Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Laila Gustavsen, Eva Kristin Hansen, Svein Roald Hansen, Sverre
Myrli, Tore Nordtun og Helga Pedersen, fra Fremskrittspartiet, Jan Arild
Ellingsen, Morten Høglund, Siv Jensen, Sylvi Listhaug og Karin S. Woldseth,
fra Høyre, Peter Skovholt Gitmark, Ivar Kristiansen og lederen Ine
M. Eriksen Søreide, fra Sosialistisk Venstreparti, Snorre Serigstad
Valen, fra Senterpartiet, Lars Peder Brekk, og fra Kristelig Folkeparti, Dagfinn
Høybråten, har merket seg at den 66. sesjonen i FNs generalforsamling
bar preg av ettervirkningene fra den arabiske våren og spørsmålet om
statusen til Palestina, EUs rolle i FN og finan-siering av FN-budsjettet. Komiteen vil
peke på at deltagelse i den ordinære generalforsamlingen er viktig,
for dette er en arena der svært mange stats- og regjeringssjefer
møtes, og hvor bilaterale møter er like viktig som plenumsmøtene.
Komiteen er av den oppfatning
at saker som den arabiske våren, Sikkerhetsrådets resolusjon om maktbruk
i Libya, og Israel–Palestina-spørsmålet er både viktig og nødvendig
å drøfte i plenum. Komiteen har også merket seg at
en resolusjon som fordømte menneskerettighetsovergrepene som syriske styresmakter
har gjort mot sin egen befolkning, ble drøftet i plenum. Komiteen mener
det er beklagelig at Sikkerhetsrådet ikke har vært i stand til å
samle seg om sterkere tiltak mot Syria for om mulig å stanse borgerkrigen
i landet.
At ikke alltid utfallet av sakene blir slik
enkelte medlemsland forventer, er prisen man må betale for demokratiske
prosesser.
Komiteen har merket seg at nok
en gang er reformarbeidet i FN på dagsordenen; det er dessverre liten
fremdrift å spore. Komiteen mener at FN, til tross
for et omfattende og langsiktig fokus på reformarbeid, fremdeles
synes å være preget av fragmentering og et tungrodd og ineffektivt
byråkrati som fungerer som bremseklosser for tiltrengte omstillinger
i organisasjonen. Det er komiteens mening at dette skyldes
medlemslandenes politiske prioriteringer, men også manglende vilje
og evne til omstilling i organisasjonen internt.
Komiteen har også merket seg
at det stadig dukker opp nye fraksjoner og konstellasjoner i forbindelse
med votering om hvem som skal få plass i de ulike komiteene. Det
er ikke lenger et naturlig skille mellom utviklingsland, utviklede
land, kontinenter, religiøse grupperinger eller allianser. Dette mener komiteen er
en svært interessant utvikling, som bør følges nøye.
Komiteen er av den oppfatning
at skal arbeidet i de seks faste komiteene ha noe for seg, må man, slik
også Norge etterlyste, reformere arbeidsmetodene slik at komitéarbeidet
i større grad enn tilfellet er i dag blir dagsaktuelt og relevant.
Komiteen vil, når det gjelder
komitéarbeid, spesielt vise til arbeidet i menneskerettighetskomiteen.
Skal denne komiteen kunne spille en rolle i det internasjonale
menneskerettighetsarbeidet, er det viktig å sikre en sammensetning
av komiteen som ivaretar de hensyn komiteen er satt til å forvalte.
Komiteenviser for øvrig til at Stortinget i høstsesjonen
2012 skal behandle stortingsmelding 33 om Norge og FN; felles framtid,
felles løsninger, hvor FN som institusjon, dets arbeid og Norges
rolle vil bli behandlet, og hvor partiene vil diskutere dette i
et bredere omfang.