Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet
legger i proposisjonen fram forslag til endringer i lov 4. juli
2003 nr. 80 om introduksjonsordning og norskopplæring for nyankomne
innvandrere (introduksjonsloven) og lov 10. juni 2005 nr. 51 om
norsk statsborgerskap (statsborgerloven).
Formålet med introduksjonsordningen og opplæring
i norsk og samfunnskunnskap er å styrke innvandreres forutsetninger
for å kunne delta aktivt i yrkes- og samfunnslivet. Å kunne bruke språket
skriftlig og muntlig er en av de viktigste forutsetningene for å
kunne delta i samfunnet. Språket er nødvendig for å kunne argumentere, engasjere
seg i det politiske liv, skaffe seg informasjon og konkurrere om
arbeid. Å tilrettelegge for at innvandrere med lite eller ingen forkunnskaper
i norsk lærer seg språket, er også viktig for at samfunnet skal
få del i og dra nytte av deres ressurser og erfaringer, og for å
motvirke marginalisering og andre former for utestenging i samfunnet.
Fra og med 1. september 2004 gjelder introduksjonsloven
som en obligatorisk ordning for alle kommuner. Loven pålegger alle
kommunene en plikt til å sørge for introduksjonsprogram for nyankomne
innvandrere som er bosatt i kommunen, og som omfattes av introduksjonslovens personkrets.
Fra og med 1. september 2005 fikk voksne innvandrere
gjennom introduksjonsloven rett og/eller plikt til deltakelse i
opplæring i norsk og samfunnskunnskap.
Den enkeltes plikt omfatter 250 timer opplæring i
norsk og 50 timer opplæring i samfunnskunnskap på et språk deltakerne
forstår. Kommunene, på sin side, har en tilsvarende plikt til å
gi 300 timer opplæring i norsk og samfunnskunnskap, og kommunene
har også plikt til å tilby dem som omfattes av rett til opplæring, inntil
2 700 timer ytterligere opplæring ved behov. Kommunens plikt til
å tilby opplæring gjelder i fem år. Den enkeltes individuelle rett
til opplæring består i tre år fra retten oppstår, og all opplæring
må være gjennomført innen fem år. Opplæringen skal tilrettelegges
individuelt og tilpasses den enkeltes forutsetninger og behov for
opplæring.
På oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet
sluttførte Forskningsstiftelsen Fafo i samarbeid med Institutt for
Samfunnsforskningen (ISF) en omfattende evaluering av introduksjonsordningen
høsten 2007.
Evalueringens hovedfunn er at de viktigste elementene
i introduksjonsloven i stor grad er iverksatt i de kommunene som
bosetter flyktninger. Selv om det store bildet er positivt, viser evalueringen
likevel at flere kommuner ikke oppfyller de minstekrav som loven
stiller.
På oppdrag fra Arbeids- og inkluderingsdepartementet
ble opplæring i norsk og samfunnskunnskap for voksne innvandrere
evaluert av Rambøll Management i 2007. Flere av forslagene i proposisjonen
er en oppfølging av funnene og anbefalingene i evalueringen.
For nærmere beskrivelse av evalueringene vises til
kap. 2 i proposisjonen.
Forslagene i proposisjonen har vært på høring.
Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen, Eirik Sivertsen
og Karin Yrvin, fra Fremskrittspartiet, Per-Willy Amundsen, Gjermund
Hagesæter og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael Tetzschner,
fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Heikki Holmås, fra Senterpartiet,
Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir Jørgen Bekkevold,
viser til regjeringens todelte begrunnelse for forslagene om styrket
opplæring i norsk språk og samfunnskunnskap for nyankomne innvandrere
og gir sin tilslutning til denne. Komiteen vektlegger
norsk som den viktigste inngangsbilletten til deltakelse i samfunnet
og selve grunnlaget for sosial mobilitet for den enkelte. Samtidig
er det i samfunnets interesse at alle innbyggere blir i stand til
å bruke sine ressurser og erfaringer som et bidrag til vår felles verdiskapning.
Regjeringens forslag om utvidet timetall og personkrets vil gi et
bedre tilbud enn i dag.
Rett og plikt til å kvalifisere seg til deltakelse henger
nøye sammen. Når samfunnet legger til rette, kan det også stilles
krav. Tilsvarende blir det vanskeligere å stille krav hvis tilbudet
om opplæring er mangelfullt. Komiteen understreker derfor
viktigheten av at den opplæringen som tilbys, må ha en kvalitet
og et innhold som er relevant, basert på en god individuell tilrettelegging.
Utvikling av metoder med vekt på læring i kombinasjon med arbeidstrening
kan for mange være et godt alternativ til tradisjonell klasseromsundervisning,
spesielt for dem som er analfabeter eller har lite skolegang fra
før. Det bør vurderes å legge til rette for språkpraksis i bedrift og
frivillige organisasjoner i løpet av introduksjonsprogrammets andre
år. Undersøkelser viser at særlig kvinner fra enkelte land har lite
utdanning fra hjemlandet og vurderer sine norskkunnskaper som dårlige,
selv etter mange års botid. (Se for eksempel Statistisk sentralbyrå: «Hvordan
har de det her?» En undersøkelse av levekårene for innvandrerkvinner
og – menn fra 10 ulike nasjonaliteter.)
Komiteen viser til evalueringene
av dagens ordning, som konkluderer med at de fleste kommunene gir
et tilbud i tråd med regelverket, men ikke alle. Små kommuner har
jevnt over et dårligere tilbud enn større kommuner, selv om dette ikke
er helt entydig. Komiteen støtter derfor at det innføres
tilsyn og internkontroll for å sikre et likeverdig tilbud i alle
kommuner.
Komiteen forventer at et utvidet
tilbud vil resultere i at flere kommer i arbeid og understreker viktigheten
av at sammenhengen mellom innsats og resultater vurderes fortløpende.
Det samme gjelder utformingen av tilbudet.
Komiteen viser til at Stortinget
12. juni 2003 vedtok lov om introduksjonsordning for nyankomne innvandrere
(introduksjonsloven) for å styrke nyankomne innvandreres muligheter for
deltakelse i yrkes- og samfunnslivet (jf. Ot.prp. nr. 28 (2002–2003),
Innst. O. nr. 103 (2002–2003), Besl. O. nr. 97 (2002–2003). Vedtaket
var enstemmig, med unntak av innholdet i noen paragrafer. Den tverrpolitiske
enigheten viser at integreringspolitikken sees som et særskilt viktig
område. Loven ble iverksatt 1. september 2004. Fra og med 1. september 2005
gjelder rett og/eller plikt til deltakelse i opplæring i norsk og
samfunnskunnskap. Senere evalueringer viser at det fortsatt er behov
for forbedringer i ordningen.
Komiteen legger stor vekt på
at personer som av ulike årsaker innvandrer til Norge, lærer norsk
språk og får god innsikt og forståelse for norske samfunnsforhold,
samfunnsliv og historie. Dette er en viktig forutsetning for å lykkes
i arbeidslivet, med videre utdanning og i sosialt samkvem med andre
innbyggere.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, mener det foreliggende
forslag fra regjeringen om endringer i introduksjonsloven og statsborgerloven
vil møte flere av disse behovene.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet understreker
betydningen av kravstilling når det gjelder å lære seg norsk språk
og lære Norge å kjenne. Den enkeltes innsats, både med hensyn til
språk og samfunnskunnskap, og i aktivt å ta del i samfunnslivet,
er styrende for hvor godt samfunnets tilrettelegging fungerer.
Disse medlemmer peker på at Fremskrittspartiet
gjennom flere tiår har løftet frem viktigheten av at innvandrere
som har kommet til landet, må lære seg norsk for å kunne lykkes. Gjennom
mange år var dette en ensom kamp mot et overveldende politisk flertall
som ikke før på slutten av 1990-tallet innså hvor fundamentalt viktig
norskopplæringen er for integreringen. Likevel vil disse
medlemmer understreke at selv om språk er integreringsjobb
nummer én når man ankommer landet, så er dette kun det første skrittet
på veien mot fullverdig integrering i ethvert samfunn.
Komiteens medlemmer fra Høyre viser
til at Høyre i regjering løftet integreringspolitikken som et særskilt
viktig område, og i 2003 innførte introduksjonsordningen. Ordningen
ble innført for å styrke nyankomne innvandreres mulighet for deltakelse
i yrkes- og samfunnslivet, samt å gi kommunene en bedre rettslig
ramme i sitt integreringsarbeid overfor nyankomne innvandrere.