Komiteen vil legge
til rette for at alle kan fullføre videregående opplæring som kvalifiserer for
arbeidslivet eller videre studier.
Komiteen viser til at det i samtaler
med et utvalg av ungdom som hadde sluttet i opplæringen, har kommet
fram at deres grunner for å slutte er manglende oppfølging og støtte
til små og store problemer de sliter med. Dette gjelder særlig problemer
i relasjoner til andre elever og til lærerne. Det kommer fram at
ungdommene har blitt møtt med generell unnfallenhet, enten de har
hatt faglige problemer, psykiske problemer eller har blitt mobbet
og diskriminert. Komiteen mener dette er svært alvorlig
og forventer at skoleeier, skole og lærer tar dette på alvor og møter
norske elever med større respekt.
Komiteen mener skolene må oppleve
større grad av ansvar for elever som faller fra i løpet av skoletiden.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at det
store antallet ungdommer som ikke gjennomfører videregående opplæring,
er en av de største utfordringene det norske samfunnet står overfor
– både i et velferds- og i et kunnskapsperspektiv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til en statistikk fra SSB som viser seg at av dem som startet sin
videregående utdanning i 2003 var det kun 68 pst. som fullførte videregående
utdanning på normert tid. (SBBs Utdanningsstatistikk. Gjennomstrømning
i videregående opplæring (SBB 03.09.2009).) Problemet er ekstra
stort på yrkesfag. På yrkesfag er det hele 45 pst. av elevene som
ikke oppnår studiekompetanse på normert tid, og hele 28 pst. velger
å slutte underveis. På allmennfag er problemet noe mindre – der
er det 18 pst. som ikke oppnår studiekompetanse på normert tid.
Dette er et alvorlig problem både for samfunnet og for elevene nettopp
fordi det viser seg at de som dropper ut av skolen har større sjanse
for å bli arbeidsledig. Rapporten «Frafall fra videregående opplæring
og arbeidsmarkedstilknytning for unge voksne» (NTNU 2009) viser
at en markant større andel av dem som ikke har fullført utdanningsløpet,
er uføretrygdede, sosialhjelpmottakere eller arbeidsledige, sammenlignet
med dem som har fullført.
Norge kan ikke konkurrere med andre land på kvantitet
og pris, derfor er en videre utvikling og verdiskaping avhengig
av at Norge har godt utdannede mennesker, slik at vi kan konkurrere
på kompetanse og kvalitet på verdensmarkedet.
Utdanningsdirektoratet har et nettsted kalt «Skoleporten»
som kan finnes på http://skoleporten.utdanningsdirektoratet.no/.
På denne siden finner man informasjon og resultater på blant annet
nasjonale prøver. Fremskrittspartiet ønsker å samordne frafallsprosenten
med denne informasjonen, slik at man kan få et helhetlig inntrykk
og rangering av hver enkelt skole.
Disse medlemmer mener at elever
og foresatte skal ha rett til å vite om skolen de søker på/går på
har høyere frafallsprosent enn andre skoler, og ønsker å offentliggjøre
frafallsprosenten til hver enkelt skole for å motvirke det økende problemet
med frafall. Dette vil øke fokuset på frafall, og det vil bli en
konkurransefaktor blant skoler. Skolene vil da måtte vurdere frafallsprosent
opp mot lærerevaluering og studieplaner for å løse disse problemene.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Høyre, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet,
viser til Dokument 8:4 S (2009–2010) fra representantene Abid Q.
Raja og Trine Skei Grande som tar opp frafall i skolen. Flertallet har
merket seg initiativet fra Venstre og at også statsråden har kommentert
det på en positiv måte.
Flertallet har i sine respektive
merknader kommentert flere av momentene i forslaget til Venstre,
enten flere partier sammen eller hver for seg. Temaer som lærerkompetanse,
mindre byråkrati og styrket rådgivning er momenter som tas opp av
alle partier.
Komiteens medlemmer fra Kristelig Folkeparti
og Venstre mener det er behov for en forsterket innsats
i kampen mot frafall ut over varslede tiltak, og viser i denne forbindelse til
Dokument 8:4 S (2009–2010), hvor det skisseres en rekke konkrete
tiltak som kan bidra til å øke gjennomføringen i videregående opplæring.
Disse medlemmer vil påpeke at
skolen er den viktigste arenaen for barn og unge. Skolen kan imidlertid
alene ikke tilby det fellesskapet og de utviklingsmuligheter alle
trenger, spesielt ikke de teorisvake. Det er derfor viktig med en
sammensatt og tidlig innsats på mange samfunnsområder for å bekjempe
frafallet.
Disse medlemmer vil i denne forbindelse peke
på viktigheten av å øke ressursene knyttet til forebyggende arbeid
blant barn og unge. Disse medlemmer vil særlig peke
på at helsesøster- og skolehelsetjenesten er hjørnesteiner i forhold
til å motvirke frafall. Det er også viktig at det i tillegg til
skolen skapes flere arenaer for trivsel, inkludering og gode oppvekst-
og utviklingsvilkår for barn og unge. Her representerer kulturlivet
og frivilligheten viktige bidrag.
Disse medlemmer mener det er
viktig å legge til rette for brede og åpne kultur- og fritidstilbud for
barn og unge i kommunene; å styrke satsingen på frivillige organisasjoner
som driver med barne- og ungdomsarbeid, blant annet gjennom Frifond-ordningen;
ha en omfattende satsing på helsesøster- og skolehelsetjenesten,
både nasjonalt og lokalt; samt prioritere tiltak som styrker førstelinjetjenesten
i barnevernet, slik at barn og unge som har problemer fanges opp
så tidlig som mulig.
Disse medlemmer har merket seg
at kunnskapsministeren i brev til komiteen datert 28. januar 2010
stadfester at representantforslaget inneholder «flere interessante
innspill til det videre arbeidet». Disse medlemmer vil fremholde
viktigheten av at man fra regjeringens side inviterer til en åpen
og konstruktiv prosess – en politisk dugnad – i forbindelse med
frafallsutfordringen.
Disse medlemmer merker seg at
komiteens flertall velger å ikke knytte utdypende merknader til
enkeltmomentene i ovennevnte forslag, noe som i essens innebærer
at representantforslaget ikke realitetsbehandles. Disse medlemmer beklager
dette, all den tid forslaget er ment som et konstruktivt innspill
i kampen mot å redusere frafallet i skolen. Disse medlemmer legger
til grunn at man i tiden som kommer legger an en langt mer åpen
prosess fra flertallets side i forhold til den felles utfordringen
frafall faktisk representerer, noe som også ville være i tråd med signalene
fra statsråden på dette området.
Komiteens medlem fra Venstre fremmer forslaget
fra Dokument 8:4 S (2009–2010):
«Stortinget ber regjeringen om å forsterke innsatsen
mot frafall i skolen, basert på blant annet følgende momenter:
1. Flere spesialpedagoger:
Mer spesialpedagogisk kompetanse bør lokaliseres på den enkelte skole
og sterkere oppfølging av den enkelte elev de første skoleårene,
og det må settes av midler til dette.
2. Flere og bedre rådgivere: Både den sosialpedagogiske
rådgivningen og utdannings- og yrkesrådgivningen må styrkes. Det
må være økt fokus på overgangen mellom grunnskole og videregående
skole. Alle skoler skal kunne tilby utdannings- og yrkesveiledning
gjennom et rådgiverteam bestående av en lærer, en ekstern rådgiver,
gjerne fra næringslivet, og dersom elevene ønsker det; en foresatt.
Egen rådgiverutdanning må innføres på masternivå.
3. Lærerkompetanse: Den viktigste faktoren
for elevenes læring er lærernes kompetanse, og det er mindre sjanse
for frafall dersom elevene får gode faglige ferdigheter fra grunnskolen
og god oppfølging fra kompetente og trygge lærere. Lærerutdanningen
må derfor utvides til fem år. Det må også gjennomføres en systematisk
etter- og videreutdanningsreform, som gjør at alle lærere i alle
fag – ikke bare noen lærere i enkelte fag – får fornyet sin kompetanse
ved jamne mellomrom.
4. Yrkesfagreform: Undervisningen på de
yrkesfaglige linjene må legges om slik at den blir mindre teoritung
og mer praktisk, fleksibel og elevtilpasset. Det første året må
være praktisk rettet. De mer teoritunge fagene må fases inn senere,
når elevenes motivasjon er mer til stede.
5. Mindre byråkrati i skolen: Lærerne må
slippe å bruke så mye tid på skjema og rapporter som i dag, slik
at de kan bruke mer tid på direkte elevkontakt og følge opp samarbeid
mellom skole og hjem. Det er viktig at lærerne får være lærere,
og at elevers behov for andre typer hjelp og veiledning blir ivaretatt
på en god og profesjonell måte.
6. Andre yrkesgrupper: Det sosialfaglige
miljøet på skolene må styrkes ved å trekke andre yrkesgrupper inn
i skolen, for eksempel helse- og omsorgsarbeidere. Disse skal bistå
og arbeide i team sammen med lærerne. Det er også viktig å forbedre
koordineringen mellom barnevern, helsetjeneste og skole rundt den
enkelte elev, og det må settes av midler til dette.
7. Praktiske fag: Man må sikre økt praksisretting i
undervisningen, og forslagsstillerne vil gjeninnføre praktiske tilvalgsfag
i 8.–10. klassetrinn. Skolene må få større frihet til å fokusere
på den enkelte elevs egenskaper og behov, framfor pålagt antall
timer teoretisk undervisning.
8. Utplassering: Ordningen med utplassering
i yrkeslivet må forenkles slik at elever med behov for alternativ
opplæring kan få det.
9. Åpenhet og kartlegging: En god kartlegging
av den enkelte elevs ferdigheter og kunnskapsnivå de første skoleårene
er nødvendig for at hver enkelt elev skal få relevant oppfølging.
Det er viktig med åpenhet om skolens tilstand og resultat på nasjonale
prøver og andre evalueringer, ikke bare for elever og foreldre,
men også for offentligheten.
10. Fremmedspråk: Et andre obligatorisk fremmedspråk
må innføres fra mellomtrinnet, både av kunnskaps- og integreringshensyn.»
Komiteen viser til
at frafallet i videregående opplæring er størst i de yrkesfaglige
studieprogrammene, og at årsakene til dette er sammensatte.
Komiteen mener det er for mange
elever som går ut av ungdomsskolen med manglende basiskunnskaper.
Dette er en av grunnene til frafall i videregående opplæring. Dette
kunnskapshullet kan være vanskelig å tette senere i utdanningsløpet.
I dag er mulighetene begrenset i forhold til å ta igjen det man
måtte ha mistet av kunnskap fra grunnskolen. Intensivt forkurs før man
begynner på videregående skole kan være en måte å bøte på dette.
Men også muligheten til å ta opp igjen sentrale deler av ungdomskolen bør
gjøres mulig. Blant ungdom fra 18 til 30 år som har falt ut av utdanningsløpet
og som fanges opp av Nav-systemet oppleves dette i dag som en mangel
og et hinder på veien mot utdanning og jobb.
Komiteen mener vi i et kunnskapssamfunn ikke
kan nøye oss med å si at noen ikke skjønner teori. Det er viktig
å ha samme respekt og forventninger til de som begynner på yrkesfaglig studieretning,
som til de som begynner på studiespesialisering. Forskning viser
at alle har et potensial for å vokse og tilegne seg ny kunnskap. Erfaringer
viser at elever som blir møtt med respekt og klare forventninger
har større sannsynlighet for å gjennomføre.
Komiteen viser for øvrig til
meldingens omtale av dette og oppfølgingen av Tron-utvalget (NOU
2007:11).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser også behovet
for å styrke lærerkompetansen på yrkesfag og vil be regjeringen
tilrettelegge for et rekrutteringsprogram som kan motivere erfarne
fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere
i yrkesfag.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen lage et rekrutteringsprogram
for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse
og bli lærere i yrkesfag.»
Disse medlemmer ser det som en
utfordring å sikre yrkesfagene flere lærere med erfaring fra arbeidslivet
og vil ta i bruk særskilte stimuleringstiltak for å oppnå dette.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at samfunnet også i fremtiden vil ha stort behov for fagarbeidere.
Debatten om hvilke løsninger som skal motvirke frafall har handlet
for lite om yrkesfagenes status og egenart. Høyres utgangspunkt
er at fag og teori må henge bedre sammen, samfunnet må legge til
rette for mer fleksible opplæringsmodeller og ferdig utdannede fagarbeidere
må senere gis mulighet til påbygging i teorifag dersom man ønsker
å gå videre til høyere utdanning. Høyre mener det ikke er tilstrekkelig
å praksisrette yrkesfagene så lenge det fortsatt legges opp til
felles teori for elever som skal studere videre og de som skal ta fagbrev. Disse
medlemmer viser her til «Yrkesfagløftet» hvor Høyre foreslår
å bryte opp en rigid struktur og lage egne læreplaner og eksamener
bedre tilpasset de to hovedretningene. Disse medlemmer viser
videre til at representantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Svein
Harberg og Henning Warloe i Dokument 8:52 S (2009–2010) fremmet
følgende forslag for at yrkesfagene skal stå på egne ben og få den
anerkjennelse og status fagene fortjener:
«I
Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner
for yrkesfagene i den videregående skolen.
II
Stortinget ber regjeringen utarbeide et rekrutteringsprogram
for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse
og utdanne seg til lærere i yrkesfag.
III
Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet om praksisbrev
til å bli en nasjonal ordning.
IV
Stortinget ber regjeringen tillate alternative
opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for
elever.
V
Stortinget ber regjeringen sørge for at elever
i hele landet kan få tilbud om tekniske og allmenne fag (TAF).
VI
Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven
og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene
og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner
og den offentlige skolen.
VII
Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens krav
til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag
og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs
uten øvre aldersgrense.
VIII
Stortinget ber regjeringen videreutvikle fagskoletilbudet
og anerkjenne disse skolene som et godt alternativ til annen høyere
utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.
IX
Stortinget ber regjeringen gjøre det mulig å
kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere
utdanning, og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse
innen flere fag (Y-veien).»
Disse medlemmer vil påpeke at
Reform 94 forutsatte at teorien på yrkesfag skulle tilpasses kravene
til studier på høgskoler og universiteter. De faglige kravene til
studieforberedende linjer ble senket, mens teorien på yrkesfagene
ble mer akademisk.
Med innføringen av Kunnskapsløftet ble det fra VG
1 lagt inn 6 timer med et yrkesrelatert fordypningsfag (Prosjekt
til fordyping). Erfaringer viser at dette ikke er tilstrekkelig
og ikke fungerer godt nok innenfor dagens struktur.
Komiteen mener integreringen
mellom teori og yrkespraksis må bli bedre.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at meldingen foreslår
en videreføring av ordningen med felles læreplaner i fellesfagene
på yrkesfaglige og studiespesialiserende studieprogram. Dette ble etablert
gjennom Reform 94, videreført i sammenheng med Kunnskapsløftet og
anbefalt av Karlsen-utvalget (NOU 2008:18).
Flertallet mener samtidig at
det er nødvendig å legge bedre til rette for yrkesretting av fellesfagene.
Det handler ikke om å senke teorikravet, men å gi de viktige og
nødvendige teoriinnslagene økt relevans.
Flertallet vil understreke at
dette fordrer at læreplanmålene gjennomgås og innrettes slik at de
egner seg for yrkesretting. En slik yrkesretting må foregå både
i fellesfagene og programfagene. Det er også nødvendig å gi lærerne
tilbud om fagdidaktisk etterutdanning i yrkesretting av teorifagene.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
vil peke på at betydningen av å gjøre teoriinnslagene yrkesfaglig
relevante ble sterkt vektlagt da Reform 94 kom, og fulgt tett opp
i årene etter. Dette flertallet mener det var uheldig
at fokuset på dette ble svekket under utarbeidelsen av Kunnskapsløftet
og merker seg at regjeringen har lagt stor vekt på at dette må tas
opp igjen. Dette flertallet viser til tiltakene som
er foreslått i meldingen.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at etablering
av elevbedrifter er en god måte å praksisrette teoriundervisning på.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner
for yrkesfagene i den videregående skolen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å sørge for
at både studieforberedende programmer og yrkesfag likestilles som
fullverdige utdanningsløp. Disse medlemmer finner det
viktig å heve statusen til yrkesfagarbeiderne, og mener samfunnets
kompetansebehov gjelder for begge disse utdannings- og yrkesretningene.
Samtidig ser en at frafallet er størst i de
yrkesfaglige retningene. Dette er et problem disse medlemmer mener
er viktig å ta tak i. Noe av årsaken som ofte tilskrives problemet
er mengden og type teori på yrkesfagene. Disse medlemmer vil
først presisere at målet ikke må være å redusere teoriandelen på
yrkesfaglig utdanning. Det en ser behovet for er imidlertid en økt
spesialisering og en mer praktisk tilnærming til den teorien som
inngår i den yrkesfaglige utdanningen.
Disse medlemmer mener fellesfagene
norsk, matte, engelsk og samfunnsfag er viktige å opprettholde,
men at disse i større grad må kunne praksis- og yrkesrettes. Utdanningslinja
legger opp til et sett kompetansemål og samme avsluttende eksamen
i fellesfagene for både de studiespesialiserende og yrkesfaglige studieretningene. Disse
medlemmer mener dette vil være til hinder for en mer praktisk
og yrkesrettet tilnærming til fellesfagene.
Disse medlemmer mener en skal
opprettholde felles kompetanse- og læreplanmål for fellesfagene,
da disse er brede og omfattende og åpner for større variasjoner
i undervisningen. Videre mener disse medlemmer at
den avsluttende eksamen i faget skal tilpasses den enkelte studieretning;
studieforberedende eller yrkesfaglig utdanning. En slik løsning
mener disse medlemmer både vil opprettholde teoridelen
i yrkesfag samtidig som det åpner for en økt praksis- og yrkesretting
av selve undervisningen i fellesfagene.
Disse medlemmer anser det også
som viktig at utdanningen organiseres på en slik måte at ferdig
utdannede fagarbeidere senere kan få tilbud om påbygning i teorifag
dersom man ønsker å gå videre til høyere utdanning.
Komiteens medlemmer fra Høyre mener samfunnet
må ta konsekvensen av at terrenget ikke stemmer overens med kartet
og endre kartet dersom det kan bidra til å løse et betydelig samfunnsproblem
knyttet til frafall fra yrkesfagene. Disse medlemmer mener
yrkesretting alene ikke vil være tilstrekkelig for å gjøre yrkesfagene
mer praksisnære og mener det er nødvendig å bryte med prinsippet
om like fellesfag for studieforberedende og yrkesfaglige programmer.
Med bakgrunn i omfanget av frafall er disse medlemmer skuffet
over at regjeringen ikke vil endre kurs og åpne for separate læreplaner
med egne eksamener til tross for at ulike bransjeorganisasjoner
har understreket behovet for en styrket praksis og teorilæring som
er relevant i forhold til yrket man skal utdanne seg til.
Disse medlemmer vil presisere
at nye fagplaner i fellesfagene for yrkesfag vil innebære utskifting
av lite relevant teori til fordel for mer relevant yrkesteori. Kravet
til studiekompetanse fjernes, men adgang til senere påbygging må gjøres
til en rettighet for fagutdannede uten øvre aldersgrense for når
denne retten kan tas ut.
Disse medlemmer er videre opptatt
av at veien til gode fagfolk ikke nødvendigvis må gå om studiekompetanse.
Forutsetningen om generell studiekompetanse i bunnen undergraver muligheten
for en opplæring med tydeligere fokus på yrkesfagenes egenart og
bidrar til å redusere yrkesfagenes status. Disse medlemmer mener
yrkesfag må anerkjennes som et likeverdig og fullgodt alternativ
i seg selv og vil vise til at Høyre gjennom yrkesfagløftet foreslår flere
muligheter for å kunne kvalifisere seg for høyere utdanning senere
i yrkesopplæringsløpet; som ledd i fagskoleutdanning, utvidet ordning med
spesiell studiekompetanse (Y-veien) eller ved påbygging av aktuelle
fagmoduler hos offentlige og private utdanningsaktører. Rett til slik
påbygging etter yrkesfagutdanning gis uten noen øvre aldersgrense.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens
krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag
og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs
uten øvre aldersgrense.»
Komiteens medlem fra Venstre er
enig i at debatten om hvilke løsninger som skal motvirke frafall,
har handlet for lite om yrkesfagenes status og egenart. Dette
medlem deler engasjementet knyttet til å løfte yrkesfagenes
status, og viser til at Venstre gikk til valg på et løft for yrkesfagene.
En av hovedprioriteringene fremover bør, etter dette medlems mening,
være å gjøre yrkesfagene mer attraktive for både elever og arbeidsgivere.
Dette medlem merker seg forslaget
om å endre læreplanene for fellesfagene innen yrkesfaglige studieretninger
på en slik måte at disse i større grad skal fremstå som selvstendige
løp. Dette medlem merker seg at det hevdes at man ikke
kan praksisrette teorien innen yrkesfaglige studieretninger tilstrekkelig
uten at man samtidig endrer lærerplanene i fellesfagene på disse studieretningene.
Dette medlem mener det er viktig
å ta denne diskusjonen, og mener det er gode argumenter både for
og imot å endre læreplanene i fellesfagene på yrkesfaglige og studieforberedende
utdanningsprogrammer. Dette medlem er derfor ikke
avvisende til et begrenset forsøk, med påfølgende evaluering, i
tråd med forslaget om å utarbeide egne læreplaner for yrkesfagene
i den videregående skolen.
Dette medlem vil på generelt
grunnlag advare mot en tankegang som devaluerer teori-innslaget i
dagens yrkesfaglige studieretninger. Det er, etter dette
medlems mening, ikke nødvendigvis teorien i seg selv som
er problemet – snarere dreier det seg om hvordan teorien er innrettet. Bedriftene
synes ikke å etterspørre mindre teori hos lærlingene som kommer
til dem, men at teorien skal være mer relevant. Det samme gjelder
elevene. Flere lærlinger og lærekandidater trenger imidlertid andre
modeller for sin utdanning enn 2 år i skole og 2 år i bedrift. Slike modeller
bør utarbeides i samarbeid med nærings- og arbeidsliv.
Komiteen merker seg
at det i meldingen signaliseres at det er ønskelig å tilrettelegge
for at flere skal kunne avslutte et kortere opplæringsløp, eller
praksisbrev.
Komiteen viser til at praksisbrev,
eller kompetanse på lavere nivå, kun er ett av flere virkemidler
som fylkeskommunene allerede rår over. Det er i dag mulig å tilrettelegge
et opplæringsløp som både tar hensyn til den enkeltes motivasjon
og evner, og som gir full kompetanse. Fagutdanning kan i dag tas
som normalt med 2+2-ordning, men også 0+4 (fire år i bedrift) og
1+3 (ett år i skole og tre år i bedrift).
Komiteen vil presisere at det
å innføre et fast, og eventuelt søkbart, nivå under fagarbeider/studiekompetanse
passer dårlig med framskrivninger av behovet for kompetanse, og
erfaringer med delkompetanse, eller kompetanse på lavere nivå. Vi
har mange unge voksne og voksne som i dag står utenfor arbeidslivet,
blant annet fordi de mangler utdanning. Disse møter til dels store
vansker når de skal tilbake i utdanning eller arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener vellykkede
forsøksordninger i skolen, som for eksempel praksisbrev, må kunne omgjøres
til permanente tilbud og komme flere elever til gode i hele landet.
Ordningen innebærer at elevene dokumenterer en begrenset kompetanse
i et fag, som senere kan utbygges til fullt fagbrev. Disse
medlemmer viser til at denne forsøksordning med praksisbrev
er varmt anbefalt av Karlsen-utvalget (NOU 2008:18) uten at regjeringen
har fulgt dette opp med å gjøre ordningen landsomfattende.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet
om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning.»
«Stortinget ber regjeringen tillate alternative
opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for
elever.»
Disse medlemmer mener det er
viktig å få innført ordningen med praksisbrev – i alle fylker. Dette
er under forutsetning av at denne utdanningen gir mulighet for å
ta fullt fagbrev uten opphold.
Disse medlemmer er gjennom høringsuttalelser
fremkommet i forbindelse med NOU 2009:18 (Midtlyng-utvalget) blitt
gjort oppmerksom på at rettighetselever som får spesialundervisning
etter dagens § 5-1 i opplæringsloven, ofte får mangelfull opplæring.
Disse medlemmer mener det er
viktig å fremheve at god vurdering og informasjon i forkant av overgang
fra ungdomsskole til videregående skole for elever med utviklingshemming
har stor betydning.
Disse medlemmer mener også at
utviklingshemmede i større grad bør gis mulighet til å ta utdanning
etter praksisbrev- og lærekandidatordningen.
Disse medlemmer fremmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme
tilbake til Stortinget med forslag til hvordan utviklingshemmede
kan få sikret sine rettigheter i henhold til opplæringsloven.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven
og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene,
og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner
og den offentlige skolen.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en del elever
har særskilte behov, men ikke søker inntak på særskilt grunnlag.
Dette kan gjelde for eksempel elever med dysleksi og/eller dyskalkuli.
Dette er elever som i en rekke tilfeller ikke får et tilfredsstillende
opplæringstilbud.
Disse medlemmer vil anmode regjeringen
om å utrede kvalitetssikringssystemer for å sikre at elevene får
en god undervisning, slik at overgangen fra grunnskole til videregående
skole går bra også for elever med særskilte behov som ikke søker
inntak på særskilt grunnlag.
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre mener det er kritisk viktig for yrkesfagene og
for å få ned frafallet at alternative opplæringsløp ved siden av
det tradisjonelle 2+2-løpet, to år i skole og to år i bedrift, kan
gjøres lettere tilgjengelig. Dette er tilpasset opplæring i praksis
og samfunnsøkonomisk gunstig om frafallet kan reduseres.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre
til at Høyre i Yrkesfagløftet også foreslo å endre privatskoleloven,
slik at det åpnes opp for at bransjene selv kan tilby opplæringsløp
enten alene eller i et samarbeid med den offentlige skolen.
Komiteen viser til
at problemstillingene omkring felles sentralgitt eksamen er tatt
opp i meldingen. Dette synes i dag å være til hinder for yrkesretting
av engelsk.
Komiteen ber regjeringen legge
opp til en ny eksamensordning for engelsk.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil imidlertid understreke at
en yrkesretting av både programfag og fellesfag betyr at man må
anerkjenne en annen kunnskap enn hva disse fagene tradisjonelt formidler,
og at en yrkesretting ikke må fjerne muligheten for å kunne bygge
videre til generell studiekompetanse eller at det begrenser muligheten
til å gå videre på den såkalte Y-veien.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser når
det gjelder ny eksamensordning for engelsk, til at Høyre har foreslått
nye læreplaner for flere av fellesfagene innenfor yrkesfag, og med
tilpassede eksamener for å sikre tilstrekkelig yrkesretting til
at innholdet i fagene oppfattes som mer relevant og motiverende
enn tilfellet er i dag.
Komiteen merker seg
at mange av de som slutter før de er ferdige med et utdanningsløp,
slutter fordi de ikke får læreplass. Komiteen mener det
er nødvendig å forsterke samarbeidet med partene i arbeidslivet
for å få nok læreplasser. Det må stilles krav til offentlige virksomheter om
å ta inn flere lærlinger.
Komiteen mener det er viktig
at statusen og kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen heves. Komiteen imøteser
arbeidet med en strategi for læreplasser i det offentlige, og mener
at det offentlige bør ta et større ansvar for å skaffe læreplasser. Komiteen ber
regjeringen sørge for at alle deler av offentlig sektor tar inn
lærlinger.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre forslaget
i meldingen om at staten må ta initiativ overfor alle aktuelle parter
for å vurdere å inngå en ny samfunnskontrakt om forpliktelser til
å opprette læreplasser. Karlsen-utvalget viser til at endringer
i arbeidslivet tilsier at det kan være behov for å inngå en ny samfunnskontrakt mellom
alle landsomfattende tariffparter.
Et annet flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti
og Senterpartiet, mener det også bør vurderes å i større
grad stille krav om at de som inngår kontrakter med offentlig virksomheter,
skal være lærebedrifter.
Et tredje flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
støtter at det bør utredes en lovfestet rett til lærlingplass.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at lærlingtallet
i staten, ifølge VG, er redusert fra 690 i 2006 til 382 i 2009. Dette
tilsvarer mindre enn én lærling pr. kommune. Disse medlemmer kan
ikke se noen grunn til å ha lavere forventninger til staten når det
gjelder å ta inn lærlinger enn til næringslivet og kommunesektoren,
og mener flere lærlinger i staten vil kunne gi et viktig bidrag
til å skaffe nok læreplasser.
Disse medlemmer forutsetter at
regjeringen tar de nødvendige initiativ slik at vi kan få effekt i
form av flere lærlinger allerede fra skoleåret 2010–2011. For elever
som starter på yrkesfag med forventninger om læreplass etter de
to første årene, er faren for frafall enda større om læreplass ikke
er tilgjengelig og eleven i stedet tilbys opplæring i skole som
er det vanlige alternativet.
Disse medlemmer mener det er
behov for å ta i bruk nye virkemidler for å skaffe et tilstrekkelig antall
læreplasser. Disse medlemmer støtter ikke forslaget
om lovfesting av retten til læreplass. Rettighet ved lov vil ikke
skaffe en eneste ny læreplass, og tvang er et negativt insentiv
for arbeidslivet til å utvikle gode praksisplasser for lærlinger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Venstre vil advare mot en kobling av anskaffelser
til det offentlige og leverandørers mulighet til å opprette læreplasser. En
slik politikk vil være konkurransevridende og i realiteten diskvalifisere
svært mange av landets småbedrifter fra å levere varer og tjenester
til det offentlige. Disse medlemmer er opptatt av
at arbeidet med etablering av nye læreplasser må bygge på positive
stimuleringstiltak.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
at offentlig sektor i langt større grad enn i dag må ta inn lærlinger.
Offentlige etater og arbeidsgivere bør utarbeide klare målsettinger
om dette, og passende rapporteringssystemer bør utarbeides. Det
bør opprettes et offentlig tilgjengelig nasjonalt register for lærlingplasser
i det offentlige.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til Høyres programforslag om å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger.
Dette vil være et positivt, ubyråkratisk virkemiddel med umiddelbar effekt
og kan være statens bidrag for å få på plass en samfunnskontrakt
som kan sikre nok læreplasser.
Komiteens medlemmer fra Høyre,
Kristelig Folkeparti og Venstre mener at å redusere eller
fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger vil skape et varig insentiv
for bedrifter å ta inn flere lærlinger.
Komiteens medlem fra Venstre viser
i denne forbindelse til Venstres alternative statsbudsjett for 2010,
jf. Innst. 12 S (2009–2010), hvor det ble foreslått å fjerne arbeidsgiveravgiften
for nye lærlinger fra 1. januar 2010.
Komiteen viser til
at alle fylkeskommuner er pålagt å ha en oppfølgingstjeneste for
å følge opp rettighetselever, det vil si de som har rett til opplæring
etter § 3-1 i opplæringsloven og som ikke er i opplæring eller arbeid.
Kjerneoppgaven til tjenesten er gjennom direkte kontakt å følge opp
den enkelte ungdom og sørge for at vedkommende får tilbud om opplæring,
arbeid eller annen sysselsetting. Tjenesten skal også sørge for
at fylkeskommunen har oversikt over målgruppen.
Komiteen er kjent med at oppfølgingstjenesten fungerer
ulikt mellom fylkene med svært varierende måloppnåelse. Det er
store variasjoner i ressursbruk, organisering og kompetanse i tjenesten. Komiteen vil
understreke oppfølgingstjenestens viktige funksjon i det å forhindre at
ungdom faller utenfor opplæring og arbeidsliv. Komiteen mener
ut i fra dette at den generelle kvaliteten i tjenesten må styrkes
og at oppfølgingstjenesten må gis den nødvendige prioritet i fylkeskommunenes
arbeid. Det bør også legges bedre til rette for erfaringsutveksling,
kompetanseheving og -overføring fylkeskommunene imellom.
Komiteen støtter Karlsen-utvalgets
forslag om mentorordninger som et målrettet tiltak overfor elever
og lærlinger som står i fare for å avbryte opplæringen (NOU 2008:18).
Utvalget viser til at dette er et tiltak som møter støtte fra partene
i arbeidslivet.
En undersøkelse av den danske mentorordningen
gjort av Teknologisk Institutt i Danmark viser at den, ifølge skolene
selv, har hatt en svært positiv effekt på elevenes trivsel, fravær,
frafall, medansvar for egen utvikling og kontakt med hjemmet.
Komiteen mener systematiske forsøk
med mentorordning må settes i gang i samarbeid med fylkene med sikte
på å innføre dette som en fast ordning.
Komiteen viser også til OECD-rapporten «Jobs
for Youth» hvor det frarådes innføring eller videreføring av ordninger
der elever tidlig må velge enten akademiske eller yrkesfaglige retninger. Komiteen har
merket seg at OECD anbefaler et system som ligner på det norske
systemet, som et virkemiddel til å øke gjennomføringen på alle utdanningsnivåer
og sikre en vellykket overgang til arbeidslivet.
Komiteen er fornøyd
med at det gjennom innføring av prosjekt til fordypning og utdanningsvalg
har blitt et økt behov for samarbeid mellom skole og arbeidsliv.
En sentral faktor er at det utvikles rammer og rutiner for godt
samarbeid.
Komiteen er bekymret over at
Fafos første evaluering av prosjekt til fordypning kan tyde på at
utplassering i arbeidslivet ikke i seg selv gir god læring. Komiteen mener
at det må utvikles klare kompetansemål og læreplaner for faget og hva
som skal oppnås med utplasseringstiden.
Komiteen viser til
at elever som ikke har, eller kan få, tilbud om videregående opplæring
i nærmiljøet, kan ha større problemer med å fullføre videregående
opplæring. Komiteen registrerer at det er store forskjeller
mellom fylkene når det gjelder omfanget av frafall i videregående
skole. De tre nordnorske fylkene har et spesielt høyt frafall. En
viktig årsak til høyere frafall i enkelte fylker sammenlignet med andre,
er andelen elever som grunnet geografiske avstander må bo på hybel.
Ikke alle elever takler å bo på hybel, med det resultat at de ikke
mestrer hverdagen verken sosialt eller faglig.
Komiteen viser til at i Finnmark
fylke må hver tredje elev flytte hjemmefra for å ta videregående
opplæring. Komiteen viser videre til at de borteboende
elevene har 50 pst. større sjanse for å slutte enn elever som bor hjemme. Komiteen viser
til vertsfamilieprosjektet igangsatt av Finmark fylkeskommune. Vertsfamiliene
inngår en avtale med fylkeskommunen der det spesifiseres hva familien
skal hjelpe til med, ofte vekking, oppfølgingssamtaler og å se til
innetider, eventuelt felles måltider.
Komiteen viser til at det å måtte
flytte tidlig hjemmefra for å ta videregående opplæring, ser ut
til å være en risikofaktor for frafall. Komiteen understreker
at det er viktig at fylkene legger godt til rette for disse elevene,
og viser til at når elever i videregående opplæring er tvunget til
å velge innlosjering på grunn av lang eller vanskelig skolevei,
har fylkeskommunen plikt til å hjelpe eleven med å skaffe et sted
å bo, jf. opplæringsloven § 7-2 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsen
at fylkeskommunen også kan pålegges å bygge elevboliger dersom det
ikke er mulig å skaffe eleven bolig på annen måte. Komiteen viser
til at en del fylker har etablert ordninger med vertsfamilier, og
peker på at dette kan være en god løsning som sikrer ivaretakelse av
elevene.
Komiteens medlemmer fra Høyre ser
med særlig bekymring på frafallstallene i Finnmark som er landets
høyeste. Fylkets bosettingsstruktur, foreldregenerasjonens formelle
utdanningsnivå, snittresultatene i grunnskolen kombinert med lange
avstander til skolestedene gjør situasjonen for elever i videregående
opplæring mer krevende enn i noe annet fylke. Disse medlemmer vil
rette oppmerksomheten mot forsøket med drift av videregående skole
i regi av Båtsfjord kommune. Her satte man fokus på det 13-årige
skoleløpet. Elevene fikk et videregående opplæringstilbud og kunne
bo hjemme også etter grunnskolen. Båtsfjord kommune så grunnskolen
og videregående skoleløp i sammenheng i samme organisasjon. Dette
ga tydeligere elevfokus, lettet overgangen fra grunn- til videregående
skole, og det ga lærere i en liten kommune større motivasjon for
videreutdanning fordi de opplevde nye karrieremuligheter i egen kommune.
For foreldrene ga det en besparing på opp mot 50 000 kroner per
år, noe som også motiverte flere foreldre til å motivere de unge.
Det siste og viktige momentet man lyktes med var et tett samarbeid
med lokalt næringsliv og offentlige tjenesteytere for å gi elevene
grundig rådgivning før linjevalg allerede tidlig i skoleløpet.
Disse medlemmer er kjent med
at forsøket med kommunal drift av videregående skole som ble godkjent
av daværende kommunalminister Erna Solberg og Bondevik II-regjeringen,
har vært omstridt til tross for at erfaringene er positive og frafallet
her er minimalt og langt lavere enn ved andre skolesteder i Finnmark.
Gjennomsnittlig antall elever som tok videregående utdanning i Båtsfjord
økte til et nivå der man ifølge SSB kunne forvente en foreldregruppe
med høyere utdanning. Et klart eksempel på at muligheten til å løse
oppgaven lokalt, ga de resultatene alle rikspolitikere nå etterspør. Disse
medlemmer har med stor undring merket seg at Stoltenberg
II-regjeringen stoppet dette forsøksprosjektet til tross for at
et samlet kommunestyre i Båtsfjord ønsket å videreføre skoletilbudet.
Komiteen mener den
viktigste faktoren for elevenes læring er lærernes kompetanse. Komiteen viser
til at det vil bli startet opp med ny lærerutdanning høsten 2010.
Utdanningen vil inneholde et nytt fag kalt pedagogikk og elevkunnskap.
Faget skal være praksisrettet og forskningsbasert, og det skal bygge
på erkjennelse av at det er behov for lærere som ikke bare har god
fagkompetanse, men også evne til å formidle, inspirere, og være
en dyktig og metodesikker leder.
Komiteen mener etter- og videreutdanning
for lærere og instruktører er viktig for å stoppe frafallet. Komiteen mener
en slik etterutdanning bør være forskningsbasert og utviklet av
ledende fagmiljøer. Kompetente og engasjerte lærere er en nøkkel
til dette. Etter- og videreutdanning kan være med på å bidra til
flere slike lærere.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet,
ser det derfor som positivt at det ble bevilget til sammen 400 mill. kroner
til etter- og videreutdanning for lærere og instruktører i 2009
og at vi har fått på plass et varig system for etter- og videreutdanning
av lærere og instruktører.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at
det er mindre sjanse for frafall dersom elevene får gode faglige
ferdigheter fra grunnskolen og god oppfølging fra kompetente og
trygge lærere.
Disse medlemmer viser til at
regjeringens bevilgningsforslag knyttet til et «varig system for
vidareutdanning for lærarar» i stor grad tilsvarer bevilgningen
som lå inne i Kunnskapsløftet. Det har således ikke vært snakk om
noen ny satsing i bevilgningssammenheng. Disse medlemmer viser
videre til at videreutdanningsordningen som regjeringen har gått
inn for, skal ferdig utbygd omfatte ca. 2 500 lærere årlig – dvs.
at enkelte lærere i noen fag får videreutdanning. Dersom alle lærere
i norsk skole skal få videreutdanning i en eller annen form, vil
det altså gå flere tiår i henhold til regjeringens opplegg. Disse
medlemmer viser for øvrig til utdypende merknader vedrørende lærernes
kompetanseheving i Innst. 12 S (2009–2010).
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at lærerne frikjøpes
80 pst. i forbindelse med videreutdanning. Staten forutsetter at kommunene
tar halvparten av kostnaden.
Disse medlemmer er blitt gjort
kjent med at retningslinjene for frikjøp fører til at mange kommuner
ikke er i stand til å delta i videreutdanningstilbudet i like stor
grad som ønskelig.
Disse medlemmer vil peke på at
dersom de midlene kommunene disponerer skal brukes innenfor denne
ordningen, vil bare noen ganske få lærere få videreutdanning. Det
som var tenkt å skulle bli et løft, blir i realiteten nedgang.
Disse medlemmer mener at regjeringen
bør ta en gjennomgang av retningslinjene om frikjøp av lærere og
instruktører i videreutdanningstilbudet, med den hensikt at kommuner
og utdanningsinstitusjoner kan benytte ressursene på en slik måte
at flest mulig får delta i tilbudet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Venstre mener at lærerutdanningen må utvides til fem
år, jf. Innst. S. nr. 185 (2008–2009). Det må også gjennomføres
en systematisk etter- og videreutdanningsreform, som gjør at alle
lærere i alle fag – ikke bare noen lærere i enkelte fag – får fornyet
sin kompetanse ved jamne mellomrom.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til sitt alternative statsbudsjett for 2010 der det ble foreslått
å øke etter- og videreutdanning for lærere og skoleledere med 100 mill.
kroner utover regjeringens forslag.
Komiteens medlemmer fra Høyre vil
understreke at ingen enkeltfaktor er mer avgjørende for kvaliteten
i skolen enn læreren. Mange nyutdannede lærere opplever et praksissjokk
fordi lærerutdanningen ikke forbereder dem på hva det vil si å lede
elever i en klassesituasjon. Disse medlemmer viser
til Høyres forslag om et praksisår som et femte år av lærerutdanningen (Innst.
S. nr. 185 (2008–2009). Forslaget innebærer et obligatorisk, lønnet
praksisår som må bestås for å kunne bli lærer. Studenten skal få
oppnevnt en egen veileder i dette året. Disse medlemmer viser
også til Høyres forslag i samme innstilling om å innføre en ordning
med sertifisering av lærere. Ordningen skal være knyttet til gjennomføring
av etter- og videreutdanning.
Disse medlemmer viser til at
Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2010 doblet bevilgningene
til etter- og videreutdanning av lærere og skoleledere med en økning
på 400 mill. kroner utover regjeringens forslag. Disse medlemmer ser
det som helt nødvendig å øke ambisjonsnivået og takten slik at langt
flere lærere raskere kan få det kompetansemessige påfyllet 7 av
10 lærere gir uttrykk for at de trenger i en spørreundersøkelse
gjennomført av Utdanningsforbundet i 2009.
Komiteens medlem fra Kristelig
Folkeparti ser det som avgjørende for å beholde lærere i
skolen, at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Det er en
meget krevende oppgave å fungere godt som lærer – en utfordring som
utvilsomt har økt. Vi må unngå det praksissjokket nyutdannede lærere
opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. Dette medlem mener
regjeringen dessverre ikke i stor nok grad løser denne utfordringen.
For å styrke koblingen mellom teori og praksis kommer vi ikke utenom
strukturelle grep. Det er behov for bedre praksis, men det er også
behov for mer praksis. Dette medlem mener en mentorordning
i form av et introduksjonsår vil være et avgjørende bidrag til dette
og at det bør være en klar ambisjon og mål å gjøre en mentorordning obligatorisk
for alle nyutdannede lærere. Dette medlem viser til
at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har fremmet forslag om
dette.
Komiteens medlem fra Venstre viser
til Venstres alternative statsbudsjett for 2010, jf. Innst. 2 S
(2009–2010), hvor det ble foreslått å bevilge ytterligere 375 mill.
kroner til videreutdanning for lærere ut over regjeringens forslag.
Komiteen er kjent
med at arbeidsmåter og pedagogiske metoder er et faglig ansvar for
lærer og skoleledelse. Utvikling av god metodisk kompetanse er både
et ansvar for lærerutdanningene og for tilbydere av etterutdanning. Komiteen mener
at lærer og skoleledelse må ta hensyn til at nyere forskning nå
er blitt mer entydig på hvilke metoder og arbeidsmetoder som fungerer.
Det viktigste er etter komiteens mening at det blir
brukt en metode som gir eleven en kvalitativ god opplæring, faglig
og sosialt.
Komiteen registrerer at det i
statistikken for gjennomstrømmingen i videregående opplæring er
flere årsaker til at elever ikke fullfører det studieprogrammet
de har begynte på uten at eleven er ute av opplæringssystemet. Dette
skyldes blant annet omvalg, forsinkelser på grunn av sykdom mv. Komiteen har
merket seg at departementet vil arbeide for å få et bedre statistisk grunnlag
for å vurdere gjennomføringsgraden i videregående opplæring og utviklingen
når det gjelder dette.
Komiteen mener målet med studieforberedende
program skal gi elevene et godt teoretisk grunnlag for videre studier.
Videre må de elevene som er motivert for det, få mulighet til å
ta deler av fag innenfor høyere utdanning og knytte seg nærmere
opp til forskning og nye læringsmetoder i undervisningen. Komiteen mener
dette i for stor grad overlates til den enkelte skole.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er
kjent med at det finnes forskriftshjemmel for at grunnskoleelever
som har dokumentert at de oppfyller kompetansemålene i grunnskolen,
skal gis anledning til å følge undervisning på videregående nivå. Disse
medlemmer er også kjent med at det ikke over alt er like
enkelt for disse elevene å faktisk få tilgang til denne undervisningen
og heller ikke mulighet til fortløpende å dokumentere sine kunnskaper og
oppnådde kompetansemål. Disse medlemmer antar at
uklart finansieringsansvar er en årsak til at det enkelte steder
kan synes vanskelig å få til en smidig overgang for ungdomsskoleelever
til videregående undervisning. Disse medlemmer vil
peke på at finansiering av videregående utdanning i hovedsak tilligger fylkeskommunene
og mener at så lenge fylkeskommunene har dette ansvaret så bør også tilrettelegging
for undervisning for alle elever, uansett alder, på videregående
nivå, tilligge fylkeskommunen.
På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende
forslag:
«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer,
og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak,
for å gjøre de endringer som skal til for å sikre at elever som
har dokumentert oppfylt kompetansemål i basisfagene for grunnskolen,
kan få undervisning i de samme basisfagene på videregående skole.»
«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer,
og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak,
for å gjøre de endringer som klargjør at fylkeskommunene har ansvaret
for å finansiere videregående utdanning, også når elevene er i ungdomsskolealder.»
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at elevers
rett til tilpasset opplæring krever et mangfold av mulige utdanningsløp.
Tekniske og Allmenne Fag (TAF) er en modell som gir både fagbrev
og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert
med praktisk opplæring i bedrift. Per i dag er dette en forsøksordning.
Disse medlemmer fremmer på bakgrunn
av dette følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen sørge for å utvide
tilbudet om kombinasjonen Tekniske og Allmenne Fag (TAF) slik at
det blir et alternativ for elever i hele landet.»
Komiteens medlemmer fra Høyre
og Venstre viser til at enkelte elever i videregående opplæring
deltar i programmer som er utvidet i tid, og mener regjeringen bør foreta
en gjennomgang av studiefinansieringen for disse for å sikre en
god studiestøtte.