2.1 Kap. 1 Lovens formål, definisjoner og virkeområde

Komiteen merker seg at lovens formål er å bidra til effektiv løsning av politiets oppgaver, samt å beskytte personvernet. Komiteen viser til at loven gjelder for all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten, med unntak av behandling av opplysninger som er del av politiets forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål, eller som reguleres av Schengen informasjonssystem. Komiteen merker seg at dette innebærer at politiets behandling av for eksempel våpensaker, pass, førerkort mv. fortsatt reguleres av personopplysningsloven. Komiteen noterer seg at loven også gjelder Politiets sikkerhetstjeneste (PST).

Komiteen er videre kjent med at loven gjelder for elektronisk behandling av opplysninger om både fysiske, juridiske og døde personer og delvis om gjenstander, noe som innebærer et utvidet virkeområde i forhold til personopplysningsloven.

Komiteen har merket seg at Regjeringen i motsetning til politiregisterlovutvalget foreslår at politiregisterloven i utgangspunktet også skal gjelde for behandling av opplysninger i straffesaker.

2.2 Kap. 2 Krav til behandlingen av opplysninger

Komiteen viser til at loven regulerer de grunnleggende personvernrettslige prinsippene om formålsbestemthet, nødvendighet og opplysningens kvalitet (relevans, tilstrekkelighet og korrekthet), og at disse er tilpasset politiets arbeid.

Komiteen merker seg at når det gjelder kravet til formålsbestemthet foreslås det at opplysninger kan behandles til det formålet de er innhentet for eller til andre politimessige formål, med mindre det i lov eller i medhold av lov er bestemt at opplysningene kan brukes til andre formål. Komiteen slutter seg til at dette innebærer at politiet fritt kan bruke opplysningene til de ulike politimessige formålene, slik de er definert i lovforslaget. Det vil si til kriminalitetsbekjempelse, ordenstjeneste, bistandsfunksjon og føring av vaktjournaler.

Komiteen viser til at det er gitt særskilte regler om behandling av særlig sensitive opplysninger, som for eksempel religiøs overbevisning eller seksuell legning. Komiteen mener det for denne kategori opplysninger må gjelde et skjerpet nødvendighetskrav ved at slike opplysninger bare skal kunne behandles dersom dette er strengt nødvendig for formålet med behandlingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at arbeidet med å registrere hatmotivert vold mot utsatte grupper er krevende, blant annet grunnet at det må gjelde spesielle krav knyttet til det å registrere opplysninger knyttet til slike forhold. Disse medlemmer understreker imidlertid behovet for fortsatt fokus på hvordan slik registrering skal gjennomføres med sikte på økt antall saker og domfellelser.

Komiteen noterer seg at det åpnes for at politiet skal kunne behandle opplysninger i 4 måneder, selv om de ikke vet om opplysningene er nødvendige eller relevante i forhold til et politimessig forhold. Komiteen mener at politiet har behov for å kunne innhente opplysninger som man på innhentingstidspunktet vet lite om betydningen av, men som det er et behov for å kunne sjekke ut. Komiteen viser til at det under den åpne høringen i komiteen ble særlig påpekt fra politiorganisasjonene at 4 måneder for oppbevaring av opplysninger var for kort tid. Komiteen vil understreke at tidsbegrensningen kun gjelder opplysninger som viser seg ikke i det hele tatt å være relevante for politiets arbeid, og at det ikke gjelder for behandling av opplysninger i den enkelte straffesak.

2.3 Kap. 3 Politiets registre og systemer

Komiteen viser til at selv om lovens virkeområde er knyttet til all behandling av opplysninger, og ikke bare til opplysninger i registre, er det et faktum at store deler av politiets opplysninger fortsatt er lagret i registre. Komiteen slutter seg derfor til at det foreslås et eget kapittel i loven som regulerer reaksjonsregister, vaktjournal, kriminaletterretningsregister, DNA-register og fingeravtrykk- og fotoregister.

Komiteen merker seg at det er nytt at politiets registre, som inneholder opplysninger om biologiske identifikasjonsegenskaper, det vil si DNA-registeret og fingeravtrykk- og fotoregisteret, forankres i politiregisterloven. Komiteen er kjent med at disse registrene i dag er hjemlet i straffeprosessloven og påtaleinstruksen, og at overføringen av hjemlene til politiregisterloven derfor ikke innebærer realitetsendringer i forhold til gjeldende rett eller etablert praksis.

Komiteen merker seg at konsekvensen av dette er at straffeprosessloven bare vil inneholde bestemmelser som er nødvendige for å innhente biologisk materiale eller fingeravtrykk mv., men den videre behandlingen av disse opplysningene reguleres av politiregisterloven.

Komiteen noterer seg at før behandling i politiets registre kan finne sted, må det gis forskrifter om blant annet formålet med behandlingen, hvilke opplysningskategorier som kan registreres, innsyn, retting og sletting mv. Komiteen mener man på denne måten sikrer en detaljert regulering av de ulike registrene.

2.4 Kap. 4 Informasjonssikkerhet og internkontroll

Komiteen vil understreke betydningen av et tydelig og godt regelverk for informasjonssikkerhet og internkontroll når det gjelder behandling av personsensitive opplysninger hos politiet. Dette er viktig både av personvernmessige grunner og for å ivareta politiets behov for at slike opplysninger holdes skjermet for uvedkommende.

Komiteen vil særlig trekke fram forslaget om at politiets informasjonssystemer skal være sporbare som et viktig tiltak for å ivareta disse hensynene. Ved å loggføre hvem som har hentet ut ulik informasjon i registrene, sikrer en etterprøvbarhet når det gjelder uautorisert bruk. Etter komiteens mening kan dette bidra til å hindre lekkasjer til media, samt at den enkelte registrerte har en form for trygghet for at sensitive opplysninger om vedkommende ikke når ut til andre enn de som opplysningene er relevante for i deres politimessige arbeid.

2.5 Kap. 5 og 6 Utlevering og tilgang til opplysninger/begrensninger i taushetsplikt

Komiteen har merket seg at det i loven sondres mellom utlevering og tilgang (direkte søk) til opplysninger, og politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt. Komiteen mener imidlertid det er en nær sammenheng mellom reglene om utlevering og taushetsplikt, idet adgangen til å utlevere opplysninger knyttes direkte til bestemmelsene om taushetsplikt. Det innebærer at politiet og påtalemyndigheten bare kan utlevere opplysninger dersom det er adgang til dette etter reglene om taushetsplikt.

Komiteen ser at det i tillegg foreslås en egen bestemmelse for utlevering av opplysninger til utlandet, der det åpnes for at opplysninger kan utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig, dersom det følger av rettsakter eller avtaler som er bindende for Norge. På denne måten åpnes for at utenlandsk politi kan søke direkte i norske registre, slik det for eksempel er lagt opp til i Prüm-avtalen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er bekymret for muligheten til utlevering av informasjon fra politiet. Disse medlemmer viser til de mange unntak fra taushetsplikten og stiller spørsmål ved hvor nøye disse regler har vært evaluert i forkant av det nye lovforslaget.

Videre er disse medlemmer bekymret for den utstrakte muligheten lovforslaget legger opp til knyttet til utlevering av opplysninger til andre land. Dette gjelder spesielt adgangen til å utlevere uverifiserte opplysninger. Disse medlemmer er redde for at opplysninger som kommer fra norske justismyndigheter kan gis en annen betydning hos myndighetene i andre land enn det som er intensjonene herfra. Dette så man blant annet i en straffesak som har gått i Brasil der nordmenn er dømt, tilsynelatende på bakgrunn av feilinformasjon fra norske myndigheter.

På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer at man evaluerer disse reglene når den nye loven har vært i kraft i ett år.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at deling av opplysninger med andre lands myndigheter kan by på betydelige personvernmessige utfordringer. Press fra andre lands myndigheter kan medføre at Norge lemper på hensynet til personvern, eksempelvis i kampen mot terrorisme. Disse medlemmer anmoder på denne bakgrunn Regjeringen om å legge frem en samlet gjennomgang av praksis for utlevering av denne typen opplysninger.

Komiteen merker seg det nye forslaget om at politiets taushetspliktsregler samles i politiregisterloven. Dagens system skiller mellom opplysninger som har politiets saksbehandling som kilde på den ene siden, og opplysninger som hentes fra registre på den andre siden. Komiteen merker seg at når lovgivningen nå beveger seg bort fra registerbegrepet og over til et behandlingsbegrep, blir gjeldende skille umulig å opprettholde. En ensartet regulering av taushetsplikten i en lov blir mer oversiktlig og skaper bedre forutsigbarhet.

Komiteen merker seg videre at når det gjelder bruk eller utlevering av informasjon skiller forslaget mellom utlevering i mottakers interesse på den ene side og på den annen side intern bruk, utlevering og bruk til politimessige gjøremål. Taushetspliktsbestemmelsene er likevel i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett.

Komiteen konstaterer likevel at ved utformingen av gjeldende taushetspliktsbestemmelser for politiet og påtalemyndigheten i henholdsvis straffeprosessloven, politiloven og strafferegistreringslovene har man tatt utgangspunkt i hvilket formål opplysningene er innhentet for, og sekundærbruken er regulert deretter. Komiteen merker seg at politiregisterloven er bygget opp på en annen måte. Her vil det være styrende hvilke formål opplysningene utleveres til, uavhengig av hvor de kommer fra, så lenge de kommer fra annet politimessig arbeid.

2.6 Kap. 7 Vandelskontroll og attester

Komiteen merker seg at forhold rundt vandelskontroll inneholder en rekke forslag som dels er nye og som dels innebærer endringer i forhold til gjeldende rett. Det er i dag praksis for at hjemler for vandelskontroll forankres i spesiallovgivningen, som regulerer angjeldende område. Der er behov for at det gis overordnete og generelle regler, der det blant annet gis anvisning på til hvilke formål vandelskontroll kan foretas og hvilke opplysninger som kan utleveres.

Komiteen mener begrepet "vandelskontroll" brukes som en felles betegnelse for de ulike kontroller av hvorvidt en person er egnet for en stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller lignende eller om han har hatt befatning med straffbare handlinger som gjør ham uegnet. Komiteen er kjent med at vandelskontroll kan skje i form av politiattest, vandelsvurdering og straffeattest. Komiteen slutter seg til at det nå ikke foreslås å videreføre politiregisterutvalgets forslag om at vandelskontroll også kan skje i form av skikkethetsvurdering. Komiteen merker seg at det ved skikkethetsvurdering også kan utleveres opplysninger om for eksempel anmeldelse av straffbare forhold eller ikke-verifiserte opplysninger. Komiteen er enig i begrunnelsen for dette som er at det ut fra et personvernmessig perspektiv er uheldig at slike opplysninger utleveres til for eksempel arbeidsgivere.

Komiteen vil vise til at det tidligere var slik at det var Justisdepartementet som hjemlet utstedelse av politiattester, og disse ble forankret i strafferegistreringsforskriften. Blant annet på grunn av Den europeiske menneskerettskonvensjon, så gikk man over til å forankre hjemmelen for politiattester i de spesiallovene som regulerer angjeldende område. Komiteen noterer seg at det nå således er de ansvarlige fagdepartementene som fremmer forslag om utstedelse av politiattester.

Komiteen mener at erfaringene viser at det er behov for at et departement har et overordnet ansvar for vandelskontroll. Komiteen slutter seg derfor til at det nå foreslås at det i politiregisterloven settes rammer for bruk av politiattest. Komiteen merker seg at det i politiregisterloven ikke legges opp til at en politiattest kan vise anmeldelser eller henlagte saker, og de enkelte fagdepartementene vil ikke ha anledning å fremme forslag angående politiattester som ikke er i samsvar med politiregisterloven.

Komiteen noterer seg at det foreslås som alminnelig regel at alle reaksjoner innenfor de siste 3 år anmerkes i en politiattest. Komiteen merker seg at dette innebærer en økning i perioden hvor bøter anmerkes, fra 2 til 3 år. Komiteen registrerer at det for de mer alvorlige forbrytelser hvor det idømmes ubetinget fengsel over 6 måneder, eventuelt forvaring, samfunnsstraff med subsidiær fengselsstraff på over 6 måneder, tidsbestemt rettighetstap og overføring til psykisk helsevern, foreslås at det som i dag bør gjelde en 10-årsfrist. Komiteen merker seg at det foreslås unntak fra 3-årsregelen for unge lovbrytere. Der den domfelte var under 18 år på tidspunktet for domfellelse, og der det siden ikke er påløpt nye strafferettslige reaksjoner, foreslås det at straffer som ordinært ikke skulle anmerkes lengre enn 3 år ikke skal anmerkes etter 2 år.

Komiteen konstaterer at med uttømmende politiattest menes attester der tidsbegrensningene som er fastsatt for ordinær attest ikke gjelder. Komiteen merker seg at dette innebærer at man på uttømmende attester i utgangspunktet anmerker alle strafferettslige reaksjoner uansett hvor lang tid som er gått siden reaksjonen ble ilagt. Komiteen registrerer imidlertid at det også foreslås visse begrensninger i forhold til uttømmende attest, og at de fleste av disse er nye i forhold til gjeldende rett. Komiteen viser til at en vesentlig endring i forhold til dagens ordning har sammenheng med at det foreslås at opplysninger i reaksjonsregisteret skal kunne sperres etter nærmere regler som vil bli fastsatt i forskrift. I tillegg til denne generelle begrensningen foreslås ytterligere to unntak fra hovedregelen om at det ikke skal gjelde tidsbegrensninger for uttømmende attester. For det første foreslås at konfliktrådsbehandling anmerkes på uttømmende attest i kun 2 år, med mindre vedkommende registreres med nye lovovertredelser innen den tid. Dernest foreslås det som noe nytt en særregel for personer som var under 18 år da lovbruddet fant sted. Komiteen slutter seg til dette og konstaterer at dette forslaget er en oppfølging av Stortingets anmodningsvedtak 331.

Komiteen viser til at det som nevnes ovenfor viser at både ordinær og uttømmende politiattest kan være avgrenset eller utvidet. Når en attest er avgrenset, innebærer det at attesten begrenses til å angi nærmere bestemte overtredelser. Komiteen noterer seg at begrunnelsen for slik avgrensning er at det i forbindelse med vandelskontrollen ikke skal utleveres flere opplysninger enn hva som er nødvendig for formålet. Når en politiattest er utvidet, innebærer det at også verserende saker kan anmerkes på attesten, det vil si om vedkommende er siktet eller tiltalt for et lovbrudd. Komiteen slutter seg til at hvilken type politiattest som kreves, og om attesten eventuelt skal være avgrenset eller utvidet, må fremgå av det aktuelle hjemmelsgrunnlaget.

Komiteen merker seg det nye forslaget om såkalte barneomsorgsattester. Dette forslaget ble fremmet etter at politiregisterlovutvalget hadde avgitt sin innstilling, og var gjenstand for egen høring. Forslaget gir anvisning på hvilke straffbare forhold som skal anmerkes på politiattester for personer som skal ha oppgaver knyttet til mindreårige. Komiteen viser til at bakgrunnen for forslaget var at man ikke fant det tilstrekkelig at vandelskontrollen for personer som har oppgaver knyttet til barn bare omfatter seksuelle overgrep mot barn, slik det er i dag i de fleste tilfellene. Komiteen slutter seg derfor til at slik vandelskontroll også omfatter seksualforbrytelser mot voksne, samt annen grov volds- og narkotikakriminalitet.

Komiteen mener imidlertid det er viktig å understreke at forslaget er en mønsterbestemmelse, og at den ikke i seg selv gir hjemmel til å kunne kreve politiattest. Dersom denne bestemmelsen skal gjelde, må dette også særskilt forankres i de aktuelle særlovene.

Komiteen merker seg forslaget om at det gis adgang til en form for fornyet vandelskontroll. Komiteen slutter seg til at det ikke kan utstedes ny politiattest med jevne mellomrom, idet en slik ordning anses som unødvendig ressursbruk. I stedet foreslås det at brukeren av tidligere utstedt politiattest kan få utlevert opplysninger fra politiet dersom vilkårene for utstedelse av slik attest fortsatt er til stede.

2.7 Kap. 8 Informasjonsplikt, innsyn, retting, sperring og sletting

2.7.1 Informasjonsplikt og innsyn

Komiteen viser til at i den alminnelige personvernlovgivningen er utgangspunktet at den som ber om det skal gis innsyn i personopplysninger som er behandlet om vedkommende. Komiteen merker seg at politiregisterloven viderefører dette utgangspunkt, slik at hovedregelen er innsyn. Komiteen mener imidlertid det er åpenbart at kriminalitetsbekjempelsen ville bli vanskeliggjort, og til dels umuliggjort, dersom den registrerte skulle gis innsyn i de opplysninger politiet sitter inne med, og som brukes i en kartlegging av et kriminelt miljø og i forebyggende øyemed.

Komiteen er således enig i at det på denne bakgrunn foreslås en rekke unntaksbestemmelser fra informasjonsplikten, slik at innsyn kan nektes dersom blant annet hensynet til kriminalitetsbekjempelsen og vern av andre personer eller hensynet til mottakerens lovpålagte oppgaver tilsier det.

Komiteen slutter seg til at det for hvert enkelt register må gis forskrifter om blant annet innsyn.

2.7.2 Retting, sperring og sletting

Komiteen merker seg at opplysninger skal slettes når de ikke lenger er nødvendige for formålet. Komiteen noterer seg at sletting (i betydning tilintetgjøring) imidlertid ikke skal skje dersom arkivlovgivningen tilsier noe annet. Det forutsettes likevel at det i forskrifts form kan gis regler om sletting og sperring for de ulike registre, herunder regler om sletting etter en viss periode, dersom det ikke er registrert nye opplysninger.

Komiteen merker seg at sperring betyr at den fremtidige bruken av opplysningene innskrenkes. Dersom for eksempel en uriktig opplysning ikke blir slettet, men sperret fordi den registrerte trenger opplysningen som dokumentasjon i en erstatningssak, kan den sperrede opplysningen bare brukes til denne dokumentasjonen. Denne form for sperring vil således foretas i konkrete enkeltsaker.

Komiteen ser at det foreslås også mer generelle sperreregler. Hensikten er at man i forskrift gir nærmere regler om at straffereaksjoner for mindre alvorlig kriminalitet kan sperres etter et nærmere bestemt tidsrom. Komiteen er enig i at konsekvensen av dette er at disse opplysningene ikke lenger kan vises på en politiattest, men at de fortsatt vil kunne brukes av politiet til politimessige formål eller til for eksempel sikkerhetsklareringer.

2.8 Kap. 9 Klageadgang og erstatning

Komiteen finner det riktig at politiregisterloven legger opp til at alle avgjørelser som treffes i medhold av politiregisterloven kan være gjenstand for klage.

Komiteen er enig i vurderingen av at klageberettiget er den registrerte eller den som antar å være registrert.

Komiteen merker seg at bestemmelsen om erstatning er en videreføring av gjeldende rett, men styrker også den skadelidte ved at den er bygd opp etter mønsteret fra den tilsvarende bestemmelsen i Schengen informasjonssystem (SIS-loven.)

2.9 Kap. 10 Meldeplikt og tilsyn

2.9.1 Tilsyn

Komiteen merker seg at Datatilsynet, som er tilsynsorgan etter personopplysningsloven, også skal være tilsynsorgan for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. Komiteen er enig i at det for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) foreslås den kontroll- og tilsynsordning som ble etablert gjennom lov om kontroll med hemmelige tjenester 3. februar 1995 nr. 7, nemlig slik at det fortsatt er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) som vil føre tilsyn med PST.

Komiteen noterer seg at Datatilsynet ifølge lovforslaget har to funksjoner. Den ene er at Datatilsynet skal føre tilsyn med all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten. Det foreslås at Datatilsynet har full tilsynskompetanse i forhold til politiregisterloven, herunder også praktiseringen av taushetspliktreglene og vandelskontroll. Den andre funksjonen er at Datatilsynet etter anmodning fra den registrerte skal kontrollere om opplysningene om vedkommende er behandlet i samsvar med gjeldende regelverk. Komiteen mener denne funksjonen er av vesentlig betydning for den registrertes personvern. På grunn av den relativt omfattende adgang til å unnta opplysninger fra innsyn, vil muligheten til å be et uavhengig tilsynsorgan om kontroll, ofte være den eneste muligheten for den som er registrert, eller mener seg registrert, til å forvisse seg om at det ikke foregår en lovstridig behandling av opplysninger om en selv.

Komiteen er enig i at selv om Datatilsynet skal ha full tilsynskompetanse, foreslås det ikke at tilsynet også skal ha full påleggskompetanse. Komiteen viser til at når det gjelder behandlingen av opplysninger i straffesaker, skal Datatilsynet bare ha påleggskompetanse dersom behandlingen er i strid med reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll. Komiteen peker på at dette er sider ved behandlingen av opplysninger som ikke er gjenstand for egen regulering i straffeprosessloven eller kontroll fra overordnet påtalemyndighet. For all annen behandling av opplysninger i straffesaker har Datatilsynet dermed ikke påleggskompetanse.

Komiteen merker seg at ved behandling av opplysninger utenfor straffesaker er hovedregelen at Datatilsynet har påleggskompetanse, noe som blant annet innebærer at tilsynet kan gi pålegg om retting og sletting av opplysninger. Komiteen ser at det også her foreslås flere unntak fra påleggskompetanse.

Komiteen viser til at på de områdene der Datatilsynet ikke har påleggskompetanse, foreslås at Datatilsynet kan anmerke forholdet overfor den behandlingsansvarlige. Dette vil innebære at tilsynet overfor den behandlingsansvarlige gir uttrykk for at angjeldende behandling av opplysninger etter tilsynets oppfatning ikke er i samsvar med regelverket.

Komiteen er enig i at det i tråd med personverndirektivet artikkel 18 nr. 2 innføres en ordning med personvernrådgivere i politiet, som vil ha en rådgivende og kontrollerende rolle i forhold til den behandlingsansvarlige og den som konkret behandler opplysningene.

2.9.2 Meldeplikt

Komiteen viser til at meldeplikt innebærer at de som ønsker å sette i gang en viss form for behandling av personopplysninger, må orientere et tilsynsorgan før behandlingen iverksettes. Det er i personopplysningsloven innført en meldepliktsordning som hovedregel i stedet for konsesjonsplikt. Komiteen merker seg at Regjeringen ikke foreslår konsesjonsplikt for politiets behandling av personopplysninger, all den stund det forutsettes forskriftshjemmel for den enkelte behandling. Komiteen er enig i at for politiet innebærer meldeplikten ikke noe annet enn at de enkelte registre meldes.

2.10 Kap. 11 Politiets sikkerhetstjeneste (PST)

Komiteen merker seg at loven også omfatter PST, herunder PSTs forvaltningsvirksomhet. Komiteen er enig i at det likevel er nødvendig å foreslå enkelte særrregler for PST. Dette innebærer at bestemmelsene i loven gjelder for PST, med mindre noe annet er særskilt bestemt.

Komiteen slutter seg til at innholdet i nødvendighetskravet for behandling av opplysninger utenfor den enkelte straffesak må gis et annet innhold for PST enn det som foreslås for politiet generelt, og det tidsbestemte unntaket fra blant annet kravet til nødvendighet må knyttes til dette spesifikke innholdet.

Komiteen er enig i at de alminnelige bestemmelser om innsynsrett og informasjonsplikt ikke gjelder for PST. Heller ikke offentlighetslovens regler gjelder for innsyn i opplysninger som behandles av PST i henhold til politiregisterloven.

Komiteen deler Regjeringens syn om at det er Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) som skal føre tilsyn med PST og behandle anmodninger om kontroll fra den registrerte. Ut over dette foreslås en egen bestemmelse om personkontroll, som er en oppgave det øvrige politi ikke har.

Komiteen merker seg at selv om det er noe nytt at PSTs behandling av opplysninger reguleres i lovs form, er de fleste av bestemmelsene som gjelder PST allerede gjennomført i instruksen til PST, som ble vedtatt ved kgl. res. i august 2005.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre har merket seg at det i den offentlige debatt er blitt problematisert at det fremlagte forslaget til politiregisterlov medfører at PST ikke skal pålegges de samme skranker som gjelder for politiets virksomhet for øvrig. Disse medlemmer viser til at politiregisterloven i utgangspunktet også gjelder for PSTs behandling av opplysninger, men at det er nødvendig å gi enkelte særregler for denne tjenesten. Disse medlemmer legger til grunn at fravær av innsynsrett i PSTs virksomhet i utgangspunktet er prinsipielt betenkelig, men viser til at den registrerte, eller den som antar å være registrert, kan henvende seg til Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten (EOS-utvalget) og be om kontroll av om opplysningene behandles i samsvar med loven. Disse medlemmer viser til at dette er i samsvar med blant annet internasjonale personvernkonvensjoner.

2.11 Kap. 12 Forskrifter

Komiteen merker seg at utformingen av politiregisterloven er basert på at loven skal gi anvisning på overordnede prinsipper og at den i størst mulig grad skal være teknologinøytral.

Komiteen deler det syn om at det i forhold til borgerne er et viktig hensyn at reglene er klare, forutberegnlige og tilgjengelige. Komiteen mener dette hensynet blir ivaretatt ved at det i loven settes klare rammer for den behandlingen som kan finne sted, mens det i forskrifter gis mer detaljerte og konkretiserende regler.