I dokumentet fremmes følgende forslag:
«1. Stortinget ber regjeringen legge
frem nødvendige forslag for å begrense muligheten for gjenopptakelse
av utlendingssaker slik at et endelig vedtak er endelig og ikke
kan gjenopptas.
2. Stortinget ber regjeringen legge frem
de nødvendige forslag som muliggjør opprettelse av en forvaltningsdomstol
som behandler blant annet klager i utlendingssaker.»
I dokumentet gis en nærmere redegjørelse for hvordan
saksbehandlingen er organisert i utlendingsforvaltningen. Det gis
blant annet en oversikt over hvilke klagemuligheter som finnes,
nasjonalt og internasjonalt. I gjennomgangen pekes det på utvik-lingstrekk
og ulike hensyn bak dagens ordning.
Forslagsstillerne viser til at det hvert år
behandles et stort antall klager. Forslagsstillerne bemerker i dokumentet
noen tendenser for saker innkommet i årene 2008–2009. Det første
er andelen klager på avslag angitt i prosent når det gjelder asylsaker.
For begge årene ligger disse i størrelsesorden 95 pst. For saker
innkommet i 2008 innebærer det 5 600–5 700 klager, mens for innkomne
saker i 2009, er tilsvarende tall 9 500–10 000 klager på avslag.
Forslagsstillerne har med stor interesse merket seg
at adgangen til omgjøring utgjør en stor utford-ring for utlendingsforvaltningen,
og at også justisminister Knut Storberget til Aftenposten 10. februar 2009
uttrykte dyp frustrasjon over at antallet negative vedtak ble begjært
omgjort i så godt som samtlige tilfeller.
Forslagsstillerne viser til at ettersom behandling av
asylsøknader som ender i negative vedtak begjæres omgjort, er det
grunn til å forvente at den veksten man de senere år har hatt med
hensyn til ankomne asylsøkere, vil resultere i en økning av omgjøringsbegjæringer,
og som i neste runde får oppsettende effekt.
Forslagsstillerne peker på at en slik praksis
i en allerede presset utlendingsforvaltning er svært uheldig og
utgjør en forvaltningsmessig utfordring som ikke gjør at dette presset
avtar.
Forslagsstillerne ønsker at saker som omhandler arbeidsinnvandring
skilles ut fra den øvrige saksbehandlingen i utlendingsforvaltningen,
da arbeidsinnvandringssaker unødig forsinkes som følge av store restanser
i asylsaker.
Forslagsstillerne viser til UDIs egne tall for
2009 som viser at kun 1 753 asylsøknader av totalt 4 508 innvilgede
søknader (ca. 38,8 pst.) ble gjort på bakgrunn av at vedkommende
søker fikk flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen.
Det pekes i dokumentet på at det i dette tidsrommet
ble registrert 15 686 asylsøknader. Ettersom forslagsstillerne vil
mene at et så vidt lite antall kvalifiserer for flyktningstatus
i henhold til nevnte konvensjon, fremstår det som åpenbart at klageadgangen
er for vid.
Forslagsstillerne mener det er et stort behov
for endringer i gjenopptakelsesbehandlingen av utlendingssaker,
og at antallet saker som prøves om og om igjen er ødeleggende for
både utlendingsforvaltningens og politikkens autoritet og mål.
Forslagsstillerne peker på at det er viktig
å ha en reell mulighet til klagesaksbehandling og beholde prinsippet
om at saker skal behandles i to instanser for å ivareta rettssikkerheten
til den enkelte, men like viktig er det å ivareta en forsvarlig
og fornuftig saksbehandling. Forslagsstillerne mener det ikke er
fornuftig ressursbruk å la enkeltsaker behandles et ubegrenset antall
ganger, og at dette forringer Utlendingsnemda (UNE) som forvaltningsorgan.
Enhver avgjørelse i et forvaltningsorgan kan påklages, og det er
ingen begrensninger på antall omgjøringsbegjæringer som kan fremmes.
Forslagsstillerne vil derfor legge ned Utlendingsnemnda
(UNE), og overføre klagebehandlingen til en forvaltningsdomstol.
Det vises for øvrig til dokumentet for nærmere omtale
av forslaget.