Regjeringen ser det som særlig viktig
at innvandrere deltar i arbeidslivet og blir økonomisk
selvstendige. Innvandrere, særlig fra ikke-vestlige land,
er en utsatt gruppe på arbeidsmarkedet, selv om forskjellene
er store etter landbakgrunn. Botid i landet, innvandringsgrunn,
utdanning, språkferdigheter, strukturelle betingelser ved
arbeidsmarkedet og diskriminering er forhold som virker inn på yrkesdeltakelsen.
Regjeringen vil sette i gang et forsknings-
og utviklingsprosjekt som hovedsakelig fokuserer på arbeidsdeltakelse
blant etterkommere av ikke-vestlige innvandrere. Prosjektet vil
følge gruppen over tid, med jevnlige rapporteringer underveis.
Prosjektet skal gi viktig informasjon om etterkommeres møte
med arbeidsmarkedet, og ha særlig fokus på utdanning, ansettelsesforhold,
karriereutvikling, yrke og lønn.
En bredere oversikt over valgmuligheter i forhold
til arbeid og utdanning, økt bevissthet om egne ressurser og
begrensninger samt bedre ferdigheter i å søke
jobb, kan føre til at flere kommer i arbeid. God yrkesveiledning
er spesielt viktig for ungdom som vokser opp i familier med lite
kjennskap til utdanningssystemet og arbeidslivet i Norge.
Aetat vil i sitt videre arbeid med veiledningstjenesten øke
bevisstheten rundt forhold som kan gjøre seg gjeldende
ved veiledning av en brukergruppe som er forskjellig med hensyn
til sosial og kulturell bakgrunn.
Studier både i Norge og internasjonalt
viser at innvandrere opplever diskriminering på en rekke
områder. Når etterkommere av innvandrere også ser
ut til å komme dårligere ut på arbeidsmarkedet
enn andre unge i Norge, er det nærliggende å forklare
noe av misforholdet med diskriminering.
Nyere forskning viser at norsk utdanning eller
perfekte norskkunnskaper ikke alltid er nok for arbeidsgivere.
Regjeringen vil understreke at alle former for
diskriminering er uakseptabelt og må bekjempes. Regjeringens
handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006), ny diskrimineringsbestemmelse
i arbeidsmiljøloven og ny lov mot diskriminering på grunnlag
av etnisitet, religion mv., er ledd i en slik innsats. Norge deltar
også i EUs ikke-diskrimineringsprogram fra 1. januar 2004.
Diskrimineringsvernet i arbeidslivet er allerede
sikret gjennom nye likebehandlingsregler i lov 4. februar 1977 nr.
4 om arbeidervern og arbeidsmiljø mv. (arbeidsmiljøloven)
kapittel X A og B. Lovendringen trådte i kraft 1. mai 2004
og omfatter hele forløpet fra ansettelse til oppsigelse
mv.
Regjeringen vil foreslå et felles håndhevingsapparat for
lov om likestilling mellom kjønnene og lov mot diskriminering
på grunnlag av etnisitet, religion mv. Dagens Likestillingsombud,
Likestillingssenteret og Senter mot etnisk diskriminering (SMED)
vil etter forslaget inngå i det felles håndhevingsapparatet.
Det vil bli foreslått en egen lov om opprettelse, organisering, virksomhet,
saksbehandling mv. i håndhevingsapparatet.
Lov 20. mars 1998 nr. 10 om forebyggende sikkerhetstjeneste
(sikkerhetsloven) § 22 bestemmer at utenlandske statsborgere
normalt ikke skal gis sikkerhetsklarering. Manglende sikkerhetsklarering
vil føre til at man ikke kan settes i arbeid hvor man vil
kunne få adgang til skjermingsverdig informasjon. På bakgrunn av
rapport fra en arbeidsgruppe tar Forsvarsdepartementet sikte på å utarbeide
en odelstingsproposisjon om endringer i sikkerhetsloven.
Yrkesaktiviteten er generelt lavere for kvinner
enn blant menn i Norge, men kjønnsforskjellene er betydelig
større blant innvandrere med ikke-vestlig landbakgrunn
enn i resten av befolkningen. Samtidig er kvinner med ikke-vestlig
bakgrunn langt fra en ensartet gruppe.
Kvinner med ikke-vestlig bakgrunn møter
likevel større barrierer på arbeidsmarkedet enn
menn, blant annet fordi de i gjennomsnitt har lavere utdanning,
dårligere norskferdigheter og færre har eksamen
fra Norge å vise til. Selv om bildet er sammensatt, deltar
kvinnene også i mindre grad i norskundervisning og skaffer seg
i mindre grad den formalkompetanse som er nødvendig for å få jobb
i Norge.
Kvinnene risikerer dessuten diskriminering både fordi
de er kvinner og på grunn av blant annet hudfarge, tro
og livssyn. Begrensninger i bruk av religiøst hodeplagg
på jobben er en form for diskriminering som rammer kvinner
spesielt.
For Regjeringen har det vært en viktig
målsetting ved utformingen av introduksjonsloven å sikre
kvinner med innvandrerbakgrunn reelle muligheter for deltakelse
i introduksjonsprogram på lik linje med menn.
Utviklingen så langt viser at det skjer
en gradvis tilnærming til de mest vanlige familiestrukturer
i Norge både når det gjelder giftealder, antall
barn og yrkesaktivitet blant kvinner.
Blant langtidsledige innvandrere som har bodd
i Norge en tid, finnes en større gruppe som er avhengige av
sosialhjelp. Disse kan ha et stort behov for kvalifisering for arbeidsmarkedet,
men omfattes ikke av introduksjonsloven.
Det er et stort potensial i denne gruppen til å komme i
arbeid og således bli økonomisk selvhjulpen. Utfordringen
ligger i at gruppen kjennetegnes av en sammensatt problematikk.
Regjeringen vil i 2005 sette i gang forsøk
med bruk av kvalifiseringsprogram overfor innvandrere som etter
flere år i Norge ikke har fast tilknytning til arbeidsmarkedet
og er avhengig av sosialhjelp. Formålet med forsøksprosjektene
er å prøve ut kvalifiseringsprogram for sosialhjelpsavhengige
innvandrere med lang botid i Norge etter samme modell som introduksjonsordning
for nyankomne.
I Handlingsplan mot rasisme og diskriminering (2002-2006)
er det nedfelt en målsetting om at minst 60 pst. av registrerte
arbeidsledige innvandrere skal i jobb. Det rapporteres jevnlig i
forhold til dette målet, og så langt er det innfridd.
Langtidsledige, ungdom og innvandrere prioriteres ved
inntak på ordinære arbeidsmarkedstiltak. For de unge
gjelder ungdomsgarantien.
Aetat har opprettet en spesialenhet, Aetat Intro,
som gir utvidet bistand til arbeidssøkere med innvandrerbakgrunn.
Aetat intro har et særlig ansvar for å bistå Aetat
lokalt i samarbeidet med kommunene om gjennomføring av
introduksjonsprogram.
Kommunal- og regionaldepartementet har igangsatt en
evaluering av samarbeidet mellom Aetat og kommunene om introduksjonsordningen
for å kunne vurdere eventuelle forbedringer raskere. Evalueringen skal
etter planen avsluttes våren 2005. I 2005 vil en starte
arbeidet med å evaluere introduksjonsloven.
Innvandrere er en stor brukergruppe for både
Aetat, trygdeetaten og sosialtjenesten.
1. juni 2004 la et regjeringsoppnevnt utvalg
fram en utredning knyttet til ny organisering av arbeids- og velferdsforvaltningen.
Det er ventet at arbeids- og velferdsreformen vil bidra til å kunne
gi et bedre totaltilbud for innvandrere.
Globalisering og internasjonalisering er sentrale trekk
ved dagens arbeidsliv. Denne utviklingen stiller nye kompetansekrav
til statlig og privat arbeidsliv. Behovet for arbeidskraft vil øke
i årene framover, blant annet på grunn av en aldrende
befolkning i Norge. Det er derfor viktig med en bevisst og bred
rekrutteringspolitikk som også er rettet mot personer med
innvandrerbakgrunn.
Erfaringer viser at personale med ulik bakgrunn
når det gjelder kjønn, alder, utdanning, erfaringsbakgrunn mv.
kan heve kompetansenivået og stimulere utviklingen i virksomheten.
Både tospråklighet og variert
sosial og kulturell erfaring kan være nyttig for arbeidslivet
og bør verdsettes. Fordelene ved å ha en aktiv
rekrutteringsstrategi for mangfold i arbeidslivet understrekes også i
en større undersøkelse som ble gjennomført
i flere EU-land på oppdrag fra EU-kommisjonen (The European
Commission 2003).
Staten er en viktig arbeidsgiver og har et særlig ansvar
for å gå foran. En statlig sektor som gjenspeiler befolkningens
sammensetning kan dessuten yte bedre tjenester og lettere forstå og
ivareta befolkningens varierte behov.
Regjeringen har i Handlingsplan mot rasisme
og diskriminering (2002-2006) fremmet flere tiltak for å øke andelen
personer med innvandrerbakgrunn til statlig sektor.
Staten og tjenestemennenes hovedsammenslutninger har
i flere tariffperioder prioritert å sette av midler for at
statlige virksomheter skal kunne nyttiggjøre seg de ressurser
og den kompetanse personer med innvandrerbakgrunn besitter.
Regjeringen vil sette i gang forsøk
med ansettelsesforhold der virksomhetene nyttiggjør seg
av faglig spisskompetanse blant innvandrere med kort botid, ved å åpne
for engelsk som skriftlig arbeidsspråk.
Statskonsult AS utvikler nå, på oppdrag
fra Moderniseringsdepartementet, et nettverk for statlige virksomheter
som ønsker større mangfold i medarbeidergruppen.
Regjeringen vil i 2004 legge til rette for et
samarbeid med partene i arbeidslivet for å få til økt
innsats for mangfold i arbeidslivet. Regjeringen ønsker å forankre denne
innsatsen i Arbeidslivspolitisk råd, hvor partene deltar
på høyt nivå. Representanter fra landsdekkende organisasjoner
på innvandrerfeltet og institusjoner med ekspertise på området
vil også trekkes inn. Målet er å følge
opp og videreutvikle mangfoldet på arbeidsmarkedet, tilrettelegge
for erfaringsutveksling og kunnskapsformidling og planlegge og gjennomføre
tiltak for økt mangfold. Det legges dessuten opp til en årlig prisutdeling
til en virksomhet som har utmerket seg positivt når det
gjelder tiltak for å fremme mangfold på arbeidsplassen.
Regjeringen vil understreke at gründervirksomhet blant
innvandrere i Norge er et positivt bidrag til verdiskapingen i samfunnet.
Regjeringen vil i 2005 igangsette forsøk
med etablerervirksomhet for innvandrere. Formålet er å prøve
ut hvordan en best kan tilrettelegge for at innvandrere kan livnære
seg selv gjennom å etablere egen bedrift. Forsøket
vil ta utgangspunkt i erfaringer som ulike faginstanser i Norge
og andre land har med å tilrettelegge for entreprenørskap
blant innvandrere som vil starte egen bedrift. Rådgivning,
veiledning, nettverksskapning og personlig oppfølging av
den enkelte deltaker vil være sentrale elementer. Hovedmålgruppen
er innvandrere med tilstrekkelig kunnskaper i norsk. Evaluering
og videreformidling av erfaringer, metodikk og resultater skal inngå som
en del av forsøket.
I Regjeringens strategi for entreprenørskap
i utdanningen, "Se mulighetene og gjør noe med dem", er
formålet blant annet å tydeliggjøre entreprenørskap
som utdanningsmål og opplæringsstrategi.
Samtidig som Regjeringen i strategien lanserer
en rekke nye tiltak, fortsetter de samarbeidet med veletablerte
aktører på feltet, hvorav Ungt Entreprenørskap.
Personer med mindre enn 40 års botid
i Norge får avkortet pensjonen fra folketrygden etter hvor
mange år de har bodd i landet. Disse personene blir i dag
henvist til sosialkontoret dersom de ikke har nok inntekt til livsopphold.
Regjeringen har nå foreslått
at eldre innvandrere og andre med liten eller ingen alderspensjon
fra folketrygden skal få rett til en ny supplerende stønad
ifølge Ot.prp. nr. 14 (2004-2005). En ny ordning innebærer
at om lag 2 000 innvandrere ikke lenger skal være avhengige
av sosialhjelp. Det er særlig eldre personer fra Øst-Europa
og Asia som vil nyte godt av den nye stønaden (f. eks.
bosniere og vietnamesere). Også nordmenn uten innvandringsbakgrunn,
som har mistet trygderettigheter fordi de har bodd lenge i utlandet,
vil bli omfattet av ordningen.
Komiteen viser til
at de fleste asylsøkere og flyktninger som kommer til Norge,
er personer som kan ta vare på sitt eget og familiens liv.
Det har de gjort før de flyktet fra sitt hjemland, og det
skal de fortsette med å gjøre i Norge. Arbeid
er både et mål og et middel. Gjennom arbeid bidrar
man aktivt til samfunnet, samtidig som arbeid fører til
inkludering i fellesskapet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
uenige i at de fleste asylsøkere og flyktninger har bevist
at de kan ta hånd om sin egen familie. Disse medlemmermener at det faktisk er svært mange
nåværende og forhenværende asylsøkere
og flyktninger som har bevist at de ikke klarer å ta ansvar for
sine barn, noe som blant annet gjenspeiles i kriminalstatistikker
og i karakternivået på skolene. Disse medlemmerer av den oppfatning at denne foreldregruppen
må ta et større ansvar.
Komiteen viser til
at det er store variasjoner mellom ulike innvandrergrupper når
det gjelder andelen som deltar i yrkeslivet. Uavhengig av om dette
skyldes individuelle forhold, økonomiske/strukturelle
forhold eller diskriminering, er den lave sysselsettingsprosenten
i innvandrerbefolkningen ikke tilfredsstillende.
Komiteen viser til at veien
til arbeidsmarkedet ikke går via sosialkontoret. Altfor
mange innvandrere går på sosialhjelp, uten norskkunnskaper
eller utdannelse nok til å få et arbeid. Dette
taper innvandrerne på og dette taper samfunnet på.
Sosialhjelp er ment som en midlertidig løsning og ikke
en permanent ytelse. Komiteen mener at kommunene
konsekvent bør følge opp Lov om sosial omsorg
som gir muligheter til å stoppe sosialhjelpen til personer
som avslår tilbud om arbeid. Også intensjonene
med introduksjonsloven må følges aktivt opp. Samarbeidet
mellom de ulike kommunale instanser må bedres og sosialhjelpsmottakere som
er i stand til det, må jobbe eller delta i opplæring for å få økonomisk
støtte.
Komiteen viser til St.prp. nr.
46 (2004-2005) der det foreslås en ny og samordnet arbeids-
og velferdsforvaltning, der det etableres en førstelinjetjeneste
med et arbeids- og velferdskontor i hver kommune som er brukernes
kontaktsted for hele tjenestespekteret i dagens tredelte forvaltning. Komiteen viser
til at en slik reform vil være et viktig bidrag for å få flere
i arbeid og aktivitet og færre på stønad,
og for å få en mer helhetlig og effektiv arbeids-
og velferdsforvaltning tilpasset brukernes behov. Komiteen mener samordningen av
arbeids- og velferdsforvaltningen vil ha spesielt positiv betydning
for innvandrere som på grunn av manglende norskkunnskaper
kan ha vanskeligheter med å finne fram i forvaltningen.
Komiteen viser til behandlingen
av denne saken i sosialkomiteen.
Komiteen mener at for en del
innvandrere er det diskrimineringstendenser på arbeidsmarkedet
som er hovedproblemet. Dette er sløsing med verdifulle
ressurser.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at i samarbeid
med det offentlige må partene i arbeidslivet etablere fadderordninger og
utplasseringer på arbeidsplasser.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartietmener at diskrimineringstendenser på arbeidsmarkedet
ikke er hovedproblemet for innvandrere som prøver å komme
inn på arbeidsmarkedet.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
viser til at ledigheten blant innvandrere er høyere enn
i befolkningen generelt. Det er derfor behov for å sette
inn flere tiltak som kan få ledigheten ned. Flertallet mener
at det må etableres flere tiltaksplasser, samtidig som
Aetat styrkes, slik at flere innvandrere lykkes med å komme
i arbeid. Erfaringer viser at tiltak gir større mulighet
til å komme i arbeid. Flertallet vil også stille
strengere krav til obligatoriske utplasseringer på arbeidsplasser og
deltakelse i opplæring som vilkår for økonomisk støtte,
for å få flere ut i arbeid. Det er derfor nødvendig å etablere
fadderordninger og utplasseringer på arbeidsplasser i et
samarbeid mellom det offentlige og partene i arbeidslivet.
Flertallet vil også gå inn
for å innføre midlertidig lønnstilskudd
som gir innvandrere muligheten til å hospitere på arbeidsplasser.
Komiteen vil effektivisere
godkjenningsprosedyrer for utdanning tatt i utlandet. Flere innvandrere
bør få muligheten til realkompetansevurdering.
Komiteen fremmer følgende
forslag:
"Stortinget ber Regjeringen utarbeide
retningslinjer for raskere kartlegging av kompetanse slik at denne kan
benyttes som grunnlag for hel eller delvis godkjenning av fagkrets."
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
mener at aktørene i arbeidsmarkedet må få klarere
insentiver og at regelverket må bidra til at flere i innvandrergruppen
faktisk kommer i jobb. Dette gjelder både unge som er ferdig med
utdanning og voksne i foreldregenerasjonen. Flertalletetterlyser flere tiltak i arbeidsmarkedet som
ikke bare styrker minoritetsarbeidstakernes mulighet til å finne
arbeid, men også tiltak som gjør dem i stand til å beholde
arbeidet sitt.
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti viser til at det er bred enighet
om å bekjempe arbeidsledigheten. Disse medlemmer vil
videre peke på en positiv utvikling på arbeidsmarkedet
som bedrer mulighetene for et inkluderende arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Kristelig Folkeparti viser til at Aetat har en sentral
rolle i gjennomføringen av arbeidsmarkedspolitikken. Aetat
er styrket med midler svarende til om lag 700 nye årsverk
i perioden 2003-2005. Samlet er dette den største ressurstilførselen
til Aetat på mange år. Disse medlemmer viser
til at det legges stor vekt på å styrke Aetat
for å gi arbeidssøkere bedre veiledning og oppfølging.
Komiteen viser for øvrig
til sine respektive merknader i Innst. S. nr. 212 (2003-2004) om
et velfungerende arbeidsmarked og til merknader og prioriteringer i
Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartietviser til behovet
for at offentlig virksomhet må ha en bevisst og målrettet
rekrutteringspolitikk for å sikre inkludering og mangfold
og bidra til å redusere barrierer for personer med innvandrerbakgrunn. Disse
medlemmer viser til merknader og forslag under behandlingen
av Innst. S. nr. 212 (2003-2004).
Disse medlemmer ønsker å ta
opp igjen følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen i budsjettet
for 2006 fremme forslag om måltall for oppfylling av hovedmål 2
i IA-avtalen og rekruttering av ansatte med innvandrerbakgrunn i
all statlig virksomhet."
Disse medlemmer mener det kan
være nødvendig å ta i bruk positiv forskjellsbehandling
for å sørge for å øke antallet
ansatte med etnisk minoritetsbakgrunn. Disse medlemmer fremmer
derfor følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen komme
tilbake til Stortinget med en vurdering av i hvilke sammenhenger
det kan være aktuelt med positiv forskjellsbehandling for å øke
andelen ansatte med minoritetsbakgrunn."
Disse medlemmer viser til tiltak
6 i Handlingsplanen mot rasisme og diskriminering som pålegger alle
statlige virksomheter å innkalle minst én søker med
minoritetsbakgrunn til intervju ved tilsettinger, forutsatt at søkeren
er kvalifisert for stillingen. Disse medlemmer mener
det er behov for å utvide dette pålegget til også å gjelde
frivillige organisasjoner, forskningsinstitusjoner o.l.
som mottar statlig støtte. Arbeidsgivers styringsrett i
tilsetting påvirkes ikke av endringen.
Disse medlemmer fremmer derfor
følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen sørge
for nødvendige endringer i regelverket slik at også frivillige
organisasjoner og institusjoner som får støtte
fra staten, pålegges å innkalle minst én
kvalifisert søker med innvandrerbakgrunn ved tilsettinger."
Disse medlemmer viser til at
Norge trenger den kulturelle og økonomiske stimulans som
innvandringen gir. Sett i lys av et stadig mer globalt kunnskaps-, arbeids-
og varemarked, er behovet for langt bredere og mangfoldig kompetanse
udiskutabelt. Disse medlemmer viser i den anledning
til Dokument nr. 8:80 (2004-2005) om å endre reglene for
spesialistkvoten slik at det blir lettere for kvalifisert arbeidskraft å arbeidsinnvandre
fra land utenfor EØS-området.
Disse medlemmer viser til å gi
langtids sosialhjelpsmottakere en ny start gjennom introduksjonsprogramslignende
ordninger har vært vellykkede. Disse medlemmer mener
det bør satses mer på slike programmer, men at
det må være mulig å få tildelt
plass på slike programmer ved behov uten å vente
til man har vært sosialhjelpsmottaker lenge.