Hensikten med notatet er å peke på konkrete
forhold som enten er gale, ufullstendige eller til å misforstå i notat
datert 02.04.04 som Nærings- og handelsdepartementet (NHD)
har sendt til kontroll- og konstitusjonskomiteen i Stortinget i
forbindelse med komiteens gjennomgang av salget av SND Invest AS
(SNDI).
Det er i dette notatet fokusert på forhold
som dreier seg utelukkende om SNDI"s bakgrunn, virksomhet,
retningslinjer og rammebetingelser, og går ikke på selve gjennomføringen
av salgsprosessen og styrets/ledelsens befatning med denne.
Jeg uttaler meg på vegne av meg selv
som privatperson og var administrasjonsdir. i SNDI fra 1998 til
2003.
Forhold som enten er gale, ufullstendige eller
til å misforstå/villede er nedenfor gitt
fortløpende i henhold til kapittelinndelingen i notatet.
Vedr. 2.1 Historikk
I notatet står det at SNDI startet
i 1993 og sitat:
"Hovedformålet var å bedre tilgangen
til risikokapital i et kapitalmarked som på den tiden hadde
få aktører og begrenset med kapital."
I sitatet pekes det på at det i 1993
var få aktører og begrenset med kapital i kapitalmarkedet
for små og mellomstore, ikke-børsnoterte selskaper
(heretter benevnt venturekapitalmarkedet). I Regjeringens begrunnelse
for et salg av SND Invest er det ikke redegjort noe som helst for
hvordan venturekapitalmarkedet har utviklet seg etter 1993 og hvordan
venturekapitalmarkedet framstår i dag. Viktige forhold
som ikke er belyst, og som indikerer at man i Norge fortsatt har
et svakt etablert venturekapitalmarked er:
– Dagens
egenkapitalaktører er konsentrert om svært få bransjer
som IKT, telekom, høyteknologi og bioteknologi. Ingen fond
har for eksempel sjømat eller reiseliv som dedikerte satsingsområder
slik som SNDI hadde gjennom alle sine 10 år i venturemarkedet.
– Antall venturekapitalaktører
er fortsatt i dag svært lavt i Norges sammenlignet med
land som Sverige.
– SNDI"s rolle som en
langsiktig eier og en eier som skulle ha evne til også å investere
motkonjunkturelt, dvs. når et private egenkapitalmarkedet
erfaringsmessig tørker inn, sier NHD ikke noe om i sitt notat.
I evalueringen fra SNF i 1997: "Fire gode år med SND",
ble det pekt på at dette var en viktig rolle som SNDI hadde
i egenkapitalmarkedet og som ikke blir ivaretatt av noe privat investeringsselskap.
– Norsk Venturekapitalforening
arbeider aktivt for å få til en styrking av venturekapitalbransjen
i Norge. Samtidig selger/avvikler Regjeringen Norges største
venturekapitalmiljø, som straks etter salget reduserer
staben fra 18 til 5 personer. Legger man til de 8 personen som måtte
gå fra SNDI høsten 2002 som en forberedelse til
salget er nedbemanningen enda mer tankevekkende i det samme perspektivet.
Med min kjennskap til disse menneskene tør jeg også hevde
at de representerte en betydelig erfaring og kompetanse (strukturkapital
som det ofte benevnes) som staten/NHD hadde betalt ca NOK
300 mill for å bygge opp og som man ikke fikk noe igjen
for ved salget. Rabatten på "salget" av denne strukturkapitalen
var mer enn 100 % da man i tilegg har betalt for å bli
kvitt de.
Videre vises det i notatet til St.prp.nr.1 1992-93
hvor det ble uttalt at:
"De investeringer som skal gjennomføres,
skal skje på forretningsmessige vilkår ved innskudd
av aksjekapital i fortrinnsvis små og mellomstore bedrifter,
samt ventureselskaper".
I retningslinjene for egenkapitalvirksomheten
fra NHD i 1993 (jf. Vedlegg - som var NHD sine direktiver for driften
av SNDI) er dette nedfelt/uttrykt på følgende
måte:
"SNDI skal i de enkelte engasjement gå inn
på like vilkår som de private investorene".
Dette har SNDI alltid praktisert og slik sett
investert i prosjekter som samtidig private har funnet forretningsmessige.
Private investorer stiller ulike avkastningskrav etter hvilke bransje
det investeres i, hvor i landet det investeres og om det investeres
i nyetablerte eller mer modne bedrifter. Som følge av dette
har enkelte bransjer (f.eks reiseliv og sjømat) og geografiske
områder (spesielt de tre nordligste fylker) vært
nesten utelukkende forbeholdt SNDI fordi avkastningskravene/-forventningene
til de aller fleste private venturemiljøer ikke ville blitt
møtt. Sånn sett har virkelig SNDI komplettert
det private venturemiljø ved å gå inn
i bransjer, geografiske områder og alltid i mindretalls
posisjoner. Konsekvensene skulle imidlertid ikke overraske noen
og i alle fall ikke NHD, nemlig at dette har konsekvenser for levert årlig
avkastning. Dette har imidlertid vært i tråd med
Stortingets flertall til enhver tid.
Vedr. 2.2 Investeringsvirksomheten
For å gi en indikasjon på SNDIs
evne til å oppnå langsiktig avkastning viser NHD
til beregninger som viser at realisert avkastning før driftskostnader
for avsluttede engasjementer for perioden 1994 til 2002 var 5 pst
pr år. NHD (kilde SNDI"s årsrapport 2002).
Samtidig vises det i notatet til en oversikt
over nominell inngangsverdi og realisasjonsverdi for ulike porteføljer/bransjeområder.
I denne oversikten er det brukt gale betegnelser/navn.
Kapitalforvaltning skal være Øvrige
investeringer og Service skal være Reiseliv.
Poenget med dette kapittelet er å vise
at SNDI i perioden 1994-2002 har hatt en "for lav avkastning" (underforstått:
under hva private venturekapitalinvestorer stiller) og at det kun
er næringene Olje & Maritim og Reiseliv som har
vist en tilfredsstillende avkastning. Særlig svak avkastning
har vært innenfor Øvrige næringer som
er det eneste området hvor avkastningen har vært
negativ.
Kapittelet gir etter min oppfatning et forvrengt
bilde av SNDI"s resultater.
Det er riktig at samlet realisert avkastning
i perioden 1994 - 2002 var på 5 pst. Men i årsrapporten
er det også vist at avkastningen på Oslo Børs
hovedindeks er tilnærmet den samme i samme tidsrom. Således
er det lite grunn til å indikere at SNDI"s historiske
avkastning er "svært lav" sett i forhold til for eksempel
avkastningen på Oslo Børs.
Når det gjelder årlig avkastning
pr område for periode 1994 - 2002 framgår det
av SNDI"s årsrapport for 2002 at hvert enkelt
område har hatt følgende avkastning:
Bransjeområde | Pst |
Øvrige
næringer | -7,7 |
Olje og Maritim | 33,9 |
Reiseliv | 26,9 |
Sjømat | 7,4 |
Teknologi | 7,9 |
Samlet | 5,0 |
Oversikten over viser at avkastningen har vært
særlig tilfredsstillende innenfor Olje & Maritim
og Reiseliv, moderat innenfor Sjømat og Teknologi og negativ innenfor Øvrige
næringer. I perioden 1994-2002 utgjorde nominell inngangsverdi
i realiserte prosjekter innenfor Øvrige næringer
39 pst av samlet inngangsverdi. I 2002 var denne andelen for Øvrige
næringer redusert ti kun 16 pst. Dette viser at SNDI i
løpet av periode 1994 - 2002 har trappet betydelig ned
eksponeringen i bedrifter innen Øvrige næringer
hvor tapene historisk har vært størst. Det er
også denne kjensgjerningen som førte til en full
strategigjennomgang av investeringsvirksomheten i 2001 og hvor styret
besluttet å rette fokus mot de næringene hvor
Norge hadde komparative fortrinn, hvor SNDI organisasjonen gjennom
8 år hadde utviklet kompetanse og erfaring og et betydelig
nettverk til næringens aktører (ikke ulikt hva som
skjer i mange private venturemiljøer) og hvor potensialet
var størst.
Etter min vurdering blir det derfor lite troverdig
og historieløst når departementet senere i notat
bruker gjennomsnittlig historisk avkastning i perioden 1994 - 2002
som et sannsynlig "bevis" på at SNDI ikke vil klare et
avkastningskrav som senere i notatet er forutsatt å være
15 pst. (ref. også det som er sagt under kommentarene til
kapittel 2.1 Historikk).
Ad 3.2 Krav til avkastning til ventureinvesteringer
I notatet står det at:
"For kommersielle statlige selskap som SNDI var, har
staten generelt lagt til grunn at de skal ha samme krav til avkastning
som private selskap innen samme bransje vil stå ovenfor.
Dette er nødvendig for at statlige selskaper skal utnytte
sine ressurser, i dette tilfelle den kapital som stilles til rådighet,
like effektivt som private virksomheter. Dersom dette ikke legges
til grunn kan vi si at virksomheten subsidieres gjennom tilgang
på billig statlig kapital."
Etter min vurdering viser dette sitatet at Nærings-
og handelsdepartementet nå i forbindelse med et salg har lagt
helt nye og andre rammebetingelser og forutsetninger til grunn for
SNDIs virksomhet enn slik det har vært utformet og praktisert
med bakgrunn i gjeldende retningslinjer og rammebetingelser. Dette
kan utdypes gjennom følgende forhold:
– SNDI har
i samsvar med gjeldende retningslinjer alltid investert sammen med
og på samme vilkår som private investorer. I mange
investeringer er det også dagens ventureselskaper som blant
annet Four Seasons Venture, Teknoinvest, Northzone, Foinco m.fl.
som er medinvestorer.
– I følge tabellene ovenfor
har SNDI realisert en betydelig avkastning innenfor 2 av sine investeringsområder
(de private venturemiljøene har ofte kun ett investeringsområde),
og ser man bort fra investeringsområdet Øvrige
investeringer, som fra og med 2001 heller ikke var et prioritert
investeringsområde i SNDI, er det ikke grunnlag for å si
at SNDI ikke ville kunne oppnå en avkastning på minimum
15 pst. som departementet har i sine beregninger/vurderinger
eller på linje med avkastningskravet til private investeringsselskaper.
– Det er ikke noe privat investeringsselskap
som har hatt tilsvarende retningslinjer som de SNDI hadde. SNDI
hadde blant annet krav om begrensninger i eierandel (bare unntaksvis
kunne overstige 35 pst og ikke i noe tilfelleoverstige 49 pst.)
og krav om å investere sammen med private investorer. I
tillegg hadde SNDI som en del av virkemiddelapparatet interne mål
om å investere aktivt i bedrifter over hele Norge. SNDI
hadde heller ikke anledning til å investere aktivt i utenlandske
porteføljebedrifter, noe som er normalt for privateide
investeringsselskaper i Norge.
Samlet viser dette at det blir feil å fastslå bombastisk,
slik departementet nå har gjort at SNDI kan sies å være
et kommersielt statlig selskap der staten generelt kan legge til
grunn at det skal ha samme krav til avkastning som private selskap
innen samme bransje. Private ventureselskap som står fritt
til å sette egne optimale rammebetingelser og definere
geografiske satsningsområder, har naturlig nok andre muligheter
til å sette høyere avkastningskrav enn hva som
vil være tilfelle for SNDI, som med dagens rammevilkår
er å betrakte som en virkemiddelaktør. For de
historieløse tør jeg minne om at SNDI var et datterselskap
av SND helt inntil salgsprosessen ble iverksatt. Selv om det burde
være selvsagt så er det ikke mulig å endre
et ventureselskaps portefølje og strategi over natten da
den i tilfellet SNDI har en 10 årig historie å bære på rent
avkastningsmessig.
– Det oppleves også som
freidig at departementet nå i sitt notat fremmer/legger
til grunn et avkastningskrav på 15 pst uten å ha
diskutert/tatt opp et slikt avkastningskrav med tidligere
styre og ledelse i SNDI. Det eneste signalet selskapet tidligere
har fått på "avkastningskrav" var når
det i retningslinjene for egenkapitalvirksomheten i 1993 stod at
fra og med 1998 skulle fastsettes et årlig utbytte/avkastning
hvor man la til grunn statens innlånsrente. Statens innlånsrente
har siden 1993 ligget langt under 15 pst. Dette utbyttekravet ble
for øvrig fra og med 1998 endret til senere å utgjøre
et utbyttekrav på 75 pst. av årets resultat.
Jeg har i dette notatet pekt på forskjellige
forhold som for meg framstår som gale, ufullstendige eller
til å villede/misforstå i notatet "Salget
av SND Invest AS", datert 02.04.2004 fra NHD.
Jeg har også i Dagens Næringsliv
30.03.2004 kommentert salget av SND Invest under Debatt & innlegg side
4 under overskriften "Lite gjennomtenkt salg" (innlegget er sendt
separat i elektronisk utgave).
Etter min vurdering av Regjeringens og departementets
håndtering av salget av SND Invest, er det fattet beslutning
og gjennomført et salg uten at det for det første
er foretatt en eneste konsekvensvurdering av hva et salg har for
konsekvenser for porteføljebedrifter, medaksjonærer,
nye vekstbedrifter med behov for egenkapital eller for venturekapitalnæringen
i Norge. Hvordan kan slikt skje?
Videre er det i notat fra NHD datert 02.04.04
om bakgrunnen og begrunnelsen for salget gitt flere opplysninger
som er gale/ misvisende, og som ikke er i samsvar med gjeldende
retningslinjer eller hva som er kommunisert til tidligere styre/ledelse.
For en utenforstående iakttaker av
politiske prosesser og handlinger oppleves ikke denne saken som
tillitsvekkende verken ut fra det grunnlaget man hadde når et
salgsvedtak ble truffet (ingen konsekvensvurderinger) eller måten
salget har blitt gjennomført på.