Jeg viser til Arbeids- og sosialkomiteens brev
av 11. april 2013, der det bes en vurdering av ovennevnte representantforslag.
Forslagsstillerne fremmer forslag om omfattende endringer
i arbeidsmiljøloven.
Regjeringen mener dagens arbeidsmiljølov gir
en god balanse mellom hensynet til vern av arbeidstakere og hensynet
til virksomhetenes behov. Dagens lov er et resultat av avveininger
av en rekke hensyn som berører arbeidsgiverne, arbeidstakerne og
samfunnet som helhet.
Arbeidsmiljøloven har vært grundig diskutert
i de siste årene. Stortinget behandlet i fjor Meld. St. 29 (2010-2011)
Arbeidslivsmeldingen, jf. Innst. 333 S. (2011-2012). Meldingen gir
en bred beskrivelse av tilstanden i norsk arbeidsliv. Arbeidslivet
er i hovedsak velorganisert. De fleste er fast ansatt, har skriftlig arbeidsavtale,
to av tre arbeidstakere jobber vanlig dagtid og har ikke fleksitid,
og et flertall av arbeidstakerne er organiserte og omfattet av tariffavtale.
Arbeidslivet er også mangfoldig og variert. Det betyr at utfordringene
knyttet til arbeidsmiljø og arbeidsforhold, kan være forskjellige
i ulike deler av arbeidslivet, i ulike bransjer og yrke, i små og
store virksomheter. Den viktigste kunnskapen om arbeidsmiljøet og
arbeidsforholdene finnes på den enkelte arbeidsplass. Arbeidsmiljøreguleringen
legger til rette for at arbeidsmiljøproblem nettopp kan løses på
lokalt nivå, tilpasset størrelsen på virksomheten, risikobildet og
kompleksiteten.
Det sterke og tillitsbaserte samarbeidet mellom arbeidstaker-
og arbeidsgiversiden i norsk arbeidsliv er viktig. Partssamarbeidet
lokalt og nasjonalt er en grunnplanke i den norske samfunnsmodellen.
Tariffavtaler bidrar til å balansere styrkeforholdene mellom arbeidstaker
og arbeidsgiver. Tariffavtaler forutsetter tillitsvalgte på den
enkelte virksomhet som kan opptre på vegne av de personene tariffavtalene
omfatter. Trepartssamarbeidet mellom partene i arbeidslivet og offentlige
myndigheter fungerer i stor grad godt og legger grunnlaget for et
velfungerende arbeidsliv og velferdssamfunn. Dagens regulering av arbeidslivet
gir mye fleksibilitet nettopp fordi den bygger på regulering gjennom
både lov og avtaler.
Reglene om arbeidstid i arbeidsmiljøloven skal tjene
og balansere flere ulike hensyn. Hovedformålet er å sikre arbeidstakerne
en arbeidstid som ikke påfører dem eller deres familie unødvendige
helsemessige eller sosiale belastninger, samt at arbeidstakerne skal
kunne stå i arbeidslivet helt frem til pensjonsalderen. Videre skal
arbeidstidsreglene sikre nødvendig fleksibilitet for arbeidsgivere
og arbeidstakere, og kunne tilpasses lokale forhold og behov.
Regelverket gir flere muligheter for unntak
fra de generelle arbeidstidsreglene. Noen unntak kan gjøres etter
avtale med den enkelte arbeidstaker, flere gjennom lokale avtaler,
mens det gjennom avtaler med de sentrale fagorganisasjonene kan
avtales meget omfattende avvik. I tillegg kan Arbeidstilsynet gi
dispensasjoner på en rekke områder. Rammene for arbeidstid gjelder
heller ikke for ledere og arbeidstakere i særlig uavhengige stillinger.
Noe av kritikken fra forslagstillerne knytter
seg til kravet om at store og vidtgående unntak fra arbeidsmiljølovens
normalrammer for arbeidstid må avtales mellom partene på sentralt
nivå. Jeg viser imidlertid til at det er gode grunner til at nettopp
de mer omfattende unntakene, hvor man for eksempel jobber svært
lange perioder for deretter å ha sammenhengende friperioder, ikke
skal kunne avtales lokalt. Kravet om avtale med arbeidstakerorganisasjonene sentralt
sikrer at lokalt tillitsvalgte ikke skal kunne presses til omfattende
avtaler og sørger samtidig for at et mer helhetlig perspektiv ivaretas.
Jeg vil også peke på at adgangen til å gjøre
avtaler på lokalt nivå ikke er en adgang til å gjøre avtaler bare
for medlemmer av arbeidstakerorganisasjoner. Det er i praksis nok
at en husforening med to personer inngår en enkel avtale med arbeidsgiver.
Gjennom å gi adgang til å avtale unntak fra
de generelle arbeidstidsrammene, og i tillegg stille krav til hvordan
slike unntak kan gjennomføres, gir dagens arbeidstidsregelverk mulighet
for tilpasning til forholdene på den enkelte arbeidsplass. Det blir
derfor feil å antyde at dagens regelverk ikke er fleksibelt eller
sikrer arbeidstakerne innflytelse over egen arbeidssituasjon. Regelverket
tar nettopp sikte på å sikre arbeidstakerne tilstrekkelig innflytelse,
balanse i styrkeforholdet mellom partene, og å sikre legitimitet for
de ordningene som etableres.
Et grunnleggende prinsipp i Norge er at arbeidslivet
reguleres både gjennom lover og kollektive avtaler. Dette gjelder
også i våre naboland, i EU og i FN gjennom ILO. Forslagsstillerne
går på flere punkt inn for å fjerne muligheten for regulering gjennom
avtaler. Dette er etter mitt syn i utakt med internasjonal regulering
og den lange tradisjonen for trepartssamarbeid i norsk arbeidsliv.
Det vil etter min vurdering virke ugunstig både for arbeidstakere
og arbeidsgivere.
Når det gjelder utfordringene knyttet til arbeidstid
for såkalte særlig uavhengige arbeidstakere, ønsker regjeringen
å se nærmere på det. Arbeidsdepartementet har på bakgrunn av merknader
fra komiteen i forbindelse med behandlingen av arbeidslivsmeldingen,
satt i gang en prosess for gjennomgang av praksis. Partene i arbeidslivet
har kommet med innspill. Departementet utlyser nå et utredningsoppdrag for
å beskrive praktiseringen og omfanget av bruken av unntaksbestemmelsen
i arbeidsmiljøloven for arbeidstakere i særlig uavhengig stilling.
Regjeringen vil arbeide videre for å sikre at
fast ansettelse er hovedregelen i norsk arbeidsliv. Det er allerede
etter gjeldende regelverk anledning til å benytte midlertidig arbeidskraft,
så lenge virksomheten har et midlertidig arbeidskraftbehov. En liberalisering
tilsvarende representantforslaget om generell adgang til å ansette
midlertidig i inntil 12 måneder, vil åpne for langt flere midlertidige
ansettelser. En slik omfattende åpning av adgangen til midlertidig ansettelse
vil gi manglende forutsigbarhet for arbeid og inntekt for langt
flere enn i dag. Ikke minst for utsatte grupper. Dette er feil vei
å gå.
Stillingsvernet og regler om midlertidig ansettelse
for de statsansattes reguleres av tjenestemannsloven, og ikke av
arbeidsmiljøloven. Tjenestemannsloven er under Fornyings-, administrasjons-
og kirkedepartementets ansvarsområde. Tjenestemannsloven gir generelt
et noe sterkere stillingsvern enn arbeidsmiljøloven. Motsatsen til
dette er en noe lempeligere adgang til midlertidig ansettelse i
staten. Forskjellen i adgang til midlertidig ansettelse i staten
og i privat sektor har lang tradisjon og litt ulik begrunnelse.
En eventuell evaluering av regelsettene kan derfor ikke vurderes
særskilt for midlertidig ansettelse. Hele stillingsvernet må i tilfelle
vurderes. Regjeringen er opptatt av at flest mulig også innen offentlig
sektor skal ansettes fast. Fornyings-, administrasjons- og kirkedepartementet
og Arbeidsdepartementet er i gang med en systematisk gjennomgang
av praksis og bruk av midlertidig ansettelse i staten, særlig i
helsesektoren og i universitets- og høyskolesektoren.
Arbeidsdepartementet har satt i gang et eksternt evalueringsprosjekt
av varslingsreglene i arbeidsmiljøloven. Prosjektets sluttrapport
vil foreligge innen utgangen av året. Evalueringen vil følges opp
av departementet.
Regelverk og praksis ved permittering ble drøftet i
Arbeidslivsmeldingen. Det er ulike behov for permittering i ulike
deler av arbeidslivet. Dette er derfor et regelverk som egner seg
godt for regulering gjennom avtaler. Uorganiserte arbeidstakere
er også sikret et godt vern ved permittering gjennom de sedvanerettslige
reglene som er utviklet i arbeidslivet og gjennom rettspraksis.
Forslagsstillerne tar til slutt opp at IA-avtalens virkemidler
må gjøres tilgjengelige også for virksomheter uten tariffavtale.
Dette forslaget mener jeg kan bero på en misforståelse. IA-avtalens
virkemidler er tilgjengelige for alle forutsatt at virksomheten inngår
en IA-avtale med NAV Arbeidslivssenter. IA-avtalen er etter min
vurdering et godt eksempel på bredden og tyngden i trepartssamarbeidet
i norsk arbeidsliv.