Justis- og beredskapsdepartementet fremmer i proposisjonen
forslag om endringer i lov 15. mai 2008 nr. 35 om utlendingers adgang
til riket og deres opphold her (utlendingsloven) mv.
Forslaget gjelder nye regler for hvordan forvaltningen
og domstolene skal behandle utlendingssaker som berører grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn (sikkerhetssaker).
Det fremgår av proposisjonen at formålet er å etablere regler som
gir muligheter for kontradiksjon i saker der opplysninger som er
gradert etter sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen må hemmeligholdes,
og samtidig legge til rette for en effektiv saksbehandling, tilpasset
sakenes særegne karakter og viktighet.
Etter gjeldende regler er utgangspunktet at
saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn, avgjøres av UDI i førsteinstans, med Utlendingsnemnda (UNE) som
klageinstans. I slike saker har imidlertid Justis- og beredskapsdepartementet
myndighet til å instruere både om vedtakets konklusjon og innhold.
Dersom departementet benytter instruksjonsadgangen overfor UDI,
skal en eventuell klage over vedtaket behandles av Kongen i statsråd.
Utlendingen kan for øvrig bringe saken inn for domstolene på vanlig
måte.
Både sikkerhetsloven, forvaltningsloven og tvisteloven
har regler som kan begrense retten til partsinnsyn. Sikkerhetsvurderinger
bygger som regel på opplysninger fra PST, og disse opplysningene
må ofte holdes helt eller delvis hemmelig, både for utlendingen
og for etater lavere enn departementsnivå. På samme måte kan det
i saker som berører utenrikspolitiske hensyn forekomme opplysninger
som må holdes hemmelig av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser.
Det fremgår av proposisjonen at når det er nødvendig
å holde opplysninger hemmelig, er det en utfordring å ivareta utlendingens
rett til å kunne argumentere mot vedtaket og få dette prøvet. Den
europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) har slått fast at utlendingen
må ha mulighet til å imøtegå de bevisene som myndighetene har lagt
til grunn i saker som innebærer inngrep i utlendingens rettigheter
etter EMK. Det pekes på at dagens norske regelverk ikke er tilpasset
EMDs krav, og ikke sikrer at man i tilstrekkelig grad kan ivareta
muligheten for både konfidensialitet og kontradiksjon. Resultatet
kan bli at det ikke kan treffes vedtak selv om myndighetene sitter
med graderte opplysninger som tilsier for eksempel utvisning, eller
at domstolene setter vedtak til side fordi det ikke er mulig å foreta
en reell prøving. Det pekes i proposisjonen på at det derfor må
legges bedre til rette for kontradiksjon enn i dagens regelverk.
Lovforslaget har vært sendt på alminnelig høring.
Utlendingsloven har en rekke bestemmelser som henviser
til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn:
§ 7 (Særregler av
hensyn til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske
hensyn)
§ 10 tredje ledd (Schengenvisum)
§ 31 annet, fjerde og femte ledd (Utelukkelse
fra rett til anerkjennelse som flyktning etter utlendingsloven § 28)
§ 63 annet ledd (Tilbakekall av oppholdstillatelse)
§ 66 første ledd bokstav f og annet ledd
bokstav b (Utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse)
§ 67 første ledd bokstav e (Utvisning av
utlendinger som har midlertidig oppholdstillatelse)
§ 68 første ledd bokstav d (Utvisning av
utlendinger som har permanent oppholdstillatelse)
§ 73 fjerde ledd (Absolutt vern mot utsendelse)
§ 76 tredje ledd (Departementets instruksjonsmyndighet)
§ 90 femte ledd og sjette ledd bokstav
c (Iverksetting av vedtak)
§ 92 annet ledd (Rettshjelp)
§ 104 tredje ledd (Beslag)
§ 105 første ledd bokstav e (Meldeplikt
og bestemt oppholdssted)
§ 106 første ledd bokstav g (Pågripelse
og fengsling)
§ 106 a første ledd bokstav j (Fare for
unndragelse)
Departementet viser også til utlendingsloven § 122
om utvisning av utlendinger som omfattes av EØS-avtalen. Det følger
av denne bestemmelsen at EØS-borgere kan utvises etter en vurdering
av hensynet til offentlig orden og sikkerhet. Dersom EØS-borgeren
har varig oppholdsrett, må det foreligge «tungtveiende hensyn til
offentlig orden eller sikkerhet», og dersom vedkommende har oppholdt
seg minst ti år i Norge eller er mindreårig, må utvisning være «tvingende
nødvendig av hensyn til offentlig sikkerhet». Begrepet «offentlig
sikkerhet» vil omfatte alle saker som gjelder utvisning av hensyn
til «grunnleggende nasjonale interesser».
Begrepet «grunnleggende nasjonale interesser» omfatter
både forhold som dekkes av begrepet «rikets sikkerhet», og andre
«tvingende samfunnsmessige hensyn», som var de begrepene som ble
benyttet i utlendingsloven 1988. Trusler mot private interesser
eller personer, vil i noe større omfan kunne omfattes av begrepet «grunnleggende
nasjonale interesser» enn det som ville følge av en naturlig fortolkning
av begrepet «rikets sikkerhet». Det understrekes at grunnleggende
nasjonale interesser også kan omfatte utenlandske interesser i Norge
og norske interesser i utlandet, samt hensynet til Norges alliansepartnere.
Begrepet «utenrikspolitiske hensyn» omhandler i
utgangspunktet forholdet mellom Norge og fremmede stater eller internasjonale
organisasjoner.
Det følger av utlendingsloven § 76 tredje ledd
at departementet har instruksjonsmyndighet i alle typer enkeltsaker
etter utlendingsloven som berører grunnleggende nasjonale interesser
eller utenrikspolitiske hensyn.
Departementet har gitt instruks til UDI om behandling
av saker som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn, GI-04/2011 Instruks om behandling av saker etter utlendingsloven
§ 76 tredje ledd og utlendingsloven § 35. Det vises også til instruks til
UNE, GI-05/2011 Instruks om behandling av saker etter utlendingsloven
§ 76 tredje ledd.
Det følger av førstnevnte rundskriv at når UDI blir
oppmerksom på at en sak inneholder opplysninger som kan berøre grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn, skal departementet
som utgangspunkt varsles skriftlig uten ugrunnet opphold, og senest
innen tre uker. Samtidig med at departementet varsles om en mulig
sikkerhetssak, skal UDI sende kopi av varselet til PST. UDI skal
videre oversende selve saken til departementet innen rimelig tid, og
senest innen fire måneder etter at departementet ble varslet om
saken.
På bakgrunn av de foreliggende opplysningene skal
departementet vurdere om det har instruksjonsmyndighet. Dersom departementet
kommer til at det har slik myndighet, må departementet ta stilling
til om denne skal benyttes. Deretter skal departementet gi UDI en tilbakemelding.
Departementet kan instruere både i saker etter bestemmelser
der hensynet til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske
hensyn er særskilt nevnt, og i saker etter bestemmelser der hensynene
ikke er nevnt, dersom disse hensynene likevel er relevante. Generelt
vil hensynet til grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske
hensyn være lovlige hensyn ved de fleste skjønnsmessige vurderinger
etter utlendingsloven.
På bakgrunn av departementets instruks skal UDI
utarbeide utkast til vedtak så snart som mulig, og senest innen
tre uker fra UDI mottar instruksen, med mindre departementet har
fastsatt en annen frist.
Utkast til vedtak skal oversendes departementet til
gjennomlesning i alle saker hvor departementet har gitt instruks.
Etter en endring i klagereglene i 2005 følger det av utlendingsloven
§ 76 tredje ledd tredje punktum at Kongen i statsråd er klageinstans
i alle saker hvor departementet har benyttet instruksjonsmyndigheten.
I saker hvor departementet ikke kan eller ikke ønsker
å instruere, skal UDI treffe vedtak på vanlig måte så snart saken
er ferdigbehandlet. I slike saker er UNE klageinstans, men departementet
kan ha instruksjonsmyndighet overfor UNE.
Det er et løpende samarbeid mellom utlendingsmyndighetene
og PST i saker som gjelder sikkerhetsvurderinger, og i saker som
kan berøre utenrikspolitiske hensyn vurderer departementet om saken
skal forelegges Utenriksdepartementet for uttalelse.
Det må vurderes etter reglene om partsinnsyn
og taushetsplikt hvilken informasjon som skal formidles videre til
utlendingen og dennes fullmektig.
Informasjon som departementet mottar fra PST eller
andre i tilknytning til enkeltsaker som berører grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn, vil ofte være gradert etter
sikkerhetsloven eller etter instruks av 17. mars 1972 om behandling
av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner enn nevnt
i sikkerhetsloven med forskrifter (beskyttelsesinstruksen).
Det er et grunnleggende prinsipp at sikkerhetsgradert
informasjon bare skal gjøres tilgjengelig for den som har et tjenestlig
behov, jf. sikkerhetsloven § 12. Beskyttelsesinstruksen kommer til anvendelse
ved behandling av dokumenter som trenger beskyttelse av andre grunner
enn de som er nevnt i sikkerhetsloven med forskrifter.
Verken sikkerhetsloven eller beskyttelsesinstruksen
har særskilte bestemmelser om partsinnsyn. Taushetspliktsbestemmelsene
etter sikkerhetsloven må imidlertid fortolkes slik at de går foran
forvaltningslovens regler om rett til partsinnsyn.
Forvaltningslovens regler om partsinnsyn er
heller ikke absolutte. For temaet i denne proposisjonen er det særlig
relevant å vise til forvaltningsloven § 19 første ledd bokstav a, som
åpner for at det både ved førsteinstansbehandlingen og i klageomgangen
kan gjøres unntak fra retten til partsinnsyn i opplysninger som
er av betydning for Norges utenrikspolitiske interesser eller nasjonale
forsvars- og sikkerhetsinteresser.
Det kan imidlertid følge av EMK artikkel 13 (retten
til et effektivt rettsmiddel) at parten eller en representant for
parten må få rett til innsyn for at retten til rettslig prøving
ikke skal bli krenket.
I saker om bortvisning, utvisning på annet grunnlag
enn straffbare forhold, tilbakekall av tillatelse eller tilbakekall
av oppholdsdokument, har en utlending rett til fritt rettsråd uten
behovsprøving.
En utlending som søker oppholdstillatelse etter utlendingsloven
§ 28 (beskyttelse), eller påberoper seg vernet mot utsendelse etter
lovens § 73, har rett til fritt rettsråd uten behovsprøving ved
negativt vedtak truffet av UDI. Det gis imidlertid ikke fritt rettsråd
dersom utlendingen klager over bare å ha fått oppholdstillatelse
etter utlendingsloven § 38 (sterke menneskelige hensyn).
I saker som kan berøre utenrikspolitiske hensyn eller
grunnleggende nasjonale interesser, har en utlending som søker beskyttelse
etter lovens § 28, eller som påberoper seg vernet mot utsendelse
etter § 73, rett til fritt rettsråd uten behovsprøving også under
saksbehandlingen i UDI. Satser i førsteinstans beregnes etter stykkprisforskriften
§ 5 annet ledd nr. 1 bokstav b.
Dersom et forvaltningsvedtak i en sak som berører
grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn
bringes inn for domstolen, behandles saken etter tvistelovens regler.
Det er egne regler i domstolloven, tvisteloven
og forskrift av 29. juni 2001 nr. 722 om personellsikkerhet for
behandling av saker hvor det kan inngå opplysninger som er av betydning
for rikets sikkerhet.
Tvisteloven § 14-1 gjelder partens innsynsrett. Det
følger av bestemmelsen at parten i utgangspunktet har rett til innsyn
i alle sakens dokumenter. Det følger imidlertid av tvisteloven § 22-1
første ledd at det ikke kan føres bevis om noe som holdes hemmelig
av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat. Bestemmelsen
er en videreføring av tidligere tvistemålslov § 204. Av bestemmelsens
annet ledd fremgår det at Kongen kan samtykke i at slike bevis likevel
føres.
Tvisteloven § 22-12 inneholder fellesregler
om føring av bevis som omfattes av bevisbegrensningene i lovens
kapittel 22. Det følger av bestemmelsens første ledd at når et bevis
omhandlet i lovens kapittel 22 føres med vedkommendes samtykke,
skal retten pålegge tilstedeværende personer taushetsplikt, hvis
ikke annet følger av samtykket. Dersom retten har pålagt taushetsplikt,
skal muntlige forhandlinger skje for lukkede dører. Det følger av
forarbeidene at regelen om taushetsplikt også gjelder for bevis
som føres ved skriftlig behandling. Ifølge «Tvisteloven Kommentarutgave
Bind II» (Schei, Bårdsen, Bugge Nordèn, Reusch, Øie) s. 1133, må
regelen etter sitt formål også gjelde under saksforberedelsen i
muntlige saker. Bestemmelsen supplerer de alminnelige reglene i domstolloven
kapittel 7 om rettsmøter, rettsspråk, rettsferier og forsikring.
Tvisteloven § 14-3 regulerer unntak fra hovedregelen
i tvisteloven § 14-2 om allmennhetens innsynsrett i rettsbøker,
rettsmeklingsprotokoller, rettsavgjørelser og sakskostnadsoppgaver
etter tvisteloven § 20-5. Det følger av tvisteloven § 14-3 annet
ledd at
«Når det er betenkelig av hensyn til rikets sikkerhet
eller forholdet til fremmed stat å gi innsyn, eller når det er grunn
til å frykte at kunnskapen vil bli utnyttet på urettmessig vis,
kan innsyn bare gis i domsslutningen. Det samme gjelder når retten
har gitt pålegg om hemmelighold.»
Det følger av tvisteloven § 14-4 tredje ledd
bokstav b at retten skal nekte innsyn i bevis som kan kreves ført
for lukkede dører etter kapittel 22 om opplysninger av betydning
for rikets sikkerhet eller forholdet til fremmed stat.
Tvisteloven har imidlertid ingen bestemmelser som
tillater at det føres bevis som ikke gjøres kjent for partene i
saken.
Det følger av domstolloven § 21 tredje ledd
at det bare skal delta dommere som er autorisert for den aktuelle
beskyttelsesgrad når det i saker for tingretten vil bli gitt opplysninger
som etter sikkerhetsloven bare kan gjøres kjent for personer som
er særskilt autorisert.
Domstolloven § 12 tredje ledd inneholder en tilsvarende
bestemmelse for lagmannsretten som den som gjelder etter lovens
§ 21 tredje ledd første punktum for tingretten, jf. over. Det vil
si at det i saker der det blir gitt opplysninger som etter sikkerhetsloven
bare kan gjøres kjent for personer som er særskilt autorisert, bare
skal delta dommere som er autorisert for den aktuelle beskyttelsesgrad.
Et lagrettemedlem, en meddommer eller et varamedlem
skal ikke gjøre tjeneste i en sak hvor det blir gitt informasjon
som etter sikkerhetsloven er skjermingsverdig, dersom vedkommende ikke
kan klareres og autoriseres for den aktuelle sikkerhetsgrad. Dette
følger av domstolloven § 91 første ledd bokstav e.
Bestemmelsene i forskriftens kapittel 7 gjelder
i saker ved domstolene hvor det blir fremlagt dokumenter, gitt opplysninger
fra dokumenter eller avgitt forklaringer som inneholder sikkerhetsgradert
informasjon, jf. § 7-1 første ledd. Kapittel 7 gjelder for fagdommere, lagrettemedlemmer,
meddommere, prosessfullmektiger, forsvarere, sakkyndige og andre som
kan få tilgang til sikkerhetsgradert informasjon, jf. § 7-1 annet
ledd.
I § 7-2 reguleres hvem som er klareringsmyndighet
og autorisasjonsansvarlig, og i § 7-4 reguleres sikkerhetsklarering
og autorisasjon av lagrettemedlemmer og meddommere. Forskriftens
§ 7-5 regulerer unntak fra bestemmelser om departementers og Nasjonal
sikkerhetsmyndighets myndighet.
Det vises i proposisjonen til at Høyesterett
i 2007 avsa dom i den såkalte Krekar-saken, inntatt i Rt. 2007 s.
1573. Dette er så langt den eneste sikkerhetssaken som er behandlet
av norske domstoler, og saken ble behandlet etter utlendingsloven 1988.
Et sentralt juridisk spørsmål i saken var om
domstolene i en sak hvor det er vedtatt utvisning, kan prøve forvaltningsorganets
konkrete vurdering av om hensynet til rikets sikkerhet gjør utvisning nødvendig.
Høyesterett viste til at den aktuelle utvisningsbestemmelsen
i utlendingsloven 1988 slo fast at en utlending kunne utvises «når
hensynet til rikets sikkerhet gjør det nødvendig», og at det sentrale
begrep her var «hensynet til rikets sikkerhet».
I proposisjonen gjengis Høyesteretts oppsummering.
I proposisjonen pekes det på at Høyesterett
la til grunn at domstolene fullt ut må kunne prøve forvaltningens
vurdering av om en utlending, dersom vedkommende ikke utvises, vil
kunne utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Domstolene skal imidlertid
ikke kunne prøve forvaltningens bedømmelse av om utvisning er nødvendig
i det konkrete tilfellet, ut over om det eventuelt foreligger myndighetsmisbruk.
Domstolene skal i utgangspunktet heller ikke kunne prøve forvaltningens
vurdering av om man ønsker å bruke hjemmelen for utvisning («kan-skjønnet»).
I Krekar-saken kom Høyesterett til at UNE ikke hadde
anvendt lovens vilkår om «rikets sikkerhet» uriktig da nemnda kom
til at vilkåret var oppfylt i Krekars tilfelle. Hvorvidt det var nødvendig
å reagere med utvisning gikk Høyesterett ikke nærmere inn på.
Førstvoterende kommenterte imidlertid forholdet
mellom retten til rettferdig rettergang i EMK artikkel 13 og tvisteloven
§ 22-1, som innebærer at retten ikke blir gjort kjent med materiale
som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet og forholdet
til fremmede stater. Han fant det «ikke uten videre innlysende»
at det norske regelverket innfrir de krav som følger av EMK artikkel
13.
Det vises i proposisjonen til at reglene i tvisteloven
§ 22-1 om muligheten for hemmelighold av opplysninger som kan skade
rikets sikkerhet eller forholdet til fremmede stater, kan komme
i et problematisk forhold til folkerettslige prosessuelle regler
om rett til effektiv prøving av inngrep i rettigheter. Dermed kan
man i enkelttilfeller komme i en situasjon hvor domstolene vil underkjenne
et vedtak om utvisning på grunn av grunnleggende nasjonale interesser,
fordi domstolen ikke har tilstrekkelig informasjon til å prøve vedtaket.
De relevante bestemmelsene om dette i den europeiske menneskerettskonvensjonen
(EMK) og FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP)
blir gjennomgått i proposisjonen.
I kapittel 5 i proposisjonen gis en omtale av
andre lands rett, herunder dansk rett, svensk rett og britisk rett.
Departementet viser i proposisjonen til at alle høringsinstansene
har vært enige i at det er hensiktsmessig å samle særbestemmelsene
om sikkerhetssakene i et eget kapittel i loven. Departementet fastholder
derfor forslaget om at de særbestemmelsene som i dag står ulike
steder i loven, overføres til kapittel 14 i loven, og at nåværende
kapittel 14 (Avsluttende bestemmelser) blir nytt kapittel 15. Hvilke
bestemmelser som må oppheves som følge av denne redigeringen fremgår
av lovforslaget.
Departementet har vurdert om også utvisning
av utlendinger som er omfattet av EØS-regelverket (heretter: EØS-borgere)
bør knyttes til en særbestemmelse i det nye kapittel 14. I dag blir slike
saker vurdert etter lovens § 122 også når det gjelder utvisning
på grunn av grunnleggende nasjonale interesser. Bestemmelsen har
sitt grunnlag i direktiv EF 2004/38.
Uansett hvilken lovteknisk løsning som velges, vil
spørsmålet om utvisning på grunn av grunnleggende nasjonale interesser
måtte vurderes etter de prinsippene som er fastsatt i lovens § 122 (fordi
de følger av direktiv 2004/38). I proposisjonen vises det til at
dersom man inntar en egen bestemmelse om det samme i det nye kapittel
14, vil det bli en dobbeltregulering som ikke er hensiktsmessig:
Det vil kunne forekomme enkelttilfeller hvor det er uklart om saken
skal avgjøres etter § 122 og for eksempel kriteriet «tungtveiende
hensyn til offentlig orden eller sikkerhet», eller om det er nødvendig
å vurdere saken etter en tilsvarende bestemmelse i kapittel 14 fordi
saken også kan anses å berøre «grunnleggende nasjonale interesser».
Departementet mener at den beste løsningen er å fastholde at adgangen
til å utvise EØS-borgere følger av utlendingsloven § 122, som gjennomfører
EØS-regelverket.
Som det fremgår av de særskilte merknadene til § 133
i lovforslaget, vil imidlertid den nye ordningen med bruk av særskilt
sikkerhetsklarert advokat, også kunne benyttes ved utvisning av EØS-borgere
etter lovens § 122.
I høringsnotatet foreslo departementet en bestemmelse
i § 126 første ledd med følgende ordlyd:
«Av hensyn til grunnleggende nasjonale interesser
eller utenrikspolitiske hensyn, kan det treffes vedtak eller beslutning
om å nekte en tillatelse eller rettighet som ellers ville blitt
innvilget etter loven eller forskriften.»
Bestemmelsen svarer til gjeldende § 7, men ordlyden
er utvidet slik at det blir tydelig at alle typer tillatelser og
rettigheter (ikke bare oppholdstillatelser) kan nektes ut fra grunnleggende
nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn (med de begrensninger
som følger av internasjonale forpliktelser). Departementet fastholder
forslaget til ny § 126 første ledd.
I henhold til gjeldende utvisningsbestemmelser (§§ 66-68)
er det et vilkår for utvisning av hensyn til grunnleggende nasjonale
interesser at dette er «nødvendig». I høringsnotatet ble det foreslått
å fjerne nødvendighetsvilkåret. NOAS er den eneste høringsinstansen
som har stilt seg kritisk til dette.
Man har verken i dansk eller finsk lovgivning
et slikt nødvendighetskrav som i den norske loven. Det følger både
av forholdsmessighetsbestemmelsen i lovforslagets § 126 tredje ledd
og EMK artikkel 8 at det ikke kan treffes vedtak om utvisning dersom
dette er uforholdsmessig overfor utlendingen selv eller vedkommendes
familie. Departementet mener derfor at det ikke er behov for et
ytterligere vilkår om at det skal være «nødvendig» med utvisning.
Høyesterett kom i Krekar-saken til at spørsmålet om
hvorvidt utvisning er nødvendig i henhold til utvisningsbestemmelsene,
ligger utenfor hva domstolene prøver. Departementet viser til at
når det foreslår at utvisningsvedtakene skal overprøves av domstolen
i anneninstans, jf. avsnitt 8.3 i proposisjonen, er det også derfor
hensiktsmessig å fjerne nødvendighetskravet.
Mens gjeldende lov mangler en presisering om at
det kan treffes vedtak om tilbakekall av en rettighet eller tillatelse
ut fra grunnleggende nasjonale interesser, foreslår departementet
å innta en slik presisering i § 126 annet ledd. Dersom det vil være
tilstrekkelig å kalle tilbake en innvilget tillatelse eller rettighet,
virker det urimelig om regelverket skal gjøre det nødvendig å treffe
vedtak om utvisning som innebærer et fremtidig innreiseforbud og
innmelding i Schengen Information System (SIS). Ingen høringsinstanser
hadde merknader til dette i høringsrunden.
Departementet foreslår videre at forholdsmessighetsbestemmelsen
i utvisningssaker også skal gjøres gjeldende for vedtak om tilbakekall.
Et vedtak om tilbakekall på grunn av grunnleggende nasjonale interesser
vil ofte være et like alvorlig inngrep som utvisning.
Samtidig understreker departementet i proposisjonen
at det skal svært mye til for at det vil være uforholdsmessig å
treffe et vedtak om utvisning eller tilbakekall når det foretas
en avveining mot grunnleggende nasjonale interesser. Det vises her
også til Ot.prp. nr. 75 (2006–2007).
Etter gjeldende lovs § 7 tredje ledd første
setning kan en utlending også innvilges oppholdstillatelse av hensyn
til grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Denne bestemmelsen foreslår departementet å videreføre i ny § 126
fjerde ledd, sammen med en tilføyelse om at det også kan treffes
andre typer positive vedtak eller beslutninger enn å innvilge oppholdstillatelse.
Det kan for eksempel være tale om å innvilge utlendingspass eller
en beslutning om at det ikke skal treffes vedtak om bortvisning
eller utvisning.
Departementet foreslår i proposisjonen at det skal
innføres nye saksbehandlingsregler for saker som berører grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Etter forslaget
skal departementet selv treffe avgjørelse i førsteinstans i sakstyper
som etter sin art må antas å gjelde inngrep i utlendingens rettigheter
etter EMK. Videre skal departementet også i andre saker kunne beslutte
å tre inn som vedtaksorgan. Når departementet treffer vedtak i førsteinstans,
vil det etter forslaget ikke gjelde noen rett til toinstansbehandling
i forvaltningen, men derimot rett til domstolsprøving uten kostnad
for utlendingen.
Departementet har merket seg at ingen av høringsinstansene
er negative til de foreslåtte endringene med hensyn til hvilke organer
som skal treffe avgjørelse. NOAS og Advokatforeningen har merknader
til enkeltheter i forslagene.
Det vises i proposisjonen til at man ved slike
nye ordninger som departementet foreslår, for det første oppnår
at det ikke blir behov for å fremlegge det graderte materialet for
et organ på lavere nivå enn departementsnivå.
For det andre unngår man den uklarhet som dagens
instruksjonsordning kan skape om hvilke vurderinger som er foretatt
av departementet og hvilke vurderinger som er foretatt av UDI. Det
er viktig å sikre mest mulig transparens og tydelighet.
For det tredje legges ankebehandlingen til et ikke-politisk
organ (domstolene). Dette vil styrke tilliten til at det foretas
en uavhengig vurdering, og gjøre det enda klarere at retten til
effektiv prøving etter EMK artikkel 13 er ivaretatt.
For det fjerde kan det effektivisere saksbehandlingen
i førsteinstansen at departementet ikke lenger må gå veien om å
instruere UDI, men i stedet kan treffe vedtak selv. Det kan reise
visse utfordringer at departementet ikke har den samme oversikt
som UDI når det gjelder landkunnskap og praksis. Dette gjelder imidlertid
også når departementet benytter sin instruksjonsadgang etter gjeldende
regelverk. På samme måte som i dag vil departementet kunne overlate
til UDI å forberede saken og utforme utkast til vedtak som omfatter
blant annet redegjørelse for praksis og landvurderinger, jf. lovforslagets
§ 128 fjerde ledd.
De vurderingene som er knyttet direkte til det graderte
materialet må foretas av departementet, men slik er situasjonen
også i dag. For øvrig foreslås det å videreføre departementets mulighet
til å instruere om å innvilge en tillatelse eller treffe annet vedtak
eller beslutning til utlendingens fordel, jf. forslagets § 128 annet
ledd.
Selv om forslaget innebærer et unntak fra det alminnelige
prinsippet om toinstansbehandling i forvaltningen, må den foreslåtte
ordningen anses å styrke utlendingens rettssikkerhet i og med at vedkommende
får rett til å bringe departementets vedtak inn for domstolen uten
kostnader. Det vises til lovforslagets § 129 annet ledd. Departementet
har merket seg at også NOAS og Advokatforeningen deler departementets
vurdering på dette punkt.
Departementet foreslo i høringsbrevet at det
som utgangspunkt er vedtak som etter sin art kan antas å gjelde
inngrep i retten til privatliv eller familieliv etter EMK artikkel
8, som bør behandles av departementet i førsteinstans (med mulighet for
domstolsprøving i anneninstans uten kostnader for utlendingen).
Departementet definerte i denne forbindelse følgende sakskategorier
som særlig inngripende:
Utvisning av utlendinger
med oppholdstillatelse.
Tilbakekall av en innvilget oppholdstillatelse.
Avslag på å fornye en oppholdstillatelse
som utlendingen ellers hadde krav på å få fornyet.
Departementet påpeker i proposisjonen at det med
andre ord er snakk om inngrep i retten til opphold for utlendinger
som allerede har oppholdstillatelse.
Det vises i proposisjonen til at negative vedtak
i andre sakskategorier mer sjelden vil innebære inngrep i rettigheter
etter EMK. I slike saker bør det fortsatt være UDI som treffer vedtak,
med departementet som klageinstans. Dette vil blant annet omfatte
avslag på visumsøknader, søknader om førstegangs oppholdstillatelse
for arbeidsinnvandrere og studenter, og søknader om førstegangstillatelse
for familieinnvandring. Videre vil det kunne gjelde for blant annet
utvisning av utlendinger uten oppholdstillatelse.
Departementet har merket seg at NOAS og Advokatforeningen
mener at flere sakstyper bør være omfattet av ordningen med at vedtak
skal fattes av departementet som førsteinstans. UDI mener for øvrig
at inndelingen i kategorier av saker som skal behandles av departementet
er noe skjematisk.
Departementet fastholder at det er i tilfeller
hvor det er snakk om inngrep overfor utlendinger som allerede har
oppholdstillatelse, at departementet skal treffe vedtak i førsteinstans.
Departementet påpeker i proposisjonen at de sakskategoriene departementet
har angitt i forslagets § 127 fjerde ledd, utgjør hensiktsmessige
avgrensninger. I tillegg har departementet tatt inn en presisering om
at departementet også treffer vedtak i saker som gjelder inngrep
overfor en EØS-borger med oppholdsrett etter lovens kapittel 13.
Departementet er imidlertid enig med NOAS og Advokatforeningen
i at det kan forekomme enkeltsaker som ikke faller inn under lovforslagets § 127
fjerde ledd, men som likevel bør behandles av departementet i førsteinstans.
Problemstillingen ble også omtalt i høringsbrevet, og departementet
mener at lovforslaget i tilstrekkelig grad tar høyde for denne situasjonen.
Departementet viser til at det også i saker som ikke er omfattet
av sakskategoriene i § 127 fjerde ledd er forutsatt at det kan være
nødvendig å overføre saken til departementet. Dette er særlig aktuelt dersom
det er fremsatt prosedable påstander om krenkelse av utlendingens
rettigheter etter EMK.
Hvorvidt det fortsatt vil være den mest praktiske ordningen
at PST og Utenriksdepartementet formidler sine vurderinger via Justis-
og beredskapsdepartementet, som i dag, eller om det skal skje direkte
til UDI, må vurderes nærmere når det utarbeides retningslinjer for
saksbehandlingen.
Departementet fastholder forslaget om at UDI som
hovedregel skal legge til grunn vurderingene fra PST og Utenriksdepartementet
i saker hvor direktoratet treffer vedtak, jf. lovforslagets § 127
annet ledd. Det er PST og Utenriksdepartementet som har særskilt
kompetanse til å vurdere henholdsvis sikkerhetshensyn og utenrikspolitiske
hensyn. I tilfeller hvor PST eller Utenriksdepartementet bygger
på gradert informasjon som ikke blir forelagt UDI, må UDI legge
vurderingene til grunn uten nærmere prøving. UDI har likevel ansvaret
som vedtaksorgan, og må derfor alltid vurdere ut fra saken som helhet
om det er forsvarlig å la de mottatte vurderingene bli avgjørende.
Det vises i proposisjonen til at dette ikke
vil være betenkelig i saker som gjelder for eksempel besøksvisum
eller studieopphold, og normalt heller ikke i andre saker som ikke
gjelder inngrep i en allerede innvilget oppholdstillatelse. Dersom
det derimot er spørsmål om inngrep i utlendingens rettigheter etter
for eksempel EMK artikkel 8, kan det være nødvendig at saken overføres
til departementet som førsteinstans. Nærmere regulering kan skje
i retningslinjer eller forskrift.
Departementet har merket seg at Advokatforeningen
mener det vil være uklare ansvarsforhold dersom UDI skal legge til
grunn den vurderingen de mottar fra PST eller Utenriksdepartementet,
jf. lovforslaget § 127 annet ledd. Høringsinstansene mener at UDI
ikke har noen reell mulighet til å vurdere saken dersom direktoratet
ikke får tilgang til opplysningene PST og Utenriksdepartementet
sitter med.
Etter departementets syn legger lovforslaget
opp til en god regulering av ansvarsforholdet mellom UDI på den
ene side og PST og Utenriksdepartementet på den annen side. Sikkerhetsvurderinger og
utenrikspolitiske vurderinger blir foretatt av organer med særskilt
kompetanse, og samtidig gis det mulighet for en prøving av vedtaket
i klageinstansen. Departementet er imidlertid enig i at ordningen
vil være utfordrende for UDI, og det er derfor viktig at det foretas
en reell vurdering etter § 127 første ledd av når departementet bør
tre inn som vedtaksmyndighet. Det understrekes at departementet
har full prøvingskompetanse som klageinstans. Dette innebærer at
de opplysningene som PST og Utenriksdepartementet bygger sine vurderinger
på, også skal fremlegges for Justis- og beredskapsdepartementet
dersom de skal kunne tillegges betydning. (Utlendingen vil imidlertid
ikke ha rett til innsyn i graderte opplysninger som kan unntas med
grunnlag i sikkerhetsloven eller forvaltningsloven).
Fordi direktoratets vedtak kan prøves fullt
ut av departementet, gis det ikke rett til fri sakførsel for domstolen
i de sakene hvor departementet er klageinstans. Det kan imidlertid
ikke utelukkes at det også i slike saker kan forekomme klare inngrep
i rettigheter etter EMK. Departementet foreslår derfor at det ved
en eventuell domstolsbehandling – som altså skjer uten særregler
om fri sakførsel – alltid skal være mulig å anvende den ordningen
med særskilt sikkerhetsklarert advokat mv. som følger av lovforslagets
§ 133, og som er særskilt utformet med sikte på saker hvor departementet
er vedtaksorgan i førsteinstans. Utgiftene til særskilt advokat
vil i så fall dekkes av staten.
Bestemmelsen sikrer at det alltid er mulig for
departementet å gripe inn av hensyn til grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn. Ingen av høringsinstansene
har hatt innvendinger mot dette forslaget.
Departementets forslag til ny klageordning fremgår
av lovforslagets § 129. Departementet skal være klageinstans i saker
som ikke har vært avgjort av departementet selv i førsteinstans
og hvor grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn helt eller delvis har vært avgjørende for utfallet av saken.
I saker som departementet selv har avgjort i førsteinstans, kan
vedtaket ikke påklages, men staten skal dekke kostnadene dersom
utlendingen bringer departementets vedtak inn for domstolen.
Avgjørelsen om hvem som skal tas ut på kvote som
overføringsflyktning til Norge kan ikke påklages, jf. gjeldende
lovs § 35 fjerde ledd. Avgjørelsen om hvilken status utlendingen
skal innvilges kan imidlertid påklages. Dette innebærer at det kan
fremsettes klage til Kongen i statsråd dersom departementet har
gitt instruks om hvilken status utlendingen skal innvilges, se avsnitt
8.3.5 nedenfor. Denne ordningen er videreført i lovforslagets § 129
tredje ledd.
Det følger av lovforslagets § 127 tredje ledd
at en rettighet eller fordel ikke kan innvilges ut fra grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn uten departementets
samtykke. Lovforslagets § 129 fjerde ledd slår fast at en beslutning
om ikke å samtykke, ikke kan påklages.
Departementet foreslår at departementet skal kunne
instruere om saksbehandlingen i saker som kan berøre grunnleggende
nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn og om alle prosessuelle
beslutninger. Det vises til lovforslagets § 128 første ledd. Ingen
høringsinstanser har hatt innvendinger til dette forslaget.
Departementet bør alltid kunne instruere om
at det skal innvilges en tillatelse eller rettighet, og at det ikke
skal treffes vedtak om utvisning, bortvisning eller tilbakekall.
Slike avgjørelser gir ikke behov for å fremlegge eventuelle graderte opplysninger
for vedtaksorganet, og det reiser heller ikke utfordringer at vedtaksorganet
eventuelt mangler innsyn i hele faktum i saken. Det vises til lovforslagets
§ 128 annet ledd. Ingen høringsinstanser har stilt seg negative
til dette forslaget.
Det følger i dag av utlendingsloven § 35 annet ledd
at departementet kan instruere om hvem som skal tas ut som overføringsflyktning
til Norge, uavhengig av om saken berører grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn. I overføringssaker som
berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn, kan departementet også instruere om hvilken status utlendingen
skal få (oppholdstillatelse som flyktning etter § 28 første ledd
bokstav a eller b, eller opphold på humanitært grunnlag etter § 38).
Departementet foreslår at dette videreføres i forslaget til ny § 128
tredje ledd. Ingen høringsinstanser har hatt innvendinger til dette.
I lovforslagets § 128 femte ledd er det gitt
hjemmel for at Kongen kan gi nærmere regler i forskrift, herunder
om utveksling av opplysninger mellom offentlige organer i saker
som «kan berøre» grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn. Forslaget skiller seg noe fra høringsbrevet, hvor det ble
henvist til «saker som berører» grunnleggende nasjonale interesser
eller utenrikspolitiske hensyn. Departementet har kommet til at
det er nødvendig å justere forslaget slik at det gjelder saker som «kan
berøre» grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn. Dette gir for det første bedre sammenheng i bestemmelsen,
ettersom også første ledd gjelder saker som «kan berøre (…)». Videre
kan vilkåret «saker som berører» forstås slik at informasjon bare
kan utveksles i saker som allerede er fastslått å være sikkerhetssaker.
En slik forståelse vil ikke i tilstrekkelig grad ivareta formålene
bak bestemmelsen.
Det pekes i proposisjonen på at ordlyden «saker som
kan berøre» også legger bedre til rette for at myndighetene kan
realisere de praktiske gevinster som ligger i elektroniske søk.
Lovforslaget innebærer at det i utgangspunktet er
UDI som fatter vedtak som førsteinstans i asylsaker. Departementet
kan imidlertid beslutte å tre inn som vedtaksorgan etter lovforslagets § 127
første ledd. Asylsaker står i en særstilling fordi folkeretten setter
strenge grenser for hvor stor betydning grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn kan tillegges. Det er
ikke adgang til å nekte flyktningstatus etter flyktningkonvensjonen
eller å nekte vern mot utsendelse etter EMK på dette grunnlag. Dette
er ivaretatt gjennom § 7 annet ledd i gjeldende lovgivning og § 126
femte ledd i lovforslaget. Folkeretten er imidlertid ikke til hinder
for at det for eksempel kan legges vekt på grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn når det skal avgjøres
om personer som ikke oppfyller vilkårene for beskyttelse, likevel
skal bli innvilget oppholdstillatelse på humanitært grunnlag, eller
når det skal avgjøres hva som skal være innholdet i en oppholdstillatelse.
Departementet mener det er viktig at departementet
kan prøve UDIs vurdering av om en utlending som utgjør en sikkerhetstrussel,
eller som bør nektes opphold av utenrikspolitiske grunner, faktisk
har krav på vern mot utsendelse. Politiske myndigheter må kunne
ha kontroll med vurderingene innenfor rammene av loven og folkerettslige
forpliktelser.
Dersom departementet selv treffer avslagsvedtak
i førsteinstans, jf. lovforslagets § 127, skal staten dekke kostnadene
dersom utlendingen bringer saken inn for domstolen, jf. lovforslagets § 129
annet ledd.
I praksis kan en utlending som har blitt utvist være
vernet mot utsendelse på grunn av fare for alvorlige overgrep, jf.
gjeldende lovs § 73. I slike tilfeller kan ikke utvisningsvedtaket
gjennomføres. Dersom det inntreffer endrede forhold som gjør det
aktuelt å fastslå at det ikke lenger foreligger vern mot utsendelse,
skal vedtak om dette i dag treffes av UDI, jf. utlendingsforskriften
§ 15-1. Departementet anser imidlertid at en slik avgjørelse heller
bør treffes av departementet med rett til domstolsbehandling uten
kostnader for utlendingen. Dette vil både styrke utlendingens rettssikkerhet
og i de fleste tilfeller føre til en kortere total saksbehandlingstid
(fordi man også i dag må regne med at de fleste slike saker uansett
bringes inn for domstolen).
Dersom det gis vurderinger fra PST eller Utenriksdepartementet
som bygger på graderte opplysninger som UDI ikke har tilgang til,
og som gjør at det kan fremstå usikkert for UDI om utlendingen har
krav på beskyttelse eller ikke, vil det være problematisk at UDI
treffer vedtak i saken: UDI må i tilfelle la tvil om beskyttelsesbehovet
komme utlendingen til gode. Det er derfor nødvendig at det gis forskrifter
eller fastsettes rutiner som sikrer at departementet trer inn som
vedtaksorgan i slike tilfeller.
Det er en forutsetning for å kunne utnytte vedtakskompetansen
at departementet blir kjent med saker hvor utenrikspolitiske hensyn
eller grunnleggende nasjonale interesser gjør seg gjeldende. Nærmere
regulering av når en sak skal forelegges departementet, kan skje
i retningslinjer slik som i dag.
Departementet foreslår i § 127 femte ledd at
når departementet treffer vedtak i en sak, skal departementet også
kunne avgjøre alle andre tilknyttede saker eller spørsmål.
Politidirektoratet (POD) bemerket i sitt høringssvar
at høringsbrevet ikke omtaler politiets rolle som utlendingsforvaltningens
førstelinje. POD uttalte at det bør etableres rutiner for aktuelle
fornyelsessaker, tilpasset den nye forvaltningsbehandlingen. Også
UDI bemerket i høringsrunden at mange saker om fornyet oppholdstillatelse
og permanent oppholdstillatelse behandles av politiet. UDI understreket
at det er viktig at sakene blir identifisert så tidlig som mulig,
og at det kan være behov for nye rutiner.
Etter departementets syn medfører ikke lovforslaget
særlige problemstillinger knyttet til politiets rolle i fornyelsessaker.
Som i dag er det viktig at det er synlig for politiet ved fornyelsesvurderingen
at det er særskilte forhold som gjør seg gjeldende i saken. Den
videre oppfølging av dette må skje i forbindelse med retningslinjer
for saksbehandlingen.
Departementet har merket seg Advokatforeningens
uttalelser om at det også på forvaltningsstadiet bør gis fritt rettsråd
i alle saker der et vedtak vil innebære et inngrep i utlendingens rettigheter
etter EMK, særskilt fremheves i saker hvor departementet mener at
en person ikke lenger er vernet mot retur, jf. utlendingsloven § 73.
Departementet ser ikke behov for å endre retten til
fritt rettsråd i forvaltningsbehandlingen, sammenlignet med hva
som gjelder i dag, jf. utlendingsloven § 92. Departementet mener
at regelverket samlet sett ivaretar behovet for fri rettshjelp i
de saker det må antas å være et særskilt behov for det. Departementet
ser heller ikke behov for å gå bort fra at satsene beregnes etter stykkprisforskriften.
NOAS uttalte i høringsrunden at utlendingen
bør forhåndsvarsles dersom det vurderes å gi avslag begrunnet med
grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske hensyn.
Også Advokatforeningen understreket behovet for forhåndsvarsling.
Departementet understreker at utlendingsforskriften har egne regler
om forhåndsvarsling før utvisning (§ 14-5 annet ledd) og før det
treffes vedtak om bortfall av vern mot utsendelse (§ 15-1). Det
fremgår av proposisjonen at departementet vil vurdere reglene om
forhåndsvarsling i andre saker ved utforming av forskrifter til
de nye lovbestemmelsene.
I tilfeller hvor et vedtak som departementet
har truffet etter kapittel 14 i loven bringes inn for domstolen,
forutsetter lovforslaget at tvistelovens regler skal gjelde når
ikke annet følger av regler gitt i eller i medhold av loven, jf. lovforslagets
§ 131. I høringsforslaget var utkastet til § 131 formulert slik
at det bare var regler i loven som kunne gå foran tvistelovens regler.
Departementet har i forbindelse med oppfølgingen sett behov for
at det også åpnes for unntak fra tvistelovens regler med grunnlag
i de ulike forskriftshjemler i utlendingsloven.
Etter forvaltningsloven § 27 b kan et forvaltningsorgan
i utgangspunktet bestemme at søksmål om gyldigheten av et vedtak
eller krav om erstatning som følger av avgjørelsen, ikke kan reises
før saken er påklaget og avgjort av den høyeste tilgjengelige klageinstans.
Bestemmelsens andre setning slår imidlertid fast at søksmål likevel
kan reises dersom det har gått seks måneder fra klage ble fremsatt,
og det ikke skyldes forsømmelse fra klagerens side at klageinstansens
avgjørelse ikke foreligger.
Departementet foreslo i høringsrunden at det
i utlendingssaker som berører grunnleggende nasjonale interesser
eller utenrikspolitiske hensyn, ikke skal være mulig å reise søksmål
om gyldigheten av et negativt vedtak fra UDI før dette er prøvd
av departementet som klageinstans. Vektige praktiske og prinsipielle
hensyn taler for at det er departementet som bør opptre på statens vegne
som part i slike saker. Det vises herunder til at det ofte bare
er departementet som har tilgang på alle relevante opplysninger
i saken dersom den omfatter gradert materiale.
Advokatforeningen er den eneste høringsinstansen
som har hatt innvendinger mot forslaget. Advokatforeningen mener
at det må være adgang til å få prøvd spørsmålet om en utsendelse vil
krenke utlendingens rettigheter etter EMK (enten vernet mot umenneskelig
behandling i artikkel 3 eller andre rettigheter) før en utsendelse gjennomføres.
Departementet bemerket i høringsnotatet at det kan
bli behov for å gi utsatt iverksetting dersom utlendingen har fremsatt
prosedable anførsler om fare for alvorlige overgrep ved utsendelse. Departementet
er imidlertid enig med Advokatforeningen i at retten til utsatt
iverksetting bør komme klart til uttrykk i lovverket i slike tilfeller.
Departementet foreslår derfor at en bestemmelse med tilsvarende
ordlyd som i § 90 fjerde ledd, bør inntas i § 129 sjette ledd:
«Påberoper en utlending seg å være flyktning eller
for øvrig gir opplysninger som tyder på at vernet mot utsendelse
etter § 73 vil komme til anvendelse, kan et vedtak bare iverksettes
før det er endelig dersom
a) søknaden om opphold
er avvist i medhold av § 32 [blant annet Dublin-saker],
b) søkeren
tidligere har fått avslag på søknad om asyl i annet land, eller
c) vilkårene
for opphold etter §§ 28 [beskyttelse] eller 73 [vern mot utsendelse]
åpenbart ikke er oppfylt.»
I Danmark har man særskilte regler om at departementet
automatisk skal bringe en avgjørelse om utvisning inn for tingretten
med mindre utlendingen har gitt skriftlig avkall på retten til domstolsprøving.
Det gjelder knappe frister for dette.
Departementet ser det som en av de sentrale
utfordringene å legge til rette for rask saksbehandling i saker
som berører grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn. I lys av dette er det uheldig at det ikke gjelder noen frist
etter gjeldende regler for å fremme stevning i sikkerhetssaker for
retten. I praksis kan utlendingen vente med å bringe spørsmålet
om vedtakets gyldighet inn for domstolen inntil vedkommende forstår
at en uttransportering er nær forestående.
Fra statens side er det ønskelig at det skal
gjelde fastsatte frister for å bringe spørsmålet om et vedtaks gyldighet
inn for domstolen.
Mens man i dansk rett altså har en regel om
at saken automatisk skal bringes inn for domstolen med mindre utlendingen
gir avkall på retten til domstolsprøving, foreslår departementet
at man i norsk rett stiller som vilkår at utlendingen selv krever
domstolsprøving. I de fleste tilfeller må man nok regne med at utlendingen
ønsker domstolsbehandling når staten dekker kostnadene, men unntak
kan tenkes. Særlig vil dette kunne tenkes dersom utlendingen sitter
fengslet etter utlendingsloven under saksprosessen, jf. gjeldende
§ 106 første ledd bokstav g og lovforslagets § 130 annet ledd. Dersom
utlendingen sitter fengslet, vil det for øvrig være opp til retten
å kontrollere at det er tilstrekkelig fremdrift i statens arbeid
med saken når retten fastsetter den enkelte fengslingsperiode og
prøver spørsmålet om eventuell fengslingsforlengelse.
Hvor lang frist som bør fastsettes for å bringe saken
inn for domstolen, beror på en avveining. I høringsnotatet foreslo
departementet en frist på én måned fra underretning om endelig vedtak. Advokatforeningen
har i sitt høringssvar fremmet synspunkt om at dette er for knapp
frist, og at fristen bør være tre måneder.
Dette er departementet ikke enig i. Departementet
viser i proposisjonen til at den ordinære klagefristen i forvaltningssaker
er tre uker. Den ordinære ankefristen i sivile saker er én måned. Tatt
i betraktning at det i saker som gjelder grunnleggende nasjonale
interesser eller utenrikspolitiske hensyn er et særlig ønske om
en rask behandling av sakene, mener departementet at en frist på
én måned for å ta ut søksmål må være tilstrekkelig, jf. lovforslagets
§ 132 annet ledd.
Departementet viderefører for øvrig forslaget
fra høringsrunden om at det bør kunne gis oppfriskning for fristen
dersom det fremkommer opplysninger om vesentlige faktiske forhold
som var ukjent eller ikke hadde inntruffet da saken ble avgjort.
Det samme gjelder dersom det er avsagt en bindende avgjørelse av
en internasjonal domstol, eller det har inntruffet andre særskilte
forhold som tilsier at vedtaket kan ha vært basert på uriktig anvendelse
av folkeretten.
Departementet mener det er grunn til å innføre særregler
for raskere behandling i domstolene av saker etter utlendingsloven
som gjelder grunnleggende nasjonale interesser og utenrikspolitiske
hensyn. Departementet har i denne sammenheng sett hen til ulike
løsninger som er valgt for andre sakstyper som det har vært behov for
å gi en særskilt prioritet. Se nærmere redegjørelse i proposisjonen.
Departementet foreslår at det i norsk lov inntas en
bestemmelse om at saker som berører grunnleggende nasjonale interesser
eller utenrikspolitiske hensyn, skal prioriteres og påskyndes så mye
som mulig.
Bestemmelsen innebærer at disse sakene skal prioriteres
i domstolen – både i tingretten og i høyere rettsinstanser. Etter
departementets vurdering bør saksbehandlingstiden i tingretten som et
utgangspunkt ikke overstige tre til fire måneder. De aktuelle sakene
kan imidlertid fremstå svært forskjellige med hensyn til hvor tids-
og arbeidskrevende de vil være. Det følger av dette at det i noen
saker ikke vil være mulig med en så kort saksbehandlingstid. Departementet
legger til grunn at behandlingen av saken skal påbegynnes straks
den kommer inn, og at saken ikke skal bli liggende ubehandlet uten
grunn.
Tvisteloven § 22-1 fastsetter at det ikke kan føres
bevis om noe som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet
eller forholdet til fremmed stat, med mindre Kongen samtykker i at
beviset føres.
Opplysninger som er mottatt fra andre lands
etterretningstjenester vil ofte måtte unntas etter denne bestemmelsen,
og det samme gjelder blant annet bevis som er egnet til å avsløre
PSTs kilder eller arbeidsmetoder.
Et praktisk eksempel fremkom i en sak som ble behandlet
i dansk Højesteret, og som gjaldt utvisning av en tunisisk borger
som var anklaget for å være hovedmannen bak planer om å drepe den
danske tegneren Kurt Vestergaard (sak 17/2011):
«Af hensyn til efterretningstjenestens samarbejde
med udenlandske myndigheder og kilder samt beskyttelsen af fortrolige
oplysninger om efterretningstjenestens særlige efterforskningsmetoder
kan Politiets Efterretningstjeneste ikke fremlægge en række av de
oplysninger, der er tilvejebragt under efterforskningen, og som
i øvrigt indgår i grundlaget for afgørelsen om udvisning af de tunesiske
statsborgere».
Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD)
har anerkjent at statene kan gjøre visse begrensninger i den berørte
partens innsyn i bevis som må holdes hemmelig av hensyn til nasjonal
sikkerhet. For at saksbehandlingen ikke skal krenke utlendingens
rettigheter etter EMK artikkel 13 (retten til å få prøvd et vedtak
som griper inn i rettigheter etter EMK) eller artikkel 5 nr. 4 (fengsling
på utlendingsrettslig grunnlag), må det likevel gjelde visse muligheter
for utlendingen til å imøtegå de bevis som myndighetenes vurderinger
bygger på (kontradiksjon). EMD har pekt på muligheten for at graderte
opplysninger kan gjøres kjent for domstolen i lukket rett uten at
de fremlegges for utlendingen, dersom vedkommende er representert ved
en særskilt advokat i den lukkede delen av saken. Det er en slik
ordning med særskilt sikkerhetsklarert advokat som departementet
har hatt på høring, og som det i proposisjonen foreslås å innføre,
jf. lovforslagets § 133. Bestemmelsen fastsetter at Kongen kan bestemme
at opplysninger som må holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet
eller forholdet til fremmed stat, bare skal gjøres kjent for en særskilt
advokat som oppnevnes for utlendingen.
Den særskilte advokaten skal oppnevnes så snart som
mulig etter at det er gitt samtykke, og skal ha godtgjørelse fra
staten etter reglene i lov om fri rettshjelp. Dette gjelder selv
om utlendingen ikke er innvilget fri sakførsel, og uten at det foretas
behovsprøving. Det presiseres i lovforslaget at det skal oppnevnes
samme særskilte advokat på alle trinn av saken, med mindre særlige
grunner tilsier noe annet, jf. lovforslagets § 133 annet og tredje
ledd.
Ettersom utlendingen også vil ha en ordinær
advokat, og den særskilte advokatens rolle er begrenset, viser departementet
til at det ikke er noe strengt behov for at den særskilte advokaten
skal ha spesialkunnskap om utlendingsrett. Nærmere regler om oppnevning
av særskilt advokat og krav til sikkerhetsklarering fastsettes i
forskrift, jf. § 133 fjerde ledd. Departementet vil foreslå forskrifter
om at den som skal kunne oppnevnes som særskilt advokat skal være
sikkerhetsklarert til strengt hemmelig.
Etter forslaget vil saker som omfatter graderte opplysninger
som holdes hemmelig av hensyn til rikets sikkerhet eller forholdet
til fremmed stat, bli delt i to, en åpen og en lukket del.
Utlendingen og dennes ordinære advokat får ikke
delta i den lukkede delen av saken, og får ikke innsyn i de opplysninger
som fremlegges der, jf. § 133 første ledd og § 135 annet ledd. Etter
lovforslagets § 135 første ledd skal det heller ikke med grunnlag
i slike opplysninger som omfattes av tvisteloven § 22-1 første ledd,
føres andre vitner enn det Kongen samtykker til. Det er den særskilte
advokaten som vil bli gjort kjent med de opplysninger og bevis som
omfattes av tvisteloven § 22-1, og som skal ivareta utlendingens
interesser i forbindelse med rettens behandling av disse opplysningene,
jf. lovforslagets § 134 første ledd. Retten bestemmer hvordan den
særskilte advokaten skal få tilgang til de graderte opplysningene.
Det er fastsatt særskilte regler i lovforslagets § 135
tredje ledd om at den særskilte advokaten har rett til å angripe
statens beslutning om at opplysninger nektes fremlagt for utlendingen.
Dersom retten gir medhold i at det ikke er grunnlag for å holde
opplysninger hemmelig, åpner lovforslaget for at staten kan velge
å frafalle bevisene, men fastholde hemmelighold. Opplysningene kan
da ikke brukes som bevis i saken, og etter lovforslaget kan ingen
som har hatt tilgang til de aktuelle opplysningene delta videre
som dommer i saken.
Departementet vil understreke at domstolene som
utgangspunkt bør legge stor vekt på statens vurdering av om det
er tilstrekkelige sikkerhetsmessige eller utenrikspolitiske grunner
til å holde det graderte bevismaterialet hemmelig for utlendingen.
Dette gjelder spørsmål som PST, Justis- og beredskapsdepartementet
og Utenriksdepartementet har særskilte forutsetninger for å vurdere,
og hvor feil vurderinger kan skade den nasjonale sikkerheten og
forholdet til fremmede stater. Samtidig kan hensynet til domstolskontroll
uansett ivaretas ved at domstolen skal vurdere om utlendingen har
fått tilstrekkelige muligheter til kontradiksjon etter EMK artikkel 13.
Dersom den særskilte advokaten ikke får medhold
i et krav om at bevis som fremlegges i den lukkede delen av saken
skal gjøres kjent for utlendingen, kan advokaten anke kjennelsen
til en høyere rettsinstans innen to uker. Staten kan også anke rettens
kjennelse. Det vises til lovforslagets § 138 annet ledd.
EMD har så langt ikke foretatt noen inngående drøfting
av hvilke mer detaljerte krav som må stilles til kontradiksjon etter
EMK artikkel 13. I saker om fengsling på utlendingsrettslig grunnlag
etter EMK artikkel 5 nr. 4 har imidlertid kravet til kontradiksjon
blitt drøftet, jf. særlig A m.fl. mot Storbritannia (3455/05). I
denne saken la EMD til grunn at utlendingen må få innsyn i tilstrekkelig
informasjon om beskyldningene mot seg til å kunne gi effektive instrukser
til den særskilte advokaten. Departementet mener imidlertid at det
ikke kan gjelde samme strenge krav til prøvingen etter EMK artikkel
13 i for eksempel utvisningssaker, som i fengslingssaker etter EMK
artikkel 5 nr. 4. Det er stor forskjell på å holde en utlending
fengslet over lang tid slik som i A m.fl. og det å pålegge en utlending
å forlate landet – særlig gjelder dette i tilfeller hvor vedkommende
har svak tilknytning til oppholdsstaten eller hvor tilknytningen
til hjemlandet er sterk. I denne sammenheng kan det også vises til
at det i A m.fl. mot Storbritannia ble presisert at de prosessuelle
kravene vil avhenge av sakens innhold og omstendigheter, herunder
«type» frihetsberøvelse. I den konkrete saken konkluderte domstolen
med at det forelå brudd på artikkel 5 nr. 4 overfor fire av klagerne,
da disse ikke hadde fått tilstrekkelig informasjon til å kunne imøtegå
statens anførsler. Det vises i proposisjonen til at dette må ses
på bakgrunn av forholdene rundt fengslingene.
Selv om EMD slo fast at fengslingene ikke var sammenlignbare
med livstidsstraffer, og ikke utgjorde brudd på artikkel 3 (tortur
mv.), er det et sentralt moment at fengslingene var langvarige og
at klagerne periodevis ikke kunne forutse når de ville bli løslatt
eller om fengslingen i realiteten ville bli livsvarig. Dette hang
først og fremst sammen med at det ikke var utsikter til å gjennomføre
trygge returer.
Ved spørsmålet om hvilke prosessuelle krav som bør
anses å gjelde etter EMK artikkel 13 ved utvisning på grunn av sikkerhetshensyn,
vises det i proposisjonen til at det kan være relevant å se hen
til FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) artikkel
13 og anvendelsen av denne. SP artikkel 13 gjør i saker som gjelder nasjonale
sikkerhetshensyn eksplisitt unntak fra de prosessuelle vilkår som
ellers stilles, med unntak av at vedtaket om utvisning må være truffet
i samsvar med lov. Følgelig er det etter SP ikke et krav om at utlendingen
skal ha adgang til å legge frem innsigelser mot utvisningen, til
å få saken prøvd på ny, eller være representert for dette formål.
FNs menneskerettskomité har ved anvendelsen av artikkel 13 holdt
seg strengt til bestemmelsens ordlyd. Det vises til saken Alzery
mot Sverige, der menneskerettskomiteen konkluderte med at det ikke
forelå brudd på artikkel 13. Alzery hadde ikke hatt anledning til
å komme med innsigelser før beslutningen om utvisning ble fattet
av den svenske regjeringen, og hadde heller ikke noen ankemulighet.
FNs menneskerettskomité kom til at dette ikke var i strid med SP
artikkel 13, og uttalte at statene har en «very wide discretion»
når det gjelder vurderingen av om det foreligger nasjonale sikkerhetshensyn.
Det var tilstrekkelig å slå fast at svenske myndigheter hadde «at
least plausible grounds» for å konstatere at nasjonale sikkerhetshensyn gjorde
seg gjeldende. Det bemerkes i proposisjonen at menneskerettskomiteen
også vurderte en rekke andre problemstillinger, og blant annet konkluderte
med brudd på artikkel 7 (forbud mot tortur mv.).
Det pekes i proposisjonen på at situasjonen
i A m.fl. ikke bare skiller seg fra en sak hvor spørsmålet gjelder
gyldigheten av et utvisningsvedtak, men også fra situasjoner som
gjelder fengsling under behandlingen av en sikkerhetssak (i forvaltningen
og eventuelt domstolene). Fengsling i forbindelse med gjennomføringen
av saksbehandlingen vil være av begrenset og relativt forutsigbar
varighet. Videre vil domstolen i forbindelse med fengslingsforlengelser
føre kontroll med at det pågår en aktiv prosess fra myndighetenes
side med å ferdigbehandle saken.
I lys av dette mener departementet at det ikke kan
gjelde like strenge krav til kontradiksjon i fengslingssaker underveis
i saksbehandlingen som det EMD oppstilte i A m.fl. Det vises særlig til
EMDs presisering av at «[t]he requirement of procedural fairness
under Article 5 § 4 does not impose a uniform, unvarying standard
to be applied irrespective of the context, facts and circumstances».
Det vises i proposisjonen til at det i denne sammenheng må være
relevant å se hen til om det pågår en utlendingssak, der utlendingen
vil ha anledning til å imøtegå grunnlaget for både fengslingen og
det utlendingsrettslige vedtaket om for eksempel utvisning.
I lovforslaget § 133 første ledd annet punktum har
departementet inntatt en uttrykkelig bestemmelse om at ordningen
med særskilt advokat også kan anvendes i saker om bruk av tvangsmidler.
I høringsnotatet foreslo departementet at den særskilte
advokaten ikke lenger skal ha rett til å kommunisere med utlendingen
eller dennes ordinære prosessfullmektig etter at vedkommende har
blitt kjent med de graderte opplysningene i saken. Den særskilte
advokaten skal imidlertid kunne motta skriftlige henvendelser. Dette
er ordningen også i Danmark.
Advokatforeningen og NOAS har i høringen anført
at det må gis større adgang til kommunikasjon mellom den særskilte
advokaten og utlendingen enn hva det er lagt opp til.
Advokatforeningen har pekt på at det også i straffesaker
kan forekomme at advokaten har taushetsplikt overfor egen klient
om klausulerte dokumenter, og at man må ha tillit til at en sikkerhetsklarert
advokat overholder taushetsplikten.
Departementet mener imidlertid at det er helt nødvendig
å begrense adgangen til kommunikasjon mellom den særskilte advokaten
og utlendingen etter at den særskilte advokaten har fått innsyn
i de graderte opplysningene, jf. lovforslagets § 136 første ledd.
Det kan være helt avgjørende for om myndighetene kan fremlegge de
graderte opplysningene i lukket rett, at det er sikkerhet for at
disse ikke blir gjort kjent for utlendingen ved for eksempel feil
eller uforsiktighet fra den særskilte advokatens side. Departementet
vil understreke at sikkerhetssaker etter utlendingsloven gjelder
pålegg til en utenlandsk statsborger om å forlate Norge fordi vedkommende
anses som en trussel mot grunnleggende nasjonale interesser. De
prosessuelle reglene i utlendingsloven må vurderes med grunnlag
i dette.
Av samme grunner som nevnt ovenfor, skal den særskilte
advokaten heller ikke kunne uttale seg i rettsmøter hvor utlendingen
eller dennes prosessfullmektig er til stede. Det åpnes imidlertid for
at den særskilte advokaten kan motta skriftlige henvendelser. Dette
er samme regler som gjelder etter den danske loven.
Departementet viser for øvrig til at det skal
utformes forskriftsregler om den særskilte advokatens rolle, og
at departementet vil vurdere om det etter samtykke fra myndighetene
i det enkelte tilfelle kan gis noe videre mulighet til kommunikasjon
med utlendingen enn det som følger av lovforslaget. Det pekes i
proposisjonen på at det er viktig å sikre at det ikke foreligger
unødvendige hindre for kontradiksjon som vil føre til at retten
kjenner vedtaket ugyldig på grunn av manglende mulighet for effektiv
prøving, jf. EMK artikkel 13.
Den særskilte advokaten skal etter lovforslaget § 134
tredje ledd bevare taushet om innholdet i opplysninger som hører
til den lukkede del av saken, jf. tvisteloven § 22-1 første ledd
og lovforslagets § 133 første ledd, om det som kommer frem under
behandlingen av opplysningene, og om den delen av rettens dom hvor
opplysningene refereres. Taushetsplikten gjelder også etter at vedkommende
har avsluttet oppdraget.
De nærmere spørsmål som gjelder den særskilte advokatens
rolle og oppgaver, må overlates til forskriftsregulering. Det vises
i proposisjonen til dansk rett og britisk rett.
I hvilken grad tilsvarende prinsipper skal gjelde etter
den norske ordningen, vil bli vurdert i forbindelse med forskriftsarbeidet,
jf. hjemmelen for forskriftsregulering i § 134 fjerde ledd. Det
vises i proposisjonen til at departementet for tiden arbeider med
et høringsbrev om de aktuelle forskriftsbestemmelsene.
Det foreslås i proposisjonen at det oppnevnes særskilt
advokat så snart departementet har tatt stilling til om man vil
samtykke til fremleggelse av graderte opplysninger ved bruk av slik
advokat. Det vises til lovforslagets § 133 annet ledd. Den særskilte
advokaten gis godtgjørelse av staten etter reglene om fri rettshjelp.
Dette bør gjelde selv om utlendingen er innvilget fri sakførsel,
og uten at det foretas behovsprøving.
En advokat som har vært oppnevnt som særskilt advokat
i eksempelvis tingretten, og har fått tilgang til gradert informasjon,
kan ikke være utlendingens ordinære advokat i en eventuell behandling
i senere rettsinstans. Dette og andre begrensninger i adgangen for
den særskilte advokaten til å ha befatning med saken mv. på et senere
tidspunkt, kan reguleres nærmere i forskrift, jf. lovforslagets
§ 136 annet ledd annet punktum.
Departementet vil for øvrig bemerke at det kan forekomme
saker hvor det ved forvaltningsbehandlingen har blitt lagt vekt
på opplysninger som av hensyn til rikets sikkerhet, herunder virksomheten
til PST, ikke kan føres som bevis, selv i en lukket domstolsbehandling
etter utlendingslovens kapittel 14. Hvis slike opplysninger ikke fremlegges
for retten og den særskilte advokaten, vil de ikke inngå i grunnlaget
for rettens avgjørelse i saken.
I lovforslagets § 138 første ledd er det tatt
inn at retten avsier dom etter at parten og den særskilte advokaten
har hatt mulighet til å uttale seg.
Departementet foreslo i høringsrunden at retten
i disse sakene ikke kan settes med dommerfullmektig eller meddommere
ved behandling av saker etter lovens kapittel 14. Departementet
foreslo også at utlendingen og dennes prosessfullmektig ikke skal
ha rett til innsyn i den delen av avgjørelsen som inneholder opplysninger
som ellers ville vært hemmeligholdt av hensyn til rikets sikkerhet
eller forholdet til fremmed stat. Ingen av høringsinstansene har
hatt innvendinger til forslagene, og departementet fastholder høringsforslagene
i henholdsvis § 137 annet ledd og § 138 tredje ledd.
Det vises i proposisjonen til at endringene
i lovforslaget innebærer en styrket mulighet for kontradiksjon for
utlendingen, og ved ikrafttredelse skal reglene også legges til
grunn for verserende saker.
I lovforslagets punkt IV er det for øvrig fastsatt at
Kongen kan gi nærmere overgangsbestemmelser. Det må blant annet
vurderes om det er behov for noen form for overgangsregler for de tilfellene
hvor UDI eller UNE har truffet vedtak etter instruks fra departementet
før de nye bestemmelsene om domstolsbehandling uten kostnader og
bruk av særskilt sikkerhetsklarert advokat mv., trer i kraft.
Det vises i proposisjonen til at de foreslåtte
endringene ikke vil medføre vesentlig mer ressursbruk for forvaltningen
enn i dag. Ordningen innebærer at PST og Utenriksdepartementet i noen
tilfeller skal gi en vurdering til UDI om betydningen av grunnleggende
nasjonale interesser og utenrikspolitiske hensyn i de saker hvor
UDI har vedtakskompetanse. Disse vurderingene må være noe mer formalisert
enn i dag, siden det også er fastsatt at UDI som hovedregel skal
kunne bygge sine vedtak på disse vurderingene. Det er imidlertid
ikke grunn til å forvente at oppgaven vil kreve vesentlig mer ressursbruk
enn i dag.
Ordningen innebærer videre at Justis- og beredskapsdepartementet
i noen saker skal fatte vedtak i stedet for å instruere UDI. I den
grad det blir redusert ressursbruk i UDI, vil det kunne bli noe økt
ressursbruk i departementet. Departementet vil imidlertid fortsatt
kunne benytte underliggende etater til å forberede sakene. Det vil derfor
ikke være nødvendig at departementet besitter ekspertise om praksis
eller landkunnskap mv. I noen saker må det også antas å forenkle saksbehandlingen
i departementet at man selv skal treffe vedtak fremfor å kommunisere
med et annet organ som skal instrueres. For øvrig vil ordningen
kunne føre til at færre saker skal håndteres av UNE.
I de sakene hvor Kongen i statsråd ikke lenger skal
være klageinstans (men hvor overprøving i stedet skal skje i domstolen),
vil det i utgangspunktet bli en ressursbesparelse for forvaltningen.
Dersom det skal legges opp til at departementet selv
skal føre vedtak mv. inn i utlendingsforvaltningens datasystemer
i de sakene hvor departementet treffer vedtak, vil dette kreve systemendringer
som det kan ta tid å få på plass. Slike endringer medfører også
kostnader. I praksis er det imidlertid snakk om et lavt antall saker (trolig
ikke mer enn inntil fem saker i året), og det må etter at alle forskriftsbestemmelser
og rutiner er på plass, vurderes nærmere hvilke praktiske løsninger
som bør prioriteres innenfor gjeldende budsjettrammer.
Det vises i proposisjonen til at selv om det
etter forslaget kan bli flere saker som skal behandles for domstolen,
er det grunn til å anta at omfanget er svært begrenset. Man må dessuten
legge til grunn at de mer inngripende avgjørelsene uansett vil kunne
havne i domstolen. Selv om det legges til grunn at det kan bli noen
flere klagesaker om grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn i fremtiden, virker det ikke nærliggende å regne med noe
mer enn inntil fem saker i året.
Ved en eventuell økning i antallet saker som føres
for domstolen, vil det bli økte utgifter og kostnader knyttet til
arbeid fra departementet, Regjeringsadvokaten, domstolene, prosessfullmektiger,
tolker, eventuell særskilt sikkerhetsklarert advokat mv. I saker
hvor det inngår lukket materiale, kan det også bli fremsatt begjæringer
om innsyn i (deler av) bevismaterialet som må avgjøres av domstolene,
og slike spørsmål kan i enkelte tilfeller være krevende.
Departementet understreker at staten ikke vil finne
det nødvendig å legge frem gradert informasjon i alle saker som
gjelder grunnleggende nasjonale interesser eller utenrikspolitiske
hensyn. Det vil således ikke være behov for særskilt advokat i alle
saker. Samlet er det usikkert om forslaget vil medføre økte kostnader
i det enkelte år, og det vil uansett ikke være tale om økonomiske
konsekvenser av betydning.