleringen er - så vidt jeg kan huske - en adekvat stilling.
Jeg synes at nærmere spesifikasjon av hva det skal være
bør skje i kommunikasjon mellom vedkommende og arbeidsgiver,
som i dette tilfellet er Forsvaret."
Det fremgikk av pressemelding fra Forsvarsdepartementet
datert 20. desember 2002:
"Forsvarsdepartementet har trukket anke over en dom
i Oslo tingrett som gjelder en personalsak i Forsvaret. Dette betyr
at saken ikke kommer opp for lagmannsretten.
Det falt
dom i saken i Oslo tingrett 25. april i år. Dommen ble
anket av Forsvarsdepartementet. Forsvarsdepartementet har senere
søkt å få til et forlik som begge parter
kan akseptere. Forsvarsdepartementet beklager at man ikke har lykkes å oppnå et
forlik, og ut fra en samlet vurdering har Forsvarsdepartementet besluttet å trekke
anken.
Dette innebærer at oppsigelsen av
den person det gjelder fra stilling som avdelingsdirektør
i Forsvarets Overkommando kjennes ugyldig, og at han har rett til gjeninntreden
i stilling i Forsvaret. Det fremgår også av dommen
i tingretten at han tilkjennes oppreisning med 50 000 kroner, samt
saksomkostninger pluss renter."
I brev av 21. januar 2003 fra kontroll- og konstitusjonskomiteen
til statsråd Kristin Krohn Devold, fremgår det
at komiteen var kjent med at Forsvarsdepartementet hadde trukket
anken i oppsigelsessaken og at dette innebar at tingrettens dom
var endelig og rettskraftig.
Komiteen reiste blant annet spørsmål
om hvilke vurderinger som lå til grunn for å anke
tingrettens dom, og hvilke vurderingen som lå til grunn
for å trekke anken. Videre stilte komiteen blant annet
spørsmål om hvilke konsekvenser som er trukket
av dommens slutning.
I svarbrev fra forsvarsminister Kristin Krohn
Devold av 27. januar 2003 (vedlegg 6) bekreftet statsråden
at oppsigelsessaken nå var ute av rettsapparatet. Det fremgikk
imidlertid at vedkommende avdelingsdirektør 27. august
2001 også stevnet staten v/Forsvarsdepartementet
for retten for å ha fratatt ham sikkerhetsklareringen.
Sikkerhetsklareringssaken er foreløpig ikke behandlet i
rettsapparatet.
Statsråden uttalte at hun etter en
fornyet helhetsvurdering valgte å trekke anken. Sentralt
i helhetsvurderingen var menneskelige hensyn i en vanskelig personalsak.
Spesielt den belastningen det ville medført for motparten
at saken ikke ville kunne avklares endelig før i andre
halvdel av 2003, ble tillagt avgjørende vekt.
Når det gjaldt spørsmålet
om oppfølging av dommen, uttalte statsråden følgende:
"I prosesskrift til Borgarting lagmannsrett av 20. desember
2002 ble det meddelt at anken trekkes. Borgarting lagmannsrett har
ennå ikke avsagt en hevingskjennelse. Departementet har
likevel allerede fulgt tingrettens dom på følgende
måte:1. Den
7. januar 2003 ble det i brev fra departementet til Forsvarets overkommando
presisert at Forsvaret skal legge til rette for at vedkommende kan gjeninntre
i stilling som avdelingsdirektør ved Forsvarets overkommando,
dette i henhold til dommen i tingretten. Departementet forutsatte
at Forsvarets overkommando foretok en fornyet vurdering av vedkommendes
sikkerhetsklarering. Forsvarets overkommando har i brev av 15. januar 2003
(vedlegg) gitt vedkommende tilbud om stilling som avdelingsdirektør
i Forsvarets logistikkorganisasjon. Forsvarets overkommando skal nedlegges.
Dette innebærer at tilsvarende stilling som vedkommende
hadde i Forsvarets overkommando, faller bort. Dette er bakgrunnen
for at vedkommende er tilbudt jobb som avdelingsdirektør
i Forsvarets logistikkorganisasjon.
2. Den 8. januar 2003 ble oppreisning med
kr 50 000,- med tillegg av 12 % årlig rente, totalt
kr 54 244, utbetalt.
3. Den 8. januar 2003 ble det i brev til
motparten informert om at departementet ville dekke motpartens saksomkostninger
i forbindelse med ankebehandlingen.
4. Jeg er kjent med at saksomkostningene
som vedkommende er tilkjent av tingretten, kr 212 864,- med tillegg
av 12 % årlig rente, i henhold til vanlig praksis
ble overført fra regjeringsadvokatens konto av 23. januar
2003 til vedkommendes advokats klientkonto."
Når det gjaldt komiteens spørsmål
om statsråden i lys av slik saken nå står,
mente at hennes informasjon til Stortinget eller Stortingets organer
hadde vært tilstrekkelig presis og opplysende, uttalte
statsråden blant annet:
"Som det fremgår ovenfor har jeg imidlertid
i brev til EOS-utvalget 5. desember 2001 omtalt innholdet i to møter
utfra departementets skriftlige nedtegnelser fra møtene,
basert på departementets oppfatning av hva som ble sagt
på møtene, uten at man på forhånd
skriftlig hadde forsikret seg om at alle møtedeltakerne
var enige i denne oppfatning. Dette var utvilsomt meget uheldig.
Jeg uttalte derfor i brev til EOS-utvalget 29. mai 2002 at jeg er
enig med utvalget i at departementet burde ha benyttet en skriftlig
behandlingsmåte overfor vitner som tidligere i saken hadde
gitt skriftlige forklaringer. Jeg har fulgt opp dette ved å gi
ovennevnte instruks til departementsråden 8. juni 2002,
jeg omtalte at departementet ville forbedre rutinene i brevet til
Sosialistisk Venstrepartis stortingsgruppe 12. juni 2002, og jeg
fastslo dette i stortingsdebatten 19. juni 2002."
I brev av 25. mars 2003 fremmet komiteen ytterligere spørsmål
til statsråd Kristin Krohn Devold.
Komiteen viste til at det i brev til Sosialistisk
Venstrepartis stortingsgruppe av 12. juni 2002 ble varslet at rutiner
ville bli endret på saksbehandlingssiden og spør hvordan
de nye rutinene blir satt i verk. Komiteen ba dessuten om å få oversendt
eventuelle nye interne retningslinjer.
Komiteen viste videre til at registrering av
opplysninger om sikkerhetsbrudd hadde vært et moment i
den angjeldende personalsaken. Komiteen ba om å få oversendt
kopi av retningslinjer for dette registeret samt kopi av eventuell
konsesjon fra Datatilsynet.
Komiteen spurte videre om dommen var fulgt opp
på en måte som begge parter aksepterte og ba om å få en kopi
av stillingsinstruks for den stillingen i Forsvarets logistikkavdeling
som det ble referert til i brevet.
Komiteen viste avslutningsvis til at statsråden
i Stortinget 19. juni 2002 ga uttrykk for at vedkommende var tilbudt
en stilling, så vidt statsråden var kjent med
en adekvat stilling. Komiteen ba opplyst om det etter statsrådens
syn ville være mulig å foreta innplassering av
vedkommende i adekvat stilling uten at vedkommende hadde sikkerhetsklarering.
I svarbrev fra forsvarsminister Kristin Krohn
Devold av 2. april 2003 (vedlegg 7) ble det innledningsvis vist til
at vedkommende 27. august 2001 stevnet staten v/Forsvarsdepartementet
for tapet av sikkerhetsklarering og at hun i redegjørelsen
hadde forsøkt å unngå å komme
inn på forhold som kunne bli gjenstand for tvistepunkter
under denne rettssaken.
Det ble videre redegjort for at det i instruks
til departementsråden var understreket betydningen av å utarbeide
skriftlige referater i slike saker og at referatene måtte
være godkjent av eller forelagt møtedeltakerne.
Når det gjaldt komiteens spørsmål
vedrørende den tilbudte stilling, uttalte statsråden
blant annet:
"Oslo tingretts dom i oppsigelsessaken fant oppsigelsen
ugyldig, men gir ikke derved vedkommende rett til å få sine
opprinnelige arbeidsoppgaver i FO/I tilbake. Forsvarets
overkommando legges ned fra 1. august 2003. Forsvarets overkommando
har tilbudt vedkommende en avdelingsdirektørstilling i
Forsvarets logistikkorganisasjon/IKT-staben (FLO/IKT). Arbeidsstedet
er Kolsås i Bærum. Forsvarets overkommando (FO)
opplyser at stillingen det er snakk om er en sentral stabsstilling.
Stillingen har ikke personell direkte underlagt seg, men det har
heller ikke stillinger på tilsvarende nivå i for
eksempel dagens Informatikkstab i Forsvarets overkommando (FO/I).
Vedkommende vil likevel inneha et betydelig ansvar ved å kunne
nytte personellressurser i staben for å gjennomføre
de oppgaver som er tillagt stillingen.
Stillingsbeskrivelsen
for stillingen og organisasjonskartet for FLO/IKT ligger
vedlagt. Den tilbudte stillingen er i organisasjonskartet betegnet
som Ressursstyring - Avdelingsdirektør (PEG, RS). Som det
fremgår av vedlagte brev fra FO til vedkommende datert
3. februar 2003, er stillingen avlønnet i lønnstrinn
72 på statens regulativ. Da vedkommende arbeidet i FO/I
ble han til sammenligning avlønnet i lønnstrinn
58."
Det ble i statsrådens svarbrev av 2.
april 2003 også redegjort for rutinene i forbindelse med
sikkerhetsbrudd. Det ble vist til forskrift om sikkerhetsadministrasjon
fastsatt ved kongelig resolusjon 29. juni 2001 med hjemmel i sikkerhetsloven
av 20. mars 1998. § 4-5 i denne forskriften pålegger
at rapporterte sikkerhetstruende hendelser skal registreres.
Det fremgikk at Forsvarets overkommando oppfattet at
den registreringen av sikkerhetsbrudd som foretas i FO i dag, i
henhold til gjeldende lov- og forskriftsverk ikke var underlagt
konsesjonsplikt. Det fremgikk videre at departementet hadde bedt
FO gå i dialog med Datatilsynet for å forsikre
seg om at denne vurderingen også kunne deles av dem.
I brev fra forsvarsminister Kristin Krohn Devold
til kontroll- og konstitusjonskomiteen av 2. mai 2003 (vedlegg 8),
ble det redegjort for at Forsvarets overkommando (FO) 1. april 2003
hadde møte med Datatilsynet for å avklare om FOs
Administrasjonsdatabase (Adm DB) var melde- eller konsesjonspliktig
etter dagens personopplysningslov.
Det fremgikk at Datatilsynet, basert på de
fremlagte opplysningene, konkluderte med at FOs Adm DB var unntatt
melde- og konsesjonsplikt etter forskrift til personopplysningsloven § 7-16.
Datatilsynet antok videre at databasen ikke hadde vært
melde- eller konsesjonspliktig før dagens lover og forskrifter
trådte i kraft i 2001.
I Årsmelding for 2002 fra Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget),
Dokument nr. 16 (2002-2003) blir det vist til at utvalget i de to
foregående årsmeldingene har redegjort for behandlingen
av en klagesak om tilbakekall av sikkerhetsklareringen til en sivilt
ansatt i Forsvarets overkommando.
Utvalget mottok i 2002 en ny klage fra vedkommendes
advokat, hvor det ble hevdet at Forsvarsdepartementet ved ny realitetsbehandling
av saken hadde gjengitt samtaler med sentrale vitner på en
feilaktig måte. Departementet fastholdt i sin uttalelse
til klagen at vitnene etter deres syn var korrekt gjengitt, og at
det bare kunne tas til etterretning at det i ettertid var divergerende
oppfatninger av hva som var blitt sagt.
I sitt avsluttende brev til departementet av
24. mai 2002, påpekte utvalget blant annet det uheldige
i at departementet kun benyttet en muntlig saksbehandlingsmåte
overfor vitner som tidligere i saken hadde gitt skriftlige forklaringer,
og hvis forklaringer departementet selv syntes å ha tillagt
vekt. Når departementet oppfattet at vitnene hadde gått
fra sine skriftlige forklaringer, og departementet anså det
for å være av betydning for saken, hadde det vært
naturlig å foreholde vitnene dette, og gjennom en skriftlig
behandling forsikre seg om at det var en riktig forståelse.
Utvalget uttalte avslutningsvis at det fant
disse manglene ved saksbehandlingen kritikkverdige. Det fremgikk
av dette brevet at utvalget avsluttet sin behandling av saken, men
utvalget ba om å bli orientert dersom departementet fant
grunn til å iverksette ytterligere behandling av saken.
Departementet sa seg i brev 29. mai 2002 enig
med utvalget i at en skriftlig saksbehandlingsmåte burde
ha vært benyttet, fordi det ville ha gitt bedre tillit
til saksbehandlingen hos alle parter. Departementet forsikret om
at man ville ta med seg erfaringene fra denne saken i fremtidig
saksbehandling.
Som et ledd i behandlingen av personalsaken,
besluttet komiteen å avholde en åpen kontrollhøring
tirsdag 10. juni 2003, jf. reglement for åpne kontrollhøringer.
Owe Ellingsen og forsvarsminister Kristin Krohn Devold
ble invitert og møtte til høring.
De problemstillingene komiteen ønsket å få belyst under
høringen var:
– hvorvidt
statsråd Kristin Krohn Devold uttrykte seg korrekt da hun
i Stortinget i juni i fjor sa at vedkommende var tilbudt en stilling,
så vidt hun visste en adekvat stilling
– hvorfor statsråden
ikke i større grad hadde fulgt opp EOS-utvalgets anmerkninger
i saken
– hvorfor statsråden
valgte å anke, for så senere å trekke
anken.
Komiteen besluttet at det ville falle utenfor
temaet for høringen å ta opp spørsmål
knyttet til tolkningen av den rettskraftige dommen i oppsigelsessaken
og spørsmål knyttet til tap av sikkerhetsklarering
i den konkrete saken, ettersom denne fortsatt er til behandling
i rettsapparatet.
I brev av 6. juni 2003 opphevet Owe Ellingsen
taushetsplikten for kontroll- og konstitusjonskomiteens medlemmer.
Innstillingen fra komiteen er som følge av dette ikke anonymisert.
Stenografisk referat fra høringen følger
som vedlegg til denne innstillingen.
Komiteen mottok 13. juni 2003 brev fra statsråd Kristin
Krohn Devold der hun viser til følgende spørsmål
stilt av Carl I. Hagen under høringen:
"Har det skjedd at noen andre har mistet sikkerhetsklareringen
for en stilling, uten å ha mistet stillingen?"
Som svar på spørsmålet
legger statsråden ved brev fra Forsvarets overkommando
av 12. juni 2003 hvor de forhold Carl I. Hagen tok opp blir besvart.
Det fremgår av brevet:
"Sikkerhetsklarering er et kvalifikasjonskrav for
de aller fleste stillinger i Forsvaret. På det nivået
Ellingsen er tilsatt, er det ikke eksempler på stillinger
uten krav til klarering. Etter FO’s oppfatning medfører
tap av sikkerhetsklarering derfor at tjenestemannen ikke lenger innehar
de nødvendige kvalifikasjoner for stillinger med krav til
sikkerhetsklarering, for eksempel avdelingsdirektørstillinger.
Vi viser for øvrig til hva Oslo tingrett sier i dom om
oppsigelse, 25. april 2002: "Ellingsen har anført
at sikkerhetsklarering ikke er noen kvalifikasjon. Sikkerhetsklarering
gis eller opprettholdes dersom det ikke er tvil om vedkommendes
sikkerhetsmessige skikkethet. Sikkerhetsmessig skikkethet må etter
rettens oppfatning klart anses som en kvalifikasjon. I sikkerhetsklarering
ligger implisitt at vedkommende har denne kvalifikasjonen. Retten
er derfor ikke enig i Ellingsens anførsel om at sikkerhetsklarering
ikke er en kvalifikasjon."
Dette betyr at
retten deler FO’s syn om at sikkerhetsklarering er en kvalifikasjon.
Sivilt
ansatte forvaltes av Forsvarets driftsenheter. Tilsetting og eventuelt
oppsigelse av sivile skjer gjennom regionale Tilsettingsråd
etter innstilling fra lokal sjef. Utover saker som gjelder FO som
organisasjon, får FO kjennskap til oppsigelsessaker kun
dersom vedkommende klager på et slikt vedtak. Vi har derfor
ikke mulighet til å gi et uttømmende svar på det
spørsmål som ble stilt under høringen
i Stortingets Kontroll- og konstitusjonskomite. FO kjenner ikke
til tifeller der sivilt personell har mistet sikkerhetsklarering
uten å ha mistet stillingen, men utelukker ikke at omplassering kan
ha skjedd i enkelte tilfeller."
I tillegg til korrespondansen med forsvarsminister Kristin
Krohn Devold, har komiteen mottatt gjenparter av korrespondansen
mellom EOS-utvalget og forsvarsministeren. Komiteen har dessuten
mottatt en rekke henvendelser fra Owe Ellingsens advokat, advokatfirmaet
Deloitte & Touche, og brev fra enkeltpersoner som har uttalt
seg om saken.
Vedlagt innstillingen følger en oversikt
over alle dokumentene i saken som inngår i Stortingets
journalbase.