Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Lise Christoffersen, Håkon Haugli, Hilde Magnusson, Ingalill Olsen
og Eirik Sivertsen, fra Fremskrittspartiet, Gjermund Hagesæter, Morten
Ørsal Johansen og Åge Starheim, fra Høyre, Trond Helleland og Michael
Tetzschner, fra Sosialistisk Venstreparti, lederen Aksel Hagen,
fra Senterpartiet, Heidi Greni, og fra Kristelig Folkeparti, Geir
Jørgen Bekkevold, deler forslagsstillernes og statsrådens
oppfatning av at det høye antallet omgjøringsanmodninger er en alvorlig
utfordring. Komiteen deler forslagsstillernes oppfatning
om at det er viktig å ha en reell mulighet til klagesaksbehandling
og beholde prinsippet om at saker skal behandles i to instanser for
å ivareta rettssikkerheten til den enkelte, men like viktig er det
å ivareta en forsvarlig og fornuftig saksbehandling.
Komiteen viser til statsrådens
svarbrev av 10. august 2012 der det presiseres at det å fremme en omgjøringsanmodning
ikke gir automatisk rett til å bli værende i Norge, og at det bare
er i de tilfellene hvor UNE finner at omgjøringsanmodningen inneholder
vesentlig nye opplysninger at det blir truffet beslutning om utsatt
utreiseplikt. Komiteen merker seg statsrådens forsikring
om at UNE har stor bevissthet rundt vurderingen av hvordan arbeidet
med omgjøringsanmodninger skal legges opp.
Komiteens flertall,
alle unntatt medlemmene fra Fremskrittspartiet, viser til at utfordringene med
omgjøringsanmodninger var en del av mandatet for det utvalget som
ble nedsatt i 2009 for å vurdere organiseringen av klagesaksbehandlingen
på utlendingsfeltet (Klagesaksutvalget), og at departementet for
tiden arbeider med oppfølgingen av innstillingen fra utvalget (NOU
2010:12 Ny klageordning for utlendingssaker) som var på høring frem
til oktober 2011.
Flertallet viser til at forvaltningen
i mange tilfeller har en plikt etter internasjonale konvensjoner til
å vurdere nye bevis eller andre nye opplysninger før utsendelse
finner sted. Også norske regler som for eksempel utlendingsforskriftens
bestemmelse om den særlige betydningen av barns tilknytning, kan
gi en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger.
Flertallet viser til at statsråden
oppgir å være opptatt av å finne tiltak som kan begrense dagens
ressursbruk og hindre at omgjøringsanmodninger kan forsinke arbeidet
med returer. Flertallet imøteser statsrådens forslag
om hvordan Klagesaksutvalgets innstilling skal følges opp, og anmoder
om at dette skjer i inneværende periode.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet viser
til brevet fra Justis- og beredskapsdepartementet av 10. august
2012 hvor det fremgår at antallet som hadde rett til internasjonal
beskyttelse i 2009, var enda høyere enn det tallet disse
medlemmer la til grunn da representantforslaget ble utformet.
I representantforslaget var kun tallet på asyl i henhold til flyktningkonvensjonen
referert. Det endelige antallet innvilgelser av beskyttelsesgrunner
blir da 6 140.
Tatt i betraktning at systemet, som det fortoner seg
i dag, kan minne om en tre-instansbehandling i stedet for en to-instansbehandling
som forutsatt, og at rettssikkerhetsgarantiene må anses som fullt
ut ivaretatt gjennom en to-instansbehandling, vil disse medlemmer fastholde
at omgjøringsbegjæringer ikke må tillates. Det er ikke holdbart
at antallet omgjøringsbegjæringer nå er på over 5 000 årlig, nærmere
bestemt 5 450 i 2011.
Disse medlemmer vil videre påpeke
at det høye antallet omgjøringsbegjæringer er et symptom på sendrektighet
i utlendingsforvaltningen, således at utlendinger med endelig avslag
ikke blir omgående returnert til hjemlandet eller et annet land
i medhold av Dublin-konvensjonen. Disse medlemmer vil videre
bemerke at det ikke synes å foreligge noen tidsplan for departementets
arbeid med oppfølging av NOU 2010:12 Ny klageordning for utlendingssaker.
Sakens alvorlighetsgrad og implikasjoner tilsier at det videre arbeidet
med innstillingen burde ha vært høyt prioritert.