Jeg viser til komiteens brev 13. juni 2012 ved
komitésekretæren, hvor det bes om departementets vurdering av forslaget
fra stortingsrepresentantene Morten Ørsal Johansen, Gjermund Hagesæter
og Åge Starheim om å begrense muligheten for gjenopptakelse av utlendingssaker.
Forslaget lyder:
1. Stortinget ber regjeringen
legge frem nødvendige forslag for å begrense muligheten for gjenopptakelse
av utlendingssaker slik at et endelig vedtak er endelig og ikke
kan gjenopptas.
2. Stortinget ber regjeringen legge frem
de nødvendige forslag som muliggjør opprettelse av en forvaltningsdomstol
som behandler blant annet klager i utlendingssaker.
Jeg vil understreke at jeg i likhet med forslagsstillerne
er svært opptatt av å se på den ressursbruk som i dag går med til
å behandle omgjøringsanmodninger i Utlendingsnemnda (UNE). UNE har
opplyst at de i 2011 mottok ca. 5 450 omgjøringsanmodninger.
Det høye antallet omgjøringsanmodninger er en alvorlig
utfordring. Jeg finner derfor grunn til å presisere at å fremme
en omgjøringsanmodning gir ikke automatisk rett til å bli værende
i Norge. Det er bare i de tilfellene hvor UNE finner at omgjøringsanmodningen
inneholder vesentlige nye opplysninger at det blir truffet beslutning
om utsatt utreiseplikt. En omgjøringsbegjæring gir ikke i seg selv
en rett til forlenget opphold.
Det er også grunn til å presisere at det er
UNE selv som vurderer hvordan arbeidet med omgjøringsanmodninger
skal legges opp. Jeg vet at UNE har stor bevissthet rundt dette
spørsmålet.
Utfordringene med omgjøringsanmodninger var også
ett av de temaene som Regjeringen fremhevet i mandatet for det utvalget
som ble nedsatt i 2009 for å vurdere organiseringen av klagesaksbehandlingen på
utlendingsfeltet (Klagesaksutvalget). Klagesaksutvalgets innstilling
var på en bred høring frem til oktober 2011, og departementet arbeider
nå med oppfølgingen.
Både utvalgets innstilling og de merknadene
som har innkommet i høringen viser at det er mange vanskelige dilemmaer
knyttet til disse sakene. Som utvalget har pekt på, har forvaltningen
i mange tilfeller en plikt etter internasjonale konvensjoner til
å vurdere nye bevis eller andre nye opplysninger før utsendelse
finner sted. Også norske regler som for eksempel utlendingsforskriftens
bestemmelse om den særlige betydningen av barns tilknytning, kan
gi en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger. Jeg viser også til
dom 2. mai i år, hvor Høyesterett la til grunn at norske myndigheter
i mange tilfeller vil ha en plikt til å vurdere omgjøringsanmodninger.
Når det gjelder spørsmålet om selve organiseringen
av klageorganet, er dette også blant de spørsmål som er drøftet
av Klagesaksutvalget. Utvalget har foreslått en oppdeling av Utlendingsnemnda
i to avdelinger, en nemndavdeling som skal behandle asylsaker hvor
det er gitt utsatt iverksettelse i klageomgangen, og en avdeling
for behandling av andre saker.
Jeg er opptatt av å finne tiltak som kan begrense dagens
ressursbruk og hindre at omgjøringsanmodninger kan forsinke arbeidet
med returer. Jeg vil derfor komme tilbake til Stortinget med forslag
om dette så snart departementet og Regjeringen har tatt stilling til
hvordan Klagesaksutvalgets innstilling skal følges opp.
Jeg har merket meg at forslagsstillerne har
vist til at det av de 4 508 personene som fikk innvilget opphold
etter en asylsøknad i 2009, var 1 753 personer som fikk flyktningstatus
med grunnlag i flyktningkonvensjonen. Jeg finner grunn til å presisere
at vedtaksstatistikken viser at det i tillegg var ytterligere 1 632
personer som fikk opphold på grunn av beskyttelsesbehov dette året.
Andelen som hadde rett til internasjonal beskyttelse var derfor
høyere enn det forslagsstillerne har lagt til grunn.