Komiteen, medlemmene fra Arbeiderpartiet,
Tove Linnea Brandvik, Thor Erik Forsberg, Steinar Gullvåg, Kari
Henriksen og Anette Trettebergstuen, fra Fremskrittspartiet, lederen Robert
Eriksson, Vigdis Giltun og Laila Marie Reiertsen, fra Høyre, Sylvi Graham
og Torbjørn Røe Isaksen, fra Sosialistisk Venstreparti, Frøydis
Elisabeth Sund, fra Senterpartiet, Per Olaf Lundteigen, og fra Kristelig
Folkeparti, Laila Dåvøy, viser til at det i Representantforslag
65 S (2012–2013) fremmes forslag til omfattende endringer i arbeidsmiljøloven.
Komiteen viser til at arbeidsmiljøloven
har vært grundig diskutert i de siste årene, blant annet i forbindelse
med Stortingets behandling av Meld. St. 29 (2010–2011) Felles ansvar
for eit godt og anstendig arbeidsliv. Arbeidsforhold, arbeidsmiljø
og sikkerheit (Arbeidslivsmeldingen), jf. Innst. 333 S (2011–2012),
og komiteen viser til sine respektive partiers merknader
og forslag i innstillingen.
Komiteens flertall, medlemmene
fra Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti og Senterpartiet, viser til at et grunnleggende prinsipp
i Norge er at arbeidslivet reguleres både gjennom lover og kollektive
avtaler. Dette gjelder også i våre naboland, i EU og i FN gjennom
ILO. Flertallet viser til at forslagsstillerne på
flere punkt går inn for å fjerne muligheten for regulering gjennom
avtaler. Flertallet mener dette er i utakt med den
lange tradisjonen for trepartssamarbeid i norsk arbeidsliv. Flertallet anser
at de foreslåtte endringene ville virke ugunstig både for arbeidstakere
og arbeidsgivere.
Flertallet mener dagens arbeidsmiljølov
gir en god balanse mellom hensynet til vern av arbeidstakere og
hensynet til virksomhetenes behov. Dagens lov er et resultat av
avveininger av en rekke hensyn som berører arbeidsgiverne, arbeidstakerne
og samfunnet som helhet.
Flertallet vil vise til at man
i Norge, på samme måte som i arbeidslivet, for å balansere styrkeforholdene
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver har etablert markedsreguleringsordninger
for å sikre matprodusenter og fiskere høyere priser og dermed en bedre
balanse mellom kjøper og produsent enn hva som ellers ville ha vært
tilfellet. Dette gjenspeiler den norske tradisjonen med å sikre
jevnbyrdighet mellom lønnstakere og yrkesgrupper imellom.
Flertallet understreker at vernet
av kollektive rettigheter som ligger til grunn for reguleringene
i arbeidslivet, bidrar til å fremme et organisert arbeidsliv. Flertallet peker
også på at et organisert arbeidsliv og sterkt vern av arbeidstakerne
har sikret mer jevnbyrdighet og at arbeidstakerne har en jobb som
gir en inntekt de kan leve av i Norge, og et arbeidsmiljø de kan
leve med i mange år.
Flertallet viser til at det sterke
og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstaker- og arbeidsgiversiden
i norsk arbeidsliv har fungert godt, og at partssamarbeidet lokalt
og nasjonalt er en grunnplanke i den norske samfunnsmodellen. Flertallet understreker
at tariffavtaler bidrar til å balansere styrkeforholdene mellom
arbeidstaker og arbeidsgiver og at dette er avgjørende for fordeling
av ressurser og makt, både i bedriftene og i samfunnet som sådant. Tariffavtaler
forutsetter at tillitsvalgte i den enkelte virksomhet kan opptre
på vegne av de personene tariffavtalene omfatter. Dagens regulering
av arbeidslivet gir mye fleksibilitet nettopp fordi den bygger på regulering
gjennom både lov og avtaler.
Flertallet viser til at det er
skapt over 330 000 arbeidsplasser i Norge siden 2005, etter år med
lav stigning i sysselsettingen. Flertallet ser ingen motsetning
mellom dagens bestemmelser i arbeidsmiljøloven og god næringsutvikling
og jobbskaping.
Flertallet viser til Meld. St.
29 (2010–2011) Arbeidslivsmeldingen som gir en bred beskrivelse
av tilstanden i norsk arbeidsliv. Arbeidslivet er i hovedsak velorganisert,
men i deler av arbeidslivet forekommer det sosial dumping. Flertallet viser
også til de tre handlingsplanene mot sosial dumping som regjeringen
har fremmet og at det er behov for tiltak for å sikre lovlige norske
lønns- og arbeidsforhold fremover. Høy organisasjonsgrad i arbeidslivet
er også meget viktig for å bekjempe sosial dumping og undergraving
av enkeltyrkesgruppers vilkår og status.
Flertallet stiller seg derfor
undrende til påstanden om at en kan se et svært endret arbeidsliv
der flertallet av arbeidstakere og bedrifter skulle være tjent med
et svakere regelverk og mindre vekt på kollektive løsninger. Flertallet finner
grunn til å minne om at det store flertallet av arbeidstakere, som
sykepleiere, helsefagarbeidere, ansatte i gruver og i sjøfarten,
bussjåfører, lærere, butikkmedarbeidere, kontoransatte, barnevernspedagoger,
assistenter og pedagoger i barnehagene, kundebehandlere, samt rengjøringspersonell
ikke har et arbeid som kan håndteres via iPad og når som helst på
døgnet. Slik vil det heller ikke bli.
Flertallet viser til at de fleste
er fast ansatt, har skriftlig arbeidsavtale, to av tre arbeidstakere jobber
vanlig dagtid og har ikke fleksitid. Et flertall av arbeidstakerne
er organiserte og omfattet av tariffavtale. Det faktum at arbeidslivet
er mangfoldig og variert betyr at utfordringene knyttet til arbeidsmiljø og
arbeidsforhold kan være forskjellige i ulike deler av arbeidslivet,
i ulike bransjer og yrker, samt i små og store virksomheter. Den
viktigste kunnskapen om arbeidsmiljøet og arbeidsforholdene finnes
på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsmiljøreguleringen legger til
rette for at arbeidsmiljøproblem nettopp kan løses på lokalt nivå,
tilpasset størrelsen på virksomheten, risikobildet og kompleksiteten. Flertallet oppfatter
at arbeidsmiljøloven er moderne og tidsriktig.
Flertallet mener derfor det ikke
er behov for en helhetlig gjennomgang av arbeidsmiljøloven og vil
avvise forslaget.
Flertallet viser til at stillingsvernet
og regler om midlertidig ansettelse for de statsansatte reguleres
av tjenestemannsloven og ikke av arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven
gir generelt et noe sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven.
Dette er balansert ved en noe lempeligere adgang til midlertidig
ansettelse i staten. Forskjellen i adgang til midlertidig ansettelse
i staten og i privat sektor har lang tradisjon og litt ulik begrunnelse. Flertallet viser
til at regjeringen arbeider for at flest mulig også innen offentlig
sektor skal ansettes fast og at Fornyings-, administrasjons- og
kirkedepartementet og Arbeidsdepartementet derfor er i gang med
en systematisk gjennomgang av praksis og bruk av midlertidig ansettelse
i staten, særlig i helsesektoren og i universitets- og høyskolesektoren. Flertallet støtter
regjeringen i dette arbeidet og avviser forslaget.
Flertallet viser til viktigheten
av arbeidet for å sikre at fast ansettelse er hovedregelen i norsk
arbeidsliv. Flertallet mener det etter gjeldende
regelverk er tilstrekkelig anledning til å benytte midlertidig arbeidskraft,
så lenge virksomheten har et midlertidig arbeidskraftbehov. Flertallet mener
en liberalisering tilsvarende representantforslaget om generell
adgang til å ansette midlertidig i inntil 12 måneder, vil åpne for
langt flere midlertidige ansettelser. En slik omfattende åpning
av adgangen til midlertidig ansettelse vil gi manglende forutsigbarhet
for arbeid og inntekt for langt flere enn i dag. Flertallet vil
påpeke at bemanningsselskapenes størrelse og innslag i norsk arbeidsliv
har vokst de seneste årene. Flertallet finner en
slik utvikling uheldig da dette undergraver hovedregelen om fast og
direkte ansettelse. Flertallet viser til Handlingsplanene
mot sosial dumping og tiltakene i vikarpakken vedtatt i forbindelse
med Stortingets behandling av Prop. 74 L (2011–2012) Endringer i
arbeidsmiljøloven og tjenestemannsloven mv. (likebehandling ved
utleie av arbeidstakere og tiltak i den forbindelse mv.), jf. Innst.
S. nr. 326 L (2011–2012).
Flertallet viser til at det sterke
lovkravet til faste ansettelser medvirker til at midlertidig ansatte får
fast arbeid. Norge unngår på denne måten et todelt arbeidsmarked
med en stor andel sysselsatte som aldri får fast ansettelse, slik
situasjonen er i en del andre europeiske land.
Flertallet viser til at det ikke
er dokumentert at økt adgang til midlertidig ansettelse generelt
er et godt virkemiddel for å få flere i arbeid. Flertallet vil
avvise antakelsen om at en mer liberal adgang til midlertidige ansettelser
vil bedre situasjonen for utsatte grupper, og mener at forslag som
vil gi færre faste jobber er feil vei å gå.
Flertallet viser til at reglene
om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skal tjene og balansere flere
ulike hensyn. Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne en arbeidstid
som ikke påfører dem eller deres familie unødvendige helsemessige
eller sosiale belastninger. Et annet og svært viktig hensyn er at
arbeidstakerne skal kunne stå i arbeidslivet helt frem til pensjonsalderen. Flertallet viser
til at arbeidstidsreglene skal sikre nødvendig fleksibilitet for
arbeidsgivere og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale forhold og
behov, og mener dagens lovverk gir nødvendig fleksibilitet og vern.
Flertallet viser til at regelverket
gir flere muligheter for unntak fra de generelle arbeidstidsreglene
og at det sondres mellom unntak som kan avtales med den enkelte,
lokalt eller omfattende avvik som forutsetter avtale med sentrale
fagorganisasjoner. Flertallet påpeker at i tillegg
kan Arbeidstilsynet gi dispensasjoner på en rekke områder. Rammene
for arbeidstid gjelder heller ikke for ledere og arbeidstakere i
særlig uavhengige stillinger.
Flertallet viser til at kritikken
fra forslagsstillerne knytter seg til kravet om at store og vidtgående unntak
fra arbeidsmiljølovens normalrammer for arbeidstid må avtales mellom
partene på sentralt nivå. Flertallet mener det er
gode grunner til at nettopp de mer omfattende unntakene, hvor man
for eksempel jobber svært lange perioder for deretter å ha sammenhengende
friperioder, ikke skal kunne avtales lokalt. Flertallet viser
til at kravet om avtale med arbeidstakerorganisasjonene sentralt
er bevisst laget slik for å sikre at lokalt tillitsvalgte eller
enkeltarbeidstakere ikke skal kunne presses til avtaler som bryter
med hovedhensynene, og at en kollektivt kan sikre at et mer helhetlig
perspektiv ivaretas. Regelverket tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne
tilstrekkelig innflytelse, balanse i styrkeforholdet mellom partene,
og å sikre legitimitet for de ordningene som etableres. Flertallet vil
vise til at de fleste søknader om andre organiseringer av arbeidstiden blir
godkjent og mener det viser at ordningen i hovedsak fungerer godt.
Flertallet understreker at maktforholdet
mellom arbeidstaker og arbeidsgiver ikke er likeverdig, det er svært
få arbeidstakere som alene kan kreve, og få gjennomslag for, vern
som er i strid med arbeidsgivers ønske. Kollektive rettigheter gir
mer balanserte styrkeforhold. Derfor er de største unntakene fra normal
arbeidstid nettopp forbeholdt bedrifter der arbeidsgiver og arbeidstakere
har en tariffavtale, og dermed en organisasjon å støtte seg på.
Fjerner man disse beskyttelsesmekanismene, vil arbeidstakerne kunne
bli vesentlig mer utsatt for maktbruk fra arbeidsgiver.
Flertallet vil også peke på at
adgangen til å gjøre avtaler på lokalt nivå ikke er en adgang til
å gjøre avtaler bare for medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner.
Det er i praksis nok at en husforening med to personer inngår en
enkel avtale med arbeidsgiver.
Flertallet viser til at gjennom
å gi adgang til å avtale unntak fra de generelle arbeidstidsrammene, og
i tillegg stille krav til hvordan slike unntak kan gjennomføres,
gir dagens arbeidstidsregelverk mulighet for tilpasning til forholdene
på den enkelte arbeidsplass. Flertallet mener derfor
det er feil at dagens regelverk ikke er fleksibelt eller sikrer
arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon og vil derfor
avvise forslaget.
Flertallet viser til utfordringene
knyttet til arbeidstid for såkalte særlig uavhengige arbeidstakere. Flertallet viser
til at Arbeidsdepartementet, på bakgrunn av merknader fra komiteen
i forbindelse med behandlingen av Meld. St. 29 (2010–2011) Arbeidslivsmeldingen,
har satt i gang en prosess for gjennomgang av praksis. Partene i
arbeidslivet har kommet med innspill. Flertallet viser
til at Arbeidsdepartementet nå utlyser et utredningsoppdrag for
å beskrive praktiseringen og omfanget av bruken av unntaksbestemmelsen
i arbeidsmiljøloven for arbeidstakere i særlig uavhengig stilling. Flertallet vil
derfor avvente dette arbeidet før en tar stilling til endringer
av bestemmelsen.
Flertallet viser til at arbeidslivsforskning
tilsier at nattarbeid bør begrenses på grunn av økt risiko for helseskader. Flertallet mener
derfor det er nødvendig med restriksjoner mot unødig arbeid om natten.
Slike restriksjoner sørger for å bedre folkehelsen, forhindre sykdom
hos den enkelte arbeidstaker og begrense offentlige kostnader ved
sykdom og behandling.
Flertallet viser til at forbudet
mot søndagsarbeid først og fremst er begrunnet i hensynet til arbeidstakeres
sosiale og velferdsmessige behov. Felles hvile- og helgedager er
ansett å ivareta en samfunnsinteresse ved at det muliggjør aktiviteter
som skaper en følelse av fellesskap og kollektiv tilhørighet i samfunnet.
Arbeid på søndag er ikke tillatt med mindre arbeidets art gjør det
nødvendig. I virksomhet som er bundet av tariffavtale åpner arbeidsmiljøloven
for at arbeidsgiver og arbeidstakernes tillitsvalgte kan inngå skriftlig
avtale om arbeid på søndag dersom det foreligger et særlig og tidsavgrenset
behov for det.
Flertallet er opptatt av at varslervernet
skal være sterkt og at lovverket fungerer etter hensikten. Flertallet viser
til at varslerparagrafen skal evalueres og at Arbeidsdepartementet
har satt i gang dette arbeidet og opprettet et eksternt evalueringsprosjekt av
varslingsreglene i arbeidsmiljøloven. Prosjektets sluttrapport vil
foreligge innen utgangen av året. Evalueringen vil følges opp av
Arbeidsdepartementet. Spørsmålet om behovet for en varslerenhet
under Arbeidstilsynet eller andre ordninger som kan vise seg nødvendig
for å sikre tilstrekkelig vern, vil måtte avklares som en naturlig
del av evalueringen. Flertallet ser frem til resultatet
av evalueringene.
Flertallet viser til at regelverk
og praksis ved permittering ble drøftet i Meld. St. 29 (2010–2011) Arbeidslivsmeldingen
og at det er ulike behov for permittering i ulike deler av arbeidslivet. Flertallet viser
til at dette er et regelverk som egner seg godt for regulering gjennom
avtaler. Flertallet understreker også at uorganiserte
arbeidstakere er sikret et godt vern ved permittering gjennom de
sedvanerettslige reglene som er utviklet i arbeidslivet og gjennom
rettspraksis.
Flertallet viser til forslaget
om at IA-avtalens virkemidler må gjøres tilgjengelige også for virksomheter
uten tariffavtale. Flertallet viser til at dette
er tilfellet i dag og at IA-avtalens virkemidler er tilgjengelige
for alle forutsatt at virksomheten inngår en IA-avtale med Nav Arbeidslivssenter. Flertallet viser
til at IA-avtalen er et godt eksempel på viktigheten i trepartssamarbeidet
i norsk arbeidsliv.
Komiteens medlemmer fra Fremskrittspartiet,
Høyre og Kristelig Folkeparti vil understreke behovet for
et arbeidsliv som er både trygt og fleksibelt. Selv om norsk arbeidsliv
i all hovedsak er bra, er det samtidig flere utfordringer knyttet
til, for eksempel, den internasjonale konkurransesituasjonen, manglende
inkludering av en del grupper i arbeidslivet og den kommende eldrebølgen. Disse
medlemmer ønsker derfor forsiktige endringer i dagens arbeidsmiljølov. Disse
medlemmer viser i denne sammenheng til sine respektive partiers
merknader i forbindelse med Stortingets behandling av Meld. St.
29 (2010–2011), jf. Innst. 333 S (2011–2012).