3.1 Sammendrag

Mange begreper i debattene om flerkultur og integrering innbyr til uklarhet. Det avspeiler at virkeligheten er kompleks. Det er en utfordring å skille problemstillinger fra hverandre, forenkle og samtidig se nødvendige sammenhenger. Meldingens kapittel 3 tar for seg hvordan en del sentrale begreper har vært brukt de siste årene. Gjennomgangen drøfter den politiske og faglige bakgrunnen for forslagene til nye mål i meldingens kapittel 4, for innvandrere, etterkommere og alle som bor i Norge. Regjeringens mål er et inkluderende samfunn der alle skal gis mulighet for å oppleve sosial tilhørighet, og gjennom deltakelse i arbeids- og samfunnsliv, jf. St.meld. nr. 6 (2002-2003) Tiltaksplan mot fattigdom.

I meldingen pekes det på at det ikke finnes en enhetlig oppfatning eller definisjon av hva integrering betyr. Begrepet gir forskjellige assosiasjoner, og brukes i ulik mening.

Regjeringen mener at spørsmålet om tilpasning i større grad bør ses på som en utfordring for demokratiet og velferdspolitikken. Hvordan skal man avgrense flertallets makt i forhold til mindretallets rettigheter og interesser? Dessuten ønsker Regjeringen å anlegge et brukerperspektiv på spørsmålet om gjensidighet i tilpasningsprosessene.

Regjeringen mener at alle former for rasisme og diskriminering bør forebygges og reageres mot. Rasisme og diskriminering er uforenlig med ideen om likeverdighet og like muligheter.

I meldingen påpekes det at politikk for mangfold gjennom inkludering og deltakelse er noe annet og mer enn integreringspolitikk. I stedet for å rette seg mot personer som har innvandret, retter mangfoldspolitikken seg mot alle borgere i samfunnet, og legger større vekt på forholdet mellom individuelle rettigheter og hensynet til fellesskapet, mellom flertallsinteresser og mindretallsinteresser, og på vilkårene for harmonisk sameksistens. Stortingsmeldingen legger et grunnlag for videre utvikling av denne politikken.

Hva som skal høre til samfunnets felles, grunnleggende verdier, og hva som skal aksepteres og respekteres som del av mangfoldet når det gjelder levesett og verdistandpunkt, må drøftes i forhold til konkrete spørsmål over tid. Et standpunkt er å søke bredest mulig enighet - at vi kulturelt og verdimessig prøver å nærme oss hverandre. Et annet standpunkt er å definere et minimumssett av menneskerettslige og politiske spilleregler som alle må respektere. Meldingen legger seg nærmest den siste forståelsen, en minimumsløsning som i større grad verner om retten til å være forskjellig, selv om menneskerettighetene og politiske spilleregler setter grenser for forskjelligheten.

3.2 Komiteens merknader

Komiteen mener at integrering og inkludering handler om at alle skal ha de samme muligheter, rettigheter og plikter til deltakelse i det norske samfunn, enten dette er i arbeidslivet, skolen, i bomiljøet eller organisasjonslivet.

Komiteen viser til at personer med innvandrerbakgrunn har de samme formelle rettighetene som den øvrige befolkningen. Komiteen mener likevel det er nødvendig å sette i verk tiltak for at alle skal ha de samme muligheter til å delta i samfunnet og bruke sine ressurser. Undersøkelser viser at minoritetsbefolkningen systematisk kommer dårligere ut på en rekke levekårsvariabler.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener en politikk for utjamning av disse forskjellene er nødvendig for at innvandrerbefolkningen reelt sett skal ha like muligheter til aktiv deltakelse i samfunnet.

Komiteen vil bemerke at mange begreper i debattene om flerkultur og integrering innbyr til uklarhet. Komiteen er enig i at det er en utfordring å skille problemstillingene fra hverandre, forenkle og samtidig se de nødvendige sammenhenger. Komiteen viser til meldingens bruk av begreper og støtter målsettingen om et inkluderende samfunn der alle skal gis like muligheter for å oppleve sosial tilhørighet og være likeverdige deltakere i arbeids- og samfunnslivet.

Komiteen viser til at alle har ansvar for å bekjempe rasisme og diskriminering. Hverdagsrasisme bidrar til å legitimere trakassering og vold, og undergrave de verdier vårt samfunn er bygget på. Vi må verne om grunnleggende verdier som toleranse, medmenneskelighet og solidaritet. Komiteen mener at det viktigste holdningsskapende arbeidet skjer i hverdagen; på skolene, arbeidsplassen og i nærmiljøet.

Komiteen vil hevde at en effektiv innsats mot rasisme og diskriminering krever kontinuerlig, fokusert og langsiktig arbeid. Rasisme forekommer også mellom ulike minoritetsgrupper, og dette er heller ikke akseptabelt.

Komiteen viser til at rettslige og formelle reguleringer primært bør brukes for å sikre at grunnleggende rettigheter og beskyttelse av enkeltindivider ivaretas. I et fleretnisk samfunn må man akseptere grader av forskjellighet i valg av livsform. Komiteen mener det er et klart skille mellom private preferanser og forhold som det offentlige skal ha rett til å gripe inn i.

Komiteen viser til sine respektive merknader i Innst. O. nr. 69 (2004-2005) om lov om forbud mot diskriminering på grunn av etnisitet, religion mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at Stortingets flertall ikke gikk inn for en aktivitetsplikt i den nye diskrimineringsloven. En slik aktivitetsplikt ville være viktig både for å synliggjøre diskriminering og skape en bevisstgjøring og ansvarliggjøring hos partene for å styrke vern mot diskriminering. Flertallet mener det i et integrerings- og mangfoldsperspektiv er spesielt viktig med tiltak som kan styrke mangfoldet og minske enhver forskjellsbehandling og diskriminering.

Flertallet vil vise til at det nå er vedtatt lovbestemmelser mot diskriminering på boligmarkedet. Flertallet vil understreke betydningen av at der finnes tilstrekkelig tilskudds- og startlånmidler slik at det gis mulighet til etablering med egen bolig. I tillegg er det viktig med et stort ikke-kommersielt tilbud i boligmarkedet som gjør det lettere for folk med minoritetsbakgrunn å få tilgang på leiebolig.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, viser til at mange innvandrere og etterkommere opplever diskriminering på boligmarkedet.

Dette flertallet viser for øvrig til sine respektive merknader og forslag i Innst. S. nr. 229 (2003-2004) til Boligmeldingen og Budsjett-innst. S. nr. 5 (2004-2005).