Hovedmålene i Regjeringens økonomiske
politikk er arbeid til alle, videreutvikling av det norske velferdssamfunnet,
rettferdig fordeling og en bærekraftig utvikling. Et sterkt
og konkurransedyktig næringsliv er en forutsetning for å nå disse
målene. Norge skal ligge i tet på viktige områder
innenfor kunnskap, teknologi og verdiskaping.
Regjeringen legger med dette fram en proposisjon om
innretning og organisering av det næringsrettede virkemiddelapparatet.
Følgende institusjoner og virkemidler omtales i proposisjonen
og inngår i begrepet "virkemiddelapparatet":
Institusjoner:
– Argentum
Fondsinvesteringer AS
– Garanti-Instituttet for Eksportkreditt
(GIEK)
– GIEK Kredittforsikring AS
– INTSOK
– NORAD
– Norfund
– Norges Eksportråd
– Norges Turistråd
– Norsk Designråd
– Norsk Romsenter
– SIVA - Selskapet for industrivekst
SF
– Statens nærings- og
distriktsutviklingsfond
– Statens veiledningskontor for
oppfinnere
– Utenrikstjenesten
Virkemidler som ikke forvaltes av ovenstående
institusjoner:
– Bedriftsinformasjon
på Internett (BEDIN)
– Bevilgning til Euro-Info Centres
– Næringsrettede virkemidler
i Norges forskningsråd
– Offentlig støttede
eksportkreditter
– Offentlige oppdrag om rådgivning
og teknologiformidling gjennom Teknologisk Institutt (TI) og Veiledningstjenesten
i Nord-Norge (VINN)
I 2003 er det bevilget om lag 3,1 mrd. kroner
over statsbudsjettet til virkemiddelapparatet. I tillegg kommer
bevilgninger til fylkeskommunene som igjen vil fordele midler til
noen institusjoner.
Det legges til grunn at innovasjon skal være
det sentrale målet for de næringsrettede virkemidlene
sett under ett. Konklusjonene i proposisjonen er en del av Regjeringens
arbeid med en helhetlig innovasjonspolitikk.
Et høyt innovasjonsnivå er
avgjørende for økonomisk vekst. Et godt samspill
mellom næringsliv og offentlig sektor er viktig for å oppnå dette.
Regjeringen legger opp til at både nærings- og
regionalpolitikken skal ha økt fokus på innovasjon.
Mens gode rammebetingelser skal sørge for økt
innovasjon i bredden av norsk næringsliv skal virkemiddelapparatet
bidra til å utløse konkrete prosjekter med potensial
for verdiskaping. Målrettingen av de direkte virkemidlene
for næringslivet skal medføre en klarere avgrensning
og prioritering av innsatsen slik at virkemidlene blir effektive
verktøy i en helhetlig innovasjonspolitikk. Målsettingen
innebærer at det etableres et felles overordnet rammeverk
for hele virkemiddelapparatet. Brukerne skal stå i fokus
for virkemiddelapparatet. Dette betyr at virkemidlene skal tilbys
gjennom en enhetlig brukerfront hvor så mange av de direkte
virkemidlene som mulig er tilgjengelige.
Det sentrale målet for virkemiddelapparatet
skal være å bidra til økt innovasjon
i næringslivet over hele landet. Regjeringen foreslår
videre at hovedmålet for virkemidlene suppleres med tre
fokusområder og fem prioriterte målgrupper. Dette
skal gi innsatsen en klarere retning og sørge for at ressursinnsatsen
blir mer helhetlig og konsistent. Målrettingen skal sikre
at ressursene går til formål som gir mest mulig
verdiskaping i Norge. Fokusområdene er pekt ut både
fordi disse områdene har stor betydning for innovasjonsevnen
og fordi direkte virkemidler kan bidra til å utløse økt
verdiskaping innenfor disse feltene. Målgruppene representerer
aktører som står for mye nyskaping og som ofte
har prosjekter der offentlig innsats kan utløse økt verdiskaping.
Vektleggingen på fokusområder og målgrupper
bør variere i tråd med næringslivets
ulike utfordringer over hele landet. Regionale strategier skal derfor
spille en viktig rolle for virkemiddelbruken.
Regjeringen foreslår i proposisjonen
en ny organisering som vil styrke virkemiddelapparatets evne til å oppnå de
målsettinger som skisseres og rette innsatsen mot de utpekte
fokusområdene. En god organisering med brukerne i sentrum
skal sørge for at overordnede prioriteringer og tildelte
ressurser benyttes så effektivt som mulig til beste for
verdiskaping over hele landet. Den viktigste organisatoriske endring
som foreslås er å opprette en ny enhet for innovasjon
og internasjonalisering basert på virkemidlene i dagens
SND, Norges Eksportråd og Statens veiledningskontor for
oppfinnere (SVO).
Både innenfor nærings- og
handelspolitikk, forskningspolitikk, regionalpolitikk,
fiskeripolitikk og landbrukspolitikk legges nå mange av
de samme premisser til grunn for virkemiddelbruk. Dette er en utvikling
som er tydeliggjort de siste årene ved at aktørene
i stadig flere sektorer finner at innovasjon er svært viktig
for å nå overordnede målsettinger. Det
gjelder både målsettinger om verdiskaping, bosetting
og levedyktige primærnæringer. En har dermed et
godt grunnlag for å utvikle et mer helhetlig virkemiddelapparat
og for å få ressursene på ulike områder
til å trekke i samme retning.
I proposisjonen fremmes følgende forslag:
– Hovedmålet
for virkemiddelapparatet skal være å bidra til økt
innovasjon i næringslivet over hele landet.
– Virkemiddelapparatet skal fokusere
på områdene:
– Virkemiddelapparatet skal prioritere
følgende målgrupper:
– Virkemiddelapparatet skal ha
en felles front mot brukerne hvor de fleste bedriftsrettede virkemidler skal
være tilgjengelige. Det framtidige virkemiddelapparatet
bør utvikle virkemidler innenfor følgende fire
kategorier:
– Finansiering.
– Rådgivning og kompetansehevende
tiltak.
– Nettverk og infrastruktur.
– Profilering av norsk næringsliv
i utlandet.
– Det opprettes fra 1. januar
2004 en ny enhet for innovasjon og internasjonalisering basert på virkemidlene
i dagens SND, Norges Eksportråd og SVO. Den nye enheten
vil ta opp i seg enkelte av Forskningsrådets innovasjonstiltak.
Regjeringen vil komme tilbake til hvilke konkrete program som bør
overføres når de berørte departement
i samarbeid med den nye enheten og Norges forskningsråd har
vurdert saken nærmere. Det kan videre være aktuelt å overføre
oppgaver knyttet til forvaltning av enkelte virkemidler fra Nærings-
og handelsdepartementet til den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenheten.
I første omgang vil Regjeringen overføre tilskuddet
til programvirksomheten i regi av Teknologisk Institutt (TI) og
VINN til den nye enheten. På sikt vil man også vurdere
om forvaltningen av hele eller deler av bevilgningene til designformål
og reiseliv bør overføres til den nye innovasjons-
og internasjonaliseringsenheten.
– Rammen for distriktsrettede
fond utvides fra 500 mill. kroner til 1 mrd. kroner. For å gjøre
fondene operative i forhold til målsettingen vil det bli
vurdert om utvidelsen bør komme gjennom en økning av
såkornfondene, andre ordninger, eller en kombinasjon av
disse. Regjeringen vil komme tilbake til konkrete forslag vedrørende
utvidelsen av fondene senest i statsbudsjettet for 2004.
– Eierskapet til Argentum Fondsinvesteringer
AS overføres til Nærings- og handelsdepartementet.
– Investeringsfondet for Øst-Europa
skal kunne investere i landene i Samveldet av uavhengige stater
(SUS), Albania, Bulgaria, Bosnia-Hercegovina, Kroatia, Makedonia,
Romania og Serbia og Montenegro.
– Den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenhetens
utsendinger i utlandet integreres i utenrikstjenesten og får
status som spesialutsendinger.
– Den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenheten
organiseres som et særlovsselskap.
– Norsk Romsenter omdannes til
et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.
– SIVA arbeider for å utvikle
sterke regionale og lokale verdiskapingsmiljøer over hele
landet og har utviklet et omfattende nettverk av innovasjonsselskap
som legger til rette for nyskaping. SIVA har utviklet seg fra å være
eiendomsaktør til et moderne innovasjons- og investeringsselskap.
SIVA er et konsern som, foruten morselskapet som er organisert som
et statsforetak, består av ca. 35 datterselskaper. I tillegg
kommer omlag 65 tilknyttede og felleskontrollerte selskaper samt
ca. 20 andre nærstående selskaper. SIVAs arbeid
har grenseflater både mot Norges forskningsråd
og den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenheten. SIVA spiller
i dag en rolle både som eier av fysisk infrastruktur, tilrettelegger
gjennom innovasjonsselskaper, og som investor i såkorn-
og venturefond. Departementet vil gjennomgå SIVAs virksomhet
med sikte på en avklaring av SIVAs framtidige rolle, herunder
en eventuell omdanning til statsaksjeselskap som omtalt i St.meld.
nr. 22 (2001-2002). I proposisjonen foreslås at SIVAs engasjement
i tre næringsparker i Balticum avvikles på sikt.
En sammenslåing av SND, Norges Eksportråd
og SVO vil kunne gi stordriftsfordeler, herunder besparelser knyttet
til samkjøring av administrative funksjoner og en eventuell
reduksjon i antall ansatte på hovedkontoret. Videre kan
det komme til nedbemanning som følge av at Norges Eksportråds
privatfinansierte konsulenttjenester skal overlates til det private markedet.
Når det gjelder mulige innsparinger
tilknyttet distriktskontorene og utekontorene vil dette avhenge
av hvilken struktur styret for den nye institusjonen velger å utvikle
for å oppfylle de politiske styringssignalene.
Sammenslåingen vil kunne bli betraktet
som virksomhetsoverdragelse i henhold til arbeidsmiljølovens § 73.
I så tilfelle vil de tre institusjonenes ansatte stille likt
med hensyn til muligheter i den nye enheten og ansattes opparbeidede
rettigheter vil videreføres.
Selv om det er mulig å hente ut synergigevinster
ved den type sammenslåinger som det legges opp til i proposisjonen,
viser forskning at å lykkes med slike prosesser krever
meget godt gjennomførte integreringsprosesser. På det
nåværende tidspunkt finnes ingen fullstendig oversikt
over hva omorganiseringen vil koste eller mulige gevinster. En slik
oversikt må utarbeides i tett samarbeid med de berørte
institusjonene.
De kostnader som vil kunne påløpe
kan deles i tre kategorier: avgangsstimulerende tiltak og flytting, systemrelaterte
kostnader og andre engangskostnader. Systemrelaterte kostnader som
vil følge med en integrering er utgifter til integrering
av IT-systemer, opplæring og arkivfunksjoner. Andre engangskostnader
innebærer frikjøp av lokaler, omprofilering og
et eget integrasjonsprosjekt.
De største fordelene ved en ny organisering
vil tilfalle brukerne gjennom mer integrerte virkemidler, mer fleksibel
kompetanse i virkemiddelapparatet og en mer enhetlig inngangsport
til institusjonene. De økonomiske gevinstene relaterer
seg til en eventuell reduksjon i antall ansatte, innsparinger i
leie av lokaler, mer effektiv drift av IT-systemer, og en samordning
av administrative tjenester. Disse gevinstene vil komme årlig
i form av reduserte administrasjonskostnader.
Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget
med forslag til særlov for den nye enheten for innovasjon
og internasjonalisering.
Lov om Statens nærings- og distriktsutviklingsfond skal
oppheves. Regjeringen vil komme tilbake til Stortinget med denne
saken.
Forvaltningsorganet Norsk Romsenter vil bli opprettet
den 1. januar 2004.
I henhold til stiftelsesloven tilligger det
en stiftelses styre å oppheve stiftelsen. Denne prosessen
kan ikke styres av stifterne. Regjeringen vil holde Stortinget orientert
om hva som videre vil skje med stiftelsene Norges Eksportråd
og Norsk Romsenter.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Bendiks H. Arnesen, Grethe Fossli, Aud Gaundal og Rita Tveiten,
fra Høyre, Silja Ekeland Bjørkly, Ivar Kristiansen
og Michael Momyr, fra Fremskrittspartiet, fung. leder Øystein
Hedstrøm og Lodve Solholm, fra Sosialistisk Venstreparti, Åsa
Elvik og Inge Ryan, fra Kristelig Folkeparti, Rigmor Andersen Eide
og Olaf Gjedrem, og fra Senterpartiet, Odd Roger Enoksen,
viser til St.prp. nr. 51 (2002-2003) om virkemidler for et innovativt
og nyskapende næringsliv. Proposisjonen har som mål å etablere
en politikk for økt innovasjon i hele Norge, med utgangspunkt
i at et innovativt og nyskapende næringsliv danner grunnlaget
for lønnsomhet og arbeidsplasser.
Komiteen viser til proposisjonens
utgangspunkt om at næringslivet skal ha rammebetingelser
som bidrar til nyskaping og langsiktig lønnsomhet.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti vil påpeke at det viktigste for
norsk næringslivs vekstevne er de generelle rammevilkårene.
De generelle rammevilkårene skal være konkurransedyktige
og stabile. Dette er nødvendig for å legge til
rette for høyest mulig verdiskaping. Rammevilkårene
skal sørge for at markedene fungerer godt og at det er
en effektiv ressursutnyttelse i økonomien. Flest mulig
bedrifter bør klare seg uten støtte fra virkemiddelapparatet,
bl.a. fordi offentlig medvirkning gir konkurransevridninger. På en
del områder trengs det likevel direkte virkemidler for å øke
verdiskapingen i konkrete prosjekter og nå andre politiske
målsettinger.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen siden høsten 2001 har forbedret de generelle
rammevilkårene betraktelig. I samarbeid og dialog med partene
i næringslivet har lønnsveksten kommet nedover,
renten har gått ned fra 7 pst. til 5,0 pst., kronen er
svekket, og skatter og avgifter er blitt kraftig redusert med nesten
20 mrd. kroner.
Disse medlemmer viser til også til
at globaliseringen skaper grunnlag for politisk konkurranse mellom land
om vilkår for næringsdrift, ved at bedrifter flytter dersom
de samlede betingelsene for driften gjør lønnsomheten
dårligere enn i andre land. I den konkurransen er gode
generelle rammevilkår spesielt viktig. Men gode rammevilkår
er ikke nok, de må også være stabile.
Stabile rammevilkår reduserer næringslivets kostnader
knyttet til usikkerhet og omstilling. Det er lettere å utarbeide
rasjonelle planer, spesielt for langsiktige investeringer, når
bedriftenes rammebetingelser ligger fast. Erfaringer tilsier at
stabile rammevilkår også er viktig når
det gjelder valg av lokaliseringsland. Stabilitet i form av en jevn
og balansert økonomisk utvikling har derfor betydning for
verdiskapingen, og må være et mål i politikkutformingen.
Komiteen viser til
at de direkte virkemidlene er et viktig element i slike rammebetingelser,
for å bidra til å utvikle nødvendige
og lønnsomme prosjekter som ellers ikke ville blitt iverksatt.
Komiteen viser til proposisjonen,
som understreker at det sentrale målet for virkemiddelapparatet skal
være å bidra til økt innovasjon i hele
landet. Brukerne skal stå i fokus for virkemiddelapparatet,
der virkemidlene skal tilbys gjennom en kompetent, helhetlig, tilgjengelig
og effektiv brukerfront.
Komiteen understreker at det
er viktig at virkemiddelapparatet har en organisering som trekker
i samme retning og som ikke har overlappende mål. Regjeringens
fremlagte proposisjon for å slå sammen virkemidlene
i SND, Eksportrådet og Statens veiledningskontor for oppfinnere
er et skritt i retningen for å få til dette på en
bedre måte enn i dag.
Komiteen viser til at Regjeringen
foreslår å gjøre det næringsrettede
virkemiddelapparatet mer målrettet. Regjeringen foreslår
at hovedmålet for virkemidlene blir økt innovasjon
i hele landet, med tre fokusområder; forskning og kompetanseheving,
idé, utviklings- og kommersialiseringsfasen samt prioriterte
målgrupper.
Komiteen viser til proposisjonen
som understreker at innovasjon er en grunnleggende faktor for økonomisk
vekst og utvikling. Derfor bør næringspolitikken
i større grad dreies mot utvikling av nye og mer produktive
produkter og løsninger.
St.prp. nr. 51 (2002-2003) understreker betydningen av
samspill for å oppnå økonomisk utvikling.
Samspill er definert som en blanding av samarbeid og konkurranse.
Proposisjonen viser til at samarbeid om innovasjon mellom ulike
kompetansemiljøer er svært utbredt.
Komiteen viser til proposisjonens
hovedidé om at virkemidlene ikke skal kompensere for svak
lønnsomhet. En politikk for tryggere arbeidsplasser må derfor
i hovedsak være en forebyggende næringspolitikk,
som stimulerer til nyskaping, innovasjon og kompetanseutvikling
i forkant.
En nasjonal innovasjonspolitikk må være
en innovasjonspolitikk for hele landet. Komiteen forutsetter
at den varslede handlingsplan om en nasjonal innovasjonspolitikk
må ha som formål å utvikle en offensiv
innovasjonspolitikk for hele landet, med virkemidler som er tilpasset
de varierende behov som finnes i ulike regioner og ulike næringer. Komiteen vil
i den anledning vise til den norske innovasjonsundersøkelsen
(2001).
Komiteen vil peke på at
næringsutvikling og økt verdiskaping er nødvendig
for å opprettholde velferdssamfunnet, bidra til høg
sysselsetting og bosetting i alle deler av landet. Det er derfor
viktig med en målrettet satsing for å opprettholde
konkurranseutsatt sektor og for å bidra til næringsutvikling
og nyskaping. Dette forutsetter massiv satsing på forskning
og utvikling, på stimulering av entreprenørskap
og etablerervilje og utvikling av sterke næringsklynger
på områder der Norge har særskilte fortrinn.
Komiteen legger til grunn at
næringslivet selv ber om mer stabile rammevilkår. Komiteen har
merket seg at Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet 2004
vil legge fram en omfattende handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre
og Kristelig Folkeparti, understreker viktigheten av å ha
generelle rammebetingelser som stimulerer til økonomisk
utvikling. Bedriftsbeskatningen i Norge kjennetegnes bl.a. ved en
relativt lav formell skattesats og et relativt bredt skattegrunnlag. En
rapport fra EU-kommisjonen sammenligner effektive skatterater for
EU-landene, hvor det tas hensyn til både de formelle skattesatser,
og hvordan skattegrunnlagene fremkommer. Universitetet i Mannheim har
på oppdrag fra NHO utført tilsvarende beregninger for
Norge. Norge kommer f.eks. godt ut når man beregner gjennomsnittlig
effektiv skatterate for bedrifter med høy avkastning, og
nær gjennomsnittet av EU-landene når man beregner
den marginale effektive skattesatsen. Når bedrift og investor
ses under ett, kommer Norge godt ut i forhold til gjennomsnittet,
men Norge kommer noe dårligere ut i slike sammenlikninger
dersom man inkluderer formueskatten.
Flertallet understreker at i
andre sammenhenger ville det vært vanlig å gi
virkemiddelstruktur og virkemiddelpolitikk en samlet vurdering. Flertallet vil understreke
at en behandling av virkemiddelapparatets struktur ikke kan ses
uavhengig av den politikken som skal føres.
Handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk må spesielt
ta hensyn til forståelsen av en gjensidighet mellom tjenester
og industri. Det skyldes at tjenester er i stor grad med på å frembringe
fysiske produkter, samtidig som fysiske produkter er en integrert
del av nesten ethvert tjenestetilbud. Statistiske oversikter viser
at rundt 80 pst. av de privat sysselsatte arbeider i tjenestenæringer.
Tjenestenæringer er viktige både for sysselsetting
og verdiskaping, og det er omfattende underinvesteringer i innovasjon
spesielt i denne sektoren. Flertallet vil derfor
understreke at en handlingsplan for en helhetlig innovasjonspolitikk
og det fremtidige virkemiddelapparatets prioriteringer må balanseres
i forhold til eksisterende næringsstruktur.
Flertallet mener vi må få en
nasjonal næringslivsstrategi der en systematisk
legger til rette for å videreutvikle næringslivet
i hele landet med utgangspunkt i naturressurser, kapitalstyrke og
kunnskap. Dette innebærer at prinsippet om næringsnøytralitet
må vike til fordel for satsing på klart definerte
områder.
Flertallet mener at sentrale
elementer i en aktiv næringspolitikk må være
en kraftig satsing på forskning og utvikling,
stimulering av entreprenørskap og etablerervilje og utvikling
av sterke næringsklynger på områder der
Norge har særskilte fortrinn. Myndighetene må være
en aktiv medspiller i en slik næringspolitikk og ikke bare
passivt avvente utviklingen.
Flertallet mener en slik målrettet
næringslivssatsing må ta utgangspunkt
i de fortrinn vi som nasjon har: naturressurser, kunnskap og god
tilgang på kapital.
Flertallet viser til flere svært
urovekkende utviklingstrekk for norsk næringsliv
som forutsetter en mer offensiv holdning fra myndighetenes side.
Norge har et høyt innslag av råvarebasert næringsliv,
noe som vil føre til at behovet for omstilling øker.
Videre er konkurranseutsatt sektor blitt bygget ned, bl.a. på grunn
av innfasing av oljeinntektene i økonomien. Globaliseringen
av økonomien stiller også Norge overfor en helt
ny konkurransesituasjon.
Det er derfor viktig at næringslivet
sikres internasjonalt konkurransedyktige rammevilkår -
både når det gjelder de generelle skatte- og avgiftsvilkår,
men også når det gjelder positive virkemidler
fra myndighetenes side, der andre land har vært mer offensive
enn Norge. Dette gjelder ikke minst innen forskning, men også for eksempel
ved bruk av utviklingskontrakter.
Flertallet er svært
bekymret over den utvikling som har funnet sted i seinere tid når
det gjelder utenlandsk oppkjøp av norske bedrifter. Det
vil igjen føre til at hovedkontor flytter ut og med det
svært viktig kompetanse for Norge. Regjeringen har hatt
som sin grunnleggende strategi å forholde seg passiv til
dette, mens utgangspunktet i stedet bør være:
hvordan kan man sikre at hovedkontorer beholdes i Norge - eller
at selskaper ser det som interessant å legge hovedkontoret til
Norge. Dette krever en aktiv og bevisst holdning fra Regjeringens
side.
Flertallet mener det er nødvendig
med et samvirke mellom private krefter og offentlig innsats for å utvikle
en næringspolitikk som sikrer Norge et variert næringsliv
også i en ny konkurransesituasjon.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at påstanden
om at norske bedrifter kjøpes av utlendinger, ikke bygger
på realiteter. Disse medlemmer viser til
at utlendinger i 2002 kun investerte for 6 mrd. i Norge, mens norske
selskaper samme år investerte for 43 mrd. kroner i utlandet.
De 43 mrd. kronene norske bedrifter investerte i utlandet viser
at det finnes investeringsvillig kapital i Norge. Grunnen til at
denne kapitalen likevel investeres i utlandet kan være
at det ikke finnes nok gode prosjekter å investere i innenlands. Disse medlemmer er
derfor opptatt av å øke landets innovasjonsevne.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
har merket seg at Regjeringen i proposisjonen melder at den i forbindelse
med statsbudsjettet for 2004 vil presentere en større sak
om den samlede innovasjonspolitikken "Nasjonal innovasjonsplan". Dette
flertallet vil peke på at det mest vanlige er at
man først utformer politikken og målene og deretter
former eller finner midlene for å oppnå dette. Dette
flertallet stiller seg derfor noe undrende til at Regjeringen
har en omvendt prosess av det vanlige.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti stiller seg undrende til at et flertall
bestående av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet
begrenser ordet innovasjonspolitikken til kun direkte offentlige
virkemidler. Dette relativt snevre innovasjonsbegrepet synes å være
bakgrunnen for at partiene kritiserer at Regjeringen først
legger frem St.prp. nr. 51 (2002-2003) om Virkemiddelapparatet for
deretter å legge frem en handlingsplan for innovasjon. Disse
medlemmer understreker at mer innovasjonsrettede offentlige
virkemidler for næringslivet kun er et av flere elementer
som bør gå inn i en helhetlig innovasjonsplan.
Insentiver til innovasjon, skattesystemet og trygdesystemet, regelverksutvikling,
forskningspolitikk, utformingen av distriktspolitiske virkemidler,
entreprenørskap i skolen og samferdselsløsninger
er eksempler på andre viktige elementer i en helhetlig
innovasjonspolitikk. Disse medlemmer mener derfor
en helhetlig plan for innovasjon bør være sektorovergripende
og se ulike politikkområder i sammenheng.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti vil påpeke
at innovasjonsprosessen forutsetter samspill mellom en rekke private
og offentlige aktører. Formelle og uformelle nettverk som de
kan veksle erfaringer og kunnskap med, og blir utfordret av, kan
bestå av kunder, leverandører, konkurrenter, finansinstitusjoner,
kunnskapsprodusenter, konsulenter og myndigheter. Innovasjon skjer
gjerne lokalt med koplinger nasjonalt og internasjonalt. Disse
medlemmer under-streker at dette viser at det er mange forhold
som påvirker bedriftens innovasjonsevne og langsiktige
konkurranseevne, og at det offentlige virkemiddelapparatet kun er
en faktor av mange. Viktigst av alt er bedriftene og deres private og
offentlige samarbeidspartneres evne til å tenke nytt, velge
gode strategier og utvikle nye produkter, tjenester, markeder og
arbeidsformer. Uten næringslivets eget ønske om å bli
mer innovative skjer det heller ikke noe med vår langsiktige
konkurranseevne. Disse medlemmer påpeker
likevel at det offentlige må legge til rette, motivere,
fjerne hindringer, hjelpe og utløse privat energi gjennom
sin politikk. Skal myndighetene klare å oppfylle denne
rollen på en god måte, forutsetter det en kontinuerlig,
bred og koordinert innsats på tvers av mange politikkområder,
departementale ansvarsområder og av sittende og fremtidige regjeringer
og Storting. Disse medlemmer understreker derfor
at en helhetlig innovasjonspolitikk må favne bredt og inkludere
mange politikkområder. Eksempler på politikkområder
som påvirker innovasjonsevnen er skattepolitikk, arbeidsmarkedspolitikk, konkurransepolitikk,
konkurslovgivning, lover for intellektuell eiendomsrett, familiepolitikk
og forskningspolitikk. Generelle og direkte virkemidler må dra
i samme retning.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at et velfungerende og lønnsomt næringsliv
danner grunnlaget for sysselsetting, verdiskapning og en trygging
og styrking av velferden.
Disse medlemmer mener at det
er viktig å føre en økonomisk politikk
som hindrer en rask og kraftig nedbygging av konkurranseutsatt sektor.
Det er derfor nødvendig å føre en finanspolitikk
som legger til rette for at rentenedgangen kan fortsette. Disse medlemmer vil
peke på at det er nødvendig med en konkurranseutsatt
sektor av en viss størrelse for å ha balanse i
utenriksøkonomien på lang sikt. Det langsiktige
perspektivet gjør det ekstra viktig å ikke svekke konkurranseutsatt
næringsliv altfor sterkt nå.
Etter disse medlemmers vurdering
er det ikke tilstrekkelig å føre en ansvarlig
finanspolitikk. Det er i tillegg nødvendig å føre
en aktiv politikk mot den økende arbeidsledigheten og mot
nedbygging av konkurranseutsatt næringsliv.
Disse medlemmer vil vise til
at Arbeiderpartiet derfor fører en aktiv næringspolitikk,
for å sikre innovasjon og verdiskaping i næringslivet,
og for å kvalifisere arbeidsledige for å hindre
at de faller ut av arbeidsmarkedet.
Disse medlemmer vil peke på at
Arbeiderpartiet i sin næringspolitikk satser på forsknings-
og utviklingskontrakter, SNDs landsdekkende innovasjonsordning
og regional utvikling. Disse medlemmer vil videre
satse på design i norsk næringsliv.
Disse medlemmer peker på at
Norge har et fortrinn i forhold til naturressurser, kunnskap eller kompetanse,
og mener det er nødvendig med vilje til å satse
langsiktig og systematisk på tiltak innenfor disse sektorene,
herunder fornyelse og videreutvikling av blant annet offshore leverandørindustrien,
skipsverftene, fiskeri- og havbruksnæringen og reiselivet.
Disse medlemmer mener at gassen
fra norsk sokkel bør utnyttes til å skape ny industri
og flere arbeidsplasser her hjemme, og at staten må delta
i satsingen på ny infrastruktur og FoU. Disse medlemmer viser
til at disse under behandlingen av stortingsmeldingen om innenlandsk
bruk av naturgass foreslo å opprette et statlig investeringsselskap
som sammen med andre investorer skal investere langsiktig i infrastruktur
for transport av naturgass.
Komiteen viser til
proposisjonen, som peker på at globaliseringen innebærer
at mobiliteten øker, både for innsatsfaktorer
som kapital og arbeidskraft, og for varer og tjenester. Dette er
skjedd på bakgrunn av utvikling innen transport- og kommunikasjonsteknologier,
samt en økende liberalisering av verdenshandelen de siste
tiårene. I en økende globalisert økonomi øker også den
gjensidige avhengigheten mellom land og mellom bedrifter, gjennom
at selskaper i stigende grad handler med hverandre og i stigende
grad eier hverandre. Økt globalisering får den
effekten at positive eller negative utviklinger i én del
av verden raskere får ringvirkninger helt andre steder.
Komiteen vil understreke at for
at norske arbeidsplasser skal overleve i en økende globalisert økonomi
er det viktig å legge vekt på innovasjonsprosesser
som videreutvikler sunne konkurransefortrinn som bidrar til å gjøre
norske arbeidsplasser mer konkurransedyktige, motstandsdyktige mot
utflyttinger og attraktive for investeringer.
Komiteen viser til proposisjonen,
som understreker at innovasjon er en betydelig årsak til økonomisk
vekst. En sunn konkurranseevne er direkte knyttet til faktorer bak
innovasjon, som bl.a. forskning, kompetanse og investeringer i nytt
maskineri, fordi dette er elementer som satt i produktiv sammenheng
er mye vanskeligere å utligne eller kopiere enn faktorer som
lav pris og standardisert rutineproduksjon av varer og tjenester.
Lokal kompetanse og kompetent eierskap, samarbeidsevne, nyskapingsevne
og evne til teknologisk endring er derfor nødvendige ingredienser
som fornyer og forsterker bedriftene og økonomien, og som dermed
gjør arbeidsplasser sikrere.
Komiteen understreker med dette
at økt globalisering ikke betyr at nasjonalstaten står
uten virkemidler for å sikre landet arbeidsplasser. En
aktiv og god næringspolitikk må derfor dreie seg
om å stimulere til økt og bedre forskning, innovasjon,
kompetanse og konkurransedyktige rammebetingelser for å gjøre
norske arbeidsplasser konkurransedyktige, motstandsdyktige mot utflyttinger
og attraktive for investeringer.
Komiteen viser til at et velfungerende
og lønnsomt næringsliv danner grunnlaget for sysselsetting,
verdiskaping og en trygging og styrking av velferden. Komiteen viser
til at alt tyder på at endringene i næringsstrukturen
vil gå raskere i framtiden og at det vil være
krevende å beholde konkurransekraft. For å sikre
verdiskaping og sysselsetting fremover, er det derfor viktig å utvikle
nye bedrifter og legge til rette for at det føres en næringspolitikk
som stimulerer til omstilling, nyskaping og næringsutvikling.
Komiteenviser
til at økonomiske problemer internasjonalt, relativ høy
innenlandsk kostnadsvekst, høy rente og høy kronekurs
nå skaper store problemer for norsk konkurranseutsatt industri.
Mange bedrifter legger ned eller flytter produksjonen til lavkostland
og ledigheten stiger. Dette er problemer som må tas på alvor. Komiteen viser
til at problemene særlig rammer arbeidsintensiv industri.
Denne utviklingen fører til økende arbeidsledighet
og det svekker vårt grunnlag for verdiskaping og velferd.
Dette må etter flertallets,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkepartis,
vurdering, møtes med en langt mer offensiv politikk for arbeid
og verdiskaping på kort og lang sikt enn det Regjeringen
legger opp til i sin politikk. Flertallet viser til
at flere partier ved flere tilfeller de siste årene, senest
våren 2003, har foreslått tiltakspakker for næringsliv
og sysselsetting på flere mrd. kroner.
Flertallet vil peke på at
norsk industri bidrar til å skape verdier og bidrar til
sysselsettingen over hele landet. Nedleggelse og utflytting vil
få størst konsekvenser for distriktene. Derfor
er det også god distriktspolitikk å legge til
rette for å beholde industriarbeidsplassene, samt å skape
nye virksomheter og arbeidsplasser over hele landet.
Flertallet vil peke på virkemiddelapparatets betydning
for å skape næringsliv og arbeidsplasser i hele
landet. Flertallet viser til at bladet "Nytt om næringsutvikling
fra SND" nr. 3/2002, hvor SND sier klart fra at gitt de
samme rammevilkårene som de hadde i 2001, kan de skape
60 000 nye arbeidsplasser. Dette viser viktigheten av å ha
et godt fungerende virkemiddelapparat, som får tilført
tilstrekkelig med økonomiske midler. Flertallet vil
peke på at etterspørselen etter risikokapital
er større enn på lenge, og flertallet vil
legge til rette for en aktiv næringspolitikk gjennom den økonomiske
politikken og gjennom å samordne statens virkemidler for å skape
vekst og nyskaping.
Flertallet viser til at Statistisk
sentralbyrå presenterte i "Økonomiske analyser"
1/2003 en analyse av norsk næringsliv og forhold
av betydning for produksjonen på lang sikt. Et viktig resultat
av undersøkelsen er at Norge fortsatt bruker mindre på forskning
enn gjennomsnittet for OECD-landene. I Norge brukte vi i 2001 1,62
pst. av brutto nasjonalproduktet (BNP) til forskning og utvikling
(FoU), mens gjennomsnittet i OECD var på 2,24 pst. i 2000.
Det er den privatfinansierte forskningen som er lavere enn i andre
OECD-land. En viktig årsak til dette er at Norge har en
mindre forskningsintensiv næringsstruktur enn
de andre OECD-landene. Industrien er fortsatt den sektoren som satser
mest på FoU. FoU-innsatsen øker innenfor industri,
fiskeoppdrett og tjenesteyting, men synker innenfor petroleumssektoren.
Undersøkelsen viser at den økte
FoU-innsatsen i norske bedrifter siden 1997 har ikke ført
til en tilsvarende vekst i innovasjonen. Statistisk sentralbyrå mener
at dette kan skyldes et etterslep i tid mellom FoU og innovasjon,
men også at norske foretak har lav avkastning av FoU-innsatsen.
Den viktigste grunnen til at mange bedrifter ikke satser på innovasjon,
er for høye kostnader og problemer med å skaffe
finansiering til prosjektene.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at hovedmålene
i Regjeringens økonomiske politikk er arbeid til alle, videreutvikling
av det norske velferdssamfunnet, rettferdig fordeling og en bærekraftig
utvikling. Et sterkt og konkurransedyktig næringsliv er
en forutsetning for å nå disse målene.
Norge skal ligge i tet på viktige områder innenfor
kunnskap, teknologi og verdiskaping. Disse medlemmer ønsker
at Norge skal være et av verdens mest nyskapende land,
preget av holdninger og kultur for å skape nytt.
Disse medlemmer understreker
at konkurransedyktige og forutsigbare rammebetingelser er myndighetenes
viktigste bidrag til et lønnsomt og nyskapende næringsliv.
Skal Norge være et attraktivt land å investere
i og drive virksomhet fra, må de samlede rammebetingelsene
tåle internasjonal sammenligning. Skatte- og avgiftsbetingelser,
forutsigbarhet, forskning og utvikling, tilgang på kvalifisert
arbeidskraft og et entreprenørvennlig regelverk er de viktigste rammebetingelsene
for næringslivet. Sammenlignet med slike grunnleggende
rammebetingelser for verdiskaping, blir de direkte tiltakenes betydning
for næringsutvikling og nyskaping begrenset. Disse medlemmer ønsker
derfor å prioritere bedre rammebetingelser for alt næringsliv
fremfor en omfattende bedriftsrettet støtte gjennom virkemiddelapparatet. Derimot
mener disse medlemmer at et reformert virkemiddelapparat,
med en innretning mot innovasjon, vil være et nyttig supplement
til gode generelle rammebetingelser. De direkte virkemidlene skal
supplere rammevilkårene på områder der
verdiskapingen kan økes utover det det åpne marked
gir mulighet til. Disse medlemmer ønsker
at de direkte virkemidlene skal bidra til å utløse
bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsomme prosjekter
som ellers ikke ville blitt iverksatt. De direkte virkemidlene skal rettes
inn mot utvalgte områder og målgrupper, men ingen
del av næringslivet skal være avhengig av slike virkemidler.
Virkemidlene skal ikke kompensere for svak lønnsomhet i
enkeltbedrifter eller næringer.
Disse medlemmer mener virkemidlene
for næringslivet skal bidra til å nå ulike
sektorpolitiske mål, men legger stor vekt på at
de i større grad enn før skal trekke i samme retning.
Det er derfor behov for en felles målsetting som hele virkemiddelapparatet
kan arbeide i forhold til.
Disse medlemmer ser det derfor
som overordnet at det legges til grunn at innovasjon skal være
det sentrale målet for de næringsrettede virkemidlene
sett under ett.
Disse medlemmer fremholder at
målet med virkemidlene må være:
Disse medlemmer mener virkemiddelapparatets
virksomhet må være rettet mot områder
der markedet og private tilbud ikke fungerer tilfredsstillende.
Evalueringen tilsier at markedssvikten er størst innenfor
kompetanseutvikling rettet mot små og mellomstore bedrifter.
Virkemiddelapparatet bør derfor rette innsatsen mot kompetanseheving
og rådgivning. Fokus bør dreies fra å avhjelpe
en situasjon med markedssvikt i kredittmarkedet, til å rette økt
oppmerksomhet om markedssvikt i kompetansemarkedet.
Disse medlemmer er opptatt av
at brukernes behov skal stå i fokus for virkemiddelapparatet.
Hensynet til brukerne fordrer at apparatet fremstår som tilgjengelig,
helhetlig, kompetent og effektivt. En helhetlig brukerfront innebærer
at flest mulig bedriftsrettede virkemidler inngår, og at
brukerne kan komme i inngrep med hele skalaen av tilbud gjennom
et enkelt kontor. Som hovedregel skal alle de næringsrettede virkemidlene
formidles gjennom den felles brukerfronten. Regjeringen foreslår å legge
virkemidlene i Norges Eksportråd, SND og Statens veiledningskontor for
oppfinnere (SVO) inn i en ny enhet som får ansvar for å samordne
et bredt spekter av innovasjonsrettede virkemidler.
Disse medlemmer mener den økte
globaliseringen bør få konsekvenser for måten
virkemiddelapparatet fungerer på. En styrket samordning
mellom virkemiddelapparatets utsendinger og utenrikstjenestens stasjoner
sees derfor på som svært positivt. Utenriksstasjonene
vil på denne måten kunne fungere som inngangsporter
til det næringsrettede virkemiddelapparatet, og således
spille en viktig rolle i apparatets brukerfront.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at Regjeringen peker på tre langsiktige utfordringer
for næringslivet:
– Det høye
innslaget av råvarebasert verdiskaping innbærer
at verdiskapingen vil falle over tid og behovet for omstilling øker.
– Innfasingen av oljeinntektene
i norsk økonomi har ført til nedbygging av konkurranseutsatt
sektor. Derfor må skjermet virksomhet erstattes med ny virksomhet.
– Globaliseringen innebærer
at mobiliteten øker og konkurransen skjerpes. Det fører
til en økende konkurranse med andre land om både
rammevilkår og ulike direkte støtteordninger.
Disse medlemmer er i hovedsak
enige i denne situasjonsbeskrivelsen, men vil i tillegg peke på at
globaliseringen av økonomien og de store teknologiske endringene
stiller norsk næringsliv overfor en helt annen konkurransesituasjon.
I den globale økonomien er det volum, kapitalstyrke og
kompetanse som er de kriterier som først og fremst bestemmer
bedriftenes konkurransedyktighet. Her stiller næringslivet
i små land som befinner seg i en geografisk utkant, med
en betydelig konkurranseulempe.
Disse medlemmer vil i denne forbindelse
særlig understreke viktigheten av internasjonalt konkurransedyktige
rammevilkår. Det etterlyses her en oversikt over hva andre
land gjør hva gjelder virkemidler hva gjelder skatt, forskningsstøtte,
statlige utviklingskontrakter - ordninger som er tillatt innenfor
det internasjonale avtaleverket, men som i stor grad kan påvirke
bedriftenes konkurransedyktighet.
Disse medlemmer vil fremheve
at slik informasjon vil være av stor verdi i diskusjonen
om forholdet mellom generelle rammevilkår og målrettet
satsing. Norske bedrifter har i den globale økonomien betydelige
konkurranseulemper. Myndighetene bør derfor etter disse
medlemmers vurdering så langt som mulig bidra til å sikre
norske bedrifter konkurransedyktige rammevilkår.
Disse medlemmer vil også peke
på at den utviklingen som her beskrives er i ferd med å gi begrepet
nasjonalt eierskap utvidet betydning. Dagens Næringsliv
for 10. mai 2003 ga en oversikt over 35 viktige norske selskaper
som er solgt til utlandet de senere årene. Den viktigste
konsekvensen av disse salgene er ikke at utledninger overtar eierskapet
til bedriftene, i mange sammenhenger kan dette være både
nødvendig og bra. Det viktigste er at slike salg fører
til at sentral norsk kompetanse innen offshoreteknologi, bøyelastteknologi,
seismikk, shipping og oppdrett går ut av landet. Disse
medlemmer vil uttrykke uro over en utvikling som kan føre
til en filialisering av norsk næringsliv.
Disse medlemmer mener at Regjeringen
burde tatt opp disse problemstillingene i proposisjonen og anvist
forslag til veier å gå. Etter disse medlemmers vurdering
krever viktige nasjonale eierskapshensyn en konkret og målrettet
politikk.
Disse problemstillingene tilsier etter disse medlemmers mening
at spørsmålet om statens eierrolle og kapitalstyrke
bør drøftes som en del av behandlingen av proposisjonen.
Statens kapitalstyrke er antakelig Norges viktigste konkurransefortrinn. Spørsmålet
er hvordan dette kan benyttes på en slik måte
at det styrker nasjonale eierinteresser og norsk næringslivs
fremtidige utviklingsmuligheter.
Disse medlemmer vil likevel peke
på at internasjonale avtaler og den endrede rollen som
staten kan spille, setter klare grenser for hvilke virkemidler som kan
velges. Ikke minst er det nødvendig å trekke klare skiller
mellom statens poliske rolle og statens forretningsmessige rolle.
Det vises her til innstillingen fra Stortingets næringskomité i
forbindelse med behandlingen evt. eierskapsmeldingen og utvalget
som er nedsatt for å drøfte organiseringen av
statens eierskap.
Komiteen vil innledningsvis
vise til at bakgrunnen for proposisjonen er delt. På den
ene siden kommer Norge i et innovasjons- og nyskapingsperspektiv
på mange områder bra ut. Norge er en rik økonomi
som har råd til å investere i ny og mer produktiv
teknologi. Landet er videre kjennetegnet av gjennomgående kompetent
og utdannet arbeidskraft, en omfattende kunnskap- og forskningsinfrastruktur
og internasjonalt sett høy offentlig finansiering av forskning.
Undersøkelser viser at landet har høy kunnskap
om - og bruk av - ny teknologi, og mange næringer og bedrifter
i Norge er gode på miljøteknologi. Videre er mange næringer
verdensledende i å enten utvikle, produsere eller å ta
i bruk ny teknologi, som verftsindustrien, grafisk industri, forretningsmessig
tjenesteyting og offentlig sektor. Den internasjonale GEM-undersøkelsen
2002 (Global Entrepreneurship Monitor, den norske undersøkelsen
gjennomført av Handelshøgskolen i Bodø)
viser at når det gjelder nyetableringer er Norge høyt
oppe på listen over etableringer basert på faktiske
forretningsmuligheter, i motsetning til etableringer basert på nødvendighet.
Undersøkelsen viser også at Norge er over gjennomsnittet
når det gjelder nyetableringer foretatt av menn.
På den andre siden finner komiteen klare utfordringer
knyttet til framtidas konkurranseevne. Blant de viktigste utfordringene
nevnes i proposisjonen tilgang på kompetanse som et av
de største hindrene for utvikling, med referanse til den
norske innovasjonsundersøkelsen fra 1997. Andre
aktuelle sider er at andelen kvinnelige nyetablerere er lavere i Norge
enn verdenssnittet, ifølge GEM-undersøkelsen. Nyere
undersøkelser viser at tilgang på kompetent kapital
fremstår som et betydelig hinder i Norge.
Samlet sett er forskningsnivået i Norge
under OECD-gjennomsnitt. Komiteen vil i den anledning vise
til et enstemmig vedtak i Stortinget våren 2002, hvor det
heter at "Stortinget ber Regjeringen stå fast på målet
om å nå gjennomsnittlig OECD-nivå på forskningen
innen 2005, og sørge for dette i de ordinære budsjettframlegg".
Proposisjonen peker likevel på at det
ikke alltid er en lineær sammenheng mellom forskningsinnsats
og økonomisk utvikling. Slike innovasjonsaktiviteter er ofte
omtalt som bredere prosesser enn kun forskning og utvikling. Komiteen viser
til at dette understøttes bl.a. av utviklingen i Sverige,
hvor en økt satsing på forskning ikke har ført
til signifikante økninger i økonomisk utvikling.
Komiteen vil i forlengelsen av
dette vise til norsk og internasjonal forskning som understreker
at ulike næringer har ulike måter å anvende
eller ta i bruk ny kunnskap på. En innovasjonspolitikk
for hele landet må ha som utgangspunkt at ulike næringer
innoverer på ulike måter, og at virkemidlene for økt
innovasjon må være tilsvarende rikholdige og brede.
Komiteen viser til at proposisjonen
peker på behovet for at økt innovasjon i seg selv
er et mål for politikkutformingen. I den anledning viser komiteen til
resultater fra den siste norske innovasjonsundersøkelsen
fra 2001, som dokumenterer temaer som omfang (målt i andel
innoverende foretak), forholdet mellom forskning og innovasjon,
samt investeringer i, -hindre for og -samspill om innovasjon m.m.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Fremskrittspartiet ønsker å øke
antall fond der både private investorer og staten samarbeider. Disse
medlemmer mener slike fond, hvor utvalgte private investorer
er med, vil få meget stor makt til å styre og
utvikle enkeltselskaper og bransjer. Det vil kunne føre
til store konkurransevridninger i enkelt næringer. Private
investorer i bioteknologi, oppdrett eller andre bransjer, som skal konkurrere
med selskaper hvor disse fondene har tatt eierposisjoner, vil få konkurranseulemper.
Det sier seg selv at eiere uten disse fondene i ryggen, vil ha større problemer
med finansieringen. Det vil også være naivt å tro
at ikke selskapene med disse fondene på eiersiden, ikke
også vil få andre fordeler i relasjon til stat
og kommuner. På lengre sikt vil derfor disse halvstatlige
fondene svekke alle de selskaper som ikke får tilgang på kapital
fra denne typen fond. På enda lengre sikt vil slike fond
ha ødelagt mekanismer i et fritt kapitalmarked, og det
vil gi konkurranseulemper for all norsk næringsvirksomhet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,viser til at det statlige investeringsselskapet
Argentum ble opprettet for investeringer i en noe senere fase -
primært i venturefasen. Dette selskapet kan investere opp
til 49 pst. eierandeler i private ventureprosjekter.
Flertallet kan konstantere at
ordningen så langt har virket tilfredsstillende, og gir
sin tilslutning til Argentums mandat og strategi.
Flertallet viser til behandlingen
av St.meld. nr. 22 (2001-2002) Et mindre og bedre statlig eierskap,
og til sitt forslag i Innst. S. nr. 264 (2001-2002), hvor flertallet
sammen med Fremskrittspartiet og Senterpartiet fremmet forslag om å øke
bevilgningen til Argentum Fondsinvesteringer som et virkemiddel
for å øke tilgangen på risikokapital
for norsk næringsliv.
Flertalletvil
peke på at markedet for unoterte aksjer i institusjonelle
fond er langt dårligere utviklet i Norge enn i andre sammenlignbare
land. Argentum skal bidra til å bygge opp slike kapitalmiljø. Flertallet mener
det må vurderes om retningslinjene for selskapet bør
endres slik at selskapet også kan investere i allerede
etablerte selskap.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
en kapitalutvidelse av Argentum Fondsinvesteringer som kan overlappe
såkornordningen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet vil peke på at det økende
behovet for partnerskapsløsninger mellom staten og private
tilsier at SND bør styrkes. SND vil være en viktig
aktør både i forbindelse med såkornkapital,
høyrisikolån og tilskudd til bl.a. gründervirksomhet.
SND må videre være landsdekkende og kunne opptre
kommersielt på en profesjonell måte.
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen foreslår å overføre Argentum
fra SND og SIVA til Nærings- og handelsdepartementet. I
den forbindelse vil disse medlemmer minne om at i
forbindelse med innstillingen til Eierskapsmeldingen våren
2002 la flertallet i komiteen vekt på at statens eierskap
blir organisert utenom departementet for å trekke et klarere skille
mellom statens politiske rolle og den forretningsmessige rollen.
Det er opprettet et eget utvalg som skal fremlegge forslag om fremtidig
organisering av statens eierskap. Disse medlemmer vil
derfor be om at Regjeringen avventer en endring i Argentums eierfunksjon
til etter at det er skjedd en avklaring i organiseringen av statens
eierskap.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen avvente
en endring i Argentums eierfunksjon til etter at det har skjedd
en avklaring i organiseringen av statens eierskap."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke behovet for å stimulere
til nyskaping og nyetableringer i hele Norge, og at det derfor bør
opprettes enkle og virksomme ordninger som er i stand til å ta
hånd om de utfordringene som næringslivet står
overfor.
Disse medlemmer vil vise til
at det over flere år er opprettet flere statlige fond for
næringsutvikling i Norge. Disse medlemmer mener
det er hensiktsmessig med en samlet gjennomgang og helhetlig vurdering
av disse fondene. Disse medlemmer foreslår
på denne bakgrunnen at Regjeringen gjennomgår
alle nasjonale næringsrettede fond med tanke på en
forenkling.
Disse medlemmer ber Regjeringen
i den anledning vurdere eventuelt nye fondsordninger i form av regionale
fond for næringsutvikling. I slike fond skal avkastningen
og eventuelt deler av fondskapitalen kunne brukes fritt, til eksempelvis
egenkapital, betinget tilskudd, betinget lån, vanlig lån,
mv. Fond kan gjerne knyttes til å styrke de private risikokapitalmarkedene.
Bruken av slike fondsmidler skal ikke bryte med de prinsipper som
ligger nedfelt i Nasjonal Agenda 21. Disse medlemmer legger
til grunn at fondene ikke skal finansieres gjennom nedsalg i offentlig
eide eller delvis offentlig eide bedrifter.
Disse medlemmer legger til grunn
at fondene skal knyttes sterkt til kommunale, interkommunale og regionale
næringspolitiske aktører. Spesielt vil disse medlemmer vise
til en rekke tidligere vedtak og intensjoner i Stortinget omkring
fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. Disse
medlemmer viser for øvrig til sine merknader under
2.13 Regionale næringsfond.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet har
notert seg at Regjeringen ønsker å spisse virkemiddelapparatet
mot innovasjon. Begrunnelsen er behovet for en fornyelse som kan
skape en sterk konkurranseutsatt sektor når oljeinntektene
går ned.
Disse medlemmer gir sin tilslutning
til denne vurderingen, men vil understreke at for å lykkes
må også næringspolitikken være
konkurransedyktig. De store oljeinntektene innebærer at
også i årene fremover vil Norge ha et kostnadsnivå som
er blant verdens høyeste uansett valg av økonomisk
politikk. Globaliseringen betyr at Norge i langt større
grad enn før, konkurrerer med andre lands virkemidler.
En vellykket innovasjonspolitikk forutsetter derfor en målrettet næringspolitikk.
Disse medlemmer har i den forbindelse
merket seg at proposisjonen peker på betydningen av at
det utvikles næringsklynger. Selv om det slås
fast at myndighetene ikke kan forutsi hvilke næringer som
vil være mest konkurransedyktige i fremtiden, vises det
til at Norge har noen fortrinn og nevner olje/gass og marin virksomhet
i den forbindelse. Videre vises det til at på bakgrunn
av vurderinger om fremtidig verdiskaping er det utpekt fire tematiske
satsingsområder innen norsk forskning. Dissemedlemmer er
enig i dette, men vil samtidig understreke at et lite land som Norge
ikke kan konkurrere internasjonalt på alle områder,
ressursene må konsentreres slik at Norge blir best på noen utvalgte
områder.
Disse medlemmer konstaterer at
norske bedrifter bruker relativt lite ressurser på innovasjon
sammenlignet med bedrifter i andre europeiske land. En vellykket
innovasjonspolitikk vil etter disse med-lemmers vurdering
avhenge av at Norge makter å utvikle en helhetlig innovasjonskjede
som dekker alle leddene fra FoU til modne bedrifter. Den norske innovasjonskjeden
har en rekke svake punkter. Et av disse er satsingen på FoU,
ikke minst på privat side. Skal Norge lykkes i å bygge
opp en kunnskapsindustri av noe format bør Norge minst
ha samme ambisjon som EU - nemlig å øke den reelle
forskningsinnsatsen slik at den innen 2005 når opp til
3 pst. av BNP.
Disse medlemmer viser til sine
forslag i denne proposisjon, samt at Fremskrittspartiet i Revidert
nasjonalbudsjett 2003 foreslår å styrke Norges
forskningsråds kapital med 2 mrd. kroner, samt
står fast på sitt forslag om et oljeforskningsfond
på 10 mrd. kroner hvor avkastningen skal gå til
forskningsinnsats for olje- og gassindustrien.
Disse medlemmer har merket seg
at proposisjonen viser til undersøkelser som indikerer
at Norge har god tilgang på forretningsideer, men mangler kompetanse
til å gjennomføre dem. Særlig kommer Norge
dårlig ut hva gjelder motivasjon til å starte
bedrifter. Etter disse medlemmers vurdering kan dette
også ha sammenheng med vilkårene for å starte som
gründer. Fra gründernes side blir det ofte påpekt
at de opplever store hindringer i form av skjemavelde, mangel på risikokapital
og ustabile rammevilkår. Dette er faktorer som i høyeste
grad påvirker motivasjonen for å starte opp en
bedrift.
Disse medlemmer har videre notert
seg at proposisjonen peker på at det fremkommer entydige signaler
fra markedsaktørene om at såkornfinansieringen
er særlig problematisk. Særlig mangler det ifølge proposisjonen
effektive virkemidler for å drive nyskapingsprosjektene
fra idéstadiet til et investeringsklart prosjekt. Bankene
er lite engasjert innen nyskapingsfeltet. For å gi lån
til risikofylte prosjekter er bankene opptatt av at private investorer
eller profesjonelle eiere er involvert.
Disse medlemmer vil vise til
at såkornordningen er opprettet for å styrke tilgangen
på risikokapital. Behovet for slik kapital er særlig
stort i en periode med svake konjunkturer. Etter det disse
medlemmer har fått opplyst er de fleste av de eksisterende
fondene fullinvestert, slik at det er behov for å etablere
nye fond.
Disse medlemmer har imidlertid
mottatt entydige signaler fra de ulike såkornfondene at
tilgangen på privat risikokapital er særlig vanskelig
i en nedgangstid. Regjeringen bør derfor vurdere mulighetene
for å endre utformingen av risikoavlastningen i en dialog med
investormiljøene.
Disse medlemmer vil peke på at
det haster med å opprette nye fond. Samtidig viser erfaringene
at det må stilles strenge krav til profesjonaliteten i
det enkelte fond og at størrelsen på det enkelte
fond bør økes for å sikre kapital til
nødvendige oppfølgingsinvesteringer. Disse
medlemmer foreslår på den bakgrunn at såkornordningen
utvides med 1 mrd. kroner for 2003 til en landsdekkende ordning
med et tilhørende tapsfond på 250 mill. kroner.
Denne ordningen bør komme i tillegg til evt nye bevilgninger
til distriktsrettede fond.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
2420 | 57 (ny) | Landsdekkende såkornfond,
bevilges med | 1 000 000 000 |
| 58 (ny) | Tapsfond, bevilges med
| 250 000 000" |
For å styrke tilgangen til risikokapital
til prosjekter som befinner seg i en noe senere fase - venture-fasen
- viser disse medlemmer til at Stortinget for to år siden
opprettet en ordning der staten og private samarbeider på 49/51
pst. basis i Argentum A/S. For å unngå at
staten tar direkte eierandeler i bedrifter er ordningen organisert
på fond-i-fond basis. Dette er en ordning som så langt
har fungert tilfredsstillende. Argentum-ordningen bør kunne
overlappe med såkornfondene.
En slik ordning med statlige fond som investerer
i andre private fond fjerner de reelle konkrete beslutninger om
investeringer i enkeltselskaper lenger unna det politiske miljø og
til et forretningsmessig miljø, og det bør derfor
også utvides til andre offentlige fond som Folketrygdfondet,
et Oljefond, Forskningsfondet m.m. i tillegg til Argentum A/S.
Det er også en modell for mulige fremtidige pensjonsfond
som både kan inneholde investeringer i fond, obligasjoner
og bedrifter.
Når det gjelder Argentum A/S
er dette fondet i gang med sin treårige strategi for investering
av sin tilgjengelige kapital. Som følge av nedgangstidene
med vekst i arbeidsledigheten og behovet for et mer kapitalkraftig næringsliv
i Norge mener disse medlemmer at det er nødvendig
med en langt mer aktiv næringspolitikk. Som følge
av dette mener disse medlemmer at kapitalen i Argentum
A/S bør styrkes allerede nå slik at virksomheten
kan gjøres mer omfattende og slagkraftig. Det foreslås
en styrking med 2 mrd. kroner.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"I statsbudsjettet for 2003 gjøres
følgende endring:
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
967 | | Investeringsselskap, Argentum
Fondsinvesteringer, bevilges med | 2 000 000 000" |
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti vil
vise til et økende antall økonomer som peker på at økonomisk
utvikling er en evolusjonær prosess, der utvalg og seleksjon
er sentrale begreper. Dette er konsepter som også knytter
seg til virkemiddelapparatets legitimitet. Virkemiddelapparatets
rolle er i første rekke å stimulere til at det
kommer frem og opp en rekke ideer, at noen av ideene velges ut til å satses
videre på og at det stimuleres til langsiktighet og samspill
for å få ideene videreutviklet. Disse medlemmer understreker
derfor at et godt utgangspunkt for næringspolitikk dreier
seg om konkrete vurderinger av hvilke produkter og prosesser vi
trenger mer av, og å jobbe for å gjøre
dem lønnsomme.
Disse medlemmer viser til at
en proaktiv næringspolitikk må være knyttet
til å sørge for at gode ideer i større
grad enn i dag, kommer på bordet. Mange går i
dag rundt med ideer og prosjekter som ikke blir realisert. Dette
er ulønnsomt for samfunnet. For steder med spredt bosetning
eller høy ledighet, og hvor behovet for nye arbeidsplasser
er stort, blir viktigheten av å fange opp disse ideene
spesielt viktig.
Disse medlemmer vil derfor be
Regjeringen foreslå en ordning med tilskudd til forstudier,
i størrelsesorden 10 000 til 50 000 kroner. Midlene skal deles
ut av kommunale eller interkommunale næringskontorer.
Regjeringen fastsetter kravene for tildeling av slike midler. Terskelen
skal være lav for å motta slik støtte,
mens krav for å komme videre skal være tilsvarende
strenge.
Komiteen viser til
Finlands erfaring med Center of expertise-programmet som en vellykket
del av finsk innovasjonspolitikk. Komiteen viser
videre til at i et samarbeid har Ålesund kunnskapspark
og Høgskolen i Ålesund med bakgrunn i de finske
erfaringene gjennomført et forprosjekt for å opprette
tilsvarende i Ålesund. Komiteen peker på at
utvikling av slike regionale innovasjonssystemer bør kunne
gi grunnlag for etablering av en nasjonal pilot for et Center of
expertise.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, Kristelig Folkeparti
og Sosialistisk Venstreparti, viser til at Norge er en av verdens
ledende maritime nasjoner. I tillegg til å ha verdens tredje største
handelsflåte kjennetegnes det norske miljøet av en
større bredde av aktører og en sterkere dynamikk enn
det man finner andre steder i verden. Denne unike posisjonen må ikke
skusles bort, men danne grunnlaget for en offensiv satsing for å styrke
sysselsetting og verdiskaping.
Flertallet mener at den maritime
næringsklyngen er en av tre komplette klynger i Norge.
Kjernen i miljøet utgjøres av avanserte rederier
som er ledende innenfor sine segmenter, internasjonalt. Rundt rederiene
finner vi bedrifter knyttet til bygging, design og utrustning av
skip. I tillegg til denne vareproduserende delen av det maritime
miljøet finner vi et stort antall leverandører
innen megling, finansiering, forsikring og juridisk rådgivning
på det maritime området. Verdens ledende miljøer
for skipsdesign og noen av verdens mest avanserte leverandører
av varer og tjenester innenfor maritim IT finnes også i
Norge. Et av verdens største og mest fremgangsrike klasseselskaper,
Det Norske Veritas, har også sin base her.
Flertallet viser til at den totale
verdiskaping i sektoren er beregnet til 45 mrd. kroner, eller rundt
9 pst. av all næringsvirksomhet i landet. I perioden 1988-1999 vokste
de maritime næringer med mer enn 200 pst. Bedriftene er
spredt langs hele kysten, men med særlig vekt på Vestlandet
og Sørlandet. Oslo er for eksempel et av verdens viktigste
sentra for avansert maritim tjenesteyting hvor man finner hovedkontorer,
megling, klassifisering og finans. Totalt sysselsettes omlag 80 000
nordmenn i denne næringsklyngen.
Flertallet mener at innovasjonsevnen
er stor innen næringen. Næringen har vist evne
til omstilling og nytenkning. Nye markeder er erobret og nye produkter
er utviklet kontinuerlig.
Flertallet vil ta vare på og
gi mulighet for videreutvikling av dette unike miljøet.
Ulike regjeringer og stortingsflertallet har gjort det stikk motsatte.
Skiftende regjeringer har fremmet mer enn 20 forslag til vesentlige
endringer i den maritime politikken siden 1996. Dette har bidratt
til svært lite forutsigbare rammebetingelser for næringen.
Mens andre land har styrket vilkårene for næringen,
har Norge gjennomgående svekket sine. Avstanden til konkurrentenes
rammebetingelser har økt og vi opplever i dag en situasjon
med tilbakegang i den norske flåten, utsalg av rederier,
færre norske sjøfolk og en usikkerhet om det videre
grunnlaget for maritim virksomhet i Norge.
Flertallet viser til at kanadiske
Teekay Shipping har kjøpt tre store norske rederier (Bona
Shipholding, Ugland Nordic Shipping og senest Statoils Navion) og det
Hong Kong-baserte World Wide Shipping har overtatt Bergesen d.y.
To av de største rederimiljøene i Norge er dermed
kontrollert av utlendinger.
Næringsklyngen er derfor i en kritisk
fase. Vi står overfor et valg. Skal Norge ha som ambisjon å være
en av verdens ledende skipsfartsnasjoner? Skal den maritime næringsklyngen
være en av stolpene i fremtidig verdiskaping for landet?
Flertallet mener det må føres
en aktiv og bredt anlagt næringspolitikk for å videreutvikle
det maritime næringsmiljøet og at dette må vektlegges
i de offentlige virkemidlene.
Flertallet viser til at den norske
oljeøkonomien og den økte globale konkurransen
stiller norsk næringsliv i en helt ny situasjon. Flertallethar med uro notert seg den kraftige nedbyggingen
av det konkurranseutsatte næringslivet i form av nedleggelser,
omstillinger og salg til utlandet.
Flertallet vil fremheve at skal
Norge lykkes å snu denne utviklingen må det særlig
satses målrettet på områder der Norge
har forutsetninger for å bli best. Det var slik Norge satset
da landet i sin tid utviklet den kraftkrevende industrien, og da
norsk offshoreindustri ble utbygget på 1970- og 80-tallet.
Også i dagens situasjon vil flertallet peke
på at Norge har viktige konkurransefortrinn i form av rike energiressurser,
betydelige ressurser i form av kompetanse og råvarer innen
marin sektor og - ikke minst - staten har en unik kapitalstyrke.
Den største næringspolitiske utfordringen som
Norge står overfor er hvordan Norge kan utnytte disse fortrinnene
til å skape vekstkraftige og lønnsomme bedrifter
som kan sikre de inntekter landet trenger for å bevare
og styrke norsk velferd og velstand.
Flertallet vil peke på at
det viktigste virkemidlet i utgangspunktet vil være å sikre
konkurransedyktige rammevilkår. Erfaringene viser at dette
er svært vanskelig å oppnå i en oljeøkonomi.
Resultatet er at norsk næringsliv har måttet leve
med et vedvarende høyere kostnadsnivå enn andre
land.
En fremtidsrettet næringspolitikk
dreier seg om å utnytte ressursene vi har i landet på en
slik måte at det gir sikrere arbeidsplasser i hele Norge. Komiteens medlemmer
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti er
av den oppfatning at en fremtidsrettet næringspolitikk
må stimulere til utnyttelse av landets ressurser på en
slik måte at også neste generasjon har et godt
land og en sikker fremtid å arve. Disse medlemmer vil
derfor understreke at virkemiddelapparatets prioriteringer ikke
skal bryte med de prinsipper som ligger nedfelt i Nasjonal Agenda
21, som er Regjeringens handlingsplan for bærekraft som
legges fram høsten 2004. Disse medlemmer viser
i den anledning til Samarbeidsregjeringens Nasjonale Strategi for
bærekraftig utvikling, hvor det heter at
"En bærekraftig utvikling krever at vi må se
våre handlinger i et generasjonsperspektiv og være
nøye når vi treffer valg som setter varige spor
og påvirker våre etterkommeres handlefrihet og
mulighet til å dekke egne behov, sogar til å overleve … Et
grunnleggende prinsipp er derfor at vi må respektere naturens
tålegrense og basere politikken på føre-var-prinsippet",
samt at
"Regjeringen vil realisere bærekraftstrategien
gjennom de regulære politiske plan- og budsjettprosesser."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet ber
om at det må føres en aktiv og fremtidsrettet
budsjettpolitikk, men at det i tillegg må føres
en aktiv og målrettet næringspolitikk. Her kan
vi lære av erfaringene fra land som Finland, Irland og USA,
der staten spiller er meget aktiv rolle for å utvikle næringer
som vurderes å ha særlig stor vekstkraft.
Disse medlemmer vil derfor gi
sin tilslutning til proposisjonens påpekning av at det
utvikles konkurransedyktige næringsklynger, og at det særlig
tas utgangspunkt i de prioriteringer som Stortinget ga sin tilslutning
til gjennom behandlingen av Forskningsmeldingen i 1999.
Disse medlemmer vil også fremheve
betydningen av at det søkes partnerskapsløsninger
mellom staten og private, der staten bidrar til å stimulere
private investorer til å satse risikokapital og kompetanse på ny
næringsutvikling. Eksempler på slike ordninger er
såkornkapitalordningen og Argentum. Formålet er å styrke
det privates rolle i norsk næringsliv i samarbeid og forståelse
med staten. Dissemedlemmer vil her vise
til innstillingen til Eierskapsmeldingen fra våren 2002.
Disse medlemmer vil fremheve
betydningen av at samarbeidet mellom staten og private organiseres slik
at det ikke øker det statlige eierskapet ytterligere, og
at det over tid legges til rette for å styrke det private eierskapet
i norsk næringsliv - på linje med den utviklingen
som skjer i andre land. Disse medlemmer vil vise
til at Stortinget har bedt Regjeringen om å komme tilbake
med en plan for å styrke det private eierskapet i norsk
næringsliv.
Disse medlemmer vil også fremheve
betydningen av en profesjonalisering av det statlige eierskapet. Det
innebærer bl.a. at det må trekkes et mye klarere skille
mellom statens politiske rolle og den forretningsmessige rollen.
Det haster derfor med å få frem innstillingen
fra utvalget som skal vurdere organiseringen av statens eierskap.
Disse medlemmer vil også i
denne sammenheng henvise til Norske Sivilingeniørers Forenings utredning
av 6. januar 2003 med tittel: "En helhetlig og effektiv norsk verdiskapningspolitikk"
som på en utmerket måte skisserer en politikk
som Fremskrittspartiet i hovedsak deler og vil følge opp
i denne og andre innstillinger i Stortinget. Nevnte utredning slår
fast at en effektiv verdiskapningspolitikk er nøkkelen
til velstand og at det i en slik sammenheng er nødvendig
med en helhetlig og overordnet politikk med utgangspunkt i tenkningen
om en aktiv næringsspesifikk klyngepolitikk. Utredningen
konkluderer med en påpekning av viktige klynger som olje-
og gassvirksomheten, Norge som energinasjon, industriell utnyttelse
av naturgass, prosessindustrien, maritim virksomhet, fisk og sjømat
og IKT-næringen. Disse medlemmer vil sterkt
anbefale Regjeringen om å endre sin næringspolitikk
fra den opphøyede hovedregel om næringsnøytralitet
og passivitet til en aktiv, helhetlig og effektiv norsk verdiskapningspolitikk
slik den er beskrevet i utredningen fra NIF.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til at proposisjonen peker på at virkemiddelapparatet skal
være innrettet slik at det kan fange opp gode ideer uansett
hvor de kommer fra (side 16 i proposisjonen). Disse medlemmer vil
understreke dette synspunktet. Et godt utgangspunkt for virkemiddelapparatet
dreier seg om konkrete vurderinger av hvilke produkter og prosesser
vi trenger mer av, og å jobbe for å gjøre
dem lønnsomme.
Disse medlemmer vil peke på at
spørsmålet om å velge gode ideer setter
krav til bevissthet i virkemiddelapparatet omkring samfunn og teknologi,
kompetanse og aktiviteter i virkemiddelapparatet langt utover det
banker og private investorer vanligvis tilbyr. Det er disse
medlemmers oppfatning at store deler av virkemiddelapparatet
har denne kompetansen, og at slike vurderinger må vektlegges
enda sterkere enn de gjøres i dag.
Disse medlemmer viser i den anledning
til at proposisjonen ikke inneholder noen vurdering av hva som menes
med "gode prosjekter". Disse medlemmer har som utgangspunkt
at gode prosjekter i utgangspunktet bør være prosjekter
som både er fremtidsrettede og er eller skal bli lønnsomme.
I lys av dette ber disse medlemmer Regjeringen om å opprette
et bredt sammensatt råd for samfunn og teknologi. Et slikt
råd skal bistå Regjeringen i fastsettelsen av
den nye enhetens mål, og komme med innspill til retninger,
løsninger, teknologier, produkter og prosesser samfunnet
trenger mer av, men som markedet ikke gir oss i dag. Regjeringen
bes vurdere eventuelt om dagens Teknologiråd kan knyttes
som rådgivende organ for utforming av den nye enhetens mål.
Innovasjonsprosesser angår også offentlig
sektor, på den måten at innovasjon i offentlig
sektor også er knyttet til bedre møter å gjøre
ting på, å få opp nye og bedre ideer,
styrke samspillet, avklare felles teknologiske muligheter og utfordringer,
bevisstgjøre teknologiske muligheter og valg innenfor rammen
av bærekraftig utvikling osv. Det er derfor disse
medlemmers innstilling at virkemiddelapparatet i større
grad enn i dag må knyttes til de endringsprosesser som
preger offentlig sektor. Spesielt er det et behov for å bevisstgjøre
arbeidet med grønn stat i større grad, og i større grad
utnytte prosjektet til å stimulere næringslivet
til å kombinere konkurranseevne og de prinsipper som er nedfelt
i Agenda 21. Disse medlemmer vil i den anledning
vise til det pågående arbeidet med leverandørutvikling,
gjennom OFU-kontrakter, lokale utviklingskontrakter (LUF), gjenkjøpsavtaler
med mer.
Komiteen viser til
at proposisjonen peker på at samspill, forstått
som blanding av konkurranse og samarbeid omkring utvikling og innovasjon,
er en viktig ingrediens i økonomisk utvikling. Regjeringen foreslår
at det framtidige virkemiddelapparatet skal arbeide mer systemorientert,
rettet mot nettverk, innovasjonsmiljøer og klynger. Dette
er basert på en erkjennelse av at innovasjon sjelden foregår
i isolasjon, men i samarbeid mellom bedrifter, for eksempel i et kunde-leverandør-forhold,
mellom bedrifter og kunnskapsmiljøer, med finansieringsinstitusjoner
og mellom næringsliv og virkemiddelapparatet.
Komiteen vil i den anledning
understreke at virkemiddelapparatet i utgangspunktet er til for
enkeltbedrifter eller gründere som har behov for hjelp
og støtte i innovasjonsprosessen. Utgangspunktet for støtten
fra virkemiddelapparatet skal være skreddersøm,
på den måten at unike bedrifter får unik
oppfølging. De enkelte kontorene må tilpasse seg
de kompetansebehov og den næringsstrukturen som finnes
lokalt og regionalt.
Likevel er det ofte slik at bedrifter i samme
næring har samme utfordringer. En god innovasjonspolitikk må derfor
rettes mot økt samarbeid om felles utfordringer der det
er mulig, i stedet for at bedrifter med samme typer problemer og
utfordringer løser problemene hver for seg. Komiteen støtter
opp om Regjeringens tilnærming til spørsmålet
om samspill. Komiteen vil spesielt understreke at
innovasjoner ofte er komplekse prosesser der mange aktører
ofte må involveres og mange typer kompetanser blir nødvendige.
En slik koordinatorrolle, for å styrke samarbeid mellom
ulike kompetansemiljøer (bedrifter, offentlig sektor og
forskningsinfrastruktur) er en viktig rolle for virkemiddelapparatet.
Kulturelle hindringer og mangel på samspill
mellom akademia og næringsliv er viktige hindringer som virkemiddelapparatet
må arbeide for å redusere. Virkemiddelapparatets
kjennskap til aktivitetene i bredden av norsk næringsliv
må utnyttes langt bedre enn i dag, for å mobilisere
til idéutvikling og kreativitet.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet viser til proposisjonens
utgangpunkt om at innovasjon er en forutsetning for økonomisk
vekst og utvikling, og at virkemiddelapparatets rolle er å finne gode
prosjekter som bør realiseres. Disse medlemmer understreker
at et godt utgangspunkt for virkemiddelapparatet derfor dreier seg
om konkrete vurderinger av hvilke produkter og prosesser vi trenger mer
av, og å jobbe langsiktig for å gjøre
dem lønnsomme. Disse medlemmer viser på denne bakgrunnen
til at tålmodig investeringskapital er en mangelvare i
norsk næringsliv, som gjør at mange potensielt
lønnsomme prosjekter faller gjennom. Erfaringer viser for
eksempel at det er lett å få lån i banker på bygninger,
men ikke på ideer.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at i den grad private finanskilder ikke har den kompetansen og tålmodighet
for å utvikle gode innovasjonsprosjekter, påligger
det virkemiddelapparatet å utvikle slike tjenester. Mange
bedrifter og etablerere opplever at gode ideer ikke kommer videre
på grunn av mangel på en slik langsiktighet. Virkemiddelapparatet
må kompensere for dette, ved å sørge
for langsiktighet i de prosjektene som blir valg ut. Dette er lønnsomt
for både næringslivet og det offentlige, fordi
det sikrer forutsigbarhet for innovatøren og det gir økt
mulighet for avkastning tilbake til det offentlige.
Disse medlemmer er av den oppfatning
at det påligger spesielt det offentlige å dele
risiko med private i de tilfellene en slik kompetent kapital er
med på å gjøre samfunnsøkonomisk
lønnsomme prosjekter bedriftsøkonomisk lønnsomme.
I bunnen av slike ordninger må det ligge et prinsipp om
at det offentlige gjerne kan ta en stor andel av risikoen, om det
samtidig også sikres tilsvarende andeler av eventuell gevinst.
Behovet for kunnskap og tålmodig kapital
er viktig også i internasjonaliseringsfasen av et produkt. Disse medlemmer vil
spesielt understreke behovet for å styrke den offentlige
kompetansen rundt og støtten til tjenester rettet mot norsk
eksportrettet næringsliv.
I spørsmålet om næringsutvikling
står behovet for stabilitet og langsiktighet i eierskapet
sentralt. Ofte kan et slikt eierskap best sikres gjennom offentlig
eierskap. Disse medlemmer understreker at offentlig
eierskap ikke betyr dårligere eierskap enn privat eierskap. Tvert
imot kan offentlig eierskap ofte være en forutsetning for
langsiktighet og sunn økonomisk utvikling. Disse
medlemmer viser i den anledning til høyteknologiske
Kongsberg-Gruppen og Fundamus i Høyanger som gode eksempler
på dette.
Komiteen viser til
at Regjeringen legger opp til at både nærings-
og regionalpolitikken skal ha økt fokus på innovasjon.
Arbeidet med å fornye virkemiddelapparatet tar utgangspunkt
i at de næringsrettede virkemidlene må sees som
instrumenter i en innovasjonspolitisk sammenheng. Regjeringen legger
til grunn at virkemiddelapparatet skal søke å prioritere
sin virksomhet inn mot følgende tre fokusområder:
Komiteen mener det er avgjørende
viktig at alle næringsrettede virkemidler betraktes i sammenheng, og
at virkemidlene er tilpasset de ulike faser i bedriftens liv: startfase,
mellomfase og kommersialiserings- og internasjonaliseringsfasen.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at SNDs
distriktskontorer og Eksportrådets kontorer i utlandet
er virkemiddelapparatets viktigste instrumenter for å oppfylle
kriteriene om tilgjengelighet, helhet, kompetanse og effektivitet.
Disse kontorene skal koples sammen slik at de utgjør et
helhetlig nettverk, og framstår som den primære
arena for møtet mellom virkemiddelapparatet og brukerne.
Det skal legges til rette for at alle institusjonene i virkemiddelapparatet
kan benytte dette nettverket av kontorer. Flertallet ber
om at Regjeringen i utviklingen av den nye kontorstrukturen, eller
brukerfronten, tar utgangspunkt i SNDs 17 distriktskontorer og Eksportrådets
38 kontorer i 31 land. På regionalt nivå vil de
enkelte fylkeskommunenes valg av operatør på sikt
kunne ha betydning for hvordan man velger å organisere
brukerfronten i distriktene. Kontorstrukturen skal i hovedsak følge fylkesstrukturen. Flertallet er
opptatt av størrelsen på og kompetansen ved de
enkelte kontorer bør kunne variere, blant annet i forhold
til regionale forutsetninger og behov. Flertallet viser
til at den nye enheten skal eie og drive det nettverket av kontorer som
skal utgjøre virkemiddelapparatets primære brukerfront.
Flertallet viser til at styrets
sammensetning må reflektere de utfordringer norsk næringsliv
står overfor, og de oppgaver enheten er tillagt innenfor
nærings- og regionalpolitikken. Styret skal ha stor grad
av frihet til å utforme strategier for å nå de
overordnede politiske mål.
Flertallet ber Regjeringen
komme med konkrete forslag for å oppnå målet
om å fremme kvinners deltakelse i næringslivet
og sikre at deler av de næringsrettede virkemidlene rettes
spesielt inn mot kvinner. Støtteordninger, tiltak, informasjonsstrategier
og teknologi, motivasjon og organisering må tilpasses kvinners
situasjon, erfaringsbakgrunn og behov.
Flertallet vil peke på betydningen
av at SND satser på kvinnelige etablerere, bl.a. på grunn
av at undersøkelser viser at ordninger som kvinnekreditt
er lønnsom bruk av midler. Kvinner og menn starter opp ulike
typer foretak og virkemidlene må tilpasses dette. Flertallet mener
at kvinner må være prioritert innenfor de utpekte
målgrupper for virkemiddelapparatet.
Et annet flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
mener det er for snevert kun å fokusere på innovasjon
slik Regjeringen gjør. De offentlige virkemidlene er de
senere årene dreid mer over mot å støtte
opp under nyskaping og innovasjon istedenfor generell investeringsstøtte.
Investeringer i fiskerinæringen er blant de områdene
som etter dette har vanskelig for å oppnå støtte.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet vil videre understreke
viktigheten av at virkemiddelapparatet fokuserer på regional
utvikling. Dette er ikke nevnt som et fokusområde fra Regjeringens side,
men er avgjørende viktig for disse medlemmer.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utvide
fokusområdene i prioriteringer for virkemiddelapparatet
til også å omfatte regional utvikling."
Disse medlemmer mener det må utvikles
regionale verdiskapingsmiljøer der det er tette og utviklingsfremmende
samspill mellom aktørene. Siktemålet må være å utvikle
helhetlige miljø der råvareleverandører, foredlingsbedrifter,
underleverandører, støttefunksjoner, finansinstitusjoner
og kompetansemiljøer spiller sammen. Den offentlige virkemiddelbruken
må bidra til utvikling av slike miljøer.
Disse medlemmer mener det er
viktig at det ikke bygges opp nye institusjoner i fylkene ved siden av
den nye enheten. Det er fylkeskommunene som skal bestemme innretningen
av pengebruken, men den direkte forvaltningen av de bedriftsrettede
ordningene må skje gjennom den nye enheten, og ikke ved
at forvaltningen legges til private banker eller til andre institusjoner.
Alle bedriftsrettede lån og tilskudd som i dag går
gjennom SND må derfor også i framtiden forvaltes av
den nye enheten, etter de rammer og retningslinjer som trekkes opp
av fylkeskommunene.
Det er imidlertid etter disse medlemmers vurdering
et selvstendig mål å skape aktivitet i distriktene selv
om virksomhetene ikke er nyskapende. Det tilsier at det fortsatt
må gis generell investeringsstøtte til distriktene,
også til investeringer som i seg selv ikke er nyskapende. Disse
medlemmer mener det offentlige virkemiddelapparatet må legge
til rette for finansiering av de tidlige fasene av næringsutvikling, hvor
det er store muligheter men også stor tapsrisiko, men at
dette ikke skal utelukke engasjement i de andre fasene, eksempelvis
kommersialiserings- og internasjonaliseringsfasen.
Komiteen forutsetter
at de prosjekter som tildeles midler ikke skal bryte med de prinsipper
som ligger nedfelt i Nasjonal Agenda 21.
Komiteen viser til at Regjeringen
foreslår at det framtidige virkemiddelapparatet bør
utvikle virkemidler innenfor følgende fire kategorier:
– Finansiering
– Rådgivning og kompetansehevende
tiltak
– Nettverk og infrastruktur
– Profilering av norsk næringsliv
i utlandet
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, er enig i Regjeringens
vektlegging av at næringslivet har forskjellige utfordringer
i ulike deler av landet. Næringsstrukturen varierer mye. Det
betyr at prioritering og dimensjonering av virkemidler også må være
forskjellig. Gjennom delegering av myndighet til fylkeskommunene
er mulighetene for regionale tilpasninger styrket. Det må derfor
stimuleres til regionale forsøk innenfor rammen av den
nye organiseringen. Samarbeidet mellom den nye enheten som foreslås
og fylkeskommunen skal være tett. Samtidig må kontaktlinjene
til nasjonale og internasjonale verdiskapingsmiljøer ikke
svekkes.
Komiteen er enig i
Regjeringens utgangspunkt at finansielle virkemidler ofte er nødvendig
for å gjennomføre prosjekter som løfter
bedriftenes innovasjonsevne. Risikodeling med de private investorene
og bankene kan bety mye for deres vilje til å delta. Finansielle virkemidler
rettes gjerne mot enkeltbedrifter og -prosjekter, og bør
kombineres med kompetansepåfyll for bedriften. Flere typer
finansiering må kunne benyttes, alt etter prosjektets egenart.
Komiteen legger til grunn at
ulike virkemidler må tilpasses de ulike behovene og utfordringene
de enkelte prosjektene har.
Komiteen deler Regjeringens
oppfatning om at et høyt kompetansenivå framstår
som stadig viktigere for verdiskapingen. Dette gjelder i høyeste
grad også nye og mindre bedrifter som opererer eller skal
inn i internasjonale markeder, anvender kompleks teknologi og har
høye krav til lønnsomhet. Kompetansehevende tiltak
gir positive virkninger utover de fordeler bedriften selv opplever,
bl.a. ved at ansatte som slutter tar med seg kompetansen eller ved
at kompetansen bringes inn i ulike samarbeidskonstellasjoner. Dette
er en viktig grunn til at det offentlige bør satse på slike tiltak.
Komiteen deler Regjeringens
syn på at innovasjon og nyskaping henger nøye
sammen med evnen til læring og evnen til å finne
fram til relevant kunnskap. Innovasjon skjer som regel i samspill
mellom flere aktører. Samarbeid mellom bedrifter, FoU-miljøer
og offentlige aktører er ofte sentralt, men de fleste bedrifter
har likevel størst utbytte av tett samspill med andre bedrifter.
Krevende kunder er en viktig kilde til nye ideer. Et tett og kreativt
samspill mellom ulike aktører krever både at det
er kultur for å samarbeide og at institusjonelle rammer
og infrastruktur er på plass. Virkemiddelapparatet kan
spille en tilretteleggende rolle i forhold til infrastruktur og
gi råd om utviklingspartnere til enkeltbedrifter og grupper
av bedrifter. Komiteen vil i den anledning vise til
SIVAs inkubatorer, næringshager og forskningsparker.
Komiteen deler Regjeringens
syn om at profilering av Norge og norsk næringsliv er en
oppgave norske bedrifter ikke kan ivareta alene. Norges Eksportråd,
Intsok og Norges Turistråd spiller sentrale roller i det
offentliges arbeid med å profilere norsk næringsliv internasjonalt.
Dette bør tillegges vekt ved framtidig organisering og
innretning av virkemiddelapparatet. Komiteen vil
i den forbindelse peke på at kravet til egeninntjening
må harmonisere med målgruppen små og
mellomstore bedrifters betalingsevne.
Komiteen viser til at det offentlige
oppdraget til Norges Eksportråd og Norges Turistråd
i sin helhet vil bli overført til den nye innovasjons-
og internasjonaliseringsenheten. Komiteen viser til
at i tillegg til ulike former for medfinansiering, har næringslivets
eget arbeid med internasjonalisering og eksportfremme kommet til
uttrykk gjennom etableringen av ulike bransjerettede organisasjoner.
Eksempler på slike organisasjoner er Norske Maritime Eksportører (NME),
Music Export Norway (MEN), Intsok og Eksportutvalget for fisk (EFF).
Mange av de aktivitetene disse organisasjonene driver, ikke minst
knyttet til næringsprofilering, ligger tett opptil de arbeidsoppgavene
som følger med det offentlige oppdraget for eksportfremme
og internasjonalisering. Komiteen påpeker
derfor at det er viktig at den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenheten
søker å etablere tett samarbeid med disse og tilsvarende
organisasjoner. Slikt samarbeid vil kunne gi samordningsgevinster,
og sikre at virkemiddelapparatets aktiviteter er relevante for næringslivet.
Komiteen viser også til
at Regjeringen legger opp til at den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenhetens
utsendinger integreres i utenriksstasjonene. Begrunnelsen for dette
er å sikre god samordning mellom det som vil være
den primære virkemiddelaktøren innen internasjonalisering,
og utenrikstjenestens om lag 100 stasjoner. Ved en slik integrering
vil man kunne oppfylle det overordnede målet om en mest
mulig enhetlig brukerfront, og dessuten få en sterkest
mulig utenlandsrepresentasjon for den nye enheten.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre og Kristelig Folkeparti,
er av den oppfatning at det er viktig at nyetablerere har tilgang
på risikokapital, slik at en kan sikre nyskaping og framtidig
verdiskaping. Virkemiddelapparatet bør fremstå slik
at tilstrekkelig investering i innovasjon sikres.
Flertallet vil også vise
til at investeringer i innovasjon er knyttet til skatteinnrettingen.
Det regjeringsoppnevnte skatteutvalget, ledet av Arne Skauge, leverte
sin innstilling i februar i år. Skatteutvalget legger bl.a.
vekt på skattemessig likebehandling av ulike næringer,
samt innføring av utbytteskatt.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at sammensmeltningen av
nasjonale markeder og høy kapitalmobilitet medfører
at forskjeller i skattenivået har stor betydning for næringslivets
investerings- og lokaliseringsbeslutninger. Skatte- og avgiftssystemet
er følgelig avgjørende for hvor attraktivt Norge
er som investeringsland. Særnorske skatter og avgifter
fører til at norske virksomheter har dårligere
rammevilkår og oppnår en lavere avkastning på investert
kapital etter skatt, enn konkurrerende virksomhet i utlandet. Resultatet
er at risikovillig kapital og nye ideer kanaliseres andre steder
enn Norge.
Disse medlemmer viser til at
Samarbeidsregjeringen har fjernet dobbelt skatt på utbytte. Dette
ble gjort da dobbelt skatt på utbytte diskriminerer aksjeutbytte
i forhold til andre spareformer som f.eks. bankinnskudd, som ikke
beskattes når pengene tas ut av banken. Dermed undergraves
utviklingen av det norske venturekapitalmarkedet. Disse medlemmer konstaterer
at dersom Norge skal bli et attraktivt område for næringsvirksomhet
og investeringer må det samlede skatte- og avgiftstrykket
på næringslivet ikke være større
enn i våre konkurrentland. Disse medlemmer peker
på at Samarbeidsregjeringen så langt har gjennomført
skatte- og avgiftslettelser på nesten 20 mrd. kroner. En
betydelig andel vil bli reinvestert i norsk næringsliv
og bidra til å realisere nye næringsprosjekter.
Dette utgjør over tid en betydelig større og mer
effektiv kapitaltilførsel til norsk næringsliv
enn opprettelsen av statlige strukturfond.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til St.meld. nr. 22 (2001-2002) Eierskapsmeldingen
og sine merknader i Innst. S. nr. 264 (2001-2002), der disse medlemmer sammen
med Fremskrittspartiet ba Regjeringen utrede behovet for og organiseringen
av et statlig strukturfond som på kommersielle vilkår
kan bidra når private bedrifter trenger mer kapitalstyrke.
Disse medlemmer fremmer derfor
igjen følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
en ordning med strukturfond som skal bidra til å støtte
opp om norske selskaper som er i oppkjøps- eller restruktureringssituasjon."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
uttrykke uro over den senere tids omfattende salg av norske bedrifter
til utlandet. Mange av disse bedriftene er ledende kunnskapsbedrifter
på områder som offshoreteknologi, bøyelast-teknologi, seismikk,
oppdrett og shipping. Vi mister ikke bare hovedkontorer, men også virksomheter
der Norge til nå har hatt en internasjonalt ledende kompetanse.
Uten nasjonalt eierskap til strategisk viktige
bedrifter og kunnskapskilder, vil Norge etter disse medlemmers mening
miste kontrollen over vår økonomiske fremtid.
For å unngå å komme i en slik situasjon
må Norge føre en aktiv og målrettet næringspolitikk.
Vårt viktigste konkurransefortrinn i en global økonomi
- der volum og kapitalstyrke er avgjørende for å kunne hevde
seg - er statens kapitalstyrke.
Disse medlemmer vil peke på at
et statlig strukturfond i størrelsesorden 50 mrd. kroner
kan være et av flere virkemidler som kan bidra til å støtte
opp om private norske bedrifter som har behov for å øke
sin finansielle styrke i forbindelse med omstruktureringer og/eller
oppkjøp, samt bidra til å sikre en langsiktig
og bærekraftig norsk næringsstruktur som kan være konkurransedyktig
i en globalisert verden med en del større børsnoterte
selskaper med hovedkontor og forsknings- og utviklingsavdelinger
i Norge.
Et slikt fond må ha som mål å oppnå en
avkastning som over tid minst er på linje med andre private
industrielle investeringer og ha muligheter for å investere både
i Norge og i utlandet i samarbeid med private norske eiere.
Disse medlemmer vil legge vekt
på at et slikt fond må organiseres på en
slik måte at det ikke fører til at statens eierandeler øker
ytterligere. Det bør derfor utredes ordninger der staten
gjennom et strukturfond kan bistå norske bedrifter gjennom
lån eller co-investeringer - altså ordninger som
ikke innebærer statlige eierandeler.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag om opprettelse av et strukturfond i statsbudsjettet for
2004 med en kapital på ca. 50 mrd. kroner. Strukturfondet skal
ved strategiske og langsiktige investeringer i obligasjoner, fond,
børsnoterte aksjer og gjennom oppkjøp av bedrifter,
gjelds- og aksjeposter bidra til å sikre en langsiktig
og bærekraftig norsk næringsstruktur med bedrifter
og næringsklynger som kan være konkurransedyktige
i et globalisert marked hvori inngår en del større
børsnoterte selskaper med hovedkontor og forsknings-
og utviklingsavdelinger i Norge.
Strukturfondets ledelse og styre
skal ikke være underlagt instruksjonsmyndighet fra politiske
myndigheter, men skal virke profesjonelt og forretningsmessig i
henhold til fondets formål og vedtekter."
Disse medlemmer vil også fremheve
at parallelt med en profesjonalisering av det statlige eierskapet
må det private eierskapet styrkes. Det vil ikke lykkes
uten at den private sparingen styrkes i vesentlig grad. Fondering
av tilleggspensjonene til folketrygden kan være et slikt
tiltak.
Et annet tiltak er endringer i skattesystemet. Disse medlemmer vil
vise til at i innstillingen til Eierskapsmeldingen pekte flertallet
i næringskomiteen på behovet for å endre
skattesystemet på en slik måte at det blir mer
attraktivt å investere i aktiv næringsvirksomhet
enn i forbruk, og at det aktive eierskapet premieres fremfor det
passive. Norske eiere må sikres internasjonalt konkurransedyktige
rammevilkår for investeringer i næringsvirksomhet,
herunder fjerne formuesskatten på slik virksomhet. Dette
kan gjennomføres uten provenymessige konsekvenser. Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
forslag til en ordning med statlige utviklingskontrakter som kan bidra
til å utvikle nye teknologiske løsninger eller
konsepter i norsk næringsliv."
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2004 fremme forslag om å styrke bevilgningene
til forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU-ordningene)
med 100 mill. kroner utover inneværende års bevilgningsnivå."
Komiteen forutsetter
at virkemidler som skal stimulere til norske investeringer i utlandet
ikke brukes til å flytte norske arbeidsplasser ut av landet.
Komiteen viser til
at næringsparkene i Nordvest-Russland og Baltikum, på det
tidspunktet de ble etablert, hadde en funksjon i forhold til å bringe
arbeid til en region som hadde behov for nye arbeidsplasser. Komiteen mener
at den økonomiske utviklingen i de baltiske landene som
følge av medlemskapet i EU, gjør det naturlig
for Norge å finne nye måter å samarbeide med
disse landene på. Komiteen støtter
derfor Regjeringen når den nå foreslår å avvikle
ordningen.
Komiteen er positivt innstilt
på å videreføre arbeidet i Nordvest-Russland. Komiteen viser
til behovet for økt handel og utvikling, særlig
overfor grenseregionen i Nordvest-Russland.
Komiteen støtter
Regjeringen i dens standpunkt om at det offentlige virkemiddelapparatets
midler ikke skal bidra til utflytting av næringsliv fra
Norge til andre land. Komiteen støtter Regjeringen
i dens ønske om en innstramming som blant annet innebærer
at det blir slutt på det statlige engasjementet i næringsparker
i Baltikum og investeringer i EUs kandidatland. Komiteens mål
er å sikre arbeidsplasser og økt verdiskaping
i Norge. Likevel forutsetter norsk næringslivs evne til
fornyelse og utvikling at vi kan konkurrere på internasjonale
markeder. Derfor er internasjonalisering en viktig del av næringspolitikken. Med
internasjonalisering mener vi tradisjonelt eksportfremme, Norges-profilering,
teknologioverføring, forskningssamarbeid og nettverksbygging.
Hensikten er å gjøre næringsliv og arbeidsplasser
i Norge mer konkurransedyktige.
Verdiskapningskjeden må forlenges og
ikke begrenses av landegrenser. For all industriproduksjon og omsetning
er lagring, logistikk og markedsadgang viktige for deler av strategien
for norsk næringsliv. Det må også legges
vekt på å være attraktiv for utenlandske selskapers
investeringer i Norge.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at Investeringsfondet
for Øst-Europa ble opprettet både av utenriks-
og næringspolitiske hensyn. Flertallet mener
at den økonomiske utviklingen i EUs kandidatland som følge
av medlemskapet i EU, gjør det naturlig for Norge å finne nye
måter å samarbeide med disse landene på. Flertallet viser
til at det på sikt vil innebære en utfasing av
de eksisterende økonomiske støtteordningene, og
en dreining over til nye geografiske områder for disse
ordningene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet stemte
imot opprettelse av investeringsfondene for Øst-Europa
og Nordvest-Russland ved behandlingen i Stortinget i 1996 og 1997. Disse medlemmer mener
det må utvikles nye virkemidler som kan bidra til å styrke
norske bedrifter i internasjonaliseringsprosessen innenfor de aktuelle
geografiske områder.
Komiteen vil peke
på at SkatteFUNN er en populær ordning. En god
næringspolitikk må likevel ta hensyn til at innovasjoner
er komplekse prosesser hvor mange aktører ofte er involvert
og mange typer kompetanser kan være nødvendige. Komiteen understreker
i forlengelsen av dette at næringsrettet forskning i lys
av dette er en nødvendig, men ikke alltid tilstrekkelig,
innsatsfaktor i et innovasjonssystem.
SkatteFUNN må også ses i lys
av at det i hovedsak er større bedrifter i sentrale strøk
som tradisjonelt har stått for store andeler av forskningen
i næringslivet. Komiteen ser på denne
bakgrunnen fram til en evaluering av SkatteFUNN-ordningen. Komiteen ber Regjeringen
i den anledning vurdere om SkatteFUNN bør legges inn i
den nye enheten.
Komiteen viser til at ulønnet
arbeid i etableringsbedrifter normalt ikke omfattes av gjeldende
regelverk for ordningen med skattefradrag for bedrifters utgifter til
forskning og utvikling. Komiteen ber Regjeringen
vurdere om SkatteFUNN-ordningen kan utvides til å gjelde
enkeltmannsforetak, inkludert landbruk.
Komiteen fremmer derfor følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
fram en evaluering av SkatteFUNN. I den forbindelse bes det om at
det også vurderes å utvide SkatteFUNN-ordningen
til å gjelde enkeltmannsforetak, inkludert landbruk."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkepartiviser
til den suksess skattefunnordningen har vært. Ordningen
bidrar i år med rundt 900 mill. kroner til bedrifter som
satser på næringsrettet forskning. Dette er det
største enkeltløft for forskning og utvikling
på næringslivets premisser som er gjennomført.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til at de i forbindelse med behandlingen
av St.meld. nr. 22 (2001-2002) i Innst. S. nr. 264 (2001-2002) sammen
med flertallet i komiteen fremmet følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å utrede
behovet for og organiseringen av regionale fond av betydelig størrelse
knyttet til hver landsdel som kan bidra til økt kapitaltilgang
for private bedrifter i distriktene og i næringssvake områder.
Saken bes lagt frem for Stortinget innen 1. februar 2003."
Disse medlemmer viser til at
Arbeiderpartiet og Senterpartiet i sine merknader sa følgende:
"Parallelt med utredningen om et strukturfond som kan
fungere godt i forhold til næringslivet generelt, bør det
derfor også utredes regionale fond knyttet til hver landsdel
som har som mål å bidra med kapitalstyrke til etablerte
bedrifter i distriktene. Dette kan gjelde bedrifter som ikke har
like god tilgang til kapital fra det private markedet som bedrifter
i sentrale strøk. Det vil også i stor grad gjelde
små og mellomstore bedrifter. Hva gjelder organiseringen
av et slikt fond kan det administrativt eventuelt leggs til SND.
Disse medlemmer vil anmode om at slike regionale fond utredes i tilknytning
meldingen om virkemiddelapparatet."
Disse medlemmer konstaterer at
Regjeringen ikke har fulgt opp Stortingets vedtak i Innst. S. nr.
264 (2001-2002).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil understreke behovet for å stimulere
til nyskaping og nyetableringer i hele Norge, og at det derfor opprettes
enkle og virksomme ordninger som er i stand til å ta hånd
om de spesielle utfordringene som næringslivet står
overfor.
Disse medlemmer vil vise til
at det over flere år er opprettet flere statlige fond som
skal bidra til næringsutvikling. Disse medlemmer mener
det er hensiktsmessig med en samlet gjennomgang og helhetlig vurdering
av disse fondene. Disse medlemmer foreslår
på denne bakgrunnen at Regjeringen gjennomgår
alle nasjonale næringsrettede fond, med tanke på en
forenkling.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen legge
frem en vurdering av mulighetene for desentralisering og forenkling
av dagens ulike næringsrettede låne-, tilskudds-
og egenkapitalordninger. Det bes også om at det vurderes å etablere
regionale ordninger som skal tilføre norsk næringsliv
mer midler, gi større langsiktighet og mer regional styring
enn i dag."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet ber Regjeringen i den anledning å vurdere
eventuelt nye fondsordninger i form av regionale fond for næringsutvikling.
I slike fond skal avkastningen og eventuelt deler av fondskapitalen
kunne brukes fritt regionalt, til eksempelvis egenkapital, betinget
tilskudd, betinget lån, vanlig lån mv. Fond kan
gjerne knyttes til å styrke de private risikokapitalmarkedene.
Bruken av slike fondsmidler skal ikke bryte med de prinsipper som
ligger nedfelt i Nasjonal Agenda 21. Disse medlemmer legger
til grunn at fondene ikke skal finansieres gjennom nedsalg i offentlig
eide eller delvis eide bedrifter.
Disse medlemmer understreker
videre at ett av de horisontale temaene for fondene bør
være satsing på entreprenørskap og unge
etablerere. En økt ungdomssatsing kan spesielt bidra til å møte
særskilte utfordringer i regioner og distrikter som har
et svakt utviklet næringsliv eller ensidig næringsstruktur.
Ungdom trenger spennende jobber på bostedet for å bli boende,
og de utdanner seg i økende grad. Ungdom kjennetegnes ved
at de ofte har gode ideer og initiativ om nye måter å gjøre
ting på, men mangler kapital, erfaring og kompetanse som
kreves til å starte egne bedrifter. Bl.a. må arbeidet
rundt Ungdomsbedrifter i Videregående Skole gis økt
prioritet.
Et annet horisontalt for fondene skal være
nyskaping og kvinner. GEM-undersøkelsen 2002 viser bl.a.
at Norge ligger langt nede på internasjonale sammenlikninger
om kvinner og nyskaping. Andre undersøkelser viser at kvinner
oftere har et mer realistisk forhold til risiko og en sunn innstilling
til langsiktighet i prosjekter enn menn. Disse medlemmer ser
på den bakgrunn et særskilt behov for å stimulere
til økt nyskaping blant kvinner.
Disse medlemmer legger til grunn
at fondene skal knyttes sterkt til kommunale, interkommunale og regionale
næringspolitiske aktører. Spesielt vil disse medlemmer vise
til en rekke tidligere vedtak og intensjoner i Stortinget omkring
fylkeskommunen som regional utviklingsaktør.
Disse medlemmer ber derfor Regjeringen
legge fram egen sak for Stortinget i løpet av 2003 om forenkling
og desentralisering av dagens ulike næringsrettede låne-,
tilskudds- og såkornordninger. Det tas sikte på å etablere
regionale fond som skal tilføre norsk næringsliv
mer midler, gi større langsiktighet og mer regional styring
enn i dag.
Disse medlemmer vil vise til
viktigheten av å sikre tilgang på risikovillig
kapital og langsiktig eierkapital i hele landet. Disse medlemmer viser til
at det private kapitalmarkedet i Norge i stor grad er konsentrert
til det sentrale østlandsområdet. Dette skaper
særskilte utfordringer med tanke på nærings-
og industriutvikling i resten av landet. Disse medlemmer mener
derfor det bør opprettes 5 regionale investeringsfond.
Disse fondene må være av en slik størrelse at
de utgjør en tung og stabil kapitalbase for det regionale
næringslivet. Den nye virkemiddelorganisasjonen bør
etter disse medlemmersoppfatning
fungere som saksbehandlere for fondene. Det må derfor sikres nødvendig
bredde og kompetanse i virkemiddelapparatet innenfor den enkelte
region for å håndtere dette. Disse medlemmer mener
fondene totalt sett bør tilføres anslagsvis 20
mrd. kroner.
Disse medlemmer vil understreke
viktigheten av å knytte både det operative virkemiddelapparatet
og de regionale fondene tett opp mot forsknings- og utviklingsmiljøene.
Det er viktig å påskynde arbeidet med økt
kommersialisering av forskningsresultater, og å sikre en
sterkere interaksjon mellom eksisterende næringsliv og
forskningsmiljøene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sine egne merknader under kap. 2.16.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, er tilfreds med at finansieringen av det
distriktsrettede fondet er på plass. Flertallet understreker
at det er av grunnleggende viktighet at midlene får en
innretning som gjør at de ikke konkurrerer med private
investorer og långivere, men at de samtidig stimulerer
til lønnsom utvikling av gode prosjekter i distriktene.
Midlene skal derfor innrettes mot de mest næringssvake
områdene. Mange områder er i dag truet av avfolking,
og det er derfor spesielt viktig at midlene spisses inn mot disse områdene,
for å sikre sysselsetting og sikrere bosetting. ABC-områdene
danner et godt utgangspunkt for et slikt nedslagsfelt, men disse
midlene bør også kunne benyttes i øvrige
distriktskommuner med svakt næringsgrunnlag.
Flertallet fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sikre
at midlene i distriktsmilliarden innrettes mot bedrifter lokalisert
i de mest næringssvake områdene, som er truet
med avfolking. Dersom det skulle vise seg at tapsfondet ikke er
tilstrekkelig for å gjøre midlene operative, må det avsettes
ytterligere tapsfond. Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2004 fremme forslag om ytterligere 400 mill.
kroner til såkornfond og 100 mill. kroner til tapsfond."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Senterpartiet viser til Budsjett-innst. S. nr. 8 (2002-2003)
hvor disse medlemmer støttet opprettelsen av en ny distriktstrettet
låneordning, men at disse medlemmer understreket at en
tilskuddsordning hadde vært både et mer målrettet
og offensivt tiltak i denne sammenheng.
Disse medlemmer understreket da betydningen
av at ordningen blir langsiktig og at det legges opp til flerårlige
rammer for ordningen. Disse medlemmer pekte også på at
i forhold til den risikoprofil slike lån bør ha dersom
de skal nå distriktsområdene, så var
tapsfondet altfor lite.
Disse medlemmer forutsatte da at Regjeringen
skulle komme tilbake med en vurdering i tilknytning til denne proposisjonen.
Disse medlemmer har merket seg
at Regjeringen i Revidert nasjonalbudsjett for 2003 har foreslått å utvide
tapsfondet og rammen for distriktsrettet fond.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet registrerer at det til sammen er satt av
et tapsfond på 175 mill. kroner. Disse medlemmer forutsetter
at 500 mill. kroner skal gis i betinget lån, mens 400 mill.
kroner gis som tilskudd. Det tas sikte på å øke
fondet til 3-5 mrd. kroner i løpet av stortingsperioden.
Disse medlemmer ber om at ordningen
legges inn under den nye enheten.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til egne merknader under kap. 2.16.
Komiteens medlem fra Senterpartiet vil vise
til viktigheten av å sikre tilgang på risikovillig kapital
og langsiktig eierkapital i hele landet. Dette medlem viser
til at det private kapitalmarkedet i Norge i stor grad er konsentrert
til det sentrale østlandsområdet. Dette skaper
særskilte utfordringer med tanke på nærings-
og industriutvikling i resten av landet. Dette medlem mener
derfor det bør opprettes fem regionale investeringsfond.
Disse fondene må være av en slik størrelse
at de utgjør en tung og stabil kapitalbase for det regionale
næringslivet. Den nye virkemiddelorganisasjonen bør
etter dette medlems oppfatning fungere som saksbehandlere for
fondene. Det må derfor sikres nødvendig bredde
og kompetanse i virkemiddelapparatet innenfor den enkelte region
for å håndtere dette. Dette medlem mener
fondene totalt sett bør tilføres anslagsvis 20 mrd.
kroner.
Dette medlem vil understreke
viktigheten av å knytte både det operative virkemiddelapparatet
og de regionale fondene tett opp mot forsknings- og utviklingsmiljøene.
Det er viktig å påskynde arbeidet med økt
kommersialisering av forskningsresultater, og å sikre en
sterkere interaksjon mellom eksisterende næringsliv og
forskningsmiljøene.
Dette medlem fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utrede
opprettelse av 5 regionale investeringsfond. Fondene gis en samlet
kapital på 20 mrd. kroner."
Komiteen viser til
at siden kompetanse og kreativitet er viktige faktorer for et konkurransedyktig næringsliv
har det vært et uttalt ønske fra både
Storting og næringsliv om å gjøre innovasjonsprosessene
i norsk næringsliv mer forskningsbaserte. Regjeringen viser
til omfattende undersøkelser i norske bedrifter som sier
at det største hinderet for innovasjon og økonomisk
utvikling i norsk næringsliv er mangel på kompetanse.
Komiteen peker på at
forståelsen av at konkurranseevne utvikles best gjennom
at næringslivets innovasjonsprosesser blir mer forskningsbaserte
har vært tverrpolitisk. På denne bakgrunnen har
blant annet forskningsinstituttene funnet sin begrunnelse. Bakgrunnen
og begrunnelsen for en grunnfinansiert instituttsektor har ikke
minst vært at norsk næringsliv i hovedsak består
av små og mellomstore bedrifter, hovedsakelig innenfor
næringer som tradisjonelt har vært lite forskningsintensive.
Derfor heter det i St.meld. nr. 41 (1997-1998) at "en godt utbygd
infrastruktur for forskning og utvikling har stor betydning for næringslivets
innovasjonsevne og er en kritisk faktor i innovasjonssystemet". Komiteen vil
i den anledning vise til at ifølge Norges forskningsråds
budsjettforslag for 2003 er de teknisk-industrielle forskningsinstituttene
"spesielt viktig for Norge som har mange små og mellomstore
bedrifter og ikke så mange tunge FoU-miljøer i
næringslivet" (s. 14).
Komiteen vil likevel peke på at
mye tyder på at det er et misforhold i samspillet mellom
instituttene og næringslivet. Fra rapporten "Hvem er forskningsinstituttenes
næringslivskunder?" heter det bl.a. at:
"Norske forskningsinstitutter har en relativt begrenset
rolle som leverandør av FoU-tjenester overfor norsk næringsliv,
med en markedsandel på 18 pst., målt som andel
av innkjøpte FoU-tjenester, eller 5 pst., målt som
andel av totale FoU-utgifter. I 1999 kjøpte norsk næringsliv
FoU-tjenester fra norske forskningsinstitutter for rundt 600 mill.
kroner. Selv blant FoU-bedrifter er det et relativt begrenset antall
bedrifter som har forskningssamarbeid med forskningsinstitutter
(…). Det er også begrenset personmobilitet mellom
den teknisk-industrielle instituttsektoren og næringslivet. Størstedelen
er intern personmobilitet mellom ulike deler av den teknisk-industrielle
instituttsektoren."
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2004 vurdere tiltak for å øke
kontakten mellom forskningsinstitutter og bedrifter og næringer med
lite FoU."
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet vil derfor peke på de utfordringene
som ligger i å finne ordninger som på en god og
målrettet måte øker benyttelse av ekstern forskningsbasert
kompetanse som en kilde til innovasjonsarbeid i norsk næringsliv.
I første rekke bør dette gjøres på en
slik måte at dagens forskningsinstitutter i større
grad fremstår som relevante forskningsmiljøer for
små bedrifter i næringer med lite FoU.
Slike ordninger kan være
– utveksling
av personell mellom forskningsinstitutter og fortrinnsvis små bedrifter
i næringer med lite FoU,
– stipendordning som stimulerer
til utplassering av forskere i fortrinnsvis små bedrifter
i næringer med lite FoU,
– muligheter for forskningsinstituttene
til å finansiere vikariater til utplasserte forskere,
– en budsjettmessig omprioritering
i Forskningsrådet for økt tilpasning i norske
forskningsinstitutter til norske bedrifters behov for forskningsbasert innovasjon,
ved for eksempel å flytte bevilgningsansvaret for grunnbevilgninger
og strategiske instituttprogrammer fra Området for Naturvitenskap
og teknologi til Området for Industri og Energi/den
nye innovasjonsavdelingen,
– en dreiing av innretningen på SkatteFUNN
på en slik måte at kompetansen i forskningsinstituttene
i større grad enn i dag etterspørres,
– ordninger som øker
bredden i rekrutteringen til forskningsinstitutter.
I strategien for å få virkemiddelapparatet
til å fremstå enklere, mer oversiktlig og mer
samlet viser komiteen til nettstedet Bedin.no samt
de såkalte Narvik- telefonene. Komiteen viser
til Regjeringens intensjoner i St.prp. nr. 51 (2002-2003) hvor det
understrekes at Bedin-nettsidene skal utvikles til å bli
en samlet brukerfront for hele virkemiddelapparatet. Komiteen støtter
denne intensjonen. Samtidig understreker komiteen at
tjenesten med ett nasjonalt grønt nummer hvor innovatører,
gründere og nyetablerere kan få svar på det
de trenger innenfor hele den nye enheten i større grad
må bekjentgjøres. Tjenesten skal fortsatt ligge
i Narvik.
Komiteen støtter Regjeringens
forslag om å etablere den nye enheten som særlovsselskap. Komiteen forutsetter
at Regjeringen kommer tilbake til Stortinget med forslag til særlov
for den nye enheten.
Komiteen viser til at Regjeringen
vil se nærmere på grenseflaten mellom det nye
innovasjons- og internasjonaliseringsorganet og Norges forskningsråd
når det gjelder enkelte av de såkalte innovasjonstiltakene med
lav FoU-innhold. Komiteen tar dette til etterretning. Komiteen viser
til at de nye vedtektene for Forskningsrådet fremhever
rådets ansvar for den forskningsbaserte innovasjonen
i næringslivet og offentlig sektor i hele landet. Komiteen forutsetter
derfor at denne delen av rådets innsats får betydelig
oppmerksomhet i tiden fremover. Særlig gjelder dette de
virkemidlene som stimulerer FoU-institusjonene til bedre samarbeid
og faglig relevans for de ulike brukergrupper. Komiteen vil
peke på viktigheten av at de offentlige investeringene
i universiteter, høgskoler og øvrige forskningsinstitusjoner
bidrar til økt verdiskaping. Samarbeid mellom virkemiddelaktørene
må styrkes, og komiteen vil understreke
betydningen av et helhetlig, oversiktlig og godt tilgjengelig tilbud
til de ulike typer bedrifter og andre nasjonale og regionale aktører
som arbeider med næringsutvikling.
Komiteen er positiv
til opprettelsen av den nye enheten for innovasjon og internasjonalisering
slik Regjeringen foreslår. Komiteen vil
imidlertid understreke at mange av høringsinstansene har
pekt på at flere av dagens virkemidler burde vært
inkludert i den nye enheten. Norges Turistråd vil selv
inn i den nye enheten og komiteen støtter
at Norges Turistråd integreres i enheten fra 1. januar
2004, sammen med SND, Eksportrådet og SVO.
Komiteen vil be Regjeringen komme
til Stortinget med en sak hvor det vurderes å legge inn
andre deler av virkemiddelapparatet.
Komiteen vil peke på at
selv om ikke flere etater skal inngå i den nye enheten
nå, må samarbeidet med andre enheter, som for
eksempel Norges forskningsråd, Designrådet, SIVA
m.fl. være tett og ubyråkratisk, slik at brukerne
av virkemiddelapparatet får best tilpasset hjelp. Bruker
skal stå i fokus og enheten og dens samarbeidsorganisasjoner
må ha en helhetlig brukerfront. Flere av høringsinstansene
har pekt på at det er behov for bedre samspill mellom virkemidlene
i framtiden, og organisasjonsform må ikke være
et hinder i dette samspillet. På denne måten kan
virkemiddelapparatet hjelpe entreprenører og andre til å bygge
et nettverk rundt prosjektet de arbeider med og hjelpe bruker å finne
frem til rette instans.
Komiteen vil understreke at SND
er et av de viktigste verktøy for å finansiere
og iverksette tiltak og prosjekter innen nærings- og distriktspolitikken.
SNDs formål er å fremme samfunnsøkonomisk
lønnsom næringsutvikling både i distriktene
og i landet for øvrig. Komiteen viser til
viktigheten av at SNDs kompetanse når det gjelder nyskaping,
kompetanseutvikling, miljø og internasjonalisering, videreføres innenfor
den nye enheten.
En helhetlig næringspolitikk
bør organiseres rundt et apparat formet etter næringslivets
behov, og ikke med utgangspunktet i departementale inndelinger eller måter
virkemiddelapparatet er bygget opp. Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener at dagens virkemiddelapparat har
for mange enheter og overlappende målsetninger. Næringslivet
har gjentatte ganger uttrykt behov for en forenkling av virkemiddelapparatet.
Flertallet legger derfor til
grunn at virkemiddelapparatet bør fremstå tilgjengelig,
helhetlig, kompetent og effektivt. En helhetlig brukerfront innebærer
at flest mulig bedriftsrettede virkemidler inngår, og at brukerne
kan komme i inngrep med hele skalaen av tilbud gjennom ett kontor.
Næringslivet og gründere bør ha ett kontor å henvende
seg til, og vite at de får hjelp på ett sted til
det de trenger når de tar kontakt, uansett hvor i innovasjonsprosessen
de befinner seg. Flertallet ønsker derfor
en mer samlet og mer tydelig presentasjon av det offentliges tilbud
til næringslivet.
Flertallet ønsker at
det som i dag er SNDs regionkontorer skal bygges ut til å inkludere
kompetanse fra flere relevante deler av virkemiddelapparatet. I
første omgang skal kompetanse og funksjoner fra det som
i dag er SND, SVO, Norges Turistråd, Eksportrådet, SIVA
og innovasjonstiltakene i Norges forskningsråd representeres
i hver region. En slik helhetlig brukerfront skal ha tilgang til
tilbud som dekker relevante formål og behov i alle faser
fra idéstadiet, utviklings- og kommersialiseringsfasene
til introduksjon i internasjonale markeder.
Flertallet forutsetter at de
nye kontorene i større grad enn i dag blir kjennetegnet
av å være mer proaktiv, pådriver og veileder.
Flertallet forutsetter at arbeidet
med inkubatorer, næringshager og forskningsparker videreføres
og vektlegges.
Flertallet ber Regjeringen vurdere
om andre deler av virkemiddelapparatet på sikt bør
legges inn i den felles brukerfronten.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om at
kompetansen og funksjonene til det som i dag er Norges Eksportråd, SVO,
SIVA, Norges Turistråd, SND og Norges forskningsråds
næringsrettede aktiviteter tilbys i én felles brukerfront,
med utgangspunkt i det som i dag er SNDs regionkontorer og Norges
Eksportråds kontornett."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Arbeiderpartiet på sitt landmøte i 2002 vedtok
følgende:
"Arbeiderpartiet vil utrede en forenkling og styrking av
statlige virkemidler overfor bedriftene gjennom sammenslåing
av SND, SIVA og Norges Eksportråd, der hovedkontoret legges
utenfor Oslo."
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet, mener også at Selskapet for
industrivekst (SIVA) spiller en viktig rolle som tilrettelegger og
investor i regionale og lokale verdiskapingsmiljøer over
hele landet. SIVA forvalter også midler til "Nasjonale
tiltak for regional utvikling" til næringshageprogram
og inkubator-program. Dette er tiltak som skal hjelpe unge mennesker
i karriereutvikling og bidra til utvikling av innovasjonsmiljøer
og kunnskapsintensiv næringsvirksomhet.
Dette flertallet mener SIVA har
en spesiell sammensetning av virkemidler og viser til at Regjeringen vil
gjennomgå SIVAs virksomhet, herunder også selskapets økonomiske
og finansielle situasjon, med sikte på en avklaring av
SIVAs framtidige rolle. Dette flertallet mener SIVA
fungerer godt og støtter Regjeringens vurdering på dette
punktet.
Dette flertallet viser til at
Regjeringen på det nåværende tidspunktet
ikke har funnet det riktig å inkludere noen av SIVAs aktiviteter
i den nye innovasjons- og internasjonaliseringsenheten nå. Dette flertallet deler
Regjeringens syn på at SIVA har en spesiell sammensetning
av virkemidler og har en betydelig statlig lånefinansiering,
og at Regjeringen derfor vil gjennomgå SIVAS virksomheter,
herunder også selskapets økonomiske og finansielle
situasjon, med sikte på en avklaring av SIVAS fremtidige
rolle. Dette flertallet vil også peke på at
ved å slå sammen SIVA og SND vil en, slik rollene
er i dag, blande sammen eierrollen og tilskuddsrollen.
Dette flertallet viser til at
Regjeringen er i en prosess hvor de vil selge SND Invest. Dette flertallet mener
SND Invest må opprettholdes og går imot salget
av SND Invest.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til at Regjeringen foreslår å samlokalisere hovedkontorene
til SND, Norges Eksportråd og SVO i Oslo, da både
SND og Eksportrådet har ledig kontorkapasitet. Disse
medlemmer støtter dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Sosialistisk Venstreparti og Kristelig Folkeparti understreker
at den nye enheten skal samordne sine aktiviteter og tilbud på en
slik måte at overlappende eller motstridende målsettinger
unngås. Disse medlemmer forutsetter at den
nye enheten jobber for å finne en intern organisering og
samarbeidsform som fremmer læring og utvikling, og som
er til beste for næringslivet, innenfor de skisserte rammene.
Disse medlemmer ber Regjeringen
vurdere å innlemme hele eller deler av SIVAs virksomhet
i den nye enheten. Disse medlemmer mener det er en målsetting
at beslutninger fattes nærmest mulig brukerne av offentlige
virkemidler. Nærhet til kundene og de kompetanse- og forskningsmiljøene
bedriftene opererer i kan gi et bedre tilbud og større
forståelse for bedriftenes og gründernes potensiale
og behov. Det betyr at den nye enheten, der det ligger til rette
for det, bør utvikle tyngdepunkter tilpasset tunge regionale kompetansemiljøer. Disse
medlemmer viser til at Regjeringen i proposisjonen mener
at det bør vurderes om enkelte hovedkontorfunksjoner kan
flyttes til et regionalt kontor, og at størrelsen og kompetansen
ved det enkelte kontor kan variere. Disse medlemmer ber
Regjeringen sikre en slik utvikling.
Disse medlemmer ber Regjeringen
i den forbindelse legge viktige deler av hovedkontoret til Trondheimsregionen,
bl.a. for å kunne ivareta SIVAs innovasjonsnettverk som
er nært knyttet til teknologimiljøene ved Sintef
og NTNU.
På sikt skal det også vurderes
om andre enheter i det statlig finansierte virkemiddelapparatet
kan innlemmes i den nye enheten.
Disse medlemmene fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å overføre
virkemidlene som i dag forvaltes av SND, SVO, Norges Eksportråd
og Norges Turistråd til den nye enheten. Stortinget ber
Regjeringen vurdere hvorvidt andre relevante virkemiddelenheter
på sikt skal innlemmes i den nye enheten."
Disse medlemmer forutsetter at
den nye enheten finner en arbeidsform som knytter den aktivt opp
til andre relevante aktører. Spesielt vil disse medlemmer vise
til en rekke tidligere vedtak og intensjoner i Stortinget omkring
fylkeskommunen som regional utviklingsaktør. Disse
medlemmer forutsetter at det gis stor frihet til lokal tilpasning
av samarbeidsform.
Disse medlemmer viser til at
institusjonene innen dagens virkemiddelapparat for kort tid siden
har etablert et erfaringsforum, hvor kunnskap fra prosjekter o.l.
utveksles. Disse medlemmer ser det som ønskelig
at dette nyopprettede forumet videreutvikles på en måte
som gjør at organisasjonene innen virkemiddelapparatet,
ut fra egen og andre institusjoners erfaringer, kan forbedre seg.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet er skeptiske
til proposisjonens underliggende antagelser om at deler eller hele
virkemiddelapparatet skal konkurranseutsettes. For bedriftene vil
stadige skifter av personer, tilbydere og tjenester stå i
skarp kontrast til ønsket om mer stabile rammevilkår
og forutsigbarhet i virkemiddelapparatet for bedriftene. Disse
medlemmer er enig i at på enkelte områder vil
private tilbydere kunne være et supplement - men ikke mer
enn et supplement - til virkemiddelapparatets tjenester. Disse
medlemmer forutsetter derfor at virkemiddelapparatet ikke
konkurranseutsettes, men at det hele tiden jobbes systematisk for å utvikle
virkemiddelapparatet til å gi kundene den beste hjelpen.
Det er disse medlemmers oppfatning
at virkemiddelapparatets krav til egenbetalinger fra nyetablerere
og andre kunder i forbindelse med omorganiseringen ikke skal økes.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Sosialistisk Venstreparti viser til dagens formålsparagraf
for SND som lyder:
"§ 1 Statens nærings- og distriktsutviklingsfond
har til formål å fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom
næringsutvikling både i distriktene og i landet for øvrig
ved å: a) medvirke
til utbygging, modernisering og omstilling av, samt produktutvikling
og nyetablering i norsk næringsliv i hele landet og
b) fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom
sysselsetting i distrikter med særlige sysselsettingsvansker
eller svakt utbygd næringsgrunnlag."
Disse medlemmer forutsetter at
denne bestemmelsen ikke svekkes ved vedtakelse av ny lov for den nye
enheten.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
vil gi uttrykk for at særlig i dagens markedssituasjon
har SND en viktig rolle å spille. SNDs virkemidler bør
derfor forsterkes.
Flertallet vil understreke betydningen
av at ordningen med statlige utviklingskontrakter utnyttes langt mer
offensivt enn i dag med sikte på å stimulere utviklingen
av norske teknologiselskaper. En slik ordning må komme
i tillegg til og være en videreføring av IFU-
og OFU-ordningene som administreres av SND. Slike kontrakter må ha
som utgangspunkt at det offentlige setter seg et mål i
form av en ny løsning eller et nytt produkt som ønskes
levert, de må forutsette betydelige elementer av nytenkning
og teknologisk utvikling, og de må rettes mot så vel
norske som utenlandske selskaper.
Flertallet vil peke på at
SND Invest er en av landets største investorer i små og
mellomstore bedrifter, og spiller i mange sammenhenger en viktig
rolle sammen med private i en nyskapingsprosess. Dagens marked gjør
denne rollen særlig viktig. En rekke innspill fra private
markedsaktører fremhever at SND Invest er en viktig og
nødvendig aktør for å få frem nødvendig
privat kapital.
Dette forhold - sammen med det faktum at det
i dagens marked synes ytterst vanskelig å få en
rimelig pris for SND Invest - medfører at flertallet vil
be Regjeringen om å stanse salget av SND Invest.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å stanse
salget av SND Invest. Selskapet videreføres som en atskilt
enhet innenfor SND-systemet."
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Stortinget 6. desember
2001 vedtok å gi Nærings- og handelsdepartementet
fullmakt til å lage et opplegg for å gjennomføre
salg av aksjene i SND Invest AS, jf. St.prp. nr. 1 (2001-2002). Disse
medlemmer påpeker hvor lite stabilitet det gir
i næringspolitikken når partier til stadighet
skifter standpunkter, og viser til at Fremskrittspartiet senest
i budsjettet for 2002 ga Regjeringen fullmakt til å selge
SND Invest AS.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet forutsetter at
de samlede bevilgningene til virkemiddelapparatet ikke reduseres
etter omorganiseringen, men at synergigevinster kommer brukerne
til gode i form av økte midler til støtte.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til at et alternativ til salg av SND Invest A/S er for øvrig
en overføring av selskapet til Argentum A/S som
så kan selge de aksjer som ansees som modne når
prisen anses akseptabel, og som også kan vurdere mer profesjonelt
tidspunktet for salg av aksjer eller om aksjeporteføljer
kan selges til andre fond i forbindelse med en styrking av norske
forvaltermiljøer. Disse medlemmer ber Regjeringen
vurdere en slik tenkning og presentere synspunkter i statsbudsjettet
for 2004.
Disse medlemmer vil peke på at
de store samfunnsmessige endringene som følger av globaliseringen
av økonomien og den teknologiske revolusjonen, også får
konsekvenser for virkemiddelapparatet. På den ene siden
har internasjonale avtaler og endrede strukturer medført
at mange etablerte virkemidler må avvikles. Staten må derfor
i økende grad skille mellom sine forretningsmessige og
politiske roller. På den andre siden krever omleggingen
til en kunnskapsøkonomi helt nye og langt mer
fleksible virkemidler enn før. Dissemedlemmer vil
fremheve at Regjeringen har varslet meldinger og offentlige utredninger
som i neste omgang kan få konsekvenser for virkemiddelapparatet.
Selv om Stortinget nå gjør noen vedtak om organiseringen
av virkemiddelapparatet, kan slike endringer meget raskt reise behov
for en fornyet gjennomgang av virkemiddelapparatet.
Regjeringen sier i proposisjonen at virkemidlene
og forvaltningen av dem, i større grad skal tilpasses brukerne. Disse
medlemmer vil likevel ikke unnlate å nevne at en
vesentlig begrensning for nyskapingen i næringslivet er
et meget komplisert og omfattende regelverk. Omkring 207 000 bedrifter
er avhengig av en ekstern regnskapsfører for sine regnskaper.
Det gjør dem ekstremt sårbare for alle omlegginger
og endringer. Delingsmodellen og momsreformen av 2001 er to eksempler
på lovvedtak som har skapt nesten uoverstigelige problemer
for småbedriftene. Dissemedlemmer vil
be Regjeringen i den varslede innovasjonsmeldingen, om å gripe
fatt i dette problemet med sikte på å foreslå konkrete
tiltak.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti viser
til forslag om at det opprettes et bredt sammensatt råd
for samfunn og teknologi som skal komme med anbefalinger overfor
Regjeringen om hva som er fremtidsrettede løsninger, teknologier, produkter
og prosesser samfunnet trenger mer av, men som markedet ikke gir
oss i dag.
Regjeringen bes vurdere eventuelt om dagens Teknologiråd
kan knyttes som rådgivende organ for utforming av den nye
enhetens mål.
Disse medlemmer mener at kontorene
skal ledes av styrer bestående av tre personer fra den
nye enheten og fire personer fra fylkeskommunen. Dette er et viktig
grep for å følge opp Stortingets intensjoner om fylkeskommunens
rolle som utviklingsaktør.
Denne funksjonelle endringen må følges
opp av en organisatorisk endring. En organisering med felles overbygging
vil både styrke koordinering og samspill mellom den offentlige
støtten til de ulike fasene av en bedrifts innovasjonsprosess,
samtidig som det gir forenkling for brukerne. En slik sammenslåing
vil også redusere overlapping av mål mellom ulike
institusjoner.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet,
viser til at oppdrettsnæringen er vurdert å være
en av de norske næringer med størst utviklingspotensial.
Oppdrett av laks er blitt et verdensprodukt. Et annet område
som vurderes å ha meget store utviklingsmuligheter er torskeoppdrett.
Det er i dag etablert anlegg som kan produsere store mengder torskeyngel.
Det er dokumentert at det er mulig å få frem matfisk
av meget høy kvalitet.
Flertallet vil peke på at
skal det lykkes å oppdrette torskeyngel i stor skala til
matfisk kreves betydelig kapitalstyrke. I dagens marked finnes ikke
slik kapital verken i næringen eller fra investorenes side.
Flertallet vil vise til at skjellnæringen
har et stort potensial som kan bidra til en vesentlig verdiskaping og
viktige arbeidsplasser langs kysten. Videre er den internasjonale
etterspørselen etter skjell stor.
Flertallet mener det må satses
mer på å løse algegiftproblemene som
har vist seg å være et vesentlig hinder for stabile
leveranser til markedet og at en innenfor den nye enheten i virkemiddelapparatet
må få økt fokus på markedsrettede
aktiviteter.
Flertallet er kjent med at det
er satset betydelige midler både fra privat og offentlig
hold, men vil peke på at skal det lykkes å utløse
potensialet i skjellnæringen, må det ytterligere
kapitalstyring til. Næringen selv er i en oppbyggingsfase
og mangler kapital.
Flertallet vil derfor be Regjeringen
vurdere muligheten for å etablere en statlig garanti for
driftskreditt for oppdrett av torsk og skjell. En slik ordning må organiseres
i SND og innenfor rammen av internasjonale avtaler og utformes i
et samspill mellom staten, bankene og næringen selv.
Flertallet fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen vurdere
muligheten for å etablere en statlig garanti for driftskreditt
for oppdrett av torsk og skjell. Ordningen kan organiseres i SND
og innenfor rammen av internasjonale avtaler og utformes i et samspill
mellom staten, bankene og næringen."
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet viser
til Budsjett-innst. S. nr. 8 (2002-2003) hvor disse medlemmer pekte
på at dagens såkornfond snart var fulltegnet og
at det hastet med å etablere nye virkemidler for å sikre
slik kapitaltilgang. Disse medlemmer ba derfor Regjeringen om å komme
tilbake med forslag om å opprette et nytt landsdekkende
såkornfond på 500 mill. kroner.
Disse medlemmer vil på bakgrunn
av dette igjen fremme forslaget om å opprette et nytt landsdekkende
såkornfond. Fondets størrelse vil disse medlemmer komme
tilbake til i forbindelse med budsjettet for 2004.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i forbindelse
med statsbudsjettet for 2004 fremme forslag om å utvide
såkornordningen, med et tilhørende tapsfond til
et landsdekkende fond som skal samarbeide med de regionale såkornfondene."
Komiteens medlem fra Senterpartiet viser
til at dette medlem ønsker å opprettholde SIVA
som egen enhet.
Dette medlem vil i denne sammenheng
understreke den viktige rollen SIVA har spilt for utvikling av nye
og offensive næringsrettede virkemidler.
Dette medlem viser til at flertallet
likevel ber Regjeringen vurdere å innlemme hele eller deler
av SIVAs virksomheter i den nye enheten.
Dette medlem vil i denne sammenheng
slutte seg til flertallets innstilling om å legge viktige
deler av hovedkontoret til Trondheimsregionen, blant annet for å kunne
ivareta SIVAs innovasjonsnettverk som er nært knyttet til
teknologimiljøene ved SINTEF og NTNU.
Komiteen viser avslutningsvis
til brev fra Nærings- og handelsdepartementets av 22. mai
2003, 28. mai 2003 og 4. juni 2003 (vedlagt).
Behovet for kommersialisering av
miljøteknologi og en bedre og mer framtidsretta måte å gjøre
ting på er nødvendig, ikke minst innenfor de rammene
som spesielt Kyoto-forpliktelsene setter. Til dette kommer også behovet
for en mer grønn næringsutvikling, basert på at
oljeaktivitetene på norsk sokkel gradvis reduseres. Komiteens
medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener at et næringsliv
for framtida i hovedtrekk må være basert på andre
måter å gjøre ting på enn vi
gjør i dag.
Disse medlemmer ser derfor nødvendigheten
av opprettelse av et tverrfaglig senter for næringsrettet teknologi
og miljø. Senteret skal tilby forskningsbasert kompetanse
innenfor teknologiske og miljømessige områder
tilpasset behov bedrifter i enkeltnæringer har og vil komme
til å ha. Senteret skal prioritere teknologi som kombinerer
lønnsomhet med miljø, og spesielt betjene små bedrifter
i lite forskningsintensive næringer.
Disse medlemmene fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å opprette
et tverrfaglig senter for næringsrettet teknologi og miljø."
Disse medlemmer vil vise til
at Norge står overfor viktige utfordringer knyttet til
ledighet, svekket internasjonal konkurranseevne og utfordringer
knyttet til mer miljøvennlig produksjon av varer og tjenester. Med
100 000 ledige er det behov for nye perspektiver og nye ideer knyttet
til hvordan det offentlige i større grad kan legge til
rette for utvikling av konkurransedyktige arbeidsplasser innenfor
segmenter som vi trenger mer av.
Utvikling, nyetableringer og innovasjon basert
på nye produkter eller nye måter å gjøre
ting på danner kjernen i enhver sunn økonomisk
utvikling. Politikk som tar sikte på å utvikle
tryggere arbeidsplasser bør derfor grunnleggende sett understøtte
slike prosesser. Konstant fokus på bedre og mer produktive
løsninger gir grunnlaget for enhver bedrifts og nærings
konkurranseevne.
Mer produktive løsninger dreier seg
ofte om å produsere det samme for mindre, og det finnes
mange eksempler på at ny og mer produktiv teknologi kan
gi grunnlag for fremtidsrettede arbeidsplasser. I den norske aluminiumsindustrien
ser vi at fremtidsrettede bedrifter erstatter forurensende Söderberg-ovner
med moderne Prebake-ovner, som har mindre utslipp og som bruker
mindre strøm per produsert enhet. Tilsvarende jobber Elkem
Fiskaa i Kristiansand med prosesser som kan revolusjonere måten
aluminium blir produsert på (Aftenposten 28. mars 2003).
Stirling-motoren er et eksempel på det samme. Motoren omformer
varme til elektrisk kraft eller omvendt, og kan oppnå en
effektivitet på så mye som 90 pst. - i motsetning
til vanlige motorer, som har en effektivitet på rundt 30-40
pst. Brenselceller er et fjerde eksempel. Ved hjelp av ny brenselcelleteknologi
er det mulig å produsere tilnærmet utslippsfri
elektrisitet selv fra fossil gass. I en brenselcelle konverteres
energien i naturgassen til elektrisitet gjennom en elektrokjemisk
reaksjon, slik Shell Technology, Aker Kværner, Statkraft
og Siemens jobber med i Norge (Teknisk Ukeblad 30 - 2002). Ved Umoe
Mandal er det nylig etablert rundt 40 arbeidsplasser på produksjon
av vindmøller. Solcelleteknologi, som blant annet norske
ScanWafer og Elkem bygger flere hundre arbeidsplasser på,
er et femte eksempel på at det ligger fremtidsrettede arbeidsplasser
i bedre måter å produsere på.
Mer produktive løsninger dreier seg
også om å produsere på en slik måte
at ikke ressursgrunnlaget for kommende generasjoner tas bort. Det
betyr at produksjon i større grad må være
bærekraftig, for at ikke grunnlaget for velferd er borte
for etterkommende generasjoner. Arbeidsplasser knyttet til f.eks.
bioenergi og andre nye fornybare energikilder er de viktigste områdene
i så måte. Det samme er vareproduksjon uten bruk
av miljøgifter, transport uten skadelige utslipp og ressursuttak
uten å ødelegge biologisk mangfold. F.eks. har
flere fylker i Norge vist at det er mulig å skape industriarbeidsplasser
ut av bioenergi, selv om Norge ikke på langt nær
er kommet like langt som Sverige.
Disse eksemplene er få av mange. De
viser at miljøteknologi representerer allmennyttige teknologiske fremskritt
som mange nyter godt av. Samtidig er miljøteknologi et
område som i økende grad vil ha et marked i fremtida,
både med konkret tanke på teknologiske utfordringer
knyttet til norske og internasjonale Kyoto-forpliktelser, med tanke
på de enorme internasjonale muligheter som ligger i nye
fornybare energikilder og med tanke på de utfordringene
som ligger i forurensninger og oppryddinger fremover, både nasjonalt
og ellers i verden. En økt satsing på utvikling, nyetableringer
og innovasjon basert på miljøteknologi representerer
en unik mulighet for fremtidsrettede arbeidsplasser i kombinasjon
med stor samfunnsnytte og mulig lønnsomhet for den enkelte
bedrift.
Disse medlemmer viser til at
en nasjonal ekspertgruppe under Teknologirådet arbeider
med virkemidler for bærekraftig teknologipolitikk. Ekspertgruppa
vil i løpet av høsten fremme anbefalinger om strategier
for å oppnå bærekraftig innovasjon.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen om å etablere
et fond for miljøteknologi, og komme tilbake til Stortinget
med retningslinjer for disponeringer og retningslinjer knyttet til
et slikt fond, jf. Dokument nr. 8:93 (2002-2003)."
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de miljømessige utfordringer og muligheter må finne
sin plass innenfor det etablerte virkemiddelsapparat og vil gå imot
forslaget til opprettelse av et fond basert på miljøteknologi.
Forslag fra Høyre, Sosialistisk Venstreparti
og
Kristelig Folkeparti:
Forslag 1
Stortinget ber Regjeringen om å sikre
at kompetansen og funksjonene til det som i dag er Norges Eksportråd,
SVO, SIVA, Norges Turistråd, SND og Norges forskningsråds
næringsrettede aktiviteter, tilbys i en felles brukerfront
med utgangspunkt i det som i dag er SNDs regionkontorer og Eksportrådets
kontornett.
Forslag 2
Stortinget ber Regjeringen om å overføre
virkemidlene som i dag forvaltes av SND, SVO, Norges Eksportråd
og Norges Turistråd til den nye enheten. Stortinget ber
Regjeringen vurdere hvorvidt andre relevante virkemiddelenheter
på sikt skal innlemmes i den nye enheten.
Forslag 3
Stortinget ber Regjeringen legge frem en vurdering av
mulighetene for desentralisering og forenkling av dagens ulike næringsrettede
låne-, tilskudds-, og egenkapitalordninger. Det bes også om
at det vurderes å etablere regionale ordninger som skal
tilføre norsk næringsliv mer midler, gi større
langsiktighet og mer regional styring enn i dag.
Forslag 4
Stortinget samtykker i at eierskapet i Argentum Fondsinvesteringer
AS overføres fra SND og SIVA til Nærings- og handelsdepartementet
fra 1. juli 2003.
Forslag fra Arbeiderpartiet,
Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet:
Forslag 5
Stortinget ber Regjeringen utvide fokusområder
i prioriteringer for virkemiddelapparatet til også å omfatte
regional utvikling.
Forslag fra Arbeiderpartiet og Senterpartiet:
Forslag 6
Stortinget ber Regjeringen utrede en ordning
med strukturfond som skal bidra til å støtte opp
om norske selskaper som er i oppkjøps- eller restruktureringssituasjon.
Forslag 7
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2004 fremme forsalg om å styrke bevilgningene
til forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU-ordningene).
Forslag fra Arbeiderpartiet:
Forslag 8
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2004 fremme forslag om å utvide såkornordningen,
med et tilhørende tapsfond til et landsdekkende fond som
skal samarbeide med de regionale såkornfondene.
Forslag 9
Stortinget ber Regjeringen vurdere en kapitalutvidelse
av Argentum Fondsinvesteringer som kan overlappe såkornordningen.
Forslag fra Fremskrittspartiet:
Forslag 10
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
2420 | 57 (ny) | Landsdekkende såkornfond,
bevilges med | 1 000 000 000 |
| 58 (ny) | Tapsfond, bevilges med
| 250 000 000" |
Forslag 11
Kap. | Post | Formål: | Kroner |
967 | | Investeringsselskap, Argentum
Fondsinvesteringer, bevilges med | 2 000 000 000" |
Forslag 12
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag om opprettelse
av et strukturfond i statsbudsjettet for 2004 med en kapital på ca.
50 mrd. kroner. Strukturfondet skal ved strategiske og langsiktige
investeringer i obligasjoner, fond, børsnoterte aksjer
og gjennom oppkjøp av bedrifter, gjelds- og aksjeposter
bidra til å sikre en langsiktig og bærekraftig
norsk næringsstruktur med bedrifter og næringsklynger
som kan være konkurransedyktige i et globalisert marked
hvori inngår en del større børsnoterte
selskaper med hovedkontor og forsknings- og utviklingsavdelinger
i Norge. Strukturfondets ledelse og styre skal ikke være
underlagt instruksjonsmyndighet fra politiske myndigheter, men skal virke
profesjonelt og forretningsmessig i henhold til fondets formål
og vedtekter.
Forslag 13
Stortinget ber Regjeringen fremme forslag til
en ordning med statlige utviklingskontrakter som kan bidra til å utvikle
nye teknologiske løsninger eller konsepter i norsk næringsliv.
Forslag 14
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med
statsbudsjettet for 2004 fremme forslag om å styrke bevilgningene
til forsknings- og utviklingskontrakter (IFU/OFU-ordningene)
med 100 mill. kroner utover inneværende års bevilgningsnivå.
Forslag fra Sosialistisk Venstreparti:
Forslag 15
Stortinget ber Regjeringen om å opprette
et tverrfaglig senter for næringsrettet teknologi og miljø.
Forslag 16
Stortinget ber Regjeringen om å etablere
et fond for miljøteknologi, og komme tilbake til Stortinget
med retningslinjer for disponeringer og retningslinjer knyttet til
et slikt fond, jf. Dokument nr. 8:93 (2002-2003).
Forslag fra Senterpartiet:
Forslag 17
Stortinget ber Regjeringen utrede opprettelse
av 5 regionale investeringsfond. Fondene gis en samlet kapital på 20
mrd. kroner.
Komiteens tilråding I, III, IV og V og IX fremmes av en samlet komité.
Komiteens tilråding II, VI og VII og XI fremmes av Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet og Senterpartiet.
Komiteens tilråding XII fremmes av Arbeiderpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Komiteens tilråding VIII og X fremmes av Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet.
Komiteen har for øvrig ingen merknader, viser til proposisjonen og dokumentet og rår Stortinget til å gjøre følgende
vedtak:
I
Stortinget samtykker i at det opprettes en ny enhet som forvalter direkte virkemidler for næringslivet.
II
Stortinget samtykker i at virkemidlene som i dag forvaltes av Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND), Norges Eksportråd, Statens veiledningskontor for oppfinnere (SVO) og Norges Turistråd, overføres til den nye enheten.
III
Stortinget samtykker i at den nye enheten organiseres som et særlovsselskap.
IV
Stortinget samtykker i at den nye enhetens utsendinger i utlandet integreres i utenrikstjenesten og anmeldes som spesialutsendinger.
V
Stortinget samtykker i at Norsk Romsenter omdannes til et forvaltningsorgan med særskilte fullmakter.
VI
Stortinget ber Regjeringen om å stanse salget av SND Invest. Selskapet videreføres som en atskilt enhet innenfor SND-systemet.
VII
Stortinget ber Regjeringen vurdere muligheten for å etablere en statlig garanti for driftskreditt for oppdrett av torsk og skjell. Ordningen kan organiseres i SND innenfor rammen av internasjonale avtaler og utformes i samspill mellom staten, bankene og næringen.
VIII
Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 vurdere tiltak for å øke kontakten mellom forskningsinstitutter, bedrifter og næringer med lite FoU.
IX
Stortinget ber Regjeringen legge fram en evaluering av SkatteFUNN. I den forbindelse bes det om at det også vurderes å utvide Skatte-FUNN-ordningen til å gjelde enkeltmannsforetak, inkl. landbruk.
X
Stortinget ber Regjeringen sikre at midlene i distriktsmilliarden innrettes mot bedrifter lokalisert i de mest næringssvake områdene, som er truet med avfolking. Dersom det skulle vise seg at tapsfondet ikke er tilstrekkelig for å gjøre midlene operative, må det avsettes ytterligere bevilgninger til tapsfond. Stortinget ber Regjeringen i forbindelse med statsbudsjettet for 2004 fremme forslag om ytterligere 400 mill. NOK til såkornfond og 100 mill. NOK til tapsfond.
XI
Stortinget ber Regjeringen avvente en endring i Argentums eierfunksjon til etter at det har skjedd en avklaring i organiseringen av statens eierskap.
XII
Dokument nr. 8:93 (2002-2003) - forslag fra stortingsrepresentantene Inge Ryan, Øystein Djupedal, Ingvild Vaggen Malvik og Heidi Sørensen om opprettelse av et fond for nyetableringer og innovasjon basert på miljøteknologi - bifalles ikke.
Jeg viser til komiteens brev av 19.05.2003.
I Stortingsproposisjon nr. 51 (2002-2003) Virkemidler
for et innovativt og nyskapende næringsliv drøftes
tilknytningsformer til staten generelt i kapittel 5.6. Spørsmålet
om tilknytningsform for den nye enheten er videre drøftet
i kapittel 6.2.7. Jeg vil her ta for meg de viktigste argumentene
som førte fram til konklusjonen om å foreslå særlov
som tilknytningsform.
I vurderingen av tilknytningsform for den nye enheten
var første trinn å avklare om enheten juridisk sett
burde organiseres som en del av staten, eller om den burde være
et eget juridisk subjekt.
Enheten vil bli underlagt politisk styring,
og vil være avhengig av årlige bevilgninger over
statsbudsjettet. Dette tilsier at en løsning kan være å organisere
den innenfor staten, for eksempel som et forvaltningsorgan. Det
er imidlertid flere andre forhold som taler for at en bør
velge en organisasjonsmessig løsning som innebærer
at den blir organisert som et eget juridisk subjekt. Velger en denne
løsningen kan styringen skje gjennom foretaksmøtet
og de årlige disposisjonsbrevene fra departementene. Innenfor
denne rammen vil institusjonen ha stor grad av frihet i behandlingen av
enkeltsaker og det kan settes klare resultatmål for virksomheten.
Dette innebærer at departementene og regjeringen ikke blir
involvert i behandlingen av enkeltsaker. Erfaringene fra Distriktenes
Utbyggingsfond med politisk involvering i enkeltsaker var et avgjørende
argument for at SND i 1993 ble opprettet som et eget juridisk subjekt.
Videre vil den nye enheten få en stor
og sammensatt portefølje av virkemidler. Den vil også motta
oppdrag fra fylkeskommunene, og i lys av deres nye og friere rolle
bør departementene ikke vært involvert i hvordan disse
oppdragene formuleres og løses. Dette tilsier en friere
organisasjonmessig løsning enn en organisering som forvaltningsorgan.
Jeg har også vurdert om andre tilknytningsformer enn
en særlov kunne være aktuelle ved organisering utenfor
staten. I lys av ESAs kritikk av statsforetaksformen valgte jeg
ikke å gå videre med denne. Det siste alternativet
ville vært aksjeselskap. Aksjeselskapsformen er imidlertid
etter mitt syn tilpasset bedrifter som i overveiende grad er kommersielle
aktører med krav om avkastning på kapitalen. Med
de tydelige nærings-, handels- og regionalpolitiske oppgaver
som den nye enheten vil få, vurderte jeg det slik at denne
formen ikke var passende. Videre ser jeg at det vil kunne utvanne
aksjeselskapsformen dersom enheter med sektorpolitiske oppgaver
organiseres på denne måten.
Den nye enheten vil befinne seg i overgangen
mellom politikk og forretning. I vurderingen av tilknytningsform har
jeg kommet til at en særlov best vil fange opp de spesielle
hensynene som må tas i styringen. Jeg legger også vekt
på at dagens lov om SND har vist seg å være
et godt og hensiktsmessig styringsredskap, og jeg ønsker å bygge
videre på de gode erfaringene med denne loven.
Jeg viser til komiteens brev av 26.05.2003,
hvor det bes om en fullstendig oversikt over samtlige næringsrettede fond
som staten disponerer. Jeg vil i det følgende beskrive
de operative fond som er relevante i forhold til behandlingen av
Stortingsproposisjon nr. 51 (2002-2003) Virkemidler for et innovativt
og nyskapende næringsliv. Jeg omtaler ikke Folketrygdfondet,
Statens petroleumsfond, Statens petroleumsforsikringsfond, Statens
bankinvesteringsfond eller Statens banksikringsfond. Videre omtales
heller ikke internasjonale investeringsordninger hvor Norge deltar
med en mindre andel av finansieringen (for eksempel Den europeiske
bank for gjenoppbygging og utvikling, EBRD) og fond knyttet til
garantier for eksportkreditter (for eksempel garantiordningen for investeringer
i og eksport til utviklingsland).
Argentum forvalter totalt 2,45 mrd. kroner.
Selskapet skal drives på forretningsmessige vilkår
og opptre som kommersiell investor gjennom å investere
sine midler i private investeringsfond og investeringsselskaper. Argentum
er derfor ikke et fond i seg selv, men et redskap for staten for å investere
i andre fond.
Formålet med selskapet er:
– å bedre
tilgangen til risikovillig kapital og egenkapital for
det nyskapende, forskningsbaserte næringslivet
– styrke nettverket
mellom eiere, forvaltere, FoU- miljøer og virksomheter
– bidra til å utvikle
og utløse nye muligheter innen bransjer og næringsklynger
hvor Norge allerede står sterkt
– styrke konkurranseevnen
og fremtidig verdiskaping i norsk næringsliv
– styrke det kompetente, langsiktige
eierskapet i næringslivet gjennom å bygge
opp sterke forvaltermiljøer
Argentum har så langt gått
inn i tre ulike venturefond med investeringer pr. 01.03.2003 på om
lag 680 mill. kroner.
Selskapet Argentum fondsinvesteringer AS ble formelt
stiftet 1. oktober 2001 og er eiet av SIVA og SND med lik andel.
Nærings- og handelsdepartementet overtok 1. januar
2002 forvaltningen av SIVA fra Kommunal- og regionaldepartementet.
Dette innebærer at alle overordnete forvaltningsspørsmål
tilknyttet investeringsselskapet nå er underlagt
Nærings- og handelsdepartementet. Argentums generalforsamling har
vedtatt habilitetsregler for SND og SIVA. Disse sikrer
at det ikke forekommer rolleblanding i SND og SIVA mellom
institusjonenes utøvelse av sin ordinære virksomhet
og deres eierrolle i investeringsselskapet. I Stortingsproposisjon
nr. 51 (2002-2003) Virkemidler for et innovativt og nyskapende næringsliv
foreslår regjeringen å overføre eierskapet
til Argentum fra SIVA og SND til Nærings- og handelsdepartementet.
Det vises for øvrig til omtale av Argentum
fondsinvesteringer AS i kapittel 6.8 i Stortingsproposisjon nr. 51
(2002-2003).
Forskningsfondet ble stiftet 1. februar 2001
og er hjemlet i lov av 7. juli 2000 nr. 68 og forskrift av 11. oktober 2000
om avgift til forskning og utvikling i fiskeri- og havbruksnæringen.
FHFs formål er å legge til rette for økt
verdiskaping, miljøtilpasning, omstilling og nyskaping
i fiskeri- og havbruksnæringen. Avgiftsmidler skal nyttes
til næringsrettet forskning og utvikling til nytte for hele
eller deler av næringen. Tilsagn til FoU-aktiviteter gis
i form av tilskudd. FHF skal samarbeide nært med (det øvrige)
virkemiddelapparatet som er relevant for marin sektor, særlig
Norges forskningsråd og SND.
FHF er ikke et "fond som staten disponerer",
men finansieres som nevnt av en lovhjemlet avgift. Fondet administreres
av Eksportutvalget for fisk. Innkreving av avgift er hjemlet i forskrift
av 13. desember 2000 om samordnet innkreving av avgift på fiskeeksport
til Eksportutvalget for fisk og til forskning og utvikling. Forskningsavgiften
er på 3 promille av verdien av eksport av fisk og fiskeprodukter.
Samlet budsjett for 2003 er på omlag
119 mill. kroner. Fondet forvaltes av et styre på 7 medlemmer
oppnevnt av Fiskeridepartementet og etter forslag fra sentrale næringsorganisasjoner.
FHF har et eget, lite sekretariat etablert 15. mars 2001.
Forskningsfondet finansierer langsiktig og grunnleggende
forskning, blant annet innenfor de tematiske satsingsområdene
i forskningspolitikken. Deler av den årlige avkastningen
fordeles direkte til universiteter og høgskoler, mens størstedelen
forvaltes av Norges forskningsråd. Fondet er
ikke et direkte tiltak for næringslivet, men mye av den
fondsfinansierte forskningen er av betydning for næringslivet
på mellomlang og lang sikt. Det vises ellers til omtale
i St.prp. nr. 1 (2002-2003) for Utdannings- og forskningsdepartementet,
kapittel 286, post 50.
Formålet med disse fondene er å stille
et statlig virkemiddel til rådighet for bedrifter som ønsker å internasjonalisere
seg. Det skal legges vekt på at norske bedrifter ekspanderer
sin virksomhet. Det var videre et viktig formål bak opprettelsen
av fondene at man skulle støtte opp om utviklingsprosessene
og omleggingen av økonomiene i Sentral- og Øst-Europa.
Alle tre fondene administreres av Statens nærings- og
distriktsutviklingsfond (SND).
Investeringsfond for Nordvest-Russland og Investeringsfond
for Øst-Europa foretar sine investeringer på markedsmessige
betingelser. I henhold til EUs regelverk er ordningene uten subsidieelementer,
er ikke konkurransevridende og trenger således ikke notifiseres
til European Surveillance Authority (ESA).
– Opprettet
i 1996 i forbindelse med omleggingene i Sør-Varanger
– Fondskapital: 150 mill. kroner.
– Dekningsområde: Murmansk
oblast, Arkhangelsk oblast og Karelen.
– Kommersielt rettet fond. Investeringene
skal gi en nærmere definert avkastning, og det skal betales utbytte
på kapitalen til staten etter det 11. året.
– Fondet har pr. april 2003 investert
ca. 10 mill. kroner i 7 prosjekter og gitt tilsagn for ca. 18 mill.
kroner.
– Opprettet
ved en engangsbevilgning i 1996 i forbindelse med omleggingene i
Sør-Varanger.
– Fondet var opprinnelig på 30
mill. kroner.
– Dekningsområdet er
Murmansk oblast, Arkhangelsk oblast og Karelen.
– Det er betalt ut ca. 23 mill.
kroner av tilskuddsfondets midler så langt. Midlene har
gått til i alt 62 forundersøkelser av mulige investeringsprosjekter i
Nordvest-Russland. 20 av prosjektene er initiert av bedrifter i
Sør-Varanger.
– Opprettet
i 1997.
– Fondskapital: 120 mill. kroner.
– Dekningsområde: Landene
i Sentral og Øst-Europa med unntak av områdene
som dekkes av Investeringsfond for Nordvest-Russland
– Kommersielt rettet fond. Investeringene
skal gi en nærmere definert avkastning, og det skal betales utbytte
av kapitalen til staten etter det 11. året.
– Fondet har investert ca. 55
mill. kroner av fondskapitalen i en rekke prosjekter innenfor felt
som energiproduksjon, trelastindustri, næringsmidler m.m.
Landbrukets utviklingsfond (LUF) hadde pr 31.12.2002
en kapital på 2 568 mill. kroner. Av kapitalen var 987
mill. kroner innestående beløp i statskassen og
1 581 mill. kroner var i form av utlån. Ansvar knyttet
til innvilgede, ikke utbetalte tilskudd og investeringslån
var pr 31.12.2002 på 1 040,0 mill. kroner.
LUF er et fond i Landbruksdepartementet uten
eget styre. Fondsmidlene kan nyttes til tiltak som tar sikte på å styrke
og bygge ut næringsgrunnlaget på landbrukseiendommer.
Dette gjelder også om landbrukseiendommen er en del av
en kombinert arbeidsplass. Fondsmidlene kan også nyttes
til aktivitetsfremmende tiltak innen eller i tilknytning til landbruksnæringene.
Innvilgningsrammen for 2004 for ordninger under LUF
er i jordbruksoppgjøret 2003 foreslått til 831,3 mill.
kroner jf. St. prp. nr. 70 (2002-2003).
Av ordninger som er en del av LUF kan nevnes
Verdiskapingsprogrammet for norsk matproduksjon, bygdeutviklingsmidlene
(BU-midlene), spesielle miljøtiltak, økologisk
jordbruktilskudd til skogbruk og bioenergi og kvalitetssystem i
landbruket.
Statens investeringsfond for næringsvirksomhet
i utviklingsland, NORFUND, eies av Utenriksdepartementet og inngår
som en integrert del av Regjeringens arbeid for å fremme
næringsutvikling i utviklingsland. NORFUND hadde ved utgangen
av 2002 en investeringsportefølje for prinsippgodkjente
og gjennomførte prosjekter på 1 374 mill. kroner.
NORFUND medvirker til etablering av lønnsom næringsvirksomhet
iutviklingsland ved å bidra med investeringskapital, lån
og garantier på kommersielle vilkår. Fondet kan
investere i utviklingsland med BNP/cap. inntil 5185 USD
i form av direkte investeringer og ved deltakelse i lokale investeringsfond.
For å styrke NORFUNDs aktiviteter i de minst utviklede
land er det satt av egne midler til investeringer i disse landene.
NORFUNDs drift finansieres av dets løpende
kapitalinntekter og avkastning på investeringer. Fordi avkastningen
ligger flere år frem i tid og for å bygge opp
fondet til en viss størrelse tilføres NORFUND årlig ny
kapital over bistandsbudsjettet.
Energisektoren er viktig for næringsutvikling
og økonomisk vekst og en sektor der man fra norsk side har
særlig kompetanse. Dette er bakgrunnen for at energi er
etablert som et eget satsningsområde for NORFUND. I 2002
dannet NORFUND sammen med Statkraft et eget selskap, Statkraft NORFUND
Power Invest, som hovedsakelig vil investere innen vannkraftsektoren.
Ved investeringer i fond arbeider NORFUND tett sammen med andre
multilaterale aktører, blant annet International Finance
Corporation (IFC), det britiske Commonwealth Development Corporation (CDC)
og Inter-American Development Bank.
Som beskrevet i kapittel 6.7 i Stortingsproposisjon
nr. 51 (2002-2003) er investeringer i såkorn- og venturefond
en av SIVAs tre roller. Dette er på linje med såkornordningen
heller ikke "fond som staten disponerer", men investeringer i fond
som er majoritetseid av andre. Investeringene skal utløse
privat kapital og bidra til utvikling av innovasjonssystemer over
hele landet.
SIVA har eierandeler i 7 venturefond med en
kapitalbase på ca. 700 mill. kroner og 8 såkornfond
(inkl. forskningsparker med fond) med en kapitalbase på ca.
330 mill. kroner. Antallet engasjementer er økt noe i forhold til
den status som ble gitt i St.prp. nr. 51 (2002-2003). Hver eierandel
er på inntil 30%. Selskapene er knyttet til SIVAs øvrige
engasjementer i forsknings- og kunnskapsparker, noe som gjør
det mulig å samordne infrastruktur, innovasjonsselskaper
og kompetent eierskap.
SND Invest AS er et investeringsselskap som
tidligere var heleid av SND. SND Invest AS ble overført
til Nærings- og handelsdepartement i 2002, og vurderes solgt
til private.
Egenkapitalordningen som dannet grunnlaget for SND
Invest AS, ble etablert i 1993 for å bedre tilgangen på egenkapital
i et kapitalmarked som på den tid hadde få aktører.
Siden oppstarten i 1993 er det investert ca 3,3 mrd. kroner i vel
300 bedrifter og en har deltatt aktivt på eiersiden.
SND Invest AS har som målsetting å være
et ledende investeringsselskap med vekt på aktivt eierskap
innenfor utvalgte bransjer. SND Invest AS vil primært søke minoritetsposisjoner
samt investere sammen med andre investorer i bransjen. Høsten
2002 ble det etter en strategirevisjon internt i selskapet satset
på å spisse investeringsfokus ytterligere, spesielt
i forhold til bransje og fase. Bransjemessig ønsker SND
Invest AS å fokusere på fire kjerneområder:
olje og maritim, teknologi, sjømat, og service. Dette var
en tilpasning for å innvestere i sektorer hvor det var
observert sterk langsiktig vekst og der selskapet hadde god intern kompetanse.
SND Invest AS investerer på foretningsmessig grunnlag hvor
avkastningen skal stå i forhold til risiko.
Dagens portefølje er på rundt
100 selskaper og SND Invest AS anslår verdien på porteføljen
til å være i overkant av 1 mrd. kroner. Dette
er regnet som mulige realisert verdi over tid. I tillegg forvalter
SND Invest AS Venturefondet AS som består av eierandeler
i 6 regionale venturefond. Av disse fondene er 4 lukket og det er
inngått avtaler om avvikling av fondene.
Som et resultat av et samarbeid mellom
staten og private investorer ble det i 1997 etablert ett landsdekkende såkornfond
(START-fondet), og fire regionale såkornfond som
skulle dekke Sørlandet, Vestlandet, Midt-Norge og Nord-Norge.
I 2000 ble det opprettet et eget fond for indre Østlandet.
Målsettingen er å tilføre prosjekter
en kombinasjon av tålmodig kapital og relevant kompetanse.
Såkornfondene skal gå inn med egenkapital
i risikoprosjekter med stort verdiskapingspotensial.
Det er i tillegg et krav at fondene skal gå inn i en tidlig
fase hvor det ordinært er vanskelig å oppnå finansiering
i egenkapitalmarkedet.
"Såkornordningen" er det navnet som
benyttes om statens engasjement. Dette engasjementet består
av ansvarlige lån til de 100% privateide såkornselskapene.
Det er knyttet 25% tapsfond til statens lån. Det
er såkornselskapene som investerer midlene som er kommet
både fra sine private eiere og staten. Såkornordningen
er derfor ikke et "fond som staten disponerer".
Dersom ordningen blir fulltegnet med privat
kapital, vil den ha en kapitalbase på 780 mill.
kroner, hvorav 390 mill. kroner utgjøres av ansvarlige
lån fra staten. Det har tatt tid å få inn
den private andelen av kapitalen i de regionale fondene. Pr. 01.04.2003
gjensto det 32,1 mill. kroner i lån og 8 mill. kroner i
tapsfond på ordningen. Det er fondene for Sørlandet,
Vestlandet og Nord-Norge som ikke har den private kapitalen
på plass. Ordningen omfatter nå 716 mill. kroner
i privat og statlig kapital.
Fram til 01.04.2003 hadde såkornfondene
investert for om lag 350 mill. kroner fordelt på 128 prosjekter. Ytterligere
150 mill. kroner er kommitert. Den typiske investeringen for de
regionale såkornfondene er om lag 1-2 mill. kroner,
mens det landsdekkende START-fondet har et snitt på 10
mill. kroner for sine investeringer. Summen av tapsavsetninger
for samtlige fond er pr. 01.04.2003 på 55 mill. kroner.
Jeg viser til komiteens brev av 28.05.2003,
hvor det bes om "en kort oversikt over tilgjengelig tallmateriale mht.
kvinneandelen i kundegrunnlaget i det næringsrettede virkemiddelapparatet,
i første rekke SND, SIVA, SVO og Eksportrådet."
I Stortingsproposisjon nr. 51 (2002-2003) Virkemidler
for et innovativt og nyskapende næringsliv vektlegges betydningen
av at man er tydelig på hvem virkemidlene er rettet mot.
Fem brukergrupper foreslås prioritert - entreprenører,
unge bedrifter, innovasjonssystemer, små og mellomstore
bedrifter med store vekstambisjoner og forskere og FoU-miljøer.
I arbeidet overfor alle disse målgrupper skal virkemiddelapparatet
legge vekt på å fremme kvinners deltagelse i næringslivet.
Dette er viktig for å skape større mangfold og økt
kreativitet.
Å måle kvinneandelen i kundegrunnlaget
etter en felles mal er vanskelig. Dels fordi virkemiddelaktørene har
forskjellig arbeidsform og dels fordi tilgjengelig tallmateriale
varierer fra institusjon til institusjon.
Hoveddelen av Eksportrådets tjenestetilbud
er bedriftsrettet. Det har ikke blitt ført noen kundestatistikk som
gjør det mulig å identifisere bedrifter med hensyn til
andel av kvinnelige eiere, ansatte eller ledere. Det er imidlertid
grunn til å tro at kvinneandelen i de bedrifter som benytter
seg av Eksportrådets tilbud ikke er signifikant forskjellig
fra tilsvarende andel i norsk eksportrettet industri i sin helhet.
Eksportrådet har for øvrig
to tyngre, individrettede kompetanseprogram hvis hensikt det er å utdanne fremtidig
ledende personell til eksportbedriftene:
Eksportrådet har gjennom mange år
hatt et stipendiatprogram for nyutdannete økonomer og ingeniører. Formålet
med ordningen er gi nyutdannet ungdom praktisk innføring
i eksport- og internasjonaliseringsarbeid gjennom 1-2 års
praksistjeneste ved Eksportrådets utestasjoner. Av 152
stipendiater de siste 5 år, har 68 vært kvinner,
hvilket tilsvarer en andel på 45%.
Eksportkandidatprogrammet har fokus på opplæring innen
strategivalg, markedsplanlegging og eksportmarkedsføring.
Programmet varer i 6 måneder og omfatter forelesninger/samlinger,
prosjektarbeid og "cases" relatert til egen bedrift.
På dette programmet har kvinneandelen
variert mellom 30% og 55%, og vært 40% i
snitt over de siste 5 kurs.
I 2002 innvilget SND totalt 3 778 mill. kroner
til 7 980 prosjekter. Av dette gikk 21% eller 1 704 tilsagn
til prosjekter definert som kvinnesatsing. Dette utgjorde 17% av
SNDs midler eller 639 mill. kroner.
SND registrerer prosjekter som betegnes kvinnesatsing når prosjektet
oppfyller ett eller flere av følgende kriterier:
– Kvinneandelen
i prosjektet skal være større enn kvinneandelen
i bedriften
– Kvinner utgjør mer
enn 30% av styremedlemmene eller ledelsen i bedriften
– Formålet med prosjektet
er å øke antall kvinnelige eiere/etablerere,
styremedlemmer, ledere eller sysselsatte
For tilsagn til prosjekter hvor kvinneandelen
er 50% eller mer i prosjektene, utgjorde antall prosjekter
37% eller 2 948 av totalt antall innvilgede prosjekter
i 2002. Dette representerte 23% eller 870 mill. kroner.
Det vises for øvrig til vedlagte tabell
med oversikt over SNDs tilsagn til kvinneformål i 2002.
SVO tilbyr en vurdering av ideer og prosjekter. Målgruppen
er frittstående oppfinnere og småbedrifter. I
2002 mottok SVO 720 prosjektforslag. Ca. 8% av de som sendte
inn prosjektforslag var kvinner. Hvor mange av disse som lykkes
i form av lisensavtaler og etableringer finnes det ikke tallmateriale
på.
SIVA forvalter fysisk infrastruktur i form av næringsbygg
og næringsarealer. Kvinneandelen i bedriftene i inkubatorene
er 14%, i bedriftene i næringshagene er den 39%,
mens den i næringsparker/næringsbygg
er 29%.
Oslo, i næringskomiteen, den 12. juni 2003
Øystein Hedstrøm
fung. leder |
Inge Ryan
ordfører |