Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Jan
Bøhler, Sigvald Oppebøen Hansen, Stine Renate Håheim, Thor Lillehovde
og Tove-Lise Torve, fra Fremskrittspartiet, Hans Frode Kielland
Asmyhr, Morten Ørsal Johansen, Åse Michaelsen og lederen Per Sandberg,
fra Høyre, André Oktay Dahl og Elizabeth Skogrand, fra Sosialistisk
Venstreparti, Akhtar Chaudhry, og fra Senterpartiet, Jenny Klinge,
merker seg at lovforslaget regulerer politiets, herunder Politiets
sikkerhetstjenestes og påtalemyndighetens, behandling av opplysninger. Komiteen er
enig i at det å samle inn, vurdere, systematisere, lagre og utlevere
opplysninger er en vesentlig og nødvendig side ved moderne politiarbeid
for å oppklare eller forebygge kriminalitet. Samtidig vil komiteen understreke
at slik bruk kan gi noen utfordringer av personvernmessig art.
Komiteen merker seg at hensikten med lovforslaget
bl.a. er å styrke personvernet og de registrertes rettigheter, samt
å skape atskillig bedre forutsigbarhet enn hva som er tilfelle i
dag. Samtidig skal lovforslaget bidra til at politiet og påtalemyndigheten kan
løse sine oppgaver på en effektiv måte.
Komiteen merker seg at lovforslaget i mindre grad
vil endre politiets og påtalemyndighetens daglige arbeid og arbeidsmåter,
men komiteen understreker at det på alle nivåer kreves
tydelighet i forhold til hvorfor man samler inn og hvordan man bruker
opplysninger. Samtidig ivaretar politiregisterloven de særlige behov
som gjør seg gjeldende ved politiets behandling av opplysninger.
Komiteen merker seg at reglene om taushetsplikt
og utlevering av opplysninger er en sentral del av lovforslaget. Komiteen er
fornøyd med at regelverkene om taushetsplikt og utlevering samles
i én lov, noe som sikrer både ensartethet og bedre brukervennlighet. Komiteen merker
seg videre at regulering av blant annet DNA- og fingeravtrykksregistrene
foreslås flyttet fra straffeprosessloven til politiregisterloven. Komiteen er
enig i at disse og enkelte andre forslag samlet sett fører til at
man etablerer et klarere skille mellom behandling av opplysninger, som
vil bli regulert av politiregisterloven, og prosessuelle forhold
som fortsatt vil bli regulert av straffeprosessloven.
Komiteen merker seg videre at lovforslaget inneholder
dels betydelig omarbeidete regler om vandelskontroll og politiattester,
blant annet at det foreslås særlige regler om utstedelse av politiattest når
straffbare handlinger er begått av unge lovbrytere.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre forutsetter at man i det videre arbeid med utarbeidelse
av forskrifter til politiregisterloven inviterer til bred dialog
med viktige instanser som for eksempel Datatilsynet med sikte på
at tilsynsarbeidet som skal skje i etterkant kan bli mest mulig
effektivt.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at utviklingen i EU på det justispolitiske området synliggjør
at Norges utenforskap er problematisk, all den tid man ser en stadig
mer dynamisk utvikling som på et gitt tidspunkt uansett får direkte
betydning for Norge. Det foreliggende lovforslag, det nylig vedtatte
Stockholmsprogrammet og det såkalte datalagringsdirektivet er eksempler
som viser det samme og gjør at Regjeringen bør vurdere hvorvidt
det gavner Norges justispolitiske interesser å stå utenfor EU.
Komiteen merker seg at lovens formål
er å bidra til effektiv løsning av politiets oppgaver, samt å beskytte
personvernet. Komiteen viser til at loven gjelder
for all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten,
med unntak av behandling av opplysninger som er del av politiets
forvaltningsvirksomhet eller sivile gjøremål, eller som reguleres
av Schengen informasjonssystem. Komiteen merker seg
at dette innebærer at politiets behandling av for eksempel våpensaker,
pass, førerkort mv. fortsatt reguleres av personopplysningsloven. Komiteen noterer
seg at loven også gjelder Politiets sikkerhetstjeneste (PST).
Komiteen er videre kjent med at loven gjelder for
elektronisk behandling av opplysninger om både fysiske, juridiske
og døde personer og delvis om gjenstander, noe som innebærer et
utvidet virkeområde i forhold til personopplysningsloven.
Komiteen har merket seg at Regjeringen i motsetning
til politiregisterlovutvalget foreslår at politiregisterloven i
utgangspunktet også skal gjelde for behandling av opplysninger i
straffesaker.
Komiteen viser til at loven regulerer
de grunnleggende personvernrettslige prinsippene om formålsbestemthet,
nødvendighet og opplysningens kvalitet (relevans, tilstrekkelighet
og korrekthet), og at disse er tilpasset politiets arbeid.
Komiteen merker seg at når det gjelder kravet til
formålsbestemthet foreslås det at opplysninger kan behandles til
det formålet de er innhentet for eller til andre politimessige formål,
med mindre det i lov eller i medhold av lov er bestemt at opplysningene kan
brukes til andre formål. Komiteen slutter seg til
at dette innebærer at politiet fritt kan bruke opplysningene til
de ulike politimessige formålene, slik de er definert i lovforslaget.
Det vil si til kriminalitetsbekjempelse, ordenstjeneste, bistandsfunksjon
og føring av vaktjournaler.
Komiteen viser til at det er gitt særskilte regler om
behandling av særlig sensitive opplysninger, som for eksempel religiøs
overbevisning eller seksuell legning. Komiteen mener
det for denne kategori opplysninger må gjelde et skjerpet nødvendighetskrav
ved at slike opplysninger bare skal kunne behandles dersom dette
er strengt nødvendig for formålet med behandlingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at arbeidet med å registrere hatmotivert
vold mot utsatte grupper er krevende, blant annet grunnet at det
må gjelde spesielle krav knyttet til det å registrere opplysninger knyttet
til slike forhold. Disse medlemmer understreker imidlertid
behovet for fortsatt fokus på hvordan slik registrering skal gjennomføres
med sikte på økt antall saker og domfellelser.
Komiteen noterer seg at det åpnes for
at politiet skal kunne behandle opplysninger i 4 måneder, selv om
de ikke vet om opplysningene er nødvendige eller relevante i forhold
til et politimessig forhold. Komiteen mener at politiet
har behov for å kunne innhente opplysninger som man på innhentingstidspunktet
vet lite om betydningen av, men som det er et behov for å kunne
sjekke ut. Komiteen viser til at det under den åpne
høringen i komiteen ble særlig påpekt fra politiorganisasjonene
at 4 måneder for oppbevaring av opplysninger var for kort tid. Komiteen vil
understreke at tidsbegrensningen kun gjelder opplysninger som viser
seg ikke i det hele tatt å være relevante for politiets arbeid,
og at det ikke gjelder for behandling av opplysninger i den enkelte
straffesak.
Komiteen viser til at selv om lovens
virkeområde er knyttet til all behandling av opplysninger, og ikke
bare til opplysninger i registre, er det et faktum at store deler
av politiets opplysninger fortsatt er lagret i registre. Komiteen slutter
seg derfor til at det foreslås et eget kapittel i loven som regulerer
reaksjonsregister, vaktjournal, kriminaletterretningsregister, DNA-register
og fingeravtrykk- og fotoregister.
Komiteen merker seg at det er nytt at politiets registre,
som inneholder opplysninger om biologiske identifikasjonsegenskaper,
det vil si DNA-registeret og fingeravtrykk- og fotoregisteret, forankres
i politiregisterloven. Komiteen er kjent med at disse
registrene i dag er hjemlet i straffeprosessloven og påtaleinstruksen,
og at overføringen av hjemlene til politiregisterloven derfor ikke
innebærer realitetsendringer i forhold til gjeldende rett eller
etablert praksis.
Komiteen merker seg at konsekvensen av dette er
at straffeprosessloven bare vil inneholde bestemmelser som er nødvendige
for å innhente biologisk materiale eller fingeravtrykk mv., men
den videre behandlingen av disse opplysningene reguleres av politiregisterloven.
Komiteen noterer seg at før behandling i politiets
registre kan finne sted, må det gis forskrifter om blant annet formålet
med behandlingen, hvilke opplysningskategorier som kan registreres,
innsyn, retting og sletting mv. Komiteen mener man
på denne måten sikrer en detaljert regulering av de ulike registrene.
Komiteen vil understreke betydningen
av et tydelig og godt regelverk for informasjonssikkerhet og internkontroll
når det gjelder behandling av personsensitive opplysninger hos politiet.
Dette er viktig både av personvernmessige grunner og for å ivareta politiets
behov for at slike opplysninger holdes skjermet for uvedkommende.
Komiteen vil særlig trekke fram forslaget om at
politiets informasjonssystemer skal være sporbare som et viktig
tiltak for å ivareta disse hensynene. Ved å loggføre hvem som har
hentet ut ulik informasjon i registrene, sikrer en etterprøvbarhet
når det gjelder uautorisert bruk. Etter komiteens mening
kan dette bidra til å hindre lekkasjer til media, samt at den enkelte
registrerte har en form for trygghet for at sensitive opplysninger
om vedkommende ikke når ut til andre enn de som opplysningene er
relevante for i deres politimessige arbeid.
Komiteen har merket seg at det i loven
sondres mellom utlevering og tilgang (direkte søk) til opplysninger,
og politiets og påtalemyndighetens taushetsplikt. Komiteen mener
imidlertid det er en nær sammenheng mellom reglene om utlevering
og taushetsplikt, idet adgangen til å utlevere opplysninger knyttes
direkte til bestemmelsene om taushetsplikt. Det innebærer at politiet
og påtalemyndigheten bare kan utlevere opplysninger dersom det er
adgang til dette etter reglene om taushetsplikt.
Komiteen ser at det i tillegg foreslås en egen bestemmelse
for utlevering av opplysninger til utlandet, der det åpnes for at
opplysninger kan utleveres eller på annen måte gjøres tilgjengelig,
dersom det følger av rettsakter eller avtaler som er bindende for Norge.
På denne måten åpnes for at utenlandsk politi kan søke direkte i
norske registre, slik det for eksempel er lagt opp til i Prüm-avtalen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
bekymret for muligheten til utlevering av informasjon fra politiet. Disse
medlemmer viser til de mange unntak fra taushetsplikten
og stiller spørsmål ved hvor nøye disse regler har vært evaluert
i forkant av det nye lovforslaget.
Videre er disse medlemmer bekymret for den utstrakte
muligheten lovforslaget legger opp til knyttet til utlevering av
opplysninger til andre land. Dette gjelder spesielt adgangen til
å utlevere uverifiserte opplysninger. Disse medlemmer er
redde for at opplysninger som kommer fra norske justismyndigheter
kan gis en annen betydning hos myndighetene i andre land enn det
som er intensjonene herfra. Dette så man blant annet i en straffesak
som har gått i Brasil der nordmenn er dømt, tilsynelatende på bakgrunn
av feilinformasjon fra norske myndigheter.
På denne bakgrunn ønsker disse medlemmer at man
evaluerer disse reglene når den nye loven har vært i kraft i ett
år.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at deling av opplysninger med andre lands myndigheter kan by
på betydelige personvernmessige utfordringer. Press fra andre lands
myndigheter kan medføre at Norge lemper på hensynet til personvern,
eksempelvis i kampen mot terrorisme. Disse medlemmer anmoder
på denne bakgrunn Regjeringen om å legge frem en samlet gjennomgang
av praksis for utlevering av denne typen opplysninger.
Komiteen merker seg det nye forslaget
om at politiets taushetspliktsregler samles i politiregisterloven.
Dagens system skiller mellom opplysninger som har politiets saksbehandling
som kilde på den ene siden, og opplysninger som hentes fra registre
på den andre siden. Komiteen merker seg at når lovgivningen
nå beveger seg bort fra registerbegrepet og over til et behandlingsbegrep,
blir gjeldende skille umulig å opprettholde. En ensartet regulering
av taushetsplikten i en lov blir mer oversiktlig og skaper bedre
forutsigbarhet.
Komiteen merker seg videre at når det gjelder bruk
eller utlevering av informasjon skiller forslaget mellom utlevering
i mottakers interesse på den ene side og på den annen side intern
bruk, utlevering og bruk til politimessige gjøremål. Taushetspliktsbestemmelsene
er likevel i det alt vesentlige en videreføring av gjeldende rett.
Komiteen konstaterer likevel at ved utformingen
av gjeldende taushetspliktsbestemmelser for politiet og påtalemyndigheten
i henholdsvis straffeprosessloven, politiloven og strafferegistreringslovene har
man tatt utgangspunkt i hvilket formål opplysningene er innhentet
for, og sekundærbruken er regulert deretter. Komiteen merker
seg at politiregisterloven er bygget opp på en annen måte. Her vil
det være styrende hvilke formål opplysningene utleveres til, uavhengig
av hvor de kommer fra, så lenge de kommer fra annet politimessig
arbeid.
Komiteen merker seg at forhold rundt
vandelskontroll inneholder en rekke forslag som dels er nye og som
dels innebærer endringer i forhold til gjeldende rett. Det er i
dag praksis for at hjemler for vandelskontroll forankres i spesiallovgivningen,
som regulerer angjeldende område. Der er behov for at det gis overordnete
og generelle regler, der det blant annet gis anvisning på til hvilke
formål vandelskontroll kan foretas og hvilke opplysninger som kan
utleveres.
Komiteen mener begrepet "vandelskontroll" brukes
som en felles betegnelse for de ulike kontroller av hvorvidt en
person er egnet for en stilling, funksjon, tillatelse, oppgave eller
lignende eller om han har hatt befatning med straffbare handlinger
som gjør ham uegnet. Komiteen er kjent med at vandelskontroll
kan skje i form av politiattest, vandelsvurdering og straffeattest. Komiteen slutter
seg til at det nå ikke foreslås å videreføre politiregisterutvalgets
forslag om at vandelskontroll også kan skje i form av skikkethetsvurdering. Komiteen merker seg
at det ved skikkethetsvurdering også kan utleveres opplysninger
om for eksempel anmeldelse av straffbare forhold eller ikke-verifiserte
opplysninger. Komiteen er enig i begrunnelsen for
dette som er at det ut fra et personvernmessig perspektiv er uheldig
at slike opplysninger utleveres til for eksempel arbeidsgivere.
Komiteen vil vise til at det tidligere var slik
at det var Justisdepartementet som hjemlet utstedelse av politiattester,
og disse ble forankret i strafferegistreringsforskriften. Blant
annet på grunn av Den europeiske menneskerettskonvensjon, så gikk
man over til å forankre hjemmelen for politiattester i de spesiallovene
som regulerer angjeldende område. Komiteen noterer
seg at det nå således er de ansvarlige fagdepartementene som fremmer
forslag om utstedelse av politiattester.
Komiteen mener at erfaringene viser at det er behov
for at et departement har et overordnet ansvar for vandelskontroll. Komiteen slutter
seg derfor til at det nå foreslås at det i politiregisterloven settes rammer
for bruk av politiattest. Komiteen merker seg at
det i politiregisterloven ikke legges opp til at en politiattest
kan vise anmeldelser eller henlagte saker, og de enkelte fagdepartementene
vil ikke ha anledning å fremme forslag angående politiattester som ikke
er i samsvar med politiregisterloven.
Komiteen noterer seg at det foreslås som alminnelig
regel at alle reaksjoner innenfor de siste 3 år anmerkes i en politiattest. Komiteen merker
seg at dette innebærer en økning i perioden hvor bøter anmerkes,
fra 2 til 3 år. Komiteen registrerer at det for de
mer alvorlige forbrytelser hvor det idømmes ubetinget fengsel over
6 måneder, eventuelt forvaring, samfunnsstraff med subsidiær fengselsstraff
på over 6 måneder, tidsbestemt rettighetstap og overføring til psykisk
helsevern, foreslås at det som i dag bør gjelde en 10-årsfrist. Komiteen merker
seg at det foreslås unntak fra 3-årsregelen for unge lovbrytere.
Der den domfelte var under 18 år på tidspunktet for domfellelse,
og der det siden ikke er påløpt nye strafferettslige reaksjoner,
foreslås det at straffer som ordinært ikke skulle anmerkes lengre
enn 3 år ikke skal anmerkes etter 2 år.
Komiteen konstaterer at med uttømmende politiattest
menes attester der tidsbegrensningene som er fastsatt for ordinær
attest ikke gjelder. Komiteen merker seg at dette
innebærer at man på uttømmende attester i utgangspunktet anmerker
alle strafferettslige reaksjoner uansett hvor lang tid som er gått
siden reaksjonen ble ilagt. Komiteen registrerer
imidlertid at det også foreslås visse begrensninger i forhold til
uttømmende attest, og at de fleste av disse er nye i forhold til
gjeldende rett. Komiteen viser til at en vesentlig
endring i forhold til dagens ordning har sammenheng med at det foreslås
at opplysninger i reaksjonsregisteret skal kunne sperres etter nærmere
regler som vil bli fastsatt i forskrift. I tillegg til denne generelle
begrensningen foreslås ytterligere to unntak fra hovedregelen om
at det ikke skal gjelde tidsbegrensninger for uttømmende attester.
For det første foreslås at konfliktrådsbehandling anmerkes på uttømmende
attest i kun 2 år, med mindre vedkommende registreres med nye lovovertredelser innen
den tid. Dernest foreslås det som noe nytt en særregel for personer
som var under 18 år da lovbruddet fant sted. Komiteen slutter
seg til dette og konstaterer at dette forslaget er en oppfølging
av Stortingets anmodningsvedtak 331.
Komiteen viser til at det som nevnes ovenfor viser
at både ordinær og uttømmende politiattest kan være avgrenset eller
utvidet. Når en attest er avgrenset, innebærer det at attesten begrenses
til å angi nærmere bestemte overtredelser. Komiteen noterer seg
at begrunnelsen for slik avgrensning er at det i forbindelse med
vandelskontrollen ikke skal utleveres flere opplysninger enn hva
som er nødvendig for formålet. Når en politiattest er utvidet, innebærer
det at også verserende saker kan anmerkes på attesten, det vil si
om vedkommende er siktet eller tiltalt for et lovbrudd. Komiteen slutter
seg til at hvilken type politiattest som kreves, og om attesten
eventuelt skal være avgrenset eller utvidet, må fremgå av det aktuelle
hjemmelsgrunnlaget.
Komiteen merker seg det nye forslaget om såkalte
barneomsorgsattester. Dette forslaget ble fremmet etter at politiregisterlovutvalget
hadde avgitt sin innstilling, og var gjenstand for egen høring.
Forslaget gir anvisning på hvilke straffbare forhold som skal anmerkes
på politiattester for personer som skal ha oppgaver knyttet til
mindreårige. Komiteen viser til at bakgrunnen for
forslaget var at man ikke fant det tilstrekkelig at vandelskontrollen
for personer som har oppgaver knyttet til barn bare omfatter seksuelle
overgrep mot barn, slik det er i dag i de fleste tilfellene. Komiteen slutter
seg derfor til at slik vandelskontroll også omfatter seksualforbrytelser mot
voksne, samt annen grov volds- og narkotikakriminalitet.
Komiteen mener imidlertid det er viktig å understreke
at forslaget er en mønsterbestemmelse, og at den ikke i seg selv
gir hjemmel til å kunne kreve politiattest. Dersom denne bestemmelsen
skal gjelde, må dette også særskilt forankres i de aktuelle særlovene.
Komiteen merker seg forslaget om at det gis adgang
til en form for fornyet vandelskontroll. Komiteen slutter
seg til at det ikke kan utstedes ny politiattest med jevne mellomrom,
idet en slik ordning anses som unødvendig ressursbruk. I stedet
foreslås det at brukeren av tidligere utstedt politiattest kan få utlevert
opplysninger fra politiet dersom vilkårene for utstedelse av slik
attest fortsatt er til stede.
Komiteen viser til at i den alminnelige
personvernlovgivningen er utgangspunktet at den som ber om det skal
gis innsyn i personopplysninger som er behandlet om vedkommende. Komiteen merker seg
at politiregisterloven viderefører dette utgangspunkt, slik at hovedregelen
er innsyn. Komiteen mener imidlertid det er åpenbart
at kriminalitetsbekjempelsen ville bli vanskeliggjort, og til dels
umuliggjort, dersom den registrerte skulle gis innsyn i de opplysninger
politiet sitter inne med, og som brukes i en kartlegging av et kriminelt
miljø og i forebyggende øyemed.
Komiteen er således enig i at det på denne bakgrunn
foreslås en rekke unntaksbestemmelser fra informasjonsplikten, slik
at innsyn kan nektes dersom blant annet hensynet til kriminalitetsbekjempelsen
og vern av andre personer eller hensynet til mottakerens lovpålagte
oppgaver tilsier det.
Komiteen slutter seg til at det for hvert enkelt register
må gis forskrifter om blant annet innsyn.
Komiteen merker seg at opplysninger
skal slettes når de ikke lenger er nødvendige for formålet. Komiteen noterer
seg at sletting (i betydning tilintetgjøring) imidlertid ikke skal
skje dersom arkivlovgivningen tilsier noe annet. Det forutsettes
likevel at det i forskrifts form kan gis regler om sletting og sperring
for de ulike registre, herunder regler om sletting etter en viss
periode, dersom det ikke er registrert nye opplysninger.
Komiteen merker seg at sperring betyr at den fremtidige
bruken av opplysningene innskrenkes. Dersom for eksempel en uriktig
opplysning ikke blir slettet, men sperret fordi den registrerte
trenger opplysningen som dokumentasjon i en erstatningssak, kan
den sperrede opplysningen bare brukes til denne dokumentasjonen.
Denne form for sperring vil således foretas i konkrete enkeltsaker.
Komiteen ser at det foreslås også mer generelle
sperreregler. Hensikten er at man i forskrift gir nærmere regler
om at straffereaksjoner for mindre alvorlig kriminalitet kan sperres
etter et nærmere bestemt tidsrom. Komiteen er enig
i at konsekvensen av dette er at disse opplysningene ikke lenger
kan vises på en politiattest, men at de fortsatt vil kunne brukes
av politiet til politimessige formål eller til for eksempel sikkerhetsklareringer.
Komiteen finner det riktig at politiregisterloven
legger opp til at alle avgjørelser som treffes i medhold av politiregisterloven
kan være gjenstand for klage.
Komiteen er enig i vurderingen av at klageberettiget
er den registrerte eller den som antar å være registrert.
Komiteen merker seg at bestemmelsen om erstatning
er en videreføring av gjeldende rett, men styrker også den skadelidte
ved at den er bygd opp etter mønsteret fra den tilsvarende bestemmelsen
i Schengen informasjonssystem (SIS-loven.)
Komiteen merker seg at Datatilsynet,
som er tilsynsorgan etter personopplysningsloven, også skal være
tilsynsorgan for politiets og påtalemyndighetens behandling av opplysninger. Komiteen er enig
i at det for Politiets sikkerhetstjeneste (PST) foreslås den kontroll-
og tilsynsordning som ble etablert gjennom lov om kontroll med hemmelige
tjenester 3. februar 1995 nr. 7, nemlig slik at det fortsatt er
Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(EOS-utvalget) som vil føre tilsyn med PST.
Komiteen noterer seg at Datatilsynet ifølge lovforslaget
har to funksjoner. Den ene er at Datatilsynet skal føre tilsyn med
all behandling av opplysninger i politiet og påtalemyndigheten.
Det foreslås at Datatilsynet har full tilsynskompetanse i forhold
til politiregisterloven, herunder også praktiseringen av taushetspliktreglene
og vandelskontroll. Den andre funksjonen er at Datatilsynet etter
anmodning fra den registrerte skal kontrollere om opplysningene
om vedkommende er behandlet i samsvar med gjeldende regelverk. Komiteen mener
denne funksjonen er av vesentlig betydning for den registrertes
personvern. På grunn av den relativt omfattende adgang til å unnta
opplysninger fra innsyn, vil muligheten til å be et uavhengig tilsynsorgan
om kontroll, ofte være den eneste muligheten for den som er registrert,
eller mener seg registrert, til å forvisse seg om at det ikke foregår
en lovstridig behandling av opplysninger om en selv.
Komiteen er enig i at selv om Datatilsynet skal ha
full tilsynskompetanse, foreslås det ikke at tilsynet også skal
ha full påleggskompetanse. Komiteen viser til at
når det gjelder behandlingen av opplysninger i straffesaker, skal
Datatilsynet bare ha påleggskompetanse dersom behandlingen er i
strid med reglene om informasjonssikkerhet og internkontroll. Komiteen peker
på at dette er sider ved behandlingen av opplysninger som ikke er
gjenstand for egen regulering i straffeprosessloven eller kontroll
fra overordnet påtalemyndighet. For all annen behandling av opplysninger
i straffesaker har Datatilsynet dermed ikke påleggskompetanse.
Komiteen merker seg at ved behandling av opplysninger
utenfor straffesaker er hovedregelen at Datatilsynet har påleggskompetanse,
noe som blant annet innebærer at tilsynet kan gi pålegg om retting og
sletting av opplysninger. Komiteen ser at det også
her foreslås flere unntak fra påleggskompetanse.
Komiteen viser til at på de områdene der Datatilsynet
ikke har påleggskompetanse, foreslås at Datatilsynet kan anmerke
forholdet overfor den behandlingsansvarlige. Dette vil innebære
at tilsynet overfor den behandlingsansvarlige gir uttrykk for at angjeldende
behandling av opplysninger etter tilsynets oppfatning ikke er i
samsvar med regelverket.
Komiteen er enig i at det i tråd med personverndirektivet
artikkel 18 nr. 2 innføres en ordning med personvernrådgivere i
politiet, som vil ha en rådgivende og kontrollerende rolle i forhold
til den behandlingsansvarlige og den som konkret behandler opplysningene.
Komiteen viser til at meldeplikt innebærer
at de som ønsker å sette i gang en viss form for behandling av personopplysninger,
må orientere et tilsynsorgan før behandlingen iverksettes. Det er
i personopplysningsloven innført en meldepliktsordning som hovedregel
i stedet for konsesjonsplikt. Komiteen merker seg
at Regjeringen ikke foreslår konsesjonsplikt for politiets behandling
av personopplysninger, all den stund det forutsettes forskriftshjemmel
for den enkelte behandling. Komiteen er enig i at
for politiet innebærer meldeplikten ikke noe annet enn at de enkelte
registre meldes.
Komiteen merker seg at loven også omfatter PST,
herunder PSTs forvaltningsvirksomhet. Komiteen er
enig i at det likevel er nødvendig å foreslå enkelte særrregler
for PST. Dette innebærer at bestemmelsene i loven gjelder for PST,
med mindre noe annet er særskilt bestemt.
Komiteen slutter seg til at innholdet i nødvendighetskravet
for behandling av opplysninger utenfor den enkelte straffesak må
gis et annet innhold for PST enn det som foreslås for politiet generelt,
og det tidsbestemte unntaket fra blant annet kravet til nødvendighet
må knyttes til dette spesifikke innholdet.
Komiteen er enig i at de alminnelige bestemmelser
om innsynsrett og informasjonsplikt ikke gjelder for PST. Heller
ikke offentlighetslovens regler gjelder for innsyn i opplysninger
som behandles av PST i henhold til politiregisterloven.
Komiteen deler Regjeringens syn om at det er Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(EOS-utvalget) som skal føre tilsyn med PST og behandle anmodninger om
kontroll fra den registrerte. Ut over dette foreslås en egen bestemmelse
om personkontroll, som er en oppgave det øvrige politi ikke har.
Komiteen merker seg at selv om det er noe nytt
at PSTs behandling av opplysninger reguleres i lovs form, er de
fleste av bestemmelsene som gjelder PST allerede gjennomført i instruksen
til PST, som ble vedtatt ved kgl. res. i august 2005.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre har merket seg at det i den offentlige debatt er
blitt problematisert at det fremlagte forslaget til politiregisterlov
medfører at PST ikke skal pålegges de samme skranker som gjelder
for politiets virksomhet for øvrig. Disse medlemmer viser
til at politiregisterloven i utgangspunktet også gjelder for PSTs
behandling av opplysninger, men at det er nødvendig å gi enkelte
særregler for denne tjenesten. Disse medlemmer legger
til grunn at fravær av innsynsrett i PSTs virksomhet i utgangspunktet
er prinsipielt betenkelig, men viser til at den registrerte, eller
den som antar å være registrert, kan henvende seg til Stortingets
kontrollutvalg for etterretnings-, overvåkings- og sikkerhetstjenesten
(EOS-utvalget) og be om kontroll av om opplysningene behandles i
samsvar med loven. Disse medlemmer viser til at dette
er i samsvar med blant annet internasjonale personvernkonvensjoner.
Komiteen merker seg at utformingen
av politiregisterloven er basert på at loven skal gi anvisning på
overordnede prinsipper og at den i størst mulig grad skal være teknologinøytral.
Komiteen deler det syn om at det i forhold til borgerne
er et viktig hensyn at reglene er klare, forutberegnlige og tilgjengelige. Komiteen mener
dette hensynet blir ivaretatt ved at det i loven settes klare rammer
for den behandlingen som kan finne sted, mens det i forskrifter
gis mer detaljerte og konkretiserende regler.