Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet, lederen
Gunn Karin Gjul, Gunn Olsen, Kåre Simensen og Arild Stokkan-Grande,
fra Fremskrittspartiet, Solveig Horne, Øyvind Korsberg og Ib Thomsen,
fra Høyre, Linda C. Hofstad Helleland og Olemic Thommessen, fra
Sosialistisk Venstreparti, Gina Knutson Barstad, fra Senterpartiet, Christina
Nilsson Ramsøy, og fra Kristelig Folkeparti, Øyvind Håbrekke,
viser til at Stortinget i forbindelse med behandlingen av statsbudsjettet
for 2010 vedtok å gi flere fedre rett til fedrekvote ved at kravet
om at mor må ha arbeidet minst halv stilling i opptjeningstiden
for at det skal foreligge rett til fedrekvote, faller bort, jf.
Innst. 14 S (2009–2010), jf. Prop. 1 S (2009–2010) Barne- og likestillingsdepartementet. Komiteen viser
til at denne proposisjonen inneholder de nødvendige endringene i
folketrygdloven for gjennomføring av budsjettvedtaket, og støtter
regjeringens forslag.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet og Høyre, mener det er behov for å støtte
en utvikling der fars omsorgspotensial utnyttes i større grad enn
i dag. Barn trenger kontakt med både mor og far, og det gjelder
også det første leveåret. Denne endringen vil gi om lag 1 500 flere
rett til fedrekvote. Når denne endringen er gjennomført, vil det
være om lag 6 500 fedre som ikke har rett til å ta ut foreldrepenger
på grunn av mors manglende yrkesaktivitet.
Flertallet mener det er viktig å gi flere fedre rett
til fedrekvote for å bidra til økt uttak av fedrekvoten og for å
gi holdningsmessig støtte til foreldre som ønsker en ytterligere
fordeling av stønadsperioden. Flertallet mener at
mer og bedre kontakt mellom far og barn er positivt for barnet,
for far selv, for mor og for familien som helhet. Permisjonstiden
skaper ofte grunnlag for foreldrenes omsorgsfordeling også når barna
blir større. En likere fordeling av foreldrepermisjonen er først
og fremst viktig for barnet, men det er også viktig i et likestillingsperspektiv
fordi det vil fremme likestilling i arbeidslivet og i hjemmet.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre viser til at dagens regelverk for utbetaling av
foreldrepenger gjør familier avhengige av mors opptjening, og er
således pr. definisjon en diskriminerende lov. Disse medlemmer er
positive til at regjeringen ønsker å utvide fedres rett til større
grad av selvstendig opptjening av rett til fedrekvote, men vil understreke
at forslaget er for defensivt. Disse medlemmer vil
påpeke at alle mennesker i utgangspunktet skal ha mulighet til å
opparbeide seg sine rettigheter gjennom sine egne gjøremål, og mener
derfor at foreldrepenger skal baseres på hver enkelt forelders yrkesaktivitet
(eller i henhold til loven tilsvarende aktivitet). Kun der begge
foreldre ønsker å ta ut foreldrepenger, er det ønskelig at også
begge foreldres yrkesaktivitet skal legges til grunn.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet vil
også vise til tilfeller hvor mor er uføretrygdet, og av denne grunn
har vært ute av stand til å opparbeide seg rett til foreldrepenger
ut fra regjeringens kriterier. Disse medlemmer viser til
at fordi mor ikke har opparbeidet seg denne rettigheten, blir derfor
far diskriminert på grunn av at hans kone er uføretrygdet. Gjennom
Prop. 80 L (2009–2010) fjerner riktignok regjeringen kravet om at
mor må ha vært i minst 50 pst. stilling under opptjeningsperioden,
men dette har likevel ingen effekt for å unngå diskriminering av
familier hvor mor er ufør.
Disse medlemmer mener at å diskriminere foreldre
innebærer å nekte barn å få sin fars fulle oppmerksomhet for en
periode, samt å straffe en familie på grunn av omstendigheter som
har ført til uførhet. Dette kan umulig være lovens hensikt. Disse medlemmer ser
at det er en verdi i seg selv å sikre at både far og mor får sin
andel av tiden sammen med barnet.
Disse medlemmer er fornøyde med at fedre i stadig
større grad ønsker å bidra i sine barns oppvekst, gjennom blant
annet uttak av foreldrepenger. En stadig jevnere fordeling av foreldrepengeuttaket mellom
mor og far er en gledelig utvikling. Disse medlemmer er
imidlertid av den oppfatning at mor og fars rett til foreldrepenger,
samt en innføring av selvstendig opptjeningsrett, er de viktigste
virkemidlene for likestilling på dette punktet. Disse medlemmer er
derfor av den oppfatning at fedrekvoten bør fjernes. Dette både
fordi uttak av foreldrepenger er et familieanliggende, og fordi
en «fedrekvote» understreker det diskriminerende elementet i at
en ikke kan opparbeide seg selvstendig rett til foreldrepenger.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet
og Høyre peker på at det finnes mange fedre som ønsker samvær
med sine barn, men som hindres av at mor ikke er yrkesaktiv eller
har skoleplass til offentlig godkjent utdanning som i sum utgjør
heltid i tiden etter fødselen.
Komiteens medlem fra Kristelig Folkeparti viser
til Kristelig Folkepartis alternative budsjett for 2010, der det
foreslås at alle fedre skal få rett til fedrekvote fra 1. juli 2010,
uavhengig av mors yrkesdeltakelse før fødsel. Dette medlem mener
at ikke bare flere fedre, men alle fedre bør ha selvstendig opptjeningsrett.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti fremmer følgende forslag:
«Stortinget ber regjeringen fremme forslag om at de om lag 6 500
fedrene som fortsatt ikke har rett til å ta ut foreldrepenger på
grunn av mors manglende yrkesaktivitet, skal få mulighet til å ta
ut foreldrepenger.»
Komiteen viser til at forslaget til
endringer i barnetrygdloven er en tilpasning som følge av at Stortinget
har vedtatt adgang for domstolene til å idømme delt bosted, jf.
Innst. 160 L (2009–2010), jf. Prop. 14 L (2009–2010), jf. Ot.prp.
nr. 104 (2008–2009). Komiteen viser til at lovendringene
gir hjemmel for å utbetale barnetrygd til begge foreldre i de tilfeller
der barnet har delt bosted, uavhengig av om dette følger av avtale
eller rettsavgjørelse. Komiteen støtter forslaget
til endringer i barnetrygdloven.
Komiteen viser til at regjeringen foreslår å endre
kontantstøtteloven under henvisning til at også dette er en tilpasning
til Stortingets vedtak om å gi domstolene en snever adgang til å
idømme delt bosted.
Komiteens flertall, alle unntatt medlemmene
fra Fremskrittspartiet, viser til proposisjonen hvor det heter:
«Departementet antar at det ikke vil være aktuelt å idømme
delt bosted for barn i kontantstøttealder, jf. Prop. 14 L (2009–2010)
og at det dermed i utgangspunktet ikke er behov for en bestemmelse
om deling av kontantstøtten ved avgjørelse fra retten om at barnet
skal bo fast hos begge foreldrene. Dersom det likevel skulle oppstå
et tilfelle der delt bosted blir idømt for et barn som mottar kontantstøtte,
bør kontantstøtteloven åpne for delt utbetaling av kontantstøtten.
Departementet foreslår derfor en endring i kontantstøtteloven.»
Flertallet viser videre til komiteens behandling
av barneloven (Innst. 160 L (2009–2010)) hvor det heter:
«Dette flertallet vil understreke at dersom det er tvil
om delt bosted vil være til barnets beste, må domstolen idømme fast
bosted hos den ene forelderen og samvær for den andre. Dette flertallet
er enig i at det som utgangspunkt ikke vil være aktuelt å idømme delt
bosted for barn under 7 år. Små barn må antas å være mer sårbare
og ha større behov for stabilitet.»
Det er ut fra dette klart at det også for barn over 7 år vil
være svært få tilfeller hvor det vil være aktuelt å idømme delt
bosted. Flertallet er derfor enig med regjeringen
i at det i utgangspunktet ikke er behov for en endring av kontantstøtteloven
på dette punkt. Flertallet er opptatt av at de tydelige
forbehold og avgrensninger som er gjort når domstolene får en snever
adgang til å idømme delt bosted, blir stående og ikke blir gjenstand
for utglidning. En lovendring i kontantstøtteloven som gjelder for
barn på 1 og 2 år, vil i seg selv kunne oppfattes som en del av grunnlaget
for hvordan Stortingets vedtak om barneloven § 36 andre ledd skal
forstås.
Flertallet legger derfor til grunn at endring
i barnetrygdloven er en tilstrekkelig tilpasning til Stortingets
vedtak om barnelovens § 36 andre ledd, og at det derfor ikke er
hensiktsmessig å endre kontantstøtteloven.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet mener
de foreslåtte endringene i kontantstøtteloven og barnetrygdloven
er et positivt bidrag til barns rettigheter, samt likestillingen,
og ønsker denne velkommen. Disse medlemmer viser
til proposisjonen hvor det heter:
«Hvis foreldrene bringer saken inn for retten, må retten
som hovedregel avgjøre at barnet skal bo fast hos en av dem. I §
36 andre ledd har imidlertid departementet foreslått å innføre en
snever unntaksadgang for domstolene til å avgjøre at barnet skal
bo fast hos begge foreldrene. Etter forslaget i Prop. 14 L (2009–2010),
jf. Ot.prp. nr. 104 (2008–2009) kan retten idømme delt bosted når
det foreligger særlige grunner.»
Disse medlemmer mener dette forslaget er for svakt
når det gjelder å ivareta barnas rettigheter, samt begge foreldrenes
ansvar med hensyn til å sette et barn til verden. Disse medlemmer understreker
at barns samvær med begge foreldre under oppveksten må ligge til
grunn som hovedregel i barnefordelingsspørsmål, og at én forelders
motvilje ikke skal kunne innebære et veto mot delt omsorg. Disse medlemmer påpeker
at det bor mange foreldre – mødre som fedre – i Norge som på grunn
av lovverket får se sine barn i svært beskjeden grad. Dette er skammelig
for velferdslandet Norge og ivaretar ikke rettighetene til noen
av partene. Disse medlemmer mener derfor at selv
om forslaget om at delt omsorg kan idømmes innebærer et skritt i
riktig retning, så har vi fortsatt en lang vei igjen før full rettferdighet og
likestilling er oppnådd. Disse medlemmer understreker
at det mest rettferdige midlet i barnefordelingsspørsmål er å idømme
delt bosted som hovedregel, men at retten kan avgjøre at barnet
skal bo fast hos en av dem når det foreligger særlige grunner.
Disse medlemmer fremmer følgende forslag:
«I lov 26. juni 1998 nr. 41 om kontantstøtte til småbarnsforeldre
skal § 9 andre ledd lyde:
Hvis foreldrene ikke bor sammen og skriftlig har avtalt at barnet
skal bo fast hos begge eller det foreligger rettskraftig avgjørelse
om at barnet skal bo fast hos begge, jf. barneloven § 36, kan foreldrene få utbetalt kontantstøtte
med en halvpart på hver dersom de er enige om en slik deling. Det
er ikke adgang til deling av delvis kontantstøtte som utbetales
i medhold av § 7 tredje ledd.»