Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen Gunn Karin Gjul, Gunn Olsen, Kåre Simensen og Arild Stokkan-Grande, fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen, fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke, viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet for 2010 vedtok å gi flere fedre rett til fedrekvote ved at kravet om at mor må ha arbeidet minst halv stilling i opptjeningstiden for at det skal foreligge rett til fedrekvote, faller bort, jf. Innst. 14 S (2009–2010), jf. Prop. 1 S (2009–2010) Barne- og likestillingsdepartementet. Komiteen viser til at denne proposisjonen inneholder de nødvendige endringene i folketrygdloven for gjennomføring av budsjettvedtaket, og støtter regjeringens forslag.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er behov for å støtte en utvikling der fars omsorgspotensial utnyttes i større grad enn i dag. Barn trenger kontakt med både mor og far, og det gjelder også det første leveåret. Denne endringen vil gi om lag 1 500 flere rett til fedrekvote. Når denne endringen er gjennomført, vil det være om lag 6 500 fedre som ikke har rett til å ta ut foreldrepenger på grunn av mors manglende yrkesaktivitet.

Flertallet mener det er viktig å gi flere fedre rett til fedrekvote for å bidra til økt uttak av fedrekvoten og for å gi holdningsmessig støtte til foreldre som ønsker en ytterligere fordeling av stønadsperioden. Flertallet mener at mer og bedre kontakt mellom far og barn er positivt for barnet, for far selv, for mor og for familien som helhet. Permisjonstiden skaper ofte grunnlag for foreldrenes omsorgsfordeling også når barna blir større. En likere fordeling av foreldrepermisjonen er først og fremst viktig for barnet, men det er også viktig i et likestillingsperspektiv fordi det vil fremme likestilling i arbeidslivet og i hjemmet.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre viser til at dagens regelverk for utbetaling av foreldrepenger gjør familier avhengige av mors opptjening, og er således pr. definisjon en diskriminerende lov. Disse medlemmer er positive til at regjeringen ønsker å utvide fedres rett til større grad av selvstendig opptjening av rett til fedrekvote, men vil understreke at forslaget er for defensivt. Disse medlemmer vil påpeke at alle mennesker i utgangspunktet skal ha mulighet til å opparbeide seg sine rettigheter gjennom sine egne gjøremål, og mener derfor at foreldrepenger skal baseres på hver enkelt forelders yrkesaktivitet (eller i henhold til loven tilsvarende aktivitet). Kun der begge foreldre ønsker å ta ut foreldrepenger, er det ønskelig at også begge foreldres yrkesaktivitet skal legges til grunn.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil også vise til tilfeller hvor mor er uføretrygdet, og av denne grunn har vært ute av stand til å opparbeide seg rett til foreldrepenger ut fra regjeringens kriterier. Disse medlemmer viser til at fordi mor ikke har opparbeidet seg denne rettigheten, blir derfor far diskriminert på grunn av at hans kone er uføretrygdet. Gjennom Prop. 80 L (2009–2010) fjerner riktignok regjeringen kravet om at mor må ha vært i minst 50 pst. stilling under opptjeningsperioden, men dette har likevel ingen effekt for å unngå diskriminering av familier hvor mor er ufør.

Disse medlemmer mener at å diskriminere foreldre innebærer å nekte barn å få sin fars fulle oppmerksomhet for en periode, samt å straffe en familie på grunn av omstendigheter som har ført til uførhet. Dette kan umulig være lovens hensikt. Disse medlemmer ser at det er en verdi i seg selv å sikre at både far og mor får sin andel av tiden sammen med barnet.

Disse medlemmer er fornøyde med at fedre i stadig større grad ønsker å bidra i sine barns oppvekst, gjennom blant annet uttak av foreldrepenger. En stadig jevnere fordeling av foreldrepengeuttaket mellom mor og far er en gledelig utvikling. Disse medlemmer er imidlertid av den oppfatning at mor og fars rett til foreldrepenger, samt en innføring av selvstendig opptjeningsrett, er de viktigste virkemidlene for likestilling på dette punktet. Disse medlemmer er derfor av den oppfatning at fedrekvoten bør fjernes. Dette både fordi uttak av foreldrepenger er et familieanliggende, og fordi en «fedrekvote» understreker det diskriminerende elementet i at en ikke kan opparbeide seg selvstendig rett til foreldrepenger.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre peker på at det finnes mange fedre som ønsker samvær med sine barn, men som hindres av at mor ikke er yrkesaktiv eller har skoleplass til offentlig godkjent utdanning som i sum utgjør heltid i tiden etter fødselen.

Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser til Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 2010, der det foreslås at alle fedre skal få rett til fedrekvote fra 1. juli 2010, uavhengig av mors yrkesdeltakelse før fødsel. Dette medlem mener at ikke bare flere fedre, men alle fedre bør ha selvstendig opptjeningsrett.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet, Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:

«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at de om lag 6 500 fedrene som fortsatt ikke har rett til å ta ut foreldrepenger på grunn av mors manglende yrkesaktivitet, skal få mulighet til å ta ut foreldrepenger.»

Komiteen viser til at forslaget til endringer i barnetrygdloven er en tilpasning som følge av at Stortinget har vedtatt adgang for domstolene til å idømme delt bosted, jf. Innst. 160 L (2009–2010), jf. Prop. 14 L (2009–2010), jf. Ot.prp. nr. 104 (2008–2009). Komiteen viser til at lovendringene gir hjemmel for å utbetale barnetrygd til begge foreldre i de tilfeller der barnet har delt bosted, uavhengig av om dette følger av avtale eller rettsavgjørelse. Komiteen støtter forslaget til endringer i barnetrygdloven.

Komiteen viser til at regjeringen foreslår å endre kontantstøtteloven under henvisning til at også dette er en tilpasning til Stortingets vedtak om å gi domstolene en snever adgang til å idømme delt bosted.

Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen hvor det heter:

«Departementet antar at det ikke vil være aktuelt å idømme delt bosted for barn i kontantstøttealder, jf. Prop. 14 L (2009–2010) og at det dermed i utgangspunktet ikke er behov for en bestemmelse om deling av kontantstøtten ved avgjørelse fra retten om at barnet skal bo fast hos begge foreldrene. Dersom det likevel skulle oppstå et tilfelle der delt bosted blir idømt for et barn som mottar kontantstøtte, bør kontantstøtteloven åpne for delt utbetaling av kontantstøtten. Departementet foreslår derfor en endring i kontantstøtteloven.»

Flertallet viser videre til komiteens behandling av barneloven (Innst. 160 L (2009–2010)) hvor det heter:

«Dette flertallet vil understreke at dersom det er tvil om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Dette flertallet er enig i at det som utgangspunkt ikke vil være aktuelt å idømme delt bosted for barn under 7 år. Små barn må antas å være mer sårbare og ha større behov for stabilitet.»

Det er ut fra dette klart at det også for barn over 7 år vil være svært få tilfeller hvor det vil være aktuelt å idømme delt bosted. Flertallet er derfor enig med regjeringen i at det i utgangspunktet ikke er behov for en endring av kontantstøtteloven på dette punkt. Flertallet er opptatt av at de tydelige forbehold og avgrensninger som er gjort når domstolene får en snever adgang til å idømme delt bosted, blir stående og ikke blir gjenstand for utglidning. En lovendring i kontantstøtteloven som gjelder for barn på 1 og 2 år, vil i seg selv kunne oppfattes som en del av grunnlaget for hvordan Stortingets vedtak om barneloven § 36 andre ledd skal forstås.

Flertallet legger derfor til grunn at endring i barnetrygdloven er en tilstrekkelig tilpasning til Stortingets vedtak om barnelovens § 36 andre ledd, og at det derfor ikke er hensiktsmessig å endre kontantstøtteloven.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener de foreslåtte endringene i kontantstøtteloven og barnetrygdloven er et positivt bidrag til barns rettigheter, samt likestillingen, og ønsker denne velkommen. Disse medlemmer viser til proposisjonen hvor det heter:

«Hvis foreldrene bringer saken inn for retten, må retten som hovedregel avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. I § 36 andre ledd har imidlertid departementet foreslått å innføre en snever unntaksadgang for domstolene til å avgjøre at barnet skal bo fast hos begge foreldrene. Etter forslaget i Prop. 14 L (2009–2010), jf. Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) kan retten idømme delt bosted når det foreligger særlige grunner.»

Disse medlemmer mener dette forslaget er for svakt når det gjelder å ivareta barnas rettigheter, samt begge foreldrenes ansvar med hensyn til å sette et barn til verden. Disse medlemmer understreker at barns samvær med begge foreldre under oppveksten må ligge til grunn som hovedregel i barnefordelingsspørsmål, og at én forelders motvilje ikke skal kunne innebære et veto mot delt omsorg. Disse medlemmer påpeker at det bor mange foreldre – mødre som fedre – i Norge som på grunn av lovverket får se sine barn i svært beskjeden grad. Dette er skammelig for velferdslandet Norge og ivaretar ikke rettighetene til noen av partene. Disse medlemmer mener derfor at selv om forslaget om at delt omsorg kan idømmes innebærer et skritt i riktig retning, så har vi fortsatt en lang vei igjen før full rettferdighet og likestilling er oppnådd. Disse medlemmer understreker at det mest rettferdige midlet i barnefordelingsspørsmål er å idømme delt bosted som hovedregel, men at retten kan avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem når det foreligger særlige grunner.

Disse medlemmer fremmer følgende forslag:

«I lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre skal § 9 andre ledd lyde:

Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt at barnet skal bo fast hos begge eller det foreligger rettskraftig avgjørelse om at barnet skal bo fast hos begge, jf. barneloven § 36, kan foreldrene få utbetalt kontantstøtte med en halvpart på hver dersom de er enige om en slik deling. Det er ikke adgang til deling av delvis kontantstøtte som utbetales i medhold av § 7 tredje ledd.»