Yrkesfagene

Komiteen viser til at frafallet i videregående opplæring er størst i de yrkesfaglige studieprogrammene, og at årsakene til dette er sammensatte.

Komiteen mener det er for mange elever som går ut av ungdomsskolen med manglende basiskunnskaper. Dette er en av grunnene til frafall i videregående opplæring. Dette kunnskapshullet kan være vanskelig å tette senere i utdanningsløpet. I dag er mulighetene begrenset i forhold til å ta igjen det man måtte ha mistet av kunnskap fra grunnskolen. Intensivt forkurs før man begynner på videregående skole kan være en måte å bøte på dette. Men også muligheten til å ta opp igjen sentrale deler av ungdomskolen bør gjøres mulig. Blant ungdom fra 18 til 30 år som har falt ut av utdanningsløpet og som fanges opp av Nav-systemet oppleves dette i dag som en mangel og et hinder på veien mot utdanning og jobb.

Komiteen mener vi i et kunnskapssamfunn ikke kan nøye oss med å si at noen ikke skjønner teori. Det er viktig å ha samme respekt og forventninger til de som begynner på yrkesfaglig studieretning, som til de som begynner på studiespesialisering. Forskning viser at alle har et potensial for å vokse og tilegne seg ny kunnskap. Erfaringer viser at elever som blir møtt med respekt og klare forventninger har større sannsynlighet for å gjennomføre.

Komiteen viser for øvrig til meldingens omtale av dette og oppfølgingen av Tron-utvalget (NOU 2007:11).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre ser også behovet for å styrke lærerkompetansen på yrkesfag og vil be regjeringen tilrettelegge for et rekrutteringsprogram som kan motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere i yrkesfag.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen lage et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og bli lærere i yrkesfag.»

Disse medlemmer ser det som en utfordring å sikre yrkesfagene flere lærere med erfaring fra arbeidslivet og vil ta i bruk særskilte stimuleringstiltak for å oppnå dette.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til at samfunnet også i fremtiden vil ha stort behov for fagarbeidere. Debatten om hvilke løsninger som skal motvirke frafall har handlet for lite om yrkesfagenes status og egenart. Høyres utgangspunkt er at fag og teori må henge bedre sammen, samfunnet må legge til rette for mer fleksible opplæringsmodeller og ferdig utdannede fagarbeidere må senere gis mulighet til påbygging i teorifag dersom man ønsker å gå videre til høyere utdanning. Høyre mener det ikke er tilstrekkelig å praksisrette yrkesfagene så lenge det fortsatt legges opp til felles teori for elever som skal studere videre og de som skal ta fagbrev. Disse medlemmer viser her til «Yrkesfagløftet» hvor Høyre foreslår å bryte opp en rigid struktur og lage egne læreplaner og eksamener bedre tilpasset de to hovedretningene. Disse medlemmer viser videre til at representantene Erna Solberg, Elisabeth Aspaker, Svein Harberg og Henning Warloe i Dokument 8:52 S (2009–2010) fremmet følgende forslag for at yrkesfagene skal stå på egne ben og få den anerkjennelse og status fagene fortjener:

«I

Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen.

II

Stortinget ber regjeringen utarbeide et rekrutteringsprogram for å motivere erfarne fagfolk til å skaffe seg pedagogisk tilleggskompetanse og utdanne seg til lærere i yrkesfag.

III

Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning.

IV

Stortinget ber regjeringen tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.

V

Stortinget ber regjeringen sørge for at elever i hele landet kan få tilbud om tekniske og allmenne fag (TAF).

VI

Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.

VII

Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs uten øvre aldersgrense.

VIII

Stortinget ber regjeringen videreutvikle fagskoletilbudet og anerkjenne disse skolene som et godt alternativ til annen høyere utdanning for fagfolk som ønsker videre spesialisering i faget sitt.

IX

Stortinget ber regjeringen gjøre det mulig å kombinere fagskoleutdanning med teori som kvalifiserer til høyere utdanning, og utvikle flere muligheter for spesiell studiekompetanse innen flere fag (Y-veien).»

Disse medlemmer vil påpeke at Reform 94 forutsatte at teorien på yrkesfag skulle tilpasses kravene til studier på høgskoler og universiteter. De faglige kravene til studieforberedende linjer ble senket, mens teorien på yrkesfagene ble mer akademisk.

Med innføringen av Kunnskapsløftet ble det fra VG 1 lagt inn 6 timer med et yrkesrelatert fordypningsfag (Prosjekt til fordyping). Erfaringer viser at dette ikke er tilstrekkelig og ikke fungerer godt nok innenfor dagens struktur.

Teori og yrkespraksis

Komiteen mener integreringen mellom teori og yrkespraksis må bli bedre.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, viser til at meldingen foreslår en videreføring av ordningen med felles læreplaner i fellesfagene på yrkesfaglige og studiespesialiserende studieprogram. Dette ble etablert gjennom Reform 94, videreført i sammenheng med Kunnskapsløftet og anbefalt av Karlsen-utvalget (NOU 2008:18).

Flertallet mener samtidig at det er nødvendig å legge bedre til rette for yrkesretting av fellesfagene. Det handler ikke om å senke teorikravet, men å gi de viktige og nødvendige teoriinnslagene økt relevans.

Flertallet vil understreke at dette fordrer at læreplanmålene gjennomgås og innrettes slik at de egner seg for yrkesretting. En slik yrkesretting må foregå både i fellesfagene og programfagene. Det er også nødvendig å gi lærerne tilbud om fagdidaktisk etterutdanning i yrkesretting av teorifagene.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, vil peke på at betydningen av å gjøre teoriinnslagene yrkesfaglig relevante ble sterkt vektlagt da Reform 94 kom, og fulgt tett opp i årene etter. Dette flertallet mener det var uheldig at fokuset på dette ble svekket under utarbeidelsen av Kunnskapsløftet og merker seg at regjeringen har lagt stor vekt på at dette må tas opp igjen. Dette flertallet viser til tiltakene som er foreslått i meldingen.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at etablering av elevbedrifter er en god måte å praksisrette teoriundervisning på.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utarbeide egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Kristelig Folkeparti mener det er viktig å sørge for at både studieforberedende programmer og yrkesfag likestilles som fullverdige utdanningsløp. Disse medlemmer finner det viktig å heve statusen til yrkesfagarbeiderne, og mener samfunnets kompetansebehov gjelder for begge disse utdannings- og yrkesretningene.

Samtidig ser en at frafallet er størst i de yrkesfaglige retningene. Dette er et problem disse medlemmer mener er viktig å ta tak i. Noe av årsaken som ofte tilskrives problemet er mengden og type teori på yrkesfagene. Disse medlemmer vil først presisere at målet ikke må være å redusere teoriandelen på yrkesfaglig utdanning. Det en ser behovet for er imidlertid en økt spesialisering og en mer praktisk tilnærming til den teorien som inngår i den yrkesfaglige utdanningen.

Disse medlemmer mener fellesfagene norsk, matte, engelsk og samfunnsfag er viktige å opprettholde, men at disse i større grad må kunne praksis- og yrkesrettes. Utdanningslinja legger opp til et sett kompetansemål og samme avsluttende eksamen i fellesfagene for både de studiespesialiserende og yrkesfaglige studieretningene. Disse medlemmer mener dette vil være til hinder for en mer praktisk og yrkesrettet tilnærming til fellesfagene.

Disse medlemmer mener en skal opprettholde felles kompetanse- og læreplanmål for fellesfagene, da disse er brede og omfattende og åpner for større variasjoner i undervisningen. Videre mener disse medlemmer at den avsluttende eksamen i faget skal tilpasses den enkelte studieretning; studieforberedende eller yrkesfaglig utdanning. En slik løsning mener disse medlemmer både vil opprettholde teoridelen i yrkesfag samtidig som det åpner for en økt praksis- og yrkesretting av selve undervisningen i fellesfagene.

Disse medlemmer anser det også som viktig at utdanningen organiseres på en slik måte at ferdig utdannede fagarbeidere senere kan få tilbud om påbygning i teorifag dersom man ønsker å gå videre til høyere utdanning.

Komiteens medlemmer fra Høyre mener samfunnet må ta konsekvensen av at terrenget ikke stemmer overens med kartet og endre kartet dersom det kan bidra til å løse et betydelig samfunnsproblem knyttet til frafall fra yrkesfagene. Disse medlemmer mener yrkesretting alene ikke vil være tilstrekkelig for å gjøre yrkesfagene mer praksisnære og mener det er nødvendig å bryte med prinsippet om like fellesfag for studieforberedende og yrkesfaglige programmer. Med bakgrunn i omfanget av frafall er disse medlemmer skuffet over at regjeringen ikke vil endre kurs og åpne for separate læreplaner med egne eksamener til tross for at ulike bransjeorganisasjoner har understreket behovet for en styrket praksis og teorilæring som er relevant i forhold til yrket man skal utdanne seg til.

Disse medlemmer vil presisere at nye fagplaner i fellesfagene for yrkesfag vil innebære utskifting av lite relevant teori til fordel for mer relevant yrkesteori. Kravet til studiekompetanse fjernes, men adgang til senere påbygging må gjøres til en rettighet for fagutdannede uten øvre aldersgrense for når denne retten kan tas ut.

Disse medlemmer er videre opptatt av at veien til gode fagfolk ikke nødvendigvis må gå om studiekompetanse. Forutsetningen om generell studiekompetanse i bunnen undergraver muligheten for en opplæring med tydeligere fokus på yrkesfagenes egenart og bidrar til å redusere yrkesfagenes status. Disse medlemmer mener yrkesfag må anerkjennes som et likeverdig og fullgodt alternativ i seg selv og vil vise til at Høyre gjennom yrkesfagløftet foreslår flere muligheter for å kunne kvalifisere seg for høyere utdanning senere i yrkesopplæringsløpet; som ledd i fagskoleutdanning, utvidet ordning med spesiell studiekompetanse (Y-veien) eller ved påbygging av aktuelle fagmoduler hos offentlige og private utdanningsaktører. Rett til slik påbygging etter yrkesfagutdanning gis uten noen øvre aldersgrense.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen holde fast ved dagens krav til generell studiekompetanse. Voksne som har fullført yrkesfag og som vil gå videre til høyere utdanning, skal gis tilbud om påbyggingskurs uten øvre aldersgrense.»

Komiteens medlem fra Venstre er enig i at debatten om hvilke løsninger som skal motvirke frafall, har handlet for lite om yrkesfagenes status og egenart. Dette medlem deler engasjementet knyttet til å løfte yrkesfagenes status, og viser til at Venstre gikk til valg på et løft for yrkesfagene. En av hovedprioriteringene fremover bør, etter dette medlems mening, være å gjøre yrkesfagene mer attraktive for både elever og arbeidsgivere.

Dette medlem merker seg forslaget om å endre læreplanene for fellesfagene innen yrkesfaglige studieretninger på en slik måte at disse i større grad skal fremstå som selvstendige løp. Dette medlem merker seg at det hevdes at man ikke kan praksisrette teorien innen yrkesfaglige studieretninger tilstrekkelig uten at man samtidig endrer lærerplanene i fellesfagene på disse studieretningene.

Dette medlem mener det er viktig å ta denne diskusjonen, og mener det er gode argumenter både for og imot å endre læreplanene i fellesfagene på yrkesfaglige og studieforberedende utdanningsprogrammer. Dette medlem er derfor ikke avvisende til et begrenset forsøk, med påfølgende evaluering, i tråd med forslaget om å utarbeide egne læreplaner for yrkesfagene i den videregående skolen.

Dette medlem vil på generelt grunnlag advare mot en tankegang som devaluerer teori-innslaget i dagens yrkesfaglige studieretninger. Det er, etter dette medlems mening, ikke nødvendigvis teorien i seg selv som er problemet – snarere dreier det seg om hvordan teorien er innrettet. Bedriftene synes ikke å etterspørre mindre teori hos lærlingene som kommer til dem, men at teorien skal være mer relevant. Det samme gjelder elevene. Flere lærlinger og lærekandidater trenger imidlertid andre modeller for sin utdanning enn 2 år i skole og 2 år i bedrift. Slike modeller bør utarbeides i samarbeid med nærings- og arbeidsliv.

Praksisbrev

Komiteen merker seg at det i meldingen signaliseres at det er ønskelig å tilrettelegge for at flere skal kunne avslutte et kortere opplæringsløp, eller praksisbrev.

Komiteen viser til at praksisbrev, eller kompetanse på lavere nivå, kun er ett av flere virkemidler som fylkeskommunene allerede rår over. Det er i dag mulig å tilrettelegge et opplæringsløp som både tar hensyn til den enkeltes motivasjon og evner, og som gir full kompetanse. Fagutdanning kan i dag tas som normalt med 2+2-ordning, men også 0+4 (fire år i bedrift) og 1+3 (ett år i skole og tre år i bedrift).

Komiteen vil presisere at det å innføre et fast, og eventuelt søkbart, nivå under fagarbeider/studiekompetanse passer dårlig med framskrivninger av behovet for kompetanse, og erfaringer med delkompetanse, eller kompetanse på lavere nivå. Vi har mange unge voksne og voksne som i dag står utenfor arbeidslivet, blant annet fordi de mangler utdanning. Disse møter til dels store vansker når de skal tilbake i utdanning eller arbeidsliv.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener vellykkede forsøksordninger i skolen, som for eksempel praksisbrev, må kunne omgjøres til permanente tilbud og komme flere elever til gode i hele landet. Ordningen innebærer at elevene dokumenterer en begrenset kompetanse i et fag, som senere kan utbygges til fullt fagbrev. Disse medlemmer viser til at denne forsøksordning med praksisbrev er varmt anbefalt av Karlsen-utvalget (NOU 2008:18) uten at regjeringen har fulgt dette opp med å gjøre ordningen landsomfattende.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen utvide tilbudet om praksisbrev til å bli en nasjonal ordning.»

«Stortinget ber regjeringen tillate alternative opplæringsløp som for eksempel opplæringsprogrammer i bedrift for elever.»

Disse medlemmer mener det er viktig å få innført ordningen med praksisbrev – i alle fylker. Dette er under forutsetning av at denne utdanningen gir mulighet for å ta fullt fagbrev uten opphold.

Disse medlemmer er gjennom høringsuttalelser fremkommet i forbindelse med NOU 2009:18 (Midtlyng-utvalget) blitt gjort oppmerksom på at rettighetselever som får spesialundervisning etter dagens § 5-1 i opplæringsloven, ofte får mangelfull opplæring.

Disse medlemmer mener det er viktig å fremheve at god vurdering og informasjon i forkant av overgang fra ungdomsskole til videregående skole for elever med utviklingshemming har stor betydning.

Disse medlemmer mener også at utviklingshemmede i større grad bør gis mulighet til å ta utdanning etter praksisbrev- og lærekandidatordningen.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen på egnet måte komme tilbake til Stortinget med forslag til hvordan utviklingshemmede kan få sikret sine rettigheter i henhold til opplæringsloven.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen endre privatskoleloven og tillate bransjedrevne opplæringsløp i hele eller deler av yrkesfagene, og stimulere til nye samarbeidsmodeller mellom bransjeorganisasjoner og den offentlige skolen.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre viser til at en del elever har særskilte behov, men ikke søker inntak på særskilt grunnlag. Dette kan gjelde for eksempel elever med dysleksi og/eller dyskalkuli. Dette er elever som i en rekke tilfeller ikke får et tilfredsstillende opplæringstilbud.

Disse medlemmer vil anmode regjeringen om å utrede kvalitetssikringssystemer for å sikre at elevene får en god undervisning, slik at overgangen fra grunnskole til videregående skole går bra også for elever med særskilte behov som ikke søker inntak på særskilt grunnlag.

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre mener det er kritisk viktig for yrkesfagene og for å få ned frafallet at alternative opplæringsløp ved siden av det tradisjonelle 2+2-løpet, to år i skole og to år i bedrift, kan gjøres lettere tilgjengelig. Dette er tilpasset opplæring i praksis og samfunnsøkonomisk gunstig om frafallet kan reduseres.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser videre til at Høyre i Yrkesfagløftet også foreslo å endre privatskoleloven, slik at det åpnes opp for at bransjene selv kan tilby opplæringsløp enten alene eller i et samarbeid med den offentlige skolen.

Engelsk

Komiteen viser til at problemstillingene omkring felles sentralgitt eksamen er tatt opp i meldingen. Dette synes i dag å være til hinder for yrkesretting av engelsk.

Komiteen ber regjeringen legge opp til en ny eksamensordning for engelsk.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Høyre, vil imidlertid understreke at en yrkesretting av både programfag og fellesfag betyr at man må anerkjenne en annen kunnskap enn hva disse fagene tradisjonelt formidler, og at en yrkesretting ikke må fjerne muligheten for å kunne bygge videre til generell studiekompetanse eller at det begrenser muligheten til å gå videre på den såkalte Y-veien.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser når det gjelder ny eksamensordning for engelsk, til at Høyre har foreslått nye læreplaner for flere av fellesfagene innenfor yrkesfag, og med tilpassede eksamener for å sikre tilstrekkelig yrkesretting til at innholdet i fagene oppfattes som mer relevant og motiverende enn tilfellet er i dag.

Læreplasser

Komiteen merker seg at mange av de som slutter før de er ferdige med et utdanningsløp, slutter fordi de ikke får læreplass. Komiteen mener det er nødvendig å forsterke samarbeidet med partene i arbeidslivet for å få nok læreplasser. Det må stilles krav til offentlige virksomheter om å ta inn flere lærlinger.

Komiteen mener det er viktig at statusen og kvaliteten i fag- og yrkesopplæringen heves. Komiteen imøteser arbeidet med en strategi for læreplasser i det offentlige, og mener at det offentlige bør ta et større ansvar for å skaffe læreplasser. Komiteen ber regjeringen sørge for at alle deler av offentlig sektor tar inn lærlinger.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, støtter videre forslaget i meldingen om at staten må ta initiativ overfor alle aktuelle parter for å vurdere å inngå en ny samfunnskontrakt om forpliktelser til å opprette læreplasser. Karlsen-utvalget viser til at endringer i arbeidslivet tilsier at det kan være behov for å inngå en ny samfunnskontrakt mellom alle landsomfattende tariffparter.

Et annet flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Kristelig Folkeparti og Senterpartiet, mener det også bør vurderes å i større grad stille krav om at de som inngår kontrakter med offentlig virksomheter, skal være lærebedrifter.

Et tredje flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, støtter at det bør utredes en lovfestet rett til lærlingplass.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil vise til at lærlingtallet i staten, ifølge VG, er redusert fra 690 i 2006 til 382 i 2009. Dette tilsvarer mindre enn én lærling pr. kommune. Disse medlemmer kan ikke se noen grunn til å ha lavere forventninger til staten når det gjelder å ta inn lærlinger enn til næringslivet og kommunesektoren, og mener flere lærlinger i staten vil kunne gi et viktig bidrag til å skaffe nok læreplasser.

Disse medlemmer forutsetter at regjeringen tar de nødvendige initiativ slik at vi kan få effekt i form av flere lærlinger allerede fra skoleåret 2010–2011. For elever som starter på yrkesfag med forventninger om læreplass etter de to første årene, er faren for frafall enda større om læreplass ikke er tilgjengelig og eleven i stedet tilbys opplæring i skole som er det vanlige alternativet.

Disse medlemmer mener det er behov for å ta i bruk nye virkemidler for å skaffe et tilstrekkelig antall læreplasser. Disse medlemmer støtter ikke forslaget om lovfesting av retten til læreplass. Rettighet ved lov vil ikke skaffe en eneste ny læreplass, og tvang er et negativt insentiv for arbeidslivet til å utvikle gode praksisplasser for lærlinger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Venstre vil advare mot en kobling av anskaffelser til det offentlige og leverandørers mulighet til å opprette læreplasser. En slik politikk vil være konkurransevridende og i realiteten diskvalifisere svært mange av landets småbedrifter fra å levere varer og tjenester til det offentlige. Disse medlemmer er opptatt av at arbeidet med etablering av nye læreplasser må bygge på positive stimuleringstiltak.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener at offentlig sektor i langt større grad enn i dag må ta inn lærlinger. Offentlige etater og arbeidsgivere bør utarbeide klare målsettinger om dette, og passende rapporteringssystemer bør utarbeides. Det bør opprettes et offentlig tilgjengelig nasjonalt register for lærlingplasser i det offentlige.

Komiteens medlemmer fra Høyre viser til Høyres programforslag om å fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger. Dette vil være et positivt, ubyråkratisk virkemiddel med umiddelbar effekt og kan være statens bidrag for å få på plass en samfunnskontrakt som kan sikre nok læreplasser.

Komiteens medlemmer fra Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre mener at å redusere eller fjerne arbeidsgiveravgiften for lærlinger vil skape et varig insentiv for bedrifter å ta inn flere lærlinger.

Komiteens medlem fra Venstre viser i denne forbindelse til Venstres alternative statsbudsjett for 2010, jf. Innst. 12 S (2009–2010), hvor det ble foreslått å fjerne arbeidsgiveravgiften for nye lærlinger fra 1. januar 2010.

Oppfølgingstjenesten

Komiteen viser til at alle fylkeskommuner er pålagt å ha en oppfølgingstjeneste for å følge opp rettighetselever, det vil si de som har rett til opplæring etter § 3-1 i opplæringsloven og som ikke er i opplæring eller arbeid. Kjerneoppgaven til tjenesten er gjennom direkte kontakt å følge opp den enkelte ungdom og sørge for at vedkommende får tilbud om opplæring, arbeid eller annen sysselsetting. Tjenesten skal også sørge for at fylkeskommunen har oversikt over målgruppen.

Komiteen er kjent med at oppfølgingstjenesten fungerer ulikt mellom fylkene med svært varierende måloppnåelse. Det er store variasjoner i ressursbruk, organisering og kompetanse i tjenesten. Komiteen vil understreke oppfølgingstjenestens viktige funksjon i det å forhindre at ungdom faller utenfor opplæring og arbeidsliv. Komiteen mener ut i fra dette at den generelle kvaliteten i tjenesten må styrkes og at oppfølgingstjenesten må gis den nødvendige prioritet i fylkeskommunenes arbeid. Det bør også legges bedre til rette for erfaringsutveksling, kompetanseheving og -overføring fylkeskommunene imellom.

Mentorordning

Komiteen støtter Karlsen-utvalgets forslag om mentorordninger som et målrettet tiltak overfor elever og lærlinger som står i fare for å avbryte opplæringen (NOU 2008:18). Utvalget viser til at dette er et tiltak som møter støtte fra partene i arbeidslivet.

En undersøkelse av den danske mentorordningen gjort av Teknologisk Institutt i Danmark viser at den, ifølge skolene selv, har hatt en svært positiv effekt på elevenes trivsel, fravær, frafall, medansvar for egen utvikling og kontakt med hjemmet.

Komiteen mener systematiske forsøk med mentorordning må settes i gang i samarbeid med fylkene med sikte på å innføre dette som en fast ordning.

Komiteen viser også til OECD-rapporten «Jobs for Youth» hvor det frarådes innføring eller videreføring av ordninger der elever tidlig må velge enten akademiske eller yrkesfaglige retninger. Komiteen har merket seg at OECD anbefaler et system som ligner på det norske systemet, som et virkemiddel til å øke gjennomføringen på alle utdanningsnivåer og sikre en vellykket overgang til arbeidslivet.

Prosjekt til fordypning

Komiteen er fornøyd med at det gjennom innføring av prosjekt til fordypning og utdanningsvalg har blitt et økt behov for samarbeid mellom skole og arbeidsliv. En sentral faktor er at det utvikles rammer og rutiner for godt samarbeid.

Komiteen er bekymret over at Fafos første evaluering av prosjekt til fordypning kan tyde på at utplassering i arbeidslivet ikke i seg selv gir god læring. Komiteen mener at det må utvikles klare kompetansemål og læreplaner for faget og hva som skal oppnås med utplasseringstiden.

Borteboere

Komiteen viser til at elever som ikke har, eller kan få, tilbud om videregående opplæring i nærmiljøet, kan ha større problemer med å fullføre videregående opplæring. Komiteen registrerer at det er store forskjeller mellom fylkene når det gjelder omfanget av frafall i videregående skole. De tre nordnorske fylkene har et spesielt høyt frafall. En viktig årsak til høyere frafall i enkelte fylker sammenlignet med andre, er andelen elever som grunnet geografiske avstander må bo på hybel. Ikke alle elever takler å bo på hybel, med det resultat at de ikke mestrer hverdagen verken sosialt eller faglig.

Komiteen viser til at i Finnmark fylke må hver tredje elev flytte hjemmefra for å ta videregående opplæring. Komiteen viser videre til at de borteboende elevene har 50 pst. større sjanse for å slutte enn elever som bor hjemme. Komiteen viser til vertsfamilieprosjektet igangsatt av Finmark fylkeskommune. Vertsfamiliene inngår en avtale med fylkeskommunen der det spesifiseres hva familien skal hjelpe til med, ofte vekking, oppfølgingssamtaler og å se til innetider, eventuelt felles måltider.

Komiteen viser til at det å måtte flytte tidlig hjemmefra for å ta videregående opplæring, ser ut til å være en risikofaktor for frafall. Komiteen understreker at det er viktig at fylkene legger godt til rette for disse elevene, og viser til at når elever i videregående opplæring er tvunget til å velge innlosjering på grunn av lang eller vanskelig skolevei, har fylkeskommunen plikt til å hjelpe eleven med å skaffe et sted å bo, jf. opplæringsloven § 7-2 tredje ledd. Det fremgår av bestemmelsen at fylkeskommunen også kan pålegges å bygge elevboliger dersom det ikke er mulig å skaffe eleven bolig på annen måte. Komiteen viser til at en del fylker har etablert ordninger med vertsfamilier, og peker på at dette kan være en god løsning som sikrer ivaretakelse av elevene.

Komiteens medlemmer fra Høyre ser med særlig bekymring på frafallstallene i Finnmark som er landets høyeste. Fylkets bosettingsstruktur, foreldregenerasjonens formelle utdanningsnivå, snittresultatene i grunnskolen kombinert med lange avstander til skolestedene gjør situasjonen for elever i videregående opplæring mer krevende enn i noe annet fylke. Disse medlemmer vil rette oppmerksomheten mot forsøket med drift av videregående skole i regi av Båtsfjord kommune. Her satte man fokus på det 13-årige skoleløpet. Elevene fikk et videregående opplæringstilbud og kunne bo hjemme også etter grunnskolen. Båtsfjord kommune så grunnskolen og videregående skoleløp i sammenheng i samme organisasjon. Dette ga tydeligere elevfokus, lettet overgangen fra grunn- til videregående skole, og det ga lærere i en liten kommune større motivasjon for videreutdanning fordi de opplevde nye karrieremuligheter i egen kommune. For foreldrene ga det en besparing på opp mot 50 000 kroner per år, noe som også motiverte flere foreldre til å motivere de unge. Det siste og viktige momentet man lyktes med var et tett samarbeid med lokalt næringsliv og offentlige tjenesteytere for å gi elevene grundig rådgivning før linjevalg allerede tidlig i skoleløpet.

Disse medlemmer er kjent med at forsøket med kommunal drift av videregående skole som ble godkjent av daværende kommunalminister Erna Solberg og Bondevik II-regjeringen, har vært omstridt til tross for at erfaringene er positive og frafallet her er minimalt og langt lavere enn ved andre skolesteder i Finnmark. Gjennomsnittlig antall elever som tok videregående utdanning i Båtsfjord økte til et nivå der man ifølge SSB kunne forvente en foreldregruppe med høyere utdanning. Et klart eksempel på at muligheten til å løse oppgaven lokalt, ga de resultatene alle rikspolitikere nå etterspør. Disse medlemmer har med stor undring merket seg at Stoltenberg II-regjeringen stoppet dette forsøksprosjektet til tross for at et samlet kommunestyre i Båtsfjord ønsket å videreføre skoletilbudet.

Lærerne

Komiteen mener den viktigste faktoren for elevenes læring er lærernes kompetanse. Komiteen viser til at det vil bli startet opp med ny lærerutdanning høsten 2010. Utdanningen vil inneholde et nytt fag kalt pedagogikk og elevkunnskap. Faget skal være praksisrettet og forskningsbasert, og det skal bygge på erkjennelse av at det er behov for lærere som ikke bare har god fagkompetanse, men også evne til å formidle, inspirere, og være en dyktig og metodesikker leder.

Komiteen mener etter- og videreutdanning for lærere og instruktører er viktig for å stoppe frafallet. Komiteen mener en slik etterutdanning bør være forskningsbasert og utviklet av ledende fagmiljøer. Kompetente og engasjerte lærere er en nøkkel til dette. Etter- og videreutdanning kan være med på å bidra til flere slike lærere.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, ser det derfor som positivt at det ble bevilget til sammen 400 mill. kroner til etter- og videreutdanning for lærere og instruktører i 2009 og at vi har fått på plass et varig system for etter- og videreutdanning av lærere og instruktører.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre vil understreke at det er mindre sjanse for frafall dersom elevene får gode faglige ferdigheter fra grunnskolen og god oppfølging fra kompetente og trygge lærere.

Disse medlemmer viser til at regjeringens bevilgningsforslag knyttet til et «varig system for vidareutdanning for lærarar» i stor grad tilsvarer bevilgningen som lå inne i Kunnskapsløftet. Det har således ikke vært snakk om noen ny satsing i bevilgningssammenheng. Disse medlemmer viser videre til at videreutdanningsordningen som regjeringen har gått inn for, skal ferdig utbygd omfatte ca. 2 500 lærere årlig – dvs. at enkelte lærere i noen fag får videreutdanning. Dersom alle lærere i norsk skole skal få videreutdanning i en eller annen form, vil det altså gå flere tiår i henhold til regjeringens opplegg. Disse medlemmer viser for øvrig til utdypende merknader vedrørende lærernes kompetanseheving i Innst. 12 S (2009–2010).

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre vil påpeke at lærerne frikjøpes 80 pst. i forbindelse med videreutdanning. Staten forutsetter at kommunene tar halvparten av kostnaden.

Disse medlemmer er blitt gjort kjent med at retningslinjene for frikjøp fører til at mange kommuner ikke er i stand til å delta i videreutdanningstilbudet i like stor grad som ønskelig.

Disse medlemmer vil peke på at dersom de midlene kommunene disponerer skal brukes innenfor denne ordningen, vil bare noen ganske få lærere få videreutdanning. Det som var tenkt å skulle bli et løft, blir i realiteten nedgang.

Disse medlemmer mener at regjeringen bør ta en gjennomgang av retningslinjene om frikjøp av lærere og instruktører i videreutdanningstilbudet, med den hensikt at kommuner og utdanningsinstitusjoner kan benytte ressursene på en slik måte at flest mulig får delta i tilbudet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Venstre mener at lærerutdanningen må utvides til fem år, jf. Innst. S. nr. 185 (2008–2009). Det må også gjennomføres en systematisk etter- og videreutdanningsreform, som gjør at alle lærere i alle fag – ikke bare noen lærere i enkelte fag – får fornyet sin kompetanse ved jamne mellomrom.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser til sitt alternative statsbudsjett for 2010 der det ble foreslått å øke etter- og videreutdanning for lærere og skoleledere med 100 mill. kroner utover regjeringens forslag.

Komiteens medlemmer fra Høyre vil understreke at ingen enkeltfaktor er mer avgjørende for kvaliteten i skolen enn læreren. Mange nyutdannede lærere opplever et praksissjokk fordi lærerutdanningen ikke forbereder dem på hva det vil si å lede elever i en klassesituasjon. Disse medlemmer viser til Høyres forslag om et praksisår som et femte år av lærerutdanningen (Innst. S. nr. 185 (2008–2009). Forslaget innebærer et obligatorisk, lønnet praksisår som må bestås for å kunne bli lærer. Studenten skal få oppnevnt en egen veileder i dette året. Disse medlemmer viser også til Høyres forslag i samme innstilling om å innføre en ordning med sertifisering av lærere. Ordningen skal være knyttet til gjennomføring av etter- og videreutdanning.

Disse medlemmer viser til at Høyre i sitt alternative statsbudsjett for 2010 doblet bevilgningene til etter- og videreutdanning av lærere og skoleledere med en økning på 400 mill. kroner utover regjeringens forslag. Disse medlemmer ser det som helt nødvendig å øke ambisjonsnivået og takten slik at langt flere lærere raskere kan få det kompetansemessige påfyllet 7 av 10 lærere gir uttrykk for at de trenger i en spørreundersøkelse gjennomført av Utdanningsforbundet i 2009.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti ser det som avgjørende for å beholde lærere i skolen, at de gis en best mulig start på jobbkarrieren. Det er en meget krevende oppgave å fungere godt som lærer – en utfordring som utvilsomt har økt. Vi må unngå det praksissjokket nyutdannede lærere opplever når de møter virkeligheten i klasserommet. Dette medlem mener regjeringen dessverre ikke i stor nok grad løser denne utfordringen. For å styrke koblingen mellom teori og praksis kommer vi ikke utenom strukturelle grep. Det er behov for bedre praksis, men det er også behov for mer praksis. Dette medlem mener en mentorordning i form av et introduksjonsår vil være et avgjørende bidrag til dette og at det bør være en klar ambisjon og mål å gjøre en mentorordning obligatorisk for alle nyutdannede lærere. Dette medlem viser til at Kristelig Folkeparti gjentatte ganger har fremmet forslag om dette.

Komiteens medlem fra Venstre viser til Venstres alternative statsbudsjett for 2010, jf. Innst. 2 S (2009–2010), hvor det ble foreslått å bevilge ytterligere 375 mill. kroner til videreutdanning for lærere ut over regjeringens forslag.

Komiteen er kjent med at arbeidsmåter og pedagogiske metoder er et faglig ansvar for lærer og skoleledelse. Utvikling av god metodisk kompetanse er både et ansvar for lærerutdanningene og for tilbydere av etterutdanning. Komiteen mener at lærer og skoleledelse må ta hensyn til at nyere forskning nå er blitt mer entydig på hvilke metoder og arbeidsmetoder som fungerer. Det viktigste er etter komiteens mening at det blir brukt en metode som gir eleven en kvalitativ god opplæring, faglig og sosialt.

Komiteen registrerer at det i statistikken for gjennomstrømmingen i videregående opplæring er flere årsaker til at elever ikke fullfører det studieprogrammet de har begynte på uten at eleven er ute av opplæringssystemet. Dette skyldes blant annet omvalg, forsinkelser på grunn av sykdom mv. Komiteen har merket seg at departementet vil arbeide for å få et bedre statistisk grunnlag for å vurdere gjennomføringsgraden i videregående opplæring og utviklingen når det gjelder dette.

Komiteen mener målet med studieforberedende program skal gi elevene et godt teoretisk grunnlag for videre studier. Videre må de elevene som er motivert for det, få mulighet til å ta deler av fag innenfor høyere utdanning og knytte seg nærmere opp til forskning og nye læringsmetoder i undervisningen. Komiteen mener dette i for stor grad overlates til den enkelte skole.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet er kjent med at det finnes forskriftshjemmel for at grunnskoleelever som har dokumentert at de oppfyller kompetansemålene i grunnskolen, skal gis anledning til å følge undervisning på videregående nivå. Disse medlemmer er også kjent med at det ikke over alt er like enkelt for disse elevene å faktisk få tilgang til denne undervisningen og heller ikke mulighet til fortløpende å dokumentere sine kunnskaper og oppnådde kompetansemål. Disse medlemmer antar at uklart finansieringsansvar er en årsak til at det enkelte steder kan synes vanskelig å få til en smidig overgang for ungdomsskoleelever til videregående undervisning. Disse medlemmer vil peke på at finansiering av videregående utdanning i hovedsak tilligger fylkeskommunene og mener at så lenge fylkeskommunene har dette ansvaret så bør også tilrettelegging for undervisning for alle elever, uansett alder, på videregående nivå, tilligge fylkeskommunen.

På dette grunnlag fremmer disse medlemmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer, og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak, for å gjøre de endringer som skal til for å sikre at elever som har dokumentert oppfylt kompetansemål i basisfagene for grunnskolen, kan få undervisning i de samme basisfagene på videregående skole.»

«Stortinget ber regjeringen gjøre de nødvendige forskriftsendringer, og om nødvendig komme tilbake til Stortinget i budsjett- eller lovsak, for å gjøre de endringer som klargjør at fylkeskommunene har ansvaret for å finansiere videregående utdanning, også når elevene er i ungdomsskolealder.»

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig Folkeparti og Venstre understreker at elevers rett til tilpasset opplæring krever et mangfold av mulige utdanningsløp. Tekniske og Allmenne Fag (TAF) er en modell som gir både fagbrev og studiekompetanse gjennom teoretisk opplæring i skole kombinert med praktisk opplæring i bedrift. Per i dag er dette en forsøksordning.

Disse medlemmer fremmer på bakgrunn av dette følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen sørge for å utvide tilbudet om kombinasjonen Tekniske og Allmenne Fag (TAF) slik at det blir et alternativ for elever i hele landet.»

Komiteens medlemmer fra Høyre og Venstre viser til at enkelte elever i videregående opplæring deltar i programmer som er utvidet i tid, og mener regjeringen bør foreta en gjennomgang av studiefinansieringen for disse for å sikre en god studiestøtte.