Ferdsel mv.

Komiteens flertall, medlemmene fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti, støtter forslaget i lovproposisjonen om at skogplantefelt blir å regne som utmark, og viser til at det vil bli utarbeidet varsomhetsforskrift, slik at dette blir en forbedring for skogplantefeltene.

Flertallet støtter også den foreslåtte utvidelsen av ferdselsretten på veg og sti i innmark som fører til utmark. Flertallet understreker samtidig at det i proposisjonen er tatt høyde for mulige konflikter med grunneiere og næringsdrivende ved å gi eier og bruker hjemmel til å forby ferdsel som er egnet til å volde nevneverdig skade (på vei eller sti i innmark som fører til utmark), og ved at ferdsel er forbudt dersom den er til utilbørlig fortrengsel eller ulempe for eier eller bruker.

Flertallet mener at slikt forbud for eksempel kan gjøres av sikkerhetshensyn.

Flertallet mener det er viktig at friluftslivet forvaltes både av statlige og lokale forvaltningsorganer, samt at friluftsorganisasjonene får oppgaver innenfor dette feltet. Det er viktig med samarbeid med grunneiere, rettighetshavere, frivillige organisasjoner og næringsaktører for å finne gode løsninger og unngå unødige konflikter.

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener endring av § 1 a, der skogplantefelt gjøres om fra innmark til utmark, vil bidra til å øke konfliktnivået mellom dem som driver skog og dem som nyter friluftslivet. Det er i dagens regelverk full anledning til å ferdes i plantefelt så lenge dette skjer på stier eller opparbeidede veier. Skogeierne har plikt til å holde stier og veier gjennom plantefelt åpne for allmennheten.

Disse medlemmer merker seg også at det er full anledning til å ferdes utenfor stier og veier i plantefelt så lenge trærne er høyere enn knehøyde. Det er også anledning til å plukke bær i plantefelt når plantene er høyere enn knehøyde. I lys av de relativt sett små områdene som plantefelt med planter under knehøyde til enhver tid utgjør, vil allmennhetens anledning til å nyte friluftslivet ikke være vesentlig hindret med dagens regelverk. Disse medlemmer mener retten til fri ferdsel i utmark gir gode muligheter til fritt å ferdes i skog og mark i dag, uten at man behøver å åpne for ferdsel som kan skade nyplanting av skog.

Disse medlemmer mener derfor at skogplantefelt fortsatt bør defineres som innmark. Det bør legges til rette på best mulig måte for gode og beskyttede vekstvilkår i sårbare skogplantefelt for å oppmuntre grunneier eller bruker av arealet til å bedrive skogplanting, da det er viktig å vise at plantet skog prioriteres foran viltvoksende løvtrær, busker og kratt slik resultatet ofte blir i ubeplantede områder.

Disse medlemmer går mot de foreslåtte lovendringer i § 3 a.

Disse medlemmer viser til at skogplantefelt utgjør en meget liten del av det samlede friluftsareal, og bevaring av skogplantefelt som innmark jf. dagens lovverk vil således ikke skape mindre areal for rekreasjon, bærplukking m.v. i nevneverdig grad. Disse medlemmer mener likevel det bør klargjøres tydeligere hva som er nøyaktig definisjon på et skogplantefelt, for eksempel med en tidsavgrensning fra plantetidspunktet.

Disse medlemmer går derfor mot den foreslåtte endring i § 1 a.

Disse medlemmer mener videre at det vil være uheldig å utvide retten til å ferdes til fots i innmark til å gjelde alle stier, ikke bare opparbeidet sti som i dag. Det vil likeledes være uheldig å innføre en generell rett til å ri, sykle eller ake på vei eller opparbeidet sti i innmark, selv om denne leder til utmark. Gjeldende praksis med frivillige avtaler mellom grunneiere og friluftslivet om ferdsel på egnede stier og veier over innmark som leder til utmark ivaretar allmennhetens hensyn og hensynet til friluftslivets egen sikkerhet på en tilfredsstillende måte, uten at private grunneiere med vei eller innmark påføres økte belastninger og nye begrensninger i eiendomsretten.

Disse medlemmer mener hensynet til eiendomsrett og råderett over egen eiendom må veie tungt spesielt for områder som ikke er under offentlig eie. Lovforslaget slik det foreligger, åpner for at ferdsel til fots kan foregå på all sti på privat innmarkseiendom, og at ferdsel til hest, sykkel, kjelke eller lignende kan skje på privat innmarkseiendom på veg og opparbeidet sti.

Disse medlemmer mener lovforslaget ikke tar hensyn til grunneier eller bruker. Private veier til boliger og hytter, gjerne på steder uten innsyn fra naboer, må i mange tilfeller avstenges fysisk for å hindre hyppige tyverier av eiendommene utført med bil. Slike avstengninger blir ulovlige dersom den private veien kan sies å lede til en eller annen utmark. I Norge er dette nesten alltid tilfellet. Påtvunget åpne veier med økt tyveri med bil kan bli resultatet, da det er naturlig å anta at det er en reell årsak til at veien var stengt i utgangspunktet. Grunneier kan søke kommune om at privat sti og vei beholdes for privat bruk, men har altså ikke lenger råderett over egen eiendom da grunneier er prisgitt velviljen til politikere og fylkesmann.

Disse medlemmer mener friluftsinteressene i proposisjonens forslag § 5 må søkes ivaretatt ved frivillige avtaler med grunneier.

Disse medlemmer mener også lovforslagets bestemmelse kan medvirke til at kommunen og friluftslivet ikke anstrenger seg for å komme til frivillige avtaler med grunneier, men heller tar seg til rette på tvers av grunneiers (eller brukers) behov og interesser.

Disse medlemmer går mot de foreslåtte endringer i § 3 a.

Allmennhetens høstingsrett

Komiteen mener det er behov for å klargjøre hva som er gjeldende rett når det gjelder plukking av multer. Plukking av multer er omfattet av den alminnelige høstingsretten, men underlagt følgende begrensninger: I Nordland, Troms og Finnmark fylker er plukking av multer straffbart bare dersom den skjer mot eierens uttrykkelige forbud eller uten at bærene blir spist på stedet. Det innebærer at der eieren eller den bruksberettigede ikke uttrykkelig har nedlagt forbud mot plukking av multer, f.eks. ved å sette opp skilt, kunngjøring i avis e.l., kan allmennheten plukke og ta med seg multer fra multebærland. For at eier eller bruker skal kunne forby plukking av multer på multebærland, må utnyttelsen av multene ha økonomisk betydning for ham. Selv om det er nedlagt slikt uttrykkelig forbud, kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet. For resten av landet kan multene plukkes fritt og det er ingen krav om at de må fortæres på stedet, og de kan altså tas med vekk fra der de er plukket.

Komiteen ønsker en klarere lovtekst enn det som foreslås i proposisjonen, og som vil være i samsvar med gjeldende rett og vedtatte endringer i straffeloven og friluftsloven i Ot. prp. nr. 22 (2008–2009) og Innst. O. nr. 73 (2008–2009).

Komiteen foreslår derfor ny lovtekst i § 5 annet ledd, som erstatning for proposisjonens foreslåtte § 5 første ledd annet punktum:

Ǥ 5 nytt annet ledd skal lyde:

For multer på multebærland i Nordland, Troms og Finnmark gjelder første ledd bare når eier eller bruker ikke har nedlagt uttrykkelig forbud mot plukking. Uavhengig av et slikt uttrykkelig forbud kan allmennheten alltid plukke multer som spises på stedet.»

Rasting og telting

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre mener forslaget i lovproposisjonen om ny forskriftshjemmel for å kunne tillate telting nærmere enn 150 meter fra bebodd hus eller hytte i kystnære områder, vil kunne bidra til å heve konfliktnivået mellom friluftsliv og grunneiere, med mindre den stadfester objektive og klare begrensninger i retten til telting nær bebyggelse. En forskrift som utelukkende baserer seg på den enkeltes skjønnsmessige vurderinger om hva som er til sjenanse og hva som ikke er til sjenanse, er ikke en løsning som vil stå seg over tid.

Disse medlemmer går derfor mot den foreslåtte lovendringen i § 9.

Lovforslag

Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet og Høyre fremmer følgende forslag:

«I lov 28. juni 1957 nr. 16 om friluftslivet gjøres følgende endringer:

§ 13 skal lyde:

§ 13 (Ulovlige stengsler eller forbudsskilt)

Eier eller bruker av grunn må ikke ved stengsel eller på annen måte vanskeliggjøre ferdsel, opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov, med mindre det tjener hans berettigete interesser og ikke er til utilbørlig fortrengsel for almenhetens utøvelse av allemannsrett.

Uten særskilt hjemmel er det ikke tillatt å sette opp skilt eller på annen måte kunngjøre forbud mot ferdsel, opphold, bading eller høsting som er tillatt i denne lov.

Stengsel, skilt eller kunngjøring som er i strid med denne paragraf, kan kreves fjernet etter § 40.

§ 19 skal lyde:

§ 19 (Forholdet til andre lover)

Utøvelse av allemannsretten etter denne lov gjelder med de begrensninger som følger av annen lovgivning eller av forskrifter gitt i medhold av lov.

§ 22 annet ledd skal lyde:

Kommunen, fylkeskommunen og fylkesmannen skal arbeide for å fremme friluftsformål innen sitt område. Fylkeskommunen skal etter nærmere retningslinjer fra departementet medvirke i saksbehandlingen i saker som behandles av et statlig organ. Departementet kan tillegge fylkeskommunen ansvaret for nærmere bestemte oppgaver for å fremme og tilrettelegge for friluftslivet.

§ 24 skal lyde:

§ 24 (Forholdet til forvaltningsloven, herunder om kunngjøring og klage)

Når ikke annet er bestemt, gjelder forvaltningsloven for behandling av saker etter denne lov.

For behandlingen av saker etter §§ 14, 18 første ledd, 35 første, annet og tredje ledd og 40 første, annet og tredje ledd gjelder reglene om enkeltvedtak i forvaltningslovens kapittel IV, V og VI. Kommunens vedtak kan påklages til fylkesmannen. Fylkeskommunens vedtak kan påklages til Direktoratet for naturforvaltning.

For behandling av saker etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 9 fjerde ledd, 15, 16 og 34 gjelder reglene om forskrifter i forvaltningslovens kapittel VII.

Kommunen sørger for at vedtak etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 straks blir kunngjort i en eller flere aviser som er alminnelig lest på stedet, og om nødvendig ved oppslag på eiendommen eller på annen måte.

Fylkesmannens vedtak etter §§ 2 annet ledd, 3 tredje ledd, 3 a annet ledd, 15 og 16 kan bringes inn for departementet av eieren eller brukeren av den grunn vedtaket gjelder, av den kommune hvor grunnen ligger, av annen kommune som er interessert i at retten til ferdsel ikke innskrenkes på denne måte, av fylkeskommunen eller av et interessert friluftslag.

§ 35 skal lyde:

§ 35 (Tiltak og inngrepsløyve for å lette ferdsel i utmark)

Kommunen kan varde og merke opp ruter og turstier i utmark, og den kan på bestemte steder bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark.

Kommunen kan gi organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark.

Departementet kan gi regionale organisasjoner som har til formål å fremme reise- og friluftsliv, rett som nevnt i første ledd for ruter og turstier som berører flere kommuner.

Rett til å varde og merke opp ruter og turstier i utmark kan utøves uten forutgående skjønn. Tilsvarende gjelder rett til å bygge klopper eller bruer og sette i verk andre tiltak for å lette ferdselen langs ruter og turstier i utmark dersom kommunen eller departementet i det enkelte tilfelle bestemmer det.

Volder utøvelsen av myndighet skade, kan eieren (eller brukeren) kreve erstatningsspørsmålet avgjort ved skjønn. I saker etter første og annet ledd skal kommunen, og i saker etter tredje ledd skal departementet, erstatte eierens (eller brukerens) skjønnskostnader når ikke skjønnet finner å burde gjøre unntak, fordi erstatningssøkeren har avslått et rimelig forlikstilbud eller uten rimelig grunn har forlangt skjønn. Skjønnet styres av lensmannen, namsfogden eller politistasjonssjef med sivile rettspleieoppgaver.

Ved merking av ruter og turstier skal eieren (eller brukeren) varsles i god tid før merkingen blir satt i verk. Motsetter han seg merking etter første eller annet ledd, avgjør kommunen om og i tilfelle på hvilken måte merking skal tillates. Tilsvarende avgjør departementet for merking etter tredje ledd.

Overskriften i kapittel VI skal lyde:

Om reaksjoner ved overtredelse m.v.

§ 40 skal lyde:

§ 40 (Stansing, fjerning av ulovlige byggverk, tvangsmulkt m.v.)

Blir noen bygning, inngjerding eller annet arbeid påbegynt i strid med forbud eller pålegg gitt i medhold av denne lov, kan kommunen kreve arbeidet stanset.

Helt eller delvis oppført byggverk, stengsel eller annen innretning, skilt eller kunngjøring som strider mot forbud eller pålegg gitt i eller i medhold av loven, kan kommunen kreve fjernet på den skyldiges kostnad.

Kommunen eller departementet kan ilegge tvangsmulkt dersom ikke stengsler eller skilt til hinder for lovlig ferdsel, bading, opphold eller høsting fjernes. Tvangsmulkten kan fastsettes samtidig med pålegg om fjerning og løper i så fall fra fristoverskridelsen for fjerning. Der tvangsmulkt ikke fastsettes samtidig med pålegg, skal det gis eget forhåndsvarsel om tvangsmulkt. Det kan fastsettes at tvangsmulkten løper så lenge det ulovlige forhold varer, som et engangsbeløp eller som en kombinasjon av løpende mulkt og engangsbeløp. Tvangsmulkten ilegges den ansvarlige for overtredelsen, og tilfaller kommunen.

Om nødvendig kan politiets hjelp kreves til gjennomføring av tiltak etter denne paragraf.»