I meldingen drøftes ulike aspekter
ved identitet og tilhørighet knyttet til migrasjon generelt,
med særlig vekt på barn og unge som vokser opp
i Norge. Når det gjelder tilknytning og tilhørighet,
er Regjeringens mål at alle skal oppleve aksept for den
de er.
I diskusjonen rundt identitet stilles ofte spørsmålet om
hva det vil si å være norsk.
Å være norsk kan henspeile
på statsborgerskapet, som innebærer rettigheter
og plikter som bare statsborgere har. Men utviklingen i Norge de
siste tiårene har gått i retning av at statsborgerskapet
har fått mindre å si for borgernes formelle rettigheter.
Regjeringen mener likevel at statsborgerskap har en positiv sammenheng
med deltakelse, og dermed den enkeltes tilknytning til samfunnet.
Meldingen understreker betydningen av lojalitet til de grunnleggende
verdiene i det norske samfunnet, som demokratiske spilleregler, menneskerettigheter
og kjønnslikestilling. Regjeringen mener at statsborgerskapet,
symbolsk og faktisk, understreker at statsborgerne slutter seg til
disse verdiene. Regjeringen ønsker som hovedregel at norske
borgere bare har ett statsborgerskap, og ikke flere, som noen land
tillater. Regjeringen har i Ot.prp. nr. 41 (2004-2005) lagt fram
forslag til ny statsborgerlov.
Årsaken til utvandring antas å ha
stor betydning for hva slags tilpasningsstrategi en velger i de
nye omgivelsene, både praktisk og mentalt. Undersøkelser
viser at motivasjonen for å opprettholde sterke bånd
til opprinnelseslandet også påvirkes av situasjonen
i det nye landet.
Mer flytting over landegrensene og økt
globalisering på alle samfunnsområder vil trolig
bidra til at flere mennesker utvikler transnasjonale tilværelser
og identiteter. Den enkelte forholder seg til flere land i sitt hverdagsliv.
Regjeringens mål for all ungdom som
vokser opp i Norge, er at de i størst mulig grad skal kunne
velge hvem de vil være, hvem de vil identifisere seg med,
og hvordan de vil uttrykke seg selv. Ingen skal bli begrenset i
sine muligheter i samfunnet på grunn av hudfarge, religion
eller kulturell bakgrunn, eller fordi de har innvandrerforeldre.
Retten til å gjøre selvstendige valg innebærer
også retten til å velge bort noe som andre legger
stor vekt på.
I meldingen drøftes medias ansvar for
påvirkning av folks holdninger. Det påpekes blant
annet at det er en utbredt kritikk at mediene framstiller personer
med innvandrerbakgrunn som representant for en gruppe, og ikke som
selvstendige individer. Meldingen viser til at det er en økende
bevissthet i media om eget ansvar for holdningsdannelse.
Statistisk sentralbyrås (SSB) undersøkelse
av den norske befolkningens holdninger til innvandrere og innvandring
fra 2003, viser et sammensatt bilde. Hovedtendensen er at befolkningens
holdning til innvandrere er stabil, samtidig som den er blitt noe
mer positiv. Undersøkelsen viser at personer som har kontakt
med innvandrere har mer positive holdninger til innvandrere enn
personer uten slik kontakt.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti
og Senterpartiet, mener at meldingen i for liten grad drøfter
utfordringer knyttet til at Norge ikke bare er blitt flerkulturelt,
men også multireligiøst. Derfor trenger vi en
religionspolitikk som reflekterer denne nye virkeligheten.
Spørsmålet om religionsfrihet,
likebehandling av tros- og livssynssamfunn og spørsmålet
omstatlig økonomisk støtte
til religiøse samfunn, er sentrale spørsmål
i en flerkulturell kontekst.
Flertallet viser til at vårt
begrep om religionsfrihet er utviklet innenfor en kristen forståelse
og har i utgangspunktet dreid seg om hvordan ulike kristne samfunn
skulle sikres sine rettigheter. Vårt begrep om religionsfrihet
møter nye utfordringer i møtet med andre religioner,
særlig i forhold til vårt skille mellom religion
som tro og som samfunnssystem. Flertallet mener at
disse manglende grensene i dag skaper fleredilemmaer
ved at man i religionsfrihetens navn, og med henvisning til religionsfrihet,
kan påberoper seg en rett til beskyttelse for kritikk av
forhold som det kan være nødvendig å diskutere åpent
i et demokrati. På den andre siden er det viktig å respektere
andre trossamfunns indre forhold, der dette ligger innenfor rammene
av norsk lov.
Flertallet mener det er et avgjørende
poeng for tilhengerne av folkekirken at den skal være åpen
og demokratisk. Det er ikke gitt samme oppmerksomhet på andre
religiøse samfunns måter å organisere
sitt arbeid. Minoritetsspråklige barn deltar gjerne aktivt
i religiøse aktiviteter.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartiet
og Fremskrittspartiet mener at det derfor er viktig at de
religiøse ledere mestrer norsk og har kunnskap om norske
samfunnsforhold. Disse medlemmer vil derfor etablere
et obligatorisk språk- og samfunnsfagkurs for religiøse
ledere som skal ha sitt virke i Norge.
Komiteens medlemmer fra Arbeiderpartietmener at det må etableres unntak
for de som kan dokumentere tilsvarende kunnskaper. Kurset må gjennomføres
for at arbeidstillatelse skal gis.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti og
Kristelig Folkeparti, viser til at FNs verdenserklæring
om menneskerettigheter slår fast at enhver har frihet til
alene eller sammen med andre, offentlig eller privat, å gi
uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse,
tilbedelse og ritualer. Flertallet mener at religiøse
skikker og tradisjoner må respekteres så fremt
disse ikke bryter med andre menneskerettigheter.
Komiteen viser til
Innst. S. nr. 184 (2004-2005), jf. Dokument nr. 8:27 (2004-2005).
Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkepartivil vise
til avtalen om statsbudsjettet for 2005 mellom Fremskrittspartiet
og regjeringspartiene:
"Avtalepartene er enige om følgende felles
merknad: Komiteens medlemmer fra Høyre, Fremskrittspartiet og
Kristelig Folkeparti mener det er behov for å styrke opplæringen
i samfunnskunnskap for religiøse ledere som har flyttet
til Norge fra utlandet, for å øke deres forståelse
av det norske samfunn og grunnleggende verdier som vårt
samfunn er bygget på. Opplæringen avsluttes med
en eksamen som må bestås. Disse medlemmer viser
til at Regjeringen i St.meld. nr. 49 (2003-2004) Mangfold gjennom
inkludering og deltagelse - ansvar og frihet foreslår å innføre
slik opplæring. Disse medlemmer støtter dette."
Disse medlemmermener
at denne opplæringen og eksamen må gjelde for
alle religiøse ledere uten unntak som ønsker oppholds/arbeidstillatelse
i Norge.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Høyre, Fremskrittspartiet, Sosialistisk Venstreparti,
Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener at alle som
skal fungere som forkynner i trossamfunn i Norge skal ha opplæring
i norske samfunnsforhold. Flertallet viser til brev
fra Kommunal- og regionaldepartementet av 15. februar 2005 der det
redegjøres for arbeidet med å utvikle slik opplæring. Flertallet avventer
videre fremdrift i saken.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
fremheve at familiegjenforening primært bør skje
der hvor de som ønsker å gjenforenes samlet, har
størst tilhørighet. Hovedpoenget med familiegjenforening
er ikke at de skal bo i Norge, men at de skal være sammen.
I Norge har man dessverre registrert en klar holdning hos mange
om at stedet hvor gjenforeningen skjer er viktigere enn hvem man
faktisk gjenforenes med. Dette er etter disse medlemmers syn svært
beklagelig.
Disse medlemmer mener at man
for å verne dem som har nær tilknytning til Norge
og som samtidig har et reelt behov for familiegjenforening, må forhindre
misbruk av ordningen. I denne sammenheng vil disse medlemmer vise
til at Danmark har introdusert nye regler som effektivt har redusert
misbruket av ordningen med familiegjenforeningen. Disse medlemmer vil
på denne bakgrunn fremme følgende forslag:
"Stortinget ber Regjeringen fremme
konkrete forslag som i utgangspunktet kun tillater familiegjenforening for
dem som har størst tilhørighet til Norge."
Komiteenhar merket seg FNs menneskerettighetskomités
innvendinger mot KRL-faget. Komiteen registrerer
at Utdannings- og forskningsdepartementet har gjort endringer i
faget og fritaks-mulighetene. Lovbestemmelsen om at den som skal undervise
i KRL skal ta utgangspunkt i grunnskolens formålsparagraf,
er foreslått fjernet. Komiteen mener at
KRL-faget bør være mest mulig samlende, og derfor
ikke forkynnende. Dette er særlig viktig i en tid med religiøst
og kulturelt mangfold. Komiteen er kjent med at de
foreslåtte endringene iverksettes fra skoleåret
2005/2006.
Komiteen viser til Ot.prp. nr.
91 (2004-2005) som skal behandles i Stortinget våren 2005.
Komiteens medlemmer fra Sosialistisk Venstreparti mener
at det er forståelig hvis man åpner for fullt
fritak, sett som en overgangsordning. Men det er urovekkende at
man tar fritaksmuligheten i bruk som permanent virkemiddel. Da åpner
norske myndigheter for en varig konflikt med sentrale menneskerettighetskonvensjoner,
som FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle
rettigheter og FNs barnekonvensjon. FNs menneskerettskomité konkluderte
i november 2004 med at det norske KRL-faget krenker foreldres frihet
til å sørge for sine barns religiøse
og moralske oppdragelse.
Disse medlemmer mener det er
viktig å ha helheten klart for seg når menneskerettighetene
diskuteres. En ensidig vektlegging av foreldrenes oppdragelsesrett
i konvensjonen om sivile og politiske rettigheter kunne tilsi at
fritak fra den omdiskuterte KRL-undervisningen er den eneste løsningen.
Men ser man Menneskerettighetskomiteens avgjørelse i lys
av FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter
og FNs barnekonvensjon, mener disse medlemmer at
den beste løsningen vil være en full revisjon
av KRL-faget hvor verken helt eller delvis fritak blir nødvendig.
Man må få et livssynsnøytralt fag som
innholdsmessig må vise respekt for alle religioners verdier.
Komiteens medlem fra Senterpartiet mener
det er viktig å beholde et felles kunnskapsfag om kristendom,
andre religioner og livssyn for å gi alle elever et felles
kunnskapsgrunnlag, og vil derfor beholde KRL-faget. Dette
medlem vil samtidig fremheve at det er nødvendig å foreta
en gjennomgang for å sikre at faget praktiseres i overensstemmelse
med FNs konvensjoner, og sikrer foreldres suverene rett til å bestemme
over egne barn når det gjelder trosopplæring.